Anna Ramskov Laursen

Alder:
  RSS

Om Anna Ramskov

Prest. Frilans forfatter, skribent og kursholder innen kristen meditasjon. Sandnessjøen.

Følgere

Utdyping

Publisert rundt 4 år siden

Vil svare dere som skriver her slik:

Afghan, som er kristen konvertitt fra Afghanistan, og jeg er ikke spesielt ute etter å si nei til korset. Forsiden på Vårt Land med Nei til kors, er det Vårt Land som har lagd. Det vi er opptatt av, er at vi ikke ønsker religiøse asylmottak i det hele tatt, verken kristne eller muslimske - eller buddhistiske for den del. Vi mener at det er den beste beskyttelsen av svært sårbare medmennesker på flukt.

Når Kristian Kahrs skriver at han og partiet hans ikke vil "importere innvandrere fra undertrykkende islamske kulturer," men i stedet "ønsker vi å begrense denne type innvandring så mye som overhodet mulig", viser det en merkelig forståelse av realitetene. Norge importerer ikke flyktninger, de kommer av seg selv, fordi de rømmer fra forferdelige ting i hjemlandet. Og mange av dem flykter nettopp fra undertrykkende islamske kulturer, som de ikke ønsker å være en del av.

Samtidig vil det alltid være noen som følger med på hvordan man oppfører seg i det nye landet. Det kan være andre fra samme folkegruppe på mottaket f eks. For Afghans del var det en problemstilling i forbindelse med konverteringen. Afghan måtte derfor holde lav profil på mottaket, så lenge det var uklart om hen fikk opphold. Vi mente derfor ikke å si at asylsøkerne legger ut bilder av seg selv, men det kan være andre som følger med på hvordan de oppfører seg, som sender meldinger til folk de kjenner i hjemlandet. De kan for eksempel sende melding om at den og den har bodd på et kristent sted i Norge eller har konvertert til kristendommen og liknende.  

Til deg som spør om fosterhjem. Det er antakelig ikke asylsøkere, men de som har fått innvilget opphold, som det spørres etter fosterhjem til. Og det er noe annet. Jeg tror kristne hjem kan være gode fosterhjem for enslige mindreårige, så framt de har respekt for at den som kommer kanskje har en annen religion. Det betyr ikke at man skal kutte ut å be bordbønn eller fjerne synlige uttrykk for sin religion, men vise gjensidig respekt. Og det kan det bli mange gode samtaler og fellesskap ut av.

Gå til kommentaren

Publisert nesten 5 år siden

Robin Tande: Når det gjelder lidelse og ondskap, som jo finner sted over hele verden til enhver tid, tror jeg ikke jeg kan gi deg et svar du vil akseptere. Hvis du virkelig vil vite hvor Gud er i slikt, kan du bare finne det ut ved å søke Gud i det som skjer I ditt eget liv. "Søk og du skal finne. Bank på og det skal lukkes opp for deg," sa Jesus. 

Eksemplet ditt med jenta er en god illustrasjon på mitt anliggende om at noen ganger kan det være viktigere å be om styrke i møte med døden enn å be om helbredelse. Her var det tydeligvis en predikant som ikke kjente forskjellen, og som i stedet økte vekten av det korset hun bar, sykdommen, ved også å ta fra henne troen. Det er trist, men Gud er kjærlighet og Kristus kjenner smerten ved å gå alene med korset. Jeg er derfor ganske sikker på hun hadde følge på den siste veistubben mot døden også.

Gå til kommentaren

Jeg håper jeg er like modig

Publisert nesten 5 år siden

Jeg ønsker å kommentere noen av de tilbakemeldingene som har kommet på kronikken min, især fra Geir Solli.

Først – jeg skriver ikke om barns død spesielt, men om vårt syn på døden generelt. Jeg tror Vårt Land har bidratt til å flytte fokus gjennom tittelen de har gitt kronikken på verdidebatt.no: «Ikke imot naturen at noen dør unge». Den kan virke unødig brutal, og i avisen hadde jeg en annen tittel: ««… da går det så bra»? Hvordan synet på døden som fremmed og unaturlig påvirker gudstroen.»

Mitt anliggende handler derfor overhodet ikke om å ofre sine barn. Heller ikke om å si at det ikke er trist og forferdelig smertefullt, når en kjær person, voksen eller barn, dør. Jeg er derimot opptatt av livets realiteter og hvordan vi tolker dem. Og uansett hva vi ønsker for oss selv eller dem vi er glad i, så vil vi alle en dag dø. Slik er livet.

Det er selvfølgelig heller ikke noe ukristelig i å ønske et langt liv for sine barn. Det var da heller ikke ønskene jeg var opptatt av, men realitetene. For ønske og realitet er ikke det samme. For eksempel er det sannsynligvis også ønsket om et langt og godt liv for barna sine, som driver mange av dagens båtflyktninger over Middelhavet til Europa, bare for å oppleve at de alle mister livet underveis. I det jeg skriver videre flytter jeg derfor nå fokus fra barns død til alles død.

Mitt anliggende i kronikken var heller ikke å si at vi ikke kan be om og håpe på helbredelse. Men det kommer også dager, der vi må innse at ingen bønner kan redde oss fra det som ligger foran. At det ikke skjer noe under som vil holde oss i live her på jorden lenger. Da kan det kanskje være viktigere å bli overgitt i Guds hender gjennom en bønn eller å be om å få styrke til å orke det som måtte komme, enn å be om helbredelse. I Magasinet Strek nr. 5, 2014, er det et intervju med den ortodokse presten, fader Christofóros, som lever med uhelbredelig kreft. Han ber om helbredelse, men vet også at han kanskje ikke blir bønnhørt på denne siden. Han går på veien mot sitt golgata. Jeg tenker at hvert menneskes død, er et personlig golgata.

Solli flytter også mitt anliggende med dåpen til utelukkende å gjelde barns dåp. Jeg var opptatt av dåpens betydning generelt, og hvordan den kan trøste oss i møte med døden. For meg er det en trøst å vite at den dagen jeg dør – så dør jeg med Kristus, og derfor kan jeg også håpe på at jeg skal stå opp med ham, for det er jeg døpt til. Paulus gjør jo selv denne koblingen mellom dåpen, døden og oppstandelsen. Jeg er enig med Solli i at mysteriet følger oss hele livet, men mener likevel at i døden er det kanskje aller nærmest. For gjennom døden blir mysteriet virkelighet i oppstandelsen.

Solli skriver også at alle rundt om i verden kjemper imot døden av all sin kraft. Det er sikkert rett på ett vis. Samtidig er det ikke helt rett, for noen ganger blir andre ting viktigere. Jeg har tett kontakt med kristne konvertitter fra Midtøsten. De har søkt tilflukt i Norge, og det oppleves ganske sterkt når de sier at de heller vil dø enn konvertere tilbake til islam, dersom de skulle bli returnert til hjemlandet sitt. Jeg tror de snakker sant. Det kommer også rapporter om at noen av de kristne som har blitt henrettet av IS, har fått tilbud om å gi slipp på sin tro for å berge livet. Og har avslått. Jeg håper at jeg er like modig hvis det skulle bli krevd av meg. Midt i den angsten jeg også ville kjenne på. Fordi jeg kjenner at det livet jeg har med Gud her, gir meg en forsmak på noe som er så rikt at jeg tror det er noe ufattelig godt i vente. Men da vil det være mitt eget liv jeg ofrer. Andres liv vil jeg kjempe for med all min kraft. Det er ingen motsetning i det.

Gå til kommentaren

Litt til fra en teolog

Publisert nesten 9 år siden

Det er med stor ydmykhet jeg igjen griper ordet her, for jo mer tragediens omfang blir synlig, jo mindre opplever jeg at ord kan romme. Det er kanskje bare medfølelse, medlidenhet, bønn og det å dele av det vi har, med dem som har mistet alt, som er språk som kan fungere nå.

Når jeg likevel gjør det, skyldes det ikke minst Linda Austnes sitt siste innlegg, som jeg ønsker å gi en kommentar til. Austnes skriver at vi i Norge ikke er rammet av tragedien, derfor har vi ikke legitim grunn til å stille spørsmål om mening. Det har bare de som er rammet, sier hun.

Jeg har et annet syn på dette. Jeg opplever at jeg er rammet, fordi menneskeheten er rammet, og jeg er en del av denne menneskeheten. Selvfølgelig er jeg og vi i Norge ikke fysisk berørt av jordskjelv, tsunami, stråling og utslettelse, men vi er berørt av smerten og lidelsen som følger med. Jeg tenker på Jesu ord om at når ett lem lider, lider hele legemet med. Nå har en hel kroppsdel blitt knust og til dels blitt radert bort, derfor skriker resten av kroppen, resten av menneskeheten, også i smerte. Slik Kristus skriker i smerte, fordi det er hans legeme som er rammet.

Jeg har forståelse for at Austnes ikke har bruk for å lete etter mening i denne smerten, for vi har alle forskjellige mestringsmetoder når vi står overfor lidelsen. Men jeg har liten forståelse for at hun kaller andres måte å mestre dette på for selvmedlitenhet, fordi man leter etter mening eller ser etter hva Gud har med dette å gjøre. Det oppleves egentlig respektløst.

Guds straff?

Som jeg var inne på i min forrige kommentar, er det likevel slik at ikke alle mestringsmetoder er gode og livgivende. Vi vet for eksempel at dem som tolker vonde ting som Guds straff, ofte får et dårligere liv etterpå enn dem som ikke gjør det. Fordi en slik tolkning tar bort nåden, Guds kjærlighet og håpet om en god fremtid, og legger hele ansvaret på det som har skjedd på individet eller - i dette tilfellet - folket. Jeg har derfor lyst til spesielt å utfordre dem som i denne debatten kaller det som har hendt for Guds straff. Personlig forstår jeg ikke at dere tør, og jeg vil spesielt trekke frem to grunner til det.

1. I historien om Noa, arken og den store flommen i 1. Mosebok fortelles det om hvordan Gud straffet menneskenes ondskap ved å sende en stor flom over jorden. Til slutt i fortellingen sier Gud at han aldri mer skal gjøre noe slikt. Han setter til og med regnbuen som et tegn til seg selv, på at det ikke skal skje igjen. Nå betyr ikke det at det ikke har vært flommer siden da, men det betyr at de ikke er straff. Hvis man likevel sier at de er det, betyr det jo at man sier at Gud har glemt sitt løfte.

2. I Matteus 7,1-2 sier Jesus at den dommen vi feller over andre, skal vi selv bli dømt med, og det målet vi bruker på andre skal det måles opp til oss med. Det betyr vel egentlig at hvis vi sier at dette er Guds straff for noe japanerne har gjort, må vi regne med at vi også en dag vil bli møtt med Guds straff for det vi selv måtte ha gjort!

Dette er skremmende perspektiver, og ikke i tråd med evangeliet, som er Guds store kjærlighetserklæring til verden og menneskeheten: Så høyt elsket Gud verden (inkl japanerne) ...

 

 

 

Gå til kommentaren

Svar fra en teolog

Publisert nesten 9 år siden

Det aller første spørsmålet som alltid kommer i møtet med det meningsløse - om det er naturkatastrofer som rammer mange eller hverdagens små katastrofer - er spørsmålet om mening. Hvorfor? Er det Gud, naturen, tilfeldigheter, andre eller en selv som er årsaken? Er det straff? I tilfelle for hva? Det er derfor intet upassende i å reise slike spørsmål umiddelbart etter en katastrofe av slike gigantiske proporsjoner som i Japan - selv om noen vil foretrekke å være stumme som Job til nummenheten går ut av kroppen og stemmen igjen bærer. Spørsmålet etter mening er menneskets eksistensielle og gudgitte mestringsmetode. Religionspsykologene vet at nettopp den meningen som tillegges det meningsløse, er avgjørende for hvordan livet blir videre. Den er forskjellen på håp og håpløshet, trøst og mismot, fremtid eller levende død.

I den debatten som er reist her, er det store spørsmålet: Hvordan skal vi finne mening i det som har skjedd? Står Gud bak? I tilfelle på hvilken måte? Det er spørsmål som går til kjernen av gudsbildet vårt: Hvem og hvordan er Gud? Er Gud god og forutsigbar eller i stand til å iverksette et slikt inferno?

I et forsøk på å svare vil jeg ta utgangspunkt i Gud som skaper av planeten jorden. Vitenskapen har sett Gud i kortene og har vist oss at jorden har blitt til gjennom en lang prosess av blant annet jordskjelv, vulkanutbrudd, forskyvninger mellom jordplater og så videre - en prosess som fortsatt pågår. Tenk bare hvilken dramatikk og hvilke tsunamier som må ha blitt satt i gang da de norske fjellene ble presset i været. Skapelsen skjedde imidlertid ikke bare for lenge siden, den er en pågående handling, men vi tenker aldri på at naturkatastrofer i dag også kan ses som skapelse. For det paradoksale er at de skapelseskreftene som skaper nye formasjoner i jordskorpen, på samme tid blir kaoskrefter som utraderer annet liv. Skapelsen er både livgivende og dødbringende på samme tid.

Satte Gud da i gang jordskjelvet i Japan akkurat nå? Det kan ingen svare eksakt på uten å gjøre seg til Gud. Men det går i alle fall an å si at de kreftene som førte til dette skjelvet, er nedlagt i skaperverket av Gud. Så på en eller annen måte står Gud bak i alle fall. Denne konklusjonen reiser imidlertid nye spørsmål knyttet til gudsbildet. Hvilken Gud er det da vi står overfor? Kan Gud ha skremmende, fryktinngytende sider? Martin Luther arbeidet med slike spørsmål og kom frem til en måte å tenke om dette på. Han snakket om den skjulte Gud og den åpenbarte Gud. Der vi i dag ikke sjeldent forsøker å få kontroll på Gud og gjøre ham til en snill og ufarlig kosebestefar, var Luther overbevist om at det fantes fryktinngytende sider ved Gud. Han mente også at disse er skjulte for oss, fordi Gud har valgt å la det være slik. Det eneste vi kan vite om Gud, er det som er åpenbart eller avslørt for oss i Jesus og Ordet. 

I den andre, åpenbarte siden av Gud finnes den kjærlige, medlidende Gud, som ble menneske i Jesus fra Nasaret, som døde og stod opp igjen og er nærværende hos hvert eneste menneske i dag. Dermed har han gitt oss håp selv i det verste mørket. For hvor var og er Gud i infernoet i Japan? Der selvfølgelig! Sammen med sine elskede menneskebarn. For det var for hver enkelt av dem Jesus kom til jorden, døde og stod opp igjen. Hvordan kan han gjøre noe annet enn være der hos levende og døde, kristne eller ikke?

 

 

 

 

 

 

Gå til kommentaren

Mest leste siste måned

Hvorfor jeg er kristen
av
Geir Tryggve Hellemo
rundt 1 måned siden / 1928 visninger
Visjon Norge som «Guds forrådshus»?
av
Cecilie Erland
12 dager siden / 1800 visninger
Tilbake til humanismen
av
Hans Anton Grønskag
6 måneder siden / 1716 visninger
Å bli forma til eit kristent liv
av
Hallvard Jørgensen
10 dager siden / 1681 visninger
Rusreformen som gjør vondt verre
av
Constance Thuv
6 dager siden / 843 visninger
Prestekallet kommer innenfra
av
Maryam Trine Skogen
17 dager siden / 838 visninger
Vi ønsker ikke fremmed tro i vår helligdom
av
Joav Melchior
rundt 1 måned siden / 829 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere