Anna Ramskov Laursen

Alder:
  RSS

Om Anna Ramskov

Prest. Frilans forfatter, skribent og kursholder innen kristen meditasjon. Sandnessjøen.

Følgere

Vil Den norske kirke ekskludere medlemmer?

Publisert 13 dager siden - 317 visninger

Ny kirkeordning for Den norske kirke er ute på høring. Paragrafen om hvem som kan være medlem stiller flere krav enn dåp for medlemskap og er også svært nasjonalistisk. Dette vil ekskludere noen fra medlemskap. Kan Den norske kirke leve med dette?

Ny kirkeordning § 11

Første avsnitt i § 11 i forslag til ny kirkeordning Den norske kirke (Dnk) lyder slik:

«Bare person som er døpt ved kristen dåp og som er bosatt i riket, har lovlig opphold eller er norsk statsborger bosatt i utlandet, kan være medlem av Den norske kirke. Ingen kan bli medlem av Den norske kirke så lenge vedkommende er medlem at et annet trossamfunn i Norge.»

 Eksempler 

Med slike nasjonalistiske krav for medlemskap vil det fort oppstå problemer. Jeg vil her nevne noen eksempler:

«Lovlig opphold i riket» - alle asylsøkere som har sine søknader til behandling hos myndighetene, har lovlig opphold i riket mens søknaden blir behandlet. Først når et eventuelt endelig avslag foreligger og man fortsatt blir værende i Norge, har man ikke lenger lovlig opphold. Med forslaget som foreligger, betyr det at en asylsøker som blir døpt mens søknaden er til behandling, blir medlem av Dnk, men vil miste sitt medlemskap hvis vedkommende får avslag på opphold.

Lokalt har jeg som prest ved flere anledninger døpt utenlandske statsborgere, både voksne og barn, som ikke er bosatt i Norge, men som av en eller annen grunn likevel ønsker å bli døpt her i landet. Det kan for eksempel være fordi de har familie her, eller fordi den ene forelderen til et utenlandsk barn er norsk. Barnet har da ikke nødvendigvis norsk personnummer. Hvis vi ikke kan melde disse inn i Dnk, vil de være uten kirkemedlemskap noe sted, inntil de eventuelt melder seg inn i et kirkesamfunn i bostedslandet.

Lokalt er vi flere prester med utenlandsk bakgrunn, som er meldt inn i Dnk ved flytting til Norge. Om vi skulle velge å flytte ut av Norge, vil det – i hvert fall for meg – være naturlig å fortsette medlemskapet i Dnk. Og jeg lurer på om Dnk da automatisk vil stryke meg som medlem ved en utflytting? Det vil også bety at skulle jeg flytte ut av Norge for å jobbe for Dnk i utlandet (i Sjømannskirken f eks), vil jeg komme i den bisarre situasjonen at jeg jobber for Dnk, samtidig som jeg blir ekskludert som medlem.

Dette var noen eksempler, det finnes mange flere.

Teologisk uholdbart

Teologisk er det etter min mening fullstendig uholdbart at Den norske kirke vil si nei til medlemskap for døpte eller ekskludere døpte medlemmer, slik § 11, 1. avsnitt, legger opp til. Det er også i strid med Dnk’s målsetting om å være en misjonerende kirke. For hvordan kan man forsvare å misjonere overfor ikke-døpte og samtidig ikke ville ha dem som medlemmer?

To slags medlemskap

Jeg velger å tro at Dnk ikke ønsker å være en nasjonalistisk folkekirke, slik § 11 gir inntrykk av. Jeg tror derfor at problemet er at to ting er blandet sammen i denne paragrafen, nemlig medlemskap knyttet til dåp eller aktiv innmelding etter dåp i et annet kirkesamfunn, og medlemskap som staten gir støtte til og som gir stemmerett ved kirkevalg etc. Derfor må det prinsipielt avklares om det skal være to nivåer av medlemskap i Dnk, ett hvor man er medlem i kraft av dåp eller aktiv innmelding, og ett hvor Dnk kan få tildelt støtte for medlemskapet og hvor man har stemmerett ved kirkelige valg etc. Jeg mener at det skal være to slike nivåer og vil derfor foreslå følgende nye formulering til § 11, 1. avsnitt:

§ 11 Tilhørighet og medlemskap

Alle som er døpt i Den norske kirke eller døpt i et annet kristent trossamfunn og aktivt har meldt seg inn Den norske kirke, er medlemmer. Bare medlemmer som er registrert i Folkeregisteret som bosatt i Norge, teller som støtteberettigede medlemmer og har stemmerett ved kirkelige valg etc. Ingen kan samtidig være medlem av Dnk og et annet trossamfunn i Norge.

Registrering i kirkeboksystemet

En slik måte å skille og registrere medlemmer på, bør også kobles sammen med et kirkeboksystem hvor de som er registrert som medlemmer i Dnk, men ikke er registrert i Folkeregisteret (utenlandske statsborgere bosatt i utlandet, asylsøkere med eller uten lovlig opphold etc,), vil bli oppgradert til støtteberettigede medlemmer i det øyeblikket de blir registrert i Folkeregisteret med norsk personnummer eller D-nummer (for asylsøkere skjer det når de får opphold, for andre utenlandske statsborgere ved flytting til Norge). Og motsatt – i det øyeblikket et medlem blir registrert som flyttet ut av Norge i Folkeregisteret, blir medlemskapet gjort om til ikke-støtteberettiget. Det forutsettes da at medlemmer av Dnk som er norske statsborgere og bosatt i utlandet, ikke er støtteberettiget eller har stemmerett.

Veivalg

Dnk står nå overfor et veivalg som et selvstendig kirkesamfunn. Skal den være en nasjonalistisk folkekirke eller åpen og misjonerende? Skal den  gi medlemskap til alle sine døpte og de døpte som aktivt melder seg inn eller skal det også være andre krav? Uansett hvilke krav man stiller for medlemskap i tillegg til dåp, også om de kravene som er foreslått i § 11, blir gjort om, slik noen høringssvar foreslår, vil slike krav alltid ekskludere noen. Alltid! Ønsker Dnk dette?

Gå til innlegget

Konvertitter blir ikke trodd - menneskerettigheter blir brutt

Publisert over 1 år siden - 610 visninger

 Vi som skriver er prester og kateket i Den norske kirke og har nær kontakt med asylsøkere som har konvertert fra islam til kristen tro. Vi reagerer sterkt på hvordan de blir behandlet av norske myndigheter. De blir ikke trodd, og vi som har kompetanse på hvordan tro kommer til uttrykk, blir heller ikke trodd i sakene deres.

 

Hengivne kristne

Vi har til sammen vært involvert i en del konvertittsaker, og akkurat nå vet vi om fem saker med ni afghanere som ikke blir trodd. Vi ser hva den kristne troen betyr for dem vi møter, for vi har bedt med dem, grått med dem, lest i Bibelen med dem, sett dem lyse opp når de forstår hvem Jesus er. Vi har sett dem på gudstjeneste, døpt dem, delt nattverden med dem. Vi har hørt deres troshistorie og har opplevd dem som hengivne kristne. Noen av oss har vært med dem på nemndsmøte eller i retten og sett dem få kunnskapsspørsmål selv vi teologer må tenke oss om før vi kan svare på, og vi opplever at våre vitnemål ikke blir tatt til følge. De er førstegenerasjonskristne. De kjenner ingenting til kulturkristendom eller kirkehistorie, de mangler kanskje et vokabular for å uttrykke sin kristne tro. De må i tillegg ofte tolkes av tolker som heller ikke har et slikt vokabular eller som kan ha en annen tro, og vurderes av saksbehandlere som ofte ikke har noen tro i det hele tatt. En av dem har skrevet brev til myndighetene og uttrykt at han aksepterer om Norge ikke vil gi ham opphold, men at han er veldig fortvilt over at de ikke tror han er kristen, for det betyr alt for ham.

 

Brudd på menneskerettighetene

Menneskerettighetskonvensjonen art 9,1 sier: «Enhver har ... frihet til å skifte sin religion eller overbevisning, og frihet til enten alene eller sammen med andre og såvel offentlig som privat å gi uttrykk for sin religion eller overbevisning, ved tilbedelse, undervisning, praksis og etterlevelse.» Vi mener denne artikkelen blir brutt i konvertittsaker, især knyttet til Afghanistan, Iran og Somalia, fordi konvertittene ikke blir trodd. Myndighetene forteller noen av dem at hvis de konverterer tilbake ved hjemkomst, vil de igjen bli akseptert som gode muslimer. Andre får høre at de ikke vil få problemer dersom de holder lav profil som kristne i hjemlandet. Vi vet det ikke er sant. Vi ser konvertittene blir trakassert og truet på asylmottakene i Norge fordi de har kontakt med kirken og ikke ber muslimsk. Vi orker knapt å forestille oss hvordan dette vil bli i hjemlandet.

 

Listhaugs engasjement for forfulgte kristne

Sylvi Listhaug sa følgende på Oslo Symposium 2017: "Det som også forundra meg litt, e at det e heit tyst om, at det fins meir enn to hundre milliona forfulgte kristne i verden. Ikkje eitt ord! he e hørt om det. Derfor så fant vi ut at det har ej lyst te å gjer nokke med.»  Så Sylvi Listhaug og resten av regjeringen – vet dere ikke at noen av disse forfulgte kristne befinner seg i Norge?  Hvis dere mener alvor med å ville gjøre noe, så begynn med dem som er nærmest! Og begynn NÅ, det haster!

 

Sigurd Tveit, kateket, Kristiansand

Hanne Kleveland, prest, Oslo

Anne Berit Evang, prest, Oslo

Audhild Kaarstad, prest, Bardu

Svein Malmbekk, prest, Bodø

Lisbeth Torsvik Gieselmann, prest, Sørfold

Anna Ramskov Laursen, prest, Sandnessjøen

 

 

 

Gå til innlegget

Nei til religiøse asylmottak

Publisert rundt 3 år siden - 1399 visninger

Mottak med kristne symboler er ikke et problem hvis alle som skal bo der er kristne. Men mange av dem som har kommet nå er muslimer, og blir de plassert på et kristent mottak, kan det bli ­vanskelig for noen av dem, av flere grunner.

Det er leit at den siste ­tidens opphetete diskusjon om kors og andre religiøse symboler på asylmottak ble en diskusjon om religionens plass i det offentlige rom og myndighetenes angivelige berøringsangst overfor religion. Midt oppi forargelsen har andre perspektiver blitt borte, ikke minst menneskene det gjelder.

Det vil si de nyankomne flyktningene som bor på mottakene. For dem har vi hørt lite eller ingenting fra. Ikke rart. De snakker ikke norsk. De har høyst sannsynlig ikke fått med seg at det har vært en slik debatt en gang. De kjenner ikke det norske samfunnet og norske verdier. En god del vil heller aldri komme til å bli kjent med Norge, fordi de vil få avslag på asylsøknaden og bli returnert til hjemlandet. Det gjelder blant annet afghanere, der regjeringen har varslet at de fleste vil bli returnert.

Vi som skriver mener at det er svært viktig at asylmottak er religionsnøytrale, og vi vil i det følgende begrunne dette. Men først litt om hvem vi er. Afghan er afghaner og var muslim ved ankomsten til Norge, men har konvertert til kristendommen under botiden på asylmottak.

Afghan har i dag oppholdstillatelse i Norge, men navnet er et pseudonym, da Afghan har så store beskyttelsesbehov at identiteten ikke kan offentliggjøres. Vårt Land kjenner den. Anna er prest og har de siste årene vært tett på flere asylprosesser, især knyttet til afghanere og til kristne­ konvertitter. Vi kjenner situasjonen best for afghanere og vil derfor bruke dem som eksempel. Men eksemplene kan være overførbare også til andre folke­grupper.

Kristne mottak med kristne symboler er ikke et problem hvis alle som skal bo der er kristne. Men mange av dem som har kommet nå er muslimer, og blir de plassert på et kristent mottak, kan det bli vanskelig for noen av dem, av flere grunner.

Mange muslimer tar sin tro svært alvorlig og vil ha problemer med å forstå hvorfor de skal bo på et kristent sted med kors og andre religiøse symboler. De kommer med sin kultur, sin forståelse av verden og sin religion, og vi vet av egen erfaring at det å bli kjent med norske verdier, er en lang prosess som krever språkopplæring og integrering. Vi mener derfor at det handler om respekt for andres tro eller ikke-tro at man ikke blir tvangsplassert på et sted som tilhører en annen religion.

Det har i denne debatten også vært argumentert med at vi i Norge har dialog mellom religionene, så dette må de som kommer hit tåle. Dialog forutsetter frivillighet, gjensidig respekt og tilnærmet likeverd mellom partene. Derfor er et slikt argument faktisk ikke-dialogisk av natur, fordi det er et forsøk på å tvinge folk til noe de ikke vil ­eller forstår. Og vi vet også at det er mange norskættede kristne som ikke er spesielt interessert i religionsdialog. Dessuten er det et argument som muligens vil være lettere å ta i bruk når man snakker om og med mennesker som har fått opphold og bosetting i Norge.

Vi er også bekymret for hva som kan skje med afghanere som blir plassert på kristne mottak og deretter returnert til hjemlandet. Vi vet fra andre saker at informasjon om hva som skjer i Norge, blir sendt til Afghanistan. For eksempel kjenner vi kvinner som har blitt avbildet uten hijab i Norge.

Noen har sendt disse bildene til Afghanistan, og de har blitt utsatt for vold og andre represalier av familiemedlemmer når de har blitt returnert. Slik informasjon blir spredt via sosiale medier, som Facebook, og det vil alltid være noen her som følger med på hvordan man oppfører seg, og som vil kjenne noen som kjenner noen som kjenner familien din i Afghanistan.

Vi vet også at det er ganske vanlig at returnerte afghanere blir anklaget for å ha blitt kristne utelukkende fordi de har vært i Vesten, også når de er sterkt troende muslimer. Det fører til at de ikke får jobb, ikke får økonomisk eller annen hjelp av familien og har veldig vanskelig for å klare­ seg i hjemlandet etter retur. Skulle det finnes bilder av dem sammen med kors eller opplysninger om at de har bodd på et kristent mottak, vil den informasjonen i Afghanistan bli tolket som om de har konvertert.

Situasjonen for kristne afghanere er så vanskelig i hjemlandet, at de alltid får opphold i Norge (forutsatt at norske myndigheter tror at de er kristne, da). Derfor er det svært farlig å bli koblet med kristne symboler som afghaner. Det kan medføre represalier og forfølgelser, og blir de returnert til talibanstyrte områder, kan det bety døden.

Når det åpnes for religiøse mottak, må det også forventes at det kan komme muslimske mottak med religiøse symboler. Selv om personalet på alle mottak må være nøytrale, vil vi forvente at ­nyankomne muslimer som bor på muslimske mottak, har høye forventninger om at beboerne skal leve etter muslimske regler. Det kan føre til press mot kvinner om å bære hijab og underordne seg mannen sin, også når han er voldelig.

Plasseres kristne der, kan det føre til konflikter, knyttet til mat, atferd og religionsutøvelse. Og skulle det bli plassert kristne konvertitter fra Midtøsten på et muslimsk sted, vil de aldri kunne føle seg trygge. For Afghans vedkommende ville det ha vært svært vanskelig å bo på et muslimsk mottak etter konverteringen.

Vi vet at konvertitter trakasseres på forskjellig vis på mottakene vi har i dag, og ofte må holde lav profil. Det har vært drapsforsøk, og en afghansk konvertitt vi kjenner i Norge fikk følgende beskjed: «Hvis jeg møter deg en mørk kveld, skal jeg ikke drepe deg.»

Underforstått for den som uttalte dette var at det egentlig er en plikt å drepe en konvertitt. Obs! Vi vet at ikke alle muslimer tenker slik. På et muslimsk mottak antar vi likevel at slike forestillinger vil ha sterkere grobunn enn på nøytrale mottak.

På et mottak bor det mennesker fra mange land, folkegrupper og ­religioner. De bor svært tett, og det er forbausende få store konflikter. På bakgrunn av ovennevnte eksempler mener vi derfor at alle mottak skal være ­religionsnøytrale. Ikke fordi vi er redde for religion i det offentlige rom.

Men fordi vi mener dette er den beste beskyttelsen av svært sårbare medmennesker på flukt. Mennesker som ikke kan forsvare seg eller beskytte seg, men er prisgitt de rammene de får tildelt. Vi håper derfor at UDI kan vurdere dette en gang til.

Først publisert i Vårt Land 12.12.2015

Gå til innlegget

«... og da går det så bra...»

Publisert over 3 år siden - 2072 visninger

Ser vi oss rundt i verden, ser vi at døden er en naturlig del av livet i alle aldre. Da ser vi også at det ikke er imot naturen at noen dør før de er gamle og mett av dager.

«… da går det så bra»?
Vårt syn på døden som fremmed og unaturlig påvirker gudstroen.

Døden er ikke lenger et tabuemne. Likevel er det et spørsmål om det har blitt større aksept av døden som tilhørende menneskets helt grunnleggende livsbetingelser.

Døden oppfattes fortsatt i stor grad som fremmed og unaturlig. Når den rammer under tragiske omstendigheter, oppleves det i tillegg som svært urettferdig. Et slikt syn på døden får også konsekvenser for synet på Guds rolle rundt døden. Guds oppgave blir da å gi mennesker et langt liv. Og hvis det ikke blir slik, har Gud ikke gjort jobben sin. Dette er etter mitt syn et sekularisert syn på døden, som tar bort radikaliteten i evangeliet.

Ser vi oss rundt i verden, ser vi at døden er en naturlig del av livet i alle aldre. Da ser vi også at det ikke er imot naturen at noen dør før de er gamle og mett av dager. Det er ikke en krenkelse av en rettighet. Dypest sett er det ikke en gang urettferdig. De grunnleggende livsbetingelsene er nemlig ikke basert på rettferdighet og urettferdighet knyttet til fortjeneste eller årsaksforhold. De er gitt fra naturens side og Skaperens hånd. Vi kan ikke melde oss ut av disse betingelsene. Vi kan utforske dem og forbedre livsvilkårene, men døden kan vi ikke ta bort. Det er fødsel og død som helt grunnleggende konstituerer rammene for et menneskeliv.

Manglende aksept. Kanskje handler vår manglende aksept av døden som livsbetingelse, delvis om metaforen vi bruker for livet. Vi snakker om «livsvei» og ser for oss at livet er en vandring fram mot et mål – alderdommen – og deretter (kanskje) Guds himmel. Når et menneske ikke når fram til alderdommen, oppfattes det som et ufullstendig liv. Retten til liv har blitt krenket. Her har det skjedd en sekularisering av livsmetaforen, for målet var tidligere å nå evigheten eller å komme til Gud. Andre steder i verden ser man ikke livet som en rettighet, men som et privilegium. Da kan for eksempel et tre brukes som livsmetafor. Mennesket starter som et frø og vokser opp til et tre. Selv om treets potensial er å bli stort, er det likevel fullt ut et tre i alle stadier. Slik er også livet alltid et helt liv uansett når man måtte dø.

Hvordan henger så synet på døden sammen med gudstroen? La meg gå til en barnesang:
«Min båt er så liten og havet så stort, men Jesus har grepet min hånd.
Når han styrer båten, da går det så bra på veien til himmelens land.»

Sangen er skrevet over livsvei-metaforen. Mange oppfatter innholdet ut fra den sekulariserte versjonen av metaforen: Den som har følge med Jesus, vil oppleve at alt går bra og man får et langt og godt liv på jorden. Da blir utsagnet «… da går det så bra», usant når døden kommer før alderdommen. Tolker man derimot sangen slik at den som har følge med Jesus, alltid vil nå det evige målet, vil utsagnet være sant uansett når døden kommer.

Menneskelig. Å ønske et langt og godt liv på jorden springer kanskje ikke bare ut av sekularisering. Det er også noe dypt menneskelig. For dette er et tema som er fremtredende i den store fortellingen om Jesu liv. Folk rundt Jesus hadde mange forventninger etter å ha sett undrene han gjorde. De ventet flere. De anså ham for å være Guds utvalgte, som skulle opprette det store, fredelige og velstående davidsriket for Israel. De ville gjøre ham til konge. Og akkurat da forventningene var på det høyeste, snudde det og nattmørket senket seg. Vandringen mot lidelse og tidlig, voldelig død tok til. «Ta ditt kors opp og følg meg,» ble budskapet da. Det var ikke lenger tid for mirakler, men for å slå følge inn i mørket, inn i døden.

Kors å bære. Det er i dette spennet mellom livsmiraklene og korsveien vi lever livet. Alle har vi et kors å bære og et golgata å gå til. Det blir kanskje aller tydeligst når en av våre kjære dør tragisk og uventet i ung alder. Forfatteren Jostein H. Sandsmark forteller om dette i boka Pass på liten og på stor, som handler om trafikkulykken som tok livet av datteren på 13.
Der skriver han om den natten han tilbrakte ved dødsleiet hennes, mens mange ba til Gud om et under. Selv kunne han ikke lenger tro på noe under, men kunne ikke Gud ha gjort et under uten hans tro, spør han, og legger til: «Ved sengen din sørger jeg tungt over det uteblitte underet, over at vi ikke har kommet én eneste millimeter nærmere mysteriet. Skaperen har åpenbart bestemt seg for å brekke en kvist av vintreet sitt.»

Med fare for å trå inn i noe som er svært sårbart, men som Sandsmark selv har brakt ut i det offentlige rommet, vil jeg bruke denne natthendelsen til å få frem radikaliteten i evangeliet. Den illustrerer at det kan komme en tid da det ikke er flere mirakler å vente på. Da tiden er inne for å ta opp sitt kors og slå følge med ham som selv bar tungt. Og selv om det da i sorgen og smerten kan kjennes som om man ikke kommer en millimeter nærmere mysteriet, har man ifølge evangeliet aldri vært nærmere. For her står vi overfor det store mysteriet: I døden fullbyrdes det som skjer i dåpen! Vi dør med Kristus, for å kunne oppstå til nytt liv sammen med ham.

Radikalitet. Her er vi ved evangeliets radikalitet. Jesus kom ikke for å gi mennesker et langt liv på jorden, men for å bringe det evige fellesskapet med Gud til verden. Hans budskap var at Guds kjærlighet til menneskene, er så stor at Gud vil ha et evig fellesskap. Et fellesskap som finnes på begge sider av døden og ikke brytes av døden. Dette fellesskapet mellom Gud og mennesker er det første og mest grunnleggende. Fellesskapet mellom mennesker er nummer to. Slik kjærlighetsbudet i sin rangordning slår fast: Du skal elske Herren, din Gud, og du skal elske din neste som deg selv. Vi tilhører først Gud og så hverandre.

Når et menneske dør, blir derfor fellesskapet med Gud endelig helt. Det blir ikke brukket en kvist av Guds vintre, slik Sandsmark i sin fortvilelse uttrykker det. For vintreet, fellesskapet, er evig, og den som dør er like levende for Gud. Det er fellesskapet oss mennesker imellom som blir brutt. Det er verst for dem som blir igjen. Men Gud har gjort alt som skal til for at atskillelsen ikke skal være evig.

Når vi slik våger å akseptere døden som en naturlig livsbetingelse, kan det få frem evangeliets radikalitet. Samtidig kan det også hjelpe oss til å få en livskraftig relasjon til Gud, der Jesus ikke først og fremst er en undergjører, men den som bringer oss det evige fellesskapet med Gud og går med oss gjennom livet og døden til det nye livet. Da blir barnesangen sann, for da går det så bra.

FØRST PUBLISERT SOM KRONIKK I VÅRT LAND 27.4.2015

Gå til innlegget

Mest leste

Hareides nødvendige veivalg
av
Ole Paus
2 måneder siden / 77592 visninger
Et barn er født, et barn er dødt
av
Magne Raundalen
rundt 2 år siden / 43574 visninger
Etter fallet kommer hevnen
av
Berit Aalborg
10 måneder siden / 34898 visninger
Stormløpet mot Israel er i gang.
av
Roald Øye
7 måneder siden / 27893 visninger
Kanten av klippen
av
Åshild Mathisen
9 måneder siden / 22467 visninger
Et sosialt ­eksperiment
av
Bent Høie
4 måneder siden / 22168 visninger
Mens vi sover
av
Erik Lunde
10 måneder siden / 20079 visninger
Ord er handling
av
Hilde Frafjord Johnson
3 måneder siden / 19083 visninger

Lesetips

Helliget det Qvindelige
av
Heidi Karlsen
rundt 17 timer siden / 87 visninger
Jødehatets gåte
av
Arne Øgaard
rundt 17 timer siden / 135 visninger
Kristendom – rett og slett
av
Ståle Johannes Kristiansen
rundt 17 timer siden / 128 visninger
Kirken er politisk
av
Andreas Masvie
1 dag siden / 196 visninger
Kontrastenes jul i Frankrike
av
Tom Holta Heide
1 dag siden / 136 visninger
Hatet mot miljøbevegelsen
av
Eivind Trædal
1 dag siden / 194 visninger
Når staten misbruker makt
av
Øyvind Håbrekke
3 dager siden / 196 visninger
Trangere og farligere
av
Wenche Fone
4 dager siden / 422 visninger
Les flere

Siste innlegg

Makt, privilegier og julens budskap
av
Jarle Haugland
rundt 15 timer siden / 93 visninger
Jødenes rett til landet Israel
av
Svein Grav
rundt 15 timer siden / 163 visninger
Angående "Statsfinansiert hatblogg"
av
Robin Tande
rundt 15 timer siden / 172 visninger
Identitet og miljø
av
Leif Halvard Silli
rundt 15 timer siden / 55 visninger
Stemmerett for 6-åringer?
av
J.K. Baltzersen
rundt 15 timer siden / 155 visninger
På lag med Listhaug
av
Vårt Land
rundt 17 timer siden / 289 visninger
Våpen og verdier i Jemen
av
Hilde Frafjord Johnson
rundt 17 timer siden / 336 visninger
Helliget det Qvindelige
av
Heidi Karlsen
rundt 17 timer siden / 87 visninger
Jødehatets gåte
av
Arne Øgaard
rundt 17 timer siden / 135 visninger
Kristendom – rett og slett
av
Ståle Johannes Kristiansen
rundt 17 timer siden / 128 visninger
Les flere