Anna Ramskov Laursen

Alder:
  RSS

Om Anna Ramskov

Prest. Frilans forfatter, skribent og kursholder innen kristen meditasjon. Sandnessjøen.

Følgere

6. desember 2019 er det fem år siden familien Delagha og en annen afghansk familie ble tvangsdeportert fra Sandnessjøen til Kabul, samtidig som regjeringen forhandlet med støttepartiene om hvor lenge asylbarn skulle ha vært i landet for å få egne rettigheter til opphold. Det vakte stor harme i Sandnessjøen hvor befolkningen møtte opp til fakkeltog, og kommunestyret enstemmig vedtok en uttalelse der de oppfordret til stopp i utsendelsen av barn og unge. Nå har fem år gått – hva har skjedd med familien Delagha?

Familien Delaghas skjebne

Familien Delagha besto ved utsendelsen av Maria og Belal og de tre barna deres, Samar (8), Sonya (6) og Habib (6 md). De hadde vært tre og et halvt år i Norge og hadde fått aksept for at det var farlig for dem å returnere til hjemprovinsen. Da skulle de egentlig få asyl i Norge, men norsk asylpolitikk henviste dem i stedet til internflukt i Kabul. Utlendingsnemnda (UNE) mente det var trygt nok for dem der.

I Kabul forsøkte Belal å skaffe seg jobb, men det var så vanskelig at ett år etter returen bodde familien fortsatt på ett rom hos Belals søster og svoger og deres fem barn. Belal valgte da å gjøre det han ifølge norske myndigheter ikke skulle gjøre. Han reiste tilbake til hjemprovinsen for å selge huset deres der, så de kunne få et sted å bo i Kabul. På vei hjem igjen forsvant han under mystiske omstendigheter. Det er aldri blitt klarlagt om det var Taliban, som han var truet av, eller røvere som sto bak, men Belal ble erklært død, og pengene for hussalget var borte.

Maria som enke

Maria var nå enke med tre farløse barn, og en støttegruppe for familien ble opprettet i Sandnessjøen. Støttegruppa sendte en omgjøringsbegjæring til UNE og ba om at familien fikk komme tilbake til Norge. Avslag!

En kvinne kan ikke leve på egenhånd i Afghanistan, hun må ha en mannlig forsørger. Svogeren med fem barn var nå forsørgeren hennes, og han verken ville eller kunne ta dette ansvaret. Svogeren sendte derfor bud etter Marias onkel som hadde Taliban-tilknytning og ba ham ta Maria og barna med seg til en provins norske myndigheter hadde sagt var farlig for dem. Maria visste hvilken skjebne som ventet da. Onkelen ville gifte henne bort på nytt og få penger for henne, og han ville beholde barna. Sonya ville ikke få lov å gå på skole, og hun ville bli giftet bort så snart hun var gammel nok. De to guttene ville bli oppdratt i Talibans ånd.

Maria tok en modig beslutning og rømte med barna. Det kunne hun bare gjøre fordi det fantes en støttegruppe i Norge som forsørget dem økonomisk. Hun og barna har siden 2016 levd i skjul for familien deres i Kabul. På tross av lite skolegang som barn er Maria svært ressurssterk, og hun har brukt tiden godt. Hun har tatt eksamen i 8.-12. klasse på egenhånd og bestått opptaksprøve til medisinstudiet på universitetet. Barna har også klart seg godt på skolen. Det så en stund ut som om det skulle være mulig for familien å skape seg en fremtid i Kabul med støttegruppas hjelp. Men så ble alt verre.

Utrygt i Kabul

Et stort bombeangrep utenfor universitetet drepte mange studenter året før Maria skulle starte der. I 2019 har det vært en opptrapping av små selvmordsangrep rundt om i byen. Den trygge gata familien bodde i ble rammet og flere ble drept mens Samar var ute. Maria ble også ranet i en drosje hvor hun i utgangspunktet trodde hun var trygg som kvinne. Fremtiden i Kabul ble stadig mer utrygg, og Maria var i tillegg redd for at når hun ble synlig på universitetet ville det bli lettere for familien å finne dem. Det ble for farlig. Hun ville ut av Afghanistan. Og denne høsten lyktes det for familien å dra til nabolandet Tadsjikistan der de nå er registrerte flyktninger. De håper etter hvert å kunne få beskyttelse i et tredjeland.

Umulig å klare seg

Historien til familien Delagha er ikke enestående. For de returnerte som ikke har en støttegruppe i Norge, går det ofte mye verre. Vi har ikke lenger kontakt med den andre familien som ble returnert fra Sandnessjøen, men ved siste kontakt hadde sønnen på 15 år flyktet alene til Iran, og datteren Zuhel på åtte fikk ikke lenger gå på skole. Hun gikk i samme klasse som Samar i Norge. Hun er nå 13, og vi frykter hun allerede er giftet bort.

Jenters skolegang

Dette står i skarp kontrast til det som skjedde fire dager etter deportasjonen. 10. des. 2014 mottok Malala Yousafzai og Kailash Satyarthi Nobels fredspris for deres arbeid for barns (jenters) rett til å gå på skole. Malala avsluttet nobeltalen sin med ordene:

«La dette bli siste gangen en jente tvinges inn i et barneekteskap. …

La dette bli siste gangen en jente får høre at utdanning er en forbrytelse og ikke en rettighet.
La dette bli siste gangen et barn ikke går på skole. …
La dette ta slutt med oss.[1]»

 Regjeringen satt i salen og applauderte, og statsminister Erna Solberg uttalte følgende i forbindelse med tildelingen: 

- Vi vil gratulere prisvinnerne, og jeg synes det er en velfortjent sak å få pris for. Utdanning for jenter har vært en av mine politiske hjertesaker, og det er en stor sak for denne regjeringen. [2]

Men regjeringens politikk og visjoner ute og hjemme henger ikke sammen. For fortsatt returneres barn i Norge til et liv uten skolegang. Fortsatt returneres afghanske jenter til barneekteskap. Det har ikke tatt slutt, og det er heller ikke politisk vilje til at det skal ta slutt. Men det må ta slutt. Det må begynne her - i Norge. Nå! Så barn og unge kan få skolegang, utdanning og en fremtid. Å gi håp og fremtid er også et fredsprosjekt!

Stopp returene til Afghanistan!

Vi i støttegruppa for familien Delagha kjenner til mange andre afghanske familier og enslige som ikke har klart seg etter retur til Afghanistan. De lever enten i fattigdom og frykt eller rømmer ut av landet igjen. Vi mener derfor at det må bli stopp på returene til Afghanistan så lenge situasjonen der er ute av kontroll. Dette er rett og slett ikke en menneskerettighetsnasjon som Norge verdig.

Gi Maria og barna en fremtid

Vi i støttegruppa har nå holdt liv i Maria og barna i fire år. Uten oss vet vi at skjebnen deres hadde vært brutal. Vi har fulgt mantraet til norske myndigheter og hjulpet dem der de er. Men de kunne ikke overleve der de var. Så nå mener vi at tiden er inne til at norske myndigheter tar over. Familien Delagha er registrerte FN-flyktninger. Det er fullt mulig for Norge å ta dem tilbake som kvoteflyktninger. Norge vil da få en familie som fortsatt snakker norsk og har et norsk nettverk, som er supermotiverte for skolegang og utdanning, som ønsker å stå på egne bein og bidra i samfunnet. De ville også bidra med tre barn til Erna Solbergs nyttårsprosjekt: Å skaffe flere barn i Norge. Vi håper norske myndigheter kjenner sin besøkelsestid.

Styret for støttegruppa for familien Delagha

Anna Ramskov Laursen, styreleder


[1] https://www.nrk.no/nobel/malala-yousafzais-nobeltale-1.12093868 

[2] https://www.nrk.no/norge/solberg-gratulerer-malala-1.11979015


Gå til innlegget

Nei, kjærligheten er ikke størst av alt!

Publisert over 1 år siden

Trosopplæringen i Den norske kirke har slagordet «Størst av alt» som sin logo. Jeg mener dette slagordet fører til teologiske feilslutninger og står i fare for å føre til vranglære (vrang i betydningen ‘feil’ eller ‘falsk’). Hvorfor? Jo, fordi veldig mange mennesker, også kirkens egne ansatte, feilaktig tror at uttrykket er et sitat fra 1. Korinterbrev: «… størst av alt er kjærligheten». Det er feil! 1. Korinter 13,13 høres slik ut:

 Så blir de stående, disse tre: tro, håp og kjærlighet. Men størst blant dem er kjærligheten.

Det er på alle måter stor forskjell på å være størst av alt og størst blant noe annet. Ved stadig å koble sammen uttrykket «størst av alt» og kjærlighet er kirken på vei til både å fare med vrang lære og redusere våre forestillinger om hvem Gud er. For hvem eller hva er det som er størst av alt om ikke den treenige Gud selv? I den åndelige tradisjonen etter Ignatius av Loyola, som mange lar seg inspirere av i dag, er for eksempel selve kjerneuttrykket «Deus semper major», Gud er alltid større.

1. Johannes 4, 8 sier riktignok at «Gud er kjærlighet», men det betyr ikke at Gud bare er kjærlighet. Gud er også større enn kjærligheten og så mye mer enn kjærlighet, slik som den danske presten Mikkel Wold for eksempel uttrykker det i Min tro i Vårt Land, lørdag 9. februar: «For meg er Gud det majestetiske, mysteriøse, fantastiske – både det helt store og det helt nede på én gang. Han er barmhjertighetens og kjærlighetens uttrykk, og også Gud som dommeren.» Vi kan føye til mange andre adjektiver og substantiver som kan beskrive Gud, men felles for dem er at de aldri kan fange hvem Gud er, bare gi et glimt. Gud smetter alltid unna våre forsøk på å fange ham i ord, og vi kan bare ane den evige som er størst av alt.

Jeg mener at Den norske kirke i det minste må klargjøre hva den ønsker å formidle med uttrykket «Størst av alt». Hvem eller hva er det som er størst av alt, og hva har det å si for trosopplæringen? Vel er det et fengende og dragende slagord, men det hjelper ikke hvis det gir feil assosiasjoner som igjen fører til feil lære. Kanskje tiden til og med er inne til å ‘kill your darling’ og finne et annet slagord som treffer bedre teologisk og pedagogisk?

Gå til innlegget

Vil Den norske kirke ekskludere medlemmer?

Publisert over 1 år siden

Ny kirkeordning for Den norske kirke er ute på høring. Paragrafen om hvem som kan være medlem stiller flere krav enn dåp for medlemskap og er også svært nasjonalistisk. Dette vil ekskludere noen fra medlemskap. Kan Den norske kirke leve med dette?

Ny kirkeordning § 11

Første avsnitt i § 11 i forslag til ny kirkeordning Den norske kirke (Dnk) lyder slik:

«Bare person som er døpt ved kristen dåp og som er bosatt i riket, har lovlig opphold eller er norsk statsborger bosatt i utlandet, kan være medlem av Den norske kirke. Ingen kan bli medlem av Den norske kirke så lenge vedkommende er medlem at et annet trossamfunn i Norge.»

 Eksempler 

Med slike nasjonalistiske krav for medlemskap vil det fort oppstå problemer. Jeg vil her nevne noen eksempler:

«Lovlig opphold i riket» - alle asylsøkere som har sine søknader til behandling hos myndighetene, har lovlig opphold i riket mens søknaden blir behandlet. Først når et eventuelt endelig avslag foreligger og man fortsatt blir værende i Norge, har man ikke lenger lovlig opphold. Med forslaget som foreligger, betyr det at en asylsøker som blir døpt mens søknaden er til behandling, blir medlem av Dnk, men vil miste sitt medlemskap hvis vedkommende får avslag på opphold.

Lokalt har jeg som prest ved flere anledninger døpt utenlandske statsborgere, både voksne og barn, som ikke er bosatt i Norge, men som av en eller annen grunn likevel ønsker å bli døpt her i landet. Det kan for eksempel være fordi de har familie her, eller fordi den ene forelderen til et utenlandsk barn er norsk. Barnet har da ikke nødvendigvis norsk personnummer. Hvis vi ikke kan melde disse inn i Dnk, vil de være uten kirkemedlemskap noe sted, inntil de eventuelt melder seg inn i et kirkesamfunn i bostedslandet.

Lokalt er vi flere prester med utenlandsk bakgrunn, som er meldt inn i Dnk ved flytting til Norge. Om vi skulle velge å flytte ut av Norge, vil det – i hvert fall for meg – være naturlig å fortsette medlemskapet i Dnk. Og jeg lurer på om Dnk da automatisk vil stryke meg som medlem ved en utflytting? Det vil også bety at skulle jeg flytte ut av Norge for å jobbe for Dnk i utlandet (i Sjømannskirken f eks), vil jeg komme i den bisarre situasjonen at jeg jobber for Dnk, samtidig som jeg blir ekskludert som medlem.

Dette var noen eksempler, det finnes mange flere.

Teologisk uholdbart

Teologisk er det etter min mening fullstendig uholdbart at Den norske kirke vil si nei til medlemskap for døpte eller ekskludere døpte medlemmer, slik § 11, 1. avsnitt, legger opp til. Det er også i strid med Dnk’s målsetting om å være en misjonerende kirke. For hvordan kan man forsvare å misjonere overfor ikke-døpte og samtidig ikke ville ha dem som medlemmer?

To slags medlemskap

Jeg velger å tro at Dnk ikke ønsker å være en nasjonalistisk folkekirke, slik § 11 gir inntrykk av. Jeg tror derfor at problemet er at to ting er blandet sammen i denne paragrafen, nemlig medlemskap knyttet til dåp eller aktiv innmelding etter dåp i et annet kirkesamfunn, og medlemskap som staten gir støtte til og som gir stemmerett ved kirkevalg etc. Derfor må det prinsipielt avklares om det skal være to nivåer av medlemskap i Dnk, ett hvor man er medlem i kraft av dåp eller aktiv innmelding, og ett hvor Dnk kan få tildelt støtte for medlemskapet og hvor man har stemmerett ved kirkelige valg etc. Jeg mener at det skal være to slike nivåer og vil derfor foreslå følgende nye formulering til § 11, 1. avsnitt:

§ 11 Tilhørighet og medlemskap

Alle som er døpt i Den norske kirke eller døpt i et annet kristent trossamfunn og aktivt har meldt seg inn Den norske kirke, er medlemmer. Bare medlemmer som er registrert i Folkeregisteret som bosatt i Norge, teller som støtteberettigede medlemmer og har stemmerett ved kirkelige valg etc. Ingen kan samtidig være medlem av Dnk og et annet trossamfunn i Norge.

Registrering i kirkeboksystemet

En slik måte å skille og registrere medlemmer på, bør også kobles sammen med et kirkeboksystem hvor de som er registrert som medlemmer i Dnk, men ikke er registrert i Folkeregisteret (utenlandske statsborgere bosatt i utlandet, asylsøkere med eller uten lovlig opphold etc,), vil bli oppgradert til støtteberettigede medlemmer i det øyeblikket de blir registrert i Folkeregisteret med norsk personnummer eller D-nummer (for asylsøkere skjer det når de får opphold, for andre utenlandske statsborgere ved flytting til Norge). Og motsatt – i det øyeblikket et medlem blir registrert som flyttet ut av Norge i Folkeregisteret, blir medlemskapet gjort om til ikke-støtteberettiget. Det forutsettes da at medlemmer av Dnk som er norske statsborgere og bosatt i utlandet, ikke er støtteberettiget eller har stemmerett.

Veivalg

Dnk står nå overfor et veivalg som et selvstendig kirkesamfunn. Skal den være en nasjonalistisk folkekirke eller åpen og misjonerende? Skal den  gi medlemskap til alle sine døpte og de døpte som aktivt melder seg inn eller skal det også være andre krav? Uansett hvilke krav man stiller for medlemskap i tillegg til dåp, også om de kravene som er foreslått i § 11, blir gjort om, slik noen høringssvar foreslår, vil slike krav alltid ekskludere noen. Alltid! Ønsker Dnk dette?

Gå til innlegget

 Vi som skriver er prester og kateket i Den norske kirke og har nær kontakt med asylsøkere som har konvertert fra islam til kristen tro. Vi reagerer sterkt på hvordan de blir behandlet av norske myndigheter. De blir ikke trodd, og vi som har kompetanse på hvordan tro kommer til uttrykk, blir heller ikke trodd i sakene deres.

 

Hengivne kristne

Vi har til sammen vært involvert i en del konvertittsaker, og akkurat nå vet vi om fem saker med ni afghanere som ikke blir trodd. Vi ser hva den kristne troen betyr for dem vi møter, for vi har bedt med dem, grått med dem, lest i Bibelen med dem, sett dem lyse opp når de forstår hvem Jesus er. Vi har sett dem på gudstjeneste, døpt dem, delt nattverden med dem. Vi har hørt deres troshistorie og har opplevd dem som hengivne kristne. Noen av oss har vært med dem på nemndsmøte eller i retten og sett dem få kunnskapsspørsmål selv vi teologer må tenke oss om før vi kan svare på, og vi opplever at våre vitnemål ikke blir tatt til følge. De er førstegenerasjonskristne. De kjenner ingenting til kulturkristendom eller kirkehistorie, de mangler kanskje et vokabular for å uttrykke sin kristne tro. De må i tillegg ofte tolkes av tolker som heller ikke har et slikt vokabular eller som kan ha en annen tro, og vurderes av saksbehandlere som ofte ikke har noen tro i det hele tatt. En av dem har skrevet brev til myndighetene og uttrykt at han aksepterer om Norge ikke vil gi ham opphold, men at han er veldig fortvilt over at de ikke tror han er kristen, for det betyr alt for ham.

 

Brudd på menneskerettighetene

Menneskerettighetskonvensjonen art 9,1 sier: «Enhver har ... frihet til å skifte sin religion eller overbevisning, og frihet til enten alene eller sammen med andre og såvel offentlig som privat å gi uttrykk for sin religion eller overbevisning, ved tilbedelse, undervisning, praksis og etterlevelse.» Vi mener denne artikkelen blir brutt i konvertittsaker, især knyttet til Afghanistan, Iran og Somalia, fordi konvertittene ikke blir trodd. Myndighetene forteller noen av dem at hvis de konverterer tilbake ved hjemkomst, vil de igjen bli akseptert som gode muslimer. Andre får høre at de ikke vil få problemer dersom de holder lav profil som kristne i hjemlandet. Vi vet det ikke er sant. Vi ser konvertittene blir trakassert og truet på asylmottakene i Norge fordi de har kontakt med kirken og ikke ber muslimsk. Vi orker knapt å forestille oss hvordan dette vil bli i hjemlandet.

 

Listhaugs engasjement for forfulgte kristne

Sylvi Listhaug sa følgende på Oslo Symposium 2017: "Det som også forundra meg litt, e at det e heit tyst om, at det fins meir enn to hundre milliona forfulgte kristne i verden. Ikkje eitt ord! he e hørt om det. Derfor så fant vi ut at det har ej lyst te å gjer nokke med.»  Så Sylvi Listhaug og resten av regjeringen – vet dere ikke at noen av disse forfulgte kristne befinner seg i Norge?  Hvis dere mener alvor med å ville gjøre noe, så begynn med dem som er nærmest! Og begynn NÅ, det haster!

 

Sigurd Tveit, kateket, Kristiansand

Hanne Kleveland, prest, Oslo

Anne Berit Evang, prest, Oslo

Audhild Kaarstad, prest, Bardu

Svein Malmbekk, prest, Bodø

Lisbeth Torsvik Gieselmann, prest, Sørfold

Anna Ramskov Laursen, prest, Sandnessjøen

 

 

 

Gå til innlegget

Nei til religiøse asylmottak

Publisert over 4 år siden

Mottak med kristne symboler er ikke et problem hvis alle som skal bo der er kristne. Men mange av dem som har kommet nå er muslimer, og blir de plassert på et kristent mottak, kan det bli ­vanskelig for noen av dem, av flere grunner.

Det er leit at den siste ­tidens opphetete diskusjon om kors og andre religiøse symboler på asylmottak ble en diskusjon om religionens plass i det offentlige rom og myndighetenes angivelige berøringsangst overfor religion. Midt oppi forargelsen har andre perspektiver blitt borte, ikke minst menneskene det gjelder.

Det vil si de nyankomne flyktningene som bor på mottakene. For dem har vi hørt lite eller ingenting fra. Ikke rart. De snakker ikke norsk. De har høyst sannsynlig ikke fått med seg at det har vært en slik debatt en gang. De kjenner ikke det norske samfunnet og norske verdier. En god del vil heller aldri komme til å bli kjent med Norge, fordi de vil få avslag på asylsøknaden og bli returnert til hjemlandet. Det gjelder blant annet afghanere, der regjeringen har varslet at de fleste vil bli returnert.

Vi som skriver mener at det er svært viktig at asylmottak er religionsnøytrale, og vi vil i det følgende begrunne dette. Men først litt om hvem vi er. Afghan er afghaner og var muslim ved ankomsten til Norge, men har konvertert til kristendommen under botiden på asylmottak.

Afghan har i dag oppholdstillatelse i Norge, men navnet er et pseudonym, da Afghan har så store beskyttelsesbehov at identiteten ikke kan offentliggjøres. Vårt Land kjenner den. Anna er prest og har de siste årene vært tett på flere asylprosesser, især knyttet til afghanere og til kristne­ konvertitter. Vi kjenner situasjonen best for afghanere og vil derfor bruke dem som eksempel. Men eksemplene kan være overførbare også til andre folke­grupper.

Kristne mottak med kristne symboler er ikke et problem hvis alle som skal bo der er kristne. Men mange av dem som har kommet nå er muslimer, og blir de plassert på et kristent mottak, kan det bli vanskelig for noen av dem, av flere grunner.

Mange muslimer tar sin tro svært alvorlig og vil ha problemer med å forstå hvorfor de skal bo på et kristent sted med kors og andre religiøse symboler. De kommer med sin kultur, sin forståelse av verden og sin religion, og vi vet av egen erfaring at det å bli kjent med norske verdier, er en lang prosess som krever språkopplæring og integrering. Vi mener derfor at det handler om respekt for andres tro eller ikke-tro at man ikke blir tvangsplassert på et sted som tilhører en annen religion.

Det har i denne debatten også vært argumentert med at vi i Norge har dialog mellom religionene, så dette må de som kommer hit tåle. Dialog forutsetter frivillighet, gjensidig respekt og tilnærmet likeverd mellom partene. Derfor er et slikt argument faktisk ikke-dialogisk av natur, fordi det er et forsøk på å tvinge folk til noe de ikke vil ­eller forstår. Og vi vet også at det er mange norskættede kristne som ikke er spesielt interessert i religionsdialog. Dessuten er det et argument som muligens vil være lettere å ta i bruk når man snakker om og med mennesker som har fått opphold og bosetting i Norge.

Vi er også bekymret for hva som kan skje med afghanere som blir plassert på kristne mottak og deretter returnert til hjemlandet. Vi vet fra andre saker at informasjon om hva som skjer i Norge, blir sendt til Afghanistan. For eksempel kjenner vi kvinner som har blitt avbildet uten hijab i Norge.

Noen har sendt disse bildene til Afghanistan, og de har blitt utsatt for vold og andre represalier av familiemedlemmer når de har blitt returnert. Slik informasjon blir spredt via sosiale medier, som Facebook, og det vil alltid være noen her som følger med på hvordan man oppfører seg, og som vil kjenne noen som kjenner noen som kjenner familien din i Afghanistan.

Vi vet også at det er ganske vanlig at returnerte afghanere blir anklaget for å ha blitt kristne utelukkende fordi de har vært i Vesten, også når de er sterkt troende muslimer. Det fører til at de ikke får jobb, ikke får økonomisk eller annen hjelp av familien og har veldig vanskelig for å klare­ seg i hjemlandet etter retur. Skulle det finnes bilder av dem sammen med kors eller opplysninger om at de har bodd på et kristent mottak, vil den informasjonen i Afghanistan bli tolket som om de har konvertert.

Situasjonen for kristne afghanere er så vanskelig i hjemlandet, at de alltid får opphold i Norge (forutsatt at norske myndigheter tror at de er kristne, da). Derfor er det svært farlig å bli koblet med kristne symboler som afghaner. Det kan medføre represalier og forfølgelser, og blir de returnert til talibanstyrte områder, kan det bety døden.

Når det åpnes for religiøse mottak, må det også forventes at det kan komme muslimske mottak med religiøse symboler. Selv om personalet på alle mottak må være nøytrale, vil vi forvente at ­nyankomne muslimer som bor på muslimske mottak, har høye forventninger om at beboerne skal leve etter muslimske regler. Det kan føre til press mot kvinner om å bære hijab og underordne seg mannen sin, også når han er voldelig.

Plasseres kristne der, kan det føre til konflikter, knyttet til mat, atferd og religionsutøvelse. Og skulle det bli plassert kristne konvertitter fra Midtøsten på et muslimsk sted, vil de aldri kunne føle seg trygge. For Afghans vedkommende ville det ha vært svært vanskelig å bo på et muslimsk mottak etter konverteringen.

Vi vet at konvertitter trakasseres på forskjellig vis på mottakene vi har i dag, og ofte må holde lav profil. Det har vært drapsforsøk, og en afghansk konvertitt vi kjenner i Norge fikk følgende beskjed: «Hvis jeg møter deg en mørk kveld, skal jeg ikke drepe deg.»

Underforstått for den som uttalte dette var at det egentlig er en plikt å drepe en konvertitt. Obs! Vi vet at ikke alle muslimer tenker slik. På et muslimsk mottak antar vi likevel at slike forestillinger vil ha sterkere grobunn enn på nøytrale mottak.

På et mottak bor det mennesker fra mange land, folkegrupper og ­religioner. De bor svært tett, og det er forbausende få store konflikter. På bakgrunn av ovennevnte eksempler mener vi derfor at alle mottak skal være ­religionsnøytrale. Ikke fordi vi er redde for religion i det offentlige rom.

Men fordi vi mener dette er den beste beskyttelsen av svært sårbare medmennesker på flukt. Mennesker som ikke kan forsvare seg eller beskytte seg, men er prisgitt de rammene de får tildelt. Vi håper derfor at UDI kan vurdere dette en gang til.

Først publisert i Vårt Land 12.12.2015

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Sårbar og synlig
av
Ragnhild Mestad
24 dager siden / 2899 visninger
Kristnes omtale av president Trump.
av
Kjell Tveter
rundt 1 måned siden / 2092 visninger
Behov for et blikk i speilet?
av
Shoaib Sultan
12 dager siden / 1108 visninger
Drømmen om tempelet
av
Joav Melchior
26 dager siden / 618 visninger
Full krise i Mali
av
Hilde Frafjord Johnson
11 dager siden / 577 visninger
Minner fra en sommerkirke
av
Anita Reitan
5 dager siden / 564 visninger
Om islam og humanisme
av
Marie Rørvik
23 dager siden / 376 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere