Anne-Helene Ose-Johansen

Alder:
  RSS

Om Anne-Helene


Jeg blogger på http://lammelaartanker.wordpress.com/
Noen av mine bidrag på Verdidebatt er hentet fra bloggen.

Lurer du på noe? Spør meg gjerne, er du heldig får du svar.

Følgere

Vårt ansvar at så mange dropper ut

Publisert rundt 5 år siden

Nesten halvparten fullfører ikke videregående skole på forventet tid. Tragisk ikke sant? Jeg er ikke så sikker.

Tidligere, før en eller annen skolereform, var videregående skole et valg. På den ungdomsskolen jeg gikk, var det ikke forventet at alle skulle gå videre på skole. Hvis du heller ville jobbe på butikk rett etter ungdomsskolen, var det greit. Det var ikke noe mindreverdig i det. 

Det var akseptert å jobbe på verksted, manuelle jobber var godt nok. Du ble ikke fremstilt som en byrde for samfunnet hvis du valgte vekk skolen, det var ingen krav om minst bachelorgrad innen ditt 22. leveår.

Vi ble dessuten konfrontert med statistikken som viste at i det lange løp ville det lønne seg å begynne å jobbe som 16-åring, framfor å gå på skole ti år til og attpåtil ende med et stort studielån. Valget var lett for mange. 

Skeptisk. I dag blir du kalt en «drop-out» dersom du ikke fullfører videregående innen fem år. Jeg er skeptisk til begrepsbruken. Jeg er kritisk til fremstillingen av navende ungdom som sleipe utnyttere. Jeg tror navingen kan være uttrykk for håpløshet og være et stille opprør mot samfunnets urimelige krav  – et krav vi i foreldregenerasjonen har tredd nedover hodene på ungene. Dessuten er ikke all naving naving. 

Noen ungdommer sliter så mye med helsen at skolegang blir uaktuelt å gjennomføre innen fem år, som er normert tid. Noen ungdom får ikke den tilretteleggingen de trenger. Noen har ikke fått den oppfølgingen de har trengt gjennom hele grunnskolen, de har blitt sviktet av samfunnet som siden fordømmer dem. 

Det er flere med lave grunnskolepoeng som ikke fullfører videregående enn blant dem med høyere poengsum. Kan hende er det de samme som taper kampen om de ufaglærte arbeidsplassene, som det stadig blir færre av. 

Skaper klienter. Grunnene til at ungdom dropper videregående er sammensatte. Som samfunn må vi være varsomme i omtalen av disse ungdommene. Vi må tenke verdighet, for samfunnet skaper klienter når verdigheten uteblir. 

Det er tragisk at samfunnet har skapt drop-out-ungdommen. Ved å uverdiggjøre dem som ikke når opp til våre høye forventninger, skaper vi outsideren som ikke føler tilhørighet. Det er min bekymring. 

Samfunnet må gi ungdom som sliter på skolen verdighet - ikke fordømmelse. Det er vi som har sviktet – ikke ungdommen som har lurt seg unna.

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 20.2.2015

Gå til innlegget

Kvinner i skvis blir sykmeldt

Publisert over 5 år siden

Jeg tror sykefraværet vil fortsette å øke blant kvinner som føler seg i skvis mellom den medieskapte idealkvinnen og den kvinnen hun opplever at hun er.

Professor Arnstein Mykletun søker (Aftenposten 3. oktober) forklaring på at kvinners sykefravær øker mer enn menns. Han er bekymret og spør hva som er skjedd i samfunnet de siste 10-20 årene. Jeg tror jeg har noen svar.

Min erfaring er at langt flere kvinner enn menn organiserer hjem og familie, også når de fysisk befinner seg et annet sted. Oppgaven sitter i kroppene deres, som en naturlighet, mens mannen holder fast ved forsørgerrollen. Hun blir lederen hjemme, han hjelper til.

Med hjemmet i hodet til enhver tid, blir det for noen kvinner for mye å holde fast ved både full jobb og den jobben hjemme. Denne skvisen kan utløse sykdom. 

Øke. Jeg tror sykefraværet vil fortsette å øke blant kvinner som føler seg i skvis mellom den mediaskapte idealkvinnen og den kvinnen hun opplever at hun er. Når identiteten er mest knyttet til hjem og barn, blir det betalte yrkeslivet en belastning. Å stå opp mot den idealiserte kvinnen, gir for noen en avmaktsfølelse, noen av dem opplever at de hele tiden må forsvare sitt valg. 

Jeg mener det er viktig å både signalisere at betalt yrkesarbeid er viktig og nødvendig. Det gjelder ikke bare for den enkelte person eller familie, men også for oss som samfunn. Vi må legge til rette for at flest mulig klarer kombinasjonen. 

– Samtidig er det også viktig å signalisere at de som ikke ønsker å ta del i dette, ikke er kvinner med feil verdier, som er dumme eller som ikke evner å prioritere, som man kan få inntrykk av gjennom den debatten.  

Istedenfor å fordømme dem som ikke velger denne kombinasjonen, må vi heller se på årsaken til at noen velger å være hjemmearbeidende uten lønn. Det er på tide å ta deres ønske på alvor og anerkjenne jobben de gjør.

Kontantstøtte. Hvem velger å være hjemmearbeidende? Vi vet er at det ofte er kvinner med lav tilknytning til arbeidslivet som velger kontantstøtte (på 6000,- hver måned). Det lønner seg, framfor å gå tilbake til en jobb som er dårlig betalt. Med et bedre arbeids- og studiemarked ville hun kanskje valgt annerledes.

Noen av de hjemmeværende kvinnene er selv syke og søker anerkjennelse gjennom morsrollen. Ved å gå hjemme dekker de over en sosial angst. For disse kvinnene er det uheldig å fortsette å være hjemmearbeidende.  

Innvandrere. Noen av kvinnene som ikke er i betalt yrkesarbeid er traumatiserte innvandrere som er nye i Norge. Det er ikke riktig å kritisere disse for å bruke den tiden de trenger for å bli helet nok til å kunne søke ut i samfunnet. I stedet må vi tilby hjelp og oppfølging, og ikke minst ta tak i diskriminering på arbeidsmarkedet. Ikke alt skal individualiseres. 

Kvinner som har høyere utdannelse, god tilknytning til arbeidslivet og som velger å være hjemmearbeidende, er nok ikke i flertall. Jeg opplever at mange ikke har satt seg inn i hva konsekvensene kan bli dersom forsørgeren ikke forsørger lenger, eller dersom de selv blir utsatt for alvorlig ulykke eller sykdom. 

Verdiskaping. Min erfaring er at en del av kvinnene som velger å være hjemmearbeidende, i virkeligheten har store omsorgsutfordringer i familien. Disse skjules for offentligheten ved at de ikke blir registrert i statistiske registre. 

Den forskningen jeg har lest gir ikke svar på hvilke behov noen av disse kvinnene dekker, som ellers ville kommet inn i budsjetter for assistenter i skolen eller utgiftsposter i helsevesenet. En del av de kvinnene som velger å jobbe redusert, sparer det offentlige helsevesen for mange kroner årlig. Det trenger offentligheten kunnskap om og innsikt i.

Negativt. Søkelyset på hjemmearbeidende kvinner er i hovedsak negativt. Det stilles spørsmål ved hvem som skal forsørge dem, blir påstått at de hjemmearbeidende fratar arbeidsfolk tid med sine barn og de er generelt et tilbakesteg for likestillingen. 

Jeg etterlyser mer vekt på den verdiskaping hjemmearbeidende kvinner gir.

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 18.10.2014

Gå til innlegget

Bryt voldsarven!

Publisert over 5 år siden

Vold er mer enn slag og spark. Vold er ikke en privatsak, husbråk eller noe som gjelder andre. Vold er et samfunnsproblem.

Vold, og forebygging av denne, er ikke en privatsak eller noe som bare angår den utsatte. Vi kan alle gjøre noe for å fjerne stigmatiseringen av voldsutsatte, og skape et samfunn som er godt å leve i for flere.

Å bli slått som barn er en risikofaktor for selv å utøve vold som forelder, faktisk fire ganger større enn for dem som har hatt en voldsfri barndom.

Det er kanskje ikke så rart, vi formes alle av den oppveksten vi har hatt. Det forunderlige er at mange synes å tro at det finnes en idealbarndom som alle avviker fra i en eller annen retning. Alle avvik må snarest justeres og korrigeres, gjerne av andre foreldre og sosiale medier, for bare det perfekte er godt nok. Når idealet er urealistisk høyt er det mange som faller fra, mange som føler seg annerledes. Jeg tror det kan øke risikoen for opplevd utenforskap og senke terskelen for utøvelse av vold. En er jo allerede satt utenfor normalen. Men, dette er bare en bitteliten faktor, der mange andre er langt mer relevante og betydningsfulle.

~

Alternativ til vold (ATV) i Tønsberg, Bergen og Stavanger arrangerer kurset Bryt voldsarven for foreldre som vil bryte voldsspiralen. Kurset deres retter seg mot vordende foreldre og foreldre til barn opp til fem år. Kurset er for dem som har vært utsatt for vold som barn, det trenger ikke være at du selv har blitt slått, men kan ha vært vitne til at søsken eller foreldre har vært utsatt for direkte vold.

Noe av problemet ved at løsningen på konflikter og indre stress blir utagerende, er at det ikke vises alternativer. Å finne alternativene selv, kan være krevende nok, men vanskeligere er det å tørre å lære seg selv og sine reaksjonsmønstre å kjenne. Vold kommer aldri brått og uventet for den som leter. Det skjer mye før selve slaget (jeg skriver «slag», som fellesbegrep for all vold). Og det er i denne fasen før, at alternativene må komme.

Vi mennesker er ikke alltid veldig kompliserte. Vi har mange automatiserte handlinger, mange ubevisste handlingsmønstre. Mange uvaner kan avlæres, men man kan ikke bare slutte med noe uten å erstatte det som ble borte med noe annet. Altså kan en ikke bare slutte å slå, men må finne noe annet i stedet for. Den uønskede handlingen må erstattes med en ønskelig en. Det kan løses på flere måter.

Det viktigste den enkelte kan gjøre, er å erkjenne at en har et problem og så få hjelp for det. Om du sliter med et buldrende sinne, med avmaktfølelse, håpløshet og utslitthet, så kan det være at du skulle ta en nærmere titt på hva som skaper de vanskelige situasjonene. Du har helt sikkert ressurser du ikke er klar over.

Jeg tenker at voldserfaring sammen med høyt hverdagsstress kan være nok til å sjekke ut kurset til ATV. De færreste planlegger vold mot ungene sine, det er noe som bare skjer i og etter gitte situasjoner der avmakten blir for stor, en slags mestring sett fra den voksnes side. Å få et bevisst forhold til egne prosesser, er en del av forebyggingen slik at volden ikke utløses, men at konstruktive mestringer blir valgt.

Jeg mener at et slikt kurs burde tilbys alle foreldre som har voldserfaring, som en del av helsestasjonens tilbud. Det kan potensielt spare enkeltpersoner og samfunnet for masse trøbbel og for enkelte tidlig uføretrygd.

Forebygging er alltid riktig!

**

Alternativ Til Vold sin hjemmeside, med oversikt over kurs: Lenke

Om du er voldsutsatt, kontakt Krisesenteret

**

Denne teksten er første gang publisert på lammelårtanker og er et privat initiativ, jeg jobber ikke for ATV.

Gå til innlegget

Fedrekvoten verdifull i seg selv

Publisert over 5 år siden

Jeg mener at fedrekvoten i seg selv er verdifull – den er mer enn et virkemiddel for likestilling.

I svar på mitt innlegg 4. juli «Pappa er mors assistent» fokuserer Ellen Hageman på likelønn og maktfordeling. (Vårt land 9. juli). Hun sklir dermed vekk fra mitt tema, nemlig fedrekvoten, og over på likestillingspolitiske tiltak.

Jeg er opptatt av fedres status som likeverdige foreldre. For å sikre at flest mulige fedre tar ut foreldrepermisjon, trenger vi fedrekvoten. Det handler først og fremst om relasjonen mellom far og barn og minst om likelønn, maktfordeling og feminisme.

Jeg mener at fedrekvoten i seg selv er verdifull – den er mer enn et virkemiddel for likestilling. Far er viktig for barnet fordi han er far – så enkelt.

Vantro. Vi er ikke kommet så langt at fedre uansett tar ut permisjon, det er ennå slik at mor er sjef på hjemmebane, hun vet best. I enkelte miljøer er det fortsatt slik at fedre møtes med vantro og latterliggjøring hvis de ønsker å ta pappapermisjon. Mor og far behandles ikke alltid som likeverdige foreldre i dag. At fedrekvoten ikke alltid fungerer etter hensikten, betyr ikke at det er noe galt med kvoten, tvert imot.

Hageman vil at fedrekvoten skal komme i tillegg til mors permisjon. Slik er det allerede. Mors kvote er på 10 uker, akkurat som fars. De første seks ukene etter fødselen har en medisinsk begrunnelse og kan ikke flyttes. De resterende fire kan foreldrene fordele slik de ønsker.

Vridning. Det er altså opp til den enkelte familie om far-baby-relasjonen skal prioriteres eller ikke. Ofte anses mor-baby-relasjonen som viktigst, som om fedre trenger kortere tid til å bygge en individuell og god relasjon til baby, der fritiden er nok.

Jeg stiller meg uforstående til denne vridingen Hageman forsøker seg på; vekk fra temaet jeg tar opp. Mor kan ikke erstatte far, fordi hun ikke er han.

Jeg er bekymret for at relasjonen mellom far og barn utviskes når egenerklæring er alt som skal til for å skyve far vekk.

Gå til innlegget

Pappa er mors assistent

Publisert over 5 år siden

Fedrekvoten er fedres del av foreldrepermisjonen. Kvoten ble innført i 1993 og var den gangen på fire uker. Siden er den blitt utvidet flere ganger, med siste utvidelse til 14 uker i juli 2013.

Meningen med fedrekvoten er å sikre at fedre får permisjon med babyen sin, for uten dette tiltaket er andelen som tar ut foreldrepermisjon lav. Permisjonskvota styrker båndet mellom far og barn og bidrar større anerkjennelse av fedre som likeverdige foreldre. I mange miljøer regnes det som selvfølgelig at far tar ut sine uker med babyomsorg, uten mors innblanding. 

Dessverre er det mange mødre som ikke respekterer fars tid med barnet, men tar ut ferie eller ulønnet permisjon samtidig. Dermed forsegles fars posisjon som mors assistent, som en halvgod forelder. Menn protesterer ikke. Det kan kanskje skyldes at menns identitet som forsørger sitter godt plantet i deres oppfattelse av mannsrollen, slik hans rolle har vært i mange generasjoner.

Menns identitet. Menns identitet som forsørger og familiens overhode, utfordres når ukene med baby tvinges fram. Menn av den tradisjonelle sorten ser på omsorg som feminint. Det er kvinners jobb. 

Heldigvis er den tradisjonelle mannsrollen er i endring. Det begynner å bli tøft å være pappa, omsorgsrollen truer ikke hans maskuline identitet så mye som før. I dag er det mer akseptert at far lengter og har gode følelser for barnet sitt. Fedrekvoten er litt av årsaken, men den nye regjeringen spiser den opp.

Fra juli i år reduseres pappapermen med fire uker og mors mulighet til å ta over fars andel av permisjonen styrkes. De blåblå synes ikke pappas tid med baby er viktig nok. Bare ett år har nyblitte fedre kunnet bruke fjorten uker sammen med babyen sin. Jeg mener det er svært uheldig at kvoten kuttes. Og jeg stiller meg undrende til mange familiers skepsis til at barnet skal sikres lik tilgang på begge foreldre. 

Lang vei. Det sier meg at fedrekvoten er viktig og at vi ennå har lang vei å gå. Og at vi ikke så lett må godta at den kuttes med så mye som en hel måned. Likevel skjer det. Likevel er det ingen sinte leserinnlegg i avisene, ingen svære opprop eller protester mot at ukene blir fjernet. Det forbigås i stillhet.

Menn som ikke debatterer mannsrollen, som ikke engasjerer seg i foreldrepermisjonsrettigheter, opprettholder passivt det tradisjonelle kjønnsrollemønsteret. Og samtidig stenger de døren til barnet som lengter etter far. 

Det er visst helt greit. For å si det på sørlandsk.

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 4. JULI 2014
Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Visjon Norge som «Guds forrådshus»?
av
Cecilie Erland
19 dager siden / 2057 visninger
Tilbake til humanismen
av
Hans Anton Grønskag
6 måneder siden / 1761 visninger
Å bli forma til eit kristent liv
av
Hallvard Jørgensen
16 dager siden / 1749 visninger
Fleksibel og sliten
av
Merete Thomassen
4 dager siden / 1143 visninger
Lengselen etter det evige hjem
av
Heidi Terese Vangen
9 dager siden / 1089 visninger
Rusreformen som gjør vondt verre
av
Constance Thuv
13 dager siden / 894 visninger
Prestekallet kommer innenfra
av
Maryam Trine Skogen
24 dager siden / 891 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere