Anne
er avlogget
Inne på kontoret hos en tannlege fant jeg til min store forundring et bilde jeg minst av alle steder hadde ventet å finne der. En kjempeplakat var rammet inn og hengt opp på veggen.
Hvorfor var jeg så forundret? -Plakaten var et fristende bilde av all slags godteri; sukkertøy, karameller, konfekt m.m i alle slags farger!
Hvorfor i all verden har en tannlege en kjempeplakat av godteri på sitt kontor? En forventer snarere bilder av det som skaper friske tenner, ikke av det som får dem til å råtne.
Da jeg stilte ham spørsmålet, skal jeg si han svarte: Han gliste fornøyd, og sa ”Det der er det jeg lever av!”
Han lever av, la oss kalle det; ”folks elendighet”. Han lever av at vi feiler i våre valg når det gjelder hva vi velger å spise!
Men det er kanskje ikke bare Tannleger som lever av ”folks elendighet?” - Gjør mediene det samme? Øker ”folks elendighet” salgstallene for avisene?
Dras historier langt ut av proporsjon? Hvor langt kan man gå i spissformuleringer for å vekke folks oppmerksomhet? Hvor går grensene for medienes kjør mot mennesker? Mot enkelt individer, eller ifht stigmatisering av grupper?
Vil vi være en del av dette? Må vi? Hva bør vi gjøre? Hvordan bør vi forholde oss?
To av Noahs sønner utviste enorm diskresjon i møte med sin fars ”elendighet”. Dette står beskrevet i 1.mosebok 9: 20-23, :til vår alles kjennskap. ”Elendighet” kan åpenbares, men hvordan skal den beskrives, og håndteres?
Hva gjør mediekjøret enkeltmennesker utsettes for, med den som er leser av alle disse beretningene om andre menneskers liv og levnet? Hvordan påvirker det oss i måten vi håndterer hverandre på?
Disse og lignende spørsmål må det være viktig og stanse opp og grunne på i en medietid som denne.
Om vi ikke kan se mediene endret over natten, så kan vi som enkeltpersoner avgjøre hvilke mediegrenser vi selv ønsker å ha når det gjelder medienes håndtering av våre medmenneskers ”elendighet”.
Det har vært litt av noen hektiske dager i Oslo-gryta! Barack Obama har vært beskyttet, omtalt, etterfulgt, beglodd, hedret, hørt og opplevd av titusener av mennesker, for ikke å snakke om alle de som har fulgt ham via mediene.
Aldri før har jeg sett Oslo på denne måten. 17-mai stemningen i Oslo er jo en attraksjon og en opplevelse som langt overgår det de fleste hovedsteder kan oppvise i forbindelse med årlige nasjonaldagsfeiringer. Men trengselen i folkemengden torsdag kveld da Michelle og Barack Obama skulle stå på balkongen på Grand Hotel i en to, tre minutters tid, og vinke til alle tilstedeværende bak skuddsikkert glass, har jeg aldri opplevd i Oslo noensinne før.
Et sikkerhetsoppbud som har vært omtalt i media som den største aksjon i manns minne. Rekke på rekke av politibiler som sirkulerer i sentrum, væpnet politi på hvert gatehjørne. Politifolk på alle hustak. Aldri har vi sett noe lignende i denne byen! Jubelen ruvet over Eidsvolls plass og hele Spikersuppa, da det historiske øyeblikket kom, og folk sto på tærne for å få et bittelite glimt av paret. Faklene lyste så langt øyet kunne se. Stemningen var av en kaliber du ikke vil glemme. Kameraene fra tusener av mobiltelefoner fanget øyeblikksbilder for å sikre minnene: ”I was there!”
Og jeg sto der i mengden, med presset fra mennesker rundt på alle kanter, og tenkte på JESUS! Her er en mann som alle vil se, selv om alle hadde fått et mye bedre utsyn ved å bli hjemme på sofaen og se bildene fra TV-skjermen. Men tusener (Det ble anslått rundt 10-15 000 mennesker) vil se ham. Få et lite glimt om de er blant de heldige som klarer å strekke hals såpass at de får det historiske bildet fanget på netthinnen.
Når det gjaldt JESUS, så dreide det seg ikke bare om å få et glimt av ham et stakket sekund, bak skuddsikkert glass: JESUS hadde kraft og makt til å helbrede! Folk visste at hele deres liv kunne endevendes i et øyeblikk om de fikk kontakt med ham! Folk som hadde vært blinde hele sitt liv, visste at de kunne få synet tilbake! Mennesker som hadde opplevd dødsfall blant sine aller nærmeste og kjæreste hadde håp om at han kunne reise dem opp fra de døde! Tenk deg trengselen rundt JESUS!!!
Sakkeus klatret opp i et tre for å se ham! Tusener, på tusener fulgte ham overalt der han gikk! Over fem tusen menn, foruten kvinner og barn (Altså ganske sikkert godt over 15 000 mennesker !) fulgte etter ham ut i et område der det ikke var noe å spise, de bare måtte høre ordene fra hans munn! De fikk oppleve at han gav dem alle mat fra et liten nistepakke av fisk og brød! Folkemengden trengte seg hardt inn på ham fra alle kanter, og en kvinne banet seg vei gjennom kaoset, for hun visste at om hun så bare fikk røre ved kanten av kappen hans ville hun bli helbredet! Hun gikk ikke hjem med et ferskt bilde på netthinnen, hun gikk hjem helt ny! Helbredet og frisk fra topp til tå!!
Det jeg skriver her er selvsagt ikke en sammenligning mellom JESUS og Barack Obama! Det jeg skriver om er den opplevelsen av folkemengden, forventningen, håpet i mennesker, som var til å ta og føle på den historiske torsdags kvelden i Oslo, og om disse tankene som strømmet gjennom meg der jeg sto i folkemengden, og så utover det endeløse havet av mennesker tett i tett, fordi det gav et lite glimt av hvordan det må ha vært rundt JESUS da mennesker i tusentalls fikk oppleve ham der han gikk frem for et par tusen år siden!
Det gjorde godt å få et lite glimt av i alle fall kanskje noe som beveger seg i retning av hvordan det kan ha vært, og få festet denne opplevelsen til netthinnen, en torsdagskveld i sentrum av Oslo!
Om litt runder vi inn i et nytt ti-år i denne verden. Vi ber: Dra folkenes lengsel til deg Gud!
2.søndag i advent. Adventstiden fortsetter. Tradisjonene består, mens nyhetene kommer og går. I flommen av medieinformasjon er det godt å merke det levende engasjementet i folk. Velfungerende meningsutvekslinger er skjerpende og lærerike.
Tid for ettertanke, ro og fordypning under helgen. Samvær med kjære mennesker. Over et utsøkt måltid, utveksles tanker og historier med selvopplevde erfaringer langs livsveien.
Etter måltidet feirer vi nattverd, og med ett er vi alle inne i det aller mest sentrale i vår tro.
Jesus, Guds sønn, kom. Han ble som oss. Han sonet vår straff. Han døde i vårt sted. Hans blod rant. Det renser fra all synd. Hver den som kaller på Jesus, får del i Guds frelse.
Hans legeme brutt for oss. Hans blod utøst for oss.
Han sto opp igjen! Han lever! Han kommer tilbake!
Nattverden er noe ubeskrivelig! Et stykke evighet midt i tiden.
Det setter oss på sporet av det aller viktigste som har hendt i verdenshistorien opp til i dag.
- Kom, Herre Jesus, kom! Gi oss del i ditt evighetsperspektiv over livet vi lever her!
I går fredag, brukte jeg store deler av dagen til å være sammen med min elskede bestemor som er 88 år gammel. Hun er meg ubeskrivelig kjær, og jeg er uendelig takknemlig for hver eneste time med henne. (De som kjenner meg vet at dette ikke er tomme fraser! Jeg elsker min bestemor! J) Jeg er takknemlig for hver eneste dag og time hun fortsatt er med oss, og for hvert eneste år som legges til hennes livslengde.
Hun bor i sin egen leilighet en halvtime fra Oslo. Der får hun hjelp av hjemmesykepleien med medisiner og praktisk hjelp hun har trengt i forbindelse med ulike operasjoner, og sykeleier hun har vært igjennom.
På hjemvei leser jeg i Vårt Land at en K. Vigeland uttaler at det er samfunnsnyttig å ”Ta kroner og piller frå dei aller eldste”, og la dem ”døy, framfor å ta ressursar frå unge generasjonar”!
Dersom en skal gå ut ifra at dette er gjengitt korrekt i avisen, er dette ufattelig triste og sjokkerende uttalelser -Den som uttaler dette er tidligere generalsekretær i Human-Etisk Forbund, og uttalelsene er gjengitt i deres eget organ! -Human betyr; menneskelig, menneskevennlig, menneskekjærlig. Etisk betyr; sedelig og moralsk. Dette bør få konsekvenser for alle som har meldt seg inn i dette forbundet i den tro at forbundets navn gjenspeiler dets hensikt og innhold! –Er dette menneskekjærlige og moralske uttalelser?
Jeg håper dette utspillet vil få fram reaksjoner av ulikt format. Ikke som unyttig ordstrid, eller uthengning av mennesker, men som en dyptpløyende debatt om menneskeverdet. Jeg regner med at mange, også av forbundets egne medlemmer, vil ta sterkt avstand fra de holdningene som kommer fram i dette innspillet. Ja, måtte det løse ut et jordskjelv i Human-Etisk Forbunds egne rekker, og få alle medlemmer som ønsker humane og etiske verdier, til å reagere! Dette burde vært flaut for et forbund som har valgt et slikt navn som de har gjort.
Vi kan ikke forholde oss likegyldige til uverdige og livstruende holdninger til mennesker som hevdes å være ”for gamle til å bidra til fellesskapets beste”! Derfor kaller dette innspillet på tydelige budskap fra mange ulike hold i samfunnet, om hva vi ser som nettopp humane og etiske verdier for mennesket,-uavhengig av alder!
P.S -Hvis det ikke allerede er gjort, skulle jeg ønske noen ”frå unge generasjonar” kunne sette i gang en frisk Facebook aksjon for å takke alle eldre som har vært med på bygge det samfunnet vi har i dag, og sørge for at de ikke tror at unge mennesker ser på dem som tyver som stjeler ressurser fra dem, ved at de ønsker å fortsette å leve når de er gamle!
Adventstiden fortsetter. Gradestokken kryper nedover. Julelysene utbres sakte men sikkert i nabolaget. Kaldt ute. Desto varmere inne.
Aftenposten gjør en reportasje om kirkebesøket i Europa og velger ut en kirke i Roma: St.Maria in Trastevere. En vakker katedral. Journalisten er der under formiddagsgudstjenesten og tar bilder av en forlatt kirke med tomme kirkebenker. Bildet skal være et talende eksempel på utvandringen fra kirkene i Europa.
Det journalisten ikke vet er at noen timer senere fylles den samme kirken til randen!
Hundrevis av mennesker kommer sammen. Det er trangt om plassen. Stemningen er til å ta og føle på. Det er gudstjeneste. Bønn og lovsang fyller den vakre katedralen så taket løfter seg. Dette skjer ikke bare en kveld. Dette skjer kveld etter kveld, og har pågått over år.
En gruppe mennesker bestemte seg for å følge Jesus, leve evangeliet, og bygge menighet i Roma. De har gått en årelang vei. I dag er det 15 000 mennesker som er tilknyttet dette fellesskapet. De praktiserer det de har sett i Apostlenes gjerninger: Hver dag kom de trofast og med ett sinn sammen i tempelet, og i hjemmene brøt de brødet.
Hver eneste kveld fylles det store, vakre kirkerommet i St.Maria in Trastevere katedralen med mennesker som holder bønn, og lovsynger den levende Gud.
-Det er godt det skjer mye mer der ute, enn det vi klarer å få med oss!
Kom, Herre Jesus, kom! Må det neste tiåret bli et tiår der din menighet reises til stor velsignelse for Europa!
Adventsdagene fortsetter å kalle på fordypning og ettertanke. Midt i en overfladisk, kommersiell tid lengter hjertet etter det som hindrer forflatning. Jesus sto fram midt under høytiden og ropte: Den som tørster, la ham komme til meg og drikke! Den som drikker av det vann jeg vil gi ham skal aldri mer tørste. Det vann jeg vil gi ham, skal bli en kilde i ham som veller fram og gir evig liv. Dette indre livet har makt til å gjennomsyre alt det ytre.
Vi ber med Frans av Assisi:
HERRE
GJØR MEG TIL ET REDSKAP FOR DIN FRED
LA MEG BRINGE KJÆRLIGHET DER HATET RÅDER.
LA MEG BRINGE FORLATELSE DER URETT
ER BEGÅTT.
LA MEG SKAPE ENIGHET DER UENIGHET
RÅDER.
LA MEG BRINGE TRO DER TVILEN
RÅDER.
LA MEG BRINGE SANNHET DER
VILLFARELSE RÅDER.
LA MEG BRINGE LYS DER MØRKET
RUGER.
LA MEG BRINGE GLEDE DER
SORG OG TYNGSEL RÅDER.
MESTER
LA MEG IKKE SØKE SÅ MEGET
Å BLI TRØSTET – SOM Å TRØSTE.
IKKE SÅ MEGET Å BLI FORSTÅTT
SOM Å FORSTÅ.
IKKE SÅ MEGET Å BLI ELSKET
SOM Å ELSKE.
TI DET ER GJENNOM Å GI AT
MAN FÅR.
DET ER VED Å GLEMME SEG SELV
AT MAN FINNER SEG SELV.
DET ER VED Å TILGI ANDRE
AT MAN SELV FÅR TILGIVELSE.
DET ER VED Å DØ AT MAN
OPPSTÅR TIL EVIG LIV...
Takk Herre, at du formår å lede oss fram til en levende tro på deg i dag, som gjør det mulig for våre medmennesker å smake og kjenne hvem du er. Midt i en tid som denne.
Det er håpet for de neste ti årene i vår verden, dersom det drøyer ennå en tid før du kommer tilbake.
Tidlig om morgenen ligger hovedstaden badet i måneskinn. Det er kaldere og luften er krystallklar. Oslo by morning! En meget vakker start på den aller første dagen i desember.
Misjonæren har satt av ennå en dag i Oslo. Vi kjenner oss privilegerte som får anledning til å høre ham. ”Hver eneste dag betaler jeg ned på gjelden jeg har til alle mennesker. -Jeg skylder å gi dem evangeliet.”
-Jeg skammer meg ikke over evangeliet. Det er Guds kraft til frelse! Jesus er den samme, i går, i dag og til evig tid! Like lite som en bibel skaper forandring i en nedstøvet bokylle, vil vi se evangeliets kraft forløst, om vi ikke forkynner det! Hver dag forlater rundt 3000 mennesker kirkene i Europa. Anglikanske kirker selges, og bygges om til moskeer. Muslimer i Europa tar sin tro på alvor, mens Europas kristne ofte lever i ”Det-jeg-kjenner-og-føler-for”-religionen.
Menighetene har mistet forkynnelsen av evangeliet! ”Den beste måten jeg kan bidra til å se samfunnet forandret på, er ved å forkynne evangeliet!” Derfor vil jeg fortsette utrettelig med å nedbetale min gjeld.” Evangeliet er den beste Reformator verden noensinne har sett.
Ordene fyller den indre tankeverden. Ettermiddagen tilbringes hos kjære venner som har invitert på koselig advents-aktivitets-treff. Svibelløk settes i vakre skåler med mose og bark, mens de voksne samtaler over en god kopp te. Det hjertet er fylt av taler munnen:
Kom, Herre Jesus, kom! Må det neste ti-året bli evangeliets ti-år i Europa!
En dag til i adventstid. Ventetid.
Verden venter. På en Frelser.
-Vi vet hvem Han er.
Misjonæren fra i går, fortsetter i dag. Han taler om å være en del av noe større enn seg selv.
Han forteller om misjonærlivet for å nå nye steder med evangeliet. 48 grader minus og iskalde hotellrom -Dette livet er det beste i verden. Luksussuiter er ikke noe mot dette!
Vi besøker FRAM museet på Bygdøy. Sterkt å kjenne lukten av maskineriet i en av historiens mest beryktede skip. Der ligger det. Som et gigantisk bevis. Alle kan se at det umulige har vært mulig.
”Si, skal gamle Fram få en gjerning igjen.
Bli et manende minne om dådrike menn,
Knytte til fremtiden tider som svant,
Vidne om landsmenn som kjempet og vant”
(Hele diktet ”Fram” av Olaf Holtedahl henger inne i den fremre salongen.)
Den menneskelige tanke mot isødets krefter. Nansen og Amundsen, og mange andre. Enorm historie. Vår historie.
Finnes denne iherdige troen igjen i den norske folkesjelen i dag?
Finnes den hos de troende?
-Må vi få hente den frem igjen!
Ilden brenner fortsatt på peisen. Mennesker i samtale som har sett store deler av verden. Fortellinger om alle de tusentalls mennesker som søker den levende Gud over hele kloden.
Før kvelden er omme ser vi klippene om Susan Doyle og Paul Potts, som har rørt ved millioner av mennesker verden over. Det er historier med snev av David mot Goliat.
Det umulige blir mulig. Det som ingenting er i menneskers øyne løftes opp og gjør de vise til skamme i ett nu. Alle i stua berøres av det. Slik millioner har gjort det før.
-For så høyt har Gud elsket verdens milliarder at han gav sin Sønn den eneste for at hver den som tror på ham ikke skal gå fortapt men ha evig liv!
Kom, Herre Jesus, kom! Må det neste ti-året bli ditt ti-år i Europa!
Herren kommer! Adventstiden er innledet og den første søndagen i advent er akkurat gått over i historien. Midnatt er så vidt passert med noen minutter. Snøen daler ned utenfor vinduene i store, hvite flak. Det er natt, men det blir lysere og lysere ettersom snøen legger seg som et tynt hvitt lag.
Dagen startet snøfritt. Frokost med nære og gode venner. Fyr på peisen og samtale over rykende kaffekopper. Møte på ettermiddagen med en forkynner av sjeldent kaliber. Prøvet tro. Erfaringer med den levende Gud. Pasjonsfylt forkynnelse av Guds Ord. Mat for sjelen! Lovsang og lyden av hengivenhet til Gud. Ubeskrivelig godt.
En gutt jeg traff på gaten i sommer dukker opp. Ville prøve lykken i Oslo. Han har brukt månedene siden sist til å lete. Nå står han plutselig her. Han er fortvilet. Kan jeg hjelpe? Kjøpe en billett så han kommer seg hjem igjen til sin familie?
Skal jeg tro på historien hans? Hva kan jeg gjøre?
Jeg tar imot noen dokumenter med opplysninger. Lover å se hva jeg kan få til.
En ny dag er i emning. Siste forside av TIME lyser imot meg på toppen av avisbunken: ”The Decade From Hell.” Slik betegnes det siste tiåret.
”Gud har ikke gitt oss en ånd av motløshet! Gud vil gi nytt mot. Ny kraft.” Carl Gustav Severin, kveldens taler, vet hva han snakker om. Han har tilbrakt store deler av sitt liv på reise blant ulike folkeslag. En ånd av motløshet kan gripe om seg og holde et helt folk tilbake. Men ved Gud Hellige Ånd, kan forvandling skje, og nytt mot forløse skaperkraft.
Kom, Herre Jesus, kom! Det neste tiåret må bli ditt tiår!
Hva skal jeg stemme? Les dette innlegget av Stephan Christiansen.
Et eventyr i Europa?
Jeg var tilstede på en samling for nasjonale kristne ledere som representerte millioner av europeiske kristne. Stemningen var høy rundt bordene, og skråblikk på de enkelte lands spesialiteter var gjerne en del av samtalene under måltidene. Denne dagen var det både italienere, tyskere, sveitsere, franskmenn og spanjoler der jeg satt. «Hva med Norge, hvordan er det der?» Samtalen hadde beveget seg i retning politikk, og noen hadde fattet interesse for oss her i nord.
Jeg begynte med en generell framstilling, men kom fort inn på noe som skulle komme til å skape stor forundring rundt bordet. Jeg fortalte nemlig om at det i Norge finnes en rekke personlig kristne politikere som står på barrikadene for kristne verdier. De er imot abortloven. De kjemper imot krefter som ønsker aktiv dødshjelp. De vil ha en restriktiv bioteknologi-lov med en høy etisk standard. De er på de fattiges side, og kristne nødhjelpsorganisasjoner nyter godt av statlige støtteordninger som kommer de fattigste til gode. De står opp for ekteskapet, og kjemper imot lover som går imot skaperordningen. Disse kristne politikerne har sørget for at foreldre som ønsker å være hjemme med barna sine, får betalt for det. De har fått igjennom at man kan få fradrag på skatten på gaver som man gir til menigheter og misjonsorganisasjoner. Ikke nok med det, de arbeider for å sikre statlig støtte til kristent arbeid blant rusmisbrukere, og for at det skal bli lettere å starte kristne skoler. De har også vært med og sørget for gode tilskuddsordninger til bibelskolene hvor vi utdanner våre pastorer og menighetsarbeidere. Og når disse kristne politikerne arbeider for å bedre miljøet, er det ut i fra overbevisningen om at mennesket er gitt et forvalteransvar av Gud for hans skaperverk. En av disse politikerne var tidligere helseminister og sørget blant annet for at det ble forbudt å røyke i offentlige bygninger. Og vår forrige statsministeren fortalte om sin tro på Jesus på nasjonal TV!
Det blir stillere og stillere rundt bordet. Øynene er vidåpne, og noen sitter med munnen åpen i ren vantro. Til slutt er det noen som bryter stillheten. Dette kan ikke være mulig! Det er utrolig! Hvilket land! Hvilke politikere! Vi har aldri hørt på maken! Det er jo som et eventyr i Europa! Tenk om vi hadde hatt slike politikere i vårt land! Det er jo aldeles fantastisk! Den tyste undringen er overtatt av høylydte ovasjoner fra latinerne rundt bordet og anerkjennende nikk fra de tysktalende.
Det var i og for seg mer å si om den politiske situasjonen i Norge, men jeg hadde liksom ikke hjerte til å si der og da at mange kristne synes det var så vanskelig å finne ut hva man skulle stemme. At en del kristne vurderte å stemme på politikere som kom fra så små partier at de ikke hadde noen mulighet til å bli representert på Stortinget. At andre ikke ville stemme på disse kristne politikerne fordi de ikke synes at de gjorde nok for å flytte den norske ambassaden i Israel fra Tel Aviv til Jerusalem som den første i verden. At disse kristne derfor fortrakk å stemme på et parti som satte aktiv dødshjelp på agendaen, og som var liberale i forhold til alkohol og pornografi. Jeg fikk meg liksom ikke til å si det. Jeg var redd for at den gode stemningen rundt bordet skulle ødelegges i det mine pasjonerte venner fra Italia, Frankrike og Spania ville bli rasende av indignasjon over en slik utakknemlighet! For slik gikk da vel ikke an!?
Stephan Christiansen,
pastor i Jesus Church, Oslo
Stortingsvalget 2009 finner sted om få dager, og demokratiet sørger for at hver og en med stemmerett skal få muligheten til å bestemme hvem som skal sitte med avgjørende makt og sette agendaen i de retningsgivende og tungtveiende spørsmål som vil prege det norske samfunnet den neste fireårsperioden.
I møtet med alle de ulike skiftninger, som synes å finne sted raskere og raskere i det informasjonssamfunnet som stadig presser på med større trykk, kan det virke overveldende å skulle sette seg inn i de ulike ståsteder som finnes på den politiske arena. Slik kjenner en seg lett ute av stand til å stemme veloverveid og riktig, og velger heller å sitte hjemme på valgdagen. La ikke denne følelsen lamme deg. Gå av sted og avgi din stemme i bønn til Gud. Noen få stemmer kan utgjøre en stor forskjell, det har vi sett igjen og igjen opp gjennom historien!
I det valget vi nå står overfor har det gjentatte ganger vært nevnt at den som klarer å kapre hjemmesitternes stemmer blir valgets vinner. En helt annen situasjon er den at mange som så gjerne skulle ha avgitt stemme, av ulike grunner ikke kommer seg til valglokalene! Vi bør gjøre det vi kan rundt om i landet, for at alle som vil stemme får muligheten til å gjøre dette. Her kan menigheter, kirker og bedehus gjøre en innsats for å sørge for at alle som vil stemme får anledning til å gjøre det. Ved en enkel håndsrekning i form av kjørehjelp på valgdagen, kan vi utgjøre en stor forskjell. I respekt for dem som har gått foran oss og kjempet for det vi i dag besitter, vil vi bruke stemmeretten, og ikke bli sittende hjemme.
Derfor velger vi å gå til stemmeurnene og bruke vår stemme på valgdagen!
7 dager igjen...
Det er 7 dager igjen til Stortingsvalget 09, og vi fortsetter å be for landet vårt. Vi ber for alle partiledere, og omslutter dem og deres nærmeste i våre forbønner. Det er et stort press å stå i de posisjoner og oppgaver de innehar, og vi ber om styrke og takker Gud for hver enkelt en av dem.
Når vi ber, går vi ut av ulike partipolitiske syn og meninger. Vi gjør det som står skrevet i 1.Tim. 2:1-4
Framfor alle ting formaner jeg derfor til at det blir gjort bønner, påkallelser, forbønner og takk for alle mennesker, for konger og alle som er i høy stilling, så vi kan leve et stille og rolig liv i all gudsfrykt og ærbarhet. Dette er godt og til behag for Gud vår frelser, han som vil at alle mennesker skal bli frelst og komme til sannhets erkjennelse
Vi ber om et storting og en regjering som kan føre dette landet videre på beste måte ut i fra de rådende forutsetninger Vi takker Gud for en verdighet og sindighet også i denne siste uken av valgkampen, som holder fokus på de virkelig viktige sakene i dette verdivalget.
Slik skal det være mulig for velgere å vite hva de gir sin stemme til, når de stemmer den 14.september!
Et bredt initiativ er tatt i bønn innfor Stortingsvalget, og her i hovedstaden, og over hele landet samles nå folk til ulike bønnesatsninger etter mønster av 1. Timoteus brev 2:1-4:
Framfor alle ting formaner jeg derfor til at det blir gjort bønner, påkallelser, forbønner og takk for alle mennesker, for konger og alle som er i høy stilling, så vi kan leve et stille og rolig liv i all gudsfrykt og ærbarhet. Dette er godt og til behag for Gud vår frelser, han som vil at alle mennesker skal bli frelst og komme til sannhets erkjennelse
Vår tjeneste i bønn inkluderer alle mennesker, uavhengig av politisk ståsted. Vi ber om verdighet i avslutningen av valgkampen, og om at de forskjellige syn og meninger kommer klart og tydelig frem. Maktkamp og forflatning av hva dette valget virkelig handler om, skaper en uvirkelighet i politikken som fremmedgjør velgere og skaper apati i forhold til involvering. Dette er svært uheldig; småsaker kan blusse opp, mens de store og virkelig viktige sakene, blir liggende så langt nede i bunken at folk flest ikke forstår hva som virkelig ligger i vektskålen.
Vi trenger et våkent folk som følger med i de avgjørelser som finner sted for dette landet og dets fremtid, og vi vil be om en tydelighet som åpenbarer de ulike veivalg vi står overfor. La oss be om beskyttelse og velsignelse over hver og en av dem som er involvert på den politiske arena i Norge, uavhengig av partipolitikk og ståsted.
Dette er vårt fremste kall. I dette, tar vi et steg høyere opp, og legger dette landet og dets ledere fram for Gud i bønn. Dette er vår viktigste samfunnsoppgave. En oppgave som ikke neglisjerer ansvaret vi har som samfunnsborgere, men som snarere understreker nettopp vår forpliktelse overfor det landet vi bor i.
(Mer informasjon på www.bønnfornorge.no)
Anne Christiansen
Ubeskrivelige dager!
Ungdom fra 18 forskjellige nasjoner samlet for å forkynne Jesus i Catanzaro, og byene omkring, ”helt ute på skotuppen” av Italia. Rundt 150 ungdommer (og i tillegg folk fra menighetene i området) sprer lys og liv og glede, gjennom konserter, drama, dans, vitnesbyrd, forbønn, og en til en samtaler, på gatene. Vi bor på et vakkert sted noen meter fra havet, og har alle samlinger og møter under åpen himmel. Lovsangen stiger opp, fra hjerter som elsker Gud, i skaperverkets egen katedral. Vi sovner til sirissenes sang på nettene, kveldene gir varm bris gjennom palmekronene og den nattsvarte himmelen åpenbarer myriader av stjerner vi vanligvis ikke ser. Frokost inntas på stranden under et stråtak av palmegrener. I denne varmen er skygge en god ting.
Morgensamlingene finner sted på det som raskt blir kalt ”øvresalen”. Vi deler fellesskap, livgivende samtaler, nye vennskap, bibelforkynnelse, måltider med pasta, pizza og mozzarella, og 38 varmegrader i skyggen sørger for at den italienske isen har bein å gå på konstant.
(Filmklippene på www.jesusrevolution.com er meget severdige, og formidler flere bilder fra denne italienske sommeren.) Vi overøses av italienske omfavnelser (som må være det nærmeste vi har kommet det bibelen kaller å hilse hverandre med ”hellige kyss” J) og den italienske pasjon forløser spontan applaus og høylydt jubel på gatene, når ”Jesus” i dramastykket overvinner mørket, og redder en jente fra onde krefter som forsøker å ta livet av henne, og hindre henne fra å nå fram til Gud, når hun forsøker.
Unge og eldre tar imot. Noen går på kne på gaten, uten sjenanse. De lar tårene strømme fritt, mens andre rusler forbi. Mange, mange stanser opp under disse dagene. De lytter og ser. Vil samtale. Ber om forbønn. Alle slags saker bringes frem.
Hundrevis søker frelse. Mange, mange blir helbredet for plager og sykdommer. Menighetene vi samarbeider med er overveldet. De snakker med mennesker overalt som vil ha kontakt. Vi er alle forandret etter disse dagene, og dypt grepet av det vi har opplevd. En Jesus revolusjon er en hjertets revolusjon, en invasjon av guddommelig kjærlighet i et enkelt menneskes liv, et møte med Guds overveldende godhet og frelsende nåde som har kraft til å forvandle alt og alle.
Det er håp for Europa! Jesus lever!
Vi er i sterkt behov av å kunne tolke de tegnene vi ser i tiden. Hvilke verdier ligger i støpeskjeen? Hvordan utvikles samfunnet? Går vi imot en ensretting som vil begrense vår frihet? Viktige er de røster som er villige til å gå imot strømmen og hevde politisk ukorrekte standpunkt, derfor er det heller ikke uten grunn at de prisbelønnes for sin evne til å stå faste i sine overbevisinger og bevare sine meningers mot!
I kveld refererte Francis Sejersted til Åpenbaringsboken da han sto i Operaen og delte ut Fritt Ord prisen til Nina Karin Monsen: Gid du var kald eller varm, men fordi du er lunken vil jeg utspy deg av min munn. Prisvinneren kunne ikke anklages for å være lunken! Etter å ha hørt hennes direktesendte tale i kveld, der hun fikk tale selv, uten å bli klippet eller redigert, vekkes tanken: Kan dette redskapet brukes til å vekke vår nasjons samvittighet?
Betydningen av mennesker som er villige til å holde ut i en slik samfunnsoppgave kan ikke overvurderes. Eksemplene lyser imot oss gjennom historien, og en grøsser ved tanken på hva som ville ha skjedd om de ikke holdt ut! Wilberforce, mannen som på 1800-tallet kjempet igjennom frihet for slavene, gav store deler av sitt liv for å se saken igjennom til rettferdighet. Han måtte ta saken opp pånytt og pånytt og pånytt, før han til sist fikk et gjennombrudd. Han maktet å røre ved nasjonens samvittighet, og ble hørt. Tre dager før han døde fikk han nyheten om at den saken han hadde brukt 40 år av sitt liv for å se endret, gikk igjennom!
Vi er dypt takknemlige for mennesker som våger å følge sin samvittighet i møte med medienes ensretting og det som synes som et forsøk på å speile en tilsynelatende majoritet, bak taktfaste og synkroniserte rop i avisspaltene. Den overbevisingen slike mennesker er villige til å fastholde, er et eksempel for oss, og en øvelse vi gjør vel i vektlegge i møte med fremtiden som ligger foran oss.
Anne Christiansen
Jeg har takket ja til utfordringen om å delta i denne verdibloggen og vil skrive innlegg om verdier, tanker om tiden vi lever i, ta opp ulike temaer og reise verdirelaterte spørsmål. Her er det mulighet for dialog og innspill som kan være med å berike og gi utøket innsikt om mange av de viktige verdispørsmålene vi står overfor i landet vårt i dag. Som leser kan du være med å gi innspill og bredde vinklinger, og bidra til fruktbar meningsutveksling. Tiden en har til rådighet for å skrive kan variere, og for undertegnede kan jeg i alle fall si at skrivetiden i denne livsfasen er dyrebar og tilmålt. Jeg nyter den velsignelsen det er å være trebarns mor, i tillegg til at jeg er engasjert på mange hold, og kombinerer derfor mange ulike virksomhetsområder i løpet av arbeidsdagen. Tiden må derfor prioriteres godt! En velkjent utfordring for oss alle. Jeg tar derfor et forbehold om hvor mye tid jeg har til rådighet for å skrive, svare osv. Men vi går i gang, så ser vi hvordan det utvikler seg. Ta det i alle fall ikke ille opp om du ikke får personlige svar på siden her. Det går ikke på manglende ønske om å få det til. J
Det finnes et stort engasjement i folk flest om den ”verdikampen” som forgår i det samfunnet vi alle er en del av. Personlig har jeg stor glede av samtaler med ulike mennesker overalt der jeg befinner meg.
Vi lever i spesielle tider på jorden, det er hevet over enhver tvil. Finanskrise, klimakrise, naturkatastrofer, krig, sult, nød, fattigdom. Det er svært krevende og utfordrende tider for store deler av jordens befolkning. Her hjemme må vi allikevel kunne si at vi fortsatt har det svært godt sammenlignet med det mange andre møter når de står opp til en ny dag.
Vi er inne i valgåret 2009, og vi vet at den offentlige arena vil preges mer og mer av dette ettersom vi nærmer oss tidspunktet for valget. Det har vært snakket mye om avkristningen i landet vårt de senere år, og det kan virke som om enkelte politiske ledere har som første prioritet å se til at ”alt som lukter kristen manns blod” ryddes av banen. Det er store endringer på gang, og opplevelsen av strategisk undergraving av de kristne verdier som har formet og bygget landet, er så absolutt ikke noe en behøver å dykke særlig dypt for å oppdage.
Opplevelsen av ”avkristning” er høyst reel, og så absolutt ikke uten grunnlag i faktiske forhold. Den bør tas grundig på alvor, og mange ulike instanser må samvirke for å se forandring i denne negative utviklingen. Her ønsker jeg å reise noen tanker fra en litt annen vinkel:
Når vi taler om ”avkristningen” i samfunnet, taler vi om samfunnet generelt. Men hvordan kan vi egentlig snakke om at de som ikke kaller seg kristne, har blitt så avkristnet? Dersom vi peker finger mot samfunnet og sier at det har blitt så avkristnet, hvor mange fingre har vi da egentlig imot oss selv? Er det ikke heller vi som kaller oss kristne som burde tatt ansvaret for den såkalte avkristningen på oss?
Jeg vil våge en påstand for å vekke tanken og sette tankeprosesser i gang: Er det vi som er blitt avkristnet? Er det slik at den største utfordringen vi møter i forbindelse med den såkalte avkristningen er at det er vi kristne som har blitt avkristnet?
De første kristne ble kalt kristne fordi de lignet på Kristus. Følger vi Kristus slik at vi ligner på ham blant mennesker? Vi kjenner av den velkjente fortellingen ”I Hans fotspor”, hvilke forandringer som ble å spore overalt i det samfunnet der mennesker som bar navnet kristne, fulgte Jesus og begynte å stille seg det enkle spørsmålet; ”Hav ville Jesus gjøre?”
Det spørs om det ikke er på tide å proklamere en real: Påkristning! En påkristning av oss som bærer navnet kristne. Dette vil kanskje mer enn noe annet påvirke den såkalte avkristningen?
Dette var noen tanker fra meg i dag. Hva tenker du om dette? Send meg gjerne noen linjer med de tanker du gjør deg, som kan være med å bringe mer lys over dette viktige spørsmålet.
