Anne Jensen

Alder: 36
  RSS

Om Anne

ajsverden.blogspot.com

Følgere

Det som ikke klør i mitt øre

Publisert over 6 år siden

Dersom man skal tro på bibelen, er det noen som mener man må ta med "hele pakken", også det som ikke "klør i øret". Det som ikke klør i øret, forbindes ofte med det man må gjøre (eller ikke) for å leve et hellig liv, og konsekvensene dersom man ikke retter seg etter det som står skrevet.

For noen måneder siden ble jeg gjort oppmerksom på en nettside, der avhoppere fra ulike kirkesamfunn har delt sine historier. Noen av dem har blitt ekskludert fra menigheten, for så å også bli avvist og "utvist" av sin egen familie.

"Hjerteskjærende", vil mange kristne (heldigvis) si. For de fleste kirkesamfunn praktiserer ikke ekskludering av "syndere" og "opprørere". I verste fall anmoder lederskapet bare "opprørerne" om å finne seg en annen menighet eller fryser dem ut, til "opprøreren" finner ut at det ikke mer er noe liv laga for h*n i den menigheten.

Men ekskludering er helt i tråd med hva bibelen sier:

1.Kor.5.11: "Det jeg mente med det jeg skrev, var at dere ikke skal omgås en som kalles bror, og som likevel lever i hor eller er grådig, eller som er en avgudsdyrker, spotter, drukkenbolt eller ransmann. Slike skal dere heller ikke spise sammen med."

1.joh.v 9 "Den som ikke blir i Kristi lære, men går ut over den, er uten Gud. Men den som blir i læren, har fellesskap både med Sønnen og med Faderen. 10 Om noen kommer til dere og ikke har denne læren, så ta ikke imot ham i deres hjem, og ønsk ham ikke velkommen. 11 For den som ønsker ham velkommen, blir medskyldig i det onde han gjør."

Man trenger vel ikke en gang lure på hvordan dette oppleves for den ekskluderte. Menigheten har ikke lov til å hilse, ikke ta kontakt med vedkommende på noen som helst måte, ikke engang personens egen familie kan fortsette kontakten. Håpet er nok at denne "skal komme til seg selv" og bli en angrende synder.Resultatet vil jeg tro er lidelse, ensomhet og depresjon. Ikke på grunn av "ulydighet mot Gud" eller "illojalitet" mot menigheten, men fordi man blir straffet på en så brutal måte.

Jeg medgir at jeg ikke kjenner til alle detaljer om hvordan det hele henger sammen når man går så hardt til verks, de gangene noen ikke vil "omvende seg fra sin synd". De ekskluderte gir sin side av saken, menigheten er stort sett taus. Men alle historiene taler for seg. Bibelen også...

Videre, så finnes det (fortsatt) kristne som tror på og forkynner læren om evig tortur i Helvete. Veldig mange kristne, har nå tatt avstand fra denne læren, men det er noen som henger igjen. Ganske mange vil jeg tro.

Skriftstedene disse viser til er (blant annet):

Luk.5.12: "Jeg skal vise dere hvem dere skal frykte: Frykt ham som kan slå i hjel og siden har makt til å kaste i helvete. Ja, jeg sier dere: Det er ham dere skal frykte!"

Matt.25.45-46: Da skal han svare dem: ‘Sannelig, jeg sier dere: Det dere ikke gjorde mot én av disse minste, har dere heller ikke gjort mot meg. 46 Og disse skal gå bort til evig straff, men de rettferdige til evig liv.»  (1930-oversettelsen sier "evig pine").

Det florerer mange historier om mennesker som har vært i Helvete og sett dets gru. For noen år siden hørte jeg en historie om noen gruvearbeidere i Russland, som hadde gravd seg så langt under jorden, at de hadde kommet til "Helvetes port", hørt skrikene og kjent varmen. Det hører nok med til historien at de ble frelst der og da.

Mary K. Baxter har gitt ut flere bøker om sine visitter i Helvete og holder også "foredrag", der hun forteller detaljert om hva hun har sett, da hun spaserte(!) i Helvete sammen med Jesus.

Vi har blitt "vant" til å se lidelse gjennom nyhetsbilde - Mennesker som blir slaktet ned, sult, krig og terror. Det er altså for ingenting å regne, i forhold til hva som venter oss "på den andre siden", dersom vi ikke tror som seg hør og bør, på bibelsk vis.

Det klør ikke i mitt øre. Og jeg tviler på at det klør i noens ører, men det er dette jeg må "støtte" dersom jeg skal være pålagt å tro på hele bibelen og forbli en del av "Guds familie".

Slik jeg ser det, så må man på et punkt slutte å "se" mennesker, i det minste bli "svaksynt", dersom man skal være 100% "bibeltro". Folk er forskjellige, med ulike behov og erfaringer. Hva gjør det med et menneske å bli ekskludert, ikke bare fra menigheten, men fra alle en kjenner og er glad i? Og hva gjør det med Gudsbildet til de som tror at alt det vonde man opplever i dette livet er for intet å regne, i forhold til hva man kommer til å oppleve i det neste livet, i den uendelige evigheten? Og er det greit å bygge troen sin på frykt? Kan det utvikle seg til et godt "forhold" mellom Far og barn?

En pastor sa en gang at Gud ser ikke mørket. Han ser ikke verdens synd, han ser barna sine. Min tro er kanskje naiv, men dersom Gud er Kjærlighet, så støtter han ikke at vi skal påføre (hver)andre lidelse eller "verne" kun om de som "blir som oss". Han ville heller ikke tillate at barna hans skulle pines evig. Da ville han ikke vært en god Far.

Jesus sier: "Kom til meg, alle dere som strever og bærer tunge byrder, og jeg vil gi dere hvile".

Mens vi mange ganger påfører (hver)andre byrder, så tar Jesus dem bort.

Paulus skriver: "Bær hverandres byrder, og oppfyll på den måten Kristi lov."

Til slutt vil jeg sitere, ikke fra bibelen, men fra den nevnte pastorens bok. Jeg deler dette Gudsbildet, det "klør i øret", jeg tror på det og det gir meg håp og trøst:

"Vår Gud er i sannhet virkelig, virkelig stor! Og Han elsker oss virkelig, deg og meg. Du vil ikke tro hvor høyt Han elsker oss! Hvis vi - gjennom en slags innsprøytning av tro - skulle være i stand til å tro det, vil det forandre den måten vi ser Ham på, måten vi ser oss selv på, måten vi ser andre mennesker på og måten vi ser fremtiden på. Det vil med andre ord forandre absolutt alt."

Fra boken "Himmelsk perspektiv", av Leif Hetland

 Også publisert her

Gå til innlegget

Barmhjertighet, ikke offer

Publisert over 6 år siden

Jeg var en gang en aktiv "evangeliserer". Jeg var en som forkynte i tide og utide. I dag er jeg usikker på hvorfor, men jeg antar det var fordi jeg hadde et ønske om at folk skulle bli "frelst". Den gangen trodde jeg på helvete og evig pine og det kan nok ha vært en kraftig "drivkraft".

Jeg hadde ikke så mye kunnskap den gangen. Verken om bibelen eller om livet. Jeg var ung og kanskje litt naiv. Og min forkynning bar også preg av det. En gang evangeliserte jeg for en som viste seg å være homofil. Jeg husker det fortsatt og skammer meg ennå over holdningen jeg inntok overfor ham, da han sa at han var homo og visste at han (i følge bibelen) ikke kunne få noe innpass hos guden min. Vel, jeg bekreftet det den gangen. Og han fikk ikke noe "innpass" hos meg heller.

Ett par år senere, kom en av mine beste venner "ut av skapet". Han hadde vært i samme menighet, vært på de samme møtene som meg, han hadde lagt ned hele livet sitt for Gud, i håp om at Gud da ville løse ham fra de "syndige" homofile følelsene. Men det hadde ført til så dyp fortvilelse, at han nesten tok sitt eget liv. Hans konklusjon: "Gud svarte ikke, brydde seg ikke".

For noen mnd siden, møtte jeg igjen en venninne som jeg begynte i menigheten med. Hun ble så og si "headhuntet" inn til et møte, pekt ut på gaten av en pastor, som sa at hun måtte komme til menigheten, fordi hun hadde Guds kall over livet sitt. Det ble en hektisk tid for henne. Egentlig for oss begge. Vel, da jeg møtte henne igjen, var hun preget av noen tøffe år i narkohelvete. Hun hadde levd sitt liv, kjempet sine kamper og var i ferd med å reise seg igjen, vende "hjem".

Jeg har både sett og erfart hva religion og "fanatisk tro" kan gjøre med oss mennesker. Mennesker går til grunne, i "jaget" etter å bli gode nok og "åndelige" nok. Tenk så meningsløst...

Noen legger så stor vekt på "hellighet" og "i verden, men ikke av verden", at de til slutt mister fullstendig grepet om virkeligheten, og støter i sin "gudsfrykt" mennesker fra seg, pga en slags misforstått og krampeaktig "hellighet", som gjør at de for all del ikke må være "verdens venn"... Been there, done that...

Utfordringer og prøvelser som vi alle, uansett tro, møter gjennom livet, "håndteres" med "seiersbrøl", "krigstunger" og bekjennelser som "jeg er hode ikke hale". Og når man da før eller siden får virkeligheten rett i trynet, når utfordringer kombinert med "absolutt hellighet" blir for vanskelig, så går man under, fordi man har skyflet bort problemene med kraftløse "mantra".

Mine venners historier lærte meg en lekse. Og kanskje jeg har levd og kjempet nok til å få meg noen leksjoner om livet jeg også: Tro skal ikke være selvutslettende. Det skal løfte oss opp, ikke trykke oss (og andre) ned. Vi er ikke i utgangspunktet så dårlige mennesker, at vi trenger å utslette vår egen personlighet, for å tekkes Gud. Mange av oss "frafalne" har mistet (og ofret) mye, ja faktisk bokstavelig talt oss selv og mange av våre nærmeste, i oppriktig ønske om å være "rett troende" og "brennende" for Jesus.

Og det tar lang tid å finne seg selv på nytt. Nettverket vi hadde før vi ble "frelst", var for mange av oss ikke-eksisterende når vi begynte å få bakkekontakt igjen. Vi hadde ofret alt det, til fordel for "lydigheten" og "helligheten", som så mange etterlyser.

Og det tar kanskje enda lenger tid å forstå at Guds nåde til oss handler 100% om Jesus og det han har gjort, og ingenting om det vi kan prestere. Kampene vi kjempet, har han vunnet for oss.

Min (nye) erfaring er at de som virkelig når menneskene der ute, som når inn til "hjertene" og "berører" mennesker, det er ikke de som tror at "brennende" er ensbetydende med å sitere et skriftsted til enhver anledning, eller de som høyrøstet forklarer hva Gud forlanger. Ei heller de som er for "hellig" til å gå på puben og slå av en prat med en stamgjest eller to...

Nei, de som "går en ekstra mil", de som gir mat til den som er sulten, klær til den som fryser, tilbyr vennskap til den som er ensom og trøst til den som har det vondt... Uten å kreve verken "full lydighet til guds ord" eller "tro, eller dra til helvete"... De bare er der for menneskene...

Det er deres tro som kan "overvinne verden".  Det er det som er sann "åndelighet". Og den rekker også mye mye lenger enn et travelt "Gud velsigne deg"...  Jeg tror faktisk Gud ville sagt: "Gjør det du!"

 

Gå og lær hva dette betyr:
Det er barmhjertighet jeg vil ha,  ikke offer.
Jeg er ikke kommet for å kalle rettferdige, men syndere.»
(Matt.9:13)

 

Også publisert her

Gå til innlegget

Bill mrk. venn ønskes kjøpt

Publisert over 6 år siden

I Aftenposten Aften, den 22.november, står følgende annonse på trykk:

«Ensom enke uten familie

ønsker noen å være sammen med

på julaften. Betaler godt.

Bm. 1139».

Nå ringes julemåneden snart inn. Igjen. Med gavekjøping, julepynting, julebakst og julesang... Adventstiden, med forventing til det som kommer, hvertfall symbolsk sett. Det er en fin tid, for mange av oss. For andre er det et årlig mareritt, som starter lenge før adventstiden og som kulminerer med julaften, når julefreden senker seg i de tusen hjem.

Denne store dagen, når man enda ett år (eller kanskje for første gang) blir nødt til å kjenne på savnet av alt man ikke har, de man har mistet eller de man aldri fikk, mens naboene har huset fullt av slekt fra fjern og nær.

Dagen da mange er ekstra glade, ekstra snille mot hverandre og ekstra raus overfor de man ikke kjenner, er også dagen da mange er ekstra triste og ekstra ensomme.

Det finnes flere organisasjoner som har arrangementer for enslige og andre, på julaften: Kirkens Bymisjon, Frelsesarmèen, Røde Kors, for å nevne noen. Men det å ta kontakt med disse er også en barriere man må over. Kanskje man må svelge litt stolthet eller at man rett og slett helst vil være hjemme, der man har hatt sine tradisjoner og er vant med å stelle i stand til jul for seg og sine.

Og jeg lurer på... Har samfunnet blitt kaldere? Har de mange sosiale mediene ført til at vi har distansert oss fra hverandre? Nærmeste venn er riktignok bare noen tastetrykk unna, men det å lese noen vennlige ord med påfølgende hjerter og blunkesmilefjes i en melding på facebook, kan ikke erstatte det å møtes over en kaffekopp og en god, gammeldags prat.

Det er bra med initiativ. Man kommer ikke ut av ensomhet, dersom man ikke selv rekker ut en hånd. Eller tar i mot en hånd. For de av oss som har alt på stell, som har våre nære og kjære rundt oss hele året og spesielt i julen, kan kanskje bli flinkere til å se (hver)andre.

Og jeg tror vi er rause. Når vi først blir gjort oppmerksom på at mennesker blant oss har det vondt, så er vi ikke vanskelig å be.

Så jeg er overbevist om at annonsens "eier" ikke behøver å betale seg ut av ensomheten på julaften. Og det skulle da også bare mangle.

Vil man være med å ta initiativ eller kanskje ta et steg ut av ensomheten, så er Røde Kors Besøksvenn en mulighet.

(Også publisert her )

Gå til innlegget

Kristenliv anno 2012

Publisert nesten 7 år siden

På en scene i en av byens menigheter, står en av pastorens "tjenere" og har ukens kollektpreken. Han forklarer at Gud vil at vi skal gi og hvorfor. Dersom man "sår" i tro, så vil man også bli velsignet tilbake. Men velsignelsen ligger ikke i det å gi, men i det at man får penger tilbake, avhengig av hvor mye man gir.

Pastoren entrer så scenen. Han forkynner om nåden og livet i Kristus. Det er herlig. Det er oppmuntrende. Gud er god!

Etter møtet samles man i menighetens kafè, snakker om uken som har vært, dagens preken og kanskje litt om hvordan man har det. Og så går man hjem til seg og sitt.

Mandagen kommer, man går til jobb eller sysler rundt i huset. Setter seg i bilen og går på en handlerunde, siden det nærmer seg jul. Familieliv, frakte barn til og fra barnehage, lekselesing og husarbeid. Og sånn går nu dagan.

Midt oppe i alt dette, har man troen på Gud. Man tenker på ham, synger kanskje til ham i bilen på vei til jobb, ber en bønn i løpet av dagen og ber aftenbønn og leser en bibelhistorie sammen med barna på kvelden. Koselig!

Det "ubehagelige" som står i bibelen, hopper man glatt over, eller omformulerer det, slik at det passer inn i a4livet man lever. Det Jesus sa om at "den som vil følge etter meg, må gi avkall på alt han eier" tolkes "symbolsk", det betyr at man skal ikke ha sin kjærlighet i det man eier. "Løpet" som Paulus skriver om at man skal fullføre, innebærer ikke nødvendigvis noe forkynnelse av evangeliet, men heller "kampen" om å ikke synde eller synde minst mulig. Helst ikke i det hele tatt. Men det er umulig.

I vår behagelige virkelighet, er det vanskelig å leve kristenlivet etter bibelens "oppskrift". Vi risikerer ikke liv og helse for evangeliets skyld. I verste fall risikerer vi bare å bli latterliggjort, noe som vi veldig ofte kan takke oss selv for. Vi gir ikke en tøddel av det vi eier til de fattige, men ber heller en bønn om "fred i Midt-Østen og at alle i Afrika må få mat". Vi ber for vår egen samvittighets skyld, noe som ikke gagner oss selv en gang.

Så, har jeg noen løsninger? Siden jeg er så ... besservisser? Næ!

Men jeg tenker at man burde være ærlig på disse tingene. Og kanskje ikke være så sikker på at man alltid har begge beina innenfor hos Gud(?) Jeg er ikke sikker i det hele tatt. Men jeg har jo et håp... Og håpet skjemmer ingen...

(også publisert her: http://tro-og-tvil.blogspot.no/ )

Gå til innlegget

Bibelen befaler

Publisert nesten 7 år siden

Mark.16:17-18 Og disse tegn skal følge dem som tror: I mitt navn skal de drive ut onde ånder, de skal tale nye tungemål, og de skal ta slanger i hendene; og om de drikker dødelig gift, skal det ikke skade dem. De skal legge hendene på syke, så de blir friske.»

Jeg har ingenting i mot det å praktisere bibelen. Jeg tror på Gud og at Gud vil det beste for oss mennesker.

Jeg vil tro at de fleste kristne er ivrige på å gjøre det som er rett, "adlyde Gud mer enn mennesker" og prøve så godt en kan å følge bibelen. Ikke noe å si på det heller.

Og det praktiseres! Det forkynnes, formanes, evangeliseres, irettesettes, "det står skrevet" og "Gud sier si" og "Gud sier så". Helt harmløst. Ord er enkelt. Man trenger ikke å tro en gang for å forkynne det som står skrevet. Ingenting "overnaturlig" i det.

Men det stopper (desverre) ikke der. For mange kristne har fått det for seg at dagens kristenhet er akkurat som de første kristne (eller "Jesus Kristus er i går og i dag den samme, ja til evig tid"). Vel, dersom det hadde vært tilfellet, så skulle også resultatene av "bibelpraktiseringen" vært noe annerledes.

Det dukker stadig opp historier om grove overtramp "i Jesu navn". Syke mennesker blir beskylt for ikke å ønske å bli friske, når forbønnen ikke gikk som "det står skrevet". Mennesker i dype kriser, blir beskylt for å være besatt av demoner.

Kristne påstår det er "ånden" som driver dem, men ser ut til å være lite villige til å ta innover seg det faktum at "fruktene" eller resultatene av "bibelpraktiseringen" ikke alltid er av det gode, til tross for at motivene er gode.

Hvorfor er det så få som spør seg hvorfor "tegnene" uteblir? Ja, man gjør som det står, men er det virkelig meningen at det skal stoppe der? Sier ikke bibelen at "de skal legge hendene på de syke og de skal bli friske"?

Det at resultatene blir som de blir, at de som har blitt "diagnostisert" som demonbesatte sliter med alvorlige traumer i ettertid eller at de syke forblir syke, skulle jo (dersom man er ærlig) føre til en viss erkjennelse av at man kanskje allikevel ikke tror eller at det i det minste er noe ved det bibelske, som man kanskje ikke har forstått. Det burde også føre til en viss forsiktighet i det å blindt praktisere "håndspåleggelse". For det handler om mennesker. "Bibelpraktisering" rammer andre mennesker og kan dermed umulig behage Gud, så lenge resultatene uteblir og Hans vilje ikke skjer.

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Kristen kamelsluking
av
Espen Ottosen
26 dager siden / 3620 visninger
En prest og en gave
av
Anita Reitan
20 dager siden / 2554 visninger
Fem om dagen: en sunn tro
av
Berit Hustad Nilsen
20 dager siden / 1873 visninger
Snevert om synd
av
Torunn Båtvik
5 dager siden / 1869 visninger
Politikk og religion sauses sammen
av
Helge Simonnes
17 dager siden / 1716 visninger
Religiøs fyllefest på Visjon Norge
av
Levi Fragell
5 dager siden / 1644 visninger
Jakt og offer
av
Hilde Løvdal Stephens
14 dager siden / 1414 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere