Anne Jensen

Alder: 37
  RSS

Om Anne

ajsverden.blogspot.com

Følgere

Mitt kristenliv gikk i en periode fullstendig til hodet på meg. Jeg trodde seriøst at jeg var "spesielt utvalgt", blant annet fordi jeg var den eneste i min vennekrets som var åndsdøpt. Da tenkte jeg at da ser jeg litt klarere enn de som ... ikke er åndsdøpt.

Det gikk rykter om meg, og de var ikke spesielt flatterende.  Eller, da var de jo det, for jeg visste at den som ville stå opp for Jesus, måtte regne med motstand. Så selv om jeg gikk fra å være helt "normal" til å bli litt i overkant "original", så syntes jeg det var "bare herlig". På den måten kom jeg nærmere Gud, vokste åndelig og det var jo ... meningen med livet.

Jeg fikk meg noen uvenner. Fordi jeg var radikal, for det var jo Jesus også. Og jeg skulle jo leve opp til det livet som Paulus "foreskriver" for de som vil leve i Gudsfrykt. Motstand og forfølgelse var en del av pakken.

Ble jeg syk, så var det "angrep fra djevelen" og ikke en del av livets gang eller en del av det å være menneske. Alt det vonde som skjedde eller all motstand, ble "kreditert" mitt Gudsliv og det at "djevelen liker meg ikke".

Og sånn er det ofte: Når man ikke tar med i beregningen at vi lever i en annen tid enn det de første kristne gjorde og at vi lever helt annerledes liv, så får man gjerne et forvrengt syn på virkeligheten. Man vil gjerne gå med Gud og være en god kristen, men skal man "lese som det står og gjøre som det står", så kommer vi alle litt til kort, dersom vi ikke "pynter" litt på virkeligheten.

Det må være greit å leve helt vanlige liv og be sine bønner, lese sin bibel, uten å møte nevneverdig motstand eller "lidelse" pga det. Vi lever i et land med lovfestet religionsfrihet, der vi trygt kan tro på akkurat det vi vil. At vi ikke møter motstand for evangeliets skyld, burde være en stor velsignelse og ikke noe man trenger å ha dårlig samvittighet for.

Kristne flest er helt vanlige mennesker, med helt vanlige liv og med helt vanlige problemer og utfordringer. Verden har kommet mye lenger, etter at Paulus skrev sine brev, der han lovet forfølgelse og "kamp" for alle som vil leve gudfryktig.

Dersom man er i fulltidstjeneste eller "halvtid" for den saks skyld, noe som veldig få kristne er, så kan man regne med både motstand og forfølgelse, selv om det neppe noen gang står om livet i frie land som Norge. Men de fleste kristne lever helt vanlige liv, og passer ikke inn i "malen" som bibelen legger opp til. Det burde være helt greit, ettersom bibelen sier at "hver den som tror skal bli frelst".

Så, jeg har landet. For jeg innså at virkeligheten er litt annerledes, og faktisk mye bedre enn den er i den "høytsvevende" åndeligheten, der man knapt kan gå ut døren uten å måtte be om åndens ledelse først. Jeg innså til slutt at virkeligheten er her og nå, mens håpet er der fremme et sted. Det går an å strekke seg etter, samtidig som man tar virkeligheten for det den er. Med begge beina på bakken, og med blikket festet på Han som er troens opphavsmann og fullender, Jesus.

Også publisert her

Gå til innlegget

Avkristning?

Publisert over 7 år siden

Da jeg gikk på barneskolen, hadde jeg mitt første møte med en muslim. Han var lærer. Han hadde mørkt, krøllete hår og masse skjegg. Og han het Tore... Han underviste ikke i kristendomsfag, men i noe "alternativt" som man kalte "livssynsundervisning". Det var ikke mange i de timene. Kanskje bare ett par stk. Han ene gikk i min klasse og var oppdratt "ateistisk". Noe vi ikke helt visste hva var den gangen.

Vi andre, "kristelige", hadde kristendomsundervisning. I tillegg så hadde vi bønn som fast "rituale", på slutten av skoledagen: "Velsign oss Gud Fader, velsign oss Gud sønn, velsign oss Gud den hellige ånd. Amen". Det var på den tiden skolen var "kristen" og andre livssyn bare var "alternativ".

I julen gikk vi i Kirken, sang julesalmer og laget julekrybber. Trodde man ikke på Gud, gjorde man ikke noe stor nummer ut av det. Dersom man ønsket det, kunne man få slippe å gå i Kirken, men da måtte man i så fall ha skriftlig melding om det fra foresatte.

Men alt dette gjorde oss ikke noe mer kristne. Bønnen vi ba på slutten av dagen, var glemt, i det vi forlot klasserommet. Og gudstjenesten i julen, var ikke annet enn et kjærkomment avbrekk fra vanlig undervisning og ikke minst en av årets korteste skoledager.

Mitt poeng er at kristendomsundervisning i skolen, er langt fra noe "must". Og ikke noe stort tap heller, dersom tanken er at man skal ... komme til tro eller "påkristnes". (Hvorfor ellers kalle det "avkristning", når man "fjerner Jesus" fra skolene? I den grad han i det hele tatt har vært der)...

Selv om kristendomsfaget i skolen har blitt erstattet med RLE, så har da kristenheten gått sin vante gang. Noen kommer til og andre har kanskje falt fra. Men ikke takket være noe "gudløs" regjering. Det er vel heller oss troende, som ikke er vårt ansvar bevisst og ikke tar misjonsbefalingen på alvor. Dersom det i det hele tatt finnes noe avkristning, så kan vel vi som tror takke oss selv og ikke skylde på alle andre. Ansvaret er vårt.

(Det hører med til historiem at klassens ateist, i dag sitter i eldsterådet i en av byens menigheter)

Også publisert her

Gå til innlegget

På vei

Publisert over 7 år siden

På et punkt i mitt (kristen)liv, så sluttet jeg å søke. Jeg sluttet å stille spørsmål og gikk heller for en bastant tro, der jeg bare visste at jeg visste at det jeg trodde var sant. Dersom det kom tanker av tvil, så fantes det en "formel" for det også: "Jeg tar disse tankene til fange og legger de under lydigheten mot Kristus".

Når jeg var ute og evangeliserte, og skulle fortelle folk om livets to utganger, fikk jeg problemer. For jeg måtte stå og forsvare en Gud som jeg opplevde som god, samtidig som jeg visste at temaet "evig pine" måtte frem, dersom jeg skulle forkynne "hele evangeliet". Det var ... vanskelig. For det gjorde ofte folk rasende ... og meg trist.

Jeg er karismatiker. Hvert fall så var jeg det. Tungetalende, "høytsvevende", boblende og sprudlende. For sånn skulle det jo være, for "gleden i herren er vår styrke" og gleden kommer fra ånden, som alltid er aktiv. Veeeldig aktiv. Etter hvert fikk jeg problemer med dette også, for jeg er ikke "sånn". Ikke at det var gleden jeg hadde så problem med, men heller det å være så ekstremt utadvendt. Vanligvis er jeg litt forsiktig av meg, men visste at dersom man skal være brennende og "frimodig for Jesus", så nytter det ikke å være tilbakeholden. Da er det bare å kjøre på. Og det gjorde jeg.

Og sånn mistet jeg meg selv, litt og litt. Vennene mine, som jeg hang med før jeg gikk inn i menigheten, de forsvant en etter en, for de kjente meg ikke igjen til slutt. Jeg, sammen med mine nye venner i menigheten, trodde jo at det var Jesus som hadde forandret meg. Men egentlig var jeg bare en som fulgte en "mal"... Jeg ble en kopi av de andre, "ferdigproduserte" kristne, som hadde vært med litt lengre enn meg, og som sikkert hadde sine "idealer", som ikke nødvendigvis var Jesus.

De siste årene, etter at jeg gikk ut av menighetslivet, har jeg gått gjennom noen tøffe prosesser. Det har vært tro og tvil i skjønn forening. Og mange ganger har fortvilelsen over det å "ikke få troen til", vært vanskelig å bære. For på et punkt i livet, så fant jeg noe. Eller noe(n) fant meg. Det var en trygghet i det å tro på Gud og selv om jeg tok helt av, så var det en "relasjon" der, som egentlig ingen visste om, for den forsvant litt i alt det (utad) "åndelige".

Jeg er ikke så bastant mer. Og jeg tenker at vi alle går gjennom ulike "prosesser" i livet, der vi kanskje skifter standpunkt og endrer mening, alt ettersom hvordan utfordringer vi har, hva vi opplever og kanskje også hvem vi møter og omgås. Tro er en "vandring". Det er en klisjé, men sant.

Selv om jeg kanskje tror "feil" i dag og ikke har alle svarene, så har jeg ikke sluttet å søke. Jeg tenker at jeg har bare så vidt begynt. Og sånn er det med oss alle, tror jeg. At vi er på forskjellige "stadier" i livet, noen av oss henger kanskje litt etter, mens andre nesten er i mål og svarer heller på spørsmål, enn å stille dem.

Men jeg tenker at jeg kan ikke gå tilbake igjen der jeg var. Det jeg tror på og står for og den det (evt) gjør meg til, må (denne gangen) være noe jeg kan vedkjenne meg.

Jeg er ikke "der" ennå... Men jeg er på vei.

(Også publisert her)

Gå til innlegget

Tordentale

Publisert over 7 år siden

Jeg falt for fristelsen til å komme med en "tordentale", utfra hvordan jeg opplever slike. Dette er tatt rett ut fra mine egne erfaringer med kristenliv. Det er satt litt på spissen, for å illustrere hvor ekstremt ekskluderende slike budskap er. Det er ikke sikkert at jeg får frem poenget, men jeg har gjort et forsøk.

 

Skjerp deg! Verden florerer av synd, og du må passe deg så du ikke blir besmittet. Du må ta deg sammen, være våken, passe på at du holder deg på den smale sti. Du må be dine bønner, lese din bibel og for all del passe på at andre troende holder seg på matten. Det er din plikt som kristen. Vær en arbeider!

 Ja, frelsen er gratis, bare av nåde, men det må beinhard jobbing til, for å holde seg hellig og holde ut frem til enden. Du må kjempe mot fristelsene, som river og sliter i "kjødet". Du må ta opp ditt kors hver dag, og bære det med ydmykhet. Du må ikke tro at du er noe, for i Guds rike skal den største være den minste og den minste skal være den største.

 Slå hardt ned på alt som er feil og som strider mot Det skrevne Ord. Gå i mot det med Guds Ord, for sannheten setter fri. Kjemp mot mørket, vær lys og salt i denne verden. Da er du ordentlig flink!

 Gå spesielt hardt ut mot de som tror de kan hvile i Guds nåde. De som er lunkne og som ikke ser det selv. Man må være brennende og ha lyset i seg for å se andres lunkenhet. De ser det ikke selv, for de er blindet av denne verdens gud.

 Lev etter De ti bud, da lever du i ånden. Budene er selve fundamentet i den kristne tro. Den som ikke følger budene, følger heller ikke Gud. Gud kjenner dem ikke og de kjenner ikke Gud. Men vi skal ikke være loviske. Vi må bare passe oss for djevelens snarer, han som vil sluke oss, så fort han får sjansen. Våk og be!

 Elsk synderen, men hat synden. Ser vi en synder, så går vi for all del ikke fra denne, før vi har fortalt hva synd fører til. For vi bryr oss. Ja, vi eeelsker synderen, men haaater synden. Ikke fordi den ødelegger mennesker, men fordi Gud haaater synd og vi er på lag med Gud. Vi er hans utsendte. Først kom Jesus, så Paulus og apostlene og så vi.

Vern om Sannheten i Guds ord, ikke om menneskene, som trenger å høre den. La ikke sannheten bli truet av de som ikke er opplyst, de som taler verdens visdom og som ikke har blitt som dårer, så de kan forstå det enkle i evangeliet... Troens ord, som vi forkynner

 Ikke bli verdens venn. Når folk hater oss, har vi gjort alt riktig. Verden hater det som er hellig. For mørket kan ikke forenes med lyset. Når folk blir sinte på oss, fordi vi forkynner sannheten, så er det ånden som har rørt ved deres hjerter. For Ordet vekker anstøt. Det er en kjensgjerning.

 Pass på hvem dere omgås. For dere kan lett bli påvirket av den ånd som bor i verdens barn. Dere skal holde dere borte fra slike og heller be for dem.

 Forkynn hele evangeliet, ikke bare det som er behagelig. Å bare fokusere på Guds kjærlighet, luller menneskene inn i dyp søvn og dermed kan de miste frelsen. Gud er ikke bare kjærlig, han er også streng. Han ser oss alle som en stor flokk og ikke som enkeltindivider.

 Gud er sint, ja faktisk så rasende at han utsletter mennesker i tsunamier, sender fly inn i bygninger, tillater at ungdommer blir skutt og drept fordi vår regjering fører en ugudelig politikk. Gud er ingen politiker, men allikevel veldig engasjert.

 Fortell menneskene om livets to utganger. Dersom det ikke finnes et Helvete å unnfly, så var Jesu offer til ingen nytte. De som ikke tror er også elsket av Gud, men de kommer ikke til å bli reddet fra de evige pinsler, dersom de ikke omvender seg og angrer sine synder.

 Enden er nær! Snart kommer Jesus igjen for å hente sin Brud. Det ser man spesielt på alle de som før var kristne, men som nå bare vil ha det som klør i øret. De vil bare høre om nåde og Guds kjærlighet. HA! Som om Jesus fikk noen til å følge ham, ved å vise nåde og kjærlighet...

 Snart er vi hjemme. Når vi ser på synden som florerer i denne verden, lengter vi hjem. Vi er ikke en del av problemet... Så Gud, kom og hent oss!

 Jeg tror frelsen er for alle mennesker, uavhengig av livssituasjon, gammel eller ung, syk eller frisk. Absolutt alle mennesker skal kunne inkluderes i evangeliet. Dette budskapet ser jeg som stikk motsatt.

 

(Også publisert her/)

Gå til innlegget

Varm, kald eller lunken

Publisert over 7 år siden

Åp.3.15-16: Jeg vet om dine gjerninger; du er verken kald eller varm. Hadde du bare vært kald eller varm! Men du er lunken, ikke kald og ikke varm. Derfor vil jeg spytte deg ut av min munn.

Disse versene blir ofte brukt for å understreke hvor viktig det er å "være våken", opprettholde og "pleie" fellesskapet med Gud, holde seg hellig osv. Jeg tenker at det handler like mye om hvordan vi forholder oss til våre medmennesker.

Hele NT og "forklaringen" av rett kristenliv, handler om to ting: Kjærlighet til Gud og vår neste. Derfor tror jeg at "varm, kald eller lunken" også dreier seg om det, og ikke bare om vårt "private" Gudsliv.

 

Åndens frukt

Gal.5.22-23: Men Åndens frukt er kjærlighet, glede, fred, overbærenhet, vennlighet, godhet, trofasthet, ydmykhet og selvbeherskelse. Slike ting rammes ikke av loven!

Alle disse egenskapene kommer jo først til uttrykk når vi møter og omgås vår neste. Vi er "treet", fruktene er det de vi møter og omgås som "spiser".

 

Hvordan bære frukt?

Joh.15.4-5: Bli i meg, så blir jeg i dere. Slik som greinen ikke kan bære frukt av seg selv, men bare hvis den blir på vintreet, slik kan heller ikke dere bære frukt hvis dere ikke blir i meg. Jeg er vintreet, dere er greinene. Den som blir i meg og jeg i ham, bærer mye frukt. For uten meg kan dere ingen ting gjøre.

Gjerninger

Tro aktiviserer. Og den "drives" av kjærligheten til Gud og vår neste. Kjærligheten er ikke "egenprodusert" ("greinen kan ikke bære frukt av seg selv"), men "åndens frukt". 

I Jakobs brev står det at "tro uten gjerninger er en død tro".

Jeg trodde lenge gjerningene var "å gjøre mest mulig for Gud" - Be, evangelisere, lese bibelen, delta i menighetens aktiviteter. Men, alt dette kom jo bare først og fremst meg selv til gode. Jeg fikk god samvittighet overfor Gud, anså meg som "brennende".

Men bibelen sier noe annet, eller at det er noe "mer":

Matt.25.42-45: For jeg var sulten, og dere ga meg ikke mat; jeg var tørst, og dere ga meg ikke drikke; jeg var fremmed, og dere tok ikke imot meg; jeg var naken, og dere kledde meg ikke; jeg var syk og i fengsel, og dere så ikke til meg. Da skal de svare: ‘Herre, når så vi deg sulten eller tørst eller fremmed eller naken eller syk eller i fengsel uten å komme deg til hjelp?’ Da skal han svare dem: ‘Sannelig, jeg sier dere: Det dere ikke gjorde mot én av disse minste, har dere heller ikke gjort mot meg.

Jak.2.15: Sett at en bror eller søster ikke har klær og mangler mat for dagen, og en av dere sier til dem: «Gå i fred, hold dere varme og spis dere mette» – hva hjelper det, dersom dere ikke gir dem det kroppen trenger? Slik er det også med troen: i seg selv, uten gjerninger, er den død.

Jak.1.27: En gudsdyrkelse som er ren og feilfri for Gud, vår Far, er å hjelpe enker og foreldreløse barn i deres nød, og ikke la seg flekke til av verden.

Tit.2.14: For Kristus ga seg selv for oss for å løse oss ut fra all urett og rense oss så vi kan være hans eget folk, som med iver gjør gode gjerninger.

Mitt kristenliv var "halvveis". Jeg hadde kjærligheten til Gud, leste min bibel, ba mine bønner og benyttet nesten enhver anledning til å fortelle andre om Jesus. Men det stoppet der. Jeg "så" ikke jenten på skolen, som alltid gikk alene. Jeg kunne gi en evangeliseringstraktat til en narkoman "tigger", uten å bry meg med å spørre om h*n var sulten eller kald. Jeg var lunken, ikke kald og ikke varm...

Jeg mener ikke at vi skal løpe rundt å være "velgjørere" for vår neste hele dagen. Vi har alle våre liv, med våre plikter og utfordringer. Men, jeg mener at kristenliv stopper ikke med våre (ulike) "relasjoner" til Gud. Da er man i så fall (kanskje?) bare halvveis og lunken. Det er like viktig å "se" vår neste, gi omsorg, være en venn, "gå en ekstra mil".

Ikke noe stress

Fil. 1.6: Og jeg er trygg på at han(!!!) som begynte sin gode gjerning i dere, skal fullføre den – helt til Jesu Kristi dag.

Ef.2.10: For vi er hans verk, skapt i Kristus Jesus til gode gjerninger, som Gud på forhånd har lagt ferdige for at vi skulle vandre i dem

Er jeg i mål? Nei, laaangt i fra. Men jeg tenker kanskje litt som Paulus (uten sammenligning for øvrig):

Fil.3.13: Mine søsken, jeg tror ikke om meg selv at jeg har grepet det. Men én ting gjør jeg: Jeg glemmer det som ligger bak, og strekker meg etter det som er foran

 

(Også publisert her)

 

 

 

 

 

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Slik jeg ser det
av
Magne Nylenna
25 dager siden / 1502 visninger
Kristnes omtale av president Trump.
av
Kjell Tveter
5 dager siden / 1381 visninger
Sekulariseringen av Rumi
av
Usman Rana
16 dager siden / 1096 visninger
Slappe konspirasjonsteoretikere
av
Øivind Bergh
12 dager siden / 1000 visninger
Med vandreskoene på
av
Anita Reitan
rundt 1 måned siden / 785 visninger
Stopp banningen, Vårt Land!
av
Terje Tønnessen
rundt 1 måned siden / 469 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere