Anne Jensen

Alder: 36
  RSS

Om Anne

ajsverden.blogspot.com

Følgere

Kjære Gud

Publisert over 5 år siden

... for jeg har deg kjær... I den grad jeg kjenner deg. Og det er ikke sikkert at jeg gjør. Selv om jeg prøver. Jeg forsøker å lære å kjenne deg, men det er faktisk ikke alltid like lett.

Det er mange som påstår at de kjenner deg, at de har gjensidig kontakt med deg. Men når det kommer til stykket, så er det bare tro det også. Vi lever i troen. Og sånn må det visst være, så lenge du velger å holde en heller "lav profil"...

Og jeg forstår deg godt. For vi er ganske mange som "gjør krav" på deg, som ønsker en plass i ditt Paradis. Noen av oss er visst på plass allerede, eller hvertfall på god vei. Og jeg må ærlig si at det gir litt "spisse albuer" mange ganger... å være på "den rette vei". Jeg har vært "der" selv, og har nok valset over en del mennesker, for å komme meg opp og frem og "nærmere deg min Gud".

Det råder egentlig full forvirring her nede. Det er mange som tror at du finnes, men det gjør ikke verden noe bedre. Og det å kjenne deg, gjør oss ikke alltid til bra folk... Mange ganger tvert i mot. Og det til tross for at man følger Boken din til punkt og prikke. Det blir helt åpenbart ikke bare "god frukt" av å ta ditt "skrevne Ord" bokstavelig, er ikke det et paradoks?

Det er ikke lett å tro. Jeg innrømmer at jeg sliter med det, selv om tvilen ikke plager meg mer. For jeg tror på Jesus. Jeg elsker evangeliet. Jeg tror på din kjærlighet og at du ikke gir blaffen i menneskene. Det er ikke fordi du ikke bryr deg at du ikke griper inn og ordner opp, men fordi du har overlatt jorden til menneskene. Vi "drifter butikken".

Men jeg håper du har en plan oppi det hele, for vi "drifter" jorden "rett til helvete". Vi får det ikke til. Og det hjelper ikke om vi tror på deg og gjør som du sier, det blir (tilsynelatende) ikke noe ordning ut av det...Kun kaos. Også innenfor dine "kretser".

Du vet sikkert hva du gjør og når du skal gjøre hva. Jeg skal ikke legge meg bort i det. Jeg vil egentlig bare meddele at jeg tror på dette livet, jeg tror på det jeg ser her og nå og prøver å gjøre det beste ut av det. Jeg får det ikke alltid til. Noen ganger bommer jeg kraftig, men jeg tror ikke du er en som slår hånden av meg av den grunn. Din nåde er ny hver dag... Din trofasthet er skjold og vern.

Jeg håper og tror at du før eller siden vil gi deg til kjenne (igjen)... Ikke gjennom "profetier" og "de åndelige", men på en måte som fjerner all tvil for oss alle, og som ikke gir noen av dine "bekjente" anledning til å stille seg mellom menneskene og deg...  Jeg venter... Og håper.

Amen.

Også publisert her

Gå til innlegget

Virkelig fri eller virkelig koko?

Publisert nesten 6 år siden

Joh 8,36 Får Sønnen frigjort dere, da blir dere virkelig fri.

Kristne kommer liksom ikke unna det å tro. Det er en del av "pakken". Men noen tar det kanskje litt langt. Det har for så vidt jeg også gjort. Jeg trodde på bibelen jeg, og den skulle praktiseres, sånn at man kunne "fullføre løpet" og holde seg "på godfot" med Gud. Da var det ferdiglagte gjerninger, hode og ikke hale og en tro som overvinner verden.

En gang gikk vi forbi en litt sånn "demonisk" sjappe inne i byen, som solgte "satanist-stæsj". Vi merket det skikkelig i "åndeverden" at det var mye "mørke" der. Så vi "kjente i vår ånd" at vi skulle gå inn og prate med butikkeieren. Det var min venninne som stod for snakkingen, og heldigvis, for hun ble kjeftet huden full. Eieren av butikken var nemlig drita lei av kristne som kom inn i butikken for å "frelse" ham.

En annen gang, da vi var ute og evangeliserte og hadde avtalt å treffes til "avslutning" rundt midnatt, så kom det en fyr tilbake helt alene (vi gikk i grupper). Han hadde forlatt de tre han var med, for de ville gå syv ganger rundt kvartalet ("slik som Josva gikk rundt Jeriko"). Og med det gikk de i tro for at utestedene i de gatene skulle legges ("rives") ned, i det minste i "åndeverden".

Jeg har hørt om tette dasser, som "åpnet seg i Jesu navn" og folk takket da Gud for at de slapp å ringe rørlegger. Jeg har hørt om folk som har gått på butikken og fylt opp handlevogner "i tro", for så å komme til kassen og bli avkrevd betaling, som de da selvsagt ikke hadde.

Jeg tror at Gud er overbærende og tålmodig med oss, for vi sier og gjør utrolig mye dumt, i det som vi tror(!) er tro.

Men friheten i Kristus er ikke en frihet til å tråkke over andres grenser. Det er ikke en frihet til å koble ut all sunn fornuft og normal folkeskikk.

Jeg er så lei av galskap. At det å være "åndelig" og "annerledes", liksom skal være synonymt med klin kokos. Og dersom folk da reagerer, så er det "mørket" som reagerer på "lyset" og ikke sunn fornuft som møter ???

Jeg mener ikke at alle skal være make. Jeg liker forskjellene. Og omgås aller helst de som utfordrer meg litt. Men hva er greien med at "åndelighet" skal være så "ugjenkjennelig" for normale, tenkende mennesker? Hva oppnår kristne med det?

Å være "virkelig fri", må da være at vi er fri til å være den vi er, uten å måtte prestere noe overfor Gud eller "bevise" noe overfor vår neste. Og at vi kan være fornøyd med det livet vi har fått, og gjøre det beste ut av det både for oss selv og (hver)andre.

(Også publisert Her)

Gå til innlegget

Vår lille åndelige boble

Publisert rundt 6 år siden

På vei hjem en kveld, etter flere timer ute i byen med evangelisering, møtte jeg en jente på bussen. Hun var drita full, hun tok kontakt, men jeg husker ikke hvorfor. Samtalen kom uansett inn på "Jesus" og "Guds plan for hennes liv" (standard "prosedyre"). Før hun gikk av bussen, hadde jeg fått telefonnummeret hennes. For hun måtte jo "følges opp", ettersom hun hadde bedt frelsesbønnen. Jeg var i 7.himmel. En sjel frelst! Hurra! Men, det var det siste jeg så til henne. Ble hun frelst? Kanskje. Men sannsynligvis så hadde hun ikke peiling på hva hun sa "ja" til.

Noen ganger da vi var ute og evangeliserte, møtte vi på folk som vi fikk skikkelig provosert. Vi var påpasselige med å nevne "Jesus" mange nok ganger, for det var det navnet som vekket "anstøt" og "rørte ved hjertene" og slett ikke det at vi mange ganger opptrådte frekke og nedlatende.

For noen år siden, etter en tid uten noen menighet, våget jeg meg inn på et karismatisk møte. Det var med en kjent, amerikansk predikant, en såkalt "hellig ånd bartender". Jeg regner nesten med at de fleste av de som var inne, var "spesielt interesserte" og at de ikke reagerte noe særlig på at det lå folk mellom benkeradene og "sprellet", fulle av den hellige ånd. Men utenfor stod det også to damer, fulle av den hellige ånd, som snakket med forbipasserende. Damene fniste og lo og proklamerte at "Jesus er det beste i verden" og "han må bare oppleves". De var nok oppriktig salige og glade, men de to guttene de stod og snakket med, i det jeg listet meg forbi, tok dem nok neppe seriøst. Sannsynligvis forstod de ikke et fnugg.

Det går nesten "sport" i det å være upopulær. "Vi tar den forfølgelsen vi kan få", enten det er negativ omtale i media, statsstøtte som man blir nektet, "avkristning" i de offentlige skolene, fristelser eller litt verbal motstand. "Alle som vil leve gudfryktig skal bli forfulgt", noe som er nesten umulig i et land med religionsfrihet, så ... vi "dikter opp" litt "moderne forfølgelse", sånn at vi holder oss inne med Gud. Nå innrømmer jeg gjerne at jeg ikke stikker hodet mitt nok frem til å møte noe særlig motstand, pga troen min. Det er nok mange kristne som opplever det, men ærlig talt... De fleste av oss troende lever da helt normale, stille, a4-liv, uten at vi skiller oss noe særlig ut...

Jeg levde i en boble, og jeg tror kanskje ikke at alle de "åndelige boblene" sprakk, selv om jeg stakk hull på min.

Dersom folk ler av oss, så er det fordi vi oppfører oss på en måte som veldig få kan relatere til eller ønsker å vedkjenne seg. Skal man representere Gud på en god måte, så er det ikke noe sjakktrekk å provosere eller få folk til å tro at man er klin kokos. Dersom folk er interessert i hva vi tror på, hva vi står for, så er det ikke nødvendigvis fordi de er "åpen" eller "søkende". Veeeldig mange ganger har de som spør en helt annen agenda, enn et ønske om å bli frelst. Sann mine ord! :-D

Det finnes nok en åndelig virkelighet. Noen påstår til og med at det er den åndelige virkeligheten som er den virkelige virkeligheten og dermed forholder de seg mer til den virkelige (men usynlige) virkeligheten enn til den mindre virkelige (men synlige) virkeligheten. Det blir kanskje bare virkelig forvirrende...

Vær normal! Vær "her nede". Og dersom man er karismatiker, så gjør som Paulus "formaner" og ta tungetalen "på privaten". I menigheten skal det være orden. Litt "religiøsitet" kan man koste på seg, så man ikke kommer i skade for å få søkende mennesker til å tro at Gud er gal.

Gå til innlegget

100%

Publisert rundt 6 år siden

Klokken er rundt 22 på kvelden. Jeg har nettopp sittet i godt over to timer og hørt på radikal forkynnelse om lunkenhet og om å leve 100% for Jesus. Jeg vet at jeg ikke får det helt til, at jeg har "hindringer" i livet mitt, som gjør at jeg ikke klarer 100% og tanker som Jesus garantert ikke har behag i. Jeg er sliten... Og lurer innimellom på hva det er som driver meg og hvor mye tro jeg egentlig har på alt dette.

Denne kvelden er det akkurat som om pastoren preker direkte til meg. Og da han på slutten av talen inviterer frem til forbønn, stiller jeg meg i kø. Det er snakk om å innvie seg på nytt for Jesus. Fra nå av, fra akkurat denne kvelden, så skal jeg overgi meg 100% til Jesus. For jeg vet at det mangler minst 20%  på "fullstendig overgivelse". Et ukristelig regnestykke...

Vi er mange som står i kø. Så er jeg ikke alene om å føle det sånn... Noen gråter. Noen står med lukkede øyne og ber. Mens andre igjen løfter hendene og har visst allerede begynt "på nytt igjen overgivelsen".

Det er møteverter "all over the place". De virker ganske stresset og er nøye på å ha orden i rekkene. Jeg blir etter hvert geleidet frem til scenen av en av disse. Der står jeg og venter på pastoren. Han er på enden av rekken med mennesker som har stilt seg opp foran scenen, 20 kanskje 30 personer, som alle venter på forbønn. Sterkt...

Etter hvert merker jeg at det begynner å skje noe. Jeg hører hulking og høye skrik litt bortenfor meg. Pastoren er på vei. Møtevertene er utrolig samordnet og stiller seg bak hver enkelt i rekken, etter hvert som pastoren kommer forbi for å be og legge hendene på folk.

Så er det min tur. Pastoren sier ingenting. Ser knapt på meg. Han bare legger hånden på hodet mitt og roper litt i tunger og "I Jesu navn" og så går han videre til nestemann. Jeg merker ingen forandring der og da, men jeg regner med at jeg har fått "noe". Pastoren er jo salvet...

Jeg har gjort en "troshandling". Jeg har vist Jesus at jeg ønsker å gi absolutt alt, og kan dermed gå ut av rekken, sånn at de bak meg i køen får komme frem.

Men, resten er fortsatt opp til meg. Det skjedde ingen mirakler der, verken ved min for n'te gang overgivelse eller ved at pastoren la hendene på meg og ba "ett eller annet". Det eneste som skjedde var at jeg ble gjort oppmerksom på min utilstrekkelighet og at Jesus umulig kunne være fornøyd, så eneste løsningen var å overgi seg ... på nytt. Bortsett fra at det løste ingenting. Ikke denne gangen heller.

Og jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har stilt meg i disse køene. Prosedyren er alltid den samme: Det ropes opp et behov, eller forkynnes noe man kan "kjenne seg igjen i", man blir gjort oppmerksom på noe som man ikke har, eller som man har for lite av, og så stiller man seg i kø for et møte med ... pastoren eller predikanten, som kan være med å løse det hele med en kjapp bønn.

I dag, noen år etter, så tror jeg på evangeliet. Jeg tror at alle de "behovene" jeg stilte meg i kø for, allerede er "dekket". De er gitt oss, i Kristus. Det står at Han HAR velsignet oss med all åndens velsignelse i Himmelen, i Kristus Jesus. Ikke at jeg helt forstår og vet hva det betyr, men jeg vet vertfall at Jesus ikke gjorde noe "halvveis". Når han først skulle frelse oss, så gjorde han det 100%

Og i dag vet jeg også at det er ikke 100% meg, ikke 100% mitt liv eller 100% min overgivelse det handler om. Det er 100% Jesus og 100% Hans liv. Og det regnestykket går fullstendig opp!

Gå til innlegget

"Hjemløs", men ikke rotløs

Publisert rundt 6 år siden

Menigheten er nok ment å være en "oase", et åndelig hjem, et fristed i hverdagen, der man kan "bli betjent", komme som man er og ... bli "oppfrisket", "drikke det levende vannet" og gå ut igjen som et nytt og bedre menneske, "utrustet til tjeneste for Herren".

For meg ble det ikke sånn. Jeg mistet meg selv i menighetsmiljøet. Og mistet også kanskje litt grepet på virkeligheten. Jeg var ung og søkende. Kanskje lett påvirkelig. Men jeg trodde at det livet funket. Trodde at jeg ble "forvandlet". Ja, jeg ble "forvandlet", ble heiet frem av lederne i menigheten, men jeg mistet hele mitt sosiale, "verdslige" nettverk og ble kastet ut hjemmefra. Men det var prisen man måtte betale, for å følge Jesus.

I 2009 stod jeg på et av disse kristne møtene igjen. Jeg hadde landet. Hadde begynt å "tenke sjæl", men jeg hadde også et håp om at det var meg det var noe galt med. At den tomheten jeg kjente på, hver gang jeg forlot menigheten, og hver kveld når jeg la meg, at det kanskje var noe jeg gjorde feil. Så den kvelden, i det møtet, hadde jeg bestemt meg for å gi kristenlivet et siste forsøk. Jeg kunne nok ikke fortsette å gå like hardt ut som jeg gjorde før, med evangelisering og "shakabahaia" så naboene klaget, men jeg visste også at midt oppi alt det kaoset, så fantes Gud. Jeg trodde vertfall det.

Men troen var borte. Jeg så hva som foregikk, hørte hva som ble forkynt ... så litt mer på hva som foregikk på scenen, foran scenen, mellom benkeradene ... og visste at dette tror jeg ikke på mer. Der og da var det litt tøft å erkjenne, for det var slik jeg kjente Gud. Jeg var vant med at der ånden var til stede, var det full action. Joda, det ble fortsatt konstatert at "Gud er god". Men de som var der, som ikke kjente Gud, konkluderte med at "Gud er gal".

Det ble for fjernt fra virkeligheten, fra hverdagslivet. Og jeg visste, egentlig da jeg forlot menighetslivet noen år tidligere, at jeg kan ikke vedkjenne meg det som foregår i disse møtene. Jeg kan ikke ta noen som alltid har kjent meg, med inn dit og være komfortabel med at de ser meg liggende på gulvet etter å ha falt under "salvelsen" eller at jeg ler meg i hel av "Gud vet hva". Jeg var flau. Og jeg skammet meg.

Så jeg falt fra menighetslivet. Jeg mistet troen på det. En gang, før jeg visste bedre, trivdes jeg i menigheten. Men så hadde jeg til slutt ikke noe annet alternativ enn å gi gass, fordi det livet som jeg kjente til, hadde jeg lagt bak meg, for å "gå med Gud". Og det slet meg ut. Fysisk og psykisk. For de gangene jeg tok pause, kanskje gjorde noe "verdslig", som å se en film eller henge med "verdslige" venner, så tok den dårlige samvittigheten meg. Og spørsmålet om jeg virkelig var "i brann for Jesus", meldte seg og plaget meg. Da trodde jeg det var "den hellige ånd" som "pirket i min samvittighet". I dag vet jeg at det var et resultat av hjernevask.

Det er viktig med fellesskap med andre kristne. Det tror jeg på. Men menighetslivet, vertfall de miljøene jeg kjenner til, gjør noe med oss. Og det er ikke alltid like positivt, kanskje spesielt når man er ung og gjerne "følger strømmen".

Gud er "hverdagen". Han er der vi er. Og Han er ikke en som kontrollerer eller "befaler", men Han har gitt oss et håp om noe mer. En bedre verden. En mulighet til å møte igjen alle de vi savner, som har gått bort. En ny himmel og en ny jord, "der fred og rettferdighet bor". Det høres banalt ut, jeg vet det. Men det er så mye lettere å forholde seg til, enn alle de kristne normene og reglene, som har fått så mange av oss til å gå på akkord med den vi er, ødelagt selvbilder og som kanskje også (for mange) har skapt et totalt feil bilde av Gud og hvem Han er.

I dag har jeg troen på Jesus, og håpet om en ny himmel og en ny jord. Og jeg har Gud OG det håpet med meg i min hverdag. Ingenting overnaturlig, jeg savner ikke "det uforklarlige" eller alle "reprisene" av pinsedag.  Ingen lette løsninger, med "rette" bekjennelser og proklamasjoner til (ånde)verden... Bare en enkel tro på en god Gud, som alltid er trofast. Og da står jeg (i tro) på solid grunn, selv om jeg er "hjemløs".

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere