Anne Jensen

Alder: 36
  RSS

Om Anne

ajsverden.blogspot.com

Følgere

Er du bibeltro?

Publisert nesten 5 år siden

Mange kristne har sin "ære" i å være "bibeltro" eller "bokstavtro". Men hvor dypt stikker det egentlig?

Et begrep som går igjen her på VD, er "cherrypicking". Det betyr visst noe sånt som at en plukker seg ut skriftsteder som er (relativt) lette å forholde seg til og så hopper en glatt over resten, eller de litt mer "kompliserte". Det er forsåvidt en ærlig sak, så lenge en ikke i tillegg kaller seg "bibeltro".

En annen "gjenganger" er at "bibelen skal ikke tolkes, men leses rett frem". Men til tross for at vi alle leser "rett frem", uten å tolke, så er et annet "mantra" at "ingen kan forstå bibelen, uten åpenbaring fra DHÅ". Og til tross for at vi alle (jepp, jeg også!!!) har Åndens åpenbaring, så består den ganske kristenhet av nesten 40 000 ulike trosretninger.

Det er kanskje litt vågalt å kalle seg "bibeltro", når en helt åpenbart hopper over mengder av Jesu ord. Hva med de som tjener penger på evangeliet? Noe som faktisk (så vidt jeg vet) alle menigheter gjør? Eller hva med den overdådige luksusen vi lever i? Eller når kristne(!) tar til orde for å forby tigging?

De fleste kristne er motstandere av abort, men (noen av de samme) er gjerne for dødsstraff. Det kryr av paradokser og selvmotsigelser i all denne "bibeltroskapen".

Men "synder" som en ikke begår selv, tar en selvsagt klart avstand fra. Når det gjelder homofili, er de fleste kristne "uten synd". Også når det gjelder samboerskap. 

Skilsmisse/gjengifte begynner å bli så vanlig og akseptert nå, så det er kanskje litt "risky" å markere sin (og Guds) "motstand" mot slike synder, for da risikerer man å komme på kant med noen en kjenner(?)

Jeg mener at "bibeltro" eller forsøkene på sådan, må dreie seg om mer enn "å ta avstand fra", eller si seg "for eller mot". Poenget må vel være å gjøre en (positiv) forskjell, utover det å "holde seg inne" med Gud og "opplyse" oss (andre) syndere om hva bibelen sier. Vi vet det!

Nå er jeg selvsagt en av mange tolkere. Og ingen skal behøve å forholde seg til min tolkning av bibelen. Men uansett hvor mye jeg prøver, så greier jeg ikke se det ærlige i det å kalle seg "bibeltro". Jeg ser ærlige forsøk, ja. Men ingen vellykkede forsøk.

Og for ordens skyld: Jeg er ikke bibeltro. Jeg er en "cherry-picker", fordi det er ikke alt i bibelen jeg forstår eller greier å tro på (selv om jeg har Ånden).

Det nærmeste jeg kommer "bibeltro", er å ta hånd om mitt eget liv, feie for min egen dør, ha min egen relasjon til Gud. Og forhåpentlig gjør Han nok forskjell i mitt liv, til at jeg kan gjøre en (positiv) forskjell i andres liv. Ikke i ord og "opplysning" om synd (andres synder), men i gjerning og handling.

Gå til innlegget

Jeg og alt dette andre

Publisert rundt 5 år siden

Det er ikke noe tap eller nederlag for meg å erkjenne at jeg er en tviler. Jeg tror på Jesus, som jeg alltid har gjort, men alt "tilbehøret" vil jeg helst ikke vedkjenne meg. Jeg vil ikke ta stilling til abortloven for andres del enn min egen. Jeg vil ikke velge side i verdslige konflikter, "støtte" hverken Israel eller Palestina og jeg føler ikke behovet for å mene så mye om homofili, homofile og om hvorvidt de skal få leve ut og med sin legning. Det vedgår meg ikke. Jeg har nok med mitt. Nok med å feie for min egen dør, nok med bjelken i mitt eget øye. Det som derimot angår meg, er menneskene rundt meg. De jeg omgås, de jeg møter i min hverdag, de jeg kan gjøre en forskjell for, om så bare med et smil, et vennlig ord eller en klem. Hva jeg enn måtte mene og tro, hvilke standpunkt jeg har tatt i forhold til det ene og det andre, det angår bare meg og til dels også mine nærmeste. Gud trenger ikke meg til å forsvare seg. Og Han trenger så visst ikke meg til å fortelle folk hvor ille Han synes det er fatt med dem og hvor mye galt de gjør i henhold til Guds Ord. Den drittjobben skal Han faktisk få ta selv, om det i det hele tatt er nødvendig. Kristne fikk en oppgave: Å forkynne om Guds Rike. Det handler ikke om kristne meninger, kristne standpunkt, synde så lite som mulig eller bli til et slags åndelig moralpoliti, bare fordi en selv er så hel(d)lig og har fått sine synder tilgitt. Evangeliet om Guds Rike handler om en ny begynnelse, der Gud skal gjenopprette alt det skapte. Det handler om håp og trøst for alle som strever og bærer tunge byrder. Våre sykdommer og plager, vår sorg og smerte, våre problemer og bekymringer skal ikke brukes mot oss, men kastes på Jesus. Han er en soning for våre synder, ikke bare for våre men for hele verdens! (1.Joh.2:2) Og da behøves ingen kristent moralpoliti eller "påminnere". Det holder lenge med Jesus, den Han er og det Han har gjort. 2.Kor.5:21 Han som ikke visste av synd, har han gjort til synd for oss, for at vi i ham skulle få Guds rettferdighet.
Gå til innlegget

Skapt i vårt bilde

Publisert over 5 år siden

Bibelen sier at Gud skapte mennesket i sitt bilde. Som kristen, så tror jeg på det. Jeg tror at vi er skapt av Gud og til Gud. Men jeg tror også at vi mennesker skaper/former Gud i vårt bilde, etter våre behov, utfra hvem vi er som person og ut fra vår bakgrunn.

Nå vil sikkert de fleste kristne blånekte på at de gjør det(?) Jeg forstår det. Men jeg tror egentlig ikke det er så farlig. Min tro er min personlige tro. Og det bilde jeg har dannet meg av Gud, er basert på det jeg har lest, det jeg har lært og ikke minst hva mine behov har vært. Og sånn tror jeg det er for kristne flest, vi er forskjellige og har dermed dannet oss ulike bilder av Gud.

For noen år siden snakket jeg med en dame som ikke ønsket å kalle Gud for "Far". Hun greide ikke å se på Ham som sin Far, fordi hun hadde ikke noen positive følelser knyttet til det ordet. Så hun tilpasset sitt Gudsbilde, etter eget behov. Og trodde også at Gud møtte henne, der hun var.

Problemet med at vi skaper Gud i vårt bilde, er gjerne at vi holder det opp som den eneste Sannheten. "Sånn tror jeg at Han er, dermed er Han sånn for alle andre også". Det bare må bli kaos av sånt. Hvordan skal en ikke-troende greie å forholde seg til og ta stilling til ørten ulike versjoner av Gud og evangeliet?

Når man leser bibelen, kan man riktignok danne seg et visst bilde av hvordan Gud er (Hint: Se på Jesus!). Men skal man ta med hvert eneste vers, hvert eneste kapittel og hver eneste bok, så gaper man kanskje over litt mye? Jeg synes hvertfall det blir litt i overkant mye å forholde seg til eller ta stilling til... Dersom en da ikke leser bibelen i lys av forsoningen. At Gud på et tidspunkt forsonet seg med menneskene, så Han ikke tilregner dem deres misgjerninger.

For meg har hvertfall det dannet grunnlaget for et helt nytt Gudsbilde. Det sammen med mine erfaringer, mine behov og det jeg har lært underveis. Jeg har skapt Gud i mitt bilde. Det bildet stemmer kanskje ikke med hele bibelen, det stemmer hvertfall ikke med alle kristnes, men det stemmer med mitt "mål av tro". Og kanskje viktigst: Det stemmer med min samvittighet.

Så, hvordan evangelisere og samtidig unngå å presse sitt eget Gudsbilde på andre? Det er jo litt av evangeliet: At hver og en av oss, kan få lære Gud å kjenne, på sin måte, som den vi er og ut fra de behovene vi har. Og det må vel være et bedre utgangspunkt enn "tro på Jesus, eller dra til Helvete".

2.Kor.5.19: For det var Gud som i Kristus forsonte verden med seg selv, slik at han ikke tilregner dem deres misgjerninger, og han betrodde budskapet om forsoningen til oss.20 Så er vi da utsendinger for Kristus, og det er Gud selv som formaner gjennom oss. Vi ber dere på Kristi vegne: La dere forsone med Gud!21 Han som ikke visste av synd, har han gjort til synd for oss, for at vi i ham skulle få Guds rettferdighet.

Gå til innlegget

Kristen nok for Gud

Publisert over 5 år siden

Like før jeg forlot menigheten og stakk ut i "verden", møtte jeg på min ungdomspastor. Jeg hadde gått litt tidlig fra et ungdomsmøte og han kom etter meg og spurte om jeg ikke ville være sammen med dem. Jeg sa som sant var at jeg ikke ønsket det, "takk, men nei takk".

Han merket nok at "noe" var galt, for plutselig spurte han om jeg fortsatt var frelst.

"Nei, jeg tror ikke det", svarte jeg.

Han så litt forundret på meg og spurte:

"Men tror du på Jesus?"

Jeg nølte litt, og svarte:

"Ja, jeg har alltid trodd på Jesus".

Min ungdomspastor lyste da opp i et stort smil og sa:

"Men da er du jo frelst da".

Ja, jeg var frelst. De gangene jeg droppet gudstjenesten og gikk på kino med venner, så var jeg frelst. Eller de gangene jeg var for sliten til å reise til byen for å evangelisere, så var jeg frelst. De dagene jeg forsov meg, og ikke fikk tid til å starte dagen med bibellesning og bønn, så var jeg frelst. Og de gangene jeg gråt i fortvilelse for at venner og familie vendte meg ryggen, så var jeg frelst.

Og jeg er fortsatt like frelst. Jeg leser ikke bibelen, jeg evangeliserer ikke, jeg går ikke på kristne møter og jeg tror ikke på evig pine i Helvete. Men jeg er fortsatt like frelst.

For evangeliet og frelsen handler ikke om kristne gjerninger, kristne meninger, kristne standpunkt eller kristne holdninger. Kristenliv er mer enn skriftsteder og bibelkunnskap.

Så hva gjenstår egentlig da? Hva er igjen av min frelse og mitt kristenliv, når jeg har eliminert bort alt "det ytre", som liksom skal "kjennetegne" en kristen? 

Jeg har bare troen på Jesus, jeg. Jeg tror på Hans liv for meg og til meg. Og selv om jeg med det kanskje ikke er kristen nok for alle, så er jeg kristen nok for Gud.

Ef.1.7 I ham har vi friheten, kjøpt med hans blod, tilgivelse for syndene (...)

Gå til innlegget

Håpet skjemmer ingen

Publisert over 5 år siden

Det sies at "meningen med livet, er å skape mening". Det er det vi driver med. Utover det å overleve og gjøre det som må til for at våre grunnleggende behov skal bli dekket, så skaper vi mening. Noen finner mening i hobbyer og fritidsaktiviteter, reiser og opplevelser eller penger og karriere, mens andre vier livet sitt til familie og sine nære og kjære. Vi har alle våre "greier", som gir mening. Og de av oss som ikke har det, er ofte dypt ulykkelige. For alle trenger noe(n) som gir livet mening.

Livet er egentlig en evig jakt etter lykke, kanskje fordi vi vet at det går mot en ende, for oss alle. Selv er jeg livredd for at enden er nettopp det, slutten. At alt dette snakket (ja, for det er faktisk bare snakk) om Gud, evig liv, Paradis, en ny himmel og en ny jord, bare er enda et av menneskets behov for å skape mening.

Jeg har da sett mange ganger at kristne bruker Gud som "alibi" for å forklare (og forsvare) lidelse: Jordskjelv, tsunamier, kriger og alvorlige sykdommer... alt det skal liksom være en del av en større plan, "Gud har en tanke bak, siden Han lar det skje". Og sånn finner man mening i det meningsløse. Og kan fortsatt holde fast på håpet om og troen på at det finnes en Gud, som har en "plan" og som har kontroll på alt som er ute av vår kontroll...

Og jeg tror det er håpet som driver oss. Men kanskje også frykten for at dette livet er alt vi har. Så når det da dukker opp noe som kan tyde på "endetidstegn", så kaster kristne seg over det, selv om det er for n'te gang, og de koker opp enda en "profeti", med litt "følelser" og "så sier Herren", at nå nærmer vi oss Jesu komme (igjen). Som om det skulle være en slags troverdig bekreftelse på at "enden er nær". Igjen.

Ja, vi drives av håpet, eller vi skyver det foran oss. Og kanskje man dermed lar øyeblikkene og nuet fare, fordi det hele tiden er noe "der fremme", noe mer, noe som vi enda ikke har fått eller sett eller "inntatt" og som vi kan få, dersom vi "bare" ber mer, hungrer, tørster og innvier oss enda mer. Et evig jag og en evig utilfredshet.

Men er det så meningsfullt? Gir det mening å forkynne at "det er fullbrakt", for så å bruke livet sitt på å "hungre og tørste" etter "mer av Gud"?

Man skal uansett ikke kimse av folks tro. Enten det er troen på Jesus og evangeliet eller på Joseph Smith og Jesu virke på det amerikanske kontinent. Tro gir (for mange) livet en mening. Og såpass kan man jo unne (hver)andre.

Men jeg er usikker på hvor bra det er å satse livet på et "kanskje". På noe som man (eller jeg) ikke vet med sikkerhet. Hvor mye skal man (eller jeg) egentlig ofre, for det som bare er håp og tro? Hvor mye av tiden min her skal jeg bruke på noe som jeg egentlig ikke har noe garanti for at kommer til å skje?

Men..(!) Det fine (egentlig helt fantastiske) med evangeliet er jo at prisen allerede er betalt. Dermed handler det ikke om hvor mye jeg gir av mitt liv, men at Jesus ga sitt liv, for oss og til oss.

Jeg hviler i det jeg. At det Jesus gjorde, er nok. Jeg ofrer ingenting, for Han ble ofret. Jeg betaler ingenting, for Han betalte. Og jeg taper ingenting, for Han har seiret.

Og dermed har jeg på en måte kommet "hjem". Jeg lever i nuet og gjør det jeg kan for å skape mening for meg og mine, her og nå. Men det er sånt som tar slutt. Alt det skapte, har en ende. Det forsvinner, før eller siden. Og nettopp derfor gir evangeliet mening. Det gir håp om noe mer enn det vi skaper selv. Noe som er evig, noe som aldri tar slutt. Det er vanskelig å fatte, men det er enkelt å leve i håpet. Og håpet skjemmer ingen :-)

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Kristen kamelsluking
av
Espen Ottosen
26 dager siden / 3620 visninger
En prest og en gave
av
Anita Reitan
20 dager siden / 2554 visninger
Fem om dagen: en sunn tro
av
Berit Hustad Nilsen
20 dager siden / 1873 visninger
Snevert om synd
av
Torunn Båtvik
5 dager siden / 1869 visninger
Politikk og religion sauses sammen
av
Helge Simonnes
17 dager siden / 1716 visninger
Religiøs fyllefest på Visjon Norge
av
Levi Fragell
5 dager siden / 1644 visninger
Jakt og offer
av
Hilde Løvdal Stephens
14 dager siden / 1414 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere