Anne Birgitta Langmoen Kvelland

Alder:
  RSS

Om Anne Birgitta Langmoen

Generalsekretær i Normisjon

Følgere

Mer til ‘ute-arbeidet’

Publisert 19 dager siden - 80 visninger

VI ER GLAD FOR at Vårt Land skriver om jubileet vårt («150 år med misjon – stadig færre misjonærer», VL, 22. september). Vi er stolte av historien vår! Normisjon har i 150 år jobbet for å dele det gode budskapet om Jesus Kristus som verdens frelser, hånd i hånd med å gi mennesker hjelp til å komme seg opp av fattigdom og ut av nød.

De siste 30 årene har verdens misjonsbevegelser gjennomgått store forandringer. Vi er en del av det. Antallet fulltidsmisjonærer sendt fra Europa til land i Sør har gått ned. Dette gjelder også for Normisjon sitt arbeid. Vi har endret innsatsen vår i retning av å jobbe mer gjennom våre dyktige partnere i landene vi jobber i. Dette har en faglig begrunnelse, vi er med på å myndiggjøre våre samarbeidspartnere og gir dyktige lokale ledere ansvar. Det gir videre eierskap til arbeidet. Det er også god forvaltning av gavene vi får, det gir rett og slett mer misjon for pengene.

Hans Tore Løvaas er bekymret for at andelen av Normisjons budsjetter som brukes på ytremisjon går ned. Dette er faktisk feil. En stadig større andel av de pengene Normisjons landsstyre forvalter har de siste ti årene gått til «utearbeidet». Vi har vært i en krevende økonomisk situasjon i mange av disse årene, men har i denne perioden gjort det motsatte av det Løvaas hevder. Vi har, så langt det har vært mulig, skjermet det internasjonale arbeidet og i stedet kuttet i Norge. Dette har vært en av årsakene til de til dels store underskuddene. Så sent som i 2015 brukte Normisjon mer penger enn noen gang tidligere på det internasjonale arbeidet, til tross for kraftige kutt i driften totalt.

Vi har snudd trenden på innsamling og bygger nå en slagkraftig organisasjon for å samle inn mer. Ikke for vår egen del, men for å kunne gjøre enda mer. Vi har fremdeles mye ugjort og tror vi også de neste 150 årene vil være et viktig redskap for at mennesker verden over skal møte Jesus!

Anne Birgitta Langmoen Kvelland

Generalsekretær i Normisjon

Gå til innlegget

Mot til å håpe

Publisert 28 dager siden - 616 visninger

Når Gud helbreder i dag, er det et tegn på at Guds rike allerede er blant oss. ­IMI har gitt mange ny frimodighet til å følge Bibelens ord om forbønn for syke.

(Skrevet sammen med Tormod 
Kleiven, Landsstyrets leder 
i Normisjon)

Det har de siste månedene­ vært skrevet en del om IMI-­kirken, spesielt knyttet opp mot at det nå er startet profetiskole, rundt praktiseringen av profeti og også om hvor IMI-kirken har sine teologiske røtter. Fra Normisjon sentralt ønsker vi å kommentere noe av dette.

For det første er vi glade for at IMI er en del av Normisjon. ­Menigheten betyr mye for mange,­ og det er stadig mennesker som kommer til tro gjennom menighetens arbeid.

Gjennom en allsidig virksomhet står ­Jesus i fokus, og vi ser at det bærer frukt. Gjennom flere år har IMI vært åpen for å ta i bruk bibelske praksiser som i luthersk sammenheng ofte har vært lite framme.

Forbilledlig raushet. De setter godhet og rettferdighet på dagsorden ved selv å praktisere det, og står fram med en raushet som er forbilledlig. For dette fortjener de takk og respekt.

Når det gjelder teologi, har Normisjon – og IMI – sin basis i klassisk kristen tro og evangelisk luthersk lære. Vi lærer at Jesus er fullt ut både Gud og menneske. Vi forkynner frelse i dåpen, Jesu nærvær i nattverdens brød og vin og holder fast på at det er Bibelen som er kilde og autoritet for lære og liv i den kristne kirke.

Vi bekjenner at vi er født «med menneskeslektens synd og skyld» og lever i syndefallets verden. Vi møter sykdom, og vi skal en gang dø.

Men vi ser at Det nye testamente oppfordrer oss til å be for syke, og vi ser også at Gud helbreder. Ikke alle blir helbredet. Det skjer først når Gud en gang gjør alle ting nye.

Allerede blant oss. Men når Gud helbreder i dag, er det et tegn på at Guds rike allerede er blant oss. IMI har gitt mange ny frimodighet til å følge Bibelens ord om forbønn for syke.

Ut fra Det nye testamentet tror vi at Gud utruster profeter og apostler i sin kirke (Efeserbrevet 4), og at de har sin plass på linje med evangelister, hyrder og lærere.

Men Normisjon – og IMI – tar avstand fra den tanke at det etter år 2000 ble reetablert et særlig apostelembete der apostlene har autoritet på linje med Jesu apostler. Vi holder fast på at nådegavene er gitt til hele Guds folk til bruk i menigheten. Vi lytter til Paulus når han særlig holder fram profetiens nådegave som viktig i den kristne forsamling.

Bevegelse med mangfold. Normisjon er en bevegelse med mangfold og bredde. Også teologisk er det nyanser.

IMI representerer en synlig og livskraftig del av dette fellesskapet. Vi anbefaler alle som enten er nysgjerrige på, eller kritiske til IMIs lære og praksis å reise dit og delta i det som skjer.

Vi vet at alle er hjertelig velkomne og vil bli godt tatt imot!

Gå til innlegget

Jeg er feminist

Publisert 7 måneder siden - 2806 visninger

Hva hadde vel misjonen vært uten misjonskvinnene som i over hundre år har båret arbeidet på sine skuldre?

Det er mulig at noen hver får kaffen i halsen av en slik overskrift. Det er ikke uproblematisk for en konservativ kristen kvinne å smykke seg med denne betegnelsen. Feminisme knyttes ofte til verdier som står fjernt fra det kristne livssynet, men realiteten er at feminismen er mangfoldig. Den er et samlet og samlende begrep for et helt spekter av ulike sosiale bevegelser som har som mål å fremme kvinners rettigheter. Ikke på bekostning av menns rettigheter, men som et supplement til dem, ut fra en grunnleggende tanke om at kvinne og mann er likeverdige. 

Mange av disse bevegelsene har kampsaker og uttrykksformer som fremstår dypt problematiske for mennesker som har et kristent livssyn, men disse tingene er ikke det sentrale, og heller ikke det feminismen har felles. Det sentrale er spørsmålet om kvinners og menns likeverd, og dette er også dypt forankret i vår kristne tradisjon.

Radikalt budskap

Jesus var radikal i sin samtid. I et samfunn og i en tid der kvinner stort sett var bundet til hjemmet og ikke fikk noen utdannelse eller ble tilgodesett noen rolle i religiøst liv, lot han kvinner være en del av følget sitt og underviste dem på lik linje med menn. I den tidlige kristne kirke vet vi om flere kvinner som hadde ledende roller, og Paulus sier det slik: «Her er ikke jøde eller greker, her er ikke slave eller fri, her er ikke mann og kvinne. Dere er alle én i Kristus Jesus.» (Gal 3,28)

 Gjennom tidene har ikke Jesu ideal og Paulus’ ord alltid hatt like stort gjennomslag i den kristne kirke, men misjonsbevegelsen som jeg selv tilhører har likevel mye å være stolte av. Hva hadde vi vel vært uten misjonskvinnene som i over hundre år har båret arbeidet på sine skuldre?

Kvinnenes domene

Ved inngangen til 1900-tallet var det omtrent 3500 misjonsforeninger for kvinner i Norge. Møtene ble holdt i hjemmene, kvinnenes domene. Kvinner fikk lederroller som blant annet foreningsledere og søndagsskolelærere, og gjennom pengeinnsamlingen foreningene sto for ble kvinnene selv økonomiske bidragsytere til bevegelsen. Dette gav kvinnene høyere status i bevegelsen enn det som var vanlig i samfunnet på denne tiden. Hans Nielsen Hauge hadde også et svært radikalt syn for sin tid på kvinners rolle, og han sendte ut kvinner som lekpredikanter på samme måte som han sendte menn.

Da jeg ble generalsekretær i Normisjon og dermed første kvinne i denne stillingen, var det journalister som spurte om det føltes godt å ha «slått ut» menn i konkurransen. Det kunne jeg ærlig svare nei på. For meg handler ikke feminisme om noe annet enn at kvinner skal ha like rettigheter og muligheter som menn. Min opplevelse er at vi i Norge i dag langt på vei – om ikke helt – er kommet dit. Slik er det imidlertid ikke alle steder.

Chaupadi

Rett før jul døde Roshani, en 15 år gammel jente, i et skur i landsbyen sin i Nepal. Politiet mener hun døde av kullosforgiftning etter å ha tent et bål for å holde seg varm i vinterkulda. Hun er langt fra det første dødsofferet for den urgamle hindutradisjonen chaupadi. 

Under menstruasjon må jenter og kvinner holdes adskilt fra andre, for å unngå å bringe ulykke over hjemmet, matkilder og andre mennesker. Mange må bo utenfor husets fire vegger i egne uthus eller skur hvor forholdene er svært dårlige. 

Dette fører til at jenter og kvinner lider, og at noen, som Roshani, mister livet.

Brutte lenker

Jeg gleder meg over at vi i Normisjon er med på å jobbe målrettet i flere landsbyer i Nepal for å bekjempe chaupadi og andre tradisjoner som er skadelige og svært nedverdigende for jenter og kvinner. Det er vår plikt som kristne å forkynne hele evangeliet, også der Jesu likestillingseksempel går på tvers av den lokale kulturen og kvinner ikke har de samme rettighetene som menn.

Den eneste grunnen til at kvinner i Norge i dag har det privilegium å mene at jobben i stor grad er gjort, er at det er kvinner som har gått foran, brutt lenker og banet vei. Nå er det vår tur til å gå foran, for å hjelpe kvinner i andre land å bryte sine lenker.

Gå til innlegget

Derfor blir jeg nå værende i Den norske kirke

Publisert over 1 år siden - 3642 visninger

Jeg forholder meg til min lokale menighet og kommer slik situasjonen er nå, fortsatt til å være medlem i Den norske kirke.

Kirkemøtet har vedtatt at «det i tillegg til dagens liturgier for ekteskap og forbønn for borgerlig inngått ekteskap mellom kvinne og mann, må utarbeides tilsvarende liturgier som inkluderer likekjønnede par og som kan brukes overfor alle par».

I Normisjon blir vi kontaktet av mennesker som lurer på hva de nå skal gjøre. I tillegg ­leser jeg i avisen ulike forslag om hva Normisjon som organisasjon bør gjøre, forslag som i større­ eller mindre grad tar høyde for den bredden av medlemmer Normisjon­ rommer.

Les Morten Dahle Stærk: To råd til Normisjon

Jeg ønsker her å gjøre rede for hvorfor jeg personlig, slik situasjonen er nå, velger å bli værende i Den norske kirke. La meg enda en gang bekrefte at vi i Nor­misjon lever godt med at folk velger ulikt om kirkemedlemskap, også nå.

Les Andreas Woie: Flytt til Frikirken

Selv mener jeg at Bibelen er tydelig på at seksuelt samliv er gitt til kvinne og mann i ekteskapet. Hvordan kan jeg da velge å bli værende i Den norske kirke?

Kirken er Guds folk. Dette handler for meg om hva kirken er. Kirken er Guds folk. Den er samlingen av alle som tror på Jesus Kristus. Slik sett er kirken en usynlig størrelse, og den er verdensvid. Samtidig er kirken alltid lokal. Det viktigste uttrykket for Jesu sanne kirke, er dermed ikke kirkesamfunnet,­ men den lokale menigheten.

Les Asbjørn Torvik: Normisjons viktige veivalg

Den prinsipielle tenkningen er dermed for meg at man kan være kristen uten å være medlem i et kirkesamfunn. Likevel mener jeg at man som hovedregel skal ha et slikt medlemskap. Dette har med orden å gjøre.

Vel så viktig er det at enhver menighet bør stå i en tett sammenheng med andre menigheter for å verne om sunn og rett lære. Kirke­samfunnet skal hjelpe ­menighetene til å stå på felles grunn og holde rett kurs. Viktig er det også å sørge for at selvbestaltede, autoritære ledere ikke kan lede menighet og enkeltmennesker i feil retning.

Et kirkesamfunn identifiseres av bekjennelse (læren), kirkeordning samt det navn det ­bærer. Det viktigste båndet mellom menigheter er derfor den felles ­bekjennelsen.

Den norske kirke har fem bekjennelsesskrifter. I Norge har vi disse fem bekjennelsesskriftene sammen med de andre lutherske kirkesamfunnene. (Det som har skilt de lutherske kirkesamfunnene fra hverandre, er derfor ikke læren, men synet på hvordan kirken skal organiseres.)

Trosbekjennelsen. Det er viktig at liturgien i menigheten skal gi uttrykk for det kirken tror og lærer. I tillegg vil liturgien ha en pedagogisk funksjon fordi den stadig gjentas. Det som stadig gjentas, får vi et eieforhold til. Å fremsi trosbekjennelsen hver søndag hjelper oss til å holde fast på de sentrale elementene i den kristne tro. Hva da når liturgi­ ­endres så den ikke lenger er i tråd med Bibelen?

Jeg mener at et kirkesamfunn som innfører liturgier på tvers av Bibelens lære, setter seg selv i en svært alvorlig situasjon. Likevel, på tross av dette, ønsker jeg ikke å forlate Den norske kirke. Kirken­ er ikke bare alle de andre. Jeg er en del av denne kirken, og den er også min kirke. Siden­ kirken­ alltid er lokal, kan jeg og vil jeg forholde meg først og fremst til min lokale menighet, som feirer gudstjeneste med alt det gode Gud møter oss med der.

Bibeltro. I denne menigheten er det så svært viktig at jeg får grundig, bibeltro forkynnelse, at det er rett sakramentsforvaltning, men også at menigheten er et levende fellesskap med nåde­gavene i funksjon og med en klar misjonsforståelse.

Jeg er smertelig klar over at dette ikke er oppnåelig alle steder. Det er en av grunnene til at Normisjon, gjerne i samarbeid med andre, vil bidra med å bygge gode fellesskap.

Det synet jeg har beskrevet her, deler jeg med svært mange både privatpersoner og prester i Den norske kirke. Sammen har vi et ansvar for å bygge ­levende og sunne fellesskap og å bidra med sunn forkynnelse og ­levende gudstjenestefeiring. Ikke minst har vi et ansvar for å bidra til at barn og unge oppdras i en rett kristen tro.

Jeg vet samtidig at det for en del andre mennesker av ­samvittighetsgrunner er vanskelig å bli værende i Den norske kirke. Dette har jeg stor respekt for, og jeg støtter også dem som gjør et annet valg enn meg.

Får spørsmål. Jeg har valgt å skrive fordi jeg har fått en del spørsmål om hva jeg mener og tenker angående kirkemedlemskap.

Mitt råd er primært å søke sammen med andre man vet står på en klassisk evangelisk forståelse av Bibelen og sånn sørge for å være en del av et felles­skap med sunn forkynnelse og livsglad tjeneste.­

Selv finner jeg dette i den menigheten jeg tilhører. Jeg forholder meg til den og kommer slik situasjonen er nå, fortsatt til å være medlem i Den norske kirke.

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 29.4.2016

Gå til innlegget

Lesetips

Mektig martyr
av
Åshild Mathisen
3 dager siden / 2004 visninger
3 kommentarer
Den andres lidelse
av
Ketil Slagstad
25 dager siden / 495 visninger
0 kommentarer
Morfar er bibelsmugler
av
Line Konstali
rundt 1 måned siden / 802 visninger
1 kommentarer
Selektiv historieskrivning
av
Einar Thomassen
rundt 1 måned siden / 3599 visninger
3 kommentarer
For vår jord
av
Arne Johan Vetlesen
rundt 1 måned siden / 1943 visninger
9 kommentarer
Les flere

Siste innlegg

Les flere

Siste kommentarer

Johannes Taranger kommenterte på
Hvorfor blir jeg?
5 minutter siden / 1085 visninger
Njål Kristiansen kommenterte på
Islamliknende atferd
9 minutter siden / 812 visninger
Audun Wold kommenterte på
Islamliknende atferd
13 minutter siden / 812 visninger
Johannes Taranger kommenterte på
Hvorfor blir jeg?
24 minutter siden / 1085 visninger
Johannes Taranger kommenterte på
Hvorfor blir jeg?
33 minutter siden / 1085 visninger
Inger Marie Johnsen Aralt kommenterte på
En sjanse til Smiths venner
37 minutter siden / 6961 visninger
Njål Kristiansen kommenterte på
Islamliknende atferd
43 minutter siden / 812 visninger
Joanna Bjerga kommenterte på
Hvorfor blir jeg?
rundt 1 time siden / 1085 visninger
Joanna Bjerga kommenterte på
Hvorfor blir jeg?
rundt 1 time siden / 1085 visninger
Isak BK Aasvestad kommenterte på
Hvorfor blir jeg?
rundt 1 time siden / 1085 visninger
Dag Løkke kommenterte på
Hvor ble det av Jesus?
rundt 1 time siden / 8987 visninger
Isak BK Aasvestad kommenterte på
Hvorfor blir jeg?
rundt 1 time siden / 1085 visninger
Les flere