Anne Birgitta Langmoen Kvelland

Alder:
  RSS

Om Anne Birgitta Langmoen

Generalsekretær i Normisjon

Følgere

Livsvern mellom ideal og virkelighet

Publisert 4 måneder siden

I kjølvannet av at Den norske kirkes biskoper kom med en felles uttalelse om abort, har vi langt på overtid fått en offentlig samtale om et tema som de siste årene ofte har vært skubbet til side i kirken.

Skrevet av Jarle Skullerud, synodeformann Frikirken og Anne Birgitta Langmoen Kvelland, generalsekretær Normisjon.

Uttalelsen og den påfølgende debatten viser med all mulig tydelighet hvor vanskelig det er å holde sammen et radikalt syn på menneskeverd og en kulturell situasjon der mange ikke lenger deler dette menneskesynet.

Les også: Biskop Halvor Nordhaug mener skam rundt graviditet utenfor ekteskap kan ha ført til aborter i konservative, kristne miljøer. 

På den svakes side. 

Vårt viktigste budskap er at den kristne kirke fremdeles må stå på den svakes side og at vårt ideal må være å vise omsorg både for mor og barn.

Et foster er ikke ferdig utviklet, og er ikke i stand til å leve utenfor mors kropp. Like fullt er det et menneske. Like fullt kan vi med full trygghet si at det har det samme menneskeverd som ethvert annet levende menneske. Menneskeverdets fundament ligger utenfor kvaliteter og egenskaper i mennesket selv, i at det er skapt av Gud.

På tross av alle sine svakheter, er abortloven slik den i dag foreligger likevel en anerkjennelse av at det er mor som bærer fram barnet, med de gleder og omkostninger det innebærer. I mange tilfeller er det også slik at mor bærer den største delen av ansvaret etter fødsel. Mange barn fødes inn i situasjoner som er langt fra ideelle, og der de fysiske, sosiale og økonomiske konsekvensene for mor er svært store.

Ensidig fordømmelse. 

I slike tilfeller har kirken og kristne organisasjoner historisk – og man trenger ikke gå langt tilbake i historien – langt fra vært den støtten som mor og barn hadde fortjent. Mange ugifte mødre har møtt uforsonlig og ensidig fordømmelse, nettopp fra dem som skulle vist medfølelse, gitt støtte og vært medvandrere. Mange barn har fått klar beskjed om at de er «feil», at de ikke skulle ha eksistert, at de er synlige bevis på sin mors synd. Det er rimelig å anta at unge jenter har blitt presset til abort for å unngå å «føre skam» over sine familier.

Som representanter for et kirkesamfunn og en organisasjon der slike ting helt sikkert har forekommet, kan vi ikke annet enn å be om tilgivelse, og si så klart og tydelig som vi kan at det ikke er vår rolle å fordømme mennesker. Vår rolle er å undervise, formane, veilede, støtte og gå sammen med.

Hvordan bør dette best felles ned i loven? I første omgang er svaret enkelt: Kristen etikk kan ikke nedfelles direkte i lov. Det er ikke klokt, og det er heller ikke gjennomførbart i et samfunn der mange ikke deler det kristne synet på etikk. Samtidig har vi et ansvar for å si fra når loven er i strid med Guds bud. Det er den i dette tilfellet. Abortloven ikke gir vern til den svakeste part, den som ikke har sin egen stemme.

Les også: Ap klistrer Ropstads ord til abortinnstrammingen.

Politikernes arena.

Lovens bokstav er likevel til syvende og sist politikernes arena. Det vi – og Den norske kirkes biskoper – må svare på er heller dette: Hva kan og må vi gjøre som kristen kirke? Svaret er like enkelt som det er krevende i praksis: Vi må snakke tydelig om seksualitet. Vi må vise til Bibelens autoritet i spørsmål om seksualitet og samliv.

Samtidig må vi vise empati for det enorme presset dagens ungdom og unge voksne lever under, knyttet til prestasjoner, kropp og sex. Vi må sørge for at vår undervisning og etiske veiledning er egnet til å bygge opp, styrke, trøste og formane, men ikke til å rive ned, svekke, påføre skam og fordømme. Vi må vise støtte til gravide kvinner, enten de har noen å dele oppgavene med eller de står alene. Det må vi gjøre i handling, ikke bare i ord.

Dersom vi virkelig mener at vi ønsker å se færre aborter, er vår viktigste oppgave å støtte de kvinnene som uten vår hjelp ikke kan se noe annet valg.

Gå til innlegget

Skyter på feil skive

Publisert rundt 1 år siden

Jørn Maurstad presenterer sviktende argumentasjon og må ty til stråmenn for å skape en motstander han vil slåss mot, i stedet for å ta tak i det mest sentrale.

I et innlegg i Vårt Land 7. juni («Best å være diskré?») viser Jørn Maurstad til en formulering om homofile, hentet fra brosjyren Ekteskapserklæring, utgitt av 36 norske kirkesamfunn og organisasjoner. Normisjon er blant organisasjonene som står som utgiver, og vi stiller oss, som Maurstad påpeker, bak brosjyrens intensjon og budskap, men altså ikke nødvendigvis enkeltformuleringer. 

Gjennomgående ukontroversiell. 

Formuleringen Maurstad viser til i sitt innlegg er hentet fra brosjyrens innledende tekst. Denne er ment å gi bakgrunn for utgivelsen av brosjyren, og de tanker og vurderinger som ligger til grunn. Tekstutdraget Maurstad reagerer på er en nyansering – den minner om at lesbiske og homofile ikke er en ensartet gruppe med et felles sosialt eller politisk mål, like lite som ulike kristne er det. Teksten er, slik vi leser den, gjennomgående ukontroversiell. Utdragets siste setning lyder som følger: «Atter andre lever som single fordi de har valgt å følge Bibelens samlivsetikk, men de har ikke noe ønske om å stå offentlig fram med sin tiltrekning til det samme kjønn».

Problemet oppstår med Maurstads måte å lese teksten, for i hans lesning er den ikke bare kontroversiell, men rent ut skadelig. Maurstad skriver «Av denne listen, er det bare de som ikke står frem offentlig som får positiv omtale, i form av at deres valg knyttes sammen med ordene ‘Bibelens samlivsetikk’». Dette er i beste fall vrangvillig og i verste fall tendensiøst. Det fremgår klart både av sammenheng og syntaks at det er homofile enkeltpersoners valg om å leve som single som beskrives å være i tråd med Bibelens samlivsetikk. 

Det er mulig å argumentere overbevisende for at leddsetningen «de har ikke noe ønske om å stå offentlig fram med sin tiltrekning til det samme kjønn» slik sett er malplassert i sammenhengen og at teksten fungerer vel så godt uten den. Det er imidlertid ikke det Maurstad gjør. Han velger i stedet å ta Normisjon og de 35 andre organisasjonene som står bak brosjyren til inntekt for at det skulle finnes noen bibelsk begrunnelse for forbud mot homofil propaganda, og slik fremkalle ekko av de politiske bevegelser som skjer for eksempel i Russland. Dette faller på sin egen urimelighet. 

Taushetskultur.

 Der Maurstad imidlertid har helt rett, er i sin bekymring for at en taushetskultur kan gi unge (og eldre!) mennesker psykiske vansker. Kristne fellesskap har ikke alltid vært gode steder å komme med hele seg og bli møtt med vennlighet og forståelse. Det er vi nødt til å jobbe med! 

Alle, også LHBT+-personer, skal kunne komme til Normisjons fellesskap og bli møtt som den de er. Vi kan ikke gå bort fra vårt syn på kristen samlivsetikk, men uansett hvem en er, og hvor mye man ønsker dele om det med dem rundt seg, er man velkommen hos oss.

Trykket i Vårt land 11. juni 2018


Gå til innlegget

Mer til ‘ute-arbeidet’

Publisert over 1 år siden

VI ER GLAD FOR at Vårt Land skriver om jubileet vårt («150 år med misjon – stadig færre misjonærer», VL, 22. september). Vi er stolte av historien vår! Normisjon har i 150 år jobbet for å dele det gode budskapet om Jesus Kristus som verdens frelser, hånd i hånd med å gi mennesker hjelp til å komme seg opp av fattigdom og ut av nød.

De siste 30 årene har verdens misjonsbevegelser gjennomgått store forandringer. Vi er en del av det. Antallet fulltidsmisjonærer sendt fra Europa til land i Sør har gått ned. Dette gjelder også for Normisjon sitt arbeid. Vi har endret innsatsen vår i retning av å jobbe mer gjennom våre dyktige partnere i landene vi jobber i. Dette har en faglig begrunnelse, vi er med på å myndiggjøre våre samarbeidspartnere og gir dyktige lokale ledere ansvar. Det gir videre eierskap til arbeidet. Det er også god forvaltning av gavene vi får, det gir rett og slett mer misjon for pengene.

Hans Tore Løvaas er bekymret for at andelen av Normisjons budsjetter som brukes på ytremisjon går ned. Dette er faktisk feil. En stadig større andel av de pengene Normisjons landsstyre forvalter har de siste ti årene gått til «utearbeidet». Vi har vært i en krevende økonomisk situasjon i mange av disse årene, men har i denne perioden gjort det motsatte av det Løvaas hevder. Vi har, så langt det har vært mulig, skjermet det internasjonale arbeidet og i stedet kuttet i Norge. Dette har vært en av årsakene til de til dels store underskuddene. Så sent som i 2015 brukte Normisjon mer penger enn noen gang tidligere på det internasjonale arbeidet, til tross for kraftige kutt i driften totalt.

Vi har snudd trenden på innsamling og bygger nå en slagkraftig organisasjon for å samle inn mer. Ikke for vår egen del, men for å kunne gjøre enda mer. Vi har fremdeles mye ugjort og tror vi også de neste 150 årene vil være et viktig redskap for at mennesker verden over skal møte Jesus!

Anne Birgitta Langmoen Kvelland

Generalsekretær i Normisjon

Gå til innlegget

Mot til å håpe

Publisert over 1 år siden

Når Gud helbreder i dag, er det et tegn på at Guds rike allerede er blant oss. ­IMI har gitt mange ny frimodighet til å følge Bibelens ord om forbønn for syke.

(Skrevet sammen med Tormod 
Kleiven, Landsstyrets leder 
i Normisjon)

Det har de siste månedene­ vært skrevet en del om IMI-­kirken, spesielt knyttet opp mot at det nå er startet profetiskole, rundt praktiseringen av profeti og også om hvor IMI-kirken har sine teologiske røtter. Fra Normisjon sentralt ønsker vi å kommentere noe av dette.

For det første er vi glade for at IMI er en del av Normisjon. ­Menigheten betyr mye for mange,­ og det er stadig mennesker som kommer til tro gjennom menighetens arbeid.

Gjennom en allsidig virksomhet står ­Jesus i fokus, og vi ser at det bærer frukt. Gjennom flere år har IMI vært åpen for å ta i bruk bibelske praksiser som i luthersk sammenheng ofte har vært lite framme.

Forbilledlig raushet. De setter godhet og rettferdighet på dagsorden ved selv å praktisere det, og står fram med en raushet som er forbilledlig. For dette fortjener de takk og respekt.

Når det gjelder teologi, har Normisjon – og IMI – sin basis i klassisk kristen tro og evangelisk luthersk lære. Vi lærer at Jesus er fullt ut både Gud og menneske. Vi forkynner frelse i dåpen, Jesu nærvær i nattverdens brød og vin og holder fast på at det er Bibelen som er kilde og autoritet for lære og liv i den kristne kirke.

Vi bekjenner at vi er født «med menneskeslektens synd og skyld» og lever i syndefallets verden. Vi møter sykdom, og vi skal en gang dø.

Men vi ser at Det nye testamente oppfordrer oss til å be for syke, og vi ser også at Gud helbreder. Ikke alle blir helbredet. Det skjer først når Gud en gang gjør alle ting nye.

Allerede blant oss. Men når Gud helbreder i dag, er det et tegn på at Guds rike allerede er blant oss. IMI har gitt mange ny frimodighet til å følge Bibelens ord om forbønn for syke.

Ut fra Det nye testamentet tror vi at Gud utruster profeter og apostler i sin kirke (Efeserbrevet 4), og at de har sin plass på linje med evangelister, hyrder og lærere.

Men Normisjon – og IMI – tar avstand fra den tanke at det etter år 2000 ble reetablert et særlig apostelembete der apostlene har autoritet på linje med Jesu apostler. Vi holder fast på at nådegavene er gitt til hele Guds folk til bruk i menigheten. Vi lytter til Paulus når han særlig holder fram profetiens nådegave som viktig i den kristne forsamling.

Bevegelse med mangfold. Normisjon er en bevegelse med mangfold og bredde. Også teologisk er det nyanser.

IMI representerer en synlig og livskraftig del av dette fellesskapet. Vi anbefaler alle som enten er nysgjerrige på, eller kritiske til IMIs lære og praksis å reise dit og delta i det som skjer.

Vi vet at alle er hjertelig velkomne og vil bli godt tatt imot!

Gå til innlegget

Jeg er feminist

Publisert over 2 år siden

Hva hadde vel misjonen vært uten misjonskvinnene som i over hundre år har båret arbeidet på sine skuldre?

Det er mulig at noen hver får kaffen i halsen av en slik overskrift. Det er ikke uproblematisk for en konservativ kristen kvinne å smykke seg med denne betegnelsen. Feminisme knyttes ofte til verdier som står fjernt fra det kristne livssynet, men realiteten er at feminismen er mangfoldig. Den er et samlet og samlende begrep for et helt spekter av ulike sosiale bevegelser som har som mål å fremme kvinners rettigheter. Ikke på bekostning av menns rettigheter, men som et supplement til dem, ut fra en grunnleggende tanke om at kvinne og mann er likeverdige. 

Mange av disse bevegelsene har kampsaker og uttrykksformer som fremstår dypt problematiske for mennesker som har et kristent livssyn, men disse tingene er ikke det sentrale, og heller ikke det feminismen har felles. Det sentrale er spørsmålet om kvinners og menns likeverd, og dette er også dypt forankret i vår kristne tradisjon.

Radikalt budskap

Jesus var radikal i sin samtid. I et samfunn og i en tid der kvinner stort sett var bundet til hjemmet og ikke fikk noen utdannelse eller ble tilgodesett noen rolle i religiøst liv, lot han kvinner være en del av følget sitt og underviste dem på lik linje med menn. I den tidlige kristne kirke vet vi om flere kvinner som hadde ledende roller, og Paulus sier det slik: «Her er ikke jøde eller greker, her er ikke slave eller fri, her er ikke mann og kvinne. Dere er alle én i Kristus Jesus.» (Gal 3,28)

 Gjennom tidene har ikke Jesu ideal og Paulus’ ord alltid hatt like stort gjennomslag i den kristne kirke, men misjonsbevegelsen som jeg selv tilhører har likevel mye å være stolte av. Hva hadde vi vel vært uten misjonskvinnene som i over hundre år har båret arbeidet på sine skuldre?

Kvinnenes domene

Ved inngangen til 1900-tallet var det omtrent 3500 misjonsforeninger for kvinner i Norge. Møtene ble holdt i hjemmene, kvinnenes domene. Kvinner fikk lederroller som blant annet foreningsledere og søndagsskolelærere, og gjennom pengeinnsamlingen foreningene sto for ble kvinnene selv økonomiske bidragsytere til bevegelsen. Dette gav kvinnene høyere status i bevegelsen enn det som var vanlig i samfunnet på denne tiden. Hans Nielsen Hauge hadde også et svært radikalt syn for sin tid på kvinners rolle, og han sendte ut kvinner som lekpredikanter på samme måte som han sendte menn.

Da jeg ble generalsekretær i Normisjon og dermed første kvinne i denne stillingen, var det journalister som spurte om det føltes godt å ha «slått ut» menn i konkurransen. Det kunne jeg ærlig svare nei på. For meg handler ikke feminisme om noe annet enn at kvinner skal ha like rettigheter og muligheter som menn. Min opplevelse er at vi i Norge i dag langt på vei – om ikke helt – er kommet dit. Slik er det imidlertid ikke alle steder.

Chaupadi

Rett før jul døde Roshani, en 15 år gammel jente, i et skur i landsbyen sin i Nepal. Politiet mener hun døde av kullosforgiftning etter å ha tent et bål for å holde seg varm i vinterkulda. Hun er langt fra det første dødsofferet for den urgamle hindutradisjonen chaupadi. 

Under menstruasjon må jenter og kvinner holdes adskilt fra andre, for å unngå å bringe ulykke over hjemmet, matkilder og andre mennesker. Mange må bo utenfor husets fire vegger i egne uthus eller skur hvor forholdene er svært dårlige. 

Dette fører til at jenter og kvinner lider, og at noen, som Roshani, mister livet.

Brutte lenker

Jeg gleder meg over at vi i Normisjon er med på å jobbe målrettet i flere landsbyer i Nepal for å bekjempe chaupadi og andre tradisjoner som er skadelige og svært nedverdigende for jenter og kvinner. Det er vår plikt som kristne å forkynne hele evangeliet, også der Jesu likestillingseksempel går på tvers av den lokale kulturen og kvinner ikke har de samme rettighetene som menn.

Den eneste grunnen til at kvinner i Norge i dag har det privilegium å mene at jobben i stor grad er gjort, er at det er kvinner som har gått foran, brutt lenker og banet vei. Nå er det vår tur til å gå foran, for å hjelpe kvinner i andre land å bryte sine lenker.

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere