Anlov Mathiesen

Alder: 45
  RSS

Om Anlov

Forfatter, informasjonsleder og tidligere redaktør.

Følgere

AP burde valgt miljøsaken

Publisert over 2 år siden

Arbeiderpartiet manglet et prosjekt. De burde valgt miljøsaken.

Det er mange gåter knyttet til Arbeiderpartiets valgkamp. Både strategi, lederskap, adferd og markedsføring skaper flere spørsmål enn svar. En av de store gåtene er hvorfor de ikke valgte miljø som fanesak. Det kunne raskt blitt en politisk, retorisk og taktisk innertier.

Det ville skapt et langt tydeligere skille mot høyresiden og begrenset velgerflukten til småpartiene. Man ville i mindre grad fokusert på hvor vanskelig det er å skille mellom Høyre og AP. Man ville i mindre grad fokusert på Støres kontrast til arbeiderbevegelsen. Og ikke minst: partiet ville hatt et prosjekt.

Det moderate (ikke-fanatiske) miljøengasjementet kan ha stor folkelig appell, og i partipolitikken er det ennå ingen som fyller dette opplagte tomrommet. Venstre er antagelig uenige i dette, men de er et småparti som har satt seg selv på sidelinjen og fyller på ingen måte det rommet.

Det er enkelt å være etterpåklok. Men akkurat valget av miljøsak har store deler av fagbevegelsen hamret løs om i årevis. Alle partier til venstre for AP (MDG, SV og Rødt) har gjort det samme. Saken står også høyt blant tillitsvalgte. Det er ikke umulig at ledelsen faktisk tror at de fronter miljøet, i så tilfelle lever de i en illusjon. Når de attpåtil gjorde feilen å fri til Krf og samtidig ta avstand fra MDG, kappet de viktige bånd til verdi- og miljøvelgere på hele venstresiden. 

Det er fristende å peke på LO og industrien som en årsak til at Arbeiderpartiet er forsiktige med å flagge en sak som lett kan oppfattes som i strid med oljenæringen. Ikke fordi den nødvendigvis er det, men fordi høyresiden ganske åpenbart ville brukt nettopp det som sin strategi for å ramme AP i en slik situasjon.

Det er likevel ikke et fullgodt svar, all den tid fagbevegelsen er langt mer opptatt av verdispørsmål og miljø enn Arbeiderpartiet selv. Det finnes endeløse muligheter for å drive miljøsak uten å gå til krig mot verken bil eller olje. For er det noe mange nordmenn ønsker, så er det et noe annet ordskifte rundt klima og miljø. Idag preges den altfor lett av tabloide ordvekslinger mellom Høyre/Frp MDG/SV, der alt handler om å latterliggjøre den andre part.

Arbeiderpartiet har ennå ikke maktet å bygge sin egen plattform i dette spørsmålet, og derfor blitt mindre relevant. Når Venstre har gjort seg selv overflødige og Høyre selvsagt er et næringsparti, er det i realiteten ingen som gjør krav på den moderate stemmen i en debatt som altfor ofte består av (retoriske) ekstremer.

For oss politisk uavhengige kunne de til og med bidratt med å rense begrepet fra dets klamme profil. Klima-begrepet har svelget naturvern, miljø og forurensning med både hud og hår. Det er oppstått en fanatisme og dommedagsretorikk som (sann eller usann) er vanskelig å være med på. Ekstrem konsensus skaper fundamentalisme. Som kjent ender det ofte med å kategorisere meningsmotstandere som «gode» og «onde». Meninger blir «rette» eller «gale». Saken har tapt mye på dette, mange holder litt avstand og det dannes skarpe fronter. Oslo er det mest åpenbare eksempelet.

For AP ville et slikt prosjekt representere noe nytt, samtidig som det kunne skape både gjenklang og innhold lokalt og internasjonalt. Man kunne til og med gjenbruke ordet solidaritet, som pussig nok har fått en renessanse gjennom klimapolitikken. Man skal ikke se bort fra at miljøsak kunne vunnet dem valget.

På den annen side kan det hende at historien vil vise at AP trengte dette tapet. For kanskje å bygge ledelse og ta seg tid til å skape nye prosjekter. Det er alltid en fordel med politiske ledere som faktisk mener noe, folk elsker ikke taktikere. Når det er sagt har Støre åpenbare kvaliteter, som kan utvikles gjennom fire nye år.

Spørsmålet er om Støre er i stand til å bygge troverdig nærhet til arbeiderbevegelsen og deres kjernesaker. Det er nærliggende å tenke at partiet bør satse mer på ekthet og troverdighet framfor flinkhet og dannethet. Partiet assosieres i økende grad med First House, privatskoler, landsteder og overklasse, og det kan hende Arbeiderpartiet er tjent med å snu denne trenden. Det mest effektive grepet kunne være å søke til egne røtter når de skal evaluere ledernes betydning for sitt fall.  

Miljøsaken skriker etter å plukkes opp av et større parti, men AP følte antagelig at det ville være for risikabelt. De valgte heller den trygge løsningen: Skatteøkning uten noen klar plan, frontet av en dannet besteborger som (sant eller usant) er kjent for skatteplanlegging.

 

Gå til innlegget

Når media forsøpler valget

Publisert over 2 år siden

Valgkampen er redusert til sladder og vås. Skolevalg-nivå på debattene, fravær av politikk og en storm av meningsmålinger. Norske medier har sunket til et rekordlavt nivå.

Da Støres strateger la planene for denne valgkampen, gjorde de noen feil som de helt sikkert vil angre på. Kanskje særlig knyttet til den økonomiske politikken. Det de derimot knapt kunne forutse var at enhver strategi som handlet om politikk og sak faktisk ville bli uviktig på grensa til det irrelevante.

Støre får kritikk for ikke å ha lagt privatøkonomien  til rette for valgkampen, for ikke å ha lagt alle private kort på bordet for å komme pressen i forkjøpet. Det er greit nok. Men i dette tilfellet er det pressen som ikke har gjort jobben sin. Misforstå meg rett, statsministerkandidater skal granskes. Men bryggesaker og vage etiske anklager skal aldri prege en valgkamp.

Sladder og personfokus

En forbausende stor andel av rikspressens valgstoff klassifiserer til det rene sladder. En advokat mener det ene og en mener det andre. En som jobba for en som jobba for en politiker har gjort noe som ikke holder vann. Valgkampen har vært preget av nettopp slike saker. En gang i tiden ville en samlet presse gått til frontalangrep på den avisen eller tv-kanalen som opererte slik. Nå gjør de det alle sammen.

Når jeg skriver alle, så mener jeg rikspressen. Og jeg mener alle. Fra Aftenposten og VG, til Dagbladet, NRK og TV2. Reduksjonen i kvalitet er dramatisk, og fokuset er radikalt annerledes enn for kun relativt få år siden. Du skal ikke lenger tilbake enn ti år for å finne et oppsiktsvekkende annerledes mediebilde knyttet til valg og politikk. Går du tilbake til 80- eller 90-tallet snakker vi om en annen planet.

Så kan pressen forsvare seg med at den produserer det stoffet folk vil ha, eller at den ene eller andre sladder-saken er nyhetsverdig. Det holder ikke vann. Folket er opptatt av politikk, det viser ikke minst det store engasjementet imot småpartiene og enkeltsaker.

Meningsmålinger i stedet for journalistikk

Allerede lenge før valget kunne vi ane fare. Dels fordi norsk presse har gjennomgått et grunnleggende skifte på valg av stoff og vinkling. Kjendiseri, sensasjon, personfokus, intim-fokus står alltid i front. Saker skal være korte og helst uten noen analyse, dybde eller bakgrunn. Men også dels på grunn av mediehusenes voldsomme interesse for meningsmålinger. Både Brexit og USA-valget utløste en kraftig trend blant norske journalister. Nå skulle vi snakke om målingene.

Slik har det også blitt. Alle store mediehus og kanaler leverer en ny meningsmåling om lag hver annen dag. Oppsummert blir det svært, svært mange til en pris av svært mange millioner kroner. Det kan virke for dumt til å være sant, men dette er altså redaksjonelle valg tatt av ansvarlige og politiske redaktører over hele det norske pressespekteret.

Gåten Listhaug

Så sitter journalister med ølen i hånda og gremmes over at Listhaug stjeler den lille politiske oppmerksomheten som finnes. Vel, det er ikke spesielt underlig. Hvis et mediehus fotfølger en politiker over grensa til nabolandet og etterpå undres over oppmerksomheten, så må det bero på en kognitiv svikt.

Men som alltid har vi hatt TV-debattene å glede oss til. Ikke i år. Det ble tidlig klart at NRK skulle søle bort sin svindyre valgdekning med vås, sprøyt og såkalt «glimt i øyet». Amatørmessige humorinnslag, skolerevy-aktig flørting med publikum og desperat jakt på enkelte (unge) seergrupper. Det hele fremsto som et lavbudsjett russeprosjekt.

Solheim og Håkonsen er trivelige folk, passer godt i folkelig fredagsunderholdning. Men de er ikke debattledere. Stiller ingen til veggs og evner så godt som aldri å straffe snikete politisk retorikk. Det er så man knapt tror det man ser. Så skulle man gjerne også like å vite hvem som mente at applaus fra publikum var en klok idé i debatt.

TV2 var hakket bedre i den forstand at debattleder Riise har en vesentlig sterkere ledelse. Men det hjelper lite når regien på partilederdebatten bar preg av å ikke være planlagt. Antallet avbrytelser nærmet seg tresifra, og det ble omtrent snakket mer i munnen på hverandre enn ikke.

Pressens selverkjennelse

Du må gjerne synes at jeg skjærer presse-Norge over en litt for bred kam. Men i år har det vært direkte sørgelig å følge den politiske journalistikken. Det kan nærmest ikke kalles journalistikk. Hadde du plukket ut hovedsakene i valgkampen og levert dem inn til eksamen som journaliststudent i en politisk oppgave, ville du neppe bestått.

Hver enkelt avis eller TV-kanal vil som alltid forsvare seg med kløktige og innøvde vendinger. Pressen er slik sett sin egen kommunikasjonsbransje. Det hjelper fint lite. Summen av rikspressens valgkamp-dekning er så åpenbart svak og oppsiktsvekkende lite journalistisk. Derfor er det er grunn til å håpe at selv redaktørene vil erkjenne det etter en viss tid.

Vannskille i norsk journalistikk

Selv i en tid der redaktører er mer direktører enn pressefolk og annonser og klikk/seere overstyrer substans og innhold, kan vi håpe å appellere til journalistenes opprinnelige etiske nerve. Den finnes nok, om enn dypt fortrengt. Journalister er tross alt ofte ganske smarte folk, selv om selvhøytideligheten dessverre ofte gjør dem svaksynte.

To ting gjør dette ekstra ille. Det ene er at når pressen svikter sitt opplagte mandat får folket ikke den informasjonen de skal ha. Ofte er vi avhengig av pressen for å få den, og det er derfor de mottar store statlige goder og fordeler. Det andre er at pressen påvirker politikken og politikerne. Du kan regne med at neste gang Støre stiller til valg vil fokuset til hans rådgivere være langt mer rettet mot å selge en personlighet. Når pressen slutter å bry seg om politikk, vil det påvirke politikerne til det samme. 

Når de vinnende partiene samles etter valget til forhandlinger, bør den norske presse gjøre det samme. En pust i bakken for å analysere det som har vært et vannskille i norsk journalistikk. Men om vi skal dømme etter journalistenes egne analyser av det såkalte «spillet» i politikken, vil erkjennelsene være av lav kvalitet, og begrenset til ryktene som tilfaller deres egne nettverk. Tenkningen har dessverre dårlige kår i 2017, og få steder er det mer synlig enn hos rikspressen. 

Gå til innlegget

Helt greit å ikke stemme

Publisert over 2 år siden

Valget kan gi landet flere partier på stortinget. Spredning av makt er en seier for demokratiet.

Årets stortingsvalg gir få overraskelser. Det meste handler om status quo, og det er vanskelig å få øye på noen politiske saker som preger debattene. Ja, det er vanskelig å få øye på noen politiske saker i det hele tatt. Brygger, sverigeturer, meningsmålinger og terningkast preger riksmediene.

Men bak det overfladiske og klikk-baserte nyhetsbildet befinner det seg et land, og dets innbyggere er opptatt av politikk. Årets mest markante bevegelse er småpartienes vekst. Det er slett ikke utenkelig at partier vi tidligere ikke tok på alvor får avgjørende betydning de neste fire årene.

Du er ikke forpliktet til å stemme, verken moralsk eller på noe annet vis. Selv om forbausende mange vil ha deg til å tro noe ganske annet. Tvert imot. Gjennom å ikke stemme bidrar du aktivt til å spre makten og skape det som på sikt kan bli en historisk god spredning av politisk makt.

Politikken seirer

Denne variasjonen kan bli valgets egentlige vinner. En bredde som speiler folket langt bedre enn VG og Aftenpostens maniske fokus på meningsmålinger og person, eller NRKs stadige behov for å fylle valgkampen med vås. Svært mange stemmer nemlig utfra politikk, og ikke etter Oslo-pressens teorier eller ønsker.

Et mer opplyst folk gjennomskuer også stadig mer. De store partiene svekkes mer enn de er klar over av sine åpenbare kommersielle koblinger til næringsliv (Høyre/Frp), fagbevegelse (AP) og oljenæring (de fleste etablerte partier). Dette er en langvarig prosess som jeg tror vil føre til at oppslutninger på 20- og 30-tallet om få fremstår som en fjern drøm.

Betalt interessekamp

Når de store partiene driver betalt interessekamp forsvinner troverdigheten. Det er ikke noe nytt at partiene jobber på oppdrag, men det er ganske nytt at det gjennomskues bredt.

Så vil både Høyre og AP ha ferdigproduserte argumenter som bortforklarer dette (fagbevegelsen bla bla, små- og mellomstore bedrifter bla bla), men det endrer ikke virkeligheten.

Man kan tro at dette er enkelt å endre. Det er det ikke. De store partienes grunnfjell og «sjel» er så til de grader sammenvevd med økonomi og støttespillere, at dette vil de ikke være i stand til å innse før det skader dem slik at det gjør vondt.

Det finnes også andre faktor. Trendy enkeltsaker, som «miljø», bidrar til store bevegelser av særlig unge velgere. Men også mer grunnleggende politikk, som økonomisk system, fordeling, organiseringen av offentlige tjenester, New Public Management. Det finnes en rekke saker som sjelden når offentligheten, men som likevel er avgjørende for velgernes valg av parti.

Seier for demokratiet

Pressens problem er at de ikke makter å gjøre analyser eller betrakte politikken på et dypere plan. Derfor vil de også stadig oftere overraskes over resultatene.

Idag er både de og politikere fra etablerte partier opptatt med å advare mot at det blir for mange partier på stortinget. Det er det rene sprøyt. Spredning av makt er en seier for demokratiet.

Stadig flere i politikken og kommentariatet rynker på panna i møte med en bred og variert partiflora. De bør senke skuldrene. Flere perspektiver og større bredde er et gode for landet.

Det er først og fremst venstresiden som bidrar med nye og voksende tilskudd. Ja, MDG mener de er uavhengige, men det vet vi alle at ikke stemmer. Det er en fiffig retorisk strategi, som de skal ha skryt for.

Men høyresiden står dessverre noe stille. De nye tilvekstene her er enten klin kokos rasister eller kristne fundamentalister. Høyresiden kan bedre, og det ville være et gode om det vokste frem troverdige alternativer også der. Enn så lenge er det venstresiden som står for den politiske innovasjonen.

Og nei, Støre, det er ikke «protestvalg» som gjør at man stemmer på noe annet enn AP. Og nei, Solberg, det er ikke verdensfjernhet som gjør at unge mennesker mener noe annet enn deg om næring og økonomi. De etablerte partiene har en fryktelig lang vei å gå i sine analyser.

De bekymrede ønsker seg til fortiden

De bekymrede mener at den såkalte «styringsdyktigheten» svekkes ved at det blir for mange kokker. At politikk er mest effektivt når færre bestemmer. Til en viss grad er det korrekt. Det er lettere for en flertallsregjering å bestemme enn for en mindretallsregjering omkranset av offensive og relativt store småpartier.

En flertallsregjering med bare ett parti ville slik sett være det mest effektive. Ingen motstand, og kort vei fra partiprogram til praktisk politikk. Heldigvis er det ikke lenger slik i Norge.

Mange kan like og mislike de politiske partiene, men det de har til felles er de alle har noen hjertesaker de ofte er spesielt flinke på. Men så har de også ofte noen saker de enten er mindre gode på eller i overkant ytterliggående.

Vi skal være glade for at partiene sjelden eller aldri får sjansen til å iverksette alle sine våte drømmer uten motstand. Vi har også godt av å være såpass konservative at vi setter pris på kompromissene og tregheten som tvinger seg frem gjennom at de mange kokkene skal ha noe å si.

Demokratiet er ikke alltid så bra som vi liker å tro, men nettopp politisk konservativ treghet er en av dets absolutte styrker.

Opphev sperregrensa

Sperregensa i Norge er ved fire prosent for å få lov til å kjempe om utjevningsmandatene. Slike innebygde (valgte) sperrer har én vesentlig funksjon, nemlig å hindre at små partier får for mye innflytelse. Det baserer seg på en misforståelse av representasjon.

Folkets vei til makten bør aldri hemmes gjennom byråkratiske regler. En slags anti-kvotering av mindre partier gjør enkeltes stemmer mindre verdt. Det bør vi endre.

Det er god grunn til å anta at småpartier er kommet for å bli. At den norske politiske virkeligheten vil preges av mer avanserte prosesser enn vi er blitt vant til på 2000-tallet. At noen av de største enten reduseres kraftig eller deler seg i to er heller ikke utenkelig.

Unntaket vil oppstå ved enorme kriser (krig, naturkatastrofer), da vi antagelig vil flokke oss om det velprøvde og kjære. Det kan skje, men blir neppe normen.

Helt greit å ikke stemme

De samme røstene som «bekymrer» seg for variasjon mener også at du er moralsk forpliktet til å stemme. Det stemmer ikke. Det er aldeles greit å ikke stemme. Og ingen har krav på noen forklaring for at du ikke gjør det.

Politiske journalister, redaktører og folk i tilsynelatende nøytrale roller som påvirker valg bør selv unnlate å stemme, for å fri seg fra de partipolitiske båndene det nødvendigvis skaper.

En mer objektiv presse ville gitt et mer objektivt offentlig ordskifte, det er enkel matematikk. Men det er en noe annen diskusjon, som jeg har løftet flere ganger (blant annet her hos fagbladet Journalisten).

Husk at de som mener at du må stemme, ofte også har et ønske om hva ikke skal stemme.

Gå til innlegget

Støre er på feil sted

Publisert over 2 år siden

Arbeiderpartiet og Støre er en feilkobling. Partiet gjør klokt i å tape valget.

Opprinnelig publisert i forfatternes blogg hos Nettavisen.

 

At Jonas Gahr Støre sliter med å få med seg grasrota bør ikke overraske noen. Lista er blitt lang over saker der Støre enten fremstår etisk tvilsom, usann eller på kant med tradisjonene i eget parti. Fra skatteplanlegging, svart arbeid (uheldig eller ikke) og tvilsomme byggeprosjekter til forskjellsbehandling av rike venner som statsråd. 

Tschudi-saken var den alvorligste, og det er overraskende at partiet lot ham fortsette. En nær venn av Støre mottok store fordeler fra Støres eget departement, sånn oss rikmenn imellom. Den oppsummerer på mange måter Støres problem, som en del av et nettverk hevet over den vanlige borger (les denne lenken om du trenger en påminnelse), 

Undergraver ytringsfriheten

Men ikke noe av dette er politiske saker. Det er vanskelig å vite hva han faktisk mener politisk. Et tydelig unntak gjelder ytringsfrihet. For hans opptreden under karikaturstriden i 2006 vitner om liten respekt for vestlige humanistiske verdier. Som utenriksminister beklaget han norske mediers publiseringer av profeten på den arabiske tv-kanalen Al-Jazeera. Noe som er prinsipielt oppsiktsvekkende i seg selv. 

Slik ofret han redaktør Vebjørn Selbekk på realpolitikkens alter, ved å forvandle ytringsfrihet og pressefrihet til praktisk hestehandel med krenkede religiøse. Dessverre for Støre kaster dette en skygge over hans vurderingsevne, hvilket gjør mange skeptiske til at han skal lede landet. Senest i august i år hevdet han i at han ikke har «noe å beklage» for måten han håndterte situasjonen på. At han støttet forslaget om å innføre en ny blasfemiparagraf i 2009 bekrefter inntrykket av en som ønsker å tekkes religiøse krefter, selv de mest ytterliggående. 

Et klasseproblem

Sjansen for at landet får en statsminister fra Arbeiderpartiet etter høstens stortingsvalg er stor, helt uavhengig av hvem som er leder. Men det er rimelig å anta at sjansen ville være større med en annen leder, særlig om lederen var en som sto nærmere de budskapene som partiet ønsker å selge. Jøtul-arvingen, mangemillionæren og vestkantmannen Støre skal jobbe hardt for å bli trodd på sak. 

For et nøkkelbegrep for å forstå Støres problemer er overklasse. Det er noe ved alle oppslagene om ham som verken har med jus eller etikk å gjøre, men med klasse. De færreste har en brygge de trenger å «gjøre forbedringer» på. Og slett ikke alle investerer litt sånn på fritida i boligprosjekter sammen med Rimi-Hagen og Midelfart. Det er selve bakgrunnen for sakene som gjør at oppslagene skader Arbeiderpartiet, ikke at han nødvendigvis gjør noe ulovlig eller tvilsomt. 

Det er ikke noe galt i å arve eller eie. Det trenger heller ikke være noe galt i å fremstå snobbete, eller i å faktisk være det. Men det er påfallende «uheldig» for Støre at arbeidsliv og skatt er hovedsaker for partiet han leder. Det skal godt gjøres å finne en norsk politiker med mindre naturlig troverdighet i akkurat disse spørsmålene. Han har en vinnende, statsmannaktig (til og med karismatisk) framtoning, men han mangler fullstendig nærhet til sakene han skal fronte. 

Fabrikkarbeidere og skogbrukere

Arbeiderpartiet har en tydelig historie. De har vært ledet av sagbrukere, skogbrukere og fabrikkarbeidere, som er helt sentralt i partiets appell og identitet. Siden 80-tallet har dette delvis vært en tilbakelagt myte, men selv sosialøkonomene og overlegene blant dem har enten hatt solid arbeiderklassebakgrunn eller dyp tilknytning til arbeiderbevegelsen. Støre er sønn av en skipsmegler og vestkantgutt. 

Også Jens Stoltenberg benyttet private tjenester samtidig som han til dels arbeidet politisk for det motsatte. Også Stoltenberg hadde klare livsstilsinnslag fra overklasse og vestkant. Men han hadde likevel dype røtter i bevegelsen, og i motsetning til Støre viste han en viss nærhet til partiets hjertesaker. Et tydelig engasjement som var til å tro på. 

Helt siden Gro Harlem Brundtlands åttitall har arbeiderens rolle i partiet avtatt. At Jonas ble tatt under Gros vinger gjennom 90-tallet dannet mye av grunnlaget for hans senere politiske suksess. Karriereplanleggingen har vært som tatt ut av en hvilken som helst lærebok om politisk CV, noe rollen som generalsekretær i Røde Kors understreker. Pendlingen mellom interesseorganisasjoner og politikken er forøvrig en meget betenkelig samrøre-tradisjon (noe Støre selvsagt ikke kan lastes for). 

Tap-tap for Arbeiderpartiet

For Arbeiderpartiet er dette en tap-tap situasjon. Det er godt mulig Støre blir statsminister, og kommer han først dit vil han i større grad få benyttet noen av sine sterkeste sider. For hans statsmannegenskaper skal ingen klage på. Men selv om det skulle fungere, og han skulle sitte som statsminister i fire eller åtte år, vil hans arv være å representere Arbeiderpartiets brudd med egne tradisjoner og egen grasrot. Spissformulert: For arbeiderpartiets fremtid er det best om de taper valget. 

For alt er ikke som det skal når en AP-leder bruker private tjenester i alle livets faser, både for seg selv og sine nærmeste. Han er ikke den første, og en lang rekke AP-topper har i økende grad levd et beskyttet overklasse-liv. Men det er stor forskjell på å unne seg enkelte goder og det å faktisk være sånn. Og det er problemet til Støre: uansett hvor mange ganger han gjentar LOs paroler eller APs utvalgte stikkord, så er han selv ikke en naturlig del av det. Han tilhører en annen del av samfunnet. Titalls millioner fra LO kan ikke endre dette. Selv et kobbel av informasjonsarbeidere kan heller ikke bekjempe fakta. 

Forunderlig kommunikasjonsstrategi

Ingen politiker er lenger unna publikum enn Jonas. Han er vanskeligere å få i tale enn statsministeren. Strategien er vanskelig å forstå. Han gir ny mening til begrepet utilgjengelig, nesten som det skulle være et mål i seg selv. Derfor må vi anta at det er nettopp det, å skape et bilde av en leder hevet over den smålige hverdagspolitikken, meislet for større oppgaver. Problemet er at strategien feilet for flere år tilbake, og det er for sent å putte på ham rutete skjorte og sende ham rundt i landet rett før valget. Det understreker bare utilgjengeligheten. 

Hans form for ikke-kommunikasjon står i grell kontrast til folkeligheten nordmenn ofte liker, og som man tradisjonelt forbandt med partiet han leder. I sak etter sak nekter han å stille til intervju, og når han først uttaler seg er det ofte gjennom rådgiver, epost eller partikolleger. Deltar han selv har det ofte gått unaturlig lang tid. Dessverre for Støre fremstår dette mer nedlatende og handlingslammet enn verdig. Å heve seg over den offentlige samtalen hører mer til næringslivet enn politikken. 

Kampen om partiets sjel

Støre som person er egentlig ikke det interessante. Kampen om Arbeiderpartiets sjel er derimot meget aktuell, ikke minst fordi partiet er en lokal og nasjonal institusjon tett sammenvevet med byråkratiet og øvrige institusjoner. Akkurat det kan man gjerne diskutere, men her skal bemerkes at partiets posisjon gjør at deres veivalg er viktig for landet, ikke bare medlemmene. 

Støre fremstår som en mann i feil posisjon til feil tid. En som grunnleggende bryter med Arbeiderpartiets mest sentrale tradisjoner og verdier. Noe som  grasrota enkelt fanger opp, og som vi antagelig ser resultatet av på meningsmålinger og manglende engasjement. For arbeiderklassen finnes fortsatt, selv om den formelt sett er oppgradert til økonomisk middelklasse. Men den folkelige arbeiderklasse-mentaliteten står ennå sterkt ved lag, og det skal godt gjøres å se for seg noen som står fjernere fra dem enn AP-lederen. 

Der Stoltenberg tross alt hadde en bakgrunn som knyttet ham til grasrota, er Støre manifestasjonen av en antiarbeider. I denne sammenhengen nærmest en parodi, uten at det skal holdes imot ham. Personlig unner jeg ham både penger, nettverk og alle mulige goder, det er ikke poenget. Han virker også som en trivelig og smart fyr. Men som symbol på arbeiderbevegelsen er han nesten maksimalt malplassert.

Arbeiderpartiet er ikke bare en institusjon, men et folkelig breddeparti. For å benytte kraften som ligger i dette må de tillitsvalgte ha en leder som representerer dem. En leder som reelt sett representerer partiets saker og verdier. Det gjør ikke Støre. Men han kan likevel vinne frem. Da kan han fort bli mannen som opphevet de siste skillene mellom Arbeiderpartiet og Høyresiden.

Gå til innlegget

Johaug er ikke et offer

Publisert over 2 år siden

Norge eksploderer i et pinlig sinne fordi en av idrettsheltene straffes som alle andre. Johaug er ikke et offer, hun er tatt i doping.

En stor del av offentligheten skriker ut i et barnslig raseri over at Therese Johaug dømmes strengere enn de skulle ønske. Hun får nemlig ikke gå OL i Pyongchang. Dommen fra CAS (Den internasjonale voldgiftsretten) øker straffen Johaug fikk av Norges Idrettsforbund (Domsutvalget) med fem måneder, som dermed gjør at hennes neste store konkurranse blir VM i Seefeld februar 2019. 

Selvsagt kan man ha sympati og medfølelse, men det gjør ikke saken verken «urettferdig» eller «usaklig». Ei heller gjør den alle andre land til Norges-hatere. En skiløper er tatt for bruk av et forbudt stoff og fått en middels straff for det. Se det fra internasjonal idretts perspektiv: At hun ikke får delta i neste OL skulle vel strengt tatt bare mangle, og burde vel nærmest vært en obligatorisk del av slike straffer. Men norsk offentlighet stoper ikke ved medfølelse. Den går i strupen på verdens «urettferdighet». 

Og som normalt ledes klagesangen av Dagbladets Esten O. Sæther, som har skrevet overveldende mye til støtte for Johaug etter hun ble tatt. Hun er en «ren» utøver som er «frifunnet uansett hvor lang utestengelsen blir». «Dette er ikke noe å skamme seg over,» er dagens tittel. Om Sæther er Johaugs personlige pressetalsmann eller ikke er vanskelig å vurdere, men det meste av kritikken mot Johaug eller forbundet defineres som «sjofel» eller «kynisk». Blant mye annet mener han at saken ikke skader det norske ryktet «uansett utfall». 

Men Sæther er ikke alene. Så langt derifra. Mediene har fremstått som en subjektiv propagandakanal for Johaugs uskyld helt siden saken sprakk. TV2 er et hederlig unntak, mye takket være Ernst A. Lersveens mer uavhengige tilnærming til både denne og andre saker. Det som burde være en anledning for pressen til å drive kritisk journalistikk har blitt en kappestrid i lojalitet og smålig nasjonalisme. 

Verst i klassen er NRK og Dagbladet. Statskanalens reportere oppførte seg som unge fans med hjertet utenpå drakta da saken i domsutvalgets høring ble sendt direkte. De såkalte «ekspertene» i studio omtalte landslag og forbund i «vi»-form og gjorde egentlig bare skam på kanalen. De var verken eksperter eller journalister. Når det gjelder Dagbladet så kvalifiserer Sæthers Johaug-skriverier til kampanjejournalistikk. Han mener nok det han skriver, men det er et redaksjonelt ansvar å sørge for balansert og seriøs journalistikk. 

At NRK, Dagbladet og Sæther og andre vil savne en av de store idrettsheltene under OL er naturlig. At man føler med henne er heller ikke helt ulogisk. Men å fly i taket over at dommen justeres til det som er en middels straff ut fra saken, er patetisk. I Verdens antidopingbyrå sitt regelverk (WADA-koden) er slik saker anslått til å skulle straffes med mellom 12 og 24 måneder. At CAS lander et sted i midten er aldeles forståelig. 

Det som er mer spesielt er at Norges Idrettsforbund satte en såpass lav straff. Det tjener ingen å ha et såkalt uavhengig domstolutvalg som etterlater et klart inntrykk av å konstruere en straff til fordel for utøveren. Vi får aldri vite i hvilken grad utvalget lot seg påvirke av opinionen, forbundet eller andre aktører. Det som er sikkert er at de forregna seg. En noe høyere straff kunne ført til at FIS ikke følte seg tvunget til å anke. 

Det skal ikke mye fantasi til for å anta at hele historien til Johaug ikke nødvendigvis er hundre prosent sannferdig. Til det er det for mange små potensielle hull og en lege som oppførte seg oppsiktsvekkende unormalt. At det er inngått en avtale for å redde Johaug er en mistanke som har hengt over saken fra første dag. Det betyr ikke at det er sant, men de åpenbare gråsonene i historien burde ført til en grundigere og mer troverdig etterforskning. Og kanskje ennå viktigere, så burde det ført til en profesjonell og objektiv kritisk journalistikk. 

Så har man selvsagt historien om de mystiske kvitteringene som ble oppdaget på et annet apotek (Seiser Alm), der landslaget befant seg før sitt velkjente opphold i Livogno. En fysioterapeut tilknyttet landslaget skal ifølge ryktet (påstander/spor) ha kjøpt inn den samme salven (Trofodermin) som Johaug senere er dømt for å ha brukt. 

Ifølge Antidoping Norge ble dette sporet fulgt, men på grunn av at kjøpet ble gjort kontant så fant man ingen kobling til noen personer. Om de aktuelle personene ble avhørt vites ikke, det må man forutsette. Under høringen ble dette sporet klassifisert som dødt, men vi fikk ikke noe svar på hvorfor. At det ikke skapte noen videre debatt eller overskrifter er oppsiktsvekkende. 

Slike elementer skaper et inntrykk av en rufsete rettslig prosess. Ønsket om å fremstå ryddig har overgått ønsket om å være det. Kommunikasjonen om prosessen har vært viktigere enn selve prosessen, for at publikum og (ikke minst) andre nasjoner) skal få et inntrykk av at Johaug behandles som alle andre ville blitt. Det ble hun ikke. Og skal du kommunisere er det ingen som er bedre å ha på laget en hele det norske pressekorpset. 

Det gir også næring til ideen om at ikke alle spor og påstander har blitt tilstrekkelig etterforsket. Det virker lite sannsynlig at det har vært en konspirasjon med hemmelige avtaler og møter i mørke kjellere. Men det virker heller ikke sannsynlig at historien vi har fått fortalt er hundre prosent riktig. Det betyr ikke at den ikke er det, men at jobben med saken skulle vært mer profesjonell og ærlig.

Johaug omtales som et offer. Nordmenn glemmer at hun faktisk er dømt for doping og fått en aldeles middels straff. Sannheten om de mange gråsonene får vi neppe vite noe om, og særlig ikke når norske journalister virker mer interessert i å forsvare Norges ære enn å gjøre jobben sin.

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Muskuløs kristendom
av
Hilde Løvdal Stephens
rundt 1 måned siden / 1995 visninger
Ja vel, gamlis
av
Heidi Terese Vangen
16 dager siden / 1176 visninger
Guds fravær
av
Geir Tryggve Hellemo
10 dager siden / 1164 visninger
Hva skjer Visjon Norge?
av
Bendik Storøy Hermansen
29 dager siden / 958 visninger
Biskop Byfugliens merkelige avskjedsreplikk
av
Roald Iversen
rundt 1 måned siden / 766 visninger
Eit ansvarslaust Europa
av
Emil André Erstad
25 dager siden / 644 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere