Anita Reitan

Alder: 47
  RSS

Om Anita

Universitetslektor ved OsloMet. Medlem i Fjellhamar menighetsråd

Følgere

Harald Eias innslag om Gud i «Sånn er Norge» tok for seg spørsmålet «hvorfor slutter nordmenn å tro på Gud?». Det var i grunn ikke noe oppsiktsvekkende med innslaget for min del. Det kom ikke frem noen nye opplysninger eller ny informasjon. Andelen av det norske folk som tror på Gud er synkende og gudstjenester blir sett på som avleggs og kjedelige. Prester blir fremstilt som trauste og menigheten som mindre utdannet. Det ble tegnet et bilde av kristne som sårbare mennesker i krise i land uten velstand. Et innslag jeg burde ha vært godt forberedt på. Allikevel traff det meg, og jeg vet godt hvorfor. Eia satte ord på alt jeg selv har tenkt de siste årene. Tanker jeg har skammet meg over og fordommer som gjorde at jeg i lengre tid forsøkte å skjule troen. Og han gjorde det med sjarm og morsomheter.

I mange år så jeg på kirken som kjedelig. Jeg gikk aldri i kirken, bortsett fra da det var strengt nødvendig, og jeg hadde ikke noe forhold til verken prest eller den lokale kirken. Etter 15 år i bygda, hadde jeg fortsatt ikke satt mine ben i kirka. Jeg mistet ikke troen på Gud på grunn av det, for jeg tror aldri jeg har hatt den. Men slik som kirken fremsto for meg, var det heller ingen mulighet for at troen skulle vokse. Jeg levde et aktivt liv i et velfungerende samfunn og jeg så på mennesket som en ressurs i seg selv. Og jeg trodde virkelig at jeg alene var nok til å stå i livets stormer og utfordringer.

Jeg er godt utdannet, mange studiepoeng er sanket gjennom flere år, og jeg jobber i en akademisk stilling. Et utgangspunkt som gjør meg godt egnet til å ikke ha en tro. Naturvitenskap er mitt fagfelt og det har ikke vært rom for noen åndelige tanker eller sannheter. For hvordan er det mulig å blande inn Gud i avanserte beregninger og analyser, hvor jeg gjennom flere tiår er vant til å se sammenheng mellom årsak og virkning. Og hvordan kan jeg med en akademisk bakgrunn i det hele tatt tenke på å tro? 

Eia har rett når han trekker frem kriser som en inngangsport for å ha en tro. At vi som mennesker har behov for å klamre oss fast til noe som kan gi oss styrke og hjelp når vi møter motstand. At vi i kriser henvender oss til kirken og det åndelige. Jeg gjorde det selv. I min krise var det kirken som ble redningen, og det er kanskje derfor dette innslaget gikk inn på meg. For han fremstiller det så enkelt. Så simpelt.

I programmet blir tro fremstilt som om det først og fremst handler om følelser. Noe jeg til dels kan være enig i. Men er det i grunn så rart? En av de mest overraskende oppdagelsene mine da jeg ble en troende, var at tro faktisk handlet om relasjon. En åndelig relasjon. Tidligere antok jeg at tro var mer et kognitivt valg, om jeg ville tro eller ikke. Et valg jeg tok ved hjelp av logikk og argumentasjon. Men denne antakelsen var den første jeg måtte forkaste. For tro handlet om et følelsesmessig forhold til det åndelige. En følelse av kjærlighet som ikke lot seg stoppe kognitivt. Allikevel kan ikke tro være basert på følelser alene. Tro har også et stort aspekt av kunnskap, en lærdom som stiller krav til vår intellekt og evne til å resonnere.

Å bli en troende i dag er en avansert øvelse i å være annerledes. Å gå motstrøms. For selv om troen skulle vise seg å gi meg styrke til å komme gjennom min krise, ble det ingen enkel vei. Det var ikke det jeg ville eller søkte. Men dette kom innenfra og var umulig å stoppe. En sterk følelse av godhet som satte alle mine tidligere idealer og tanker på prøve. En følelse som overrumplet og utfordret meg. For var det ikke svakhet å gi etter for åndelighet? Og hvordan kunne jeg stå for at jeg trengte hjelp fra Gud for å komme meg opp igjen? I et velstående samfunn med mange ressurssterke mennesker, ble dette nesten en umulig tanke.

Så hvorfor begynner nordmenn å tro på Gud? Jeg er kanskje ikke den rette til å svare på det. For jeg hadde egentlig ingen planer om det og kjempet imot. Men lengselen jeg opplevde ble umulig å stagge. Derfor har jeg gått denne veien, fra ikke-troende til kristen. En spennende og uvanlig vei med mange oppdagelser. Og det viktigste min vandring har fortalt meg, er at det må finnes noe mer der ute. En sterk kraft som kan gi deg styrke og hvile og som kan komme når du minst aner det. En styrke vi i dag ikke opplever at vi trenger i like stor grad som før. Et behov som er kamuflert av velstand og et syn på at utdanning trumfer tro. 

Å fremstille tro på den måten Eia gjør, er noe vi kristne må tåle. Samtidig er det viktig å ikke fremstille kirker og prester som avleggs og kirkegjengere som mindre ressurssterke. Mine egne fordommer mot kristne fellesskap har jeg skamfullt forkastet, for det er ikke noe sted jeg har møtt så mange velutdannede og ressurssterke mennesker som innenfor kirken. Å ha en tro er heller ingen svakhet. Du viser styrke ved å tørre og stå for den i et samfunn hvor det stadig blir færre som tror. Og selv om tro kan komme i kriser, trenger ikke dette i seg selv å være så underlig. Det er da vi får kontakt med vårt indre og kan oppdage at vi har behov for en åndelig dimensjon. En dyp lengsel som har ligget skjult bak ulike lag av materialistiske behov. Men det som er underlig, er at det åndelige ikke forsvinner når du ikke lenger trenger det. Når du igjen er i vater i dette velstående og opplyste samfunnet. Og den følelsen, den erfaringen, er grunnen til at jeg begynte å tro på Gud og fortsatt gjør det.

Gå til innlegget

Omvendt kristen

Publisert rundt 1 måned siden

Omvendt, men ikke som i omvendelse. Men omvendt definert som noe som vender i motsatt retning av det vanlige. Noe som skjer i en uvanlig rekkefølge.

Etter snart fem år på trosveien, har jeg lært og erfart en del om det kristne livet. Læringskurven har vært bratt om et liv jeg kjente lite til fra før. Gode samtaler, varme møter og gudstjenesteliv har økt min forståelse for tro og åndelige relasjoner, og kristendom er i ferd med å bli ett av mine sterkeste fag. Gjennom denne tiden har jeg møtt mange mennesker med en lang og trofast tro, en tro som jeg på mange måter bare kan beundre, til og med misunne. En tro som har gått i arv fra foreldre til barn, noe som gjenspeiler seg både i yrkesvalg og engasjement. Prester har fått prestesønner og -døtre, mens andre familiemedlemmer har engasjement eller arbeid i kristne organisasjoner. Familie, slekt og venner er bundet sammen i et nett av kontakter og relasjoner innad og på tvers av menigheter, og alt bygger på en felles tro og en felles forståelse av et budskap. Et budskap alle er trygge på og som kom inn allerede fra små barnsben av.  

Mitt utgangspunkt er helt annerledes, og jeg tenker ofte at jeg er en omvendt kristen. Ikke fordi jeg valgte å bli en kristen via en konkret og planlagt omvendelse midt i livet, men heller i den forstand at jeg ble omvendt før jeg rakk å bli ordentlig kjent med troen og budskapet. Ordet omvendelse handler om å begynne å tro eller bekjenne seg til en religion, noe jeg helt klart har gjort. Men ordet omvendt har en litt annen betydning. Det kan defineres som noe som vender i motsatt retning av det vanlige. Noe som kommer i en uvanlig rekkefølge, og det er slik jeg opplever min egen vei mot tro. For det er underlig at jeg kunne starte å kjenne på en lengsel mot det åndelige uten å kjenne til en eneste tekst eller noen gang ha eid en Bibel. Men trosfølelsen var tydelig og klar, noe som skapte en omvendt læring. Jeg erfarte lengsel og tilstedeværelse først, for deretter å få tanker og refleksjoner bekreftet via tekster jeg aldri tidligere hadde lest. Det ble uunngåelig å ikke la seg påvirke av det, og det ble starten på en endring. Denne endringen ledet meg til å se livet i et nytt perspektiv og tvang meg til å erkjenne at det må finnes en åndelig dimensjon. For hvordan kunne ellers tekstene i Bibelen beskrive mine nyoppdagede erfaringer og innerste følelser på en slik utfyllende måte?  

Ta for eksempel Paulus. En kjent misjonær jeg sikkert burde visst mer om. Men for meg var hans historie nærmest ukjent. Ingen jeg hadde hørt om siden barne- og ungdomsskoletiden. Han var rett og slett glemt. Men da jeg for første gang satte ord på hvordan det var å få en tro, ble jeg møtt av historien til Paulus. For da jeg var ferdig med å fortelle hvordan min oppfattelse av livet og Bibelens budskap hadde endret seg brått etter min egen omvendelse, ble jeg forklart likheten i våre historier. Og det var spesielt en enkel setning som festet seg hos meg:  

Straks var det som om skjell falt fra øynene hans og han kunne se”. 

Jeg hadde selv brukt ordet slør, men effekten var den samme. Jeg hadde vært totalt blind og hadde ikke sett klart. Først etter at sløret falt, forsto jeg mer av budskapet i Bibelen og jeg forsto at den hadde en langt dypere mening. En mening det var umulig å få tak på tidligere.  

Det var spesielt liknelsene i Bibelen som endret karakter etter omvendelsen. For hadde ikke jeg sittet og irritert meg over at alle på vinmarkene skulle få like mye betalt. For uavhengig av om de hadde jobbet i den stekende solen hele dagen eller kun den siste timen, fikk de den samme lønnen. Det var urettferdig, og jeg lot meg provosere. Jeg hadde kjent på en trang til å si ifra at jeg ikke hadde funnet meg i det. Men da mine egne skjell falt fra, hadde jeg skamfull forstått at det var meg det handlet om. At jeg som kom sist til tro skulle få ta like mye del i Guds rike som mine nye venner som hadde hatt sin tro hele livet.  

Og hvor mange ganger har ikke ukjente tekster fra Bibelen overveldet meg og fått meg til å stoppe opp. Som da sykehuspresten fortalte meg om verset om å finne hvile. Han ga det til meg da jeg var sliten og strevde, og livet var tungt å bære. Hvor fristende var det ikke å gi seg hen og takke ja til denne uventede hjelpen og ta på seg hans åk. Og hva med denne veien jeg nå har vandret de siste årene? Alle de uventede svingene som har vist seg å være riktige. Har det vært en dypere mening med alt dette. Og kan jeg stole på at dette er Hans verk, slik som det står skrevet i brevet til Efeserne: At veien er lagt ferdig for at jeg skal gå inn i dem. Og hva med for meg den sterkeste teksten av dem alle: 

     “I kjærligheten finnes det ingen frykt: den fullkomne kjærligheten driver frykten ut.” 

En tekst som tok pusten fra meg da jeg for første gang hørte den. For var det ikke slik det var? For hver centimeter jeg åpnet opp for den fullkomne kjærlighet, så minsket frykten noe. Og da jeg var klar for å åpne døren på vid gap, svant frykten fullstendig. Den irrasjonelle frykten for prest og kirke viste seg å være omvendt proporsjonal med denne nyoppdagede kjærligheten.  

Og slik kan jeg fortsette i det uendelige. Bibelen slutter ikke å forundre meg og jeg kommer stadig over nye tekster som gir mening i mitt liv i dag. Så selv om jeg tidligere har gått glipp av et trygt fellesskap som har blitt bygd opp gjennom generasjoner, ville jeg ikke vært foruten denne omvendte veien. Denne muligheten til å tilegne meg det kristne livet i et voksent perspektiv. For ved å gå den omvendte veien har jeg blitt særdeles trygg på troen, for hvordan kan jeg noen gang tvile når jeg stadig får bekreftelser på det motsatte. Og skulle jeg en dag vakle, legger jeg livet i Hans hender, stoler på at Han vil gripe inn, slik Han allerede har gjort utallige ganger.  

 
 

 

Gå til innlegget

Minner fra en sommerkirke

Publisert 3 måneder siden

Sommeren er på hell og vi kan nå se tilbake på en annerledes sommer. Det ble norgesferie på de fleste av oss og for mange var det første gang på lenge. I nyhetsbildet har vi kunnet lese om lange køer og overfylte turistattraksjoner, men vi har også blitt introdusert for mer ukjente steder i vårt langstrakte land. Steder som ikke ligger på en Topp 10-liste, men som allikevel er verdt et besøk. Instagram og Facebook har vært tapetsert med bilder av vakker, spektakulær natur og svaberg i solnedgang. Jeg har sett utallige bilder fra Loen og Preikestolen, samt flere fra trebåthavna i Stavern. Siste uken i juli har jeg sett bilder fra Nidarosdomen, men bortsett fra det har jeg sett få bilder av kirker. Den norske kirke har denne sommeren markedsført sommerkirken og oppfordret befolkningen til å stikke innen en åpen kirke langs veien. Men jeg undres om folket har tatt til seg denne oppfordringen og om våre kirkebygg har hatt flere besøkende i år. Disse flotte byggverkene som ligger der år etter år i hver eneste by og bygd.  

Jeg for min del har besøkt flere kirker i løpet av sommeren. Som pilegrim har jeg vandret forbi ulike kirker og det er like naturlig å gå innom kirken som å spise matpakken. Jeg kan ikke tenke meg noe bedre som pilegrim enn å se et kirkespir langt borte bak en åker, halvveis gjemt bak noen trær, og vite at det er dit jeg skal. At det er det som er målet. Men det er underlig at det nettopp er meg som har blitt så glad i kirker. Jeg som tidligere aldri stoppet ved en kirke eller brukte tid i et kirkerom. Jeg som har hatt frykt for kirker og aldri trodde jeg skulle gå inn igjen. Men når jeg i dag ser en kirke, blir jeg alltid trukket imot den. En lengsel i meg gjør at jeg vil inn. Jeg vil inn å kjenne på roen og kjenne at jeg det er her jeg hører til. Og det underlige er at jeg kjenner det samme uansett hvor jeg går inn. Om det er i Gudbrandsdalen eller Vestfold, det spiller i grunn ikke noen rolle. Jeg blir fylt med den samme gleden og ærbødigheten, samt en takknemlighet for at døren var åpen.  

I sommer har jeg også besøkt kirken i nærheten av vårt sommersted. Det er noe eget med å ha en slik sommerkirke. Å få dra tilbake til den samme kirken hver sommer og møte de samme menneskene. Å bli tatt imot som en venn, til tross for at det har gått et år siden sist. Min sommerkirke betyr noe helt spesielt for meg og jeg har mange gode og sterke sommerminner herfra. Det sterkeste minnet er fra sommeren for to år siden. Da satt jeg på den harde kirkebenken med høy puls. Jeg var i ferd med å ta et stort skritt som troende. Frem til da hadde jeg ikke fortalt mange at jeg hadde blitt troende i voksen alder, og jeg hadde lenge lurt på hvordan jeg skulle klare å gjøre det. Men så fikk jeg svært overraskende et tilbud fra presten i min sommerkirke om å stille opp i deres menighetsblad og fortelle om min vei mot tro. Jeg ble skrekkslagen da tilbudet kom, men jeg takket allikevel ja. Jeg forsto at dette var en gavepakke jeg ikke kunne si nei til.  

Jeg hadde nemlig lenge forsøkt å fortelle om min tro, men hver gang satte ordene seg fast og motet sviktet. I mine øyne var det både motstrøms, uforståelig og tabubelagt å bli en troende, til tross for at jeg på det tidspunktet hadde bekjent min tro. Men jeg klarte ikke å stå for det. Hva det var som hindret meg i å fortelle det, er i dag litt vanskelig å forstå, men jeg antar at det var mine egne tanker om det kristne liv. Mine egne fordommer og min egen trange bås. For hvordan kunne jeg stå for at jeg hadde blitt en av dem som jeg tidligere hadde definert som noen andre? Det var smertefullt og vanskelig å være åpen om dette, og jeg følte sterkt at jeg mistet ansikt ved å innrømme at det var denne veien jeg til slutt valgte å gå. Men denne sommerdagen for to år siden var det ingen vei tilbake. Jeg satt med et eksemplar av menighetsbladet i hånden og bladde jeg opp på side 8, så kunne jeg selv lese svart på hvitt at jeg var en troende.  

Men det var allikevel noe annet som skulle gjøre mer inntrykk på meg denne dagen. Det var dagens preken og prekentekst. Presten forkynte over en tekst fra Lukas-evangeliet og jeg lyttet nøye til det han sa. Han oppfordret oss alle til å ta opp våre kors og følge etter. Jeg husker jeg ble betenkt og at den setningen fylte hodet mitt. For hvor lett var dette? Å hver dag ta opp sitt kors og stå for sin tro. Og når han leste videre i Lukas-evangeliet, forsto jeg at for å gå denne veien, måtte jeg både miste livet og fornekte det. Og på den måten berge det, for ikke å gå til grunne. Det var sterke ord for en relativt nytroende. For var det virkelig nødvendig at det livet som tidligere hadde vært både trygt og godt måtte fornektes? Det føltes så radikalt. Samtidig ga teksten mening. Det å være en troende var annerledes, for selv om jeg hadde forsøkt å stå imot at troen skulle endre meg, hadde jeg måtte gi tapt. Det var uunngåelig å ikke la seg påvirke av den. Tankesett og identitet hadde endret seg når troen kom inn og den dagen jeg sa ja til troen, var det som om livet startet på nytt. Men var det det samme som om fornekte det? Teksten grep tak i meg og jeg tenkte at det jeg i dag gjør, er å ta opp mitt kors. I dag tar jeg det opp ved å fortelle familie, venner og bekjente om min tro via et menighetsblad.  

Hver gang jeg er i min sommerkirke blir jeg påmint dette minnet. Hvor viktig det ble for meg å få lov til å ta opp korset på min måte. Med støtte fra en menighet som i utgangspunktet ikke var min. Men det er det som er så flott med kirken. At vi kan støtte og oppmuntre hverandre på tvers av menigheter og kirker, og at vi kan holde døren åpen for hverandre. Og på den måten finne den samme gleden og kjærligheten i alle kirkebygg. Jeg håper derfor at andre også har besøkt en sommerkirke i sommer og skapt egne gode sommerminner. Minner dere kan ta frem igjen neste sommer.  

Anita Reitan

Lørenskog

Gå til innlegget

Med vandreskoene på

Publisert 5 måneder siden

Å gå pilegrim har åpnet mange dører for meg. Pilegrimsvandringen har tatt meg med til nye steder langt unna allfarvei og gitt meg mange gode opplevelser, men det er den indre vandringen som har overrasket meg mest.

Sommeren står for tur. Det blir nok en annerledes sommer for mange, meg selv inkludert. Utenlandsreiser og ferieopphold måtte skrinlegges, og nye ferieplaner ble lagt i all hast. Men en ting står ved lag for min del, den årlige pilegrimsvandringen. Jeg kan nesten ikke vente til jeg igjen får knytte på meg vandreskoene, ta på meg den tunge sekken og vandre av gårde. Jeg som var på full fart inn i Turistforeningen for fem år siden, slo helt kontra og gikk bokstavelig talt en annen vei. Jeg slo fra meg den norske fjellheimen og valgte heller åker og eng. Jeg byttet ut rødmerkede T-er med Olavskors og valknuter. 

Det er vanskelig å forklare hva som fikk meg til å endre kurs, men det oppsto helt klart noe inni meg. Noe uventet og annerledes. Noe helt nytt. En lengsel det ikke var mulig å skru av eller endre. Lengselen trakk meg ikke bare mot kirker og gudstjenester, den trakk meg også ut på leden. Gjennom en hel sommer kjente jeg på en dragning mot å vandre. Ikke hvor som helst, men mot Nidaros. Jeg som verken hadde vært spesielt opptatt av Nidarosdomen eller Trondheim, fikk nå en voldsom trang til å vandre den veien. Å få gå til den største kirken av dem alle, ble nå plutselig usedvanlig viktig, og jeg klarte ikke å komme på en eneste grunn for at jeg ikke skulle gjøre det. Det at jeg ikke hadde erfaring med å vandre, kjente til andre pilegrimer eller historien, prellet bare av. Og en søndag i august klarte jeg ikke lenger å stå imot. Da reiste jeg inn til Oslo med sekk og vandresko. Jeg startet dagen i Oslo domkirke lettere skjelven. Jeg tente et lys i globen og ba en stille bønn om at vandringen skulle lykkes. Deretter gikk jeg til ruinene av St Halvardskatedralen, pustet dypt inn og tok fatt på leden. Siden har jeg vært på vandring.  

 
Å gå pilegrim handler om så mye mer enn å gå mot et mål. Det handler bokstavelig talt om å være på vandring, både ytre og indre sett. Jeg har vandret langt nå, skal straks ta fatt på Dovrefjell, men denne lange vandringen kan allikevel ikke måle seg med min indre vandring. I mitt indre har jeg gått hundrevis av mil de siste årene, så langt at jeg tidvis ikke har kjent meg selv igjen. Og underveis har hodet mitt blitt fylt av ulike spørreord som hva, hvor og hvordan. Hva er det jeg søker og hvor kommer denne dype lengselen ifra? Og hvordan startet egentlig denne vandringen? Er det virkelig slik at vi alle bærer på et frø som venter på å få spire? Et lite sennepsfrø som kan vokse seg sterk og slå rot hvis du vanner det og gir det næring? Var det det jeg gjorde da jeg forsiktig startet med kirkegang og pilegrimsvandring. Ga jeg frøet næring og gode vekstvilkår? Men hva med lengselen? Ble den påvirket av dette påfyllet, slik at det ble en symbiose mellom næring, røtter og lengsel?  

Det som har fascinert meg mest med min indre vandring er nettopp denne dype lengselen. En sterk dragning jeg verken hadde krefter eller evner til å stå imot. Den var så sterk og overlegen at jeg lot meg overvinne og lede inn på denne veien, denne vandringen. Og da jeg gjorde det var det som om veien var ferdiglagt, at alt lå klart. Det er vanskelig å forklare det på annen måte, men alt kjentes naturlig og riktig. Til tross for at det var en ukjent vei i et helt nytt terreng. På linje med den ytre vandringen, ble jeg ledet trygt videre. Ikke via pilegrimsmerker på husvegger og i trær, men via en sterk indre overbevisning i form av den dype lengselen.  

Når jeg vandrer langs leden så kan jeg av og til gå feil. Det er ikke alltid jeg er like oppmerksom og da kan jeg havne på avveie. Hvis jeg virkelig hadde kommet bort, håper jeg noen hadde gått ut på leting etter meg, funnet meg og tatt meg med hjem. Og i dette bildet kan min indre vandring speile seg i den ytre. Da jeg for første gang gikk inn dørene i min egen lokale kirke, ble jeg overveldet av en følelse av å få komme hjem. Til et hjem jeg aldri tidligere hadde satt mine føtter. Men jeg kjente det intuitivt at det var her jeg skulle være. Det var underlig, for jeg hadde ingen opplevelse av at jeg verken var på avveie eller hadde gått feil, men jeg hadde allikevel kommet hjem. Akkurat som en liten sau kan bli funnet av sin gjeter og båret hjem til flokken sin, kom jeg hjem til min.  

Min vandring har åpnet mine øyne for at det finnes mer i livet enn det jeg tenkte tidligere. Jeg har blitt tvunget til å se livet fra en annen side enn før. Jeg har gått tilbake på standpunkt og jeg har satt føttene mine på ny grunn. Jeg har måttet revurdere mitt tidligere livssyn og jeg har funnet styrke på et sted jeg tidligere ikke trodde fantes. Selv naturen er annerledes nå. Der jeg tidligere så blasse farger, er nå fargene klare og vakre. Selv gresset er grønnere. Så når jeg nå skal ta fatt på min videre vandring, skal jeg bruke øynene godt og ta inn alle inntrykk. Jeg skal lytte til naturen, legge merke til blomster, dufter og skiftende vær. Jeg skal ha dype samtaler med medvandrere på rolige stier og jeg skal bli overveldet av sterke møter med nye mennesker. Jeg skal også lytte til mitt indre, vandre i stillhet og kjenne at jeg faller til ro. Kjenne at det indre tempoet sakte roer ned og at jaget etter å prestere slipper taket. Jeg skal igjen føle på tilstedeværelsen av noe mer, noe som er enklere å oppdage på vandring enn i hverdagen. Men jeg skal aller mest kjenne på en sterk takknemlighet over å ha funnet denne veien. Jeg er i dag veldig glad for at jeg tok fatt på pilegrimsleden den dagen i august, at jeg turte å velge en annen vei. For den dagen ble jeg en pilegrim. Et menneske på vandring. Og mitt største ønske i dag er at jeg for alltid kan få beholde vandreskoene på.   

 
Anita Reitan

Lørenskog

 
 

 

 

Gå til innlegget

En prest og en gave

Publisert rundt 1 år siden

Jeg tok sjansen på å snakke med en prest. Det har jeg ikke angret på.

I et stadig mer sekularisert samfunn, hvor troen får mindre fotfeste hos befolkningen, blir kirke og prest mer fremmed. Mange mennesker setter så å si aldri sin fot i en kirke med unntak av dåp, konfirmasjon, bryllup eller gravferd. Å gå i en gudstjeneste uten å være gjest i en stor begivenhet, tilhører sjeldenhetene og er for mange en fjern tanke. Færre mennesker har kontakt med prest, og det kan fort bli slik at vi ikke ser den store nytten heller. For hva skal du med denne presten som åpent og helhjertet står for sin tro og som er fjern fra din egen hverdag og virkelighet?

Obligatoriske møter

Jeg var en av dem som aldri gikk i kirken. Jeg kan ikke huske at jeg en eneste gang har vært på gudstjeneste uten å være invitert til fest. Og da gjerne til dåp utført i ren tradisjon uten vekt på dåpens budskap. De andre gangene har vært i forbindelse med bryllup og gravferd eller for å gå på konsert. For å være ærlig har jeg vært flest ganger i kirken i forbindelse med julekonsert, ikke så ulikt mange andre. Prest har jeg knapt hatt kontakt med, hvis vi ser bort fra de obligatoriske møtene i forbindelse med dåp, bryllup og gravferd. Tradisjonsbundne ritualer i familien.

Utover dette har jeg ikke hatt kontakt med verken kirke eller prest og jeg levde godt med det.

Men livet kan helt uventet ta en ny vending. En dag trengte jeg brått noen å snakke med.
Etter å ha bidratt i en begravelse, noe som ble svært traumatisk, trengte jeg akutt hjelp. Jeg trengte hjelp til å sortere tanker og følelser, men jeg ante ikke hvor jeg skulle henvende meg. Fastlegen var ikke tilgjengelig og det var mange ukers ventetid hos psykolog. Valget falt på prest. Et svært uventet valg fra min side. Aldri før hadde jeg hatt samtale med prest. Det var ingen enkel beslutning å ta, men jeg tok sjansen. En beslutning jeg aldri har angret på.

Utallige samtaler

Siden den første samtalen, hvor jeg ble møtt med stor forståelse og varme, har det blitt utallige samtaler. Samtaler fordelt på tre ulike prester gjennom tre år. Tre ulike prester som alle har mottatt meg med varme, åpenhet og humor. Tre prester som har hjulpet meg på forskjellig vis. Der hvor den ene presten hjalp meg med å rydde opp i opplevelsen fra begravelsen, ga sykehuspresten meg nye og ulike perspektiv på situasjonen og viste meg verktøy til å
takle de utfordrende dagene. Soknepresten som kom noe senere inn i prosessen, ble en god samtalepartner og var til stor hjelp da jeg svært overraskende fikk behov for å bli kjent med min egen lokale kirke.

Uten disse tre vise menn vet jeg ikke helt hvordan det hadde gått med meg. Det var helt avgjørende å ha noen å snakke med. Noen som forsto og lyttet uten å stille for store krav. Jeg trengte rett og slett et sted å la følelser og tanker få fritt utløp. Det fikk jeg i disse samtalene. De var tilgjengelige, satte av tid og lot meg få snakke. De lyttet til mine utallige tanker og kom med sine vurderinger og antakelser. De var tålmodige når jeg var motløs, og de heiet når jeg var optimistisk. For hver samtale kjente jeg at det hjalp. At jeg tok et skritt i riktig retning. For det var dette jeg trengte. Jeg hadde behov for støtte og forståelse og det gikk opp for meg at jeg for første gang i livet trengte sjelesorg. Og at disse var gode på det, var det ingen tvil om.

På dypt vann

Det var underlig og uvant å snakke med prest, så jeg ble temmelig overveldet
etter disse samtalene. Jeg hadde vel aldri trodd at jeg noen gang skulle snakke med prest, og nå hadde jeg plutselig uoffisiell norgesrekord i prestesamtaler. Det var komisk og uvirkelig. Snakk om å bli kastet på dypt vann og få uventet hjelp. Det var ikke tvil om at de tok meg på alvor. Da jeg tidlig i prosessen ba dem om ikke å snakke om tro, respekterte de det fullt ut. Ikke én gang snakket de om Gud eller presset meg den veien med å foreslå ritualer
eller bibelvers, og det gjorde at jeg stolte på dem. Det hadde vært lett for dem å bringe dette på bane og la det bli tema, men de lot det være. Vi fikk en form for gjensidig respekt. Jeg respekterte deres tro som var innlysende i form av deres profesjon og de respekterte mitt ønske.

Og da jeg litt senere i prosessen begynte å kjenne en gryende,
men usikker tro, forholdt de seg rolig og lot meg ta stegene selv. De vandret veien sammen med meg, besvarte spørsmål og tanker rundt tro, men de lot meg finne ut av det alene. De roet det ned, ba meg bruke god tid og kjenne etter. Stikk i strid med det jeg forventet. Jeg kjente en enorm takknemlighet for at de ikke pushet meg, men heller lot meg få ta den tiden jeg trengte. At jeg fikk gå med små skritt på denne helt ukjente veien. Da jeg omsider kom frem til målet og erkjente troen, var jeg glad for å kunne dele det med nettopp dem.

Åpnet øynene

Mitt møte med presteskapet åpnet øynene mine. Jeg visste ikke at prester kunne bistå så sterkt på denne måten. Å bli møtt slik i denne situasjonen har vært utelukkende godt, og jeg har mye å takke dem for. Takket være deres sjelesorg og oppfølging har jeg lagt hendelsen bak meg og gått videre i livet som en trygg og sterk person. Å tenke at vi skal klare oss uten prester er for meg nå helt absurd. Med denne erfaringen kan jeg ikke forstå at ikke flere har kontakt med prest.

Presten har en viktig funksjon i samfunnet, både som medmenneske og sjelesørger. De har kompetanse til å takle traumatiske og uventede hendelser og de er trygge i rollen. Der hvor du vakler, står de stødig og gir deg trygghet. Jeg håper at andre kan se hvilken rolle presten kan spille i et liv og at vi som ikke er så bevandret i det kirkelige miljøet ikke lenger bare forbinder dem med gudstjenester med synkende
oppmøtetall. Du vet faktisk aldri når du trenger en prest og hvis du først trenger det, skal jeg love deg at du blir takknemlig for at de finnes.

Anita Reitan

Lørenskog

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere