A F

Alder:
  RSS

Om A

Følgere

Likestilling?

Publisert over 8 år siden

Før den feministiske bevegelsen vokste frem for alvor og fikk innflytelse i samfunnet, var det mye som var annerledes med tanke på familieliv og forholdet mellom mann og kvinne.

Mannen hadde primært sin rolle som forsørger av familien, og kvinnene tok seg av de små barna og hadde sitt arbeid og sine oppgaver i hjemmet. Vi kvinner ble verdsatt for dette og var helt nødvendig og uerstattelig her. Vi ser noe om dette i Bibelen.

I Tit 2:3-5 står det: ”Likeså skal eldre kvinner i sin ferd opptre slik som det sømmer seg for hellige. De skal ikke fare med sladder, heller ikke må de være henfalne til drikk, men de må være lærere i det gode, slik at de kan lære de unge kvinnene til å elske sine menn og sine barn, til å være sindige, rene, huslige, gode, lydige mot sine egne menn, for at Guds ord ikke skal bli spottet.”

At det sies til oss kvinner at vi skal elske våre barn og være huslige, viser at Bibelen gir oss en særlig oppgave og et kall til å ta oss av barn og hus. Disse oppgavene tas i dag fra oss, og vi presses ut i arbeidslivet.

Det at vi kvinner har et kall til å være huslige, tilsier at det er best at vi er hjemme og tar oss av barna, gjør husvask, matlaging ol., så lenge vi har helse og overskudd til det. Da kan hele familiensamles ved middagsbordet når far kommer hjem, ha god tid under måltidet, og etter maten kan alle være sammen som familie. Faren kan også få et godt forhold til barna ved å lese for dem, gå på tur med dem, leke med dem mm.

Mannen og kvinnen er utrolig viselig skapt av Gud, med forskjellige anlegg og oppgaver, for å utfylle hverandre og sammen utgjøre en helhet. I 1Mos 1:27 står det egentlig på grunnteksten at Gud skapte oss mannlig og kvinnelig. Selv om vi er skapt med likeverd overfor Gud og hverandre, er det allikevel forskjell på mann og kvinne, og vi er skapt til ulike oppgaver. Vi kvinner ble skapt til å bære frem, føde, amme og ta oss av barna og huset. Alt dette viser at vi er ment til å ha en spesiell nærhet og omsorg for barnet fra fødselen.

At Gud har skapt mann og kvinne forskjellig med ulike anlegg og interesser ser vi helt fra barna er små. Er det ikke ofte slik at små gutter interesserer seg for lekebiler og snekkerutstyr, mens jenter ofte liker dukker og lekestuer? Og vi ser det på valg av yrker. Det er flest kvinner som jobber som hjelpepleiere, sykepleiere, jordmødre, barnepleiere, barn og ungdomsarbeidere, helsefagarbeidere osv.  Statistikken på www.samordnaopptak.no viser at det er ca 80% kvinner som har ulike helsefag som sitt førstevalg, når de søker på studie til høsten 2012. Det er en grunn til dette. Her har vi kvinner evner og anlegg som menn ikke har. Kan en kvinne snekre eller skru like godt som en mann? Nei, som oftest ikke. Og menn er skapt større og sterkere rent fysiologisk av en grunn, nemlig for å kunne jobbe så de forsørger familien. Dette kan ikke fornektes.

På den store norske hjemmesiden om barn og barnestell, ”Foreldre & barn”, kan man lese ”Far kan gjøre alt som har med barnet å gjøre, utenom selve ammingen.” Dette blir nybakte foreldre også innprentet på barselavdelinger, svangerskapskurs ol. Budskapet er klart: Mor er ikke uerstattelig for det nyfødte barnet. Far kan like godt gjøre det som tradisjonelt har vært mors oppgaver. Det blir rådet til at far skal ta det første badet, skifte den første bleien og gi barnet flaske hvis det ikke ammes.Hva har skjedd?

Intensjonen er sikkert god, og det er virkelig ikke galt at far bruker tid med barna helt fra begynnelsen. Men bak dette ligger likestillingstanken. Far kan like godt være hjemme med barna som mor, og mor kan like godt være ute i arbeid som far. Men som vi har sett, sier Bibelen noe annet.

Det gjør meg vondt å høre at vi kvinner har blitt så ubetydelige og unødvendige at ingen lenger er avhengige av oss. Det er jo veldig godt å føle at noen trenger en, og setter pris på det en gjør og er. Men hvis menn kan gjøre alt vi var ment til å gjøre i huset, er vi vel ikke lenger så nødvendige og viktige? Kanskje det også er derfor politikerne presser oss ut i arbeidslivet, for at vi skal gjøre de oppgaver mannen var ment til å gjøre?

Et annet forhold som viser hvor langt likestillingen har kommet, er pappapermisjonen etter fødsel, eller fedrekvoten som det nå kalles. Den blir lenger og lenger, og er nå på minimum tolv uker. I permisjonsukene til far er det meningen at mor skal gå ut i arbeid, og far være hjemme med barna. Det er kun et krav om at mor skal være hjemme de første seks ukene med barnet, av medisinske grunner i følge NAV, og etter dette kan far være hjemme. Trenger ikke et seks uker gammelt barn sin mor? Det er som sagt tolv uker som er forbeholdt far, men bare ni uker som er forbeholdt mor. Hvor logisk er dette? Mor kan heller ikke overta de tolv ukene til far, så hvis far ikke vil eller kan ta dem ut, faller de bort. Dette er helt tydelig et produkt av dagens holdning til likestilling.

Mor og barn har et spesielt forhold både fysisk og psykisk, siden mor har båret frem og født barnet. Da tror jeg, så sant det er mulig, det er best for barnet å tilbringe sine første måneder sammen med mor.

Etter at permisjonsperioden er over, har samfunnet lagt opp til at barnet skal settes i barnehage, slik at begge foreldrene kan være ute i arbeid. Høyt prisnivå og reduserte støtteordninger (f. eks. kontantstøtten) gjør at kvinnen presses ut i arbeid for at økonomien skal være bæredyktig. Tiden hjemme med barna blir redusert til et minimum, og foreldrene får ikke gitt barna den nødvendige oppfølgingen menneskelig og åndelig.

Jeg tror det beste for hele familien er at vi mødre er hjemme med barna, og at far jobber og forsørger familien. Da vil alle yte for fellesskapet, og til sammen vil det utgjøre et trygt og godt hjem for barn og foreldre. Man slipper også å være uenige om hvem sin tur det er til å gjøre de ulike oppgavene, og man får en mindre hektisk hverdag. Det kan så klart være situasjoner der en mor ikke har helse eller krefter til å ta seg av oppgaver i hjemmet, og da stiller saken seg i et annet lys. Vi skal uansett hjelpe hverandre når vi trenger det. Det er jo noe alle burde gjøre, i alle sammenhenger og i alle situasjoner i livet.

I dag brytes kvinnens verd ned, ved at vi ikke lenger får være, og virkeliggjøre det vi var skapt til av Gud. Slik rokkes Guds skaperordninger, og hele samfunnet kommer i ubalanse. Vil vi virkelig la oss prege av dagens holdninger, og la oss smitte av verdens levemåte?

Anette Fjell, 25 år, husmor og mamma

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere