Andreas Holmedahl Hvidsten

Alder:
  RSS

Om Andreas

Følgere

Menneskers tanker

Publisert 7 måneder siden - 321 visninger

Gud er ikke en slags regnskapsfører eller politibetjent. Ole Martin Moens gudsbilde har ingen analytisk verdi.

«KAN MAN VÆRE god uten Gud?» spurte Espen Ottosen i Aftenposten. I Vårt Land har han fått svar på tiltale av blant annet kommentator Håvard Nyhus («Hold fast ved det gode», 2. oktober) og Kai Erik Westergaard («Om du kan være god uten Gud?», 22. september).

Også Ole Martin Moen har hevet seg på, og kommer med et rungende «ja!» (Dagbladet, 20. september). Det gode har ingenting med Gud å gjøre: «Jeg mener at det ikke finnes en gud samtidig som jeg mener at det finnes moralske sannheter».

Dersom vi går ut ifra at Moen virkelig mener at rett og galt finnes, så reiser det et annet spørsmål: Er Moen i så fall egentlig ateist? Og dersom han er det, hva er egentlig forskjellen på å være ateist og troende?


Et steg videre. Jeg tror at denne forskjellen er av en litt annen karakter enn det mange ateister (og troende) ser for seg, så la meg forsøke å bringe debatten et steg videre. Først: Hva vil det si ikke å tro på Gud?

Moens selverklærte ateisme bygger på at selv om han tror på en høyere moralsk standard vi mennesker er forpliktet til å rette oss etter, så tror han ikke på Gud som opphavet til denne standarden. Moens foretrukne teori er at «moralen har sitt opphav i evnen til å føle glede og lidelse», men nøyaktig hvor en mener at moral kommer fra er ikke hovedpoenget.

Hovedpoenget til Moen er snarere at Gud ikke er den eneste eller, i hans øyne, den mest plausible kilden til moral, og at gudstro derfor ikke er nødvendig for å være moralsk – snarere tvert om, skal vi tro siste delen av hans innlegg. Moen begrunner dette slik: «Voldtekt og tortur virker ille uansett hva Gud måtte mene. Dermed synes det som om moralen, snarere enn å komme fra hva Gud mener, må ha et uavhengig opphav».


Antropologisk gudsbilde. Moen ser åpenbart for seg at konseptet «Gud» refererer til en slags person med meninger om saker og ting, akkurat som oss andre. Dette er naturligvis én – og sikkert også ganske vanlig – fortolkning av hva «Gud» er. Dersom en aksepterer denne fortolkningen, så er det heller ikke vanskelig å akseptere Moens argument om at hva som er rett og galt er uavhengig av hva en slik menneskeliggjort «Gud» måtte mene.

Det er imidlertid ikke selvfølgelig at det er slik en må tenke om Gud. Og det ville overraske meg dersom dette var en vanlig fortolkning blant de som har tenkt seriøst på dette konseptet. En av disse er den danske teologen Kristoffer Olesen Larsen, som har en helt annen forståelse av gudsbegrepet:

«Hvis ansvar betyder [moralsk] ansvarlighed, saa har jeg sagt Gud, naar jeg siger ansvar. […]. Det er ikke saaledes, at jeg dels forholder mig til ansvaret og dels til Gud, men i ansvaret forholder jeg mig til Gud, - det er ikke nødvendigt med en ekstra forestilling om Gud!»


Avguderi og ansvarsflukt. Olesen Larsen er altså helt enig med Moen i at det ikke er nødvendig med en idé om Gud som «regnskapsfører» (Moen) eller «politibetjent» (Olesen Larsen). Ja, Olesen Larsen og Moen ville vært helt enige om at en slik redusert «Gud» i virkeligheten er en form for avguderi og ansvarsflukt. Og Olesen Larsen inntar ikke noe ekstremstandpunkt i den protestantiske tradisjonen her. Luther var også klar på at gudsforholdet ikke var et eksternt forhold til en «ytre» Gud, men et indre forhold som gikk gjennom ens egen samvittighet.

Det Moen kaller «tro» – en forestilling om en transcendental julenisse som holder oppsyn med hvem som oppfører seg – kaller Olesen Larsen «avgudsdyrkelse». Det Olesen Larsen kaller «tro», kaller Moen «moralsk realisme»: et ansvarsforhold den enkelte av oss har til oss selv og andre som er absolutt forpliktende, men samtidig utenfor vår egen kontroll.

Moens ateisme – i likhet med de fleste andre varianter av ateisme – er således en avvisning av en «Gud» som de fleste protestantiske teologer også ville avvist. Så hvor ligger da egentlig forskjellen mellom ateister og troende, annet enn i bruk av ord?


Åndelig politihelikopter. Jeg tror det finnes en moralfilosofisk forskjell mellom kristne og ateister. Den går imidlertid ikke på at førstnevnte trenger «en trussel om guds harme» (Ottesen) eller «en lysskjegle fra et åndelig politihelikopter» (Halvorsen) for å være gode mennesker, mens ateistene ikke gjør det. Forskjellen er heller at kristendommen er et verdisystem som ofte havner i motsetning til rent sekulære moralfilosofier som Moens hedonisme.

La oss ta utgangspunkt i følgende utsagt fra Moen: «Det er det gode i gleden og det grusomme i lidelsen som gjør noen handlinger bedre enn andre». Dette er det Moen selv kaller «hedonisme»: Glede er godt, lidelse er ondt; det som fører til glede er rett, det som fører til lidelse er galt. Mange kristne vil ha problemer med å innrette livet etter en slik moralteori. Er glede et ubetinget gode og lidelse et ubetinget onde? Hva sier dette, for eksempel, om Jesu lidelse? Var den et onde som burde vært forhindret?


Irettesatt av Jesus. Disippelen Peter spiller på et punkt i Bibelen rollen som hedonist og prøver å forhindre sin herres lidelser. Men da blir han skarpt irettesatt av Jesus: «Vik bak meg, Satan! Du er en snublestein for meg, for du tenker ikke Guds tanker, men menneskers» (fra Matteus 16:23).

Det kristne liv handler ikke om å innrette seg mest mulig komfortabelt i verden, med mest mulig glede og minst mulig lidelse. Tvert om: Dersom du velger å forfølge sannheten av hele ditt hjerte – å tenke Guds tanker og ikke menneskers – så bør du være forberedt på en god del ubehageligheter.

Gå til innlegget

Myte at menneskerettigheter er rent sekulære

Publisert nesten 2 år siden - 811 visninger

Det er en myte at menneskerettighetstenkning er ikke-religiøs. Politisk liberalisme er i stor grad er protestantisme som har glemt sitt eget opphav.

Det er vanlig å tenke på menneskerettigheter som sekulære. Denne tankegangen kan kort skisseres slik: menneskerettighetene sikrer tros- og religionsfrihet – og dermed en trygg politisk ramme for trosutøvelse – men disse rettighetene er i seg selv teologisk nøytrale og favoriserer ikke noen spesiell form for religiøsitet. Denne tankegangen er imidlertid uheldig.

For det første er denne tankegangen helt åpenbart utilstrekkelig for å forstå en verden hvor menneskerettighetstenkningen og religion ofte er i konflikt. Saudi Arabia, for eksempel, blir ofte kritisert av menneskerettighetsorganisasjoner som Amnesty og Human Rights Watch for sine religiøse lover som blant annet foreskriver dødsstraff for apostasi.

Dersom menneskerettigheter skal spille en konstruktiv rolle i en verden hvor mange politiske konfliktlinjer har en religiøs dimensjon, tror jeg det er helt avgjørende at vi erkjenner at menneskerettighetstenkning ikke er hevet over disse konfliktene.

Myte. En slik erkjennelse starter med en bedre forståelse av det ide-historiske grunnlaget for menneskerettigheter.

Det er en myte at menneskerettighetstenkning er ikke-religiøs. Den moderne ideen om samvittighetsfrihet har sitt utspring i teologien. Reformasjonen var en av Europas største rettighetskamper, og Martin Luther var en de fremste forkjemperne for å gjøre samvittighetsfrihet til en politisk realitet.

Luthers kamp var mot alle som stilte seg mellom individet og Gud – enten det var den romerske kirken eller sekulære myndigheter. For Luther var sjelens indre sfære absolutt ukrenkelig. Når vi i dag snakker om personlig frihet sikret gjennom et skille mellom det private og det offentlige, snakker vi Luthers språk.

Reformasjonsteologi er nå en så naturalisert del av den vestlige verdensforståelsen at den er vanskelig å få øye på.

Litt provokativt kan vi si at politisk liberalisme – den overlegent dominerende ideologien i vesten i dag etter marxismens fall – i stor grad er protestantisme som har glemt sitt eget opphav og forstår seg selv som en rent sekulær ideologi. I den grad menneskerettigheter er en stadfestelse av liberale prinsipper, er de også en stadfestelse av reformasjonsteologi.

Teologisk. Denne måten å tenke på legger opp til en intern relasjon mellom religion og menneskerettigheter: samvittighetsfrihet er et teologisk prinsipp like mye som politisk prinsipp. Dette er ikke ment som noe nedvurdering av samvittighetsfrihet, men som en påminnelse om at når vi står opp for menneskerettigheter så tar vi også et teologisk standpunkt.

Det er ikke slik at samvittighetsfrihet er særegent til reformert kristendom selv om den vestlige liberalismen har sitt utspring her. Vi står med Luther når vi setter individets frihet først, men vi står også med, for eksempel, muslimske teologer som legger vekt på Koranens lære om at det ikke kan være noen tvang i religion (Koranen 2: 256).

Dette er viktig å ha på plass, fordi det gir oss en mer nyansert forståelse av når og hvordan menneskerettigheter og religion kommer i konflikt – og når og hvordan de kan være gjensidig forsterkende. Denne problematikken er kompleks, og jeg skal bare kort skissere noen av hovedpunktene her.

Spørsmålet om harmoni eller konflikt mellom religion og menneskerettigheter er i stor grad et spørsmål om hva som kommer først av individet og samfunnet når det gjelder forholdet til Gud og trosutøvelse. Dette er ikke så enkelt som at religion må være en privatsak, rett og slett fordi religion ikke er noen privatsak. Hele poenget med religion er at ens personlige forhold til Gud skal manifestere seg i sosiale relasjoner – i måten en mer med andre på. For eksempel: nestekjærlighet, som er et sentralt konsept i kristen etikk, er ikke noe som kan utøves i isolasjon fra andre mennesker. 

Det er imidlertid ikke nødvendig at religion er en ren privatsak fra et menneskerettslig synspunkt. Religion blir først og fremst en trussel mot menneskerettigheter når Gudsforholdet ikke går gjennom individet og ut i samfunnet, men gjennom samfunnet og inn til individet. Forskjellen på disse to teologiene er enorm.

Tvang. I det første tilfellet er det ikke avgjørende at samfunnet som sådan eksisterer i henhold til Guds ord. Det kan godt være ønskelig, men dette ønsket kan bare forfølges gjennom prinsippet om samvittighetsfrihet: å institusjonalisere en religion i et samfunn gjennom ekstern tvang ville være meningsløst rent teologisk. Det viktigste å kjempe frem som en politisk realitet er individets frihet til selv å velge Gud – alt annet er underordnet dette.

I det andre tilfellet legges det en avgjørende vekt på at samfunnet er i tråd med Guds lover, uavhengig av om dette skjer gjennom tvang eller frivillighet. Denne typen teologi havner automatisk i konflikt med menneskerettigheter, fordi den setter kollektivet høyere enn individet. Ideen om menneskerettigheter er en idé om at samfunnet er først og fremst en rammebetingelse for individets autonomi.

I teologien betyr dette at samfunnet muliggjør den enkeltes relasjon til Gud. Dersom dette snus på hodet – at den enkeltes relasjon til Gud går gjennom samfunnet – er vi tilbake i den type teologi (og politisk realitet) som Luther i sin tid gjorde opprør mot.

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 28.5.2016

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere

Siste kommentarer

Ove K Lillemoen kommenterte på
To sider av samme lov.
rundt 3 timer siden / 549 visninger
Tore Olsen kommenterte på
To sider av samme lov.
rundt 3 timer siden / 549 visninger
Ove K Lillemoen kommenterte på
To sider av samme lov.
rundt 4 timer siden / 549 visninger
Ove K Lillemoen kommenterte på
To sider av samme lov.
rundt 4 timer siden / 549 visninger
Kjell Haugen kommenterte på
Tanker om kirketilhørighet
rundt 5 timer siden / 391 visninger
Tore Olsen kommenterte på
To sider av samme lov.
rundt 5 timer siden / 549 visninger
Rune Staven kommenterte på
To sider av samme lov.
rundt 5 timer siden / 549 visninger
Håkon Jensen-Tveit kommenterte på
Hvordan være intim i en homofil relasjon hvis man er kristen?
rundt 5 timer siden / 1755 visninger
Ove K Lillemoen kommenterte på
To sider av samme lov.
rundt 6 timer siden / 549 visninger
Ove K Lillemoen kommenterte på
To sider av samme lov.
rundt 6 timer siden / 549 visninger
Roar Flacké kommenterte på
Tanker om kirketilhørighet
rundt 6 timer siden / 391 visninger
Tore Olsen kommenterte på
To sider av samme lov.
rundt 6 timer siden / 549 visninger
Les flere