Andreas Skulstad

Alder:
  RSS

Om Andreas

Medredaktør i kristendemokratisk.no og nestleder i Akershus KrF.

Følgere

Morten Dahle Stærk skriver at det finnes «fornuftige begrunnelser mot likekjønnet ekteskap» i sitt svarinnleg 27. juli. Han unnlater i så tilfelle å presentere dem.

Homofili og heterofili er forskjellig. Ja, det stemmer det.
Stærk henviser til Inge Lønning som begrunnet sin motstand mot felles ekteskapslov med at det er en ulikhet mellom likekjønnede og heterofile par, og at denne ulikheten bunner ut i at likekjønnede ikke kan få barn. Stærk skriver: «Lønning argumenterer videre med at loven er inkonsistent så lenge den setter en strek over alt politisk arbeid med å anerkjenne betydningen av kjønnenes forskjellighet og komplementaritet.»

Jeg har stor respekt for Inge Lønning, men jeg må si meg uenig i at denne observasjonen av parenes ulikhet kan brukes som et argument for enten det ene eller det andre synet i denne saken. - Med mindre man hevder at barn er det definerende ved et ekteskap, og også vil frata heterofile par som ikke kan få barn biologisk anledningen til å gifte seg. Tvert i mot anser vi pakten mellom de to partene som vil inngå ekteskap som det sentrale.

Å begrunne motstand mot likekjønnet ekteskap med at parene ikke kan få biologiske barn med hverandre, fremstår som alt annet enn logisk.

Debatten handler ikke om polygami
Stærk skriver videre: «akkurat den samme (diskriminerings-)retorikken kan anvendes for kravet om aksept for polygame­ forhold.» Først og fremst reagerer jeg litt på at Stærk sammenligner homofili med polygami. Homofili defineres som en medfødt seksuell legning mens polygami betegner et ekteskap bestående av flere enn to personer. Det kan ikke sammenlignes og det er vanskelig å se for seg at adgangen til det ene skulle ført til adgangen til det andre.

Å ønske å nekte adgang til likekjønnet ekteskap fordi man ikke ønsker å gi adgang til polygame ekteskap er ikke et logisk holdbart resonnement. Det blir som å forklare at man ikke kan svømme fordi man liker sukkertøy. Denne debatten handler om likekjønnet ekteskap, polygami er en annen.

Ekteskap og foreldreskap kan skilles
Til slutt skriver Stærk at man i 2008 ikke ønsket å skille ekteskap fra foreldreskap. Det at et flertall i stortinget ikke ønsket å gjøre dette skillet i 2008 er ikke et argument for at KrF ikke kan gjøre et prinsipielt skille mellom de to. Jeg argumenterer ikke nødvendigvis for standpunktet, men viser til at det er et logisk argument som man kan bruke, og at hvis man velger å bruke det så kan man godta likekjønnede ekteskap som sådan ved å slå fast barnets rett til en mor og en far.

Stærk ramser opp ulike syn på denne saken, det han beskriver som et sosialistisk syn, et markedsøkonomisk syn og et «radikalt homopolitisk» syn (hva nå enn som ligger i det). Jeg vil løfte frem det kristne nestekjærlighetssynet, som for meg innebærer et ønske om å bedre rettighetene til en minoritet som mange steder i verden er hatet og forfulgt, og som også har en tøff historie i vårt eget land. Det handler om mer enn å sikre de juridiske rammene. De færreste heterofile par vil jo si at de gleder seg til bryllupsdagen sin fordi de da endelig skal få «gode juridiske rammer» rundt forholdet sitt. Å inngå ekteskap er ett av de sterkeste uttrykkene for kjærlighet en person kan vise til en annen, det burde ikke bare være forbeholdt heterofile.

Gå til innlegget

Ekteskap og regimenter

Publisert over 3 år siden

Selvfølgelig er toregimentslæren relevant i ekteskapsdebatten.

Ved å hevde at poenget i mitt innlegg i Vårt Land 15. juli kun baserer seg på Luthrs toregimentslære, og at min tolkning av denne innebærer et absolutt skille mellom det åndelige og det verdslige regiment, feiltolker Morten Dahle Stærk teksten min i sitt innlegg i Vårt Land 18. juli .

Adskilt, som i selvstyrte
Poenget med innlegget mitt var å vise hvordan den liberale staten faktisk er noe som har sprunget ut fra kristen tenkning. Jeg baserer ikke dette argumentet ene og alene på Luthers toregimentslære slik som Stærk gir inntrykk av, men også på tidligere kristen tenkning fra Augustins lære om de to byene og Pave Gelasius’ to sverd. Poenget var å vise forskjellene mellom den statsformen som har oppstått innenfor den kristne konteksten, og for eksempel de teokratiske statsformene som har oppstått innenfor den muslimske konteksten. Her er ideen om at religion og stat skal være adskilt særlig viktig.

Men det er når det gjelder ordet «adskilt» jeg blir feiltolket av Stærk. Jeg tok verken Luther eller de andre kristne tenkerne til inntekt for at det skulle være et «vanntett skille», for å sitere Stærk, mellom de to sfærene. Meningen med ordet «adskilt» i denne setningen var å påpeke at de to sfærene skal være selvstyrte, altså at styringsorganet i den ene sfæren ikke direkte skal delta i styringen av den andre. At staten for eksempel ikke skal bestemme over lærespørsmål i kirken, og at prestene og de religiøse lederne ikke skal ha myndighet til å utforme lovverket i kraft av å inneha sine religiøse posisjoner.

Det kan virke som om Stærk med sitt «vantette skille» mener at teksten min tar til orde for at de to sfærene skal eksistere helt upåvirket av hverandre som i hver sine vakuum. At ingen ideer eller verdier som oppstår i den ene sfæren skal påvirke den andre. Å oppnå dette er verken noe jeg tror er mulig eller ønskelig, og er ikke det jeg fikk ut av å lese tekstene til de ovennevnte tenkerne. Tvert i mot mener jeg som kristendemokrat at det kristne menneskesynet, naturrettstanken og menneskeverdet, er viktige prinsipper som staten må styre etter. Dette blander ikke sfærene slik som i en teokratisk stat, men disse ideene søker å påvirke staten for å oppnå dens mål, altså best mulig ivaretakelse av menneskenes legemer.

Fornuftige argumenter mot likekjønnet ekteskap
Selvfølgelig er toregimentslæren relevant i ekteskapsdebatten, motstanderne av likekjønnet ekteskap må forklare hvordan menneskenes legeme, ikke sjel, får det bedre av bli nektet anledning til å kunne inngå likekjønnet ekteskap. Som jeg siterte programforslaget på i forrige innlegg anerkjenner det problemstillingen med barnets beste, noe som vil gi følger for adopsjonsloven, barneloven og bioteknologioven, selv om man godtar den nåværende ekteskapsloven. Da må motstanderne finne andre argumenter som ikke omhandler barns beste.

Stærk avsluttet sitt innlegg med å si at det var mange andre gode argumenter mot ekteskapsloven i tillegg til hensynet til barna, for så å avslutte med: «Kristendemokratisk tekning er en glimrende plattform for å sikre menneskets verdighet; kampen for barnas rettigheter og for relasjonen mellom foreldrene og barnet er en naturlig del av denne.»

Vel, hvor blir det av disse andre gode argumentene?


Først på trykk i Vårt Land 21. juli.

Gå til innlegget

Den kristne liberale staten

Publisert over 3 år siden

Å gå fra å akseptere premisset om at likekjønnet ekteskap er synd, til å trekke slutningen at staten må forby det, tilhører ikke kristen tradisjon.

Å sammenblande politikk og religion er en krevende øvelse, men akkurat når det gjelder å begrunne den liberale staten gir det mening å vise til både bibelvers og kristen tenkning. Den tolerante liberale staten er nemlig blant arvegodset fra vår kristne europeiske historie. Knut Arild Hareides deltakelse i Pride-paraden er ikke et uttrykk for den sekulære staten, men derimot at et kristent samfunn krever en liberal statsmakt.

Bibel og politikk
Bibelen er ikke et politisk oppslagsverk, men formidler ideer som har inspirert til tenkning om styring av staten. Et tydelig eksempel er Jesu svar på om det er greit betale skatt til keiseren: «Så gi keiseren det som tilhører keiseren, og Gud det som tilhører Gud.» (Matt 22:21), som har inspirert til tenkning om at det skilles mellom verdslig og åndelig makt. I brevet til Galaterne skriver Paulus: «Her er ikke jøde eller greker, her er ikke slave eller fri, her er ikke mann og kvinne. Dere er alle én i Kristus Jesus.» (Gal 3: 28), som så vel som å formidle egalitære verdier, også formidler toleranse for ulikhet.

Én ting er enkeltstående bibelvers, men kanskje mer interessant er det å se på tradisjonen. I Om Gudsstaten skrev kirkefaderen Augustin på 400-tallet om de to byene, Guds by og den jordiske by. Den jordiske byen, eller staten om du vil, kan ikke brukes til å oppnå himmelriket på jord. En annen kristen tenker fra 400-tallet er Pave Gelasius som skrev om at Gud styrer verden gjennom to sverd – keiserens og pavens. Disse to var adskilt og hadde hvert sitt virkeområde. Dette kan ses i kontrast til de førkristne teokratiske statsformene, eller en del muslimske stater i dag som styrer etter Sharia, der religion og stat er to sider av samme sak, og han introduserte i så måte ideen om en begrenset statsmakt.

Politikk er fornuftens sfære
Den kristne tenkeren Thomas Aquinas formulerte på 1200-tallet naturrettstanken, at det finnes noen naturlige prinsipper for rett og galt som er tilgjengelig for og gjeldende for alle mennesker, og som kan identifiseres gjennom bruk av fornuften. Luther spilte videre på ideene til pave Gelasius om de to sverdene, gjennom sin toregimentslære om at Gud styrer verden på to måter, på et åndelig og et verdslig plan. Det åndelige er kirkens domene og det verdslige er statens. Mens kirken retter seg mot sjelen og styres etter de bibelske og Guds prinsipper, retter staten seg mot legemet og styres etter prinsipper basert på fornuft.

Den kristne tradisjonen har altså forstått to prinsipper fra bibelen og den kristne tro for styring av en stat, som er relevant i Pride-saken:
1. Gud styrer verden på to måter, på et åndelig plan gjennom kirken, og et verdslig plan gjennom staten. Disse to er adskilt og styres etter ulike prinsipper.
2. Prinsippene for styringen av en stat baserer seg på fornuft.

Det forjettede landet Norge er ikke velsignet av Gud fordi vi har internalisert den bibelske moralen i lovverket, men fordi vi har kommet langt i å styre Galasius verdslige sverd, eller Luthers verdslige regiment, altså staten, etter de prinsippene den verdslige makten ifølge kristen tenkning skal styres etter: Humanisme, toleranse, rettferdighet og ikke minst fornuft. Det kristne menneskeverdet og naturrettstanken som har inspirert til humanisme og opprettelse av FN, gjennomsyrer tenkningen rundt styringen av den norske stat.

Begrensninger av friheten må begrunnes fornuftig
Ett av de mest grunnleggende trekkene ved mennesket er at det er autonomt, det er et fritt vesen som ikke handler ut i fra instinkter, men som kan tenke og resonere og gjøre selvstendige valg. Dersom staten skal gå inn og begrense individenes frihet må det begrunnes med fornuftige argumenter. Å la staten gå inn og forby individer å inngå ekteskap basert på hvilket kjønn de har er en svært sterk frihetsinnskrenkning, og må i så tilfellet begrunnes godt.

I programforslaget står det følgende før setningen om anerkjennelse av ikke-heterofile samliv: «KrF vil løfte frem ekteskapet mellom mann og kvinne som en god og den mest stabile rammen rundt barns oppvekst (min utheving).». Programkomiteen ønsker altså å sikre at barnas beste blir ivaretatt samtidig med å anerkjenne likekjønnet ekteskap, og med det forsvinner det eneste aksepterbare fornuftige argumentet mot likekjønnet ekteskap. Det som blir igjen av motstanden er de argumentene som er gyldige i den åndelige sfæren, altså de som kirken og ikke staten, skal styre etter.

I Pride-parade med klær
Når Knut Arild Hareide deltar i Pride-paraden tar han ikke nødvendigvis noe moralsk standpunkt til homofili på det personlige plan, men som statsmann bekrefter han at LHBTI-personer skal ha den samme beskyttelsen og de samme mulighetene til utfoldelse som andre grupper. Premisset om at paraden fremmer ubibelske verdier blir en ganske unyansert fremstilling. Blant de 104 innslagene i paraden var de aller fleste organisasjoner, foreninger og ymse annet, som den amerikanske ambassaden, politiet, Judo Norway, Europeisk ungdom og samtlige partier som ønsket å vise sin støtte, med klær på. Paraden var en politisk markering og derfor det mest naturlige stedet å vise sympati etter Orlando-massakren på.

Samtidig må det ikke neglisjeres at det var mennesker i paraden som gikk lettkledde og andre som hadde kledd seg ut som det motsatte kjønn, noe den liberale staten gir dem anledning til. Poenget med den liberale staten er ikke at innbyggerne moralsk sett skal støtte opp om alt den gir anledning til, heldigvis.

Gå til innlegget

På grunn av forslaget om refleksjonstid skapte førsteutkastet til nytt stortingsprogram for KrF mer debatt enn det programkomiteen antakeligvis hadde forutsett. Nå som vi har fått debatten litt på avstand kan det være nyttig å analysere den.

Abort er et vepsebol, og etter at programutkastet ble lagt frem på en pressekonferanse 15. mars tok det ikke lang tid før de første reaksjonene kom. Ikke overraskende var SV blant de første på banen og Kari Elisabeth Kaski skrev i VG allerede dagen etter at KrF går tilbake til forrige århundre, i Aftenposten betegnet Andreas C. Halse KrF som Donald Trumps norske motpart. De ble fulgt opp av de mange debattinnleggene, kommentarene og lederne i avisene i dagene som fulgte. Etterhvert som debatten fortsatte å rulle videre ble det derimot tydelig at det ikke var SV som var den viktigste motoren, men Arbeiderpartiet.

Kampanje fra Arbeiderpartiet
Akershus Arbeiderpartis Tonje Brenna skrev på partiets nettsider at dette var et provoserende forslag fra KrF. Arbeiderpartiets helsepolitiske talsperson, Torgeir Michaelsen, sa til Klassekampen at det politiske Norge nå måtte samle seg mot dette forslaget og mente at det «rokker ved abortlovens intensjoner». Byråd for byutvikling i Tromsø for Arbeiderpartiet, Ragni Løkholm Ramberg, åpnet sin artikkel i Agendamagasin med at KrF vil gi damer mer rettledning og tid til refleksjon for å få ned antall aborter og skrev videre at den egentlige hensikten med forslaget er å få kvinner som tar abort til å føle seg skamfulle.

Det kanskje mest spesielle innslaget i hele debatten kom fra Arbeiderpartiets leder Jonas Gahr Støre. Han rykket ut i VG og kritiserte Erna Solberg for at hun ikke kunne svare momentant på hva Høyre mente om forslaget. Hun hadde verken lest forslaget selv eller diskutert det internt da hun ble bedt om å uttale seg, og ville vente med å avklare til hun hadde gjort dette. Støre mente at Høyre skapte uklarhet og ønsket at partiet skulle være tydeligere i sin kritikk av forslaget.

Ubehandlet forslag
Det er ikke forunderlig at Arbeiderpartiet sa i fra om at de var uenige i forslaget fra KrFs programkomité, det er den største selvfølgelighet, akkurat som at Høyre og andre partier sa at de var uenige. Det som derimot er forunderlig er den styrken kritikken ble gitt med, og at den opplevdes uredelig. For det første ble det til stadighet henvist til KrF i seg selv, men da utkastet ble lagt frem hadde ingen andre KrF-politikere enn de 9 programkomitemedlemmene lest forslaget. Det ble fremmet i førsteutkastet til nytt program som skulle behandles i to omganger til før det ble klart. Debatten raste altså om et forslag som ikke bare ikke var vedtatt av partiet, det hadde ikke engang blitt debattert eller lest internt enda.

Støres indignasjon over at Solberg ikke var rask nok med å kritisere forslaget ville vært forståelig om det endog hadde blitt fremmet i stortinget eller blitt vedtatt av partiet enten av et flertall i Landsstyret eller Landsmøtet. Hvorvidt forslaget overlever disse interne rundene vites ikke og formålet med kritikken flyttes derfor til et annet nivå. For SV sin del for eksempel, får man en helt legitim anledning til å gå i rette med politiske motstandere, mer for å «ta motstanderen» enn for å fremme selve saken. Dette var ikke som med reservasjonsmulighetssaken der lovendringen faktisk var på høring.

Det er også forunderlig at en del av kritikken som kom fra Arbeiderpartipolitikere ikke var redelig om hva forslaget faktisk innebar. Michaelsen sa blant annet at forslaget rokker ved abortlovens intensjoner, og Ramberg skrev at hensikten med det var å få ned aborttallene. Dette stemmer rett og slett ikke, for å sitere Dagrun Eriksen i Aftenposten: Refleksjonstid er ikke et virkemiddel for å få kvinnen til å ombestemme seg, men sikre henne tid til å tenke gjennom informasjonen hun har fått. Man kan godt spekulere i om dette var programkomiteens egentlige hensikt, men det hadde vært mer å forvente av politiske motstandere enn potensielle samarbeidspartnere.

Lover ikke godt for 2017
Det er legitimt at politikere debatterer forslag som blir fremmet i andre partier som ikke har noe flertall bak seg, og til og med som ikke engang har blitt debattert internt enda. Men det er svært foruroligende at en potensiell samarbeidspartner som Arbeiderpartiet er villig til å starte en så kraftig kampanje, og bidra til å skape forvirringer i debatten. Det er en forskjell på å nøkternt være uenig i og kritisere et forslag man ikke støtter, og å gå ut mot det med den styrken som Arbeiderpartiet gjorde både i dette tilfellet og det om reservasjonsmulighet.

Det kan være det er mulig for to partier å samarbeide selv om de har så diametralt ulike syn på et tema som abort, men det lover ikke godt for 2017 at Arbeiderpartiet er villig til å starte så kraftige kampanjer på ren impuls.

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Noen bør skamme seg
av
Espen Ottosen
18 dager siden / 5345 visninger
Kreftens krigsmetaforer
av
Aud Irene Svartvasmo
16 dager siden / 3725 visninger
Ingen skal leve med skam
av
Tor Håkon Eiken
17 dager siden / 1292 visninger
Nå må vi stå sammen
av
Berit Hustad Nilsen
12 dager siden / 1170 visninger
Skal vi forby det vi ikke liker?
av
Paul Leer-Salvesen
12 dager siden / 992 visninger
Hva nå, Etiopia?
av
Ragnhild Mestad
5 dager siden / 931 visninger
Ungdomsrus: Vi må handle nå!
av
Pernille Huseby
22 dager siden / 905 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere