Andreas Nydal

Alder:
  RSS

Om Andreas

Lege ved Lovisenberg

Følgere

Et liberalt nei til tidlig ultralyd

Publisert 5 måneder siden

I morgen skal det stemmes over endringer i bioteknologiloven, blant annet om tidlig ultralyd skal tilbys alle gravide. Som lege vil jeg kjenne sterkt ubehag hver gang jeg tilbyr tidlig ultralyd som rutineundersøkelse. Dette grunnet valget jeg pålegger folk og samtidig det jeg forteller om samfunnet vårt ved å gjøre det.

Valget er om du skal begynne en undersøkelsesreise eller ikke. En reise med mye usikkerhet og potensielt store kvaler. Et usikkert svar på tidlig ultralyd fordrer gjerne flere tester, blodprøve eller vevsprøver, bordet fanger. Den aktuelle blodprøven har gode testegenskaper for noen syndromer, ikke alle. For Pataus syndrom er det for eksempel 10% sjanse for at barnet ikke har syndromet, tross positiv test. Er blodprøven ikke tilstrekkelig, kan man ta prøver av morkaken eller fostervannet. Denne reisen er ikke knirkefri, den er ledsaget av venting, usikkerhet og kvaler for den gravide og dens partner. Dette er en tøff prosess som mange har gode grunner til å gjennomgå, men staten vurderer nå å pålegge alle denne prosessen. Dette er illiberalt.

Tidlig ultralyd er en undersøkelse med begrenset medisinsk nytteverdi, dermed må det være andre motiver som ligger bak. Det jeg forteller om samfunnet ved at tidlig ultralyd blir en rutineundersøkelse, er at det finnes barn med ønskede egenskaper og barn med uønskede egenskaper. Videre impliseres det hvem av disse som har livets rett, og det er staten som bestemmer det. Gjennom slik massescreening for syndromer og de andre foreslåtte endringene i bioteknologiloven, tar staten et langt steg i å prøve å skreddersy en befolkning, uten at befolkningen er spurt. Dette er illiberalt. Norge vil bli et foregangsland med negativt fortegn, et eksempel til skrekk og advarsel for eugenikken puster oss i nakken.

Ved eventuelt vedtak blir tidlig ultralyd en såkalt opt-out-ordning, noe en automatisk innfattes av og må aktivt handle for å slippe fra. Nå er den en opt-in-ordning, noe en står utenfor i utgangspunktet, og må aktivt handle for å innlemmes av. Tidlig ultralyd bør fortsette å være en opt-in-ordning. Det bør være opp til den gravide selv å ønske dette valget, og selv fatte det. Dette er ikke noe staten bør legge seg opp i. Dermed finnes det et liberalt nei til tidlig ultralyd.

Gå til innlegget

Er det karantene som er unntakstilstand, eller har vi karantene fra unntakstilstanden?




Det sosiale aktivitetsnivået er for tiden lavt. Alle våre vante arenaer er, eller bør være, nede for telling. Samtidig må jeg innrømme hverdagen som introvert småbarnsforelder ligner mistenkelig mye på det folk nå omtaler som "karantene". Klapping på verandaen og gruppesamtaler på mobilen med hundeører og hundeneser er det vi begrenses til. Hva gjør folk imellom klappingen, hva gjør folk etter gruppesamtalen stenges? Hvordan håndterer folk en så brutal nedskjæring av livet sitt? Dette er nemlig hvordan en tom timeplan oppleves. Barnefamilier merker hvor mye av hverdagen vi vanligvis har outsourcet til det offentlige, og karantene kan derfor virke travlere enn det som var før. Det positive er at lærere på et blunk har fått den statusen de fortjener. Foreldremøter etter korona blir nok en sjarmøretappe for lærerne. Vi merker nå hvor sårbar den enkeltstående kjernefamilien er, og innser kanskje hvor skjørt prosjektet var i utgangspunktet. Kanskje fristes vi av utvidede fellesskap etter korona; et nabolag, en generasjonsbolig, en menighet?


Kina er straks på 5. måneden og nærmer seg først nå noe som kan kalles kontroll. Norge er på måned 2, og det er ingenting som tilsier at vi skal få et kortere forløp enn Kina, særlig med tanke på at tiltakene våre for tiden er langt mindre drastiske. Vi vil sannsynligvis rekke å bli vant til denne andre måten å leve på. For andre enn ansatte i helsesektoren innebærer slike kriser mye venting. Hva kan vi benytte ventetiden og stillheten til? Mange kirkesamfunn stiller dette spørsmålet til sine tilhørere for tiden. Hvorfor det? Det kan være at den nye rytmen som er påtvunget oss ikke er helt på jordet. Den klinger nesten i takt med oss, denne saktegående hverdagen med få inntrykk, og samvær med noen få personer. Dette skrives før eventuelt portforbud, da selv jeg ville merket at behovet for sosialisering meldte seg. Det er ventetid, en altomgripende fastetid, plutselig. Hva kan jeg finne på aleine? Den boka jeg aldri får lest, kanskje den. Stilletid, hva er stillhet? Var det slik stillhet var, oj, og det var bare to minutter? Bønn. Hvem er du Gud, hvem var jeg igjen? Hvordan er det å snakke med svigerfar i mer enn 5 minutter på telefon? Hvordan er det en lørdagskveld å bare ha spist og lest litt en bok? 


De fleste har fått senket tempoet i livet sitt, og ser dermed også komponentene i det klarere. Som når en karusell senker farten og omgivelsene gjenvinner sin klare form. Hva har jeg fylt livet med? Hva tenker jeg om dét elementet, eller det? Den konflikten som opptar meg, den relasjonen, den vanen, det tidsfordrivet, den prioriteringen og så videre. Det oppstår en kløft mellom oss selv og livene vi lever, eller vi bare ser den for første gang på lenge. 

Hva bruker jeg tida mi på til vanlig, og hva setter jeg dermed høyest, som uttrykt valg eller stille og automatisk. Dette kan være en tid for å gjøre opp status. Om livet blir det samme etter korona kan det uansett være med ny intensitet, for du har valgt elementene i livet på nytt, eller kanskje for første gang. 


Mange lever raske liv med full timeplan til vanlig. Hvis alle verdens koronavirus falt inaktiverte om i dette øyeblikk og krisen ble avblåst med umiddelbar virkning, ville vi vært en befolkning med tomme timeplaner akkurat nå. Hvor mange ville hastet med å fylle alle ledige stunder, kvelder, ferieuker? Sikkert ganske mange, men noen ville kanskje tenkt seg om to ganger. Ikke av frykt for ny pandemi, men fordi de hadde fått smaken på en annen rytme. Vi har prøvd det hektiske og jagende livet, vi har prøvd det sakte og begrensede, kanskje vil vi prøve noe som finnes inni mellom der? Før korona var vi i én grøft, under korona en annen, men hvordan ser det ut midt på veien? En livsførsel med større grad av selvpålagt begrensning? Og som en naturlig følge, en hverdag med et mindre klimaavtrykk. Kierkegaard skriver i Enten Eller at begrensningens prinsipp virker å være veien til lykke. Den som evner å begrense seg, blir mer oppfinnsom og i neste rekke lykkeligere. Uendelig vekst i økonomien er et luftslott, og det slår sprekker i møte med virkeligheten, i form av korona denne gangen. Kanskje folk blir fornøyde med mobiltelefonen sin, og ikke bytter den ut halvårlig. Kanskje TVen er stor nok. Kanskje klær kan kjøpes brukt. Kanskje vi, inntil historieløsheten inntar oss igjen, blir mer vant til å si "nok nå", "nå er det greit". I Pesten av Albert Camus står det om folket i Oran; "til tross for at pestens tid var forbi, fortsatte de å leve etter dens lover". Dette gjaldt mindre lystig adferd, men kanskje kan også vi kan ta med oss noe, eller ta med oss mindre, ut av denne krisa. Kanskje innstiller det seg en ny likevekt i livene våre, nærmere oss selv, våre nære og vårt lokalmiljø, men fjernere fra det materielle. Om jeg hørte riktig, sang Moddi på onsdag: Et skritt tilbake, et skritt nærmere noe. Det kan bli denne karantenens overskrift. Naturligvis kan dette bare skrives og tenkes før permisjons- og dødstallene blir enda høyere. Da vil fokuset med rette bli et annet.





Gå til innlegget

Hasj og normalfordelingens forbannelse

Publisert over 4 år siden

Vi vet for lite om cannabis til å gi det til hvert femte norske barn mellom 12 og 17 år.

Trond Wathne Tveiten, leder for Normal Bergen, argumen­terer (Vårt Land 23. februar) for legalisering av cannabis. Han nevner blant annet at cannabis er kommet for å bli.

LES MINA GERHARDSEN: Hensyn til de sårbare

LES TROND W. TVEITEN: Sjokket over de vantro

LES MINA GERHARDSEN: Hasj - lærerens bekymring

At bruken allerede er ustrakt er ikke noe godt argument for å ytterligere øke bruken gjennom en legalisering. Det vil være det samme som å gi opp.

Tall fra Colorado, som for to år siden 
legaliserte cannabisbruk, viser at total­bruken har økt. Særlig oppsikts­vekkende er det at andelen som har prøvd cannabis i aldersgruppen 12-17 år, har steget til 20 prosent.

Tilsvarende fenomen kjenner vi 
fra andre deler av rusmiddelfeltet. 
Tiltak som øker tilgjengeligheten av et rus- eller næringsmiddel, øker gjennomsnittsforbruket av gitte stoff. 
Når ­totalforbruket øker fører det også til at gruppen med høyrisikoforbruk øker. Det er normalfordelingens forbannelse.

Totalbruk. Legalisering av cannabisbruk i Norge vil altså med stor sannsynlighet føre til en økning i totalforbruk, og dermed en økning i andelen mennesker med et ekstra stort forbruk, her storrøykere.

Det vil være naturlig å tro at vi da får en økning av cannabis-relaterte skadevirkninger, som avhengighet, trafikk­ulykker og mulig økning i forekomst og tidligere debut av psykoselidelser. Per dags dato er dokumentasjonen på skade­virkningene av cannabisbruk ikke tilstrekkelig.
En doblet risiko (riktignok bare en økning fra 1 prosent til 2 prosent) for utvikling av schizofreni, ser derimot ut til å være tilfelle. Om dette stemmer vil det bety en stor økning i antallet med denne sykdommen i Norge dersom ­legalisering innføres, da bruken vil øke etter resonnementet over og etter tallene fra Colorado og dømme.

Schizofreni er en av de mest ­belastende enkelttilstandene vi ­kjenner til for pasienter, pårørende og ressurs­bruk. Som individer høres ikke en ­økning på 1 prosent så skummel ut.

Den sjansen er tilsynelatende mange villige til å ta.

Store utslag. Men på gruppe­nivå 
vil dette se svært annerledes ut. En ­beskjeden økning fra 1 prosent i ­gruppen ikke-røykere til 2 prosent hos røykere vil få store utslag i en befolkning, også i lille Norge. De som skal ta avgjørelsen om legalisering har ­ansvaret for hele befolkningen, og er heldigvis nødt til å operere med dette gruppe­perspektivet.

Som sagt, vi har lite annet å slå i ­bordet med av sikre skadevirkninger. Til og med økningen i forekomst av schizofreni hos røykerne blir kritisert for manglende belegg for årsaksforhold. Det vi kan si er at en legalisering sannsynligvis vil gi flere stor­røykere av et stoff vi ikke vet nok om. At det ­angivelig har vært i bruk i tusenvis av år, betyr ikke at vi har et solid vitenskapelig grunnlag for frislipp av et stoff som 20 prosent av barna ­mellom 12 og 17 år skal bruke.

Skadelig. Til slutt peker lederen av Normal Bergen på at dagens forbudsordning er like urealistisk som den er skadelig. En forbudsordning bygd på føre-var-prinsippet, ydmykt underlagt erkjennelsen av at vi ikke vet skadevirkningene, kan ikke kalles skadelig.
Dagens ordning er heller ikke 
urealistisk. Norge har nemlig et lavt forbruk av cannabis sammenlignet med resten av Europa. Om det mot formodning skulle vise seg å være urealistisk, ­ville det selvfølgelig ikke stoppet oss i å kjempe mot legalisering likevel. Det er mange følelser og interesser i sving. Derfor må vi se på tallene, i denne omgang fra Colorado.

Gå til innlegget

Sterri og sorteringssamfunnet

Publisert over 6 år siden

Aksel Braanen Sterri skriver i Vårt Land 25.02 at han ikke ser poenget med "variasjon for variasjonens skyld". Her gjør han den feiltakelsen at han tror variasjon handler om egenskaper og funksjonshemninger, og ikke personer

"Det er bedre for et barn å bli født uten enn med Downs syndrom". Frokostblandingen smakte ikke helt det samme etter jeg leste dette tirsdag morgen. For meg ser det ut som Sterri ikke anerkjenner at det som gjør en person til en person er dets egenskaper, trekk og iboende verdi. Fjerner du noe som helst vil ikke lenger personen være den samme, den vil være en helt annen. Ikke at sykdom utgjør deler av ens identitet, tvert imot. Hvert menneske er unikt fra begynnelsen av, og dessverre er dette blitt en klisje som jeg må forsøke og utdype. 

Keith Ward, britisk teolog og filosof, beskriver dette bedre. Han sier at du og jeg kan bare bli til  denne verden. Vi er fysiske prosesser som har oppstått i denne verden, og vi kunne ikke blitt til i en annen verden, for da hadde det vært noen andre enn oss som hadde blitt til. Dette, tror jeg, gjelder også fra befruktelsen av. Helt fra embryoets spede begynnelse (og gjerne enda tidligere for oss som tror) er mennesket, og alt det rommer, bestemt. For å kløne det ytterligere til: vi er den vi er, og vi kunne ikke vært noen andre, for da hadde det vært noen andre. Mennesker er ikke tomme beholdere eller begreper, som må fylles med innhold underveis. Dermed blir det vanskelig å følge Sterris resonnement som fra mitt synspunkt bygger på en løsrivelse mellom mennesket og dets grunnleggende identitet.

Aktørene i mangfold og variasjon er ikke egenskaper eller funksjonshemninger, men unike mennesker.

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere