Andreas Nordli

Alder: 44
  RSS

Om Andreas

www.andreasnordli.no

Følgere

Det finnes mennesker som har vært engasjert i Ungdom i Oppdrag som har følt seg brukt og fått byrder på sine skuldre som var for tunge å bære.

Jeg tok på meg konfirmasjonsdressen. Det var ­andre gang jeg brukte den. Jeg var blitt 17 år. Nå satt jeg i et hjørne­ på ærverdige Alexandra hotell i Molde og forsøkte å gjøre meg usynlig. Det var ikke så ­enkelt. Jeg passet nemlig ikke inn.

Statoil skulle arrangere et møte om det planlagte gasskraftverket i Møre og Romsdal. Representanter fra regjerings­apparatet, næringsliv, media og direktøren i Statoil var tilstede. Jeg hadde sneket meg inn fordi jeg ikke hadde mottatt innbydelse. Snart skulle alle få høre at Natur og Ungdom var tilstede.

Idet direktøren i Statoil skulle­ holde tale, sprang jeg frem til talestolen, grep mikrofonen og forkynte mitt budskap:

«Dette gasskraftverket vil ødelegge jorden!», ropte jeg ut over forsamlingen mens NRK-­mannen med TV-kameraet sprang frem mot meg og filmet.

Hodet i veggen. Det var slik vi holdt på, enten det var demonstrasjoner mot avfallslager på Dovrefjell eller bygging av nye veier. Jo mer støy en kunne lage i media, desto mer anerkjennelse fikk man.

Litt senere endte mitt liv som miljøaktivist. Jeg hadde møtt ­Jesus og begynte å brenne for noe enda viktigere. «Vi utfører verdens viktigste arbeid – Ungdom i Oppdrag», stod det på klistremerket i Bibelen min.

Jeg har alltid trodd på ideer. ­Eller visjoner. Men en gang jeg var midt i 20-årene skjedde det noe. Jeg vet ikke helt når eller hvor. Men jeg husker jeg var opptatt med å utføre verdens viktigste arbeid som misjonær, utsendt av Ungdom i Oppdrag.

Plutselig stanget jeg hodet mot veggen. Det var da jeg forstod at det eksisterte en avstand mellom virkeligheten jeg levde i og visjonen som jeg trodde på og som jeg hadde gitt livet mitt til. Heldigvis hadde jeg noen rundt meg som hjalp meg tette gapet mellom ­visjon og virkelighet. Noen unge mennesker vil forandre verden, enten de er med i Natur og Ungdom eller AUF. Eller Ungdom i Oppdrag. Man brenner og man brenner intenst. Noen brenner dessverre ut. I Rut ­Helen Gjæverts selvportretterende dokumentarserie som har blitt vist på VGTV, forteller hun sin historie som revolusjonær Jesus-aktivist.

Den handler om en ung kvinne som brant, og som brant seg.

LES OGSÅ: Stephan Christiansen sitt forsvar for Jesus Revolution

LES OGSÅ: Hans Eskil Vigdel: Christiansen tar ikke et skikkelig oppgjør

Tung bør. Denne artikkelen handler om Ungdom i Oppdrag og glasshuset jeg sitter i. For jeg vet det finnes noen mennesker som har vært engasjert i Ungdom i Oppdrag som har følt seg brukt og fått byrder på sine skuldre som var for tunge å bære.

Jeg har snakket med noen av disse – også i nyere tid. De har opplevd at gapet mellom visjon og virkelighet ble for stort og at de ikke evnet å bygge broen. Det var heller ingen som hjalp dem å tette gapet. Andre ble satt til oppgaver de manglet kompetanse til å utføre. «Noen må jo gjøre det og Herren utruster den han kaller», ble det kanskje sagt.

Selv om dette for så vidt er sant, kan det også bli usant dersom ingen evner å gi verktøyene som er nødvendig for å løse oppgaven. Enkelte har reist avsted, gjerne for kortere tid, og opplevde situasjoner de ikke hadde forutsetninger for å takle. Dette er jeg lei meg for. Slik skal det ikke være.

Ansvar. Som ledere bærer vi ansvar for unge mennesker. Ikke bare vi i Ungdom i Oppdrag, men alle som leder ungdomsorganisasjoner. Jeg har møtt brente­ mennesker som i løpet av en heftig ungdomstid brukte all sin fritid i politiske ungdomspartier eller en ideell ungdomsorganisasjon.

Jeg har også snakket med unge mennesker som har «rømt» fra tilsynelatende trygge og anerkjente kristelige institusjoner i Norge, der de ikke fikk hjelp til å bygge bro mellom troen sin og virkeligheten de opplevde.

Istedenfor at troen ble styrket, ble den revet ned.

LES Bjørn Aslaksen: Halvbror i Herren

Mitt bidrag. Ingen ønsker at dette skal skje. Likevel skjer det. Er da løsningen å slutte å gjøre det vi gjør? Jeg tror ikke det. Istedenfor må stille oss spørsmålet:

Hvordan kan vi lage trygge rammer for unge mennesker som brenner? Hvordan kan vi bygge en kultur hvor det er greit å være seg selv, svak og ærlig? En kultur der det er OK å stille kritiske spørsmål.

I Ungdom i Oppdrag har vi jobbet mye med disse spørsmålene. Vi har ikke alle svarene. Men vi har lært noe.

Som ledere er kanskje vårt viktigste bidrag å være tilgjengelig og bygge en autentisk ­ærlighetskultur som formidler helheten av det å være menneske­ – ikke et dualistisk menneskebilde hvor ånden er viktigere enn sjelen.

Sunn kultur. Rent praktisk har vi gradvis innført medarbeidersamtaler, regelmessige psyko­sosiale arbeidsmiljøundersøkelser, obligatorisk debrifing for feltarbeidere og korttidsmisjonærer, etablert rutiner for krisehånd­tering og utviklet kompetansehevende kursing av ledere og mellomledere.

På tross av strukturelle mekanismer, har vi også lært at limet i vår organisasjon er gode relasjoner og en sunn kultur.

Jeg håper mange kristne ­ledere ser Frelst på VGTV. Selv om noe er irrelevant, målbærer den like­vel viktige lærdommer for oss som arbeider med unge mennesker. Den kan hjelpe oss å forstå bedre.

Kanskje er dette det viktigste bidraget Rut Helen Gjævert gir oss som leder kristne ungdomsorganisasjoner?

Frelst. Gjæverts dokumentar må ikke gjøre oss redde for å brenne for viktige saker. Jeg ønsker at flere unge mennesker skal leve for det de tror på. Uten brennende, unge mennesker ville ikke Ungdom i Oppdrag eksistert. Eller Natur og Ungdom for den del.

Hvordan kan vi gi rom til flere som William Wilberforce – den unge mannen som på slutten av 1700-tallet bestemte seg for å arbeide for å forby slaveriet i Det britiske imperium? Og som til slutt lyktes, etter en lang og hard kamp.

William Pitt, tidenes yngste statsminister i England, skal visstnok en gang ha sagt til Wilberforce da de snakket om avskaffelsen av slaveriet: «Vi er for unge til å forstå at det umulige ikke er umulig. La oss gjøre det!»

Jeg tror på mennesker som brenner. Men det må aldri bli slik at saken er viktigere enn mennesket som utfører oppdraget.

Da feiler vi stort.

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 2. APRIL

Les Tonje Haugeto Stang: Etter begeistringen

LES Helje Solberg i VGTV sitt svar til Stephan Christiansen: Underlige påstander

Les Hans Eskil Vigdel: Stephan Christiansen tar ikke nødvendig oppgjør

Les Arve E. Aarskog: Er angrep alltid beste forsvar, Stephan Christiansen?

Les Kai Roger Tøtlandsmo: Tusen takk, Jesus Revolution

Les Stephan Christiansen: Lei for belastningen, men det finnes andre historier enn Gjæverts

Les Per Søetorp: De 99 og den ene

LES OGSÅ: Øystein Gjerme: Vi er ikke en dyneløftende menighet

Les også: Paul Hockley: Jeg har store ører og ingen pekefinger

Les også: Hans Eskil Vigdel: Brev til et brent barn

Les også: Hans Eskil Vigdel: Jesus Revolution var ikke det jeg trengte 

Les Bjørn Aslaksen: Halvbror i Herren

Les også Erling Rimehaug: Innta landet

Les også Helge Simonnes: Oppgjør med usunn teologi

Les Helge Simonnes: Nei til Jesus-soldater

Les Arve E. Aarskog: Dødsslitne i tjeneste for Jesus Revolution

Les Arne Lauvhjell: Jesus Revolution - frå brann til oske

Les også: Ingvild Ofte Arntsen: Offetlige oppgjør trengs

Gå til innlegget

Misjon som hindrer misjon

Publisert nesten 6 år siden

Dessverre har jeg sett at penger fra velmenende vestlige kan hindre vekst i Romania.

En gang ble jeg invitert til å preke i en by, sentralt i Romania, hvor jeg før ikke hadde vært. Allerede fem hundre meter fra kirken, la jeg merke til hvor flott den var

Bygningen var stor, hvit og hadde form som en typisk langformet norsk statskirke, bygd for 150 år siden. Inne var det sitteplasser til 400 mennesker, en nydelig altertavle, et meget godt lydanlegg og en flott talerstol av pleksiglass. Veggene var dekket av fliser og marmor, mens det på gulvet var tykk parkett. Her var det ikke spart på noe.

«Takk til våre norske brødre!» Pastoren var tydelig veldig stolt over både å ha en nordmann på besøk og av sitt eget bygg som var bygd med norske midler. Han smilte fra øre til øre, mens han gjentok hvor glad han var for pengene fra Norge som hadde finansiert dette bygget.
I Romania ble det i perioden 1990-2000 plantet i gjennomsnitt en ny evangelisk menighet hver uke. Antall evangeliske kristne steg i samme tiår med 100.000. Etter år 2000 flatet denne veksten ut, og i dag er kirkeveksten i Romania liten. Jeg har ofte fått spørsmål om hva som var årsaken til denne veksten på nittitallet. Istedenfor å peke på årsaker til vekst, nevner jeg av og til faktorer som gjør at veksten flatet ut. I den forbindelse forteller jeg ofte historien om denne vakre kirken jeg besøkte. Jeg tror nemlig slike prosjekter på sikt kanskje kan hindre evangeliets framgang.
Hva skjedde med menigheten i denne byen, etter at bygningen var ferdig? Realiteten er at menigheten sluttet å plante nye menigheter. Hvorfor?
Fordi at fra nå av, skulle alle nye kirkebygg ha samme standard. Terskelen til å begynne et nytt prosjekt ble så alt for høy. Fordi de selv ikke har muligheter til å bygge nye kirkebygg av samme standard, var terskelen nå mye høyere for nye kirkeplantinger i andre landsbyer og bydeler. Istedenfor ble de sittende i kirken sin og vente på de snille onklene fra vesten som skulle komme med penger. Dette er en historie som er typisk for mange misjonsland.
Våre penger kan føre til passive kirkeledere og pastorer. Som vestlige misjonærer har vi lett for å bygge strukturer som hindrer multiplisering av nye menigheter.
Misjonær bør så langt det er mulig benytte metoder som lokale kan kopiere. Hvis ikke, vil arbeidet være avhengig av meg og mine økonomiske midler. Alt jeg gjør, må derfor kunne modelleres til andre som igjen kan være modeller for andre. Dersom jeg gjør ting som andre ikke kan lære videre, har jeg mislykkes som misjonær. Veldig ofte er dette relatert til penger.
Dessverre har jeg sett at penger fra velmenende vestlige kan hindre vekst i Romania. Mange kirker har opprettet en struktur som er avhengig av midler fra utlandet for å kunne fungere. Da er systemet i seg selv et hinder for ekspansjon.Derfor tror jeg at veksten av rumenske menigheter i Romania kunne vært høyere, dersom vi utlendinger hadde vært litt mer forsiktige. I større grad kunne vi puffet rumenerne til å gi selv, selv å bygge sine egne bygg etter en standard som er vanlig i Romania. Ganske sikkert ville ikke vekstkurven vært så bratt som tidlig på nittitallet, men jeg er ganske sikker på at vi på lang sikt kunne hente ut et potensial som langt overgår dagens nivå.
Penger fra vesten kan fungere som sukker. Når ungene mine er trøtte, og jeg må holde de våkne, gir jeg ham av og til sukker. De får energisjokk, løper rundt som en strikkmotor i en halvtime, før de slokner helt. Dessverre har penger i en del situasjoner fungert som sukker. Det fungerer fint og godt, mennesker blir glade og det gir resultater. Gjerne kjappe resultater som er kjekke å skrive om i brev og magasiner. Dessverre kan dette hindre langsiktig vekst.
Paulus skriver til sin disippel Timoteus: Det du har hørt av meg i mange vitners nærvær, overgi det til trofaste mennesker, som også er i stand til å lære andre. 2. Tim 2:2 Slik må vi skape en struktur hvor multiplikasjon er en del av kirkeplantingsbevegelsens DNA.Dette er en artikkel jeg skrev for noen år siden, som en refleksjon på kirkeplanting i Romania, og ble først publisert i Dagen.
Også publisert i min egen blogg
Gå til innlegget

Misjonærtørke?

Publisert nesten 6 år siden

På LINK-konferansen denne uken, presenteres den årlige misjonsstatistikken i regi av NORME. Årets oversikt forteller at det i 2012 var utsendt 575 misjonærer fra Norge. Ikke siden 2007 har tallet vært høyere.

Fredag skrev Vårt Land om vekst i antall misjonærer fra Norge. På tross av årets vekst, har vi i flere år fått høre at antall misjonærer fra Norge er synkende. Fredagens artikkel i Vårt Land underbygger dette inntrykket, når den også hevder at det i 1990 var hele 1600 misjonærer fra Norge. Dette betyr i så fall en nedgang på over 1000 misjonærer på 22 år – en svært dramatisk situasjon for norsk misjon.

Annen tellemåte: Tallene fra 1990 i fredagens Vårt Land gir ikke et riktig bilde av situasjonen. Det vil si, Norsk Misjonsråds medlemsorganisasjoner hadde registrert 1566 misjonærer i 1990. Men fordi tellemåten i 1990 var helt annerledes enn dagens, er det umulig å sammenligne 1990-statistikk med tall fra 2012. Beregninger viser at med dagens tellemåte ville det i 1990 vært mellom 940 og 980 misjonærer fra Norge.

I tillegg vet vi at flere norske internatskoler er blitt nedlagt siden 1990. Bakgrunnstall viser at lærere og medarbeidere på disse skolene representerte omkring 100 misjonærer. Dette vil gi en ytterligere nedskriving av antall misjonærer. Slik ender vi opp med en reell nedgang på mellom 250-300 misjonærer i perioden 1990 til 2012, ikke en nedgang på over 1000 som fredagens Vårt Land kunne gi inntrykk av.

Likevel stor nedgang: Nedgangen i antall misjonærer de siste 22 årene må likevel betegnes som relativt stor, og det er lett å skylde på synkende misjonsengasjement som årsaken. Jeg tror ikke dette er tilfelle, og det ville være en alt for lettvint konklusjon. Jeg mener nedgangen først og fremst skyldes at norsk misjon ser annerledes ut i dag enn i 1990, og at dette forklarer den reelle nedgangen i antall misjonærer mellom 1990 og 2012. Hva er forskjellene?

Misjon i endring: Flere og flere er blitt såkalte «pendlende misjonærer». På grunn av ny organisering, økt mobilitet og digital kommunikasjon er det billigere og enklere for noen å bo i Norge, mens de jobber i utlandet. Flere av organisasjonene har i løpet av de siste årene faset ut arbeid på tidligere misjonsfelt. Når man så har etablert nybrottsarbeid på nye felter, har man organisert dette arbeidet på en annen måte enn før, uten behov for det samme antall norske misjonærer som tidligere. Vi ser også at menigheter og forsamlinger ønsker større nærhet til misjonsprosjekter enn tidligere. Dette gjør at man i større grad enn tidligere sender ut egne misjonærer direkte, uten at dette går via norske misjonsorganisasjoner. Flere har også adoptert «Aril Edvardsen-modellen», hvor man ikke sender ut norske misjonærer, men støtter lokale misjonærer direkte. Til slutt må vi ikke glemme at tjenestetiden for norske misjonærer har gått ned siden 1990. Dette betyr at man trenger å rekruttere flere nye misjonærer for å opprettholde antallet ute. Kanskje er nyrekrutteringen av misjonærer like høy i dag som for 22 år siden?

Fortsatt behov: Nedgangen kan med andre ord ikke tolkes dithen at norsk misjon er i krise. Likevel vil jeg understreke at dette ikke gjør at vi kan slå oss til ro. Så lenge det finnes tusenvis av unådde folkeslag trengs det mange nye misjonærer, både fra Norge og andre land. Vi trenger å åpne flere nye misjonsfelt blant unådde folkeslag og vi må fortsette å forkynne misjon til unge mennesker.

Gå til innlegget

Tiggere med drømmer og håp

Publisert over 6 år siden

Nylig leste jeg et harmdirrende innlegg på nettet. Med bred pensel ble romfolk fra Romania stigmatisert som overgripere, kriminelle og snyltere.

Jeg har bodd i Romania. I nesten ti år jobbet jeg der, og fremdeles besøker jeg landet et par ganger i året. Jeg snakker flytende rumensk og kjenner kulturen relativt godt. Det hender jeg stopper og snakker med rumenske tiggere på gaten i Norge. Ofte har jeg vært i byene de kommer fra. En gang viste deg seg at jeg hadde felles bekjente med en jeg snakket med. 

Vi hører om organisert kriminalitet, utnyttelse og barneprostitusjon blant romfolket. Dette forekommer. Det vet jeg, både fra historiene jeg hører fra gatene i Norge, men også fra miljøet jeg kjenner fra Romania. Men bildet er så mye større og komplisert enn bare dette. Fordi klansidentiteten er sterk, er det ikke unaturlig at pengene fra tiggingen går til storfamilien, som da i neste ledd tilbyr tilhørighet, beskyttelse, og underhold. I nordmenns øyne er det lett å tenke dette som synonymt med utbytting. Det kan det selvfølgelig og være i noen tilfeller, men ofte representerer klanen en sosial trygghet som betyr mye. Romfolket i Romania er ikke en ensrettet gruppe. Den består av ulike retninger med ulike språk, kulturer og er i svært ulik grad integrert i det rumenske samfunn. Noen er assimilert, mens andre lever segregert og på samme vis som for 200 år siden. Noen er rike, de fleste er fattige. Noen er banditter, de fleste ærlig mennesker. De fleste sender barna sine på skolen, noen gjør det ikke. Felles for de fleste er at de i ulik grad opplever diskriminering i det rumenske samfunnet. Dette skjer ikke offisielt, men ofte i form av for eksempel utestengelse fra arbeidsmarkedet og hverdagsrasisme. Mange er pinsevenner, mens andre er ortodokse kristne. Noen praktiserer en tradisjonell, religiøs tro, gjerne synkretisert med kristen tro. Deres kultur er også fjern fra vår norske. Mens vi i stor grad er individualistiske, tolker romfolket ofte virkeligheten ut fra sin gruppe, være seg storfamilie eller klan. Århundrer med utestengelse og diskriminering har gjort at mange romfolk instinktivt reagerer med isolasjon og segregering fra storsamfunnet.

Hvem er tiggerne som har invadert våre gater og byer i løpet av de siste årene? Mitt inntrykk er at de fleste er ærlige sjeler som kommer fra fattige kår i Romania. Flere har lånt penger for å komme til Norge, og disse skal betales tilbake med renter etter noen måneders «arbeid» her på berget. De har hørt historier om hvor lukrativt tiggingen kan være, og kommer til Norge i tro på at de lett skal kunne tjene nok penger til både reise, renter, opphold og mat, samt at de kan komme hjem med en god slump penger. For å spare penger, bor noen som sild i tønne i leiligheter, mens de verst stilte, sover i telt eller under broer. De aller fleste ønsker å jobbe, men omstendighetene gjør dette mer eller mindre umulig.

Hvordan skal vi forholde oss til romfolk som tigger? Jeg har ingen forslag til kjappe løsninger, men jeg skulle ønske vi nordmenn kunne bli flinkere til å se enkeltmenneskene. Vi snakker nemlig om mennesker med drømmer, håp og følelser. Slik kan vi berøres av deres situasjon, og kanskje kan dette utfordre oss til å hjelpe?

Moder Teresa ble en gang utfordret på at hennes hjelp bare var en dråpe i havet. Det løste ikke de strukturelle problemene bak Calcuttas fattigdom. «Vi må ikke glemme at havet består av dråper», svarte hun.

Andreas Nordli, Leder Ungdom i Oppdrag

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere