Andreas Nordli

Alder: 44
  RSS

Om Andreas

www.andreasnordli.no

Følgere

Respons til Helge Skår

Publisert over 3 år siden

Først av alt, takk til Helge Skår for flere kommentarer. Og takk til Tonje Haugeto Stang for gode bidrag. Skår skriver både om sin korte fortid i Ungdom i Oppdrag og kommer med flere uttalelser om Ungdom i Oppdrag. Noe er jeg uenige i, mens jeg har forståelse for andre påstander han kommer med.

Før jeg kommer inn på disse, ønsker jeg å si at jeg er lei meg for at Skår ikke har opplevd seg hørt i møte med ledere i Ungdom i Oppdrag. For det andre ønsker jeg å uttrykke respekt for hans subjektive opplevelse og at dette kan oppleves sårt, slik han uttrykker det i sin siste kommentar.

Jeg ønsker ikke å inngå i noen videre offentlig samtale om dette, utover det jeg her har skrevet. En slik samtale hører primært hjemme i andre fora, tenker jeg.

Når det gjelder hans påstander om Ungdom i Oppdrag, så ønsker jeg å gi tre generelle tilbakemeldinger:

Teologi: Skår påstår i sin første kommentar at Ungdom i Oppdrags største problem er teologi, og at Ungdom i Oppdrag er preget av «trosforkynnelse». For det første er «trosforkynnelse» et upresist begrep, og det er litt vanskelig for meg å vite hva han mener med dette, når han ikke kan være mer konkret. I et senere innlegg sier Skår at 90 prosent av vår teologi er «innenfor», mens 10 prosent er omstridt.

Ungdom i Oppdrag er en tverrkirkelig organisasjon som har medarbeidere i nær 200 land og vi samarbeider med de fleste kirkesamfunn i verden, inkludert Den katolske kirke. For eksempel har representanter for Ungdom i Oppdrag vært med å utforme en nyskrevet katekisme for – med fokus på disippelgjøring – på oppdrag av Kardinal Schönborn i Østerrike. Skal man likevel forsøke å kategorisere Ungdom i Oppdrag i en bås, så vil mange hevde at organisasjonen preges av lavkirkelighet, evangelisk-konservativ teologi med et tydelig karismatisk preg.

Nettopp fordi vi er internasjonale og tverrkirkelige, vil det nødvendigvis finnes ulike syn på teologiske spørsmål i Ungdom i Oppdrag, men disse er likevel ikke større enn at man kan arbeide sammen i det som er en av verdens største misjonsorganisasjoner. At vi er tverrkirkelige betyr ikke at vi er teologisk bevisstløs. Tvert imot. Å være tverrkirkelig fordrer stor grad av teologisk bevissthet.

Alle som leser Mot Målet, Ungdom i Oppdrags blad (www.motmålet.no), vil ikke finne mye tradisjonell «trosforkynnelse» der. Våre verdier og trosgrunnlag ligger på våre websider, og heller ikke der finner man noe som fraviker fra for eksempel Lausanne-pakten.

 

Sekterisme: Skår sammenligner Ungdom i Oppdrag med Jehovas vitner og hevder at Ungdom i Oppdrag er «et grensetilfelle» når det gjelder sekterisme. Rett nok trekker Skår sammenligningen med Jehovas vitner tilbake, men hevder likevel at vi har sekteriske trekk. Jeg ønsker å tilbakevise dette og er uenig i en slik påstand.

Nettopp fordi Ungdom i Oppdrag er en internasjonal organisasjon, har jeg ikke grunnlag for å garantere at alle 1500+ sentre til Ungdom i Oppdrag verden over drives godt. Selvsagt finnes tilfeller jeg ikke er stolt av. Men dette gjør ikke Ungdom i Oppdrag til «et grensetilfelle».

En sekt opererer ofte lukket. I Ungdom i Oppdrag har vi en årlig (og ønsket) turn-over av medarbeidere på 15-20 prosent, hvor de fleste er unge mennesker som arbeider et par år i Ungdom i Oppdrag før de begynner å studere. Hvert år er tusenvis av mennesker innom våre arrangementer, bibelskoler eller reiser ut som korttidsmisjonærer. Ungdom i Oppdrag er på ingen måte lukket.

En sekt opererer ofte med meningsdiktatur. Vi er tverrkirkelige og i Ungdom i Oppdrag kan det være relativt store teologiske ulikheter. Fordi vi også er internasjonale, vil det nødvendigvis være et stort kulturelt mangfold i Ungdom i Oppdrag, langt fra det som kan betegnes som uniformisme. Ingenting av vår virksomhet er skjult for noen, det er ingenting hos oss som ikke tåler dagens lys.

Åndelighet: Skår påstår at vi har en usunn kultur i forhold til åndelighet og lederskap. Ungdom i Oppdrag tror på unge mennesker og unge ledere. Dette er en av organisasjonens styrker, men dette kan også være en av organisasjonens svakheter. Jeg skal være den første til å innrømme at det også hos Ungdom i Oppdrag har vært tilfeller av dårlig lederskap. Det vet jeg. Og det må jeg som ansvarlig leder ta ansvar for.

Det er viktig for meg å formidle et holistisk menneskesyn – ikke en dualistisk tanke hvor man skiller ånden og sjelen – som i realiteten grenser opp mot gnostisk tenkning.

Argumenter som «Gud har talt til meg. Derfor skal du gjøre dette», er en type argumentasjon vi ikke ønsker å ha i Ungdom i Oppdrag. Likevel tror vi på å høre Guds stemme og leve etter Guds ledelse.

 

Med dette ønsker jeg å sette strek for samtalen om de generelle påstandene som Skår fører om Ungdom i Oppdrag.

Gå til kommentaren

Når Gud forandrer seg

Publisert rundt 6 år siden

Også jeg leste Vårt Lands spennende artikkel om «bønnespråket» i Den norske kirke. To språkforskere har analysert bønnespråket i forhold til den nye liturgien, og sammenlignet det med tidligere liturgier. Dere kan lese artikkelen her: http://www.vl.no/troogkirke/kirkens-sprak-reflekterer-et-brutalt-menneskesyn/

Jeg tenker de to språkforskerne har noen gode poenger. Det som slår meg, er at dette egentlig bekrefter trenden som Reidar Paulsen beskrev i forrige uke på bloggen sin, hvor han snakker om  «et terapeutisk evangelium»: Målet med gudstroen er at vi skal oppleve fred og harmoni. Altså, Gud blir et middel for å oppnå et mål. Slik setter vi mennesker oss selv i sentrum av tilværelsen, hvor vår personlige selvrealisering nærmest blir det eneste saliggjørende. Her finner dere bloggen til Reidar: http://basileia.no/2013/09/11/jeg-meg-mitt-og-mine/

I Bibelen er lidelse en integrert del av livet. Som språkforskerne indikerer, har det skjedd en glidning i vår forståelse av Gud. Nå er det ikke slik at «alt var bedre under krigen», slik jeg av og til får inntrykk av noen mene. Alt var ikke bedre før. Mye er bedre nå. Men samtidig skal vi være oppmerksom på hvordan tiden preger vårt gudsbilde. Og siden gudsbilde preger hele kristentroen vår, ja hele livet, så er det viktig at vi tilnærmer oss dette med klare tanker og varme hjerter, med Bibelen i bunn. Det er nemlig ikke slik at Gud eksisterer for meg. Alt er skapt for ham, til ham og ved ham.

Gå til kommentaren

Misjon er grensekryssende

Publisert over 6 år siden

Takk til Raag Rolfsen for godt svar og spennende samtale. Først av alt vil jeg beklage overskriften i mitt forrige innlegg. Det var upassende. Du tar opp flere spennende punkter i ditt siste innlegg. La meg kommentere fire punkter.

For det første liker jeg godt måten du kommuniserer de komplementære sidene ved det værende og gjørende i Guds vesen (natur + karakter). Det er nettopp disse som definerer utgangspunktet for missio Dei. Fordi Gud sendte (og sender) seg selv til jorden gjør det ham til en misjonerende Gud. Nå sender han Kirken, på samme måte. Du skriver at «Misjon er det kirken er fordi den gjennomsyrer alt den gjør.» Dette er jeg enig i, dog realiteten er at vi ikke lever i en idealverden. Derfor drømmer jeg om å se flere lokale kirker implementere en slik tenkning i alle aspekter av sin virkelighet, slik at den påvirker måten vi for eksempel forvalter våre ressurser, vår forkynnelse, diakonien og gjestfrihet (philoxenos - kjærlighet til fremmede). Derfor trenger vi "profetstemmen" som kan kalle Kirken til videre etterfølgelse av Kristus og dermed engasjement for Guds misjon.

For det andre vil jeg peke på noe du kort er inne på, nemlig forholdet mellom hersker vs. tjener. Messiasprofetiene i Jesaja, som Paulus på mange måter oppsummerer med sin kristushymne i Fil. 2, definerer hvordan Faderen sender Sønnen. Den lidende tjener kom for å oppgi sine rettigheter og ikle seg menneskets natur og forgjengelighet – prøvd i alle ting. Når da Jesus sier at han sender oss på samme måte, forstår vi utgangspunktet for Kirkens sendelse. Vi er sendt for å tjene, ikke herske. Dessverre har ikke Kirken alltid vært en tjener. Gott mitt uns har blitt brukt som både eksplisitt og implisitt argument forovergrep, utbytting og krig. Også i protestantisk misjonshistorie finner vi grelle eksempler på triumfalisme som ikke stemmer overens med eksempelet Jesus etterlot oss. Aspektet med maktforhold, økonomi og posisjon er noe Kirken er nødt til å ta på alvor.

For det tredje vil jeg peke på et aspekt som handler om definisjon av misjon. Jeg var inne på dette i mitt forrige innlegg, men vil gjerne utdype litt. Jeg mener det er hensiktsmessig å bruke selve begrepet misjon på en smalere måte enn du gjør, og da begrense det til kristent arbeid som krysser etniske og kulturelle grenser. Som basis for dette tar jeg utgangspunkt i abrahamspakten, som eksplisitt utrykker Guds evige hensikt, hvor hans mål er at alle jordens slekter og etniske folkegrupper skal velsignes. Dette betyr ikke at jeg devaluerer annen type kristen aktivitet, men jeg ønsker et skille mellom hva som er etnisk- og kulturelt grensekryssende og hva som ikke er det. På denne måten blir diakoni misjon, dersom det skjer i en tverrkulturell kontekst. Dersom diakoni skjer innenfor kirkens egen etniske og kulturelle ramme, blir det «bare» diakoni. Det samme kan sies om trosformidling. Dersom dette skjer i en tverrkulturell ramme, blir det misjon. Dersom det skjer «hjemme», blir det «bare» evangelisering. Jeg mener at hvis all kirkelig aktivitet blir definert som misjon, trenger vi et nytt begrep som kan definere Kirkens kall til å krysse etniske grenser. Ikke for å gjøre misjon til mer viktig enn noe annet, men bare for å differensiere ulik kristen aktivitet. Du sier disse grensene går flere steder, både inni oss og rundt oss. Dette er jeg enig i. Men slik jeg tolker abrahamspakten som en rød tråd gjennom hele GT og NT, tenker jeg det blir mer hensiktsmessig å peke på at misjon skjer når den etniske og kulturelle grensen krysses. Dette har og sitt utgangspunkt i nettopp missio Dei. Sønnen krysset grenser da han ble sendt til jorden – fra det himmelske riket til det jordiske riket. Misjon vil inneholde mange forskjellige typer kristen tjeneste, som for eksempel diakoni, rettighetsarbeid, trosformidling, kirkeplanting, bibeloversettelse og empowering. 

Til slutt: Du skriver at «Kirkens sendelse har sitt utspring i en væremåte hos Gud selv, og at dette blir tydlig i sendelsen av Sønnen og Den hellige ånd, er for meg vesentlig.» Ja! Dette er jeg enig i, men i praksis skjer ikke dette før Kirken selv finner sin fulle identitet i sitt kall til å delta i missio Dei – å bli sent på samme måte som Kristus ble sendt.Derfor mener jeg vi kan si at kirkens agenda vil kun være misjonal når – og bare når – Kirken forstår sin sanne identitet som «sendt», ved å gjøre missio Dei til sin første og største sak på sin agenda. At 1/3 av jordens befolkning fremdeles er utestengt fra muligheten til å høre evangeliet, viser oss at Kirken fremdeles ikke fullstendig har forstått sitt kall til å delta i Missio dei.

Gå til kommentaren

Har du sluttet å slå kona di?

Publisert over 6 år siden

Raag Rolfsen, direktør i Areopagos, skrev før helgen en artikkel hvor han hevder vi må gi opp «misjon» for misjonens skyld, og viser til et vedtak i Kirkemøtet som sier at misjon er noe vi er, ikke noe vi gjør. Enig? Satt på spissen, så blir det som å spørre om du har sluttet å slå kona di. Uansett om du svarer ja eller nei, så blir det feil.


Først, takk til Raag Rolfsen for utfordrende lesning! Artikkelen inneholder flere interessante poenger, og særlig er drøftingen om Kirkens selvforståelse som misjonal spennende. Misjonal er et av disse «moteordene» som flere og flere lokale kirker benytter som merkelapp på seg selv. Jeg tror det er hensiktsmessig å enes om en definisjon. Personlig liker jeg den Alan Hirsch, forfatter av bl.a. The Forgotten Ways, bruker: «En misjonal kirke er et fellesskap av Guds folk som både forstår seg selv og organiserer sin virksomhet rundt det å være agenter for Guds hensikt på jorden».

Rolfsen drøfter også begrepet missio Dei. Dette begrepet ble på mange måter introdusert i moderne tid av Karl Barth, da han diskuterte dette på misjonskonferansen i Willingen i 1952. Til misjonskonferansen i Brandenburg (1932) skrev han følgende: «… konseptet «missio» var i oldkirken hentet fra trenighetslæren, hvor det beskriver Guds sendelse av hans selv, nemlig sendelsen av Sønnen og Ånden til verden.» Barth refererer her til Augustins bruk av missio Dei som betydde «the sentness of God (the Son) by the Father». David Bosch drøfter dette begrepet videre i Transforming Mission, og sier at Barths tenkning endret kirkens selvforståelse – fra subjekt til objekt – fra sender til å være den sendte.

Falske motsetninger

En av utfordringene jeg ser ved Rolfsens artikkel er den tilsynelatende motsetningen mellom å være og å gjøre. I semittisk tradisjon tenkes det ikke dikotomisk slik vi gjerne gjør i Vesten. I vår verden setter vi ofte opp motsetninger mellom ulike teologiske begrep, hvor målet er å skape mest mulig i balanse mellom disse begrepene. Eksempler på slike tilsynelatende motsetninger kan være balansen mellom Jerusalem og verdens ende (Apgj 1,8), Guds hellighet og Guds godhet eller Jesu to naturer. Slik balansekunst vil sjeldent være til god hjelp. Derfor gjør vi lurt i å avvise dikotomien mellom Jerusalem og verdens ende, og Jesus som menneskesønn og gudesønn. De komplementerer hverandre.  På samme vis trenger vi å avvise motsetningen mellom å være og å gjøre. Hva med heller å omfavne begge deler, hvor vi definerer vår selvforståelse som både å være og å gjøre, hvor disse to sidene gjensidig komplementerer hverandre?

Utvanning av begrep

Dersom jeg forstår Rolfsen korrekt, mener jeg å hevde at han i realiteten utvanner begrepet missio Dei. Det er riktig at kirken er sendt (jmf. Joh 20,21), men missio Dei er ikke bare Guds sendelse av kirken. For at begrepet skal ha mening, må det også inkludere at Kirken er utsendt i Guds misjon. Guds misjon er å forsone menneskeheten og gjenopprette alt som er skapt, noe som også inkluderer «å nå de som er uberørt av evangeliet», som Rolfsen selv uttrykker det.

Men det er nettopp her problemet oppstår. For hvis misjon skal være alt kirken driver med, slik Rolfsen hevder, da står vi i fare for at det ikke betyr noe som helst. Hvis alt kirken driver med defineres som misjon, vil det for eksempel sette Egede og Careys virksomhet i et annet lys, hvor de med sin misjonsvirksomhet ikke brakte en ny dimensjon over protestantisk kirkeliv. Hvorfor skal vi utvanne begrepet misjon til å bety alt (eller ingenting)? Dersom all virksomhet kirken bedriver er misjon, så trenger vi å etablere et nytt begrep som beskriver den «grensekryssende aktiviteten» som kirken i mer eller mindre 2000 år har bedrevet.

Fra Det nye testamentet ser vi konturene av to ulike strukturer. Vi har Apostelen Peters struktur (modality) og Apostelen Paulus’ struktur (sodality) som begge går som to parallelle spor gjennom kirkehistorien. Engelskmannen Patrick Johnstone beskriver i boken The Church is Bigger Than You Think, Kirken i tre ulike strukturer, nemlig den lokale kirken, misjonsorganisasjonene og utdanningsinstitusjonene. Vi ser historisk at når en av disse tre har manglet, så har Guds misjon alltid stagnert.

Intet nytt under solen

Det er vanskelig å være uenig med Rolfsen i at kirkens kall er å være misjonal. Men samtidig beskriver han på denne måten bare én side av kirkens kall. Derfor er jeg både uenig og enig med ham. Bildet må nemlig komplimenteres, og ikke bare beskrive «modality», men også eksplisitt inkludere «sodality», for at det skal bli helhetlig.

Kirkemøtets vedtak fra i fjor bringer intet nytt på torget. De aller fleste evangelikale misjonsorganisasjoner har i mange år forstått seg selv på denne måten. Cape Town-konferansen understreket dette kanskje tydeligere enn noen gang i evangelikal misjonshistorie.

Jeg mener vi ikke kan bruke begrepet misjonal, hvis det ikke impliserer at enkeltmennesker er villige til å gå ut for å krysse grenser, enten geografisk eller kulturelt. Dersom våre kirker kun er attraksjonale, vil de ikke bevege seg utenfor sine definerte områder, hverken geografiske, kulturelle, etniske eller utover sin samfunnssfære. Dersom vi ikke krysser grenser, hverken utfører eller er vi Guds misjon.

Gå til kommentaren

Mest leste siste måned

Idiotforklarer kristen høyreside
av
Espen Ottosen
29 dager siden / 1725 visninger
Servietter og skam
av
Merete Thomassen
22 dager siden / 1659 visninger
Ord som truer vår religionsfrihet
av
Trond Bakkevig
22 dager siden / 1505 visninger
Hva skjer Hanvold?
av
Bendik Storøy Hermansen
20 dager siden / 1455 visninger
En samfunnsskapende kraft
av
Berit Hustad Nilsen
24 dager siden / 1380 visninger
Tenåringstrass i regjeringen
av
Usman Rana
rundt 1 måned siden / 1362 visninger
Glansbilder av Sjømannskirken?
av
Arnfinn Eng
rundt 1 måned siden / 1273 visninger
170 år med misforståelser
av
Joanna Bjerga
10 dager siden / 976 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere