Andreas Dingstad

Alder: 42
  RSS

Om Andreas

Bibliotekar og skribent.Twitter: @adingstad

Følgere

Demokrati på sitt verste?

Publisert over 9 år siden

For noen år siden ble et fly fra Swiss Air forsøkt nektet landing i Saudi Arabias hovedstad Riyadh. Årsaken? Flyets sveitsiske kors på dets haleparti. Kompromisset ble at flygerne skrudde av belysningen ved landing, slik at landets innbyggere skulle spares for synet av det fryktede korset.

Samtidig stemte sveitserne søndag for et forbud mot minareter. Massemedia koker over av fordømmelser.

Et forbud mot hva?
Jeg tillater meg å minne om at dette er et forbud mot minareter, ikke mot byggingen av nye moskeer og den frie religionsutøvelse. Denne nytes og praktiserers pr. idag av de mer enn 350 000 sveitsiske muslimer, i sine 160 moskeer. Forhåpentligvis vil de fortsette med dette i årene som kommer, da den sveitsiske grunnlov garanterer for deres rettigheter.

Selvpisking. På tross av dette er det slående hvordan den europeiske selvpisking når nye høyder etter sveitsernes praktisering av sitt direkte demokrati. Lars Gule, tidligere leder i Humanetisk forbund, kaller avgjørelsen for ”demokrati på sitt verste”. Dagsavisen går enda lengre, og fornærmet i går en hel sveitsisk nasjon ved å vie forsiden til en pervers forvrengning av landets flagg, hvor korset er gjort om til et hakekors. Unge KRF’ere her på Verdidebatt kaller referendumet for rasisme.

Frykt? Man kan argumentere godt for at Sveits har tatt en prinsipiell gal avgjørelse ved å ta spørsmålet om minareter opp på et konstitusjonelt nivå. Er dette forenelig med et liberalt demokrati?  Men i stedet for å vaske sine hender, burde Europa heller se på de bakenforliggende årsaker. Det skal intet geni til for å se at det ikke er minaretene i seg selv dette dreier seg om. De høye spir har i alpelandet blitt en fysisk legemliggjøring av det mange oppfatter som et truende og skremmende fremtidsscenario, basert på de siste tiårs masseinnvandring til Europa.

Gjensidighet. Enhver form for samtale - eller for å bruke det nymotens ord: dialog - krever en gjensidighet. Partene forventes å gi og ta, og med dette legge forholdene til rette for hverandre. Den gode viljes usynlige hånd legemliggjort i praktisk handling.

Dessverre er det altfor ofte slik at toleransen for annerledes troende kun går en vei. Mens muslimer i Europa nyter full religionsfrihet, ser vi i mange muslimske land at religiøs og kulturell pluralisme er et fremmedord, ja endog forbudt ved lov.

Med fare for å gjenta meg selv her på bloggen: koptere i Egypt, kaldeiske kristne i Irak, konvertitter i Iran, flere millioner gjestearbeidere i Saudi Arabia, minoritetene i Pakistan: alle vil vitne om en systematisk motarbeidelse på systemplan, og en mangel på trosfrihet i prakis. Dette er mennesker som gladelig ville hoppet på muligheten til et forbud mot høye kirketårn, synagoger eller templer, så lenge de fikk dyrke sin Gud i fred.

Nå er selvsagt ikke svaret at vi selv glemmer våre prinsipper og faller ned på nivået til for eksempel teokratiske Saudi Arabia. Man har da en tradisjon og livsnødvendige verdier å ivareta. Dette må sveitserne huske på.

Men siden rettighetenes riddere igjen er ute og rir: la deres energi og vrede for en gangs skyld brukes på de som virkelig lider nød for sin livsstil og tro.  Litt perspektiver har aldri skadet noen.

Gå til innlegget

Et krusifiks til besvær

Publisert over 9 år siden

<!-- /* Font Definitions */ @font-face {font-family:"Cambria Math"; panose-1:2 4 5 3 5 4 6 3 2 4; mso-font-charset:1; mso-generic-font-family:roman; mso-font-format:other; mso-font-pitch:variable; mso-font-signature:0 0 0 0 0 0;} @font-face {font-family:Calibri; panose-1:2 15 5 2 2 2 4 3 2 4; mso-font-charset:0; mso-generic-font-family:swiss; mso-font-pitch:variable; mso-font-signature:-1610611985 1073750139 0 0 159 0;} /* Style Definitions */ p.MsoNormal, li.MsoNormal, div.MsoNormal {mso-style-unhide:no; mso-style-qformat:yes; mso-style-parent:""; margin-top:0cm; margin-right:0cm; margin-bottom:10.0pt; margin-left:0cm; line-height:115%; mso-pagination:widow-orphan; font-size:11.0pt; font-family:"Calibri","sans-serif"; mso-ascii-font-family:Calibri; mso-ascii-theme-font:minor-latin; mso-fareast-font-family:Calibri; mso-fareast-theme-font:minor-latin; mso-hansi-font-family:Calibri; mso-hansi-theme-font:minor-latin; mso-bidi-font-family:"Times New Roman"; mso-bidi-theme-font:minor-bidi; mso-fareast-language:EN-US;} .MsoChpDefault {mso-style-type:export-only; mso-default-props:yes; mso-ascii-font-family:Calibri; mso-ascii-theme-font:minor-latin; mso-fareast-font-family:Calibri; mso-fareast-theme-font:minor-latin; mso-hansi-font-family:Calibri; mso-hansi-theme-font:minor-latin; mso-bidi-font-family:"Times New Roman"; mso-bidi-theme-font:minor-bidi; mso-fareast-language:EN-US;} .MsoPapDefault {mso-style-type:export-only; margin-bottom:10.0pt; line-height:115%;} @page Section1 {size:612.0pt 792.0pt; margin:70.85pt 70.85pt 70.85pt 70.85pt; mso-header-margin:35.4pt; mso-footer-margin:35.4pt; mso-paper-source:0;} div.Section1 {page:Section1;} -->

De fleste har vel fått med seg bråket rundt krusifiksene i italienske skoler. I følge Den europeiske menneskerettighetsdomstol er det ”diskriminerende” ovenfor ikke-troende elever at hvert klasserom har et krusifiks på veggen. De er blitt beordret fjernet.

Protestene mot dommen har forent en vanligvis splittet italiensk offentlighet. At dette mildt sagt er kontroversielt i Italia, skjønner vi når selv det italienske kommunistpartiet viser sin indignasjon.

Den italienske regjering har lovet å kjempe mot bannlysningen av krusifiksene i skolen, en tradisjon som i pressen feilaktig blir fremstilt som en arv fra fascisten Mussolini og Laterantraktaten. Sannheten er at tradisjonen startet allerede i 1860, under samlingen av Italia.

Den sekulære stat. Saken er komplisert. Her er det nemlig gode argumenter på begge sider. Staten kan jo ikke tro. De aller fleste kontinentale kristne teologer vil nikke bekreftende til denne påstanden. ”Så gi Cæsar hva Cæsars er….” osv. Dette bør være et grunnprinsipp i alle liberale demokratier.

Problemet med krusifiksene er at de representerer så mye mer enn det rent religiøse. I Italia og mange andre tradisjonelt katolske land representerer de også en historisk identitet, et samlende fellessymbol for demokrati, fred, solidaritet og nasjonal enhet. Når ble dette et brudd på menneskerettighetene?

Mennesket trenger samlende symboler. Noe som forener. Det er allikevel et paradoks at klasserommene eksponerer krusifikset når ikke alle bekjenner dets Credo.

Men spørsmålene vi må stille oss er: Er en sekulær stat ensbetydende med en stat hvor religionen er usynlig? Kan ikke det som tradisjonelt sett har vært samlende, få fortsette å være samlende, på tross av symbolets religiøse natur? Er det et brudd på mindretallets rettigheter når majoriteten hevder sine tradisjoner, sett i lys av at mindretallet selv nyter godt av den religionsfriheten dets nasjonalstat garanterer for?

Første akt. I et europeisk fellesskap som i økende grad definerer pluralisme som mindretallets sensur av flertallet, vil det være naivt å tro at dommen ikke vil bli forsøkt implementert i hele EU-området. Det skal derfor bli interessant å følge utviklingen når krusifiks-forbudet forsøkes gjennomført i sterkt katolske land som Polen og Malta. Eller ortodokse Hellas og Kypros, hvor nasjonalstatens allianse med den ortodokse kristendom er en selvfølge.

Demokratisk underskudd. Uansett om man er sekularist, kristen, eller for den saks skyld begge deler: Saken viser oss at ideen om et samlet Europa i større grad trenger økt demokratisk legitimitet. Forbudet mot krusifikser er nemlig vedtatt av et ikke-folkevalgt organ, som igjen krever lydighet av selvstendige nasjonalstater innenfor et gitt territorium.

Historien lærer oss mye, blant annet at lover som trumfes gjennom uten folkelig støtte, sjelden er en oppskrift på langvarig harmoni.

Jeg foreslår følgende: La innbyggerne i Italia og andre land stemme over saken i et godt gammeldags demokratisk valg. Men det ville kanskje også vært et brudd på menneskrettighetene?

Gå til innlegget

The Do-Gooders

Publisert nesten 10 år siden

Dette er ikke et innlegg for eller mot kondomer. Det er et innlegg for den gode smak.

Bakgrunnen er Kirkens Nødhjelps smakløse kondomer-til-julegave-aksjon.

Her kan du kjøpe kondomer til de trengende: ”For 90 kroner kan du redde hele familier fra å bli smittet av hiv-viruset.
”, leser vi på deres nettbutikk. Så genialt. Så enkelt. Eller kanskje ikke?

Kampanjen er et klassisk eksempel på en misforstått vestlig ”Do-Goodisme”. Ta en stor dose gode intensjoner, bland med en forenklet virkelighetsoppfatning og troen på enkle løsninger, og du har hovedingrediensene for å bli en ”Do-Gooder” du også.

Den grenser også til det vulgære i sin ”vi vet hva som er best for dere” holdning. Det er som om det underliggende budskapet er: la oss for all del beskytte disse menneskene mot seg selv, de klarer det jo ikke selv må vite.

Mange afrikanere er lei av det de ser på som en vestlig løsning på et afrikansk problem. Ta for eksempel Rose Busingye fra Meeting Point Kampala, et ugandisk senter som behandler over 4000 AIDS-syke hver dag. I et intervju med Zenit, forteller hun:

”Offering an example of the occasional lack of comprehension of the situation in Africa, Busingye spoke about a group of journalists who had come to report on the activities of Meeting Point. Seeing the condition of the HIV-positive women, they were moved. They decided to make themselves useful and do something for the women: they gave them a small box of condoms. Seeing this, the director reported, one of the women at the center, Jovine, looked at them and said: "My husband is dying and I have six children who will soon be orphans. What use are these boxes you are giving me?"”

Do-Gooderisme på sitt absolutt beste der altså.

Det er jo så ubehagelig når de hjelpetrengende begynner å tenke selv. Ta eksempelvis min nå avdøde ghanesiske venn, student i Norge på det glade 70-tall, som sjokkerte de hvite raddisser med å gå i dress, være konservativ, og hold dere fast: være mot bistand. Han mente den var med på å holde afrikanere nede. Det må ha vært tungt å svelge for norske Do-Gooders.

Finnes det så andre av arten der ute? Ja, ta for eksempel en del av den globale klimabevegelsen, eller ”The Church Of Global Warming”, hvor anti-kapitalisme og den generelle selvrettferdighet er viktigere enn konkrete miljøtiltak. Troen på global oppvarming er nå endog blitt sidestilt med religiøse overbevisninger. Skjønn det den som kan.

Listen kunne vært mye lengre, men det kan kanskje leserne hjelpe meg med?

Gå til innlegget

Resolusjonen som knebler

Publisert nesten 10 år siden

Mandag offentliggjorde den amerikanske trosfrihetskommisjonen sin årlige rapport om trosfrihetens kår i verden.  

The usual suspects. I år som i fjor er det stort sett de samme land som utpeker seg med negativt fortegn: Burma, Kina, Eritrea, Iran, Irak, Nord Korea, Saudi Arabia, Sudan og Uzbekistan.

Nytt av året er utenriksminister Hillary Clintons klare fordømmelse av forslaget fra Organisasjonen av islamske stater (OIS), som med sine 56 medlemsstater aktivt jobber for en permanent og bindende FN-resolusjon som vil gjøre det kriminelt å ”krenke religioner” - en resolusjon som Clinton frykter vil begrense ytringsfriheten.

Trosfrihetskommisjonens medlem, Leonard A. Leo, kommenterer:

“Aside from Islam, the resolutions do not specify which religions are deserving of protection, or explain how or by whom this would be determined”.

Forslaget ønsker altså å kriminalisere de ytringer og handlinger som til enhver tid defineres som krenkende mot en spesiell religion.

Allerede i mars i år fordømte FNs menneskerettighetsråd krenkelsen av religioner, og definerte det som et brudd på menneskerettighetene.

Men sett i lys av striden rundt de danske karikaturer, og situasjonen til politiske og religiøse dissidenter i mange av OIS sine medlemsstater, så er forslaget til ny bindende resolusjon svært urovekkende.

Krenkelser. For hvem skal definere hva som er krenkende? Vil det for eksempel være en krenkelse å bytte religion, være ikke-praktiserende, eller tilhøre en annen religion enn flertallets?

Ta for eksempel Pakistan, hvor ekstremistiske grupper bruker landets hensynsløse blasfemilov til å slå ned på religiøse minoriteter; senest i sommer da 10 kristne ble slaktet ned i Gojra.

Dette er altså landet som selv sitter i FNs menneskerettighetsråd, sammen med andre kjente menneskerettighetsbastioner som Saudi Arabia, Nigeria og Kina, og samtidig driver lobbyvirksomhet for nevnte resolusjon. Flere som ser ironien?

En bindende FN-resolusjon vil være et svik mot de progressive krefter innen OIS selv, og ikke minst ovenfor alle religiøse og politiske minoriteter verden over.

Den viser oss visselig at ideen om religiøs pluralisme og den sunne sekularitet fremdeles har en lang vei å gå i mange av verdens land.

Gå til innlegget

Rødvinskatolikkene

Publisert nesten 10 år siden

I en nylig religionsdebatt på Twitter, snublet jeg over følgende tweet fra en kjent norsk mediekommentator. På spørsmålet om hvorfor hun ikke ble katolikk, kom følgende svar:

”Katolikk er det siste jeg skal bli. Det er for mange venstreradikale intellektuelle som elsker innpakning i latin og røkelse.”

Hun er ikke den eneste. Myten om den norske rødvinsdrikkende intellektuelle katolikken, som med tidsskriftet St. Olav i baklomma svermer av gårde til messe, lever i beste velgående.  

Jeg tillater meg derfor å utfordre den litt: Den typiske katolikken i Norge i dag er en vanlig hardtarbeidende filippinsk-polsk-vietnamesisk-eller-for-den-saks-skyld norsk troende. Tar man turen innom de to store katolske menighetene i Oslo, St. Olav og St. Hallvard, møter du skuffende få svermeriske raddisser eller konspirerende intellektuelle.

Heldigvis har vi i Den katolske kirke en rik intellektuell og kulturell tradisjon. Men at norske katolikker anno 2009 er noen fisefine rødvinskatolikker med nesa i været, er nok langt fra virkeligheten.

Du skal nemlig lete lenge etter et mer sammensatt publikum enn de du finner krøket sammen i de overfylte katolske kirkebenker: rastamenn, vietnamesiske babes, tøffe filippinos, fromme ungpikekatolikker, gamle rynkete bestemødre, polske snekkere eller vanlige norske barnefamilier, bare for å nevne noen.

Felles for oss alle er troen på evangeliet om Jesus Kristus.  Her er det plass til alle, til og med en og annen rødvinskatolikk. Skulle du tilfeldigvis møte en av sorten, så kan jeg garantere at de nok er glade i Kirken de også.

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere