Andreas Dingstad

Alder: 42
  RSS

Om Andreas

Bibliotekar og skribent.Twitter: @adingstad

Følgere

Frihet, likhet og brorskap?

Publisert over 9 år siden

Onsdag denne uken kom nyheten fra London: Labours Harriet Harman trekker forslaget til den såkalte Equality Bill, lovendringen som i praksis ville gjort det ulovlig for trossamfunn selv å definere ansettelsesvilkår til sine ansatte. Prisen ble for høy. 

Kanskje innså Labour at dette ikke dreier seg om kravene fra en liten obskur gruppe, men faren for ytterligere fremmedgjøring av blant annet over 4 millioner katolsk velgermasse, ved å innføre en lov mange ser på som en trussel mot trosfriheten.

Mye har blitt sagt i media om pavens ”innblanding” i engelsk politikk. Benedikts innvending er at lover som dette bryter med universaliteten i naturretten, og dermed også trosfriheten. Dette dreier seg altså ikke om retten til å diskriminere, men retten til selv å definere sine dogmer og tradisjoner.

Men det er ikke bare ”menigheten” som ser fornuften i pavens tale til de engelske biskopene. (Hvor mange leser faktisk mannens taler før de uttaler seg?)

Vi leser fra den utmerkede kronikken ”Why I, as a gay man, agree with the Pope - Harriet Harman's equality mania only promotes intolerance”:

”The world has changed beyond recognition for the better for gays in the past decade. So why do I fear that all that good work now risks being undermined? It is precisely because the very intolerance that was once targeted at gays is now being directed at those who have sincerely-held - if, in my view, misguided - objections to gay equality”.

Kampen i England har blant annet stått om hvorvidt staten kan tvinge katolske adopsjonsbyrå å formidle også til homofile par. I 2007 ble to katolske adopsjonsbyrå – på ordre fra nevnte Harriet Harman – tvunget til å stenge da de nektet å rette seg etter de nye lovene. Andre byråer løsrev seg formelt fra Kirken for å kunne fortsette sin virksomhet. En jødisk skole i London ble i fjor også dømt for ”rasisme” grunnet dets opptakskrav: jødisk barn født av en jødisk mor.

Eksemplene i England viser det paradoksale i den nye europeiske kulturen hvor menneskerettigheter - fremfor å ivareta menneskets grunnleggende verdighet - i økende grad blir til en ideologi med klare politiske agendaer.

En norsk variant. Tematikken er godt kjent også her hjemme. I likhetens navn er den norske regjering – i god Labour og AP-ånd - nå inne i en prosess for et forbud mot diskriminering av homofile og kvinner i trossamfunn.

Det såkalte Graverutvalget ønsker også en ny og samlet diskrimineringslov. Vi leser fra utvalgets forslag til et ”helhetlig diskrimineringsvern” (NOU 2009:14):

”Utvalget legger i denne innstillingen frem forslag til en lov mot diskriminering på grunn av kjønn, graviditet, permisjon ved fødsel og adopsjon, etnisitet, funksjonsnedsettelse, seksuell orientering, religion, livssyn, politisk syn, alder eller andre liknende vesentlige forhold ved en person.”

Lovforslaget har implikasjoner langt utenfor det rent trosmessige. Men la oss holde oss til saken: Den katolske kirke og andre trossamfunn skal altså kunne bli tvunget til å ansette mennesker mot sin vilje. Skal staten opptre konsekvent vil den måtte tvinge Kirken til å ansette kvinnelige, praktiserende homofile, gifte eller for den saks skyld transseksuelle prester. Det kan bli et interessant skue.

Gledelig er det uansett at flere norske kirkeledere onsdag denne uken - sammen med en muslim og humanetiker - leverte sitt høringssvar på Graverutvalgets forslag. Her kreves det full ansettelsesfrihet for trossamfunn.

Sett fra Roma. Norge er en forholdsvis ubetydelig utpost i det katolske Europa. Det skal allikevel sies at flere øyenbryn ble hevet i Vatikanet da nyheten om det norske rettssystems aksept av en ordensprests søksmål mot Kirken - med LOs hjelp - for brudd på arbeidsmiljøloven, ble kjent i 2008.

Vatikanet sendte også en tungvekter - p. David-Maria Jaeger OFM, professor i kanonisk lov - for å gi lagmannsretten en leksjon i kanonisk vs. sekulær lovgivning.

Nå fikk saken en fornuftig utgang til slutt.  Men nye forsøk på å begrense trosfriheten i likhetens navn er i emning. Det vil være naivt av den norske regjering å tro at den ikke vil møte motstand, både på mikro- og makronivå.

Benedikt XVIs velkomstbrev til den nye norske ambassadør ved Den hellige stol, Rolf Trolle Andersen, fikk lite oppmerksomhet i norske medier i fjor.  Ser vi bort fra de vanlige diplomatiske høflighetsfraser, finner vi et aldri så lite stikk til norske myndigheter: 

"I likhet med mange andre europeiske land, er Norge i økende grad kallet til å granske religionsfrihetens implikasjoner sett i konteksten av et liberalt og pluralistisk samfunn".

"Jeg er sikker på at de høye etiske prinsippene og sjenerøsiteten som er så karakteristisk for Norges opptreden på den internasjonale scene, også vil gjøre seg gjeldende der hjemme, slik at alle borgere av landet vil være frie til å praktisere sin religion, og alle religiøse samfunn vil være frie til å styre seg selv i samsvar med sin tro og juridiske system, og på denne måten gi sitt bidrag til fellesskapets beste”.

Hører du, Jens?

Gå til innlegget

Palestinsk Barne-TV

Publisert over 9 år siden

Under gårsdagens surferunde kom jeg over denne sjarmerende tegnefilmen fra palestinsk Barne-TV – vist på Hamas' egen kanal i desember 2009.

Og jeg som trodde at norsk Barne-tv var ideologisk ladet…

Kan vi virkelig klandre kristne og andre moderate palestinere som emigrerer bort fra galskapen?

Gå til innlegget

Er Sola Scriptura bibelsk?

Publisert over 9 år siden

På bakgrunn av debatten om urkirken og dets liturgi, utfordret jeg min gode kollega pater Pål Bratbak: skriv et innlegg om Skriften vs. Tradisjonen.

Han tok utfordringen. Resultatet leser du her:
----------------------------------------------------

Det har vært spennende å følge debatten om liturgi og dens forhold til Skriften de siste dagene på Verdidebatt. Konklusjonen til Sjur Jansen har vært: ”Dagens gudstjeneste er ikke i Bibelen”.

Vi kan vel enes om konklusjonen, men den avhenger av hvilket spørsmål som stilles. Et nytt spørsmål følger: Gjør det noe at vi ikke finner dagens gudstjeneste i Bibelen? Nei. Er jeg da ubibelsk? Nei.

Sola Scriptura?

Premisset som legges til grunn for Sjur Jansens syn er ”Sola Scriptura” – skriften alene. Dette høres fromt ut, men problemet er at det er ubibelsk!

Ikke et eneste sted i Skriften finner man dette prinsippet som veien til erkjennelse av Guds Åpenbaring. Det vi derimot finner, er en forsikring på at Kirken er sannhetens ”støtte og grunnvoll” (1.Tim 3,15). Bibelen inneholder ikke sin egen kanon (liste over de inspirerte bøker som ble tatt med i Bibelen). Den bibelske kanon springer ut av Tradisjonen! Uten Tradisjon, ingen Skrift. Bibelen kan derfor ikke brukes som en håndbok i liturgi, verken for urkirken eller oss i dag. Da bommer man på Skriftens sjanger.

Skriften vitner om Tradisjonen

Kirken kom før Skriften - Tradisjonen var allerede et faktum da den ble skrevet og satt sammen. Nettopp dette vitner Paulus om i sin berømte beskrivelse av innstiftelsen av nattverden: ” For jeg har mottatt fra Herren dette som jeg også har gitt videre til dere: I den natt Herren Jesus ble forrådt, tok han et brød…” (1 Kor. 11,23).  

Paulus skriver dette ca. 25 år etter begivenheten. Hvordan kan han da ha ”mottatt dette fra Herren?” Han møtte aldri Jesus før oppstandelsen, men han har mottatt det gjennom den levende Tradisjon han som medlem av Kirken står i. Hans formulering kommer fra Tradisjonen, ikke motsatt. Skriften bekrefter altså Tradisjonen.

Nattverdsliturgiens innstiftelsesord, som han har mottatt, betinger en allerede levende og organisert gudstjenestefeiring. Etter at Paulus skrev om dette, har også Markus, Matteus og Lukas gjort det samme. Om de har lest hverandres skrifter vet vi ikke. At de alle hadde del i den samme liturgiske tradisjonen vet vi, og det er den de vitner om gjennom Skriften.

Katolikker anerkjenner ikke ”tradisjon som kanon”.. Men ingen av de to kan forstås uten den andre, fordi Skriften ikke ble til eller formidlet i et vakuum, men i en Tradisjon slik Paulus vitner om. ”Skriften alene” funker ikke. Da mister vi kontinuiteten mellom Kristus og oss. Kristus skrev ingenting, men han grunnla en Kirke som fortsetter å gjøre han og hans frelsesverk nærværende og virksomt til alle tider. Den samme Kirke, grunnlagt av Kristus og samlet i Ånden, har ”bestemt” hvilke bøker som ble tatt med i Bibelen. Det kunne den gjøre fordi Kirken er sannhetens støtte og grunnvoll.


Ignatius og gudstjenestefeiringen

Ignatius av Antiokia (ca. 37-107), trekkes frem som en tidlig representant for ting som gikk galt etter NT-tiden – bl.a. kirkelig struktur og hierarki. Det hevdes av Jansen at Ignatius gikk ”inn for at kjærlighetsmåltidene/nattverdene skulle ledes av en biskop, noe som ikke stemmer med praksis i NT”. Men Ignatius foreslår ikke noe nytt i det han skriver. Som Paulus og evangelistene vitner han bare om den Tradisjon som alt var rådende!

Han skriver: “Legg da vinn på å feire én nattverd. For vår Herre Jesu Kristi kropp er en, og det er ett beger for enheten i hans blod. Det er ett alter likesom det er én biskop sammen med presbyteriet og diakonene, mine medhjelpere.”

At dette ikke er med i Skriften er klart, selv om det er skrevet omtrent samtidig med de yngste NT-bøkene. Ignatius’ 7 brev har ikke apostolisk opphav, og kan derfor ikke være inspirert som bibelens bøker er det (dette er jo et prinsipp for kanonisitet som Tradisjonen har gitt oss!). Men Ignatius har kjent Peter - som regnes som grunnleggeren av kirken i Antiokia. Sannsynligvis har han lært om kristendommen nettopp fra ham. Ignatius blir valgt til leder av menigheten i Antiokia ca. 69, etter at Peter har reist til Roma (med en biskop mellom dem som satt i få år).

Hvorfor skulle Ignatius ha vært illojal mot Peters lære? Hans brev blir skrevet mens han er på vei i lenker til Roma for å bli drept nettopp for å forsvare den troen han hadde mottatt fra apostlene.

Kirken er en levende kropp

Kirken er en kropp skriver Paulus. En kropp lever, den vokser og utvikler seg samtidig som den forblir den samme. En kropp har en oppbygning. Uten struktur ville den falle fra hverandre og dø. Kilden til liv er Kristi nærvær i sine disiplers hjerter. Jesus lever! Ikke bare på et ide-plan i vår bevissthet, han lever i Kirken som er hans kropp. Uten Kirken ville ikke vi i 2010 ha hatt noen direkte tilgang til Kristus.

Om vi bare holder fast ved Bibelens ord og et menighetsliv bygget på urkirkens oppbygning, fanger vi Kristus i fortiden. Da står vi igjen med en subjektiv drøm om hva vi mener kristendommen og menighetslivet egentlig burde ha vært.

Problemet er vel at det finnes hundrevis av ulike ”versjoner” -  som hevder at akkurat den er den rette.

Det finnes mange drømmer og tanker der ute. Det er bedre å forholde seg til realitetene: Jesus lever!

Gå til innlegget

Kampen om ordene

Publisert over 9 år siden

Da var voldshandlingene i gang.

Etter først å ha gitt den katolske avisen "The Herald" medhold i retten til å omtale Gud som "Allah" i sine publikasjoner rettet mot ikke-engelsktalende malaysiske kristne, har avgjørelsen nå blitt satt på vent, i påvente av en anke fra landets regjering. Dommen fra høyesterett har skapt sterke reaksjoner og stor debatt i Malaysia, som har en muslimsk befolkning på rundt 60 %.

Vi leser om sakens bakgrunn på katolsk.no:

”Myndighetene har truet med å stenge den katolske avisen "The Herald", og trekke tilbake dets publiseringstillatelse, så lenge redaktøren insisterer på å kalle den kristne Gud for "Allah", både i bibeloversettelser og på nett".

"Katolske ledere i landet, sammen med The Heralds sjefredaktør f. Lawrence Andrew, har hele tiden argumentert med at "Allah" er en felles oversettelse for "Gud", og at termen har blitt brukt av malaysiske kristne i mange generasjoner".

"Avgjørelsen har blitt møtt med demonstrasjoner, og avisens nettsider har siden dommen blitt hacket flere ganger, senest mandag den 4. januar. En gruppe på Facebook som protesterer mot kristnes bruk av ordet "Allah", har fått over 43 000 medlemmer siden dommen falt den 30. desember".

Stammebefolkningen i Sabah og Sarawak-provinsenes bruk av "Allah", har frem til nå ikke ført til noen form for kontroverser. Enheten i landet med betydelige kristne, hinduistiske, og buddhistiske minoriteter, trues nå altså av radikale islamister. 

The Malaysian Insider skriver i dag:

"Police said they have stepped up security at all churches nationwide after one was firebombed and a failed attack on another church in the early hours of today amid a row over the use of the word “Allah” for the Christian God. Authorities are also bracing for nationwide protests by angry Muslim groups after Friday prayers".

Situasjonen kan for oss utenforstående fremstå som totalt absurd. For malaysiske kristne begynner den å bli blodig alvor.
Gå til innlegget

Danser med ulver

Publisert over 9 år siden

Felix sit annus novus!

Ser at man i den norske kirke planlegger å starte året med felles bønnegudstjeneste for Grand Prix-deltakerne. Ja, du hørte rett: for Grand Prix.

Nå er vel ikke denne typen pinligheter noe nytt fra Den norske kirke. Vi har friskt i minne biskopenes opptreden med Hank fra Turbo, til ære for klimaet. Det ville vært interessant å vite om nye sjeler kom til tro etter å ha vært vitne til opptrinnet.

Noterer meg at pateren fra Den katolske kirke i Trondheim også skal delta ved forbønnen for Lene Alexandra og co. Jeg velger å tro at dette er et resultat av gode (men misforståtte?) økumeniske hensikter fra paterens side.

For vi katolikker har også våre svin på skogen. Ta for eksempel disse dansende franske prester, rammet av den beryktede ”Annet Vatikankonsils ånd”.

Men akk, tilstanden kan heldigvis ikke sammenlignes med Den norske kirkes, som minner mer og mer om ”den kule” konfirmantlederen med capsen bak frem, som desperat prøver å være på lag med kidsa.

Når skal statens kirke forstå at mennesket søker mystikk, klarhet og evighet, ikke en caffe-latte-kirke som speiler de til enhver tid gjeldende kulturelle fenomener, i et krampeaktig forsøk på å være relevant?

Det er vel ikke lenge til vi kan lese følgende:

Velkommen til familiegudstjeneste med Jan Thomas og partner.

Etter gudstjenesten inviterer vi til:

Hellig pedikyr
- en samtale over vokssettet med den folkekjære makeup-artisten Jan Thomas.
’Hva er hellig for deg?’, spør Biskop … (fyll inn).

Musikkinnslag ved Hank & Bettan.

Kollekt til FNs klimafond

Vel møtt

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere