Andreas Dingstad

Alder: 41
  RSS

Om Andreas

Bibliotekar og skribent.Twitter: @adingstad

Følgere

Graham Greene og Den hellige ånd

Publisert rundt 9 år siden

En rask betraktning om Pinsen fra en slappfisk som en gang i blant setter pris på enkle og originale forklaringer av de kristne mysterier: Graham Greene kommer til unnsetning gjennom New Statemans artikkel om Greene’s beskrivelse av Den hellige ånd i boken Monsignor Quixote fra 1982.

Etiske og religiøse tema er gjennomgående i Greene’s forfatterskap. Av hans mer kjente bøker finner vi Makten og æren – om whiskypresten som er fanget i den flytende tilstand mellom sinnskrise og troskrise, kjødelig skrøpelighet og hellighet.

Men tilbake til Monsignor Quixote. Med fare for anklager om rødvinskatolisisme ønsker jeg allikevel å dele et utdrag fra boken med bloggens lesere. Scenen er to menn - presten Quixote og hans kommunistiske venn Leo McKern - som akkurat har fortært to og en halv flasker vin. Leo ber sin kamerat om å forklare treenighetens mysterium:

"You see these bottles?" [says Monsignor Quixote.] "Two bottles equal in size. The wine they contained was of the same substance and was born at the same time. There you have God the Father and God the Son and there, in the half bottle, God the Holy Ghost. Same substance. Same birth. They're inseparable. Whoever partakes of one partakes of all three."

"I was never even in Salamanca able to see the point of the Holy Ghost," [says Sancho.] "He has always seemed to me a bit redundant."

"We were not satisfied with two bottles, were we? That half bottle gave us the extra spark of life we both needed. We wouldn't have been so happy without it. Perhaps we wouldn't have had the courage to continue our journey. Even our friendship might have ceased without the Holy Spirit."

"You are very ingenious, friend. I begin at least to understand what you mean by the Trinity. Not to believe in it, mind you. That will never do."

Father Quixote sat in silence looking at the bottles. When the Mayor struck a match to light a cigarette he saw the bowed head of his companion. It was as though he had been deserted by the Spirit he had praised. "What is the matter, father?" he asked.

"May God forgive me," Father Quixote said, "for I have sinned."

"It was only a joke, father. Surely your God can understand a joke."

"I have been guilty of heresy," Father Quixote replied. "I think - perhaps - I am unworthy to be a priest."

"What have you done?"

"I have given wrong instruction. The Holy Ghost is equal in all respects to the Father and the Son, and I have represented Him by this half bottle."

"Is that a serious error, father?"

"It is anathema, It was condemned expressly at I forget which Council. A very early Council. Perhaps it was Nicaea."

"Don't worry, father. The matter is easily put right. We will throw away and forget this half bottle and I will bring a whole bottle from the car."

"I have drunk more than I should. If I hadn't drunk so much I would never, never have made that mistake. There is no sin worse than the sin against the Holy Ghost."

"Forget it. We will put the matter right at once."

So it was they drank another bottle.......

Ha en god pinsehelg, med eller uten vin!

Gå til innlegget

Brave New World

Publisert rundt 9 år siden

"Till at last the child's mind is these suggestions, and the sum of the suggestions is the child's mind. And not the child's mind only. The adult's mind too-all his life long. The mind that judges and desire and decides-made up of these suggestions. But all these suggestions are our suggestions... Suggestions from the State."
- Aldous Huxley, Brave New World

I dag leser vi at organisasjonen Reform – med statens velsignelse – skal ”utvide barns kjønnsidentitet” med å fortelle eventyr om homofile konger og lesbiske prinsesser i barnehagen.

Og jeg som trodde at barn i utgangspunktet har et ganske så avslappet forhold til kjønnsgrenser, og i sin daglige lek krysser disse titt og ofte. Men nå skal det altså ideologisk styres.

De aller fleste borgere av kongeriket Norge har ingen problemer med at homofile nyter fulle sivile rettigheter. Men det er noe annet når våre barn blir gjort til verdi- og kjønnsnøytralitetens forsøkskaniner. Spør du meg, så er denne ”nøytraliteten” like stappet med ideologi som et hvilket som helst religiøst eller filosofisk-pedagogisk verdenssyn.

Vår egen minstemann har ett år igjen ved den utmerkede kommunale barnehagen han er så glad i. Men det er kanskje like greit at han snart er skoleklar – før eksperimenteringen starter for fullt.

Vi skal nok klare å oppdra han til å bli et tolerant, dannet og anstendig menneske allikevel - men det blir på våre egne premisser, ikke statens.

Gå til innlegget

Katolsk informasjonstjeneste har skrevet følgende artikkel i det nye nummeret av "St. Olav – katolsk kirkeblad". Jeg gjengir den her i sin helhet.

1. Hvem har ansvaret for slike saker i Kirken, hvor mange dreier det seg om og hvilken karakter har de?

I 2001, ved det pavelige dokumentet Sacramentum sanctitats tutela, ble en del alvorlige forbrytelser forbeholdt behandling i Troskongregasjonen i Vatikanet, da ledet av kardinal Ratzinger. En av disse var seksuelle forbrytelser begått av klerikere (prester, diakoner og biskoper) mot mindreårige. Mindreårige defineres her som under 18 år, uavhengig av for eksempel den seksuelle lavalder i et gitt land.

Hvis slike saker meldes et lokalt bispedømme, har biskopen der ansvar for å foreta en innledende undersøkelse. Hvis resultatet av denne undersøkelsen er at det ser ut til å være hold i saken, plikter han å sende den videre til Troskongregasjonen. Tidligere var behandlingen av slike saker avhengig av den lokale biskop, Troskongregasjonen hadde bare myndighet om det dreide seg om overgrep forbundet med misbruk av skriftemålet.

I 2001 fremstilte en del massemedier denne endringen som et forsøk fra Roma på å feie slike saker under teppet. I virkeligheten er resultatet blitt en raskere saksbehandling og strengere behandling av overgripere. Det umiddelbare resultatet var at en stor mengde saker av ulik alder ble oversendt Troskongregasjonen, særlig mange kom fra USA i 2003 og 2004. Nå kommer langt færre, slik at sakene ikke lenger hoper seg opp.

Nåværende ansvarlig for disse sakene i Troskongregasjonen er msgr. Charles J. Scicluna. I et langt intervju med den italienske katolske avisen Avvenire den 13. mars ga han detaljert informasjon om kongregasjonens arbeid. På spørsmålet om antallet saker, svarer han: «Fra 2001 til 2010 har vi behandlet anklager mot cirka tre tusen bispedømmeprester og ordensmenn, og det dreier seg om forbrytelser begått i løpet av de siste 50 år.» På spørsmål om det vil si «tre tusen pedofile prester», sier han at «rundt regnet 60 % av disse sakene gjelder efebofile handlinger, det er handlinger som skyldes seksuell tiltrekning til gutter i puberteten, 30 % gjelder heteroseksuelle forhold, og i 10 % av tilfellene dreier det seg om pedofile handlinger i streng forstand, det vil si at de er bestemt av seksuell tiltrekning mot barn før puberteten. Det dreier seg altså ien niårsperiode om cirka tre hundre saker med prester som er anklaget for pedofili i streng forstand.»

Msgr. Scicluna ble også spurt om hvor mange som blir dømt, og opplyste om at i 20 % av sakene ble det «avholdt en kanonisk prosess i egentlig forstand» og at denne stort sett holdes i opphavsbispedømmet «under oppsyn av oss». Han tilføyde: «Vi gjør det slik også for å fremskynde saksgangene. I 60 % av sakene, fremfor alt på grunn av den anklagedes fremskredne alder, er det ikke funnet sted en rettssak, men administrative og disiplinære tiltak er foretatt, som å ikke feire messen med de troende eller å høre skriftemål og å føre et tilbaketrukket liv i bønn. Det er viktig å understreke at det i disse sakene – hvorav noen har fått stor oppmerksomhet – ikke dreier seg om frifinnelse. Det er ikke skjedd en formell dom, men om man blir pålagt stillhet og bønn, har det sin grunn...»

I ytterligere 10 % av sakene har paven autorisert et dekret om utestengelse fra prestestanden, og i de siste 10 % er det «de anklagede klerikerne selv som har spurt om dispensasjon fra prestepliktene, noe som straks er innvilget. Blant disse sakene er saker med prester som er funnet i besittelse av barnepornografi og som er dømt for dette av sivile myndigheter.»

På spørsmål om ingen da blir frifunnet, siden summen blir 100 %, svarer msgr. Scicluna at det finnes saker hvor det ikke har vært tilstrekkelig bevis eller at presten er erklært uskyldig. «Men i alle sakene undersøker man ikke bare skyldspørsmålet, men også om vedkommende er egnet for offentlig tjeneste.»

2.Hva betyr «administrative tiltak» og å «fjerne en prest»?

I en kommentar i Aftenposten ble intervjuet med Scicluna referert på en tendensiøs måte, i det det het at «I følge den samme Scicluna har 60 % av sakene aldri nådd frem til retten. På grunn av den påståtte overgripers høye alder, fordi det allerede var gjort ’administrative og disiplinære tiltak’, eller man fortrengte det».

Kommentaren gjenspeiler en misforståelse av betydningen av «administrative tiltak» i disse prosessene. Muligheten for å kunne avgjøre saker ved administrative tiltak istedenfor formelle dommer, ble innført for å kunne gi biskoper myndighet til permanent å avsette en prest fra tjeneste uten å gå gjennom tidkrevende rettsprosesser. Pådrivere her har vært de amerikanske biskopene, som etter sine erfaringer med skandalene ønsket raske måter å fjerne skyldige prester på, uten å måtte gå gjennom en full rettsprosess. Disse siste hadde erfaringsmessig tatt svært lang tid.

I dette fikk de støtte fra Troskongregasjonen. Denne måten å gjøre ting på har faktisk skaffet både de amerikanske biskopene og Troskongregasjonen, med Ratzinger i spissen, en god del kritikk – siden den svekker det tradisjonelt sterke rettsvernet en anklaget katolsk prest har hatt i kanonisk rett.

En del medieoppslag gjør også et nummer av at prester ikke er blitt laisert, det vil si utelukket fra den geistlige stand. Dette betyr imidlertid ikke nødvendigvis at de fortsatt utøver prestetjeneste. Laisering er en omstendelig prosess, men en prest vil ved administrative tiltak kunne få så strenge restriksjoner på sitt virke at han ikke lenger vil representere noen fare. For eksempel vil han da fremdeles kunne feire messen for seg selv – han er jo fremdeles prest – men ikke kunne feire den med menighet.

3. Krever Kirken hemmelighold?

Det er en kjensgjerning at en skadelig taushetskultur har hindret mange saker i å få en skikkelig behandling og også i å komme opp for sivil rett, men denne taushetskulturen har ingen hjemmel i de kirkelige regler. Dette er en vanlig misforståelse som skyldes en formulering i Sacramentum sanctitats tutela og tilsvarende i et tidligere dokument. Det det dreier seg om, er konfidensialitet i den internkirkelige prosessen, men det sies ingenting om at saker ikke skal meldes sivile myndigheter.

Msgr. Scicluna sier det følgende om å anmelde saker til sivile myndigheter: «I noen land med angelsaksisk rettssystem, men også i Frankrike, plikter biskopene, om de utenfor skriftemålet får rede på forbrytelser begått av sine prester, å anmelde dem til rettsmyndighetene. Det er en tung plikt, fordi disse biskopene blir tvunget til å gjøre en handling som kan sammenlignes med den en forelder gjør ved å anmelde sitt eget barn. Likevel er vår anvisning i slike saker at man skal følge loven.»

I saker hvor biskopene ikke er lovpålagt å anmelde prestene, sier Scicluna, «pålegger vi ikke biskopene å anmelde sine egne prester, men vi oppfordrer dem til å kontakte ofrene og be dem om å anmelde de prestene som har forgrepet seg på dem. Dessuten oppfordrer vi dem til å gi disse ofrene all mulig åndelig, men ikke bare åndelig, hjelp.»

4. Hvorfor foreskriver ikke Kirkeretten automatisk politianmeldelse i overgrepssaker?

Katolsk kirkerett gjelder over hele verden, også i områder der det ikke hersker rettssikkerhet og både overgrepsanklagede og i noen tilfeller ofrene (for eksempel voldtatte kvinner) risikerer summarisk henrettelse. Til syvende og sist er det offeret og dets pårørende som må ta beslutningen om en anmeldelse.

I våre norske forhold er det, som biskop Bernt Eidsvig har sagt, «både naturlig og ønskelig» at saker som er straffbare etter norsk lov, behandles i norsk rettssystem. Oslo katolske bispedømmes beredskapsplan sier at «som hjelp til å ta beslutning om anmeldelse skal OKB tilby anklager og pårørende bistand av advokat eller annen rådgiver.»

Kirkens eget rettssystem kommer i tillegg til, ikke istedenfor, det sivile. En analogi kan være idrettsutøvere mistenkt for doping. Deres saker behandles av idrettens egne organer, men om de har gjort noe som også er straffbart etter sivil lov, kommer denne straffen i tillegg.

5. Er det flere overgrep i Den katolske kirke enn ellers?

I dagens globale mediebilde kan man lett å få inntrykk av Den katolske kirke er et episenter for seksuelt misbruk av mindreårige. Dette er ikke tilfelle. Som krisehåndtering er det imidlertid ikke heldig å forsøke å forsvare Kirken med dette som argument. De som har prøvd seg på dette, møtes gjerne (forståelig nok) med anklager om forsøk på bagatellisering og relativisering av et alvorlig problem. Situasjonen i Den katolske kirke er skammelig og alvorlig og må ryddes grundig opp i. Som pave Benedikt ga uttrykk for i sitt hyrdebrev til katolikker i Irland, her fritt gjengitt: Overgrep skjer dessverre over alt; dette faktum må imidlertid aldri bli en ansvarsfraskrivelse, for Den katolske kirke må ta ansvar for å rydde i eget hus; andre får rydde i sitt.

Det er imidlertid ingen bagatellisering å forsøke å ha to tanker i hodet samtidig, for det er et viktig pastoralt anliggende å få frem at ingen forskning tyder på en overopphopning av overgrep begått av katolske prester og ordensfolk.

Det er vanskelig å finne eksakte og universelt gyldige tall, men amerikansk forskning har kommet lengst på området. La oss derfor referere noe av denne.

Tall som her nevnes, blant annet referert av George Weigel, er at 39 millioner amerikanske barn er utsatt for misbruk. Mellom 40 og 60 % er misbrukt i hjemmet av familiemedlemmer. Professor Charol Shakeshaft fra Hofstra University rapporterer videre at 6-10 % av elever i den offentlige skole er misbrukt de siste år – rundt 290.000 i perioden mellom 1991 og 2000.

Ifølge andre nylige studier er 2 % av registrerte overgripere katolske prester – et fenomen som toppet seg mellom midten av 60-tallet og midten av 80-tallet, men i dag heldigvis ser ut til å være marginalt (Den amerikanske bispekonferanse rapporterte nylig om seks troverdige anklager om seksuelt misbruk i 2009, i en kirke med over 65 millioner medlemmer).

Empirisk forskning viser derfor at Den katolske kirke i USA er et av de tryggeste miljøer for barn og unge i dag. Kirken var utvilsomt sent ute med å innse at overgrep mot barn finner sted også blant ens egne, og at en unnfallende ledelse førte til en svært dårlig håndtering av skandalen. Dette er innrømmet og beklaget av pave Benedikt og lokale bispekonferanser. «De siste årene er det imidlertid ingen annen institusjon som har vært så gjennomsiktig om sine feil, og ingen har gjort så mye for å rydde i eget hus. Det tok visselig lang tid å komme dit, men nå er vi der,» skriver den kjente amerikanske journalisten John Allen i en kommentar den 26. mars, med referanse til Kirken i USA. Opprydningen i USA har kommet lengst, da skandalene der begynte å rulle for alvor i 2001. La oss håpe at Kirken i resten av verden vil lære av dette.

Et av de mest detaljerte forskningsprosjektene på Den katolske kirke direkte, er foretatt av professor Philip Jenkins (ikke-katolikk) fra Pennsylvania State University. Selv om hans funn er fra slutten av 90-tallet og bør oppdateres av nyere studier, er det hans forskning som til nå har vært grundigst. Her rapporteres det at Den katolske kirke er nederst på statistikken over overgrep i kirkelig sammenheng. Sølibatet er ikke årsaken, hevder han, da gifte menn statistisk har større sannsynlighet for å begå overgrep mot barn enn ugifte.

Også forskning fra det uavhengige kriminologiske John Jay-instituttet, foretatt etter at skandalene eksploderte i USA, viser at forekomsten av seksuelle overgrep ikke er større i Den katolske kirke enn i samfunnet for øvrig. Forskningsprosjektet, som bærer tittelen «Undersøkelse av årsaker og kontekster», søker å besvare spørsmålet hvorfor misbrukskrisen i USA gikk som den gikk og hva som forårsaket denne.

La oss imidlertid slå fast en gang for alle: Selv om prevalensen av misbruk begått av katolske prester og ordensfolk ser ut til å være mindre enn i populasjonen for øvrig (noe som jo også bare skulle mangle), er antallet skammelig høyt. Alt annet enn null er et svik mot «disse mine minste brødre», som Kristus slår fast er ham selv, og mot Guds folk og hans Kirke.

Gå til innlegget

De profundis

Publisert over 9 år siden

Oscar Wilde er en fascinerende skikkelse.

Dikteren og dekadensemesteren - med klassikere som ”Picture of Dorian Gray” på samvittigheten – blir ofte fremstilt som homseikon par excellence. Men Wilde har også noen mindre kjente sider: sin konvertering til katolisismen på dødsleiet, for eksempel.

I ”De profundis”, skrevet på slutten av sin fengselssoning grunnet forholdet til en annen mann, skriver han om lidelsen - både sin egen og Kristi lidelse - i det som er en fascinerende blanding av tristesse, selvmedlidenhet, skjønnet og dypsindighet.

Et lite utdrag:

”For meg er det nesten noe helt utrolig i den tanken, at en ung galileisk bonde forestiller seg å kunne bære hele verdens byrde på sine skuldre: alt det som allerede var forbrutt og gjennomlidt, og alt det som siden skulle forbrytes og gjennomlides, Neros, Cæsar, Borgias, Aleksander VI’s synder, og syndene til han som var keiser av Roma og prest av solen; enn videre lidelsene hos dem, hvis tall er legio og hvis boliger er blant gravene: undertrykte folk, barn i fabrikker, tyver, fanger, utstøtte, de som er stumme i underkuelsen, og hvis taushet bare blir hørt av Gud.

Og ikke alene forestiller han seg dette, men utfører det virkelig, således at alle, som ennu i dette øyeblikk kommer i berøring med hans personlighet – og selv om de verken bøyer seg for hans alter eller kneler for hans prest – på en eller annen måte fornemmer at hesligheten i deres synd er tatt bort og skjønnheten i deres sorg er blitt åpenbaret for dem.”

Etter et langt levd liv skal Wilde ha konvertert på sitt dødsleie i Paris, etter å ha vært fascinert av liturgien og teologien i mange år.

En morsom historie fra hans liv er da han fikk stjålet sin paraply i en katolsk kirke, og siden oppga dette som en av grunnene for å ville være katolikk fremfor anglikaner. Eller som det berømte sitat sier: "The Catholic Church is for saints and sinners alone — for respectable people, the Anglican Church will do".

Romantiserende sludder og lite relevant sier du? Mulig det. Hva har dette med dagens virkelighet å gjøre?

Poenget er dette: Den katolske tro favner alt av livets ytterligheter. Den er en Kirke som favner om hele livets og menneskets skrøpelighet. Problemet er bare at man så altfor ofte har vært elendig til å formidle nettopp dette.

Samtidig er dette svært vanskelig, all den tid store og små minoriteter forventer at Kirken eksplisitt skal velsigne alt av følelser, praksiser og ideologier for ikke å være undertrykkende.

Men hvorfor må alt sies eksplisitt? Overlat da noe til mystikken, la noe være usagt, la tilværelsen for svingende få være slik den jo visselig er: kompleks, brutal, men også full av skjønnhet og håp.

Det er dette som er Kirkens store og evige utfordring: å fremme kristendommens høye idealer, holde sine dogmer og lære ren, og samtidig være til for alle mennesker, vise menneskelighet og formidle nåde.

Klarer den det så vil evangeliet fremdeles kunne fortsette å utfordre og inspirere - både den dekadente Oscar Wilde, den kompromissløse asketen, eller de av oss som hører hjemme et sted imellom.

Gå til innlegget

En pave - en diktator – og et askekors

Publisert over 9 år siden

Hitler skal ha blitt rasende da han i 1937 leste Pius XIs encyklika "Mit brennender Sorge", et skrift som fordømte det nazistiske menneskesyn som uforenlig med kristen lære.

Mindre kjent er derimot følgende raseriutbrudd, fremprovosert av nyheten om pave Benedikt XVIs økende popularitet. En morsom oppsummering av den tyske paves pontifikat (så langt!).

Siden vi er inne på Benedikt, og det på selveste askeonsdag: Hvorfor ikke ta seg tid til å lese pavens budskap til fastetiden 2010?

En liten smakebit:

"Å vende om til Kristus og å tro på evangeliet betyr til syvende og sist dette: å frigjøre seg fra illusjonen om selvtilstrekkelighet og innrømme sin egen nød - behovet for andre og behovet for Gud, hans tilgivelse og hans vennskap".

Ha en god askeonsdag!

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Vi som ikkje forstår Pride
av
Emil André Erstad
1 dag siden / 3485 visninger
Kjønnsideologi på avveie
av
Marit Johanne Bruset
23 dager siden / 2347 visninger
Den verkeleg raude fare
av
Emil André Erstad
rundt 1 måned siden / 2069 visninger
Kunnskapsløst om «koranskoler»
av
Usman Rana
23 dager siden / 1650 visninger
KRIK og samlivsteologien
av
Aksel Johan Lund
10 dager siden / 1466 visninger
Slutt å gjøre kirken kul!
av
Merete Thomassen
rundt 1 måned siden / 1379 visninger
En fallende stjerne?
av
Vårt Land
23 dager siden / 1301 visninger
Kallmyrs tabbe
av
Vårt Land
26 dager siden / 1203 visninger
Pride har nådd sin peak
av
Tonje Gjevjon
rundt 7 timer siden / 1199 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere