Andreas Dingstad

Alder: 42
  RSS

Om Andreas

Bibliotekar og skribent.Twitter: @adingstad

Følgere

Barneombudet bommer grovt

Publisert nesten 8 år siden

Å skyte vilt i blinde er ikke noe godt utgangspunkt dersom Barneombudet ønsker å alliere seg med ulike trossamfunn.

Barneombud Reidar Hjermann uttrykker i Vårt Land 21. oktober bekymring for det han mener er indoktrinering og voldsbruk mot barn i religiøse miljøer. Om Hjermanns hensikter nok er gode – alle anstendige mennesker vil motsette seg vold og indoktrinering av barn – så bommer han likevel grovt enkelte steder.

Hjermann peker på at Den katolske kirke «ikke vil løfte på kravet om taushetsplikt i skriftemål for å avverge seksuelle overgrep». Å dytte det katolske skriftemålet foran seg i vår felles og meget viktige kamp mot seksuelle og andre overgrep mot barn, er grovt misforstått. Mytene om skriftemålet ser altså ut til å leve i beste velgående.

Ikke dekke over. Skriftemålet – med dets absolutte taushetsplikt – er ikke til for å dekke over kriminelle forhold, men gir mennesket en mulighet til å gjøre opp for seg ved å appellere til dets samvittighet overfor Gud og medmennesker. Som biskop Bernt Eidsvig gjentatte ganger har presisert: Forutsetningen for skriftemålet er viljen til å gjøre opp for seg. I tilfeller med seksuelle overgrep, dersom en skriftende skulle bekjenne dette, innebærer dette et oppgjør med loven – og presten kan her benytte seg av muligheten til å holde syndsforlatelsen tilbake dersom ikke den skriftende lover dette.
Denne taushetsplikten deles forøvrig av både ortodokse, anglikanere og enkelte lutherske prester, og den dagen det blir innført rapporteringsplikt, eksisterer ikke skriftemålet lenger.

Myten om det verdinøytrale.  Jeg vil anta at for eksempel den katolske skolen St. Sunnivas status og høye elevtall ikke skyldes foreldres angst for at kirken indoktrinerer deres barn. Det verdensomspennende katolske skolesystemet har produsert både presidenter, statsministre og andre samfunnstopper. Populære St. Sunniva – som drives etter norsk lov – representerer forøvrig alt det den rødgrønne regjering ønsker: Multikulturelt mangfold, god integrering og ikke minst svært gode resultater. Her finnes barn fra alle samfunnssjikt: katolikker, muslimer, lutheranere, barn fra sekulære familier og så videre.

Selv er jeg pappa til to barn. Indoktrineringen hjemme hos oss består av et ønske om å gi barna en klassisk dannelse, og utvikle dem til selvstendig tenkende mennesker. Det inkluderer også aftenbønn og messe på søndager. Men det ser likevel ut til at de klarer seg bra. Når de ikke går på skolen, danser de og leker som barn flest. Musikalsk lytter de på alt fra Mozart til Lady Gaga. De tror heller ikke at jorden ble til for bare 6.000 år siden.

Indoktrinering? Ellers uttrykker Barneombudet et ønske om at Utdanningsdirektoratet skal føre tilsyn med de religiøse friskoler som indoktrinerer barn. Det understrekes også at alle barn skal lære om «seksualitet, utviklingslære og likestilling mellom kjønnene». Jeg tør selvsagt ikke å se bort ifra at det i enkelte religiøse miljøer læres ting som står i motsetning til gode norske fellesverdier. Men da er det desto viktigere at kritikken blir konkret. For hvem skal definere hva som regnes som indoktrinering, og er den offisielle norske skolepedagogikk anno 2011 selv helt verdinøytral?

Barneombudets arbeid finansieres av norske skattepenger. Vi forventer ikke nødvendigvis hans sympati. Men vi forventer saklighet. Den katolske kirke er alliert i forsvaret for barns rettigheter. Men å skyte vilt i blinde er ikke noe godt utgangspunkt dersom Barneombudet ønsker å alliere seg med ulike trossamfunn.

Gå til innlegget

Følgende artikkel er skrevet av den egyptiskfødte jesuitten Samir Khalil Samir. Den er oversatt og gjengitt med forfatterens og AsiaNews sin tillatelse. Samir er islam-ekspert, semiolog og katolsk teolog. Han underviser ved Saint Joseph University i

Angrepet mot kirken Al-Qiddissin i Alexandria den 31. desember kaster et grelt lys over den økende veksten av Kristenfobi i den muslimske verden. Det er viktig å fordømme disse voldshandlingene, men også å finne praktiske mottiltak.

Fakta først: Muslimer anklager den egyptiske koptiske kirke og patriark Shenouda III for å holde to kvinner som har konvertert til islam fanget mot sin vilje i egyptiske klostre. Anklagene - som er helt falske - ble gjentatt på samme dag som angrepet fant sted, den 31. desember. I moskeen, 200 meter unna kirken som ble angrepet ved midnatt, var det etter imamens preken en muslimsk demonstrasjon med krav om løslatelse av disse to kvinnene, samt andre.

Denne historien har nå gått sin gang i over fire år. Det hevdes at de to kvinnene, Wafa Constantine og Camelia Shehata - begge gift med prester - hadde ekteskapsproblemer, og så konverterte til islam for deretter å bli kidnappet og skjult av Kirken. Det er sant at kvinnene hadde ekteskapsproblemer, men det er ikke sant at de konverterte. Den nå avdøde lederen av al-Azhar, Muhammad Sayyid Tantawy, erklærte endog at det ikke finnes bevis for deres konversjon. De to kvinnene ble fraktet til Kirken som - grunnet frykt for kidnapping av islamistiske bevegelser - ga dem beskyttelse i klostre. Men historien bare fortsetter å dukke opp. Selv etter angrepet på den syrisk-katolske kirken i Bagdad den 31. oktober i fjor, siterte gruppen som tok på seg ansvaret for terrorhandlingen saken om de to kvinnene, for å rettferdiggjøre angrep på kristne i Egypt.

Alt dette er absurd. 2. januar deltok jeg i nettforumet til den muslimske avisen al-Mesreyya, for å diskutere angrepet på kirken i Alexandria. Fremfor å tilby sine kondolanser på vegne av de kristne ofrene og sitt sjokk over angrepet osv., sa alle - over 60 kommentarer - at "det er kopternes feil" og viste så til historien om de to kvinnene; at angrepet på kirken var organisert av kopterne "for å sverte vårt rykte overfor resten av verden"; eller organisert av USA og Mossad. Jeg postet en kort kommentar, men den ble ikke publisert. I de få linjene jeg skrev, så spurte jeg hvilken rett som finnes til å påtvinge en konversjon? Konverteringer slås ned på i Egypt, eller rettere sagt: konvertering til islam fasiliteres, men de fra islam til en annen religion motarbeides sterkt.

Imamen av Al-Azhar

I denne situasjonen er reaksjonen til Ahmed al-Tayyeb - nåværende imam av Al-Azhar - forståelig. Han avla et besøk til den koptiske patriark Shenouda III for å gi sine kondolanser. I Egypt er disse visittene en formalitet hver gang et angrep finner sted; de impliserer at "vi alltid forstår hverandre" og "vi må ikke ødelegge den nasjonale enhet". Flere tusen kristne demonstrerte foran patriarkatet for å kreve økt sikkerhet og beskyttelse. Troende reagerte med å rope slagord og kaste steiner på bilen til den muslimske representanten. Men vi må også ta med i vurderingen det muslimer gjør. I løpet av de siste tre måneder har bilder av Shenouda flere ganger blitt trampet på og ødelagt, og 200 koptiske navn finnes på en dødsliste - med patriarken som nummer en. Blant dem finnes 100 navn på canadiske, tyske, østerrikske og europeiske koptere. Også i dette tilfellet er besettelsen rundt konverteringer roten til volden.

Den egyptiske regjering sier at angrepet på kirken i Alexandria ble utført av utlendinger. Og på en måte er det sant: den irakiske gruppen linket til Al Qaeda som tok på seg ansvaret for angrepet i Bagdad, truet med ytterligere voldshandlinger dersom ikke de to egyptiske kvinnene ble overlevert til den muslimske kommuniteten. Al Qaeda, hvis leder er egypteren al-Zawahiri, er i virkeligheten en utbredt terroristmafia med internasjonale grener.

Imamen av Al-Azhar har kritisert pave Benedikt for at han har bedt verdenssamfunnet om å beskytte kristne, og hevder samtidig at han ikke bryr seg om muslimer som blir drept i Irak. At en slik leder - vurdert som en belest og moderat mann som snakker flere språk og studerte i Paris - skulle uttale seg på denne måten mot paven, er uakseptabelt: han har kritisert paven uten egentlig å vite noe - ved helt enkelt å gjenta det han har lest i avisoverskriftene.

Faktisk så finnes det ikke noe å kritisere i pavens uttalelser. Benedikt XVI minnet kun om at vold mot mennesker strider mot Guds vilje. Selvfølgelig ba han om hjelp for kristne, siden han refererte til de siste tids hendelser. Men selv om han ba om økt sikkerhet for kristne - er det virkelig en skandale? Hvis myndighetene i Midtøsten ikke er i stand til å forsvare dem siden de ikke vil eller ikke makter, så må verden gjøre noe, hvis ikke: hva er så FN og andre internasjonale organer til for?

Det er også tåpelig å si - slik imamen av Azhar gjorde - at paven aldri har forsvart Iraks muslimer. Hverken Johannes Paul II eller Benedikt XVI ga noensinne sin tilslutning til den amerikanske invasjonen av Irak - og vurderte den heller ikke som legitim. Det må derfor sies at muslimer ofte angripes og drepes av andre muslimer. Paven kan fordømme voldsbruk og si at vi må overvinne intoleranse og stoppe rettferdiggjøringen av vold utført i Guds navn, men paven har gjort dette gjentatte ganger.

Europas og Midtøstens skjebne

Enkelte analytikere advarer mot forsøk fra vesten på å utnytte all denne volden rettet mot kristne. Men fakta er imidlertid at i mange europeiske land fortsetter muslimer med økte krav gjennom å presentere de som "rettigheter"; de gjør uvanlige ting og ingen sier noe. I Frankrike og Italia, for eksempel, holdes den muslimske fredagsbønnen i offentlige rom og på gatene, og blokkerer trafikken.

Islam i Europa er i ferd med å bli mer kravstor, og myndighetene vet ikke hvordan de skal reagere. Enkelte motsetter seg integrering, og forholdet mellom myndighetene og muslimske immigranter er blant de mest prøvsomme.

Selvfølgelig ønsker den store majoriteten av muslimer fred og integrering, men blant dem finnes det mennesker som har et annet prosjekt: vi i Europa har retten til å ha vår egen lov, Sharia, og dere forhindrer oss i dette. For et par år siden i Milano responderte lederen for Viale Jenner-moskeen på et spørsmål om konvertering til kristendom i Egypt ved å si at "man må simpelthen følge loven" - som i praksis betyr døden for de som har konvertert. Og hvis du fordømmer anvendelsen av loven, så hindrer du vår religionsfrihet. Dette ståstedet skaper problemer i Frankrike, Italia, Sverige etc.

Det er mulig at europeiske myndigheter bruker volden mot kristne til å legge restriksjoner på muslimsk emigrasjon. Akkurat som det er mulig at Israel utnytter denne volden til å rettferdiggjøre en stadig mer tilsynelatende rasisme i det israelske samfunnet. Men vold mot kristne er noe som forekommer hver eneste dag, og dets mål er å fjerne den kristne tilstedeværelsen i Midtøsten. Bomber og drap er en konstant virkelighet i Egypt.

Dialog for å overvinne fundamentalisme og sekularisme

Av disse grunner begynner nå enkelte europeiske land å si "nok". Det finnes en voksende anerkjennelse av at noe må gjøres. Det er sant at øvrige angrep på kristnes religionsfrihet i Kina, Vietnam eller i Laos fordømmes, dog kun sporadisk. Faktum er at Midtøsten er tett knyttet til Europa, og problemet med sameksistens med islam er et europeisk problem. Jeg er tilfreds med den enstemmige responsen fra det internasjonale samfunn etter angrepet på kopterne i Egypt. Men det påfallende i denne saken er kopternes absolutte uskyld: hva har vi gjort for å fortjene et så uutholdelig angrep? I andre land - Palestina, Irak, Libanon - forekommer det krigshandlinger, men dette finnes ikke i Egypt. Det er et voldelig og uprovosert angrep kun motivert av "konverteringer", og det mens vi alle ber om religionsfrihet - som i pavens budskap til Verdens Fredsdag.

Hendelsen i Alexandria er en handling mot religionsfriheten. Men muslimer - i Sharias navn - er ikke i stand til å forstå verdien av menneskerettigheter. Menneskerettigheter må gå foran alle tradisjoner og alle lover - inkludert Sharia.

Det må sies at denne volden også involverer vesten. I sin tale den 1. januar sa paven at konkrete tiltak må til, og ikke bare ord. Jeg tror at vi spesielt trenger å rette oppmerksomheten mot Midtøsten og muslimske land - og uansett hvor vold mot religionsfriheten forekommer. Det er ikke hensiktsmessig å legge press på disse nasjonene, da de ser på dette som for mye innblanding i interne affærer. Det amerikanske forslag fra Barack Obama om samarbeid med islam vekker ikke entusiasme, siden de amerikanske forslag da forvandles til en form for kolonialisme.

Poenget er at forholdet mellom disse landene ikke må bli eksklusivt økonomiske, men også kulturelle. Et av hovedpoengene med denne dialogen er behovet for å ta på alvor den fundamentalistiske kritikk av den vestlige sivilisasjon - som de vurderer som ateistisk. Fundamentalistene er fulle av avgjørende feil, men de er virkelighetsbasert. De ser at vesten promoterer en irreligiøs kultur. Faktisk så er vesten enten nøytral eller likegyldig, eller til og med en motsats til religion. Mens fundamentalister promoterer en islamsk religiøs kultur.

Vi er nødt til å ta en middelvei mellom disse to ekstreme retninger: sekularistiske vesten hvor det ikke finnes plass for religion, og den islamske fundamentalisme hvor religionen ved makt gjennomsyrer samtlige av livets arenaer: bønn, arbeid, sex, familie etc.

I Angelus-bønnen den 1. januar, sa paven: "I dag er vi vitne til to motsatte trender, begge negative, begge ekstreme: på den ene side sekularismen, som ofte på en villedende måte marginaliserer religion til å innsnevres til den private sfære. På den andre siden fundamentalismen, som i stedet ønsker å påtvinge den med makt". Jeg tror virkelig at paven har rett. Vi må avvise både sekularisme og fundamentalisme.

(Også publisert på Sofastylitten)

 

Gå til innlegget

Paven i Storbritannia - mission accomplished

Publisert nesten 9 år siden

(Innlegget kan også leses her)

Pave Benedikt har akkurat gjennomført sin kanskje vanskeligste utenlandsreise så langt - og det med glans.

Politiet rapporterer om over 200 000 mennesker i Londons gater lørdag. I Hyde Park senere på kvelden var over 80 000 tilstede under bønnevigilien. Demonstrantene talte mellom 7 - 10 000. Demonstrasjonene i Skottland skal ha blitt avlyst grunnet manglende interesse, mens i Edinburgh møtte mellom 60-80 personer opp - ledet av den ekstreme protestanten Ian Paisley.

Den fryktede fiendtlige mottakelsen og de massive motdemonstrasjonene har altså uteblitt. I stedet har verden vært vitne til en fire dager lang fest, noe som må ha vært et aldri så lite sjokk for den liberale medie-eliten. Tilbakemeldingen fra folk på nettet handler om gleden over den store bredden i oppmøtet - inkludert alle barna og ungdommene som tok imot paven med åpne armer.

Som Damian Thompson i Daily Telegraph sier det: pavens sjenerthet ble snudd til hans fordel.

For er det en ting engelskmennene misliker, så er det "rudeness" og "unfairness". Mitt tips er at mange valgte å overse Richard Dawkins militante og høyst usakelige kritikk av paven som "en fiende mot menneskeheten", og hans kampanje for å arrestere Benedikt. I stedet var engelskmennene vitne til en mild, fredelig og høflig mann som kom med et budskap om fred og harmoni - og som ba britene om aldri å glemme landets kristne røtter. Selv toneangivende sekulære humanister har distansert seg fra kampanjen mot paven, betegnet av Spiked online som "et korstog mot paven - en omvendt inkvisisjon".

Mange briter bryr seg nok ikke nevneverdig om besøket, men medierapportene tilsier at det har gjort inntrykk, og at folk flest sitter igjen med mye å tenke på. Statsminister David Cameron sa det slik i sin avskjedstale: Du har talt til en nasjon med seks millioner katolikker, men du har blitt hørt av en nasjon med over 60 millioner innbyggere.

Benedikts tale i Westminster Hall - hvor han blant annet fremhevet at troen og fornuften må utfylle, korrigere og støtte hverandre for å oppnå en helhetlig forståelse av moralske og etiske spørsmål - kommer til å bli stående som en historisk milepæl for Den katolske kirke i England. Det var her Den hellige Thomas More ble dømt til døden for sin lojalitet mot Kirken, og ved skafottet sa: "Jeg dør som kongens gode tjener, men først og fremst som Guds".

Den 83 år gamle pave Benedikt er kjent for å ta en utfordring, og selv om ikke alle britiske katolikker nødvendigvis er enig med Benedikt i ett og alt, har besøket skapt en ny giv for alle kristne - ikke bare katolske - og gitt den britiske offentlighet en følelse av å ha vært vitne til noe høytidelig og genuint ekte.

Ikke verst for en 83 år gammel mann av tysk avstamning.

For å si det med den treffende plakaten til de unge katolikker i Londons gater lørdag: We love you Papa  - more than beans on toast!

Gå til innlegget

Multikultur i Kirken

Publisert rundt 9 år siden

(Innlegget kan også leses på min blogg)

14. august finner det sted en unik prosesjon i Oslos gater. De katolske menighetene St. Hallvard og St. Olav arrangerer en prosesjon til ære for Jomfru Marias opptagelse i himmelen. Skuelystne kommer til å se troende fra hele verden vandre gjennom byen med ett felles formål: å vise sin kristne tro og devosjon til Den hellige Jomfru.

Mens multikulturideologien sliter på mange områder i Norge i dag, er det interessant å se hvordan et flerkulturelt prosjekt allikevel kan fungere i praksis, sett fra et menighetsperspektiv.

Kirken i Norge har vært – og er fremdeles – hovedsakelig en innvandrerkirke. Samtidig har den i mange år hatt en integrerende funksjon for katolske innvandrere. Dette anerkjennes nå også av flere og flere norske politikere, på tross av en generell skepsis mot katolsk tro og lære. Det daglige arbeidet som gjøres i det stille i menighetene, som for eksempel norskkurs og informasjonsmøter, er tiltak som forsterker denne trenden.

Generelt kan man vel også si at innvandrere med katolsk bakgrunn er godt integrerte og hardt arbeidende mennesker.

Men før vi begynner å synge ”en himmel full av stjerner” – la meg presisere at den tilsynelatende flerkulturelle harmoni verken er en selvfølge eller en trossannhet.

På tross av store interne kulturelle forskjeller i Kirken, fungerer det stort sett ganske bra. Men så mange ulike kulturer på ett sted kan ikke fungere hvis ikke det finnes en felles sak, en felles tro på noe større som forener.

På mange måter er det en kulturell segregering som finner sted i Kirken. Polakkene, filippinerne, vietnameserne, nordmennene – alle har de messer på eget morsmål, med egne kulturelle/religiøse tradisjoner og uttrykksformer.

Tidligere har man blant etnisk norske katolikker sett en skepsis mot de mest ”ivrige” innen søramerikanske og østeuropeiske fromhetstradisjoner. Asiatiske katolikker kan peke nese til stive nordmenn, som igjen kan himle med øynene over bruk av gitar i den engelske høymessen. Etnisk norske katolikker kan befinne seg i et sterkt mindretall i enkelte menigheter, mens katolske foreldre kan lure på om det er noen vits i at barna lærer seg bønner på norsk når de allerede kan de på rams på eget morsmål.

Utfordringene er mange, men noen felles møteplasser finnes - for eksempel den norske høymessen, som med sitt norske og latinske liturgiske språk besøkes av troende fra hele verden. Spør du en tilfeldig messegjenger, vil jeg tippe at dette internasjonale preget ikke levnes mange tanker. Det er den naturligste ting i verden. Er dessuten fullstendig assimilering i menighetssammenheng et mål i seg selv? Mitt svar er et bastant nei. Den katolske kirke er internasjonal i sitt vesen, en sammensetning som gir den styrke og potens.

Prosesjonen på lørdag viser at verdenskirken også finnes i Norge - her og nå - og at religion, tro det eller ei, faktisk kan ha positive ringvirkninger både på mikro- og makronivå.

Gå til innlegget

Pakistanske kristne: annenklasses borgere?

Publisert rundt 9 år siden

Mens muslimske land som Egypt, Iran og Pakistan onsdag la ytterligere press på FN for å stoppe det man omtaler som islamofobi og diskriminering i vestlige land, tenkte jeg det kunne være på sin plass å presentere en stemme fra den kristne minoriteten i Pakistan.

Følgende tekst er en transkripsjon av et TV-intervju med den katolske biskop Joseph Coutts av Faisalabad, Pakistan. Her snakker biskopen om kristnes situasjon i landet og sitt eget prestekall. Coutts er også direktør for Caritas Pakistan og en aktiv forkjemper for interreligiøs dialog.

Pakistans offisielle navn er Den islamske republikken av Pakistan. Det er derfor innlysende at befolkningen i Pakistan i all hovedsak er muslimsk, rundt 95%. Kristne er altså en minoritet i et hovedsakelig muslimsk land. Hvordan er det å være en liten kristen Kirke?

- Ja, det er en stor utfordring for oss å leve i et islamsk miljø hvor vi som kristne teller rundt 2%, og som katolikker rundt 1% fra eller til. Faktisk har det i de senere år blitt mer vanskelig grunnet fremveksten av islamsk fundamentalisme i Pakistan og andre steder i verden, og vi føler vel at forholdene i de siste årene har blitt mer intolerante enn de var før.

Hvor kommer disse truslene fra? Hvem truer dere?

- OK, la oss ikke bruke ordet trussel. Som jeg sa er den virkelige trusselen - for å uttrykke det slik - i den nordvestlige provinsen. Pakistan er et ganske stort land. Hvis du sammenligner det med USA er det, hvis ikke jeg tar feil, med størrelse på Texas og Oklahoma med litt større flate og større befolkning. Vanskelighetene vi står ovenfor er for eksempel at det finnes disse islamske grupperingene som ønsker at Pakistan forvandles til en rent islamsk stat. Hvis Pakistan blir en ren islamsk stat med alle de islamske lovene som vi ikke har pr. i dag - vi har bare enkelte islamske lover - da vil det bety at vi som ikke-muslimer blir tilnærmet annenklasses borgere. Islam har en egen term for det, "dhimmi" kaller de det. Da vil vi ikke være det samme som nå. Vi ville ikke ha den likheten som grunnloven nevner. Vi ville hatt frihet, men en begrenset frihet. Det er dette jeg mener når jeg snakker om trusler. Vi har i dag lover som allerede er blitt godkjent, for eksempel den vi kaller blasfemiloven - som vi pleier å referere til som § 295-C i henhold til loven i landet.

Hva er blasfemiloven?

- Det er en meget farlig lov, fordi den sier at enhver som snakker mot eller fornærmer navnet til den hellige profeten Muhammed - profeten i Islam - enten muntlig eller skriftlig, direkte eller indirekte, så er det dødsstraff. Det er altså ikke nevnt i den uttalte loven om du gjør det uintendert eller intendert - den sier kun at straffen er døden. Dette er meget farlig.

Hva betyr dette for katolikker?

- Altså, for å være redelig: denne loven er ikke bare farlig for katolikker, kristne eller ikke-muslimer, men faktisk også for muslimer. Det finnes også en annen lov. La meg forklare ytterligere. Man har § 295-C og også § 295-B, som sier: hvis du skjender den hellige Koranen - muslimenes hellige bok - så er det også straffbart. Dette betyr at hvis du ved et uhell mister den hellige Koranen på bakken, så kan du bli straffet. La meg komme med et konkret eksempel: I min by Faisalabad hadde vi for to år siden en fattig kristen kvinne som rengjorde i huset til en rik muslimsk familie. Mange gamle papirer, bokser og flasker ble kastet ut av huset. Denne fattige kvinnen hadde sin far med seg, og da de sorterte ut det som kunne resirkuleres - noe vi ofte gjør i dette fattige landet - så skulle boksene, flaskene og noe av papiret brennes.

De tok så med seg dette til det fattige område hvor de bodde for å brenne papirene, da en passerende muslim sa: "det er en side av den hellige Koranen der. Dere skal brenne den hellige Koranen!" og med dette tiltrakk seg stor oppmerksomhet mens folk samlet seg. Det ble veldig følelsesladd - forståelig nok - siden en muslim hører at sin hellige bok blir skjendet. Det utviklet seg til en meget stor ting: den gamle mannen og en annen kristen ble umiddelbart tatt med til politistasjonen, og en sak ble opprettet basert på § 295-B: skjending av den hellige bok.

Etter to år befinner de seg fremdeles i fengsel mens de kjemper for sin sak. Retten har dømt dem til fem års fengsel. Vi kjører nå en appell til høyesterett, noe vi er berettiget til å gjøre. Vår Kommisjon for Rettferdighet og Fred har tatt opp saken. Ulike NGO's har også støttet oss. Mange moderate og redelige muslimer har også støttet oss, men dette er altså det trykket vi lever under. Plutselig står man i en situasjon man ikke kunne forutse basert på noe du ikke hadde intensjon om å gjøre - og som du samtidig må betale en dyrebar pris for. Alle kristne i dette området rammes av dette.

På hvilken måte rammes de?

- Det eksisterer mye frykt. Kanskje muslimene angriper oss? Mange flyktet faktisk til biskopens residens, og vi lot dem derfor overnatte i menighetssalen noen dager mens vi ventet på at den følelsesladde stemningen skulle avta. Selv en muslim som kommer i samme situasjon risikerer slike alvorlige følger. Dette er ett av flere eksempler.

Men det er jo noe positivt, hvis det er som du sier at dette ikke kun er rettet mot katolikker eller kristne, men også mot den muslimske befolkningen?

Statistisk sett er det flere fengslet for paragraf § 295-C enn det finnes kristne, men det som er farlig med loven er at det er veldig lett å anklage noen for å ha kommet med muntlige eller skriftlige negative uttalelser om profeten Muhammed. Da tar følelsene overhånd, det er nettopp dette som er farlig. Ingen stopper opp og spør: Unnskyld, men stemmer det at du gjorde eller sa dette? Før du får mulighet til å forsvare deg så blir alt så emosjonelt. Det har også forekommet flere drap. Av disse som har blitt myrdet for blasfemi har ingen gjennomgått en statlig rettssak. Vi har faktisk enkeltsaker som har blitt avvist av retten. Samtidig ser vi saker hvor kristne - til og med muslimer - bankes opp av en mobb, stikkes med kniv og myrdes.

Les mer på katolsk.no...

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere