Andreas Dingstad

Alder: 41
  RSS

Om Andreas

Bibliotekar og skribent.Twitter: @adingstad

Følgere

Religion som identitet

Publisert rundt 10 år siden



"Mens religion blant «ikke-hvite» er en synlig og nærmest selvfølgelig attributt, er det blant majoritetsnordmenn informasjon som må forhandles frem."

Dette er en av konklusjonene til en internasjonal forskningsgruppe som ser på religionens rolle i en sekularisert samtid.

I Norge er religion blitt en "privatsak". Vi snakker f.eks. om å være "personlig kristen". Men hva betyr vel det? Kan man være "upersonlig kristen"? Det er som om man ofte må prøve seg frem, komme med små subtile hint, grave og fiske litt, før de magiske ordene ytres, gjerne på et nachspiel akkompagnert av billig rødvin: jeg tror jo på en slags høyere kraft da.......noe som er større enn meg selv lissom.....men jeg vil jo ikke kalle meg kristen da......


Vær nå snille med meg: jeg forsøker ikke å latterliggjøre den genuine interesse og søken etter svaret på de evige spørsmål, enten den forekommer i rødvinsrus eller ei. En slik søken kan bare være av det gode. Men jeg tror vi er mer preget av ironigenerasjonen og av 68-erne enn vi liker å tro, som i sitt samfunnsprosjekt søkte (og søker!) å rive ned klassiske idealer om samhold, gudstro, lojalitet og verdien av hardt arbeid. 

I andre land er identiteten knyttet opp mot religionen. Man ikke skille mellom disse. Mennesket ER sin religion. Elsk det eller hat det. Det er denne tanken som er så fremmed for oss nordmenn. Religionens kraft. Men hva skjer med oss når vi møter oss selv i døra, og vi innser at mange av innvandrerne til Norge i dag faktisk er kristne, ofte katolikker eller ortodokse.

Kristendommen er en østlig religion, en verdensreligion. Kristne innvandrere til Norge minner oss på det.


Den katolske kirke i Norge er landets mest flerkulturelle trossamfunn. Her møtes mennesker fra over 100 land i en smeltegryte av ulike nasjonale kulturer. Allikevel har vi noe felles. Noe som forener. Måpende stopper tilfeldige forbipasserende opp utenfor St. Olav domkirke i Oslo og halvveis indignerte, halvveis nysgjerrige, ser folk som kneler på trappen utenfor Kirken da den er så stappfull at folk må be utenfor. Og det i det offentlige rom! Virkeligheten blir med ett kompleks.

Utfordringen for alle troende blir jo å kunne forsone seg med det å leve i et sekulært samfunn, og samtidig leve ut sin religion og identitet på en fredelig og verdig måte. Den religiøse identitet skal ikke opptre eksklusivt, den forplikter til å bidra til en positiv samfunnsutvikling. Det å kunne leve i verden, men ikke være av den.

Her er det landet som vi europeere elsker å hate, USA, kommet så mye lenger. På tross av en sekulær stat er det her helt naturlig å kunne snakke om Gud og religionsidentitet i det offentlige rom. One nation under God er den naturligste ting i verden å proklamere. Kunne dette forekommet i Europa? Neppe.


Også de kristne innvandrerne har sin identitet sterkt knyttet opp mot Kirken og sin tro. Hardtarbeidende polakker for eksempel, kontakter ofte Kirken i stedet for det offentlige når de trenger praktisk hjelp og rådgivning, til statens store forundring.  Mistroen til staten er stor, noe som jo er forståelig sett i lys av historien. Er nå t.o.m. europeere også religiøse nå da, er det som den hellige norske staten tenker. Kunne de ikke bare konsentrert seg om rekkehuset, hagen og toyotaen?

Menneskene i de proppfulle katolske kirkene i landet vårt minner oss på at det fremdeles er håp for den kristne identitet, både lokalt og universelt. Dette er en identitet som lever iverden, men som ikke er av verden. En identitet som ønsker å bidra til samfunnet, men som også selv vil bli tatt på alvor. Den taler ikke nødvendigvis med en stemme, men har potensialet til å bli en vital kraft i samfunnsdebatten.

God helg!

Gå til innlegget

Kristne tårer i Irak - også våre?

Publisert rundt 10 år siden

13. mars markerte irakiske kristne ettårsdagen for bortføringen og drapet på den kaldeiske erkebiskop av Mosul, Paulo Faraj Rahho.

Drapet føyer seg inn i rekken av grusomheter begått mot de kristne samfunn i Irak, noen med en tilstedeværelse i landet siden apostlenes tid. Få hadde vel trodd at invasjonen i Irak i 2003 skulle få så enorme konsekvenser for de kristne i landet. De kristnes nærvær er halvert de siste seks årene, og nesten halvparten har blitt tvunget til å forlate sine hjem, mange til naboland, andre til Vesten - også Norge.

Mens man under Saddams skrekkvelde stort sett fikk leve i fred, har ”demokratiseringen” av Irak vært en katastrofe for landets kristne minoritet, dominert av de assyriske og kaldeiske trossamfunn.

Nå frykter de gjenværende kristne for sikkerhetssituasjonen når amerikanerne forlater landet. Vil kristne igjen bli fritt vilt, eller vil Iraks skjøre demokrati ta ett første skritt mot å garantere for minoritetenes sikkerhet? Et lite håp har blitt tent etter rapporter fra kurdiskkontrollert Nord-Irak, som forteller at kristne der stort sett får leve i fred. Dette er folk som har forlatt de urbane strøk i Mosul og Bagdad grunnet uutholdelig press, for å slå seg ned lenger nord i landet, i sine foreldres og besteforeldres gamle hus. Men usikkerheten er stor, og det er ikke arbeid å få i disse landlige områdene.

Mens jeg leser om grusomhetene som har funnet sted, tenker jeg over hva det betyr å være kristen og hva det ofte kan koste deg av personlige offer. Hva gjør det med troende mennesker som tvinges til å smake på smerten av å bli forfulgt, drept og truet på livet? Blir troen sterkere eller toner man den ned for å kunne overleve? Hvordan ville kristne her i Norge reagert på den samme forfølgelsen?

Europa
I Europa står bekjennende kristne i dag overfor andre utfordringer. Også her er vi blitt en minoritet. I et samfunn som i økende grad preges av en aggressiv og intolerant sekularisering, marginaliseres ofte kristne i den offentlige debatt. Er du en kristen, diskvalifiserer du deg automatisk fra å bli tatt seriøst som forsker eller fagperson. Fordommene er mange, og det kan til tider være psykisk tøft å delta i den offentlige debatt hvor du skal forfekte synspunkter som motsier de politisk korrekte.

For antikristen diskriminering forekommer ikke kun i Afrika, Asia eller Midt-Østen, det er også mange ofre i Europa og Amerika. Dette slo en arbeidsgruppe satt ned av Organisasjonen for sikkerhet og samarbeid i Europa (OSSE), fast i en pressemelding 4. mars. Direktøren for ODIHR (Office for Democratic Institutions and Human Rights), Janez Lenarcic, uttalte i denne forbindelse:

"Det som er klart etter dette møtet, er at intoleranse og diskriminering mot kristne manifesteres i forskjellige former i OSSE-området."


Den flernasjonale gruppen adresserte også tendensen til "unøyaktige beskrivelser av kristen identitet og verdier i media og debatter, noe som fører til misforståelser og fordommer."

Misforstå meg rett. Jeg forsøker ikke å sidestille det ultimate trosofferet, martyriet, med det offentlige roms intoleranse her i Vesten. Det er allikevel likheter. Mens Iraks kristne i all hovedsak blir undertrykket og forfulgt av islamske fundamentalister, er kristnes lodd i Europa i dag å stå imot den aggressive relativismen og nihilismen, som har store vanskeligheter med å erkjenne at religionen også kan ha en positiv effekt både på mikro- og makronivå.

Hva er så likheten? Jo, at det radikale kristne budskap alltid vil være kontroversielt og utfordrende, uansett om vi er omringet av fundamentalister innen den ene eller andre ”ismen”.

Men la oss for all del ikke spille offerkortet. Det er det mange nok som gjør allerede. La oss heller ikke ta den letteste utveien med å ty til moralsk unnfallenhet, mens vi ynker oss og klager på urettferdig behandling i medier og stadige tap i lovgivningsspørsmål. Jeg vil med dette heller oppfordre til at kristne igjen blir stolte av sin tro, og slutter å unnskylde seg hele tiden. Ikke pakk inn budskapet i silkepapir, da mister det sin kraft og ufarliggjøres!

En håpets kilde?
Mens Iraks kristne med sitt budskap om tilgivelse, forsoning og ikke-vold, kan være en håpets kilde for den krigstrøtte nasjonen, kan vi i Europa også fremstå som et håpets alternativ ved å fremheve menneskets ukrenkelighet fra vugge til grav, og stå fast på de verdier som Kirken har forfektet helt siden dens spede begynnelse. Hva må vel ikke våre brødre og søstre i Irak tåle av ydmykelser og vold for sin tros skyld? Allikevel blir de værende, retter sin rygg og sier: vi er kristne og vi er kommet for å bli. Vi lar oss ikke skremme.

Når jeg nå sitter og leser erkebiskopen av Kirkuks minnetale til sin drepte bispekollega, slår det meg at han også taler til oss når han maner kristne til håp og fremtidstro:

”There are many challenges and difficulties, but we must not give in to pessimism and fear….we Christians must continue to be the difficult number in the equation.”

Så sant som det er sagt, enten vi befinner oss i Irak eller Norge.

 

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Vi som ikkje forstår Pride
av
Emil André Erstad
1 dag siden / 3485 visninger
Kjønnsideologi på avveie
av
Marit Johanne Bruset
23 dager siden / 2347 visninger
Den verkeleg raude fare
av
Emil André Erstad
rundt 1 måned siden / 2069 visninger
Kunnskapsløst om «koranskoler»
av
Usman Rana
23 dager siden / 1650 visninger
KRIK og samlivsteologien
av
Aksel Johan Lund
10 dager siden / 1466 visninger
Slutt å gjøre kirken kul!
av
Merete Thomassen
rundt 1 måned siden / 1379 visninger
En fallende stjerne?
av
Vårt Land
23 dager siden / 1301 visninger
Kallmyrs tabbe
av
Vårt Land
26 dager siden / 1203 visninger
Pride har nådd sin peak
av
Tonje Gjevjon
rundt 7 timer siden / 1199 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere