Andreas Dingstad

Alder: 40
  RSS

Om Andreas

Bibliotekar og skribent.Twitter: @adingstad

Følgere

Oslo Katolske Bispedømme er et trist skue

Publisert 9 måneder siden - 9427 visninger

Vi ser en organisasjon som brukes som et slags juridisk forsvarsverk for enkeltpersoner. Vi ser dessuten en kirkeledelse som har valgt å satse alt på ett kort: penger.

Registreringsskandalen i Oslo katolske bispedømme når i disse ­dager et klimaks. Mandag ble det kjent at statsadvokaten tar ut tiltale for grovt bedrageri mot bispedømmets økonom, og samtidig henlegger straffesaken mot biskop Eidsvig etter bevisets stilling. OKB må i tillegg ut med én million kroner i foretaksstraff.
Fredag starter også forhandlingene i Oslo tingrett etter at bispedømmet har gått til sivilt søksmål mot staten. Bakgrunnen er at Fylkesmannen krever tilbakebetalt 40 millioner kroner i utbetalt støtte for medlemsregistrering gjennom den beryktede telefonkatalogmetoden.

Les også Andreas Dingstad sin artikkel fra desember 2013: Våre fedres tro

OKB på sin side benekter Fylkesmannens og departementets lovfortolkning – de hevder ­endog at de egentlig har fått for lite penger – og har dermed gått til det drastiske skritt å saksøke staten. OKB anfører at de har handlet i «aktsom god tro» og mener at praksisen kan forsvares grunnet en urettferdig fordeling av offentlige midler, samt at OKB har fått for lite utbetalt basert på antallet innvandrere med katolsk bakgrunn som ikke er registrerte medlemmer.

Interne advarsler av ulik art er oversett underveis, gjerne med begrunnelsen at man kun gjorde det samme som Den norske kirke gjør – og pussig nok fant OKB det heller ikke hensiktsmessig å fortelle om sin kreative registreringsmetode i sin årlige rapport til det offentlige. I stedet sendte OKB inn lister de må ha visst var råtne. Mon tro om registreringen via telefonkatalog ville gått like hardt for seg dersom loven tilsa en liten avgift per registrerte medlem?

Å se seg selv utenfra. Mens metoden vel neppe er i henhold til god katolsk moralteologi, vil domstolene i nær fremtid slå fast hvorvidt bispedømmets praksis i tillegg er i strid med norsk lov. Min store bekymring er dog at OKB uansett er på ville veier og har sviktet sitt egentlige kall og misjon i verden.

Mens vi avventer domstolens avgjørelse i straffesaken, trist som den menneskelig sett er for alle berørte, er undertegnedes hovedfokus her det faktum at OKB går til sivilt søksmål mot staten for samme forhold. Fra Akersveien males det samtidig et narrativ om en kirke som i århundrer har levd med undertrykkelse, noe som i dag uttrykkes gjennom urettferdige statlige tilskuddsordninger og statens ønske om å «ta» katolikkene. Praksisen rettferdiggjøres gjennom å skyve de katolske innvandrerne foran seg og liksom hevde: Stakkars oss! Vi har så mange utlendinger, det er så skrekkelig dyrt og ubekvemt å måtte betjene disse arme trengende!

Som om sakramental tilstedeværelse blant de troende handler om statlig godtgjørelse eller ei.

Samtidig sitter det en hvitkledd mann i Roma og snakker om enkelhet, ydmykhet og en fattig kirke for de fattige. Kontrasten er øredøvende. Hva i all verden er det OKB signaliserer til storsamfunnet med sin fremgangsmåte? Hva er det vi ser utenfra?

Tildekket. Vi ser en hyrde som i situasjonen ikke har våget å være hyrde av frykt for å ramme seg selv eller øvrig ledelse i straffesaken – og derfor overlatt til advokater, konsulenter ogPR-byrå å tale på egne vegne. Vi ser en kirke som beviselig har snakket usant og tildekket fakta i sin kontakt med statlige myndigheter. Vi ser en kirke som tar seg til rette, hever seg over loven og spekulerer med fellesskapets midler. Vi ser en organisasjon som brukes som et slags juridisk forsvarsverk for enkeltpersoner. Vi ser dessuten en kirkeledelse som har valgt å satse alt på ett kort: penger.

Ser vi konturene av en kirke som har blitt doven, småfet og kanskje ørlitegrann grisk og har mistet sin visjon i verden av syne? Dessuten: Hva skal kirken i det hele tatt bruke sine penger på – de minste blant oss, eller advokater og PR-byrå som ler hele veien til banken?

I en tid der vanlige folks tiltro til autoriteter og institusjoner allerede befinner seg på et bunnivå, ser vi at OKBs oppførsel dessverre bidrar til å bekrefte de fordommer som måtte finnes om Den katolske kirke. Det er et trist skue.

Den glemte moralen. Midt oppe i alle lovtolkninger og ­såkalt «komplisert jus» er registreringssakens etiske og moralske sider minst like viktige. ­Telefonkatalogmetoden og OKBs ­absurde reaksjon på ­avsløringene strider ikke bare mot den sunne fornuft og allmenne rettsfølelse, men også mot kirkens egne moralske idealer. (Tør jeg minne om bud nummer syv og åtte, eller saligprisningenes hyllest av ­ydmykheten?)

Etter intern kritikk igangsatte­ dog biskop Eidsvig en gransk-ning da han i 2015 ba den skotske pater Paul Gargaro om en kirkerettslig og etisk vurdering av praksisen. Gargaro avstod imidlertid fra å offentliggjøre sin rapport, som paradoksalt nok i dag befinner seg i en nedlåst skuff på biskopens kontor. Mon tro om konklusjonen ikke falt i smak?

For OKB synes registreringssaken kun å handle om hvorvidt forholdet er straffbart eller ikke. Berøringsangsten for moralske spørsmål deles heldigvis ikke av alle. Biskopen av Tromsø har ytret et offentlig mea culpa og slått fast at «moralsk har vi feilet». Stiftet valgte å tilbakebetale pengene til stat og kommune og la med dette saken død. Så enkelt kan det gjøres.
OKB på sin side fortsetter konfrontasjonens vei. Biskop Eidsvigs tidligere uttalelse om at «moralen må følge jussen» gir dessverre ikke grunn til optimisme vedrørende kirkelig selvkritikk og refleksjon.

Ekko-kammeret. Parallelt med dette har det vært både fascinerende og skremmende å iaktta de interne reaksjonene på forholdet.

Jeg kommer aldri til å glemme den kvinnelige ansatte som gråtkvalt appellerte for biskopen ­under et fellesmøte like etter bedragerisiktelsen ble kjent. Med kullsviertro fortalte hun hvor viktig det var at vi nå samlet oss om og ba for ledelsen i lojal kamp mot den ytre fare. I samme møte ble det stilt spørsmål ved lojaliteten til interne kritikere og varslere. Underforstått: Vi må samles under fanen til den forfulgte ­leder, så kom ikke her og ødelegg festen, dere som nå gjør opprør!

Moralen? Lojalitet til kirken er lojalitet til biskopen, quid pro quo. Et skoleeksempel på minoritetspsykologi og åndeliggjøring av krisen.

Denne bunkersmentaliteten passer som hånd i hanske for dem som ser det som sitt personlige kall å redde de ansvarlige i registreringssaken, koste hva det koste vil. For disse er forsvaret av OKBs ledelse og forsvaret av Den katolske kirkes tro og virke én og samme ting.

På et rent menneskelig plan har det også vært fascinerende å se hvor vanskelig det er for mange­ medtroende å ha flere tanker i hodet samtidig; at mennesker i lederposisjoner kan være både sjarmerende, dyktige og intelligente – og allikevel gjøre alvorlige feil som man må stå til rette for.

I dette ekkokammeret av ­«lojalitet» er også den katolske majoritet dessverre øredøvende taus. Men det burde da visselig være sannheten, både med stor og liten s, som skal være styrende for kirken, eller?

Hierarki og kameraderi. En av flere seiglivede myter om Den katolske kirke er at den er ­ekstremt sentralstyrt. Påstanden medfører riktighet i den forstand at siste ord om kirkens lære- og trosspørsmål er sentralisert til pavestolen, men i de fleste praktiske henseender er alle biskoper herre over eget rike.
Jeg har møtt mange troende, ordensfolk og prester som på ­tomannshånd rister på hodet av hele situasjonen, men ikke tør å heve røsten av frykt for å bli sanksjonert av ledelsen eller bli persona non grata i det katolske miljøet.

Det har sannelig kostet for dem som våget å si ifra, meg selv ­inkludert. En liten kuriositet i så henseende er katolikk og tidligere riksadvokat Georg Fredrik ­Rieber-Mohn, styreleder i Fritt Ord, som under tildelingen av Fritt Ord-prisen i 2015 hyllet varslernes rolle i samfunnet. Ironien så ut til å gå ham hus forbi da han senere valgte å rasle med sabelen mot Fylkesmannens anmeldelse og pressens dekning, som han mente bidro til uro og splittelse i kirken. Interne varslere og kritikeres rolle i en ­mulig bedragerisak relativiseres ­således.

Farsen blir komplett når han senere av biskopen får mandatet å briefe pavens utsending til Norden om de juridiske sidene ved registreringssaken. Imens spiller Roma ventespillet.

Problemstillingen for OKB ser ikke ut til å være at noe galt har skjedd, men det ubehagelige faktum at det har kommet offentligheten for øret. Alt er i sin skjønneste orden, må vite. Det gjelder bare å være standhaftig og vifte bort de irriterende fluene som i denne saken ikke innfinner seg med å ordne opp på kammerset, samt kritikere, journalister og statlige myndigheter.

Ser vi de samme mekanismene utspille seg som under overgrepssakene som har ridd kirken som en mare de senere år? Har vi ikke lært noe?

På ville veier? Diagnosen og prognosen for OKB kan i dette perspektivet synes helsvart. Beveger vi oss imidlertid ned på lokalt nivå, ser vi prisverdig innsats og aktivitet av både geistlighet og troende som er glad i sin kirke og er opptatt av hennes plass i og bidrag til storsamfunnet. Dette er et levende vitnesbyrd om religionens naturlige plass i dagens Norge som en ­positiv kraft i sivilsamfunnet.

Norsk katolisisme fremstår i dag allikevel som en noe uforløst størrelse. Hva er egentlig kirkens selvforståelse og kall i landet vi er kalt til å være kirke i?

Vi er tidvis vitne til en katolisisme som beveger seg på overflaten, som er blitt tilpass med å fremstå som det litt artige og «typete» alternativet til det mer trauste norske kirkeliv.

Dessuten kan det være så trygt og godt å svøpe seg, og andre, inn i den gamle offerrollen hvor antikatolisisme og minoritetsforfølgelse råder. Men hvem kan med hånden på hjertet hevde at antikatolisisme er et fremtredende fenomen i Norge anno 2016? Selvsagt finner vi rester av teologisk antikatolisisme og tidvis lite kunnskap om katolsk tro generelt. Men å hevde at myndighetene opptrer antikatolsk og diskriminerende er intet mindre enn konspiratorisk sludder og offermentalitet som ikke er en kirke verdig.

Den selverklærte martyrrollen er svært lite kledelig for kirken i en tid der hun heller burde vært mer opptatt av å hjelpe mennesker i åndelig og materiell nød enn å skrike etter penger fra staten. Det ropes «antikatolisisme!» og «diskriminering!» på den ene siden og fremmes krav om økt statsstøtte på den andre.

Paradoksalt nok kan det nettopp være OKBs opptreden som nører opp under antikatolske holdninger blant folk flest.
Samtidig skriker norsk offentlighet etter en relevant motkulturell stemme som med røtter i bred sentraleuropeisk kristen kultur frimodig tar ordet i samtidens mange viktige etiske debatter: menneskeverd, tro og fornuft, religiøs fundamentalisme, selektiv abort, kristenforfølgelse.

Take your pick.

Vi skal være jordens salt og forkynne evangeliet om Jesus Kristus. Å hyre inn kommunikasjonsrådgivere fra Geelmuyden Kiese for å fremme kirkens stemme­ i registreringssaken ­eller for å lete etter gladsaker man kan overdøve skandalen med, er intet annet enn en fallitterklæring i så henseende.

Absurditetens teater. Nå venter altså det absurde teater i Oslo Tingrett, der OKB saksøker staten etter selv å ha blitt tatt med buksene nede.

Undertegnede er en av dem som sa opp sin stilling i protest mot behandlingen av saken. Noen måneder tidligere fikk jeg et ultimatum av OKBs fungerende administrasjonsleder: «Lead, follow or get out of the way!» Siden de to første alternativene var uaktuelle, valgte jeg det siste.

Jeg har ikke angret, men det gjør vondt å se at kirken jeg er så glad i, opptrer så uredelig og masochistisk at hun er villig til å gå i krig for forfengelighetens skyld, for en sak som for allmennheten fremstår ganske så enkel.

Det kan virke som om kirkeledelsen ikke helt forstår alvoret i situasjonen, sakens skandalon, og tror at alt «blir bra igjen» bare de vinner frem juridisk. Samtidig ønsker man ikke å ta et oppgjør med de holdninger som ligger bak at dette faktisk kunne skje og få lov til å utfolde seg institusjonalisert over tid.

En annen skandalon er å se at medtroende applauderer forestillingen, mens andre sover i ­setene og håper at ubehaget på scenen forsvinner så fort som mulig. Hvordan skal OKB igjen kunne fremstå som en moralsk relevant samfunnsaktør når avstanden mellom tro og lære fremstår så stor? Dette er et ubehagelig spørsmål det er verdt å stille.

Om OKB derfor skulle vinne frem juridisk, har de allerede tapt det aller viktigste – sin egen troverdighet og dermed klangbunnen i folks hjerter for Jesu radikale budskap.

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 30.11.2016

Gå til innlegget

Alle gode ting har en ende

Publisert over 1 år siden - 1907 visninger

Etter nesten syv år som informasjonskonsulent i Oslo katolske bispedømme er det på tide å komme seg videre. Dette betyr at jeg slutter i jobben fra og med i dag.

Disse syv årene har vært fulle av eventyr, gleder, fester, sorger, kriser og frustrasjoner. Det har aldri vært kjedelig, men snarere fordømt lærerikt å skulle manøvrere seg i den komplekse og mangefasetterte størrelsen som er den globale katolske kirke.

På tross av den lite betryggende situasjonen i bispedømmet i dag — det har vært et røft år — er det med en følelse av takknemlighet når jeg ser tilbake på tiden i OKB. Det som kanskje har gjort mest inntrykk er møtet med alle bra folk fra hele verden, som utgjør det beste av kirken — vanlige legfolk, tøffe og kloke ordensfolk, prester, kardinaler og paver.

Det er møter med helter på bakken som pater Ghassan Sahoui fra Syria, og søster Angélique Namaika fra Kongo, som med evangeliet i hjertet daglig kjemper for de svake og marginaliserte — og for alle menneskers iboende verdighet.

Det er kicket og utfordringen å skulle formidle, forklare, samtale, debattere og nyansere i møtet med skoleelever, akademikere, journalister, yrkeskverulanter, nerder, syke, sørgende, ensomme, og en gang i blant: selveste katolikkpolitiet.

Det er masse absurde situasjoner, som å returnere til Vatikanet etter en fuktig natt i Roma, krysse en folketom Petersplass for deretter å flakke rødvinstenner, smile skjevt og mumle frem et "Buona notte" til Sveitsergardistene - som lik levende statuer står og vokter inngangen til pavens hotell og saluterer deg før de åpner døren.

Men ved reisens slutt er det ikke til å legge skjul på at det skal bli fint å slippe å "se hvordan pølsene lages" der innerst på pølsefabrikken. Det er også med ett hjertefølt sukk om at den institusjonelle kirken en gang skal kvitte seg med sin «øgle-hjerne», altså den manglende evnen til å overføre dyrekjøpte erfaringer fra ett felt til et annet, og derfor ender opp med å skyte seg selv i foten — gang på gang. Mer om dete senere.

Ønsker alle et riktig godt nytt år med nye muligheter!

(FØRST PUBLISERT PÅ MIN FACEBOOK-SIDE. lagt ut her etter oppfordring fra VD redaksjonen.)

Gå til innlegget

Pavens friske fredsinitiativ

Publisert rundt 3 år siden - 563 visninger

En stabil fred mellom israelere og palestinere er kanskje en uoppnåelig drøm, men pave Frans' friske initiativ gir allikevel håp.

Under sitt besøk i Betlehem i mai inviterte paven Israels president Shimon Peres og hans palestinske motpart Mahmoud Abbas «til mitt hjem i Vatikanet» for sammen å «be om fredens gave».

Begge takket raskt ja, og nå møtes de i Vatikanet i morgen. Den argentinske paven nyter stor respekt fra begge sider, noe vi så under reisen til Det hellige land. Det var en øvelse i diplomatisk balansekunst fra pavens side, eller det fr. Bernardo Cervellera fra AsiaNews kaller «bønnens politikk».

Dystert slør. Men i et konfliktområde hvor fortiden ligger som et dystert slør over nåtiden, er det skjellig grunn til nøkternhet. Det er lett å ta på kynikerbrillene og avfeie pavens initiativ som naivt: Listen er lang over amerikanske presidenter og andre verdensledere som har brent seg på velmente, men fånyttes, forsøk på å løse den israelsk-palestinske konflikt.

Fredssamtalene har da også stått bom stille i et år, og i møte med palestinernes nye samlingsregjering – basert på en nyvunnet og skjør enhet mellom Hamas og Fatah – insisterer israelerne på at en regjering støttet av erkefienden Hamas ikke er en verdig forhandlingspartner.

Menneskelig møte. Situasjonen kan nok en gang virke fastlåst. Men søndagens møte i Vatikanet er ikke en arena for storpolitisk maktspill eller diplomatiske forhandlinger. Det må snarere ses i lys av et av hovedbudskapene i Frans’ pontifikat, hans utfordring til alle mennesker: Åpenheten for den andre, å skape en kultur for det ekte menneskelige møtet der vennskap og tillit får anledning til å vokse seg sakte frem.

Man starter ikke med de store ideer og ideologier, men med personen og vennskapet – deretter følger felles tanker og visjoner. Frans kaller det en «hjertets konversjon», en prosess som alle – uansett religiøst eller politisk ståsted – må trakte etter. I all sin enkelhet er dette i praksis så uendelig komplisert, enten vi befinner oss på gata i Oslo, Tel Aviv eller Betlehem. 

Bønnens rolle. Samtidig signaliserer paven også bønnens og åndelighetens viktige rolle i fredsprosessen. Religionens status i Midtøsten kan knapt overvurderes. Men hva gjør troen med oss? Hvilke frukter bærer den? Er den del av problemet eller del av løsningen? Frans' forgjenger, Benedikt XVI, advarte mot det han kalte «religionens patologi» – forvrengte og usunne former for religion som dehumaniserer «den andre» og dennes menneskelige verdighet. Det er et perspektiv verdt å ta med seg for begge parter.

Søndag står de altså der, to presidenter – en jøde og en muslim. I pavens hjem. Med seg har de en rabbiner og en imam. Tilstede er også den økumeniske patriark av Konstantinopel, Bartolomeus. Sammen skal de be om slutten på en konflikt som har satt dype spor på begge sider. Symboleffekten er stor, men vil «bønnens politikk» kunne restarte fredsprosessen? 

Det er lov å håpe. Den snart avtroppende Shimon Peres satte ord på dette håpet under sitt Norgesbesøk i forrige måned: At ens motstander «til slutt blir ens venner».

Først publisert i Vårt Land 7. juni 2014

Gå til innlegget

Våre fedres tro

Publisert over 3 år siden - 9542 visninger

Å skrive er å sortere et kaos av tanker. Dette er historien om en opplevelse, min opplevelse, ikke beretningen om min far. Hvem vet: Kanskje noen kjenner seg igjen?

I did try to find a little heresy of my own; and when I had put the last touches to it, I discovered that it was orthodoxy.
G.K. Chesterton


«Hyklere! Hyklere!», ropte de. Jeg tok et ekstra hardt grep rundt min fars hånd da vi passerte motdemonstrantene ved Stortinget. Kvinnene som skrek, var hatefulle i blikket og viftet mot oss med strikkepinner dyppet i det som formodentlig var ketchup.
Det var tidlig åttitall, abortkampen var på sitt heteste, og familien var i Oslo hvor jeg deltok i min første (men langt fra siste) demonstrasjon.

Hatet i øynene deres gjorde sterkt inntrykk. En blanding av redsel, men også fascinasjon, spredte seg. Hvem var disse menneskene, og hvorfor hatet de oss?
Dette var et av mine første møter med verdens kompleksitet. Langt fra alle abonnerte på samme verdenssyn som vår lille familie – med pappa i spissen. Det var bare å avfinne seg med situasjonen. Man velger ikke sin familie.

Min pappa. Jeg er født i 1977 og vokste opp på 80-tallet som sønn av en prest – nei, ikke hvilken som helst prest: selveste prost Asle Dingstad, kjent for sine konservative tilbøyeligheter innen teologi, feinschmeckeri innen liturgi. For noen var han en reaksjonær mørkemann, for andre den levende, glade, rause og pastoralt anlagte sognepresten som møtte alle slags folk der de var i livet – og tok en øl med dem på den lokale puben.
Han er også min pappa.

Mye har vært sagt og skrevet om prestesønner (og -døtre). Det har nesten blitt en klisjé at mange flykter fra barndommens religiøse oppdragelse, utagerer, gjør opprør, blir hedonister, dophuer, musikere, kunstnere – eller en kombinasjon av alt dette.
Kanskje er jeg selv nettopp en slik klisjé, for - sett utenfra - er dette også min historie. Når jeg i tillegg konverterte til katolisismen for 13 år siden – og med det ikke bare ble forsonet med den troen vi fikk overlevert som barn, men er dypt takknemlig for den – er nyhetsverdien kanskje heller laber.

Ikke anklageskrift. Dette er altså ikke et anklageskrift mot mine foreldre, ei heller et bidrag til den hjemlige populære sjangeren «divanterapi for fremmedgjorte kristne».
Men intet er så enkelt som det ser ut.
Etter oppfordring fra Vårt Land skal jeg derfor forsøke å reflektere litt rundt hvordan det er å vokse opp i en prestefamilie hvor far (og mor) er «gift med saka» og deres idealisme også gjennomsyrer barnas tilværelse.

Å skrive er å sortere et kaos av tanker. Dette er historien om en opplevelse, min opplevelse, ikke beretningen om min far. Hvem vet: Kanskje noen kjenner seg igjen?

Absoluttene. Å være prestesønn i en norsk bygd på åttitallet innebar å leve i spenningen mellom det provinsielle og det universelle, bruddet og kontinuiteten – mellom lengselen etter konformitet og foreldres (ikke-stedsbundne) idealisme.
Det er litt som å gå på restaurant og umiddelbart få servert den tungt fordøyelige, blodige biffen – dogmene – og bli snytt for forretten og desserten.
Det er å vokse opp med absoluttene.

Misforstå meg rett: Jeg var et stort sett fornøyd, dog melankolsk anlagt barn i trygge og ordnede omgivelser med svært snille foreldre. Jeg hadde et sett med gode venner å spille fotball og sykle ut på eventyr med. Vi hadde det bra, selv om vi ikke hadde mye å rutte med.
Jeg skjønte tidlig at pappa var en viktig person som folk hørte på. Som treåring lot jeg meg inspirere, tyvlånte mammas sorte nattkjole (bak–frem) med tilhørende fake prestesnipp og plasserte meg strategisk i våpenhuset hvor jeg ønsket menigheten «velkommen til kirken» – for sikkerhets skyld med Fru Fauskes heklede elefant ved min side.

Andre hjem. Kirken var vårt andre hjem. Hver søndag, selvsagt, oftest krydret med møter og arrangementer i ukedagene. I tillegg kom juletrefester og besøk på sykehjem. (Ifølge familiekrøniken er rekorden 7 juletrefester på én uke.) Når jeg som barn protesterte og ikke ville gå i kirken, slik barn gjør, lo mamma og kalte gudstjenestene «frivillig tvang».
Så satt jeg der ved siden av henne og to søstre og hørte på de seige, vakre og tungt melankolske salmene – gjennomsyret av eksistensiell tematikk som lengsel, synd, overgivelse, himmel, helvete og nåde. Way out of my league.

På prekestolen – båret av bibelkjempen Samson – sto pappa og prekte.
Han var mye borte, del av en (siste?) generasjon prester uten arbeidstid, eller rettere sagt: De var tilgjengelige 24 timer i døgnet for sjelenes frelse – fjernt og nært. Alt kunne skje når telefonen ringte, ikke minst kald ribbe på julaften fordi pappa måtte gå med dødsbudskap til en øde hytte. No biggie.

Ringte støtt. Jeg husker ringelyden. Det var i fasttelefonens tid, og den sørget for at pappa var til stede – uten å være til stede. De ringte støtt og stadig og spurte etter prosten. En brokete forsamling mennesker på den andre siden av røret. Preste-groupies av begge kjønn med munndiare, prestekolleger med myndige stemmer og viktige anliggender – og folk i akutt krise med selvmordstanker. Det er de jeg husker best. Var ikke presten hjemme, spurte de heller meg til råds om sin desperate flørt med den befriende og selvpålagte vei til evigheten.
«Ikke gjør det! Hold ut!» Hva mer kan man si som barn?

Prestegården er et sosialt sted. Ting skjer, og folk er stadig innom. Børre Knudsen, Ludvig Nessa, eksalterte ikonmalere, søte og rare gamle damer med eim av sukat – originalere som Stein Erik Foss og Arnfinn Haram.

Med det sosiale følger også musikken. Hjemmet vårt var fylt av den – og overalt der vi var. Vi sang masse og lærte tidlig å spille instrumenter. Troen og musikken var uatskillelige enheter.
Kristne barnesanger som «Jeg er en Jesu soldat» (Jeg er ikke i infanteriet, kavaleriet, artilleriet. Jeg er ikke pilot oppi flyet, men jeg er en Jesu soldat!), til kompletorium ved dagens ende – akkompagnert av de mystiske ordene «Herre, nå lar du din tjener fare i fred herfra, etter ditt ord. For mine øyne har sett din frelse som du har beredt for alle folkenes åsyn».

Alene. Så ligger jeg der. I mørket. Alene med de store spørsmålene. Bibelhistoriene blir levende i fantasien. Noa og dyrene. Flommen. Abraham som (nesten) ofrer sin sønn. Moses på Sinai-fjellet. Kristus på korset («Guds lam som tar bort verdens synder»).

Hvordan skal barnet tolke alt dette? Jeg hadde trengt kontekst og hjelp til å sortere der på sengekanten – å bli møtt på halvveien. Vi var barn av en hel generasjon med store hjerter og mange talenter, men musikaliteten i forhold til barneperspektivet i trosformidlingen var kanskje ikke blant dem.

De var dog aldri puritanere, mamma og pappa (takk, Gud!). Det var øl i kjøleskapet, selskaper, filmer på TV, en sekulær vinylsamling. Da jeg som syvåring stolt kjøpte min første kassett med egne penger (Twisted Sister/Stay Hungry), var det snarere manglende vokalharmonier de trakk på skuldrene av, enn låttitler som «Burn in Hell» og «The Beast».

I sjette klasse drakk jeg meg full for første gang og spydde på vegg-til-vegg-teppet på pappas kontor. Det var lett å lyve det bort.

Opprøret – eller jakten på sannheten. Da jeg var 13, meldte jeg meg inn i Palestinakomiteen. Pappa var nestleder i Israelsmisjonen. Fanget av gravalvoret leste jeg blant annet den tykke biografien om den jødiske anarkisten Emma Goldman og ble fascinert av den konkrete og synlige aktivismen i det godes tjeneste – i motsetning til metafysikkens fjerne og abstrakte ideer.

Jeg var på Blitz og kjøpte «Fritt Palestina»-t-skjorte med tilhørende militant motiv. Familiemiddagene ble med ett mer intense. Episoden endte med at mormor i Oslo avla Blitz-huset en visitt for å bytte t-skjorten til en mer kosher versjon. Hun ringte og fortalte begeistret om de høflige blitzerne som hjalp henne opp trappen.

I et lite lokalsamfunn som Ål var det begrensede miljøvalg: sport, ten-sing, råning. Jeg gjorde litt av alt, men følte meg alltid fremmed. Å ha venner som tenker det samme, er en kritisk absolutt. Vi kjørte til fjellet og spiste fleinsopp, røykte chillum og hørte på musikk – alle med våre egne historier.

Ny tilværelse. I 1992 ble pappa utnevnt til sogneprest i Larvik. Igjen var det jeg som tok telefonen og fikk beskjeden. Plikten kaller. Barndommen er definitivt over.
En ny tilværelse i en fremmed by. Gud er blitt synonym med dine foreldre og det du selv ikke vil være. I begynnelsen gjorde de et par halvhjertede forsøk på å få meg inn i småbyens kristne ungdomsmiljø. Fail.

Selv var jeg mer interessert i cannabis, politikk og musikk og fant raskt likesinnede. Vi var en løst sammensatt gruppe unge med sorte klær, ridderlige idealer og (påsydde) slagord som «Kjeppjag nazisvina» og «Fritt Palestina». Anti-fascismens og den uplettede renhets fanebærere.

Det var demonstrasjoner mot det ene og det andre. Ideologiske diskusjoner. Jakt på nynazister. En god rus, men ikke like god som hasjens sakramentale og samlende daglige ritual. Den representerte kontinuiteten. Trekk inn, kjenn den deilige følelsen spre seg over hele kroppen. Alt våkner til liv – på godt og vondt.

Det var bare oss tre igjen i Dingstad-familien, mine søstre hadde for lengst forlatt redet. Pappa var stengt inne i sitt eget alvor, jeg i mitt. Våre verdener møttes i stort og smått, og i blant kausjonerte han meg ut fra glattcelle, betalte bøter – eller mottok telefoner fra politiet i København. Prestetilværelsen krydres.

De var bleke i ansiktene den morgenen jeg kom hjem fra politihuset og meddelte at min kamerat døde samme natt – etter et felles eksperiment som gikk så altfor galt.
Min mor fortsatte allikevel å banke på døren og smilende servere saft og vafler til det sortkledde «hettemyrsfolket» – der vi satt på gutterommet i presteboligen og «brente røkelse». Dette er til mine foreldres store ære. Tålmodigheten. Selv ville jeg aldri godtatt det av mine egne barn.

Krise i emning. Denne perioden var sluttfasen for pappas en gang så lysende karriere i Den norske kirke (med mulig bispeutnevnelse som kronen på verket). Biskop Sigurd Osberg i Tønsberg anla læresak mot prost Dingstad etter at han frasa seg nattverdsfellesskap med sin leder, grunnet biskopens ja til kirkelig anerkjennelse av såkalt homofilt samliv.

Mediesaken med pappa i hovedrollen var totalt irrelevant for min egen tilværelse, det tar tid å skjønne at ens foreldre er egne subjekter med sjel og følelsesliv. Vi levde parallelle liv. Samtidig begynte jeg å kjede meg litt i småbyens lille progressive miljø med dets machismo og emosjonelle taushet, og begynte å leke med sminke, feminin estetikk – og fra tid til annen såkalt «dragging». Morro!

Men hjemme lå det noe i lufta. En krise var i emning. Alvoret, alltid alvoret. Og det usagte.
Jeg og mamma hadde iblant lange og gode samtaler på ukristelige tidspunkter. En gang lettet hun på hjertet og sa at disse øyeblikkene, da jeg hadde «tatt noe», var de beste. Hun fikk vite ting hun burde ha vært skånet for, men ærlighet var en av dydene jeg fikk innprentet fra barnsben av.

Trekrusifiks. Jeg aner ikke om hun brøt skriftemålets taushetsplikt og refererte videre til pappa. For far og sønns del kulminerte det hele i en krangel nede i kjelleren da jeg var 17 år. Testosteronet og frustrasjonen flommet over for oss begge, der vi sto ved kontoret med farfars tunge trekrusifiks på veggen. Høye stemmer. Slåssing. Så kom ordene: «Jeg forakter deg og alt du står for!»

Alt du har ofret og kjempet for. Alt du elsker og holder kjært. In your fucking face. Jeg så at han ble knust, men mitt eget raseri blokkerte for alt.
Hvem sa at det skulle være lett å være familie?

Men blod er tykkere enn vann, og det hendte at jeg forsvarte ham (eller tanken om Gud?) de gangene jeg fikk pes for min bakgrunn. For alltid en outsider. Det er få ting som er mindre intellektuelt stimulerende enn å høre en blitzer dosere om at Gud bare er en illusjon, eller hvis han (eller hun!) mot formodning skulle finnes, garantert er en reaksjonær faen.
Det går da begge veier.

Forsoningen. Da jeg påskenatt i år 2000 konverterte til Den katolske kirke, var det et naturlig resultat av en prosess som startet mange år tidligere. Det lå ingen enkeltstående dramatisk åndelig hendelse bak, men en sakte dragning mot  storheten og skjønnheten i Kirkens tradisjon og tro – mot nåden.

Samme år giftet jeg meg med Elin, etter å ha vært venner siden 16-årsalderen. Jeg ble tidlig forelsket, men en tynn freak med eyeliner, pels og hottentott appellerer kanskje mer til vennskapets ømme godhet enn ungpikens romantiske drøm. Vi var svært unge der vi sto og lovet hverandre evig troskap, kun 22 år gamle. Slik er det å leve med absoluttene. Enten–eller.
Sammen holdt vi lenge fast ved mye av det gamle, parallelt med en uuttalt utvidelse av perspektivene.

Prosessen som hadde ledet meg til denne nye og litt absurde tilværelsen som gift, katolsk mann i Obos-leilighet, startet på en reise til India sammen med min vordende kone. Vi drakk (ekstra grønn) bhang-lassi og betraktet likbålene langs Ganges. Besøkte Dalai Lamas bosted i Dharamshala, tok bussen gjennom jungelen for å se relikviene etter Den hellige Frans Xavier i Bom Jesus-katedralen i Goa. Religionen var overalt, midt iblant slitne hippier, gatebarn, backpackere, hellige saduer og vanlige dødelige.

Ny start. Jeg trengte en ny start, en åndelig reboot, en fersk inngang til troen. Små tegn åpenbarer seg: tilfeldig å ramle inn i en kirke i Goa blir et flashback tilbake til et uartikulert gode. En gnist tennes - kristendommen blir universell, ikke provinsiell. Jeg fridde til henne der på stranden i Goa, over en middelmådig Gin and Tonic – hun måtte ta til takke med en billig blikkring.

Tilbake i hverdagen i Norge fremsto etter hvert Den katolske kirke som den eneste logiske og attraktive konklusjonen på denne evige søken etter sannhet. Den fornyede interessen for troen krevde tid og innsats, resultatet skulle bli mer enn bare en sentimental proklamering av å ha «beholdt sin barnetro». Nei: Er du voksen, er det på tide å få en voksentro.
Kirken trigget noe i meg, denne verdensomspennende institusjonen som lik en skilpadde sakte beveger seg gjennom århundrene, som har sett sivilisasjoner, ideologier og diktatorer komme og gå – tålmodig og åpen for hele den menneskelige erfaring. «Du kan finne alle der, fra hertuginner til horer, fra landstrykere til konger», sier romanfiguren i boken «In this house of Brede».

Påskenatten. Den ledet meg sakte, men sikkert videre inn i det jeg allerede hadde fått fra mamma og pappa. De satt der denne påskenatten i St. Olav kirke, mens 22-åringen med flere uartikulerte spørsmål enn svar lettere nervøst resiterte trosbekjennelsen foran menigheten. I det håndskrevne kortet gratulerte de sønnen med konversjonen. På tross av at vi hadde valgt ulike veier i det kirkelige landskap, opplevde de at jeg hadde kommet hjem. Mon tro hva de ellers tenkte den kvelden? Reisen hadde vært lang for oss alle.

Den katolske tro var portalen som åpnet for en forsoning mellom kontrastene i meg: det radikale og konservative, tøsen og tåpen, alvoret og gleden – alt i meg som rastløst søker Gud.
Søkte jeg (igjen) det radikale og totale ved å konvertere? Svaret er vel ja. Og nei. Er det hvilen? («Se ikke på våre synder, men på din Kirkes tro»). Er det Kirkens evne til å romme livets og troens paradokser? Helgenene? Skjønnheten? (Møtet med det skjønne «kan bli såret fra pilen som treffer hjertet, og slik åpner våre øyne», ifølge Joseph Ratzinger)
Er det fordi jeg nå står på giganters skuldre?

Jeg vet ikke.

Jeg vet bare at jeg har søkt våre fedres tro, og erkjenner at jeg midt oppi alt ikke ville ha søkt og funnet den uten – nettopp – min fars tro.

Respekt.

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 27.12.2013

Gå til innlegget

Krig, pest og kirke og sånn...

Publisert nesten 5 år siden - 3438 visninger

Å vise interesse for barnas lekselesning er en av de dyder som skoleverket fremdeles oppfordrer til. Noen ganger skulle jeg imidlertid ønske at jeg slapp. 

Scenen: Sen ettermiddag. Rundt kaffemaskinen på kjøkkenet. Min datter på 10 (femteklassing) kommer tuslende inn og spør om jeg kan høre hva hun har skrevet i dagens sammenfattende sakprosa-øvelse. (gjenfortell en faktatekst du har lest)

I mitt stille sinn håper jeg på minste motstands vei – et klapp på skulderen og et "godt jobba". Stor var imidlertid forbauselsen da hun tok frem læreboken. Dagens tekster innledes slik:




Say what?

Jeg gjentar: Kort oppsummert er middelalderen altså "en dyster og mørk periode, preget av krig, pest og en kirke som urettferdig forfulgte uskyldige mennesker". Det kommer aldri et men eller noen form for nyansering — dette er hva femteklassingene lærer om den rike og komplekse historiske perioden kalt middelalderen.

Gi meg et lite øyeblikk.



Sånn.

Etter et ganske mislykket og passivt-aggressivt forsøk på å forklare avkommet hvorfor dette avsnittet er så ille, var det først litt senere samme kveld at jeg klarte å stotre frem noe halvfornuftig om middelalderen, som for eksempel at:

* Innføringen av kristenretten fører til en mer human behandling av kvinner og barn

* Kunsten og arkitekturen blomstrer

* Universitetssystemet oppstår i høymiddelalderen, godt hjulpet av Den katolske kirke

* Klostervesenet ivaretar og viderefører kunnskapen fra antikken, pleier de syke og utvikler landbruket

... samt en del andre ikke helt ubetydelige ting.

For all del: Vi kan ikke forvente at 10-åringer helt skal kunne ta inn og forholde seg til disse nyansene. Det er heller ikke deres oppgave.

Men av lærebokforfattere bør og kan vi forvente mer. Det er faktisk ganske mainstream blant dagens historikere å hevde at middelalderen ikke bare var tristesse. Kanskje er det på tide med en faglig oppdatering?

Det mest bekymringsverdige er allikevel at vi sakte men sikkert er i ferd med å få en generasjon unge som er totalt fremmedgjort fra sine kristne røtter, hvor "kritisk tenkning" automatisk forbindes med forslitte anti-religiøse myter.

Menneskerettigheter, menneskeverd, verdien av samvittigheten, demokrati: Dette er ikke størrelser som tilfeldigvis dalte ned fra den sekulære himmel dandert på en seng av økologisk tofu, men en naturlig konsekvens av et kristent verdensbilde hvor enkeltmennesket er unikt, og naturen følger Guds rasjonelle orden og derfor kan erkjennes og studeres gjennom fornuften.

Men hvis noen skulle tro noe annet: mytene er effektive. En klassevenninne av min datter ytret spontant etter møtet med Den mørke middelalder™:  Og jeg som trodde at kristne var snille.

Au da. Og jeg som trodde at barna hadde gode og objektive lærebøker... Det er jo lov å håpe.

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere

Siste kommentarer

Kjell G. Kristensen kommenterte på
Om å gjøre Gud mindre
rundt 5 timer siden / 547 visninger
Robin Tande kommenterte på
Bibelens fredsbudskap
rundt 6 timer siden / 589 visninger
Kjell Bjarne Sandvik kommenterte på
Om å gjøre Gud mindre
rundt 6 timer siden / 547 visninger
Njål Kristiansen kommenterte på
Nakne keisere, hele gjengen
rundt 7 timer siden / 389 visninger
Daniel Krussand kommenterte på
Når lederen ikke er tydelig.
rundt 7 timer siden / 206 visninger
Kjell Bjarne Sandvik kommenterte på
Om å gjøre Gud mindre
rundt 7 timer siden / 547 visninger
Njål Kristiansen kommenterte på
Forbud er feil vei
rundt 8 timer siden / 185 visninger
Les flere