Andreas Dingstad

(Innlegget kan også leses på min blogg)

14. august finner det sted en unik prosesjon i Oslos gater. De katolske menighetene St. Hallvard og St. Olav arrangerer en prosesjon til ære for Jomfru Marias opptagelse i himmelen. Skuelystne kommer til å se troende fra hele verden vandre gjennom byen med ett felles formål: å vise sin kristne tro og devosjon til Den hellige Jomfru.

Mens multikulturideologien sliter på mange områder i Norge i dag, er det interessant å se hvordan et flerkulturelt prosjekt allikevel kan fungere i praksis, sett fra et menighetsperspektiv.

Kirken i Norge har vært – og er fremdeles – hovedsakelig en innvandrerkirke. Samtidig har den i mange år hatt en integrerende funksjon for katolske innvandrere. Dette anerkjennes nå også av flere og flere norske politikere, på tross av en generell skepsis mot katolsk tro og lære. Det daglige arbeidet som gjøres i det stille i menighetene, som for eksempel norskkurs og informasjonsmøter, er tiltak som forsterker denne trenden.

Generelt kan man vel også si at innvandrere med katolsk bakgrunn er godt integrerte og hardt arbeidende mennesker.

Men før vi begynner å synge ”en himmel full av stjerner” – la meg presisere at den tilsynelatende flerkulturelle harmoni verken er en selvfølge eller en trossannhet.

På tross av store interne kulturelle forskjeller i Kirken, fungerer det stort sett ganske bra. Men så mange ulike kulturer på ett sted kan ikke fungere hvis ikke det finnes en felles sak, en felles tro på noe større som forener.

På mange måter er det en kulturell segregering som finner sted i Kirken. Polakkene, filippinerne, vietnameserne, nordmennene – alle har de messer på eget morsmål, med egne kulturelle/religiøse tradisjoner og uttrykksformer.

Tidligere har man blant etnisk norske katolikker sett en skepsis mot de mest ”ivrige” innen søramerikanske og østeuropeiske fromhetstradisjoner. Asiatiske katolikker kan peke nese til stive nordmenn, som igjen kan himle med øynene over bruk av gitar i den engelske høymessen. Etnisk norske katolikker kan befinne seg i et sterkt mindretall i enkelte menigheter, mens katolske foreldre kan lure på om det er noen vits i at barna lærer seg bønner på norsk når de allerede kan de på rams på eget morsmål.

Utfordringene er mange, men noen felles møteplasser finnes - for eksempel den norske høymessen, som med sitt norske og latinske liturgiske språk besøkes av troende fra hele verden. Spør du en tilfeldig messegjenger, vil jeg tippe at dette internasjonale preget ikke levnes mange tanker. Det er den naturligste ting i verden. Er dessuten fullstendig assimilering i menighetssammenheng et mål i seg selv? Mitt svar er et bastant nei. Den katolske kirke er internasjonal i sitt vesen, en sammensetning som gir den styrke og potens.

Prosesjonen på lørdag viser at verdenskirken også finnes i Norge - her og nå - og at religion, tro det eller ei, faktisk kan ha positive ringvirkninger både på mikro- og makronivå.

Mens muslimske land som Egypt, Iran og Pakistan onsdag la ytterligere press på FN for å stoppe det man omtaler som islamofobi og diskriminering i vestlige land, tenkte jeg det kunne være på sin plass å presentere en stemme fra den kristne minoriteten i Pakistan.

Følgende tekst er en transkripsjon av et TV-intervju med den katolske biskop Joseph Coutts av Faisalabad, Pakistan. Her snakker biskopen om kristnes situasjon i landet og sitt eget prestekall. Coutts er også direktør for Caritas Pakistan og en aktiv forkjemper for interreligiøs dialog.

Pakistans offisielle navn er Den islamske republikken av Pakistan. Det er derfor innlysende at befolkningen i Pakistan i all hovedsak er muslimsk, rundt 95%. Kristne er altså en minoritet i et hovedsakelig muslimsk land. Hvordan er det å være en liten kristen Kirke?

- Ja, det er en stor utfordring for oss å leve i et islamsk miljø hvor vi som kristne teller rundt 2%, og som katolikker rundt 1% fra eller til. Faktisk har det i de senere år blitt mer vanskelig grunnet fremveksten av islamsk fundamentalisme i Pakistan og andre steder i verden, og vi føler vel at forholdene i de siste årene har blitt mer intolerante enn de var før.

Hvor kommer disse truslene fra? Hvem truer dere?

- OK, la oss ikke bruke ordet trussel. Som jeg sa er den virkelige trusselen - for å uttrykke det slik - i den nordvestlige provinsen. Pakistan er et ganske stort land. Hvis du sammenligner det med USA er det, hvis ikke jeg tar feil, med størrelse på Texas og Oklahoma med litt større flate og større befolkning. Vanskelighetene vi står ovenfor er for eksempel at det finnes disse islamske grupperingene som ønsker at Pakistan forvandles til en rent islamsk stat. Hvis Pakistan blir en ren islamsk stat med alle de islamske lovene som vi ikke har pr. i dag - vi har bare enkelte islamske lover - da vil det bety at vi som ikke-muslimer blir tilnærmet annenklasses borgere. Islam har en egen term for det, "dhimmi" kaller de det. Da vil vi ikke være det samme som nå. Vi ville ikke ha den likheten som grunnloven nevner. Vi ville hatt frihet, men en begrenset frihet. Det er dette jeg mener når jeg snakker om trusler. Vi har i dag lover som allerede er blitt godkjent, for eksempel den vi kaller blasfemiloven - som vi pleier å referere til som § 295-C i henhold til loven i landet.

Hva er blasfemiloven?

- Det er en meget farlig lov, fordi den sier at enhver som snakker mot eller fornærmer navnet til den hellige profeten Muhammed - profeten i Islam - enten muntlig eller skriftlig, direkte eller indirekte, så er det dødsstraff. Det er altså ikke nevnt i den uttalte loven om du gjør det uintendert eller intendert - den sier kun at straffen er døden. Dette er meget farlig.

Hva betyr dette for katolikker?

- Altså, for å være redelig: denne loven er ikke bare farlig for katolikker, kristne eller ikke-muslimer, men faktisk også for muslimer. Det finnes også en annen lov. La meg forklare ytterligere. Man har § 295-C og også § 295-B, som sier: hvis du skjender den hellige Koranen - muslimenes hellige bok - så er det også straffbart. Dette betyr at hvis du ved et uhell mister den hellige Koranen på bakken, så kan du bli straffet. La meg komme med et konkret eksempel: I min by Faisalabad hadde vi for to år siden en fattig kristen kvinne som rengjorde i huset til en rik muslimsk familie. Mange gamle papirer, bokser og flasker ble kastet ut av huset. Denne fattige kvinnen hadde sin far med seg, og da de sorterte ut det som kunne resirkuleres - noe vi ofte gjør i dette fattige landet - så skulle boksene, flaskene og noe av papiret brennes.

De tok så med seg dette til det fattige område hvor de bodde for å brenne papirene, da en passerende muslim sa: "det er en side av den hellige Koranen der. Dere skal brenne den hellige Koranen!" og med dette tiltrakk seg stor oppmerksomhet mens folk samlet seg. Det ble veldig følelsesladd - forståelig nok - siden en muslim hører at sin hellige bok blir skjendet. Det utviklet seg til en meget stor ting: den gamle mannen og en annen kristen ble umiddelbart tatt med til politistasjonen, og en sak ble opprettet basert på § 295-B: skjending av den hellige bok.

Etter to år befinner de seg fremdeles i fengsel mens de kjemper for sin sak. Retten har dømt dem til fem års fengsel. Vi kjører nå en appell til høyesterett, noe vi er berettiget til å gjøre. Vår Kommisjon for Rettferdighet og Fred har tatt opp saken. Ulike NGO's har også støttet oss. Mange moderate og redelige muslimer har også støttet oss, men dette er altså det trykket vi lever under. Plutselig står man i en situasjon man ikke kunne forutse basert på noe du ikke hadde intensjon om å gjøre - og som du samtidig må betale en dyrebar pris for. Alle kristne i dette området rammes av dette.

På hvilken måte rammes de?

- Det eksisterer mye frykt. Kanskje muslimene angriper oss? Mange flyktet faktisk til biskopens residens, og vi lot dem derfor overnatte i menighetssalen noen dager mens vi ventet på at den følelsesladde stemningen skulle avta. Selv en muslim som kommer i samme situasjon risikerer slike alvorlige følger. Dette er ett av flere eksempler.

Men det er jo noe positivt, hvis det er som du sier at dette ikke kun er rettet mot katolikker eller kristne, men også mot den muslimske befolkningen?

Statistisk sett er det flere fengslet for paragraf § 295-C enn det finnes kristne, men det som er farlig med loven er at det er veldig lett å anklage noen for å ha kommet med muntlige eller skriftlige negative uttalelser om profeten Muhammed. Da tar følelsene overhånd, det er nettopp dette som er farlig. Ingen stopper opp og spør: Unnskyld, men stemmer det at du gjorde eller sa dette? Før du får mulighet til å forsvare deg så blir alt så emosjonelt. Det har også forekommet flere drap. Av disse som har blitt myrdet for blasfemi har ingen gjennomgått en statlig rettssak. Vi har faktisk enkeltsaker som har blitt avvist av retten. Samtidig ser vi saker hvor kristne - til og med muslimer - bankes opp av en mobb, stikkes med kniv og myrdes.

Les mer på katolsk.no...

En rask betraktning om Pinsen fra en slappfisk som en gang i blant setter pris på enkle og originale forklaringer av de kristne mysterier: Graham Greene kommer til unnsetning gjennom New Statemans artikkel om Greene’s beskrivelse av Den hellige ånd i boken Monsignor Quixote fra 1982.

Etiske og religiøse tema er gjennomgående i Greene’s forfatterskap. Av hans mer kjente bøker finner vi Makten og æren – om whiskypresten som er fanget i den flytende tilstand mellom sinnskrise og troskrise, kjødelig skrøpelighet og hellighet.

Men tilbake til Monsignor Quixote. Med fare for anklager om rødvinskatolisisme ønsker jeg allikevel å dele et utdrag fra boken med bloggens lesere. Scenen er to menn - presten Quixote og hans kommunistiske venn Leo McKern - som akkurat har fortært to og en halv flasker vin. Leo ber sin kamerat om å forklare treenighetens mysterium:

"You see these bottles?" [says Monsignor Quixote.] "Two bottles equal in size. The wine they contained was of the same substance and was born at the same time. There you have God the Father and God the Son and there, in the half bottle, God the Holy Ghost. Same substance. Same birth. They're inseparable. Whoever partakes of one partakes of all three."

"I was never even in Salamanca able to see the point of the Holy Ghost," [says Sancho.] "He has always seemed to me a bit redundant."

"We were not satisfied with two bottles, were we? That half bottle gave us the extra spark of life we both needed. We wouldn't have been so happy without it. Perhaps we wouldn't have had the courage to continue our journey. Even our friendship might have ceased without the Holy Spirit."

"You are very ingenious, friend. I begin at least to understand what you mean by the Trinity. Not to believe in it, mind you. That will never do."

Father Quixote sat in silence looking at the bottles. When the Mayor struck a match to light a cigarette he saw the bowed head of his companion. It was as though he had been deserted by the Spirit he had praised. "What is the matter, father?" he asked.

"May God forgive me," Father Quixote said, "for I have sinned."

"It was only a joke, father. Surely your God can understand a joke."

"I have been guilty of heresy," Father Quixote replied. "I think - perhaps - I am unworthy to be a priest."

"What have you done?"

"I have given wrong instruction. The Holy Ghost is equal in all respects to the Father and the Son, and I have represented Him by this half bottle."

"Is that a serious error, father?"

"It is anathema, It was condemned expressly at I forget which Council. A very early Council. Perhaps it was Nicaea."

"Don't worry, father. The matter is easily put right. We will throw away and forget this half bottle and I will bring a whole bottle from the car."

"I have drunk more than I should. If I hadn't drunk so much I would never, never have made that mistake. There is no sin worse than the sin against the Holy Ghost."

"Forget it. We will put the matter right at once."

So it was they drank another bottle.......

Ha en god pinsehelg, med eller uten vin!

"Till at last the child's mind is these suggestions, and the sum of the suggestions is the child's mind. And not the child's mind only. The adult's mind too-all his life long. The mind that judges and desire and decides-made up of these suggestions. But all these suggestions are our suggestions... Suggestions from the State."
- Aldous Huxley, Brave New World

I dag leser vi at organisasjonen Reform – med statens velsignelse – skal ”utvide barns kjønnsidentitet” med å fortelle eventyr om homofile konger og lesbiske prinsesser i barnehagen.

Og jeg som trodde at barn i utgangspunktet har et ganske så avslappet forhold til kjønnsgrenser, og i sin daglige lek krysser disse titt og ofte. Men nå skal det altså ideologisk styres.

De aller fleste borgere av kongeriket Norge har ingen problemer med at homofile nyter fulle sivile rettigheter. Men det er noe annet når våre barn blir gjort til verdi- og kjønnsnøytralitetens forsøkskaniner. Spør du meg, så er denne ”nøytraliteten” like stappet med ideologi som et hvilket som helst religiøst eller filosofisk-pedagogisk verdenssyn.

Vår egen minstemann har ett år igjen ved den utmerkede kommunale barnehagen han er så glad i. Men det er kanskje like greit at han snart er skoleklar – før eksperimenteringen starter for fullt.

Vi skal nok klare å oppdra han til å bli et tolerant, dannet og anstendig menneske allikevel - men det blir på våre egne premisser, ikke statens.

Katolsk informasjonstjeneste har skrevet følgende artikkel i det nye nummeret av "St. Olav – katolsk kirkeblad". Jeg gjengir den her i sin helhet.

1. Hvem har ansvaret for slike saker i Kirken, hvor mange dreier det seg om og hvilken karakter har de?

I 2001, ved det pavelige dokumentet Sacramentum sanctitats tutela, ble en del alvorlige forbrytelser forbeholdt behandling i Troskongregasjonen i Vatikanet, da ledet av kardinal Ratzinger. En av disse var seksuelle forbrytelser begått av klerikere (prester, diakoner og biskoper) mot mindreårige. Mindreårige defineres her som under 18 år, uavhengig av for eksempel den seksuelle lavalder i et gitt land.

Hvis slike saker meldes et lokalt bispedømme, har biskopen der ansvar for å foreta en innledende undersøkelse. Hvis resultatet av denne undersøkelsen er at det ser ut til å være hold i saken, plikter han å sende den videre til Troskongregasjonen. Tidligere var behandlingen av slike saker avhengig av den lokale biskop, Troskongregasjonen hadde bare myndighet om det dreide seg om overgrep forbundet med misbruk av skriftemålet.

I 2001 fremstilte en del massemedier denne endringen som et forsøk fra Roma på å feie slike saker under teppet. I virkeligheten er resultatet blitt en raskere saksbehandling og strengere behandling av overgripere. Det umiddelbare resultatet var at en stor mengde saker av ulik alder ble oversendt Troskongregasjonen, særlig mange kom fra USA i 2003 og 2004. Nå kommer langt færre, slik at sakene ikke lenger hoper seg opp.

Nåværende ansvarlig for disse sakene i Troskongregasjonen er msgr. Charles J. Scicluna. I et langt intervju med den italienske katolske avisen Avvenire den 13. mars ga han detaljert informasjon om kongregasjonens arbeid. På spørsmålet om antallet saker, svarer han: «Fra 2001 til 2010 har vi behandlet anklager mot cirka tre tusen bispedømmeprester og ordensmenn, og det dreier seg om forbrytelser begått i løpet av de siste 50 år.» På spørsmål om det vil si «tre tusen pedofile prester», sier han at «rundt regnet 60 % av disse sakene gjelder efebofile handlinger, det er handlinger som skyldes seksuell tiltrekning til gutter i puberteten, 30 % gjelder heteroseksuelle forhold, og i 10 % av tilfellene dreier det seg om pedofile handlinger i streng forstand, det vil si at de er bestemt av seksuell tiltrekning mot barn før puberteten. Det dreier seg altså ien niårsperiode om cirka tre hundre saker med prester som er anklaget for pedofili i streng forstand.»

Msgr. Scicluna ble også spurt om hvor mange som blir dømt, og opplyste om at i 20 % av sakene ble det «avholdt en kanonisk prosess i egentlig forstand» og at denne stort sett holdes i opphavsbispedømmet «under oppsyn av oss». Han tilføyde: «Vi gjør det slik også for å fremskynde saksgangene. I 60 % av sakene, fremfor alt på grunn av den anklagedes fremskredne alder, er det ikke funnet sted en rettssak, men administrative og disiplinære tiltak er foretatt, som å ikke feire messen med de troende eller å høre skriftemål og å føre et tilbaketrukket liv i bønn. Det er viktig å understreke at det i disse sakene – hvorav noen har fått stor oppmerksomhet – ikke dreier seg om frifinnelse. Det er ikke skjedd en formell dom, men om man blir pålagt stillhet og bønn, har det sin grunn...»

I ytterligere 10 % av sakene har paven autorisert et dekret om utestengelse fra prestestanden, og i de siste 10 % er det «de anklagede klerikerne selv som har spurt om dispensasjon fra prestepliktene, noe som straks er innvilget. Blant disse sakene er saker med prester som er funnet i besittelse av barnepornografi og som er dømt for dette av sivile myndigheter.»

På spørsmål om ingen da blir frifunnet, siden summen blir 100 %, svarer msgr. Scicluna at det finnes saker hvor det ikke har vært tilstrekkelig bevis eller at presten er erklært uskyldig. «Men i alle sakene undersøker man ikke bare skyldspørsmålet, men også om vedkommende er egnet for offentlig tjeneste.»

2.Hva betyr «administrative tiltak» og å «fjerne en prest»?

I en kommentar i Aftenposten ble intervjuet med Scicluna referert på en tendensiøs måte, i det det het at «I følge den samme Scicluna har 60 % av sakene aldri nådd frem til retten. På grunn av den påståtte overgripers høye alder, fordi det allerede var gjort ’administrative og disiplinære tiltak’, eller man fortrengte det».

Kommentaren gjenspeiler en misforståelse av betydningen av «administrative tiltak» i disse prosessene. Muligheten for å kunne avgjøre saker ved administrative tiltak istedenfor formelle dommer, ble innført for å kunne gi biskoper myndighet til permanent å avsette en prest fra tjeneste uten å gå gjennom tidkrevende rettsprosesser. Pådrivere her har vært de amerikanske biskopene, som etter sine erfaringer med skandalene ønsket raske måter å fjerne skyldige prester på, uten å måtte gå gjennom en full rettsprosess. Disse siste hadde erfaringsmessig tatt svært lang tid.

I dette fikk de støtte fra Troskongregasjonen. Denne måten å gjøre ting på har faktisk skaffet både de amerikanske biskopene og Troskongregasjonen, med Ratzinger i spissen, en god del kritikk – siden den svekker det tradisjonelt sterke rettsvernet en anklaget katolsk prest har hatt i kanonisk rett.

En del medieoppslag gjør også et nummer av at prester ikke er blitt laisert, det vil si utelukket fra den geistlige stand. Dette betyr imidlertid ikke nødvendigvis at de fortsatt utøver prestetjeneste. Laisering er en omstendelig prosess, men en prest vil ved administrative tiltak kunne få så strenge restriksjoner på sitt virke at han ikke lenger vil representere noen fare. For eksempel vil han da fremdeles kunne feire messen for seg selv – han er jo fremdeles prest – men ikke kunne feire den med menighet.

3. Krever Kirken hemmelighold?

Det er en kjensgjerning at en skadelig taushetskultur har hindret mange saker i å få en skikkelig behandling og også i å komme opp for sivil rett, men denne taushetskulturen har ingen hjemmel i de kirkelige regler. Dette er en vanlig misforståelse som skyldes en formulering i Sacramentum sanctitats tutela og tilsvarende i et tidligere dokument. Det det dreier seg om, er konfidensialitet i den internkirkelige prosessen, men det sies ingenting om at saker ikke skal meldes sivile myndigheter.

Msgr. Scicluna sier det følgende om å anmelde saker til sivile myndigheter: «I noen land med angelsaksisk rettssystem, men også i Frankrike, plikter biskopene, om de utenfor skriftemålet får rede på forbrytelser begått av sine prester, å anmelde dem til rettsmyndighetene. Det er en tung plikt, fordi disse biskopene blir tvunget til å gjøre en handling som kan sammenlignes med den en forelder gjør ved å anmelde sitt eget barn. Likevel er vår anvisning i slike saker at man skal følge loven.»

I saker hvor biskopene ikke er lovpålagt å anmelde prestene, sier Scicluna, «pålegger vi ikke biskopene å anmelde sine egne prester, men vi oppfordrer dem til å kontakte ofrene og be dem om å anmelde de prestene som har forgrepet seg på dem. Dessuten oppfordrer vi dem til å gi disse ofrene all mulig åndelig, men ikke bare åndelig, hjelp.»

4. Hvorfor foreskriver ikke Kirkeretten automatisk politianmeldelse i overgrepssaker?

Katolsk kirkerett gjelder over hele verden, også i områder der det ikke hersker rettssikkerhet og både overgrepsanklagede og i noen tilfeller ofrene (for eksempel voldtatte kvinner) risikerer summarisk henrettelse. Til syvende og sist er det offeret og dets pårørende som må ta beslutningen om en anmeldelse.

I våre norske forhold er det, som biskop Bernt Eidsvig har sagt, «både naturlig og ønskelig» at saker som er straffbare etter norsk lov, behandles i norsk rettssystem. Oslo katolske bispedømmes beredskapsplan sier at «som hjelp til å ta beslutning om anmeldelse skal OKB tilby anklager og pårørende bistand av advokat eller annen rådgiver.»

Kirkens eget rettssystem kommer i tillegg til, ikke istedenfor, det sivile. En analogi kan være idrettsutøvere mistenkt for doping. Deres saker behandles av idrettens egne organer, men om de har gjort noe som også er straffbart etter sivil lov, kommer denne straffen i tillegg.

5. Er det flere overgrep i Den katolske kirke enn ellers?

I dagens globale mediebilde kan man lett å få inntrykk av Den katolske kirke er et episenter for seksuelt misbruk av mindreårige. Dette er ikke tilfelle. Som krisehåndtering er det imidlertid ikke heldig å forsøke å forsvare Kirken med dette som argument. De som har prøvd seg på dette, møtes gjerne (forståelig nok) med anklager om forsøk på bagatellisering og relativisering av et alvorlig problem. Situasjonen i Den katolske kirke er skammelig og alvorlig og må ryddes grundig opp i. Som pave Benedikt ga uttrykk for i sitt hyrdebrev til katolikker i Irland, her fritt gjengitt: Overgrep skjer dessverre over alt; dette faktum må imidlertid aldri bli en ansvarsfraskrivelse, for Den katolske kirke må ta ansvar for å rydde i eget hus; andre får rydde i sitt.

Det er imidlertid ingen bagatellisering å forsøke å ha to tanker i hodet samtidig, for det er et viktig pastoralt anliggende å få frem at ingen forskning tyder på en overopphopning av overgrep begått av katolske prester og ordensfolk.

Det er vanskelig å finne eksakte og universelt gyldige tall, men amerikansk forskning har kommet lengst på området. La oss derfor referere noe av denne.

Tall som her nevnes, blant annet referert av George Weigel, er at 39 millioner amerikanske barn er utsatt for misbruk. Mellom 40 og 60 % er misbrukt i hjemmet av familiemedlemmer. Professor Charol Shakeshaft fra Hofstra University rapporterer videre at 6-10 % av elever i den offentlige skole er misbrukt de siste år – rundt 290.000 i perioden mellom 1991 og 2000.

Ifølge andre nylige studier er 2 % av registrerte overgripere katolske prester – et fenomen som toppet seg mellom midten av 60-tallet og midten av 80-tallet, men i dag heldigvis ser ut til å være marginalt (Den amerikanske bispekonferanse rapporterte nylig om seks troverdige anklager om seksuelt misbruk i 2009, i en kirke med over 65 millioner medlemmer).

Empirisk forskning viser derfor at Den katolske kirke i USA er et av de tryggeste miljøer for barn og unge i dag. Kirken var utvilsomt sent ute med å innse at overgrep mot barn finner sted også blant ens egne, og at en unnfallende ledelse førte til en svært dårlig håndtering av skandalen. Dette er innrømmet og beklaget av pave Benedikt og lokale bispekonferanser. «De siste årene er det imidlertid ingen annen institusjon som har vært så gjennomsiktig om sine feil, og ingen har gjort så mye for å rydde i eget hus. Det tok visselig lang tid å komme dit, men nå er vi der,» skriver den kjente amerikanske journalisten John Allen i en kommentar den 26. mars, med referanse til Kirken i USA. Opprydningen i USA har kommet lengst, da skandalene der begynte å rulle for alvor i 2001. La oss håpe at Kirken i resten av verden vil lære av dette.

Et av de mest detaljerte forskningsprosjektene på Den katolske kirke direkte, er foretatt av professor Philip Jenkins (ikke-katolikk) fra Pennsylvania State University. Selv om hans funn er fra slutten av 90-tallet og bør oppdateres av nyere studier, er det hans forskning som til nå har vært grundigst. Her rapporteres det at Den katolske kirke er nederst på statistikken over overgrep i kirkelig sammenheng. Sølibatet er ikke årsaken, hevder han, da gifte menn statistisk har større sannsynlighet for å begå overgrep mot barn enn ugifte.

Også forskning fra det uavhengige kriminologiske John Jay-instituttet, foretatt etter at skandalene eksploderte i USA, viser at forekomsten av seksuelle overgrep ikke er større i Den katolske kirke enn i samfunnet for øvrig. Forskningsprosjektet, som bærer tittelen «Undersøkelse av årsaker og kontekster», søker å besvare spørsmålet hvorfor misbrukskrisen i USA gikk som den gikk og hva som forårsaket denne.

La oss imidlertid slå fast en gang for alle: Selv om prevalensen av misbruk begått av katolske prester og ordensfolk ser ut til å være mindre enn i populasjonen for øvrig (noe som jo også bare skulle mangle), er antallet skammelig høyt. Alt annet enn null er et svik mot «disse mine minste brødre», som Kristus slår fast er ham selv, og mot Guds folk og hans Kirke.

Oscar Wilde er en fascinerende skikkelse.

Dikteren og dekadensemesteren - med klassikere som ”Picture of Dorian Gray” på samvittigheten – blir ofte fremstilt som homseikon par excellence. Men Wilde har også noen mindre kjente sider: sin konvertering til katolisismen på dødsleiet, for eksempel.

I ”De profundis”, skrevet på slutten av sin fengselssoning grunnet forholdet til en annen mann, skriver han om lidelsen - både sin egen og Kristi lidelse - i det som er en fascinerende blanding av tristesse, selvmedlidenhet, skjønnet og dypsindighet.

Et lite utdrag:

”For meg er det nesten noe helt utrolig i den tanken, at en ung galileisk bonde forestiller seg å kunne bære hele verdens byrde på sine skuldre: alt det som allerede var forbrutt og gjennomlidt, og alt det som siden skulle forbrytes og gjennomlides, Neros, Cæsar, Borgias, Aleksander VI’s synder, og syndene til han som var keiser av Roma og prest av solen; enn videre lidelsene hos dem, hvis tall er legio og hvis boliger er blant gravene: undertrykte folk, barn i fabrikker, tyver, fanger, utstøtte, de som er stumme i underkuelsen, og hvis taushet bare blir hørt av Gud.

Og ikke alene forestiller han seg dette, men utfører det virkelig, således at alle, som ennu i dette øyeblikk kommer i berøring med hans personlighet – og selv om de verken bøyer seg for hans alter eller kneler for hans prest – på en eller annen måte fornemmer at hesligheten i deres synd er tatt bort og skjønnheten i deres sorg er blitt åpenbaret for dem.”

Etter et langt levd liv skal Wilde ha konvertert på sitt dødsleie i Paris, etter å ha vært fascinert av liturgien og teologien i mange år.

En morsom historie fra hans liv er da han fikk stjålet sin paraply i en katolsk kirke, og siden oppga dette som en av grunnene for å ville være katolikk fremfor anglikaner. Eller som det berømte sitat sier: "The Catholic Church is for saints and sinners alone — for respectable people, the Anglican Church will do".

Romantiserende sludder og lite relevant sier du? Mulig det. Hva har dette med dagens virkelighet å gjøre?

Poenget er dette: Den katolske tro favner alt av livets ytterligheter. Den er en Kirke som favner om hele livets og menneskets skrøpelighet. Problemet er bare at man så altfor ofte har vært elendig til å formidle nettopp dette.

Samtidig er dette svært vanskelig, all den tid store og små minoriteter forventer at Kirken eksplisitt skal velsigne alt av følelser, praksiser og ideologier for ikke å være undertrykkende.

Men hvorfor må alt sies eksplisitt? Overlat da noe til mystikken, la noe være usagt, la tilværelsen for svingende få være slik den jo visselig er: kompleks, brutal, men også full av skjønnhet og håp.

Det er dette som er Kirkens store og evige utfordring: å fremme kristendommens høye idealer, holde sine dogmer og lære ren, og samtidig være til for alle mennesker, vise menneskelighet og formidle nåde.

Klarer den det så vil evangeliet fremdeles kunne fortsette å utfordre og inspirere - både den dekadente Oscar Wilde, den kompromissløse asketen, eller de av oss som hører hjemme et sted imellom.

Hitler skal ha blitt rasende da han i 1937 leste Pius XIs encyklika "Mit brennender Sorge", et skrift som fordømte det nazistiske menneskesyn som uforenlig med kristen lære.

Mindre kjent er derimot følgende raseriutbrudd, fremprovosert av nyheten om pave Benedikt XVIs økende popularitet. En morsom oppsummering av den tyske paves pontifikat (så langt!).

Siden vi er inne på Benedikt, og det på selveste askeonsdag: Hvorfor ikke ta seg tid til å lese pavens budskap til fastetiden 2010?

En liten smakebit:

"Å vende om til Kristus og å tro på evangeliet betyr til syvende og sist dette: å frigjøre seg fra illusjonen om selvtilstrekkelighet og innrømme sin egen nød - behovet for andre og behovet for Gud, hans tilgivelse og hans vennskap".

Ha en god askeonsdag!

Onsdag denne uken kom nyheten fra London: Labours Harriet Harman trekker forslaget til den såkalte Equality Bill, lovendringen som i praksis ville gjort det ulovlig for trossamfunn selv å definere ansettelsesvilkår til sine ansatte. Prisen ble for høy. 

Kanskje innså Labour at dette ikke dreier seg om kravene fra en liten obskur gruppe, men faren for ytterligere fremmedgjøring av blant annet over 4 millioner katolsk velgermasse, ved å innføre en lov mange ser på som en trussel mot trosfriheten.

Mye har blitt sagt i media om pavens ”innblanding” i engelsk politikk. Benedikts innvending er at lover som dette bryter med universaliteten i naturretten, og dermed også trosfriheten. Dette dreier seg altså ikke om retten til å diskriminere, men retten til selv å definere sine dogmer og tradisjoner.

Men det er ikke bare ”menigheten” som ser fornuften i pavens tale til de engelske biskopene. (Hvor mange leser faktisk mannens taler før de uttaler seg?)

Vi leser fra den utmerkede kronikken ”Why I, as a gay man, agree with the Pope - Harriet Harman's equality mania only promotes intolerance”:

”The world has changed beyond recognition for the better for gays in the past decade. So why do I fear that all that good work now risks being undermined? It is precisely because the very intolerance that was once targeted at gays is now being directed at those who have sincerely-held - if, in my view, misguided - objections to gay equality”.

Kampen i England har blant annet stått om hvorvidt staten kan tvinge katolske adopsjonsbyrå å formidle også til homofile par. I 2007 ble to katolske adopsjonsbyrå – på ordre fra nevnte Harriet Harman – tvunget til å stenge da de nektet å rette seg etter de nye lovene. Andre byråer løsrev seg formelt fra Kirken for å kunne fortsette sin virksomhet. En jødisk skole i London ble i fjor også dømt for ”rasisme” grunnet dets opptakskrav: jødisk barn født av en jødisk mor.

Eksemplene i England viser det paradoksale i den nye europeiske kulturen hvor menneskerettigheter - fremfor å ivareta menneskets grunnleggende verdighet - i økende grad blir til en ideologi med klare politiske agendaer.

En norsk variant. Tematikken er godt kjent også her hjemme. I likhetens navn er den norske regjering – i god Labour og AP-ånd - nå inne i en prosess for et forbud mot diskriminering av homofile og kvinner i trossamfunn.

Det såkalte Graverutvalget ønsker også en ny og samlet diskrimineringslov. Vi leser fra utvalgets forslag til et ”helhetlig diskrimineringsvern” (NOU 2009:14):

”Utvalget legger i denne innstillingen frem forslag til en lov mot diskriminering på grunn av kjønn, graviditet, permisjon ved fødsel og adopsjon, etnisitet, funksjonsnedsettelse, seksuell orientering, religion, livssyn, politisk syn, alder eller andre liknende vesentlige forhold ved en person.”

Lovforslaget har implikasjoner langt utenfor det rent trosmessige. Men la oss holde oss til saken: Den katolske kirke og andre trossamfunn skal altså kunne bli tvunget til å ansette mennesker mot sin vilje. Skal staten opptre konsekvent vil den måtte tvinge Kirken til å ansette kvinnelige, praktiserende homofile, gifte eller for den saks skyld transseksuelle prester. Det kan bli et interessant skue.

Gledelig er det uansett at flere norske kirkeledere onsdag denne uken - sammen med en muslim og humanetiker - leverte sitt høringssvar på Graverutvalgets forslag. Her kreves det full ansettelsesfrihet for trossamfunn.

Sett fra Roma. Norge er en forholdsvis ubetydelig utpost i det katolske Europa. Det skal allikevel sies at flere øyenbryn ble hevet i Vatikanet da nyheten om det norske rettssystems aksept av en ordensprests søksmål mot Kirken - med LOs hjelp - for brudd på arbeidsmiljøloven, ble kjent i 2008.

Vatikanet sendte også en tungvekter - p. David-Maria Jaeger OFM, professor i kanonisk lov - for å gi lagmannsretten en leksjon i kanonisk vs. sekulær lovgivning.

Nå fikk saken en fornuftig utgang til slutt.  Men nye forsøk på å begrense trosfriheten i likhetens navn er i emning. Det vil være naivt av den norske regjering å tro at den ikke vil møte motstand, både på mikro- og makronivå.

Benedikt XVIs velkomstbrev til den nye norske ambassadør ved Den hellige stol, Rolf Trolle Andersen, fikk lite oppmerksomhet i norske medier i fjor.  Ser vi bort fra de vanlige diplomatiske høflighetsfraser, finner vi et aldri så lite stikk til norske myndigheter: 

"I likhet med mange andre europeiske land, er Norge i økende grad kallet til å granske religionsfrihetens implikasjoner sett i konteksten av et liberalt og pluralistisk samfunn".

"Jeg er sikker på at de høye etiske prinsippene og sjenerøsiteten som er så karakteristisk for Norges opptreden på den internasjonale scene, også vil gjøre seg gjeldende der hjemme, slik at alle borgere av landet vil være frie til å praktisere sin religion, og alle religiøse samfunn vil være frie til å styre seg selv i samsvar med sin tro og juridiske system, og på denne måten gi sitt bidrag til fellesskapets beste”.

Hører du, Jens?

Under gårsdagens surferunde kom jeg over denne sjarmerende tegnefilmen fra palestinsk Barne-TV – vist på Hamas' egen kanal i desember 2009.

Og jeg som trodde at norsk Barne-tv var ideologisk ladet…

Kan vi virkelig klandre kristne og andre moderate palestinere som emigrerer bort fra galskapen?

På bakgrunn av debatten om urkirken og dets liturgi, utfordret jeg min gode kollega pater Pål Bratbak: skriv et innlegg om Skriften vs. Tradisjonen.

Han tok utfordringen. Resultatet leser du her:
----------------------------------------------------

Det har vært spennende å følge debatten om liturgi og dens forhold til Skriften de siste dagene på Verdidebatt. Konklusjonen til Sjur Jansen har vært: ”Dagens gudstjeneste er ikke i Bibelen”.

Vi kan vel enes om konklusjonen, men den avhenger av hvilket spørsmål som stilles. Et nytt spørsmål følger: Gjør det noe at vi ikke finner dagens gudstjeneste i Bibelen? Nei. Er jeg da ubibelsk? Nei.

Sola Scriptura?

Premisset som legges til grunn for Sjur Jansens syn er ”Sola Scriptura” – skriften alene. Dette høres fromt ut, men problemet er at det er ubibelsk!

Ikke et eneste sted i Skriften finner man dette prinsippet som veien til erkjennelse av Guds Åpenbaring. Det vi derimot finner, er en forsikring på at Kirken er sannhetens ”støtte og grunnvoll” (1.Tim 3,15). Bibelen inneholder ikke sin egen kanon (liste over de inspirerte bøker som ble tatt med i Bibelen). Den bibelske kanon springer ut av Tradisjonen! Uten Tradisjon, ingen Skrift. Bibelen kan derfor ikke brukes som en håndbok i liturgi, verken for urkirken eller oss i dag. Da bommer man på Skriftens sjanger.

Skriften vitner om Tradisjonen

Kirken kom før Skriften - Tradisjonen var allerede et faktum da den ble skrevet og satt sammen. Nettopp dette vitner Paulus om i sin berømte beskrivelse av innstiftelsen av nattverden: ” For jeg har mottatt fra Herren dette som jeg også har gitt videre til dere: I den natt Herren Jesus ble forrådt, tok han et brød…” (1 Kor. 11,23).  

Paulus skriver dette ca. 25 år etter begivenheten. Hvordan kan han da ha ”mottatt dette fra Herren?” Han møtte aldri Jesus før oppstandelsen, men han har mottatt det gjennom den levende Tradisjon han som medlem av Kirken står i. Hans formulering kommer fra Tradisjonen, ikke motsatt. Skriften bekrefter altså Tradisjonen.

Nattverdsliturgiens innstiftelsesord, som han har mottatt, betinger en allerede levende og organisert gudstjenestefeiring. Etter at Paulus skrev om dette, har også Markus, Matteus og Lukas gjort det samme. Om de har lest hverandres skrifter vet vi ikke. At de alle hadde del i den samme liturgiske tradisjonen vet vi, og det er den de vitner om gjennom Skriften.

Katolikker anerkjenner ikke ”tradisjon som kanon”.. Men ingen av de to kan forstås uten den andre, fordi Skriften ikke ble til eller formidlet i et vakuum, men i en Tradisjon slik Paulus vitner om. ”Skriften alene” funker ikke. Da mister vi kontinuiteten mellom Kristus og oss. Kristus skrev ingenting, men han grunnla en Kirke som fortsetter å gjøre han og hans frelsesverk nærværende og virksomt til alle tider. Den samme Kirke, grunnlagt av Kristus og samlet i Ånden, har ”bestemt” hvilke bøker som ble tatt med i Bibelen. Det kunne den gjøre fordi Kirken er sannhetens støtte og grunnvoll.

Ignatius og gudstjenestefeiringen

Ignatius av Antiokia (ca. 37-107), trekkes frem som en tidlig representant for ting som gikk galt etter NT-tiden – bl.a. kirkelig struktur og hierarki. Det hevdes av Jansen at Ignatius gikk ”inn for at kjærlighetsmåltidene/nattverdene skulle ledes av en biskop, noe som ikke stemmer med praksis i NT”. Men Ignatius foreslår ikke noe nytt i det han skriver. Som Paulus og evangelistene vitner han bare om den Tradisjon som alt var rådende!

Han skriver: “Legg da vinn på å feire én nattverd. For vår Herre Jesu Kristi kropp er en, og det er ett beger for enheten i hans blod. Det er ett alter likesom det er én biskop sammen med presbyteriet og diakonene, mine medhjelpere.”

At dette ikke er med i Skriften er klart, selv om det er skrevet omtrent samtidig med de yngste NT-bøkene. Ignatius’ 7 brev har ikke apostolisk opphav, og kan derfor ikke være inspirert som bibelens bøker er det (dette er jo et prinsipp for kanonisitet som Tradisjonen har gitt oss!). Men Ignatius har kjent Peter - som regnes som grunnleggeren av kirken i Antiokia. Sannsynligvis har han lært om kristendommen nettopp fra ham. Ignatius blir valgt til leder av menigheten i Antiokia ca. 69, etter at Peter har reist til Roma (med en biskop mellom dem som satt i få år).

Hvorfor skulle Ignatius ha vært illojal mot Peters lære? Hans brev blir skrevet mens han er på vei i lenker til Roma for å bli drept nettopp for å forsvare den troen han hadde mottatt fra apostlene.

Kirken er en levende kropp

Kirken er en kropp skriver Paulus. En kropp lever, den vokser og utvikler seg samtidig som den forblir den samme. En kropp har en oppbygning. Uten struktur ville den falle fra hverandre og dø. Kilden til liv er Kristi nærvær i sine disiplers hjerter. Jesus lever! Ikke bare på et ide-plan i vår bevissthet, han lever i Kirken som er hans kropp. Uten Kirken ville ikke vi i 2010 ha hatt noen direkte tilgang til Kristus.

Om vi bare holder fast ved Bibelens ord og et menighetsliv bygget på urkirkens oppbygning, fanger vi Kristus i fortiden. Da står vi igjen med en subjektiv drøm om hva vi mener kristendommen og menighetslivet egentlig burde ha vært.

Problemet er vel at det finnes hundrevis av ulike ”versjoner” -  som hevder at akkurat den er den rette.

Det finnes mange drømmer og tanker der ute. Det er bedre å forholde seg til realitetene: Jesus lever!

Da var voldshandlingene i gang.

Etter først å ha gitt den katolske avisen "The Herald" medhold i retten til å omtale Gud som "Allah" i sine publikasjoner rettet mot ikke-engelsktalende malaysiske kristne, har avgjørelsen nå blitt satt på vent, i påvente av en anke fra landets regjering. Dommen fra høyesterett har skapt sterke reaksjoner og stor debatt i Malaysia, som har en muslimsk befolkning på rundt 60 %.

Vi leser om sakens bakgrunn på katolsk.no:

”Myndighetene har truet med å stenge den katolske avisen "The Herald", og trekke tilbake dets publiseringstillatelse, så lenge redaktøren insisterer på å kalle den kristne Gud for "Allah", både i bibeloversettelser og på nett".

"Katolske ledere i landet, sammen med The Heralds sjefredaktør f. Lawrence Andrew, har hele tiden argumentert med at "Allah" er en felles oversettelse for "Gud", og at termen har blitt brukt av malaysiske kristne i mange generasjoner".

"Avgjørelsen har blitt møtt med demonstrasjoner, og avisens nettsider har siden dommen blitt hacket flere ganger, senest mandag den 4. januar. En gruppe på Facebook som protesterer mot kristnes bruk av ordet "Allah", har fått over 43 000 medlemmer siden dommen falt den 30. desember".

Stammebefolkningen i Sabah og Sarawak-provinsenes bruk av "Allah", har frem til nå ikke ført til noen form for kontroverser. Enheten i landet med betydelige kristne, hinduistiske, og buddhistiske minoriteter, trues nå altså av radikale islamister. 

The Malaysian Insider skriver i dag:

Felix sit annus novus!

Ser at man i den norske kirke planlegger å starte året med felles bønnegudstjeneste for Grand Prix-deltakerne. Ja, du hørte rett: for Grand Prix.

Nå er vel ikke denne typen pinligheter noe nytt fra Den norske kirke. Vi har friskt i minne biskopenes opptreden med Hank fra Turbo, til ære for klimaet. Det ville vært interessant å vite om nye sjeler kom til tro etter å ha vært vitne til opptrinnet.

Noterer meg at pateren fra Den katolske kirke i Trondheim også skal delta ved forbønnen for Lene Alexandra og co. Jeg velger å tro at dette er et resultat av gode (men misforståtte?) økumeniske hensikter fra paterens side.

For vi katolikker har også våre svin på skogen. Ta for eksempel disse dansende franske prester, rammet av den beryktede ”Annet Vatikankonsils ånd”.

Men akk, tilstanden kan heldigvis ikke sammenlignes med Den norske kirkes, som minner mer og mer om ”den kule” konfirmantlederen med capsen bak frem, som desperat prøver å være på lag med kidsa.

Når skal statens kirke forstå at mennesket søker mystikk, klarhet og evighet, ikke en caffe-latte-kirke som speiler de til enhver tid gjeldende kulturelle fenomener, i et krampeaktig forsøk på å være relevant?

Det er vel ikke lenge til vi kan lese følgende:

Velkommen til familiegudstjeneste med Jan Thomas og partner.

Etter gudstjenesten inviterer vi til:

Hellig pedikyr - en samtale over vokssettet med den folkekjære makeup-artisten Jan Thomas.
’Hva er hellig for deg?’, spør Biskop … (fyll inn).

Musikkinnslag ved Hank & Bettan.

Kollekt til FNs klimafond

Vel møtt

Kjenner du at tiden begynner å renne ut? Merker du en snikende desperasjon over manglende gaveideer? Fortvil ikke!

Her er årets gave til den fromme, dog teknologisk bevisste, familie:

Mass: We Pray.

Hilser alle lesere av bloggen med denne julesangen fra 1500-tallet - på latin med sterk engelsk aksent i fremførelsen - Gaudete!  (Tekst finner du her)

Ha en velsignet julehøytid!

Det er ikke hver dag man kan se en film om katolske valfartsmål og mirakler på norske kinoer. Nå har du snart sjansen: 2. juledag har filmen ”Mirakelet i Lourdes” premiere. Her er mine inntrykk etter en forhåndsvisning:

Den østerrikske regissør Jessica Hausner har laget en film om funksjonshemmede Christine, som er lenket til rullestol. Sammen med mennesker av varierende motivasjon og bakgrunn, er hun på pilegrimstur til Lourdes, den lille franske byen som besøkes av millioner hvert år.

Det var i denne byen at en fjorten år gammel jente, Den hellige Bernadette Soubirous, i 1858 hadde i alt atten åpenbaringer av Den hellige Jomfru Maria, i en grotte ved hennes hjemby Lourdes.

Filmen viser på en ikke-sensasjonalistisk måte hvordan Christine sakte men sikkert gjenvinner evnen til å gå under sitt opphold.

Gjennom en sober og noe kjølig skildring av pilegrimsgruppens beskyttede tilværelse, en slags tidløs tilstand hvor alle menneskets gode og dårlige karaktertrekk kommer til syne: sjalusi, bitterhet, begjær og egoisme, men også tegn til godhet og medfølelse, stilles spørsmålene:

Hvorfor opplever en åndelig ”lunken” person et mirakel, mens den mer fromme venter forgjeves?

Er mirakler kun uforklarlige hendelser, eller resultatet av guddommelig inngripen?

Finnes de i det hele tatt?

Samtidig belyser filmen indirekte Kirkens vanskelige balansegang mellom det å gi sine troende realistiske forventninger, og på samme tid anerkjenne og åpne seg for Guds konkrete inngripen gjennom et mirakel.

På tross av hovedpersonens fremmedgjorthet og mangel på sjarme – en synlig takknemlighet for helbredelsen uteblir - skal regissøren ha ros for å ta opp fenomenet mirakler for et moderne kinopublikum, et fenomen som C. S Lewis så vakkert beskriver som: ”…a retelling in small letters of the very same story which is written across the whole world in letters too large for some of us to see”.

Se trailer her.

Katolsk.no sin artikkel om Vår Frue av Lourdes.

(Foto: Br Lawrence Lew, O.P. Fra grotten i Lourdes.)

Gårsdagens tale fra Obama har fått mye velfortjent ros, grunnet taleskrivernes gode balansegang mellom realisme og idealer, filosofi og praktisk politikk.

Tom Heneghan fra Reuters blogger om talens mer ”teologiske” grunnlag. Her kommer han med noen interessante betraktninger:

”The Peace Prize speech dealt with war and he made a clear case from the start for the use of force when necessary. While he began with political arguments for this position, his rationale took on an increasingly religious tone as the speech echoed faith leaders and theologians going back to the origins of Christianity.”
At maktbruk noen ganger er et nødvendig onde, og fremhevelsen av konseptet om rettferdig krig med røtter i den katolske teologi, blir også lagt merke til:

”Obama then went into the  “just war” theory that says war is justified only if it is a last resort or self-defense, if force is proportional to the threat and civilians are spared if possible. This is a classic Christian doctrine elaborated by  Saint Augustine in the fifth century and elaborated by  Thomas Aquinas in the 13th. In 2003, Pope John Paul II used this doctrine to justify his opposition to the invasion of Iraq.”

Militant islamisme tolket i lys av konseptet om rettferdig krig:

“...no Holy War can ever be a just war. For if you truly believe that you are carrying out divine will, then there is no need for restraint — no need to spare the pregnant mother, or the medic, or even a person of one’s own faith. Such a warped view of religion is not just incompatible with the concept of peace, but the purpose of faith.”
Heneghan peker på Obamas fascinasjon for den amerikanske protestantiske teolog Reinhold Niebuhr, og sammenligner talens mikstur av tøff politisk realisme og evige moralske verdier, med Niebuhrs tanker fra det forrige århundret:

” – “We must begin by acknowledging the hard truth that we will not eradicate violent conflict in our lifetimes”– Obama (”Nothing worth doing is completed in our lifetime” — Niebuhr).

– “I face the world as it is, and cannot stand idle in the face of threats to the American people” – Obama (We take, and must continue to take, morally hazardous actions to preserve our civilization. We must exercise our power — Niebuhr).

– “We do not have to think that human nature is perfect for us to still believe that the human condition can be perfected” — Obama (”The sad duty of politics is to establish justice in a sinful world” — Niebuhr).”

Tanken om at det finnes noen universelle verdier som det er verdt å kjempe for, og at det vil få konsekvenser å bryte med disse, er verdt å få med seg for oss europeere. Så får vi bare leve med ironien i at en forsvarstale for bruken av militær makt kommer fra en fredsprisvinners talerstol, en ironi ikke minst hovedpersonen selv nok er klar over.

”Å gi fredsprisen til Obama, er som å gi Nobelprisen i litteratur til en god bokide”, var det noen som skrev i de første timene etter den uventede fredspristildelingen.

En som derimot har skrevet sitt livs magnum opus, er Den salige Mor Teresa. I år er det 30 år siden den albansk-makedonske kvinnen ble tildelt Nobels fredspris grunnet sitt arbeid for spedalske og hjemløse barn. Dette er kvinnen som overtalte nobelkomiteen til å sløyfe den tradisjonelle middagen til hennes ære, og heller bruke pengene til ”å gi 400 fattige barn i India mat i ett år”.

Mens byen vår forvandles til ”Fort Obama” - og artiklene om kjolen(e) til den skjønne Michelle og hovedpersonens retoriske sjarme ikke er langt unna - la oss gå tilbake til det Herrens år 1979, og minnes den gang nobelkomiteen satte sin musserende i halsen under salige Teresas nobelforedrag. Noen sitater:

”As soon as he came in her life - immediately she went in haste to give that good news, and as she came into the house of her cousin, the child - the unborn child - the child in the womb of Elizabeth, leapt with joy. He was that little unborn child, was the first messenger of peace. He recognised the Prince of Peace, he recognised that Christ has come to bring the good news for you and for me. And as if that was not enough - it was not enough to become a man - he died on the cross to show that greater love, and he died for you and for me and for that leper and for that man dying of hunger and that naked person lying in the street not only of Calcutta, but of Africa, and New York, and London, and Oslo - and insisted that we love one another as he loves each one of us”

”…it is a gift of God to us to be able to share our love with others. And let it be as it was for Jesus. Let us love one another as he loved us. Let us love Him with undivided love. And the joy of loving Him and each other - let us give now - that Christmas is coming so close. Let us keep that joy of loving Jesus in our hearts. And share that joy with all that we come in touch with.”

”…but I feel the greatest destroyer of peace today is abortion, because it is a direct war, a direct killing - direct murder by the mother herself. And we read in the Scripture, for God says very clearly: Even if a mother could forget her child - I will not forget you - I have carved you in the palm of my hand. We are carved in the palm of His hand, so close to Him that unborn child has been carved in the hand of God. And that is what strikes me most, the beginning of that sentence, that even if a mother could forget something impossible - but even if she could forget - I will not forget you. And today the greatest means - the greatest destroyer of peace is abortion. And we who are standing here - our parents wanted us. We would not be here if our parents would do that to us. Our children, we want them, we love them, but what of the millions. Many people are very, very concerned with the children in India, with the children in Africa where quite a number die, maybe of malnutrition, of hunger and so on, but millions are dying deliberately by the will of the mother. And this is what is the greatest destroyer of peace today. Because if a mother can kill her own child - what is left for me to kill you and you kill me - there is nothing between.”

Les hele talen her.

Det er på tide å senke alvorlighetsgraden her på bloggen noen hakk.

Jeg har derfor bestemt at vi trenger et musikalsk innslag for å løse opp stemningen litt.

Hva med litt kristen-ska i estetisk tvilsom innpakning?

Noe for øyet og for taktfoten.

Synge med?

For noen år siden ble et fly fra Swiss Air forsøkt nektet landing i Saudi Arabias hovedstad Riyadh. Årsaken? Flyets sveitsiske kors på dets haleparti. Kompromisset ble at flygerne skrudde av belysningen ved landing, slik at landets innbyggere skulle spares for synet av det fryktede korset.

Samtidig stemte sveitserne søndag for et forbud mot minareter. Massemedia koker over av fordømmelser.

Et forbud mot hva? Jeg tillater meg å minne om at dette er et forbud mot minareter, ikke mot byggingen av nye moskeer og den frie religionsutøvelse. Denne nytes og praktiserers pr. idag av de mer enn 350 000 sveitsiske muslimer, i sine 160 moskeer. Forhåpentligvis vil de fortsette med dette i årene som kommer, da den sveitsiske grunnlov garanterer for deres rettigheter.

Selvpisking. På tross av dette er det slående hvordan den europeiske selvpisking når nye høyder etter sveitsernes praktisering av sitt direkte demokrati. Lars Gule, tidligere leder i Humanetisk forbund, kaller avgjørelsen for ”demokrati på sitt verste”. Dagsavisen går enda lengre, og fornærmet i går en hel sveitsisk nasjon ved å vie forsiden til en pervers forvrengning av landets flagg, hvor korset er gjort om til et hakekors. Unge KRF’ere her på Verdidebatt kaller referendumet for rasisme.

Frykt? Man kan argumentere godt for at Sveits har tatt en prinsipiell gal avgjørelse ved å ta spørsmålet om minareter opp på et konstitusjonelt nivå. Er dette forenelig med et liberalt demokrati?  Men i stedet for å vaske sine hender, burde Europa heller se på de bakenforliggende årsaker. Det skal intet geni til for å se at det ikke er minaretene i seg selv dette dreier seg om. De høye spir har i alpelandet blitt en fysisk legemliggjøring av det mange oppfatter som et truende og skremmende fremtidsscenario, basert på de siste tiårs masseinnvandring til Europa.

Gjensidighet. Enhver form for samtale - eller for å bruke det nymotens ord: dialog - krever en gjensidighet. Partene forventes å gi og ta, og med dette legge forholdene til rette for hverandre. Den gode viljes usynlige hånd legemliggjort i praktisk handling.

Dessverre er det altfor ofte slik at toleransen for annerledes troende kun går en vei. Mens muslimer i Europa nyter full religionsfrihet, ser vi i mange muslimske land at religiøs og kulturell pluralisme er et fremmedord, ja endog forbudt ved lov.

Med fare for å gjenta meg selv her på bloggen: koptere i Egypt, kaldeiske kristne i Irak, konvertitter i Iran, flere millioner gjestearbeidere i Saudi Arabia, minoritetene i Pakistan: alle vil vitne om en systematisk motarbeidelse på systemplan, og en mangel på trosfrihet i prakis. Dette er mennesker som gladelig ville hoppet på muligheten til et forbud mot høye kirketårn, synagoger eller templer, så lenge de fikk dyrke sin Gud i fred.

Nå er selvsagt ikke svaret at vi selv glemmer våre prinsipper og faller ned på nivået til for eksempel teokratiske Saudi Arabia. Man har da en tradisjon og livsnødvendige verdier å ivareta. Dette må sveitserne huske på.

Men siden rettighetenes riddere igjen er ute og rir: la deres energi og vrede for en gangs skyld brukes på de som virkelig lider nød for sin livsstil og tro.  Litt perspektiver har aldri skadet noen.

De fleste har vel fått med seg bråket rundt krusifiksene i italienske skoler. I følge Den europeiske menneskerettighetsdomstol er det ”diskriminerende” ovenfor ikke-troende elever at hvert klasserom har et krusifiks på veggen. De er blitt beordret fjernet.

Protestene mot dommen har forent en vanligvis splittet italiensk offentlighet. At dette mildt sagt er kontroversielt i Italia, skjønner vi når selv det italienske kommunistpartiet viser sin indignasjon.

Den italienske regjering har lovet å kjempe mot bannlysningen av krusifiksene i skolen, en tradisjon som i pressen feilaktig blir fremstilt som en arv fra fascisten Mussolini og Laterantraktaten. Sannheten er at tradisjonen startet allerede i 1860, under samlingen av Italia.

Den sekulære stat. Saken er komplisert. Her er det nemlig gode argumenter på begge sider. Staten kan jo ikke tro. De aller fleste kontinentale kristne teologer vil nikke bekreftende til denne påstanden. ”Så gi Cæsar hva Cæsars er….” osv. Dette bør være et grunnprinsipp i alle liberale demokratier.

Problemet med krusifiksene er at de representerer så mye mer enn det rent religiøse. I Italia og mange andre tradisjonelt katolske land representerer de også en historisk identitet, et samlende fellessymbol for demokrati, fred, solidaritet og nasjonal enhet. Når ble dette et brudd på menneskerettighetene?

Mennesket trenger samlende symboler. Noe som forener. Det er allikevel et paradoks at klasserommene eksponerer krusifikset når ikke alle bekjenner dets Credo.

Men spørsmålene vi må stille oss er: Er en sekulær stat ensbetydende med en stat hvor religionen er usynlig? Kan ikke det som tradisjonelt sett har vært samlende, få fortsette å være samlende, på tross av symbolets religiøse natur? Er det et brudd på mindretallets rettigheter når majoriteten hevder sine tradisjoner, sett i lys av at mindretallet selv nyter godt av den religionsfriheten dets nasjonalstat garanterer for?

Første akt. I et europeisk fellesskap som i økende grad definerer pluralisme som mindretallets sensur av flertallet, vil det være naivt å tro at dommen ikke vil bli forsøkt implementert i hele EU-området. Det skal derfor bli interessant å følge utviklingen når krusifiks-forbudet forsøkes gjennomført i sterkt katolske land som Polen og Malta. Eller ortodokse Hellas og Kypros, hvor nasjonalstatens allianse med den ortodokse kristendom er en selvfølge.

Demokratisk underskudd. Uansett om man er sekularist, kristen, eller for den saks skyld begge deler: Saken viser oss at ideen om et samlet Europa i større grad trenger økt demokratisk legitimitet. Forbudet mot krusifikser er nemlig vedtatt av et ikke-folkevalgt organ, som igjen krever lydighet av selvstendige nasjonalstater innenfor et gitt territorium.

Historien lærer oss mye, blant annet at lover som trumfes gjennom uten folkelig støtte, sjelden er en oppskrift på langvarig harmoni.

Jeg foreslår følgende: La innbyggerne i Italia og andre land stemme over saken i et godt gammeldags demokratisk valg. Men det ville kanskje også vært et brudd på menneskrettighetene?

Dette er ikke et innlegg for eller mot kondomer. Det er et innlegg for den gode smak.

Bakgrunnen er Kirkens Nødhjelps smakløse kondomer-til-julegave-aksjon.

Her kan du kjøpe kondomer til de trengende: ”For 90 kroner kan du redde hele familier fra å bli smittet av hiv-viruset.”, leser vi på deres nettbutikk. Så genialt. Så enkelt. Eller kanskje ikke?

Kampanjen er et klassisk eksempel på en misforstått vestlig ”Do-Goodisme”. Ta en stor dose gode intensjoner, bland med en forenklet virkelighetsoppfatning og troen på enkle løsninger, og du har hovedingrediensene for å bli en ”Do-Gooder” du også.

Den grenser også til det vulgære i sin ”vi vet hva som er best for dere” holdning. Det er som om det underliggende budskapet er: la oss for all del beskytte disse menneskene mot seg selv, de klarer det jo ikke selv må vite.

Mange afrikanere er lei av det de ser på som en vestlig løsning på et afrikansk problem. Ta for eksempel Rose Busingye fra Meeting Point Kampala, et ugandisk senter som behandler over 4000 AIDS-syke hver dag. I et intervju med Zenit, forteller hun:

”Offering an example of the occasional lack of comprehension of the situation in Africa, Busingye spoke about a group of journalists who had come to report on the activities of Meeting Point. Seeing the condition of the HIV-positive women, they were moved. They decided to make themselves useful and do something for the women: they gave them a small box of condoms. Seeing this, the director reported, one of the women at the center, Jovine, looked at them and said: "My husband is dying and I have six children who will soon be orphans. What use are these boxes you are giving me?"”

Do-Gooderisme på sitt absolutt beste der altså.

Det er jo så ubehagelig når de hjelpetrengende begynner å tenke selv. Ta eksempelvis min nå avdøde ghanesiske venn, student i Norge på det glade 70-tall, som sjokkerte de hvite raddisser med å gå i dress, være konservativ, og hold dere fast: være mot bistand. Han mente den var med på å holde afrikanere nede. Det må ha vært tungt å svelge for norske Do-Gooders.

Finnes det så andre av arten der ute? Ja, ta for eksempel en del av den globale klimabevegelsen, eller ”The Church Of Global Warming”, hvor anti-kapitalisme og den generelle selvrettferdighet er viktigere enn konkrete miljøtiltak. Troen på global oppvarming er nå endog blitt sidestilt med religiøse overbevisninger. Skjønn det den som kan.

Listen kunne vært mye lengre, men det kan kanskje leserne hjelpe meg med?

Mandag offentliggjorde den amerikanske trosfrihetskommisjonen sin årlige rapport om trosfrihetens kår i verden.  

The usual suspects. I år som i fjor er det stort sett de samme land som utpeker seg med negativt fortegn: Burma, Kina, Eritrea, Iran, Irak, Nord Korea, Saudi Arabia, Sudan og Uzbekistan.

Nytt av året er utenriksminister Hillary Clintons klare fordømmelse av forslaget fra Organisasjonen av islamske stater (OIS), som med sine 56 medlemsstater aktivt jobber for en permanent og bindende FN-resolusjon som vil gjøre det kriminelt å ”krenke religioner” - en resolusjon som Clinton frykter vil begrense ytringsfriheten.

Trosfrihetskommisjonens medlem, Leonard A. Leo, kommenterer:

“Aside from Islam, the resolutions do not specify which religions are deserving of protection, or explain how or by whom this would be determined”.

Forslaget ønsker altså å kriminalisere de ytringer og handlinger som til enhver tid defineres som krenkende mot en spesiell religion.

Allerede i mars i år fordømte FNs menneskerettighetsråd krenkelsen av religioner, og definerte det som et brudd på menneskerettighetene.

Men sett i lys av striden rundt de danske karikaturer, og situasjonen til politiske og religiøse dissidenter i mange av OIS sine medlemsstater, så er forslaget til ny bindende resolusjon svært urovekkende.

Krenkelser. For hvem skal definere hva som er krenkende? Vil det for eksempel være en krenkelse å bytte religion, være ikke-praktiserende, eller tilhøre en annen religion enn flertallets?

Ta for eksempel Pakistan, hvor ekstremistiske grupper bruker landets hensynsløse blasfemilov til å slå ned på religiøse minoriteter; senest i sommer da 10 kristne ble slaktet ned i Gojra.

Dette er altså landet som selv sitter i FNs menneskerettighetsråd, sammen med andre kjente menneskerettighetsbastioner som Saudi Arabia, Nigeria og Kina, og samtidig driver lobbyvirksomhet for nevnte resolusjon. Flere som ser ironien?

En bindende FN-resolusjon vil være et svik mot de progressive krefter innen OIS selv, og ikke minst ovenfor alle religiøse og politiske minoriteter verden over.

Den viser oss visselig at ideen om religiøs pluralisme og den sunne sekularitet fremdeles har en lang vei å gå i mange av verdens land.

I en nylig religionsdebatt på Twitter, snublet jeg over følgende tweet fra en kjent norsk mediekommentator. På spørsmålet om hvorfor hun ikke ble katolikk, kom følgende svar:

”Katolikk er det siste jeg skal bli. Det er for mange venstreradikale intellektuelle som elsker innpakning i latin og røkelse.”

Hun er ikke den eneste. Myten om den norske rødvinsdrikkende intellektuelle katolikken, som med tidsskriftet St. Olav i baklomma svermer av gårde til messe, lever i beste velgående.  

Jeg tillater meg derfor å utfordre den litt: Den typiske katolikken i Norge i dag er en vanlig hardtarbeidende filippinsk-polsk-vietnamesisk-eller-for-den-saks-skyld norsk troende. Tar man turen innom de to store katolske menighetene i Oslo, St. Olav og St. Hallvard, møter du skuffende få svermeriske raddisser eller konspirerende intellektuelle.

Heldigvis har vi i Den katolske kirke en rik intellektuell og kulturell tradisjon. Men at norske katolikker anno 2009 er noen fisefine rødvinskatolikker med nesa i været, er nok langt fra virkeligheten.

Du skal nemlig lete lenge etter et mer sammensatt publikum enn de du finner krøket sammen i de overfylte katolske kirkebenker: rastamenn, vietnamesiske babes, tøffe filippinos, fromme ungpikekatolikker, gamle rynkete bestemødre, polske snekkere eller vanlige norske barnefamilier, bare for å nevne noen.

Felles for oss alle er troen på evangeliet om Jesus Kristus.  Her er det plass til alle, til og med en og annen rødvinskatolikk. Skulle du tilfeldigvis møte en av sorten, så kan jeg garantere at de nok er glade i Kirken de også.

Når leste du sist en gla’historie fra Gaza og Vestbredden? Kan ikke huske sa du? Vel, her er en:

Møt familien Khoury. En kristen palestinsk familie som driver firmaet ’Taybeh Beer’ på Vestbredden. Her tilberedes Palestinas eneste øl, og det av Midtøstens eneste kvinnelige brygger, Madees Khoury:

"With just 2,000 residents, Taybeh is the last remaining all-Christian village in the Holy Land. It rests on barren biblical hilltops between Ramallah and Jericho that have barely changed since Jesus stayed here. Madees's father and uncle were born here, and moved to Boston. When they returned to start the brewery in 1995, they met open hostility from the 16 Muslim villages surrounding them."

Det er ikke lett å drive business på Vestbredden, midt blant økende islamsk fundamentalisme og israelsk okkupasjon. Spesielt ikke når du er kristen og brygger øl. Israelerne kontrollerer det friske vannet. Lokale islamske fundamentalister ønsker verken ølproduksjon eller økonomisk vekst i området.

Forretningsideen bærer allikevel frukt:

"Today, Taybeh Beer is a potent symbol of the emerging Palestinian state and its tiny Christian minority — which is less than 2% of the population. The brewery turns a tidy profit, produces 600,000 litres a year and is brewed under license in Germany. Half the sales are within the West Bank, 40% go to Israel, and the rest are exports to Japan."

Men skal man overleve må man visselig være pragmatisk.  Khoury-familien har fått en lokal rabbiner til å erklære ølet som kosher. En egen muslimsk variant uten alkohol er også utarbeidet.

I et område som så ofte overskygges totalt av religiøst og politisk hat, er det forfriskende å se at religion også kan være en motivasjonsfaktor til samfunnsb(r)ygging i det små:

"Taybeh beer is our way of struggling," Madees Khoury tells TIME. "This is our resistance to the occupation — just to make beer and make people happy."

Var det noen som sa skål?

Time Magazine har mer.

Er du en av de som tar med telefonen på do for å få med deg det aller siste nye på Twitter, eller bare må sjekke e-posten en siste gang på sengekanten? En av de som blir "høy" på informasjon?

Da er du en av mange som er rammet av 'Information Overload Syndrome', en utbredt folkesykdom.

Så klikk på lenken, se videoen og selvdiagnostiser deg du også - you know it makes sense.

Her om dagen slo det meg: Hvorfor er det slik at de fleste sterke talsmenn (og kvinner!) for multikulturalisme ofte er dem som selv ikke er en del av den? Ta for eksempel Jonas Gahr Støre. Jonas, som selv bor på beste vestkant og har plassert sine barn på Steinerskolen, snakker ofte om ”Det Nye Vi”. Eller sosialantropologen og den selverklærte multikulturalist Thomas Hylland Eriksen, med obligatorisk hus på Ullevål Hageby og utsikt over Damplassen. Dette er mannen som har hyllet gettoen og kalt den et uttrykk for mangfold, og som hevder at det norske ikke lenger finnes.

Vi som faktisk bor på østkanten, har derimot med årene fått ett innblikk i både de positive og negative sidene med multikulturen. Dessverre flytter flere og flere, til og med innvandrere, til mer etnisk norske strøk når barna kommer i skolealder. De moralsk indignerte vestkantpluralister reagerer med å riste på hodet og tale belærende om ”Det Nye Vi”, og hvor fint det er med andre kulturer.

Greit nok. Men hvorfor ikke da kjøpe en enebolig på Furuset og praktisere det du lærer? Multikultur er mer enn å gå på Mela-festivalen en gang i året, for deretter å ta en taxi hjem til Damplassen.

Så Jonas, Thomas og alle mine dannede venner: det er på tide med samsvar mellom liv og lære. ”Det nye vi” trenger dere. Eller er det slik at mangfoldet best nytes på trygg avstand?