Eiliv Andreas Larssen

Alder: -33
  RSS

Om Eiliv Andreas

Følgere

Kvietisme er fortsatt vranglære

Publisert 3 måneder siden

Stor takk til Sofie Braut for hennes innlegg om de «naudsynte ord» (VL 13.11). Jeg har lenge delt hennes uro for at budskapet om ­Jesus Kristus som frelser, håp og trygghet skulle bli sjeldent å høre i forkynnelsen i både kirke og media. Eller bli omtolket i en slags orwellsk nytale, der kirkens klassiske budskap forsvinner inn i en tåketale om Guds kjærlighet og sosialetiske oppfordringer. Slik forkynnelse er etter min mening i sak mer lik human-etiske ­appeller enn en sentral kristen forkynnelse.

Selvsagt skal kirka med frimodighet holde fram behovet for nestekjærlighet også i vår tid. Kvietisme er fortsatt vranglære. Å kalle oss til medmenneskelighet og samfunnsengasjement er det imidlertid mange som gjør. Men skulle kirka nedprioritere og endog fortie ordet om korset, hvordan skulle da dagens og morgendagens mennesker få del i kjærligheten fra Gud og håpet om det evige liv? Å forkynne dette budskapet er rett og slett kirkens raison d’etre, og det er både trist og prekært at vi – anført av biskoper og kirkeråd med sine utspill og rundskriv – ikke i større grad har fokus på denne oppgaven. For av egen erfaring vet jeg at mange små prester og kirkefolk trenger både hjelp, frimodighet og visdom for å kunne gjøre dette på en klok måte.

Gå til innlegget

Du skal ikke velge og vrake

Publisert over 1 år siden

Gud er både nidkjær og kjærlig. Det er vanskelig å forstå, ja visst. Men det er ikke min fornuft som skal avgjøre hva jeg vil holde for sant.

TAKK TIL Ivar Bu Larssen for hans påpeking om at Folkekirkens gudsbilde synes­ å likne faretruende­ på det som gamle Markion hadde (Vårt Land, 8. november).

Tanken om en nidkjær Gud virker å være forvist fra både kirker og bedehus til fordel for et forenklet gudsbilde der Han ikke «bare» elsker alle mennesker, men også til sist tar alle inn i sitt rike – enten de er døpt eller ikke, ja, enten de vil eller ikke. Hadde jeg vært ateist, hadde jeg blitt fornærmet.

Fortapelsens mulighet. Denne ny-gamle teologien får selvsagt konsekvenser for andre­ ­deler for vår tro: Guds gave i dåpen­ blir noe den døpte aldri kan miste uansett om det vernes og næres – eller­ kastes til ulvene. Men slik blir dåpen ikke en hvile­pute for den kjempende,­ men en sovepute for den likegyldige. Derfor trenger ingen heller å uroes over fortapelsens mulighet.

Og med evigheten ute av syne settes predikantene fri til å konsentrere seg helt og fullt om tema som kun berører livet her i tiden: Økologi, materialisme, klimaendringer, homofili, utbytting av de fattige, flyktninger og så ­videre. Alt dette er viktig og skal ha sin naturlige plass også på preke­stolen. Men ikke slik at det helt fortrenger kirkens aller viktigste anliggende.

Gi stener for brød. Bedre blir det heller ikke når de politisk korrekte oppfordringer fremsettes som milde formaninger. Det blir hverken lov eller evangelium. Som lovtale er de for bleke, fordi de ikke trekker ­ansvaret overfor den hellige Gud inn i bildet. Og som evangelieforkynnelse­ er de stener for brød. Formaninger gir aldri min sjel frihet og fred.

Det hele blir pent og pyntelig. Så er da også den politiske og religiøse liberalismen en frukt av borgerlighetens velmenende og optimistiske menneskesyn. Og til dette passer «den milde Jesus» godt inn. Glemt er både katekismens ord om å «frykte og elske Gud» og Rudolf Ottos ord om at det hellige mysterium er noe som både skremmer og fascinerer oss.

Nei, vi må ikke velge og vrake­ mellom Noahs Gud og Jesus. Først fordi patriarkenes Gud er den samme som Jesu Far. Dette bestrider også den nye markionismen. De operer med en «renset» Kristus, for også i evangeliene finnes det jo utsagn som viser Guds nidkjære kjærlighet. I prekenteksten for 29. oktober skulle vi for eksempel ha hørt Jesu ord om at noen ble kastet utenfor. Og om ikke lenge – 26. november – skal vi pånytt måtte konfronteres med Hans ord om Gud som dommer. Er det da slik at vi kan se bort fra slike ord?

Noen skritt tilbake. Å kontrastere den nidkjære Gud og ­Jesus holder ikke teologifaglig mål. Vi må og vi skal ikke velge mellom slike gudsbilder. Det vi derimot skal gjøre er å gå noen skritt tilbake i ydmykhet og i ­lydighet også overfor det vi ikke skjønner.­ Det er ikke min fornuft som skal avgjøre hva jeg vil holde for sant; det jeg skal er å holde fast på alle sider ved Bibelens vitnesbyrd om den hellige Gud, også de vi ikke forstår.

Hvordan han kan være både nidkjær og kjærlig hører til disse ubegripelige spørsmål. Det nærmeste jeg kommer et slags svar på et slikt spørsmål er når jeg minnes fortvilelsen og raseriet hos et foreldrepar da de møtte­ ham som hadde forårsaket at deres­ elskede barn ble revet bort. Da fikk jeg se at kjærlighet og vrede godt kan være to sider av samme sak. Det samme­ ser jeg når jeg leser om Jesu fortvilte gråt, når han taler om at han gjerne ville samle alle – men hans kall ble ikke tatt imot.

Mer dramatisk enn som så. Kirken er noe mer enn Kirkens Nødhjelp. Våre gudstjenester er heller ikke et feel-good-arrangement for småborgerskapet.

Det dreier seg om noe mer dramatisk enn som så. Men å holde dette fram i dag er ikke lett. Det krever både klokskap, kjærlighet og frimodighet. Det er lett å trå feil, og havne i den motsatte grøfta enn der Markion lå. Her passer det ikke med idealistiske soloutspill.

Derfor savner jeg et større ­fokus på dette fra kirkens ledelse. Hvor er biskopene? Jeg synes de er for passive all den tid dette berører forkynnelsen av selve evangeliet.

Bispenes taushet. Bispenes taushet er særlig merkelig når de ved ordinasjonen avkrever de nye prestene et løfte om å forkynne slik vår kirke vitner om det i sin bekjennelse. Jeg undres over deres frimodighet på dette området.

Gå til innlegget

Mest leste

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere