Anders Møller-Stray

Alder:
  RSS

Om Anders

Teolog, arbeider som trosopplæringsleder i noen menigheter i Den norske kirke. Er opptatt av midtøstenspørsmål, og har vært leder på flere ungdomsutvekslinger med lutherske palestinske ungdommer. Er også aktiv innen Det lutherske verdensforbund.

Følgere

Ikke viktig?

Publisert over 7 år siden

Bispekandidat i Agder og Telemark, Stein Reinertsen, forsøker å avdramatisere at han inntil nylig var mot kvinnelige prester ved å si at spørsmålet ikke er viktig for ham.

I dagens Vårt Land (31.10.2012) beretter bispekandidat Stein Reinertsen om at han i den senere tid har byttet synspunkt i spørsmålet om kvinnelige prester. Et spørsmål de fleste andre i Dnk mener har et så innlysende svar at problemstillingen ikke lenger er interessant. Reinertsen sier ingen ting om grunnen for at han har endret syn, forhåpentligvis skyldes det at han endelig har satt seg nøye inn i saken. Dette sier Reinertsen han har kunnet vente med til nå, fordi "dette har aldri vært et viktig spørsmåle for meg". I den norske kirke er andelen kvinner i prestestanden blitt stor med årene, og når den eldre prestegenerasjonen pensjoneres vil den formodentlig ligge på rundt 50%. Hvordan det har kunnet være uviktig for Reinertsen å tenke over at han har vært prest i en kirke hvor han ikke aksepterer prestekallet til en så stor andel av sine kolleger forstår jeg ikke. Hvordan han har utsatt å ta et oppgjør med situasjonen i så lang tid er for meg en gåte, med tanke på hvor mange kvinner som i sin tid opplevde å komme i alvorlig sjelenød i en kirke der mange ikke aksepterte dem som prester (flere av pionerene har blitt utsatt for tidvis sterk hetset, noen steder pågår dette fortsatt). Hvordan vil Reinertsen klare å irettesette mannlige prester som nekter å samarbeide med sine kvinnelige kolleger, når han inntil nylig stod for det samme syn som dem? Og sist, men ikke minst: Hva skal til for at Reinertsen tar et like grundig oppgjør mot måten homofile behandles på i kirken i dag? Vil han fortsatt lulle seg inn i en tankegang om at så lenge det ikke gjelder ham, så trenger han ikke ta deres smerte alvorlig?

Gå til innlegget

Den forsvunne faderen?

Publisert nesten 8 år siden

Nina Karin Monsen tar et oppgjør med moderne farsroller og mannsidealer. Undertegnede kan vanskelig se Monsens idealisering av gamle tider som sunn.

Nina Karin Monsen har gjort seg til talskvinne for motstanderne mot kjønnsnøytral ekteskapslov, og særlig for motstanderne mot kunstig befruktning. Hun kommer inn på dette temaet også i dagens innlegg (Vårt Land 10.09 og Verdidebatt.no), men forlater det fort til fordel for et angrep på dagens farsideal. "Pappas rolle synes å være den andre moren, lage mat, kose, leke og gi trygghet, varme og omsorg. Barna får lite av faderlige ting, utfordringer og disiplin, spenning og styrke. De lærer ikke å være handlende, villende og målrettede ut fra en realistisk forståelse av seg selv og verden." Videre romantiserer hun rundt tiden da "Barna selv ventet på far sammen med mor, de var ikke små voksne med egne liv".

Monsen mener formodentlig at vi mennesker defineres først og fremst ut fra kjønnsroller, og at vi skal la vår personlighet, våre egenskaper, styrker og svakheter formes ut fra dette. Og om noen har en personlighet som ikke er i overensstemmelse med egne kjønnsroller er det synd for dem...

Jeg er sterkt uenig med henne. Jeg tror det er viktig for mennesker å være seg selv, og å kunne utfolde sine sterke sider og bruke disse til det beste for sine nærmeste, også barna. Vår personlighet bør forme våre måter å leve på, som det kjønnet vi er. Min måte å være mann på er farget av min personlighet, og jeg nekter å annse meg selv som noe mindre mann av dene grunn. Selv liker jeg å lage mat, uten at jeg føler meg så veldig kvinnelig av den grunn. Jeg har en samboer (hun er kvinne, forresten) som tømmer vannlåsen når sluket går tett. Hun skifter dekk på bilen høst og vår, jeg støvsuger den. Mener Monsen oppriktig at dette vil gjøre at mine og min samboeres eventuelle fremtidige barn vil bli usikre, eller ha et urealistisk selvbilde?

Monsen går, såvidt jeg kan se, i den typiske konservative fella det er å idealisere samfunnet man selv vokste opp i, og å videre tenke at det er slik det alltid har vært. Men samfunnet er alltid i en prosess, en utvikling. Å tro at kvinnenes hverdager var særlig "feminine" på attenhundretallet, fulle som de var av tunge husmorløft og farlige arbeidsoppgaver er neppe riktig. På denne tiden var det gjerne heller storesøsken som passet barna, mens mor og far arbeidet på gård eller i hjemmet. Eller, kanskje barna måtte være med og jobbe selv også? Og den strenge disiplinen Monsen etterlyser, ble nok ofte utøvet på måter som i dag heldigvis er ulovlige, uavhengige av om det var mor eller far som stod for den.

Monsen gjør seg selv til forsvarer av fars possisjon i samfunnet, men hun ser ikke ut til å ha noe til overs for den obligatoriske delingen av foreldrepermisjonen. Til hennes store bekymring kan jeg si at om jeg får barn, ønsker jeg å være hjemme dem halve permisjonstiden. Jeg ønsker å bli kjent med egne barn, og jeg vil at de skal bli kjent med meg. Jeg vil ikke være en ukjent person som kommer hjem sent om kvelden, som sitter i godstolen og blir vartet opp, og som kommer og kjefter på barnet om det lager bråk eller ikke vil legge seg. Eller som sender barnet ut på kjøkkenet til mor når det har falt og slått seg, og trenger noen til å gi omsorg og til å "blåse på såret".

Monsen hevder avslutningsvis at "Hadde barn og unge dannet et politisk parti, ville de krevd at foreldrene elsket hverandre, ikke skilte seg, ga dem omsorg og disiplin ...". Jeg arbeider med barn og ungdom i Den norske kirke, og særlig blant ungdommene jeg jobber med er det svært mange som kommer fra skilsmissehjem. Jeg har inntrykket av at flesteparten av disse ungdommene ser at foreldrene har det bedre der de er nå, enn der de var. Og at deres oppvekst er mer preget av fred, omsorg og disiplin nå som foreldrene ikke er opptatt av å krangle med hverandre. Selvfølgelig ville det beste alternativet være at alle levde i harmoniske kjernefamilier der alle elsker alle og ingen har det vondt. Men, der virkleigheten ikke er slik, vil skillsmisse ofte være den beste løsningen. Og, det kan vokse gode, ansvarlige individer opp i slike familier også. Det kjenner jeg svært mange eksempler på.

Gå til innlegget

Edruelighet rundt 22/7

Publisert nesten 8 år siden

Ville en avstengt Grubbegate forhindret terroraksjonen?

Gjørv-rapporten har vist svikt på flere nivå i etterkant av terroraksjonen 22/7 i fjor. Dette har vakt en viktig debatt, og beredskapsnivået går nå igjennom endringer som forhåpentligvis vil gjøre landet bedre rustet som det utenkelige skulle skje igjen. Debatten har også dreid seg om hvorvidt regjeringskontorene var godt nok sikret, og statsministeren har særlig måttet høste kritikk for at Grubbegata ikke var stengt for bilister innen sommeren 2011 (en stengning som for lengst var foreslått). Debatten er viktig og naturlig; den må være skarp, og den må ha ansvarsfordeling som et viktig moment.

Samtidig har denne debatten med tiden innebåret flere implisitte beskyldninger som gir inntrykk av at terroraksjonen aldri hadde funnet sted, dersom sikringsarbeidet i forkant hadde gått fortere. Denne tankegangen er skummel. På den ene side står den i fare på å frata gjerningsmannen det fulle ansvar for sine motbydelige handlinger. På den annen side er tankegangen høyst tvilsom. Vi skal ikke se bort fra at en åpen Grubbegate faktisk reduserte antall drepte 22/7. 

Terroraksjonen ble gjennomført av en person som var fast bestemt på å gjennomføre et angrep på det han så på som ledd i arbeiderpartiets statsforvaltning. Aksjonen ble gjennomført slik den ble, fordi ABB anså det som mulig. Hadde disse mulighetene blitt forhindret ved en sperring av Grubbegata, ville gjerningsmannen formodentlig gjennomført aksjonen på en annen måte. Enten ved å plassere en større sprengladning lenger unne Høyblokka, eller ved å angripe et annet mål han, i sin skrudde logikk, kunne knyttes opp mot Arbeiderpartiet og den offentlige forvaltning. Begge alternativene ville kunne gitt et langt større antall drepte i bombeaksjonen. Og turen videre til Utøya ville meget mulig fortsatt ha funnet sted, med sine grufulle konsekvenser.

Det er klart at landet må ha et godt sikret regjeringskvartal, og også andre viktige offentlige bygninger må sikres mot terroranslag. Samtidig kan et samfunn aldri bli helt sikkert mot slike hendelser. Nettopp derfor er det så viktig at vi arbeider mot farlige holdninger i samfunnet, og at vi samtidig har en beredskap som er klar dersom terroren igjen rammer oss.

Gå til innlegget

Er jødehat verre enn annet hat?

Publisert rundt 8 år siden

Media gjør rett i å fordømme at antisemittismen ser ut til å være et voksende fenomen i Norge, men begår samtidig en grov urett ved å ikke fokusere på andre minoriteter som utsettes for enda større fordommer.

Den nye rapporten Antisemittisme i Norge? kom ut 29. mai, og har vakt til dels store reaksjoner. Redaktører, journalister og talsmenn og -kvinner har uttalt seg i sterke ordelag om rapportens funn, og etterlyser holdningsendrende handling. Engasjementet er stort, flott, og viktig! Men, samtidig skaper det en litt vond smak i munnen.

I følge Aftenpostens dekning av rapporten, kommer det nemlig frem at nordmennenes antipatier er enda større mot andre minoriteter enn jødene; særlig somaliere, muslimer og rom-folk trekkes her frem. Dette synliggjør at vi har et stort problem med fremmedfrykt i Norge. Deler av majoritetsbefolkningen har en sterk misstillit til minoritetsgruppene, og disse holdningene må vi bekjempe.

Nettopp derfor er det så trist at Vårt Land (og tildels også andre medier som dekker undersøkelsen) velger å fokusere så ensidig på skepsisen mot jødene. Betyr det at VL mener at skepsis mot rom-folk, mot somaliere og mot muslimer er berettiget? Eller er disse gruppene rett og slett bare mindre viktige mennesker enn jødene, på tross av at de er både større i antall og også utsatt for en enda større grad av skepsis?

Fremmedfrykt og mistenkeliggjøring av minoriteter er en svulst i samfunnet vårt, en svulst som må bekjempes på alle plan. Her kan media spille en viktig rolle. Men, da må de angripe hele problemet, og ikke konsentrere seg om en ørliten del av den. Ensidige oppslag som VL trykket 30.05.2012 vil kun bidra til å gjøre situasjonen verre.

Gå til innlegget

Alkohol i ungdomsarbeidet

Publisert rundt 8 år siden

Er måtehold blant kristne ungdommer et nederlag, eller er det en positiv utvikling?

Jeg har nå skummet igjennom rapporten fra en nye undersøkelsen om alkoholbruk blant ungdommer med et kristent livssyn, en interessant rapport Blå Kors og Kirkeforsk sammen har utarbeidet. Videre har jeg lest noen uttalelser i etterkant av en samling om temaet som fant sted på Kirkens Hus i Oslo i formiddag. 

Uttalelsene, både fra rapporten og fra kommentarene til den, virker svært forutsigbare. Det etterlyses en mobilisering mot alkoholbruk i kristen sammenheng, og en sterkere bevisstgjøring blant ledere. Det kan synes å være et mer eller mindre uttalt mål at flest mulig kristne skal være totalavholdsfolk (noen annen konklusjon er det vanskelig å trekke all den tid rapporten tross alt avdekker et i alle hovedsak moderat alkoholforbruk blant kristne ungdommer og unge voksne). 

Dette står i skarp kontrast til situasjonen i kirker andre steder. Jeg er så heldig at jeg har fått oppleve flere både formelle og uformelle besøk til kirker i andre land, og jeg opplever alkoholkulturen i Den norske kirke som en armodskultur i forhold. Jeg har besøkt kirkedrevne puber opprettet for å gi et tilbud til ungdom som ellers ikke hadde hatt økonomi til å gå ut og treffe vennene sine (et diakonalt tilbud som nok legger til rette for vel så gode samtaler som kirkekaffen etter norske gudstjenester). Jeg har sett ølbryggerier fungere som en viktig særkristen institusjon der kristendommen er en minoritet i land majoriteten ikke har lov til å drikke alkohol. Og jeg har sett alkohol fungere som et naturlig element i sosiale samlinger mellom ungdom fra kirker i flere forskjellige land.

Bibelen er ikke uten positive referanser til alkohol (se f.eks. Sal 104:15, eller bryllupet i Kana), og jeg synes det vil være galt overfor ungdommene å ikke trekke disse inn i undervisningen om rusmidler og kristen etikk i kirkens ungdomsarbeid. Alkohol kan videre spille en positiv rolle i mange sosiale settinger, og er også sterkt knyttet opp mot kultur (særlig i andre land). Samtidig kan alkohol brukes på både en positiv og en negativ måte, på lik linje med svært mye annet i skaperverket. Om vi velger å belyse bare en av de to sidene ved alkoholen som nevnes i vårt trosgrunnlag, snakker vi ikke sant om hverken alkohol eller dens skaper til ungdommene våre. Ved å "verne" dem fra denne ambivalensen, står vi i fare for å gi dem et bilde av både kristendom og livet som de senere vil finne at ikke stemmer. Og da vil vi risikere at begge deler rakner.

En god ungdomsforkynnelse om alkohol vil, etter min (og mange med meg) mening formidle følgende:

 - Det er en grunn til at det norske lovverket er som det er (om man utfordrer ungdommene om hvorfor de tror det er slik, ender de for øvrig gjerne opp med å støtte det).

 - Alkoholbruk kombinert med ansvar (for både en selv og andre) kan være til velsignelse. Alkoholbruk kan imidlertid bringe alvorlig skade på både en selv, ens relasjoner til andre, og andre mennesker når det brukes feil. Vis derfor varsomhet. Man er like ansvarlig for det man gjør når man har drukket, som for det man gjør ellers. 

 - Paulus sier at vi ikke skal la noe bli Herre over oss. Dette gjelder også i forhold til alkohol. Vi må derfor være bevisste på å unngå avhengighet selv, og samtidig være en god neste for venner vi bekymrer oss over. Om noen rundt oss har alkoholproblemer, er det viktig å snakke med dem om hvordan man kan hjelpe dem med å fri seg fra det.

 - Ungdomssamlinger i kristen regi skal alltid være alkoholfrie. Man må heller ikke legge opp til sosiale arrangementer som ekskluderer de mindreårige ved at alkohol inntas (dersom det ellers ville være naturlig at mindreårige blir med).

 - Mennesker bestemmer over sin egen alkoholbruk, og det inkluderer også at det er legitimt å velge å ikke drikke alkohol. Å presse andre til å drikke er ikke i tråd med kristen etikk!

 - Barn har rett til å vokse opp uten å eksponeres for berusede omsorgspersoner.

I tillegg kan det være en god idé å oppfordre ungdommene til å være edru i en sammenheng der andre er fulle. Det vil fort kunne gi de fleste en avsmak mot overstadig beruselse...

Vi som driver kristent barne- og ungdomsarbeid i Norge har en god mulighet til å så en sunn og positiv alkoholkultur bland våre ungdommer. Dette gjør vi ikke ved å forsøke å holde i live en arkaisk og døende avholdskultur, men ved å spre en god og realistisk holdning til alkoholens positive og negative sider.

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere