Anders Møller-Stray

Alder:
  RSS

Om Anders

Teolog, arbeider som trosopplæringsleder i noen menigheter i Den norske kirke. Er opptatt av midtøstenspørsmål, og har vært leder på flere ungdomsutvekslinger med lutherske palestinske ungdommer. Er også aktiv innen Det lutherske verdensforbund.

Følgere

Svarer Ottosen kun på bomskudd?

Publisert over 5 år siden

Jeg er blant de som reagerte på Ottosens opptreden i Dagsnytt 18. Jeg tror til og med jeg var blant de første som var med på å debattere dette på Twitter. Selv kritiserte jeg først og fremst måten Ottosen begrunnet sitt syn i kristen tro, uten å på noe som helst slags måte gi uttrykk for noen bevissthet om at det er mange kristne som er uenige med ham. Jeg synes det grenser mot uærlig når Ottosen skyver Norges kristenhet foran seg, uten forbehold. Jeg sendte ham en saklig kommentar, hvor jeg bad om en presisering fra hans side. Han valgte å overse den, og unnlot å respondere.

Det er selvfølgelig beklagelig om noen pålegger Ottosen synspunkt og uttalelser han ikke står inne for. Men, samtidig; når han på Dagsnytt 18 sier ting i retning av at "jeg er kristen, og derfor mener jeg at..." for så å komme med uttalelser han vet at mange kristne ikke vil være enig med ham i, så gjør han vel egentlig noe av det samme selv?

Gå til kommentaren

Jeg ser at du synes det virker som en dårlig idè at menigheter har frivillighetskoordinatorer, og hevder at det enten på være et uttrykk for et ønske fra stabens side om å kontrollere de frivillige, eller at frivilligheten er en byrde og en ekstra kostnad. Jeg kan berolige deg med at det ikke er noen av delene...

Snarere er det slik at det i heldige større menigehter er stort tilfang av frivillige. De gjør mange viktige arbeidsoppgaver for kirken (det kan dreie seg om alt fra renhold til kirkekaffeforberedelser, til klokkertjenester under gudstjenestene, til søndagsskole, til helt andre ting), og det er særlig viktig her i Oslo, hvor mange i den senere tid har opplevd at stabene blir mindre. Imidlertid er det mange som ikke ønsker å binde seg til å medvirke som frivillige hver gang tiltalet de er med på gjennomføres. Derfor har en del menigehter sett nytten i å ha egne koordinatorer som har ansvar for å sette opp turnus for de frivillige, skolere dem i oppgavene, og sørge for å ha backup klar dersom noen må melde avbud. Dette handler hverken om kontroll eller merarbeid, men snarere om å skape en forutsigbar tjeneste for de som stiller opp som frivillige hos oss. De vet når de skal møte, og har en kontaktperson de kan ringe om de er syke, må bytte dag, eller om de ønsker flere oppgaver. Frivillighetskoordinatoren har også oversikt over menighetens behov, slik at nye frivillige kan få tjenester som er tilpasset deres interesser og evner (eller nådegaver, om du foretrekker det ordet).

I tillegg vil en frivillighetskoordinator kunne følge opp frivillige, slik at disse føler seg sett. Samt sjekke referanser og attester på nyankomne som ønsker å bidra (JF Vårt Lands oppslag om at det er viktig å undersøke politiattest på nye frivillige i barne- og ungdomsarbeidet).

En frivillighetskoordinator genererer langt mer arbeidstimer (i frivillig arbeid) enn det vedkommende selv lønnes for å gjøre. I tillegg er stillingen mange steder en forutsetning for å skape en menighet som får leve ut sitt fulle potensial der mange mennesker er i full sving for det felles mål å spre Jesu budskap til alle mennesker.

Håper dette var oppklarende og beroligende.

Gå til kommentaren

Mye folk og lite liv?

Publisert over 5 år siden

Det er med stor undring jeg leser kronikken din, Eivor. Først og fremst lar jeg meg provosere over ingressen, der det settes en motsetning mellom det å motta statsstøtte, og det å være en levende kirke. En konsekvens av denne logikken er altså at ingen kirker som mottar statstøtte (hvilket om lag alle trossamfunn i Norge gjør) er levende. Vokste du opp i en død kirke? Du skisser opp en fortelling om hvordan kirken relativt tidlig ble tilknyttet staten, og hvordan de statlige organer etter hvert tok ansvar for tiendeinnsamlingen, og dette vokste sammen med den generelle beskattningen. Har kirken vært død helt siden dette skjedde?

Selv jobber jeg som trosopplæringsleder i en menighet i Den norske kirke. Jeg er ansatt på statlige midler, men i et arbeid som rekrutterer mange frivillige. Store barnenkor med foreldre som stiller opp. Ungdomsledertrening der 30-40 ungdom hvert år får lære mer om kristen tro og lederskap, og rekrutteres inn i frivillig arbeid i menigheten. I en del av nabomenighetene vet jeg det også er egne stillingsressurser satt av til nettopp frivillighetskordinatorer. Det bygges menighet, LEVENDE menighet. Og dette med utgangspunkt i tanken om at noen, små stillingsressurser skal bli til mange hender i kirkens arbeid med å spre Guds kjærlighet.

Om det du foreslår i din kronikk skulle gjennomføres, måtte jeg og mine kolleger (eller, de få som hadde blitt igjen) brukt tiden først og fremst på å oppdra nye givere. Ikke til menighetens misjonsprosjekt, eller til Kirkens Nødhjelp, eller til turer der barn og unge får bli kjent med både Gud og andre kristne, men til å holde menigheten i gang på et eksistensminimum. Vi måtte forsøkt å presse dem ut av idrettslag og korps og hvor de nå enn ellers bruker fritiden sin (og hvor de utgjør et kristent nærvær i andre viktige deler av samfunnet), for å få dem til å bruke all sin fritid hos oss.

Du skriver at vi har blitt et velferdstilbud, men er det virkelig så mye bedre å være et firma? Blir vi mer kirke av å måtte si nei til å gå med dødsbud eller å si nei til å holde andakter på sykehjem, fordi vi ikke har givere nok til å finansiere det? Blir vi mer kirke av å rette aktiviteten inn mot de som kan betale mest mulig, i stedet for inn mot de som trenger det mest? Er en levende kirke et sted der de med de mest populære prestene, de som sier det folk helst vil høre, er de eneste som har råd til å drive menighetsarbeid? Du skriver om mot til å takke nei til statstøtten. Men, jeg vil heler kalle det dumdristig å gjøre seg avhengig av givere og popularitet for å¨forkynne vårt gledesbudskap til de fattige.

Jeg synes det er flott at staten legitimerer religiøs tro ved å støtte alle religiøse samfunn, ut fra medlemstall. Jeg tror ikke det gir oss mindre liv, ei heller at det gjør oss mer avhengige av staten (bare se på bispeuttalelsene fra de siste månedene; det er lite der som tyder på at kirken tilpasser sitt budskap for å ikke bli uvenn med myndighetene). Statsstøtten er ingen sovepute, men en trampoline som får oss til å hoppe høyere, et springbrett som hjelper oss å nå lengre. Som hjelper oss å nå flere. Slik at vi kan skape mest mulig liv, slik at vi kan ha frimodighet i forkynnelsen av evangeliet, og slik at vi kan formane våre medlemmer om å gi raust for å støtte kristne organisasjoner som forsøker å bygge levende kirker andre steder.

Gå til kommentaren

Publisert rundt 6 år siden

Det er ikke plass her til å gå grundig inn i spørsmålene knyttet til avstemningene (vekting av førstestemmer og andrestemmer, og stemmer fra forskjellige instanser; alt i alt kan man lese ut av valget mer eller mindre hva man vil) Mitt hovedpoeng er at så lenge bispekollegiets medlemmer velges ut én og én, vil det å komsekvent plukke ut den kandidaten med flest stemmer føre til at bredden i kirken ikke representeres helt opp. Sett at det, teoretisk sett (og grovt forenklet), var en fordeling på 30% konservative, 40% moderate, og 30% radikale i kirken. Den moderate kandidaten ville vunnet i alle bispevalg, men dermed ville kun 40% av kirken representeres i bispemøtet. Det er ingen god demokratisk løsning. For å motvirke en situasjon likndette eksempelet, har Kirkerådet mulighet til å velge blandt tre kandidater med et kirkelig votum bak seg. I dette valget skal Kirkerådet ta hensyn til Bispemøtets sammensetning. Likevel har de, ved tre av tre anledninger, gått for en moderat konservativ mann. Dette viser, etter min mening, at Kirkerådet ikke er sitt ansvar bevisst (eller at d med vitende og vilje velger å se bort fra det).
Gå til kommentaren

Stemmetallene

Publisert rundt 6 år siden

Det ville være interessant om stemmeavgivelsen i dette valget var lik stemmeavgivelsen i Kirkerådet vedr. innstilling til Kirkemøtets sak om ekteskapsinngåelser. Jeg frykter det er sånn (ville vært meget avslørende), men håper det ikke er det. Jeg tviler på at det var forskjell i samisk språkkunnskap som gjorde seg gjeldende, jeg har forstått det slik at forskjellen på kandidatene her var ganske liten.

 

Det er vanskelig å unngå at det går kirkepolitikk i kirkepolitiske utnevnelser, og jeg synes trenden nå begynner å bli så tydelig at det er vanskelig for Kirkerådet å skjule seg bak andre grunner.

 

Til slutt vil jeg gjenta at jeg ikke ønsker å trekke i tvil noen av de tre nye biskopenes skikkethet, kun å påpeke at de til sammen utgjør en tydelig retningsendring hvor bispekollegiet i stadig mindre grad samsvarer med resten av kirken. Det er vi ikke tjent med.

Gå til kommentaren

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere