Anders Møller-Stray

Alder:
  RSS

Om Anders

Teolog, arbeider som trosopplæringsleder i noen menigheter i Den norske kirke. Er opptatt av midtøstenspørsmål, og har vært leder på flere ungdomsutvekslinger med lutherske palestinske ungdommer. Er også aktiv innen Det lutherske verdensforbund.

Følgere

Demokratisk legitimitet i kirkevalget

Publisert 10 dager siden

Skal kirken ha et demokratisk valg, må dette gjøres på en måte som behandler demokratiet med respekt. Konseptet Nominasjonskomiteens Liste gjør dette vanskelig.

Flere har problematisert at Åpen Folkekirke og Bønnelista står i fare for å skape partipolitiske tilstander i Den norske kirke (Dnk), og tar til orde for at en slik styringsform ikke er kirken verdig. Med bakgrunn innen både teologi og statsvitenskap har jeg en stor interesse for spørsmålet, og jeg tillater meg derfor å dele noen tanker.


Det finnes flere modeller for kirkelig styring, de fleste varierer fra rent prestestyre (biskoper) til et styre som i sin helhet utgår fra bredden av medlemmene. Mange av spørsmålene det må tas stilling til går direkte på tro og tolkning samt utforming av kirkens lære i møte med nye spørsmål. I Dnk har medlemmene fått mye av makten, delvis direkte ved at det valgte Kirkemøtet har stor myndighet i lærespørsmål, og delvis indirekte ved at bispedømmeråd og kirkeråd har en avgjørende myndighet i utnevnelsen av biskoper.


Skal kirken i så stor grad styres av en gruppe valgt av medlemmene, er det viktig at dette valget har høy legitimitet. Det må være forutsigbarhet i hva en stemme går til, og det må være enkelt å forstå hva alternativene i valget er. Nettopp her mener jeg Åpen Folkekirke og Bønnelista er bedre alternativer enn Nominasjonskomiteens liste.  De to førstnevnte har utarbeidet program som alle kandidatene er forpliktet på. Nominasjonskomiteens liste er derimot kun forpliktet på at kandidatene skal være uenige med hverandre. Denne listen skal representere bredden i kirke-Norge, altså alle ytterpunkt samt det imellom. Dersom nominasjonskomiteen har gjort jobben sin, vil altså alle finne noen på denne listen de er uenige med.


Dette betyr at en stemme til nominasjonskomiteens liste er uforutsigbar. Den vil øke sjansene for at listens kandidater blir valgt, men det betyr ikke nødvendigvis at de fra listen som blir valgt er de velgeren ønsker. Det er mulig å kumulere inntil tre navn, men ikke å stryke kandidater på listen. Siden syv personer skal velges inn, vil din stemme derfor også måtte gå til noen du er uenig med. Og om flere har kumulert en annen kandidat enn deg, går din stemme til å gi kandidaten du ikke ønsket plass på bekostning av de andre listene.


Når noen fra nominasjonskomiteens liste blir valgt, får disse som vararepresentant den med nest flest kumuleringer fra samme liste. Dette vil ofte være en som står for noe helt annet enn den faste representanten, og slik kan bispedømmerådsmøter og kirkemøter avgjøres av ren sykemeldingslotto. Der det er vedvarende uenigheter om enkeltspørsmål (f.eks. ansettelsespraksis), kan disse kastes frem og tilbake fra møte til møte. En slik uforutsigbarhet er særs uheldig for de menneskene sakene påvirker.


Også når man stemmer på Åpen Folkekirke eller Bønnelista, kan man risikere at kumuleringer endrer rekkefølgen på kandidatene. Men du kan være trygg på at din stemme går til en kandidat på listen du har stemt på, en kandidat som er forpliktet på listens program. Og blir vedkommende syk, får hen en vara som er forpliktet på akkurat samme program. Slik får vi et forutsigbart bispedømmeråd og kirkemøte de neste fire årene, som kan fatte vedtak med demokratisk legitimitet.


Kirkedemokratiet er kommet for å bli, hva enn man måtte mene om det. Nå må vi arbeide for at det skal fungere best mulig. Det gjør vi ved å stemme på forutsigbare lister hvor kandidatene ønsker å trekke i samme retning. Hvilken liste vi velger, avhenger av hva vi mener er riktig for kirken vår. Men Nominasjonskomiteens liste er kun riktig for de som synes det er viktig at kirken skal styres, uten at de er så opptatt av hvem det er som styrer den.


Gå til innlegget

Ingen stjeler partiet vårt

Publisert 10 måneder siden

Robert Wright skrev et langt innlegg spekket med følelser og faktafeil i Aftenposten 15. oktober, vedrørende oss nye KrF-ere. Jeg har valgt å bruke denne plattformen til å skrive et utførlig svar.

Det var med relativt stor undring jeg leste Robert Wrights innlegg i Aftenposten 15. oktober. I innlegget beskylder Wright meg og andre nye KrF-medlemmer for å stjele det han selv gir uttrykk for å oppfatte som hans parti. Videre omtaler han KrF som et «ikke-sosialistisk sentrumsparti». Merkelig nok utelater han å nevne at KrF som sentrumsparti også er ikke-borgerlig. Kanskje fordi det ikke passer overens med det bildet Wright ønsker å skape?

Wright unnlater å nevne at KrF før valget 2017 vedtok å søke regjeringsmakt, men ikke i fellesskap med FrP. «KrF garanterer ikke en borgerlig regjering» sa Hareide på landsstyremøte i 2016, hvor det var enighet om at å regjere med FrP var uaktuelt. At Wright oppfattet en stemme på KrF som en stemme til Solberg, er vanskelig å forstå. Riktignok sa partiet at Solberg var deres førstevalg som regjeringssjef, men forutsetningen var hele tiden at FrP skulle holdes utenfor. Det har Høyre valgt å ikke gjøre, noe Hareide nå har tatt følgene av. At Wright avfeier det hele som «politisk spill» fra et miniparti får stå for hans egen regning. Det skulle i så måte være interessant å høre hva han mener om Venstre, som hoppet inn i regjeringen med FrP til tross for eksplisitte løfter om å ikke gjøre det.

Det er imidlertid ikke denne upresise fremstillingen av historien jeg reagerer sterkest på ved Wrights innlegg. Men når han omtaler min og andres innmeldelse i partiet som «en infiltrasjon av ikke-KrFere» kan han faktisk ikke bli stående uimotsagt. For det første tar han ganske enkelt feil når han hevder at vi melder oss inn for å stemme i partiets organer ved retningsvalget, i alle fall hva fylkeslaget i Oslo angår. Delegatene til slike møter ble valgt allerede på lokallagenes årsmøter, lenge før Hareides tale. I Agder er det visst annerledes, men de nye medlemmene der sørget imidlertid for at vedtaket gikk Wrights vei i det fylket. Skulle han helst sett at ikke disse heller meldte seg inn?

Wright har heller ikke tatt seg bryet med å snakke med noen av oss nye partimedlemmer fra hans egen by for å høre hva vi faktisk står for. Mange av oss har vært åpne i sosiale medier om vår innmeldelse, noen også i media. Flere av oss kjenner han personlig. Hadde han spurt, kunne vi lett fortalt om vår begeistring for partiets program, for de fine tingene vi kjemper for. Det som frem til nylig har holdt oss utenfor er at partiet på riksplan har valgt å samarbeide med et fløyparti vi ikke har ansett som en god alliert for å fremme disse sakene. Wright ser ut til å mene at politikk «handler om saker og gjennomslag for politiske standpunkter», og undergraver fullstendig at det også har mye å si hvordan vi snakker om hverandre. Når regjeringsmedlemmer snakker nedsettende om syke og uføre, når de fremstiller de med en annen religion som farlige og betviler deres hensikter, når de omtaler flyktninger og mennesker i nød som en belastning (eller til og med et forsøk på «snikislamisering»), sår de frø som kan spire som svært farlig ugress i vårt samfunn. Slike tanker mener jeg ikke skal deles fra kongens bord, og så lenge KrF har vært støtteparti for en slik regjering, har min stemme heller gått til andre partier jeg er mindre begeistret for. Med Hareides nylige bok og tale så jeg og mange andre en KrF-leder si akkurat det vi lenge har tenkt. KrF sin politikk kan få godt gjennomslag uten et krydder av fremmedgjøring. Hareide har åpnet døren til KrF for oss, vi har gått inn gjennom den, og det er for sent for Wright å skulle forsøke å slå den igjen foran ansiktet på oss. 


Gå til innlegget

Én av mange uenigheter

Publisert over 2 år siden

Det er uærlig å skyve den verdensvide kirke foran seg i saken om likekjønnet vigsel.

Vår kirke er snart del av det mindretall av verdens kirker som åpner for likekjønnet vigsel. Mange kristne rundt oss rister bedrøvet på hodet. Er det en grunn til å være tilbakeholdne med det ventede vedtaket?


Kjønnsnøytral

Kirkemøtet­ er i ferd med å vedta en ny vigsels­liturgi, som skal fungere ved siden­ av den gamle. Den nye er kjønnsnøytral, og kan brukes av både likekjønnede og ulikekjønnede par. Dette lander for vår del en diskusjon, som vi har hatt parallelt i mange kirkesamfunn verden over. I andre kirker pågår diskusjonen fortsatt, og i andre igjen har den knapt startet.

Nettopp det at mange andre kirkesamfunn ikke har åpnet for dette, brukes av mange i debatten som argument mot at vi skal gjøre det. Det vises til at vi blir en del av en liten minoritet blant verdens kristne, og det snakkes som om alle andre var enige om alt mulig.


Mer som skiller

Jeg synes det er uærlig å skyve den verdens­vide kirke foran seg i denne ­saken. Det er sikkert riktig at en stor andel av verdens kristne er med i kirkesamfunn som ikke åpner for likekjønnet vigsel, i alle fall ikke foreløpig. Men er dette spørsmålet det eneste som skiller? Eller det viktigste?

De ortodokse kristne ville neppe­ sagt seg helt enige i vår lutherske nattverdspraksis. Latin­amerikanske pentakostal­e hadde i liten grad samstemt i våre tanker om Den hellige ånd. Sørstatsbaptister fra USA hadde antakelig ikke ropt Amen til vårt dåpssyn. Den romersk-katolske kirke har historisk sett vært mer enn skeptisk til Luthers tanker om frelse ved troen alene. Mange­ adventister lar seg hverken impo­nere over hvilken hviledag vi ­holder hellig, eller hvor hellig vi holder den.

Listen kan gjøres svært lang. Det er mye som skiller jordens kristne, og uenighetene går tidvis meget dypt. Samtidig har vi det håp at vi er ett i Kristus, og at Gud kjærlighet når dypere enn våre skillelinjer.


Reformasjonen

I år feirer vi at det er 500 år siden vår lutherske reformasjon startet. Dersom Luther skulle lyttet til stemmene som advarer mot å skille seg ut økumenisk i vår kirkedebatt, hadde vi ikke hatt noen reformasjon å feire. På Luthers tid var det knapt noen kirker som stod inne for det Luther mente var riktig. Likevel turte han, med fare for sitt eget liv, å stå frem med sin lære. Slik kan han inpirere oss til å, på samme måte, stå opp for det vi mener er sant og rett. Også der det setter oss i et økumenisk mindretall. Der står vi uansett ­allerede, i mange andre og kanskje større spørsmål.

Det finnes fortsatt mange ­meningsfulle diskusjoner å ta i saken om likekjønnet vigsel. Vår kirke har to syn, og anerkjenner dermed argumenter fra begge sider. Hva andre kirkesamfunn måtte mene, er imidlertid ikke et argument.

PUBLISERT I VÅRT LAND, 25.01.2017


Gå til innlegget

Kirkerådet svikter

Publisert nesten 5 år siden

Den nye biskopen i Nord-Hålogaland er utnevnt. Bispedømmet har utvilsomt fått en kompetent og velegnet biskop. Likevel er det grunn til å stille spørsmålstegn om Kirkerådet har gjort jobben sin godt nok.

Kirkerådet har nå foretatt sin tredje bispeutnevnelse, siden denne oppgaven ble overdratt fra Kongens i statsråd. Ved to av utnevnelsene var det kvinnelige kandidater blant de tre "finalistene", og ved samtlige tre utnevnelser har det vært kandidater både fra kirkens mer konservative og den mer liberale fløy. Likevel har kirkerådet hver gang valgt en forholdsvis konservativ mann.

 

Jeg ønsker ikke å betvile noen av disse nyutnevnte biskopers skikkethet som hyrde for sitt bispedømme. Likevel mener jeg utnevnelsene gir grunn til å tvile på om Kirkerådet er ansvaret modent. Biskopene er ikke bare ledere for sitt bispedømme, men de er også en del av et kollegium som sammen har et hyrdeansvar for hele kirken. På den måte angår hver enkelt bispeutnevnelse hele kirken. En forutsetning for at dette bispekollegiet skal ha noen legitimitet, er at bredden i kirken representeres. Dette gjelder selvsagt både i kjønn og i teologisk profil.

 

Det bispekollegiet vi nå er i ferd med å få, begynner å nærme seg faretruende den regjering landet ville fått om Stortingsrepresentantene skulle velges èn og èn. Jeg er forsåvidt ikke av den mening at det ville vært skadelig for landet med et rent Arbeiderpartistyre, men det ville absolutt ikke vært representativt.

 

For å beholde roen i kirken, og legitimiteten i Bispemøtet, er det en tydelig forventning til at Kirkerådet ved de kommende bispeutnevnelser gjør seg bevisst på at kirkens mangfold må synliggjøres på alle nivå. Noe annet ville være å utøve en form for maktarroganse som langt overgår den det samme Kirkeråd for litt siden anklaget den rødgrønne regjeringen å utvise i sine bispeutnevnelser.

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Kristen kamelsluking
av
Espen Ottosen
24 dager siden / 3543 visninger
En prest og en gave
av
Anita Reitan
18 dager siden / 2517 visninger
For kort for Jesus?
av
Øyvind Hadland
rundt 1 måned siden / 2481 visninger
Fem om dagen: en sunn tro
av
Berit Hustad Nilsen
18 dager siden / 1858 visninger
Snevert om synd
av
Torunn Båtvik
3 dager siden / 1776 visninger
Politikk og religion sauses sammen
av
Helge Simonnes
15 dager siden / 1694 visninger
Religiøs fyllefest på Visjon Norge
av
Levi Fragell
3 dager siden / 1553 visninger
Jakt og offer
av
Hilde Løvdal Stephens
12 dager siden / 1410 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere