Anders Garbom Backe

Alder:
  RSS

Om Anders Garbom

Jobber på fulltid som leder av Humanistisk Ungdom siden april 2013, og har engasjert meg i organisasjonen på forskjellige måter siden jeg var med på stiftelsen i 2007.
Har bachelor (f. V2013) i spansk språk med statsvitenskapelige emner fra Universitetet i Oslo.
Jeg har tidligere bidratt med en del tekster til det humanistiske bloggfellesskapet tankeferd.no. Menneskeverd, gjensidig respekt og forståelse, ydmykhet om egne oppfatninger og kritisk tenkning er temaer som jeg har engasjert meg spesielt for.
For øvrig kan jeg bl.a. nevne at jeg spiller el-bass, går på taekwondo, har en veldig hyggelig samboer, liker å se lyst på livet og lar meg lett engasjere!

Følgere

Snakker du med stråmenn?

Publisert rundt 4 år siden

Søker du først og fremst kritikeren eller meningsholderen selv?

Jeg har lenge hatt dårlig samvittighet, for å være aktiv i en gruppe for ikke-troende og ikke ha lest Dawkins. Sannheten er at jeg aldri har hatt et behov for det*, og begynner nå og lure på om det ikke er så dumt likevel.

Dialog

Hver gang jeg har deltatt i en debatt eller dialogmøte**, har jeg fått skryt for at jeg møter dem (de religiøse) med en helt annen tone og innstilling enn de forventet fra en human-etiker. Det tror jeg er fordi jeg startet å utvikle mitt livssyn med dialog.

Det første jeg gjorde når jeg ble med i Humanistisk Ungdom og ble leder i Vestfold, var å invitere til dialogmøte med det kristne "Laget" på skolen. Jeg ønsket å forstå dem og finne ut hva deres synspunkter var, og så finne ut hva jeg faktisk mente og trodde var riktig. Ut ifra disse samtalene utviklet jeg meg til å bli en agnostisk ateist og en sekulær humanist.

Jeg er jo uenig i et religiøst verdenssyn og driver jo fortsatt religionskritikk, men likevel får jeg skryt for å vise respekt og forståelse for de troende. Gjør jeg noe annerledes? Eller har de bare fordommer for hvordan humanister faktisk er?

(fortsetter under bildet)

Dawkins' og Gervais' stråmenn

En forskjell jeg uansett kan finne blant mine medhumanister er de som har utgangspunkt i først og fremst kritikken og humoren (som i Richard Dawkins, Ricky Gervais, osv) og vi som først og fremst begynte med dialogen og egenrefleksjonen***. Forskjellen ligger i at vi fra dialogen får høre at vi kritiserer en Gud folk faktisk tror på, mens Dawkins og Gervais ofte får høre de kjemper mot en en stråmanns-troende og -Gud.

Jeg ønsker ikke å diskutere Gud som en fysisk skapning, beskrevet ut i fra bokstavlesning i bibelen, og som kan bevises i et laboratorium, men en slags evig skaper som fyller verden med gitt mening og moral****. Jeg tror fortsatt ikke på denne guden, men ved å diskutere det den kristne faktisk mener, får vi et ganske annet utgangspunkt, og en mye mer konstruktiv tone.

Tør å lytte

Jeg anbefaler mine medhumanister å møte en troende, og faktisk å lytte med et oppriktig ønske om å forstå. Samme utfordringen går selvfølgelig også til alle troende, så kanskje i fremtiden slipper jeg å bli møtt med fordommen om at jeg hater kirken og syns alle religøse er dumme. Møt den som er annerledes, og lytt. Om du faktisk ønsker å finne ut hva som er sant, må du tørre såpass. 

______________

NOTER:

*(klart, jeg har sett flere taler og debatter på YouTube, og møtt mange poenger jeg er enig i, og mener også han han får ufortjent mye kritikk. Samtidig kjenner jeg for lite til ham og hans verker).

**(som i dag (05.03.15), under "Samtaler på tvers" om "hva er tro?" i regi av Human-Etisk Forbund Nord Jarlsberg lokallag og Sande bibliotek, sammen med Freddy Berg (leder kirkefag og kompetanse, Tunsberg bispedømme) og mange flotte deltagere i publikum)

***(men presiserer "først og fremst", er ingen heltrukken linje i dette skillet)

****(mange troende vil nok ikke være enig i denne presentasjonen heller, men nærme nok?)

Gå til innlegget

Et livssynsåpent samfunn

Publisert rundt 5 år siden

Bakstreversk hvis regjeringen overser «Det livssynsåpne samfunn».

I fjor la et bredt sammensatt ekspertutvalg sammen en solid rapport om hvordan Norge burde forbedre sin livssynspolitikk. Dette Tros- og livssynspolitisk utvalg (kjent som Stålsett-utvalget) ville sette et fullstendig skille mellom stat og kirke og skape et livssynsåpent samfunn.

Livssynspolitisk talsperson for Høyre, Svein Harberg, uttrykte til Vårt land 1.5.14 at Høyre og Frp-regjeringen ikke regner Stålsett-utvalget som grunnlag for deres videre politikk, og at de er direkte imot forslagene som vil gjøre grunnloven til et samlende verdidokument.

Landsmøtet i Humanistisk Ungdom (HU) undrer på hvordan regjeringen har tenkt å «utarbeide en helhetlig lov om tros- og livssynssamfunn», som de skriver i sin regjeringsplattform, uten å ta hensyn til Stålsett-utvalgets anbefalinger.

Utvalget var ikke et partipolitisk utvalg, men besto av medlemmer med bred tros- og livssynsbakgrunn og -kompetanse. I tillegg kom det hundrevis av innspill fra tros- og livssynssamfunn og andre aktører i påfølgende høringsrunde. At utvalget ble satt ned av en annen regjering, bør ikke hindre Høyre og Frp fra å jobbe med den.

HU var en av mange som leverte høringsuttalelse til Stålsettutvalget. Utenom et lite flertall i utvalgets syn på skolegudstjenester, støttet vi opp om utvalgets konklusjoner og visjoner.

«Livssynsåpen» har i det siste årets livssynsdebatt blitt et slags honnørord som alle tros- og livssynssamfunn ser ut til å ha en felles drøm om. Å heller gå for fortsatt statlig innblanding i Den norske kirke og forskjellsbehandling av tros- og livssynssamfunn, er en fornærmelse mot det mangfoldige Norge.

HUs landsmøte krever at regjeringen tar det solide arbeidet Stålsett-utvalget har gjort opp fra skuffen, og jobber for et livssynsåpent samfunn.

Gå til innlegget

Ikke bare jubel over Grunnloven

Publisert rundt 5 år siden

Vil vi virkelig knytte nasjonal identitet til kristendom?

Illustrasjon: Grunnlovens § 2, idag - og i morgen? av Malin Redvall. 

Jeg er stolt av at Norge er en moderne og mangfoldig stat. Vi har mye å feire i dette jubileumsåret. Likevel er jeg flau over at Norge i 2014 ikke forholder seg upartisk til religioner og livssyn.

Dagens Grunnlov fremhever ”vor kristne og humanistiske arv” og utnevner Den norske kirke til en ”Folkekirke”. Når i tillegg Kongen er lovpålagt kristen tro, knyttes nasjonalidentitet til én religion.

Kristendommen har ubestridelig spilt en viktig rolle i Norges historie. Som nasjon skal vi ta vare på denne historien. Men Grunnloven skal ikke være en historisk utredning, men et samlende og framtidsrettet verdidokument som definerer Norge.

Jeg ble trist når jeg lærte hvor lite inkluderende 1814-Norge var: Vi hadde en offentlig religion, og å tilhøre noe annet var ulovlig. Enda tristere ble jeg av å se hvor pinlig lang tid mine forfedre brukte (og bruker) på å gå vekk fra dette:

  • Først i 1845 var det lov å være kristenutenfor statskirken;
  • Etter flere tapte runder, var jøder først i 1851 tillatt adgang til riket;
  • Munkeordener var først velkomne i 1897;
  • Mot 31 stemmer bestemte Stortinget i 1956 at jesuitter skulle tåles;
  • Ikke før ved 150-årsjubileet i 1964 ble religionsfrihet tatt inn i Grunnloven;
  • Og den offentlige religionen ble værende helt frem til 21. mai 2012.

Nå ved 200-årsjubileet bør vi ta helt avstand fra den intolerante og diskriminerende fortiden Norge har på tros- og livssynsområdet. Møt dagens mangfold og gi slipp på den arrogante vrangforestillingen om at kristendom samler alle nordmenn.

Formuleringen ”vor kristne og humanistiske arv” er til og med ikke noe som bare har blitt værende. Den ble tatt inn for bare to år siden, i likhet med Folkekirken. De er begge en fornærmelse mot et større Norge, og maler ikke det samfunnet jeg har vokst opp i.

Vi finner formuleringen flere områder som berører oss unge, som i skolens formål og læreplan og dessuten i gjeldende regjeringsplattform. Den brukes til og med realpolitisk, f.eks. som argumentasjon i saker som skolegudstjenester og KRLE.

Problemet med å fokusere på kristen kulturarv som grunnlag for norsk identitet, er at det er tilbakeskuende til en historie ikke alle deler, og en religion som ikke alle vil eller kan identifisere seg med.

Drømmen min er at staten skal likestille alle religioner og livssyn. I dag sender Grunnloven et sterkt signal om at det å være norsk er å være kristen. Jeg er norsk, og ikke kristen. Derfor ønsker jeg en konstitusjon som speiler det Norge jeg er en del av: Et mangfoldig og livssynsåpent samfunn.

Når Stortinget skal stemme over endringer i Grunnloven 13. mai, bør de legge konkrete fellesverdier til grunn, og bygge vårt øverste juridiske dokument på demokrati og menneskerettigheter. Min generasjon har ikke tid til å gå nye 200 år i møte uten tydelig skille mellom kirke og stat.

La oss utnytte Grunnlovsjubileet og skape et samlende verdigrunnlag og en Grunnlov for alle – uansett tro eller livssyn.

Gå til innlegget

Ingen likebehandling

Publisert over 5 år siden

Det er gledelig å høre at den nye regjeringen ønsker en likebehandlende livssynspolitikk. Lovnadene i regjeringsplattformen lykkes likevel ikke med denne intensjonen.

Høyre og Fremskrittspartiet skriver "Både samfunnet, kirken og staten er best tjent med et tydelig skille mellom kirke og stat". Det er godt å høre, men dette er ikke troverdig når de beholder «Folkekirke for alle», kristen verdiparagraf i Grunnloven, skolegudstjenester, og gir øremerkede millionbeløp til trosopplæring i Den norske kirke (Dnk). Å beholde dette skaper ikke et «tydelig skille».

Skurrer. At kirkelige instanser, som KA og Kirkerådet, også støtter opp om regjeringens ambisjon om å fremskynde og tydeliggjøre et skille mellom kirke og stat, er óg gledelig. Men noe skurrer også her.

En felles lov for alle tros- og livssynssamfunn er endelig ønsket. Kirkerådets direktør mener likevel det "ikke er noe i veien" for at Dnk fortsatt skal ha særbestemmelser. Dette er for meg selvmotsigende, og stemmer dårlig med likebehandlingsprinsippet.

Det er trist å se at regjeringen ønsker å sikre en «Folkekirke for alle». En kirke kan ikke og bør ikke være for alle. Kirken bør være for kristne, og først da vil den nå «full frihet».

FrPs Anders Anundsen har rett i at religiøse seremonier fortjener positiv omtale, men det er ikke positivt at de tar plass i skoletiden. De elevene som må stå opp og signalisere at de er ikke-kristne, og sitte igjen på skolen mens klassekameratene drar i kirken, opplever ikke skolegudstjenester som noe positivt.

Skryter. Anundsen skryter av at de skal være flinkere til å sikre den kristne kulturarven, men det bør ikke være statens oppgave. Det er en viktig forskjell mellom deskriptivt å anerkjenne den kristne kulturarven, og normativt å legge føringer for Norge som en kristen stat.

Selv som ikke-kristen ser jeg meg selv på mange måter en del av en kristen kultur, men staten må på ingen måte si at det er mer norsk å være kristen, slik de signaliserer nå med kristen verdiparagraf og Folkekirke.

---

(EN VERSJON AV DETTE INNLEGGET STO PÅ TRYKK I VÅRT LAND 15.10.13: s.19 i papirutgaven)

Gå til innlegget

Ja, jeg er sinna

Publisert over 5 år siden

Når biskop Atle Sommerfeldt og andre sier jeg er sinna på kirken, har de rett, men bare én ting: At jeg er sinna. Men det er en forskjellsbehandlende stat jeg er sinna på, ikke Den norske kirke, kristendom eller kristne.

Spør du noen av vennene mine, sier de jeg er alt annet enn en sinna person. Sinne er ikke en følelse som jeg har behov for å føle på ofte. Jeg er blid og optimist. Likevel er det en ting som gjør meg frustrert: At den norske staten skal forskjellsbehandle tros- og livssynssamfunn.

Den norske kirke nyter mange privilegier i Norge:

  • Grunnlovens formålsparagraf bygges på "kristen og humanistisk arv".
  • Samme arv er kopiert inn i grunnskolens formålsparagraf.
  • Grunnloven fremhever videre en luthersk-evangelisk "Folkekirke".
  • Kongen og fremtidige regenter med bekjenne seg til den kristne tro.
  • I skolen har kristendom en klar størstedel av religionsfaget
  • Skolegudstjenester
  • Biskoper og andre kirkeansatte er fortsatt fortsatt embetsmenn (en del av statlig administrasjon)
  • Den norske kirke mottar 250 millioner øremerkede midler til trosopplæring
  • Den norske kirke har monopol på gravferdsforvaltningen
  • Prestelige ansatte i forsvar, sykehus, utdanningsinstitusjoner, osv.
  • Mange prester blir ofte tilkallet i krisesituasjoner som budbringer og samtalepartner
  • Flere kommuner tar 17. mai-toget innom kirken
  • osv.

Selv om jeg ikke er overbevist av et kristent verdenssyn, er det ikke som gjør at jeg blir frustrert av disse ordningene. Det er at staten skal forskjellsbehandle på så mange måter.

Når jeg finner det vanskelig i min militærtjeneste, er ensom på universitetet, er redd for døden på sykehuset eller nettopp har mistet moren min i en ulykke - da ville det ikke hjulpet meg å snakke med en prest. Det vil si, det hadde vært helt avgjørende for meg å snakke med et medmenneske. Men en prest kan ikke tilby noe mer enn et hvilket som helst annet medmenneske. Å komme med bibel og Gud til meg i en slik situasjon ville jeg følt krenkende. Å snakke med en profesjonell person, som forstår min situasjon, kan bidra med konstruktiv samtale og videre hjelp, hadde vært det beste.

Jeg lærer om kristen kulturarv på skolen, men vet ganske sikkert at å sende meg på skolegudstjeneste og gi meg en kristendomsdominiert religionsfag ikke er den beste måten å gjøre det på. Jeg vil lese balanserte fagbøker og få en objektiv, kritisk og pluralistisk undervisning, hvor jeg kan delta aktivt med spørsmål og diskusjon.

Kongen må gjerne få lov til å holde fast ved sin kristne tro så lenge han vil. Men burde ikke fremtidige regenter ha trosfrihet? 

Gjennom mitt lederverv i Humanistisk Ungdom er det en slik likebehandlende stat noe av det viktigste jeg jobber for (utenom å skape et fellesskap for unge humanister selvsagt). Noen oppfatter det likevel som om jeg har andre formål.

Religion er noe veldig personlig for mange, og hos flere vekkes det frem føleser som krenkethet o.l. når jeg kritiserer statskirkeordningen. Kanskje oppleves det som et slags personangrep. Noe slikt har jeg uansett aldri ment, og når folk retter pekefingeren mot meg og andre humanister og kaller oss ting som "angstbittersk", blir det like usaklig.

En moderne stat som Norge bør klare å ha såppas ryddighet i sakene sine at den klare å skille mellom...

En selvstendig kirke og en uavhengig og likebehandlende stat - det er det jeg håper på. Jeg kjenner flere kristne som ønsker det samme. At du er eller blir enig meg håper jeg også på, men uansett håper jeg først at du ser det er det jeg ønsker, ikke å anripe din religion.

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Bli i kirken, Märtha Louise!
av
Vårt Land
11 dager siden / 5161 visninger
Fra utskudd til kraft?
av
Vårt Land
22 dager siden / 4766 visninger
Slutt å gjøre kirken kul!
av
Merete Thomassen
11 dager siden / 2776 visninger
Bekreftet allerede
av
Joanna Bjerga
27 dager siden / 2330 visninger
Bryllup med bismak
av
Trond Langen
6 dager siden / 1853 visninger
Befri oss fra 1. mai
av
Ole Jakob Warlo
25 dager siden / 1819 visninger
Barns frihet til å velge
av
Berit Hustad Nilsen
13 dager siden / 1803 visninger
Spooky sjamanisme?
av
Vårt Land
3 dager siden / 1553 visninger
Hauge og Marx
av
Vårt Land
24 dager siden / 1545 visninger
Biskoper som blir realpolitikere
av
Espen Ottosen
17 dager siden / 1419 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere