Anders Breidlid

Alder:
  RSS

Om Anders

Følgere

Bistandsreform og konfliktlinjer

Publisert rundt 1 måned siden

Det er behov for en omfattende reform av NORAD.

I en artikkel i Vårt Land 5. februar skriver Hajo Schmidt-Horix på vegne av fagforeningene i NORAD at reformeringen av bistandsforvaltningen kan bli bra hvis «prosessen kommer inn i et nytt spor.»

Utilbørlig forslag. 

Bistandsreformen ble satt i gang av tidligere bistandsminister Nicolai Astrup i fjor med et forslag som jeg kalte utilbørlig i Vårt Land 23.08.18. Astrup ønsket at fagansvaret for bistandspolitikken, som nå forvaltes av NORAD, skulle flyttes til Utenriksdepartementet (UD). NORAD skulle bli et rent teknisk organ med fokus på kontroll, evaluering og utbetaling. Dette forslaget ble heldigvis skrotet etter massiv kritikk både fra både Norads ansatte og fagfolk utenfra.

I stedet kom det i oktober i fjor en rapport fra en arbeidsgruppe i UD som foreslo to mulige modeller, en såkalt integrert modell hvor NORAD blir foreslått lagt og integreres i UD og en delegert modell med enda sterkere politisk styring. Antagelig vil den integrerte modellen med overflytting til UD føre til at den faglige bistandskompetansen smuldrer opp og at regjeringens utenrikspolitiske prioriteringer vil styre bistandens innhold, og med mindre vekt på bistandsfaglige råd.

Den andre, delegerte modellen (2) er heller ikke uproblematisk ved at den legger opp til en sterkere politisk styring fra regjeringen. En slik modell samsvarer heller ikke med KrFs egen utviklingsmelding fra 2016 som sier at den mest aktuelle forvaltningsmodellen er «en overføring av forvaltningen av nesten all bistand til NORAD.» Selv er jeg tilhenger av forslaget t i KrFs utviklingsmelding, med et styrket NORAD som resultat.

NORAD-reform nødvendig. 

La meg imidlertid understreke at det er liten tvil om at det er behov for en omfattende reform av NORAD. Direktoratet er blitt for introvert og innadvendt, og tar i altfor liten grad imot impulser utenfra, for eksempel fra de sterke fagmiljøene på mange universiteter og høgskoler i Norge og i det globale sør. Ikke minst er det nødvendig å forbedre kvalitetsmålene i bistanden.

Et av regjeringens satsingsområder – utdanning og utvikling (rettet spesielt mot kvinner) i Afrika sør for Sahara – har for eksempel vært vellykket når det gjelder å få flere barn til å komme på skolen, men lite vellykket med hensyn til kvalitet på utdanningen, det vil si elevenes læringsutbytte.

Det er viktig at Dag Inge Ulstein lytter til fagmiljøene i NORAD, men kanskje vel så mye til fagkompetansen utenfor NORAD som erfarer NORADs bistandspolitikk på kroppen, og som forsker seriøst på hvordan bistanden kan nå de fattigste av de fattige. For som Ulstein selv sa etter tiltredelsen som ny bistandsminister: Norsk bistand skal tjene de fattiges, ikke Norges interesser.

Det haster imidlertid for den nye bistandsministeren å få en NORAD- reform på plass – slik at utvikling av prosjekter og langsiktig planlegging ikke stopper opp. Det er liten tvil om at det er økende frustrasjon i mange bistandsmiljøer over den manglende klargjøringen av NORADs nye profil.

Kvoteordningen. 

En annen sak som har engasjert mange av oss som underviser på høgskoler og universitet er kvoteordningen for studenter fra lavinntektsland, en ordning den forrige Høyre-regjeringen la ned i 2015. I denne saken har KrF vært på kollisjonskurs med sine nåværende regjeringspartnere.

Kvoteordningen var et institusjonelt program hvor kandidatene etter avtalen ble prioritert av hjemmeinstitusjonene og de norske institusjonene, og der norske universitet og høyskoler skulle stille med fullfinansierte studieplasser. Kvoteordningen finansierte derved kun livsopphold og reiser for studentene.  

Ordningen ble fulgt godt opp av mange av institusjonene og med oppbygging av sterke fagmiljøer ved partnerinstitusjonene i det globale Sør.

Kvotestudentordningen bidro også vesentlig til at internasjonalisering med forankring i lavinntektsland ble vektlagt, og ikke minst at tema som FNs «bærekraftmål» («Sustainable Development Goals») fikk en naturlig og strategisk plass ved noen norske institusjoner.

Dette kvoteprogrammet eksisterer altså ikke lenger for studenter fra lavinntektsland annet enn gjennom prosjektfinansiering.

Glimrer med sitt fravær.

Resultatet av bortfallet av kvoteordningen er nedslående. Det viser seg ved at afrikanske studenter i stor grad glimrer med sitt fravær etter bortfallet av kvoteordningen ved sentrale studier som ved OsloMet, Universitetet i Oslo og Universitetet i Bergen. I stedet får mange studier nå studenter fra mellominntektsland som er selvfinansierte og som i stor grad ønsker å bli i Norge i motsetning til det store flertallet av afrikanske studenter som dro hjem etter endt utdanning.

Den tidligere regjeringens satsing på mellominntektslandene samt Japan var et ledd i en strategi som skulle tjene Norges økonomiske interesser bedre. Med kvoteordningen der de fattige studentene ble prioritert var det lite å hente rent økonomisk- for Norge.

På grunnlag av de mange sterke uttalelser fra KrF tidligere om viktigheten av å gjeninnføre kvoteordningen er det å forvente at kvoteordningen gjenoppstår under Ulsteins ledelse, og at KrF ikke møter seg selv i døra i denne saken.

Gå til innlegget

KrFs tapte sjanse – og sjel?

Publisert 5 måneder siden

KrF har mistet en av sine beste ledere gjennom tidene, og KrF har i samme åndedrag tapt sin sjel til høyrekreftenes mest liberalistiske ideer.

Skrevet av Anders Breidlid, Professor OsloMet og Jan Johnsen, Førsteamanuensis, OsloMet 

Mange medlemmer i KrF følte det som om toget forlot stasjonen på fredag uten å få være med da partiet valgte å slutte seg til Solberg-regjeringen.

En partileder hadde pekt ut en ny kurs med vekt på solidaritet, likhet og et mer rettferdig samfunn, men ble motarbeidet og imøtegått av sine nærmeste medarbeidere for åpen scene.

Dette er sjelden kost. Mange i og utenfor KrF hadde håpet på at partiet kunne danne en regjering med Arbeiderpartiet og Senterpartiet. Dette er partier som mange føler de deler verdier og grunnsyn med. Men det skjedde som kjent ikke.

Pinlig for partiet. Vi deler fullt og helt oppfatningen til tidligere nestleder Odd Anders With som sier til NTB at dette er pinlig for partiet, nemlig at flertallet på landsmøtet stemte for å hestehandle med Frp og det liberalistiske Venstre foruten et Høyre med majoriteten på den liberalistiske siden.

At vedtaket innebærer et løftebrudd om aldri å gå inn i en regjering med Frp, er bare en av de alvorlige sidene ved dette vedtaket. Det blå flertallsvedtaket innebærer et ja til en ideologi som på de fleste områder står langt fra KrFs grunnsyn, og blåsidens mantra om at de kristne grunnverdiene forsvares bedre til høyre står ikke til troende. Solbergs innblanding i KrFs indre debatt om å «love å vurdere sider ved dagens abortlov» har vakt sterke negative reaksjoner i Frp og Venstre, og blant mange i Høyre.

Ropstads retorikk om at abortloven vil kunne endres om KrF trer inn i en høyreregjering var et tvilsomt spill for å vinne maktkampen. Som Morgenbladet skriver: «Hvis KrF hadde fulgt lederens råd og gått til venstre sammen med Senterpartiet, ville de to partiene sammen hatt en sjanse til å få Arbeiderpartiet med seg på justeringer av dagens lov, helt nødvendige oppdateringer som man ikke må være kristenkonservativ for å stille seg bak.»

Morgenbladet har rett. Nå vil Senterpartiets Kjersti Poppe fremme forslag om å stoppe tvillingabort i Stortinget, og kommer altså Solberg og Ropstad i forkjøpet.

Skattelettelser. Når Ropstad ikke har mer å hente på abortsaken, er spørsmålet hvilke andre kristne verdier Høyreregjeringen forsvarer bedre enn venstresiden? Frp og Sylvi Listhaugs rabiate angrep på Hareides syn på innvandring?

Skattelettelsene for de rike og dermed enda større ulikhet i samfunnet (se SSBs siste rapport)? Røe Isaksens skroting av kvoteordningen som gjør at det økonomisk umulig for afrikanske studenter til Norge for å studere? Eller Norad-reformen som bistandsfolket og KrF er sterkt imot og som vil kunne bidra til at den faglige bistandskompetansen forvitrer? Eller utflagging av arbeidsplassene? Eller privatisering av jernbanen? Lista kunne gjøres atskillig lenger.

Høyreregjeringens ideologiske kurs peker overhodet ikke i retning av et tettere og varmere samfunn, slik Hareide ønsket seg. Vi mener at de verdiene kristenarven, som kan føres langt tilbake til for eksempel Hans Nielsen Hauge, solidaritetstanken i arbeiderbevegelsen og bondesamfunnets vektlegging på ressursutnytting og opplysning som kan føres tilbake til Grundtvigs folkeopplysningsideer, er verdier som i dag burde være sentrale i KrF.

Går ned. Dessverre har partiet nå bundet seg til masten på en båt som ikke vil få mer vind i seilene. Tvert imot er vi redd for at skuta snart går på grunn med det nåværende mannskapet. At det er sterke reaksjoner på rød side når det gjelder blås kamp for å vinne landsmøtedelegatene er forståelig og berettiget, og det er grunn til å stille store spørsmålstegn ved Bollestads og Ropstads opptreden i dette maktspillet. At Ropstad nå ser ut til å være villig til å forhandle om sitt abortstandpunkt forsterker inntrykket av Ropstad som en maktpolitiker som har brukt de fleste midler for å vinne kampen internt i Kr F, selv om Hareide omtaler ham i sjenerøse ordelag.

På den røde siden er det mange som reagerer som Morten Halling i Oppland KrF som sier følgende til VG: «I første omgang vil jeg ta farvel med mine verv. Hvis vi faktisk går i regjering med Frp, vil det nok bli utmelding. Jeg kan ikke stå på stand for KrF, og møte de velgerne vi lovte å ikke gå i regjering med Frp.»

Gå til innlegget

En utilbørlig reform

Publisert 7 måneder siden

Å overføre det faglige ansvaret fra Norad til UD bidrar til at den faglige bistandskompetansen ­forvitrer.

Den nye bistands­ministeren, Nikolai Astrup (H), som ikke har noen bistandsfaglig bakgrunn, startet prosessen med å reformere Norad nesten med en gang han ble minister. Forslaget til reform går på at fagansvaret for bistandspolitikken, som nå forvaltes av Norad, skal flyttes til Utenriksdepartementet (UD).

Teknisk organ. 

Norad skal strippes for faglig ansvar og i stedet være et rent teknisk organ i forbindelse med kontroll, evaluering og utbetaling. Reformen er ennå ikke igangsatt, men ­arbeidsgruppen jobber nå med å gi innspill til politisk ledelse for at de kan ta en politisk beslutning for reformen. Etter hva jeg erfarer skal arbeidsgruppa levere sine innspill i slutten av uke 35, altså om veldig kort tid.

Forslaget til reform har skapt sterke reaksjoner i Norad, men også i det politiske miljøet der blant annet KrF har vært sterkt kritiske, men så vidt jeg vet har partiet ikke fått gjennomslag for kritikken i Høyre.

Etter sommerferien har det imidlertid vært stille om reformen, og det virker som de politiske partiene på Stortinget ikke er engasjert av debatten. Det er alvorlig når vi vet at Norad forvalter mellom ti og elleve milliarder kroner til bistanden. Hvem som forvalter og hvordan disse midlene forvaltes burde i høyeste grad være en sak for politikerne.

Kompetanse forvitrer. 

Kritikken mot å overføre det faglige ansvaret til UD er blant annet at en slik overflytting vil kunne bidra til at den faglige bistandskompetansen forvitrer. Spørsmålet er også om det i det hele tatt er mulig å skille teknisk og bistandsfaglig forvaltning. Hvordan kan en kontrollere og evaluere bistanden i Norad dersom den bistandsfaglige kompetansen forsvinner?

Uerfaren. 

Jeg vil mene at en forutsetning for at midlene forvaltes på en god måte er at forvalterne har god fagkunnskap, at de kjenner­ ­utfordringene og behovene i landene i Sør og så videre. En rapport som konsulentselskapet KPMG la fram i februar, der ­effektiviteten i Norad var i ­fokus, anbefalte et tettere samarbeid mellom fag og forvaltning, altså det stikk motsatte av det ­Astrup ønsker med den varslede ­reformen. Spørsmålet er hvordan det er mulig for en uerfaren bistandsminister å foreslå en reform som de aller fleste fagmiljøer og eksperter ­advarer sterkt mot selv.

At det er en politisk prosess uten faglig forankring burde tilsi at politikerne i de fleste partiene­ kom på banen og i det minste satte seg inn hva denne saken om skattebetalernes milliarder dreier seg om.

Vestlig kunnskapsforståelse.
 

I stedet for å ta fagkompetansen vekk fra Norad burde heller kompetansen i Norad styrkes. I lys av sommerens debatt om avkolonialisering i akademia er det rimelig at ­Norad tar debatten om den vestlige kunnskaps­overføringen til Sør gjennom ­bistanden. Det er grunn til å sette et kritisk søkelys på det ideologiske innholdet i bistandsintervensjonene til Norad som er basert på en vestlig kunnskapsforståelse og vestlige verdier og som i stor grad prioriteres foran lokale og ikke-vestlige verdier og kunnskapstradisjoner. En overflytting av fagkompetansen til UD vil imidlertid gjøre en slik debatt enda vanskeligere der kritiske innspill til bistandens ideologiske forankring med stor sannsynlighet vil få enda trangere kår.

Men akkurat nå gjelder det å stanse den varslede reformen, og la fagfolkene forbli i Norad. Hva sier politikerne fra de ulike partiene?

Trykket i Vårt Land 25. august 2018.

Gå til innlegget

Mørke skyer i horisonten

Publisert 10 måneder siden

Både Redd Barna og Strømmestiftelsen synes å mene at jeg legger skylden for den dårlige utdanningskvaliteten i det globale Sør på donorene. Selvsagt gjør jeg ikke det.

Mine innlegg om utdanningsbistandens nykolonialistiske trekk har avfødt en rekke innlegg i Vårt Land, seinest fra Redd Barna (9. mai) og Strømmestiftelsen (12. mai). Det er bra og på høy tid at bistandsspørsmål blir tatt opp til debatt i fora der både forskere, bistandsfolk og myndighetene (både i Sør og Nord) deltar. 

Både Redd Barna og Strømmestiftelsen synes å mene at jeg legger skylden for den dårlige utdanningskvaliteten i det globale Sør på donorene. Selvsagt gjør jeg ikke det, men mitt fokus var bistand til utdanning, og det var bistanden jeg satte under lupen. Det sier seg selv at regjeringene i landene i det globale Sør formelt sett har hovedansvaret for å gjøre utdanningen bedre, og bistanden er bare et supplement til regjeringens egen politikk. 

Mentalt kolonisert. 

Et problem er imidlertid at elitene som sitter ved makten i mange av disse landene er utdannet i Vest, og betrakter det som en selvfølge at en vestlig utdanningsdiskurs må gjelde. Det passer også bra for barna deres som i mange tilfeller snakker et internasjonalt språk hjemme og dermed ikke har de kulturelle utfordringene i skolen som elever på landsbygda ofte har. Det er vel kjent blant mange kritiske forskere i Sør at elitene som sitter i regjeringskontorene, allerede er mentalt kolonisert og lite interessert i endring. 

Selv om regjeringene i Sør har det formelle ansvaret for landenes utdanningspolitikk, er altså situasjonen i realiteten mer komplisert. I en forskningsrapport fra 2016 fra to tyske forskere som har gjort omfattende studier om bistandens rolle i Tanzania og Sør-Afrika, konkluderes det med at de to landene ikke spiller en uavhengig rolle i utøvelsen av sin politikk, men er fanget i en evig sirkel av avhengighet til bistandsaktører og såkalte eksperter fra det globale Nord. 

For de unge landene i Afrika representerer tilstedeværelsen av eksterne aktø- rer med en vestlig virkelighetsforståelse en trussel for legitimiteten til disse regjeringene. De må ofte respondere mer på utenlandske krav enn til preferansene og behovene til sin egen befolkning. Ikke minst er de under sterk innflytelse av Verdensbanken med sin neoliberale ideologi, der stedegen kunnskap dessverre er et fremmedord. Ikke rart at en ukritisk overføring av en vestlig diskurs blir dominerende i disse landene.

Vanskelig å finne. 

Heller ikke den offentlige debatten i Sør tar disse spørsmå- lene på alvor. Som en kenyansk venn og politisk aktivist skrev til meg etter å ha lest den engelske versjonen av den første artikkelen min i en Nairobi-avis: «ideologiske, progressive og intellektuelt krevende debatter er vanskelig å finne. Dessverre dreier det meste seg om etnisitet.» 

Heldigvis begynner en del forskere i Sør å ta debatten. For å ta et eksempel: En sørafrikansk forsker skriver blant annet om Decolonising education and curriculum knowledge in the universities, men det er samtidig vanskelig å få gjennomslag for slike ideer i regjeringskontorene. Det er her jeg mener norske NGOer kunne gjøre en forskjell, men da må de foreta revurdering av innholdet i den bistanden de driver. Et viktig skritt i riktig retning er resolusjonen på SAIHs årsmøte i år, som tar til orde for avkolonisering av høyere utdanning i det globale Sør. Her bør andre NGOer og NORAD følge etter.

Det er imidlertid noen mørke skyer i horisonten. Regjeringen varsler at den vil øke bevilgningen til Verdensbanken med 800 millioner kroner fra 2020 til 2025. Det er kanskje naturlig siden bistandsminister Astrup sitter Verdensbankens råd, men det er dessverre et faktum at Verdensbanken kanskje mer enn noen annen vestlig institusjon som befatter seg med Sør, kjører en klar vestlig og ja, nykolonialistisk agenda.

Varslet forvaltningsreform. 

Det er tvilsomt om Astrup kan eller er villig til å sette spørsmålstegn ved en slik politikk. Samtidig har Astrup nylig lagt fram den varslede forvaltningsreformen av norsk bistand der bistandsekspertisen nå skal samles i Utenriksdepartementet. NORAD skal bli et forvaltningsorgan og kun ha ansvar for tildelingen av midler til bistandsorganisasjonene. Men hvordan kan en foreta tildelinger uten ha faglig ekspertise på området? 

Som Catharina Bu skriver (Klassekampen, 7. mai): «Styrken til NORAD har jo nettopp vært at de ansatte basert på sine fagkunnskaper tar avgjørelser om hvor og hvordan bistand skal brukes best mulig for å få best mulig resultater.» 

Det betyr ikke at NORAD ikke har forbedringspotensial og at direktoratet i for liten grad har stilt spørsmål ved den vestlige kunnskapsoverføringen til Sør. Men en overflytting til UD vil med stor sannsynlighet bare føre til at den til enhver tid sittende regjerings utenrikspolitiske prioriteringer vil være styrende for bistandens innhold, og hvor kritiske ideologiske, anti-hegemoniske røster blir enda mindre lyttet til. Det er å håpe at opposisjonen med KrF som alliansepartner vil sette en stopper for denne forvaltningsreformen.

Trykket i Vårt land 22. mai 2018

Gå til innlegget

Det er nødvendig med en radikal­ ­omlegging av norsk bistand til ­utdanning. Spørsmålet er om Norad og de norske bistandsorganisasjonene er klare.


I Storbritannia brygges det opp til en ideologisk kamp om bistand (Vårt Land 4. april), der Labours Jeremy Corbyn vil gå løs på «de grunnleggende årsakene til fattigdom, ulikhet og ikke bare symptomene.» Det er en betimelig
utfordring som også norske
bistandsmyndigheter og -miljøer bør ta.

De strukturelle årsakene. Det er godt nytt at Solberg-
regjeringen har funnet plass til en ­bistandsminister som skal ta seg av den omfattende porteføljen i forbindelse med regjeringens bistandssatsing. Men hvor opptatt er regjeringen av de strukturelle årsakene til fattigdommen i den tredje verden? Fokuserer den mer på å kurere de verste symptomene på kløften mellom Nord og Sør?

En grunnleggende årsak til fattigdommen i det globale Sør er at utdanningsnivået er alarm­er­ende lavt. En stat uten en utdannet befolkning betyr at store befolkningsgrupper står utenfor de politiske beslutningsprosessene og at en liten elite tar ­beslutninger som ofte ikke kommer befolkningen som helhet til gode. Det kan være verdt å notere seg at forskning på den skandinaviske velferdsstaten ­viser en klar årsakssammenheng mellom den sosioøkonomiske utviklingen i Skandinavia i forrige
århundre og innføring av utdanning for alle. Uten utdanning for majoritetsbefolkningen, ingen velferdsstat.

Siden manglende utdanning er en viktig grunn til at mange land i det globale Sør ikke makter å komme ut av fattigdomsgrøfta, er det bra at utdanning har vært Solberg-regjeringens hovedsatsingsområde innen bistand. Spørsmålet er om utdanningsbistanden til norske og internasjonale aktører virkelig makter å bidra til å heve selve kvaliteten på utdanningen i for eksempel landene i Afrika sør for Sahara.

Underprioritert. Inntil nylig har utdanningsbistanden internasjonalt i stor grad fokusert på Millennium Development
Goals, der hovedmålet har vært å få flere­ elever – og ikke minst jenter – på skolen (kvantitet), mens kvaliteten på utdanningen har vært og er underprioritert. En evaluering av Norges multi­laterale støtte til grunnutdanning fra 2015 viser nettopp dette. Evalueringen påpeker at bistands­organisasjonene og de nasjonale styremaktene har lykkes med å få flere elever til å møte opp på skolen, men at det nå må satses mer på læringskvaliteten.

At kvalitet er en akilleshæl i utdanningssammenheng, blant annet i Afrika sør for
Sahara, vises også av internasjonale utdanningsstatistikker der ­literacy-prosenten fremdeles er skremmende lav. Ifølge en ­undersøkelse fra Pirls (Progress in International Reading Literacy Study) fra 2016 mangler 78 prosent av sørafrikanske fjerde-klassinger grunnleggende leseferdigheter, og leseferdighetene har ikke bedret seg siden forrige måling fant sted fem år tidligere. Statistikk fra Unesco viser lignende nedslående tall. Bare 62 prosent av den voksne afrikanske befolkningen har grunnleggende skrive-, lese- og mattekompetanse, noe som betyr at 153 millioner afrikanere er uten slik kompetanse. Av disse er to tredjedeler kvinner (Unesco 2017).

Hva er så årsakene til den dårlige utdanningskvaliteten og det dårlige læringsutbyttet for elever i den afrikanske skolen? Ukvalifiserte lærere, dårlige skole­bygninger (hvis de i det hele tatt finnes), lite eller ikke noe undervisningsmateriell, er alle velkjente faktorer som påvirker læringsutbyttet negativt.

Vestlig kunnskapsforståelse.­ Det som i liten grad drøftes i FN-organisasjonene, i Verdensbanken og IMF (ei heller hos norske bistandsaktører eller nasjonale­ myndigheter) er innholdet i ­utdanningsbistanden, det vil si hvilket epistemologisk og ideologisk innhold som formidles­ gjennom utdanningsintervensjonene. En analyse av FN-­organisasjonenes utdanningsprofil (Education for All Global Monitoring Reports) ­viser at innretningen på utdanningsbistanden ikke har endret seg mye over de siste tiårene, til tross for rapportering om dårlige resultater. Det tas for gitt at utdanningsintervensjonene skal være tuftet på en vestlig diskurs, en global utdanningsarkitektur («architecture of education») der vestlig kunnskapsforståelse og vestlige verdier trumfer lokale, ikke-vestlige kulturelle verdier og kunnskapstradisjoner.

Som den kenyanske forfatteren Ngûgî wa Thiong’o skriver, betyr en slik vestlig utdanningsdiskurs en mental kolonisering («colonising of the mind») som på sikt har mer langtrekkende negative konsekvenser enn den tradisjonelle fysiske kolonialismen. Ikke bare befester den et vestlig kunnskapshegemoni,­ men det viser seg at en slik diskurs fremmedgjør elevene i skole­stua fordi den ikke tar ­hensyn til elevenes bakgrunn, noe som er avgjørende for å kunne tilegne seg grunnleggende basiskompetanse. En slik eksport av den vestlige, globale utdanningsdiskursen til land i det globale Sør er ikke noe annet enn nykolonialisme innpakket i bistand.

Med uforminsket styrke. Det er dessverre ingen grunn til å tro at Unesco, Unicef, Verdens­banken og IMF vil foreta en ­radikal, epistemologisk endring av utdanningsbistandens innretning. Den mentale koloniseringen­ gjennom skolesystemene vil fortsette med uforminsket styrke,­ med det ­resultat at utdanningskvaliteten og læringsutbyttet for elevene forblir elendig.

Det er her den norske bistanden til utdanning kan gjøre en forskjell ved å legge forholdene til rette for et læringsmiljø som er tilpasset elevenes lingvistiske og kulturelle bakgrunn. Det er derfor nødvendig med en radikal omlegging av norsk bistand til utdanning, men spørsmålet er om Norad og de norske bistandsorganisasjonene er rede til en slik ikke-kolonialistisk støtte til skolene i det globale Sør.

Utdanning er selvfølgelig bare en av mange grunnleggende årsaker til fattigdomsutfordringene i det globale Sør. Men med en utdanningsstrategi som er skissert over kan norske bistandsaktører – sammen med lokale myndigheter – bidra til en utvikling som fremmer en reell og relevant utdanning for alle, en avgjørende faktor for en sosioøkonomisk utvikling som kommer hele befolkningen til gode.

Anders 
Breidlid

Professor OsloMet

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere