Anders Solli Sal

Alder: 34
  RSS

Om Anders Solli

Masterstudent i filosofi og samfunnsengasjert vitenskapsentusiast.
anderssollisal.com
www.twitter.com/AndersSolliSal

Følgere

Guder og multiverser

Publisert over 5 år siden

Mange religiøse har gjennom historien følt behov for å få støtte fra vitenskapen for sin tro. Espen Ottosens siste forsøk lykkes ikke noe bedre enn de foregående.

Med jevne mellomrom kommer de gamle argumentene for gud opp igjen for så å bli tilbakevist. Det er ingen nye argumenter som blir gitt, men de samme gamle gjengangerne filosofer siden opplysningstiden har bevist ikke kan bevise eksistensen av en gud. For å komme i mål med argumentet for guds eksistens må man supplere vitenskapelige resonnementer med en dose ubetinget, blind tro.

Man skulle jo tro det var troens essens, men mange religiøse vil ha et vitenskapelig godkjent-stempel på sin tro. Nylig skrev Espen Ottosen i sin kronikk ”Vitenskapelige argumenter for Gud” at vitenskapen etter hans syn peker på eksistensen av en gud, spesielt teorien om Big Bang. Videre skriver han at teorier om multiverset står i samme behov for (blind) tro som det troen på gud gjør. Begge deler er fullstendig feil. Kronikken viser videre at Ottosen ikke kjenner godt til vitenskapen om Big Bang og viser en problematisk forståelse av generell vitenskapelig tenkemåte.

Hverdagslig tenkning om kausalitet

Ottosen, og de kristne tenkere han refererer til, baserer sitt gudsargument på tenkning om kausalitet. Imidlertid er kausalitet et notorisk uklart og tvetydig begrep som har gitt opphav til en mengde pseudoargumenter.

Det kausale argumentet for gud forutsetter at ”alt som skjer, eller alt som finnes, må ha en årsak”, er selvinnlysende sann. Men det er ikke selvinnlysende sant. Dette argumentet plukket David Hume fra hverandre allerede på 1700-tallet. For hvorfor måalt som begynner ha en årsak? Prøver man å bevise dette innser man at man ikke kan gjøre det uten å forutsette nettopp det som skal bevises. (Prøv selv. Du klarer det ikke uten å forutsette et kausalitetsprinsipp.)

Vi mennesker er naturlige vesener med evolverte disposisjoner til å tenke i baner som gir mening i våre hverdagslige omgivelser. Kausal tenkning er nyttig for å få en viss orden på sanseerfaringene våre. Dette funker rimelig godt i vår verden der vi omgås såkalte mellomstore objekter. Men vår sunne fornuft bryter sammen når vi retter oppmerksomheten enten mot det veldig store eller det mikroskopiske, eller det veldig raske.

Vårt intuitive begrep om kausalitet villeder oss også på en mer grunnleggende og generell måte. Som de sosialt sofistikerte dyrene vi er, er vi utstyrt med en rask og effektiv fortolkning av andre personer, samt interaksjon med våre omgivelser, innenfor et konseptuelt rammeverk av intensjoner og handlinger. Herfra stammer vårt kausalitetsbegrep. Intensjoner er årsak til handlinger (virkning). Hvorfor gjorde du det? Fordi... Hvordan vi tenker om å lage ting er parallelt: Her følger virkningen, et produkt,fra et design, en idé om å manipulere et fysisk objekt på en foreskrevet måte.

Dette er uhyre effektivt for å forstå vår sosiale verden. Men det er lett å inngi det gyldighet utenfor dens domene. Barn, religiøse eller åndelige, vitenskapelig uskolerte eller psykotiske personer, har i større og mindre grad en (ubevisst) for aktiv bruk av dette intensjons og handling-rammeverket. De projiserer den også på den ”sjelløse naturen”. Da får man absurde spørsmål, som: Hvorfor kom denne naturkatastrofen, har vi misbilliget gudene ved å synde? Hvem eller hva har skapt universet, og hvorfor?

Som moderne naturvitenskap har demonstrert hinsides tvil, så er naturen fullstendig uten formål og årsaker. (At våre liv er fulle av mening påvirkes ikke av dette faktum) Moder natur er tross alt bare en metafor – det er ingen intensjonalitet der.

Utdrivelsen av årsaker fra naturen

Før den moderne, matematiske og empiriske vitenskapens inntog, rådet denne tankegangen også filosofien: Den er sentral i Aristoteles filosofi (skolastikken) – som, inntil den moderne epoke, var autoritativt ansett og lite utfordret. Deretter utviklet og blomstret naturvitenskapen i takt med at intensjoner og årsaker forsvant fra vitenskapen; med tiden, også fra metafysikken (ialle fall den gode sorten.)

Nettopp fordi kausal tenkning er noe som hører til vår hverdagslige, jordlige tilværelse, og ikke lar seg formalisere matematisk uten å miste sin opprinnelige mening, har den ingen rolle i å forklare hvordan vår virkelighet fundamentalt sett er. Vi har i alle fall ingen gode argumenter til å anta det; vi har kastet Aristoteles på bålet.

Det vi i vitenskapen ellers mener med kausalitet er visse typer statistiske sammenhenger. Visse sammenhenger som predikerer at, dersom man foretar en forandring ett sted, vil man se en korresponderende forandring et annet sted (legg merke til koblingen til intensjon og handling). Undersøker man fagene som forsker på virkelighetens mest grunnleggende struktur, nemlig fundamental fysikk, vil man se at kausalitet ikke har noen rolle i det hele tatt. Alt er matematiske strukturer og relasjoner, bevaring av visse konstante størrelser.

Modeller om verden

Kausalitet er altså ingen god guide til kunnskap om vår virkelighets grunnleggende struktur, eller som argument for gud. (For en oversikt over hele 36 argumenter for guds eksistens og deres tilbakevisninger, se her.) Når grunnleggende fysikk er ikke-kausal blir det litt ironisk når kristne apologeter som Ottosen bruker teorier i fysikk og kosmologi, som Big Bang, til å «peke [kausalt] mot en Gud».

Men først litt mer generelt om vitenskapelig tenkning. Ottosen skriver at teorier om multiverset ikke er direkte etterprøvbare, og bruker Richard Dawkins positive innstilling til dem som eksempel for å anklage en del ateistiske vitenskapsmenn for å være inkonsistente. De avviser tro på Gud som blind, men tror likefullt selv på multiverser, uten bevis – «bare av tro (eller hypotetiske modeller.)»

Men all vitenskap beskriver hypotetiske modeller. Dette gjelder like mye ukontroversielle teorier såvel som kontroversielle teorier i merkelig fysikk eller kosmologi. Det interessante spørsmålet er hvorvidt vi har berettiget grunn til å tro at den hypotetiske modellen er sann om vår verden. Det gjøres ved å teste empiriske konsekvenser de hypotetiske modellene har. Selv om man aldri kan bevise at en empirisk teori er fullstendig sann, kan man likevel ha fått testet teorien så grundig at man har berettiget grunn til å tro modellen svært nøyaktig stemmer overens med virkelighetens struktur. Dersom en rådende teori viser seg å være strengt tatt usann, kan vi likevel være sikre på at den nye teorien vil være svært lik, matematisk sett.

Teori om multivers er altså ikke i noen særegen posisjon når det gjelder status som «hypotetisk modell». Hvordan er det så med dens evidensgrunnlag eller dens testbarhet? Her kommer vi inn på mangelen på direkte etterprøvbarhet Ottosen anklager multiversteori for. Men heller ikke her er multivers i noen særposisjon.

Multiverser og dinosaurer

Det er helt vanlig for gode vitenskapelige teorier å komme med prediksjoner som ikke er direkte etterprøvbare. Men dette gjør dem slettes ikke uvitenskapelige. Bruker man Poppers innflytelsesrike krav om falsifiserbarhet, kan en teori helt fint ha en mengde prediksjoner som ikke er direkte etterprøvbare, sålenge den har minst én man kan teste.

Sorte hull, elektroner, ja selv levende dinosaurer, er uobserverbare entiteter som blir predikert av teorier det ikke råder særlig tvil om at stemmer for vår verden. Likevel har vi god grunn til å tro på deres eksistens. Og her kommer et viktig poeng: Man kan ikke velge og vrake fra en teoris logiske konsekvenser. Dersom en prediksjon viser seg ikke å stemme, kan man ikke velge å se bort i fra denne, late som om det ikke angår teoriens sannferdighet. Av samme logikk må man også godta, i samme grad som man godtar teorien ellers, de prediksjoner som ikke er direkte etterprøvbare eller virker svært kontraintuitive.

Selv ikke teorien om Big Bang er direkte etterprøvbar. Vi kan fremdeles ha de beste grunner til å tro at en slik teori stemmer. På samme måte vi har kunnet arbeide oss fra observasjoner av dinosaurbein til sofistikerte hypotetiske modeller med levende dinosaurer i vår jords fortid, har vi (indirekte) kunnet arbeide oss fra observasjoner av himmelen, samt ulike labforsøk, til de mest vanvittige teorier om den fasen av vårt tidlige univers vi kaller Big Bang.

Ingen Big Bang uten inflasjon

Big Bang var lenge en kontroversiell teori mange innen fysikk- og kosmologimiljøet så på med stor skepsis, og det med god grunn. Den hadde flere seriøse problemer. Blant annet hadde den ingen forklaring påhvordan denne «eksplosjonen» vi kaller Big Bang skjedde – det var egentlig bare en antagelse.

På 1980-tallet kom så teorien om inflasjon. Denne teorien ga ikke bare en forklaring på mekanismen under Big Bang. I tillegg løste den nettopp de problemene Big Bang-teori fra før hadde, og kombinert med teorier vi allerede har stor tro på, som relativitetsteori og kvantemekanikk, ga den flere prediksjoner som er testbare. Og disse skjebnesvangre testene har inflasjonshypotesen passert med glans.

Men hva er så forklaringen på inflasjon, eller hva forårsaket Big Bang i utgangspunktet? Her må vi imidlertid stoppe opp og spørre oss: Hva slags tenkning er det man forutsetter når man spør om dette. Er det den svært så begrensede hverdags-kausale tenkemåten som igjen lurer? I så tilfelle, er det like begrenset hvor gode svar man kan forvente.Stiller man seg i stedet spørsmålet innenfor matematisk fysikk, finnes det flere kandidater – dog riktignok spekulative.

Etterprøvbart multivers

Ofte trengs det en god del bearbeiding og tid for å finne ut hva en ny teoris logiske konsekvenser er. Man må på finurlig vis utlede disse, og man må se på hva man får når man kombinerer den med andre allerede godtatte teorier.

Det er her multiverset kommer inn. Rammeverket med størst enighet blant forskere, kalt kaotisk inflasjon, medfører nemlig at vårt synlige univers er langt fra det eneste som eksisterer, men er del av et større multivers. Nå finnes det forøvrig også modeller for inflasjon uten multivers, og heller ikke i fysikk og kosmologimiljøet er multiverset ukontroversielt. Alternative teorier og tilnærminger finnes, og en del forskere understreker at vi bør foretrekke disse, gitt at de ikke har som konsekvens eksistensen av andre universer som er umulige for oss å detektere.

Nylig leverte et teleskop på sydpolen en mengde forbedrede data, blant annet om den kosmiske bakgrunnstrålingen, som kunne ha vist at inflasjonsmodellene og tanken om multiverset ikke er sanne. Men multiverset besto testen. I tiden fremover vil vi stadig få bedre data som enten vil støtte hypotesen bedre eller falsifisere den.

(Et aspekt ved multivers er på sin plass å forklare her, et aspekt som gjør ideen litt mindre vill. Strengt tatt er disse universene innenfor ett og samme verdensrom. Et univers er definert som det som «rommet» som er synlig fra et spesifikt punkt i tidrommet. Gitt at vitenskapen ganske så entydig sier at verdensrommet er uendelig, er det da virkelig et så stort steg konseptuelt sett, at dette uendelige rommet har utallige universer?)

Vitenskapelig tro og religiøs tro

Ottosen liker nok å polemisere mot Dawkins. Men Dawkins er langt fra radikal når han uttrykker støtte til tenkningen om multiverset: Det er blant ekspertene på feltet overbevisningen om multiverset er størst. Inflasjonsteori, og utforskningen av implikasjonene om multiverset, er svært ungt. Det er vanlig at det tar en generasjon eller to før nye, suksessrike teorier blir generelt anerkjent i de vitenskapelige ekspertmiljøene.

I kosmologi samt i de grener av fysikk som omhandler vår fysiske virkelighets tidlige kjente fase får multiverset stadig er mer sentral og anerkjent rolle. Det at de beste teoriene vi har, i tillegg til å kunne løse svært alvorlige problemer, har kunnet komme med en rekke svært nøyaktige prediksjoner som har vist seg å stemme, er grunnen til dette.

Dette gir oss god grunn til å tro disse teoriene i stor grad stemmer overens med vår virkelighet.

Hvorfor en kristen gud?

I motsetning til dagens teorier i kosmologi har vi ingen gode grunner til å tro at kristendommen er sann. Med hensyn på hvilke prediksjoner som gis og hvordan de har blitt testet har de hellige tekstene til sammenligning ingen ting å komme med. Så hvorfor tro på den?

For å vise hvilken evidensiell avgrunn kristendommen står overfor, går vi for argumentets skyld med på at kausalargumentet er overbevisende og at Big Bang (derfor) peker på en gudommelig årsak. Men dette sier likevel ingenting om kristendommen. Det meste det sier er at et noe har forårsaket (hva enn det betyr) Big Bang, et noe vi kaller ”gudommelig”. At bibelen skulle beskrive noe av dette eller noe annet sannferdig er en helt annen hypotese, og en hypotese uten noen som helst vitenskapelig forankring. Selv om vi altså skulle gå med på kausalargumentets gyldighet og at Big Bang impliserer en slags skaper, hypotetisk sett, er det ingen kobling til jomfrufødsler, Jesu oppstandelse eller andre uvitenskapelige fantasier Bibelen er full av.

Når kristne, eller andre religiøse for den saks skyld, argumenterer for gud ved bruk av vitenskapelige teorier, så må de i ydmykhetens navn innrømme at det i beste fall viser til en deisme og ikke til noen personlig gud.

Kristendommens apologeter kan i hvert fall ikke gå tilvåre ledende vitenskapelige teorier for å finne støtte for guds eksistens.

Publisert på Minervanett.no 14.05.14.

Gå til innlegget

Pene mennesker er mer intelligente

Publisert over 5 år siden

Fra tid til annen beveger vitenskapen seg inn på områder der vi foretrekker en enighet mellom natur og våre oppfatninger om det politisk korrekte. Men naturen tar ingen slike forbehold.

Når noe er for godt til å være sant, så stemmer det som regel ikke. Dette gjelder i vitenskapen som ellers. Derfor ble jeg mistenksom når jeg i Viten-seksjonen i Aftenposten 18.04, i artikkelen Vi tror de pene er flinke, kunne lese at det ikke er noen kobling mellom intelligens og skjønnhet, selv om vi har en tendens til å tro det. Er naturen virkelig så politisk korrekt?

Nei. Magasinet Phychology Today har en spalte der evolusjonspsykologen ved LSE Satoshi Kanazawa skriver om harde fakta om menneskenaturen, kalt The Scientific Fundamentalist. Kanazawa skriver om nettopp dette. Undersøkelser med langt større tallmateriale viser en sterk korrelasjon mellom intelligens og attraktivitet. Faktisk så er intelligens like sterkt korrelert med attraktivitet som med utdannelse.

Hvorfor er det slik?

For det første så ville et fravær av kobling være veldig merkelig gitt det man vet om genetikk og evolusjon. Både intelligens og fysisk attraktivitet er trekk som i høy grad er arvelige. I den evolusjonære historien til mennesket har vi grunn til å anta at intelligens har vært en viktig faktor i å øke individets 'fitness' og sosiale status i gruppen. Spesielt hos menn medfører dette gjerne å få avkom med de mest attraktive kvinnene. Dette fører så til en oppsamling av gener for intelligens og attraktivitet hos de samme individene, da avkommene får begge deler (uavhengig av kjønn).

Alternativt så kan det være at samme gener uttrykker begge trekk. Det vil si, personer med en sunnere genetisk profil samtidig er mer intelligente og mer attraktive.

Uansett hvilken av disse to forklaringene er riktige, så er det et faktum at intelligens og skjønnhet har en viss kobling.

Sannheten i tallene

I studien Aftenposten refererer til var det brukt en forholdsvis liten gruppe mennesker (40 kvinner og 40 menn). I tillegg kan det være andre forhold i studiedesignet som gjorde at denne effekten uteble. Datagrunnlaget i studien til Kanazawa derimot er langt større. Denne studien – The National Child Development Study (NCDS) – inkluderer alle barn født i Storbritannia i løpet av en uke (mars 1958), hele 17 000 barn.

For alle disse barna ble deres lærere spurt om gi en fysisk beskrivelse av dem, både ved en alder av 7 og 11 år. Barn som ble beskrevet som attraktiveved begge tilfeller, ble definert som attraktive. Videre tok disse personene 11 forskjellige kognitive tester ved 7, 11 og 16-års alder. Her fant de en signifikant korrelasjon (0.381) mellom gruppen attraktive og intelligens. I snitt hadde gruppen attraktive mer enn 10 IQ-poeng over gruppen ikke-attraktive (104,23 og 91,81).

Denne korrelasjonen er som nevnt like stor som korrelasjonen mellom intelligens og skolegang/utdannelse. Det betyr i praksis at hvis du leter etter indikasjoner om noen er intelligente, så vil det være like effektivt å se hvor attraktive de er som det er å undersøke deres skolemessige bakgrunn.

Skjønnhet er objektivt

Men hva er skjønnhet? Det er en ganske vanlig oppfatning at skjønnhet er subjektivt – selv om all erfaring jo tyder på det motsatte, tenker man seg om. Det er ikke vilkårlig hvem som blir ansett som attraktive. Selv om det er variasjoner i smak og behag, er det likevel en stor nok overlapp til å utgjøre en form for objektiv konsensus. Dette gjelder heller ikke bare innenfor én kultur, men er et universelt resultatstandarder for skjønnhet er like på tvers av kulturer. De er medfødt.

Disse standarderene er symmetri, "gjennomsnittlighet" og sekundære seksuelle indikatorer. Symmetribetraktninger, både for hele kroppen, men spesielt ansiktet, sammenfaller med våre oppfatninger om skjønnhet. I tillegg er symmetri et matematisk og dermed kvantifiserbart trekk, noe som har gjort det mulig å lage dataprogrammer som kan regne ut skjønnheten til et ansikt, et mål som i stor grad sammenfaller med våre oppfatninger om skjønnhet.

Symmetri er en egenskap som henger nært sammen med fysisk helse. Parasitter og kontakt med giftige stoffer (patogener) under utviklingen tenderer å forstyrre symmetrien. Det samme gjelder genetiske feil, som ved mutasjoner og innavl. I miljøer der farer som parasitter og patogener er større, legges også mer vekt på fysisk attraktivitet når det gjelder valg av make.

"Gjennomsnittlighet" er en litt kjedeligere egenskap. Alle våre trekk, deres lengder, bredder, størrelser, har en normalfordeling i befolkningen. Ekstremt få har ekstremt stor nese, osv. Gjennomsnittet for hvert trekk spiller også inn på hva vi finner attraktivt: Jo nærmere midtverdien, desto mer attraktivt.

Den siste kategorien, sekundære seksuelle indikatorer, går på ytre trekk som er viktige i seksuell seleksjon. Disse er forskjellige for kjønnene. Dette er trekk som har blitt frem fremvalgt formodentlig på grunn av deres koblinger til økt 'fitness' hos bæreren. Dette er trekkene vi finner sexy.

Et litt morsomt eksempel her er stor hake hos menn og store øyne og stor panne hos kvinner. Menn har tross alt en tendens til å lene hodet bakover, få haken til å virke større, når de viser seg frem, mens kvinner gjør det motsatte, lener hodet ned, for å få øynene og pannen til å virke større.

Sivilisasjonens modererende effekt

På lik linje med symmetri, har også disse sekundære seksuelle indikatorene varierende styrke med hensyn til miljøet. Selv om de alltid har en viss virkning, kan de i visse miljøer få økt virkning, gjerne i de miljø der trekket indikatoren er ment å signalisere, blir viktigere for overlevelse. For eksempel i utrygge miljøer, med utbredt vold og usikkerhet, er typiske alfahann-egenskaper ansett som mer tiltrekkende for kvinner enn i tryggere miljøer. Logisk nok.

Mer generelt kan vi si at sivilisasjon, i betydningen tryggere forhold og mer frihet og velferd, har en modererende effekt på vår evolusjonære arv, eller ballast. I studien artikkelen i Aftenposten skriver om legger man raskt skylden på århundregammel kulturell ballast når det gjelder hvorfor vi tror pene mennesker er mer intelligente, særlig våre stereotypier på hvordan intelligente mennesker ser ut. Selvfølgelig har kulturen en del å si når det gjelder våre stereotypier. Men som vi har sett, tar vi faktisk ikke feil når vi tror det er en forbindelse mellom disse to trekkene.

Høna eller egget?

Slike spørsmål, om det er kultur eller natur, har gjerne 'begge deler' som svar. Men man bør også spørre seg om opprinnelsen til kulturelle trekk, spesielt når de er, slik vi så skjønnhetsstandarder er, tverrkulturelle. Det at noe er kultur trenger ikke si at det ikke er natur. Kultur er en del av naturen, noe som har evolvert frem i og av naturen. Noen om ikke alle våre kulturelle fordommer, gjenspeiler faktisk objektive trekk ved virkeligheten. Som en kobling mellom skjønnhet og intelligens.

En innvending mot lærernes dommer om elevenes attraktivitet har vært at kanskje de fant intelligente elever mer attraktive fordi de var mer intelligente. De var tross alt lærere. Men som Kanazawa skriver, har resultatet blitt replisert i studier der man kontrollerte for dette. Grunnen til at lærerne syntes intelligente elever var fysisk attraktive er enkelt og greit fordi de er det – statistisk sett. 

Filosofen David Hume advarte om den naturalistiske feilslutningen, nemlig å slutte seg fra hvordan ting er til hvordan ting bør være. Vi må også passe oss for den omvendte feilslutningen, en vi kan kalle den politiserte feilslutningen: ikke å slutte fra bør til er. 

Gå til innlegget

Exploiting the Trafficking Myth

Publisert over 5 år siden

We have created a myth in the name of battling evil. While NGOs, politicians and the police all gain on maintaining the myth, this delusion comes with a price others must pay. Lying for a good cause may have dire consequences.

(Skrevet på engelsk siden den er ment for et amerikansk publikum. Men relevant også i en europeisk kontekst.)

Once, now a long while ago, I had a discussion with some friends about climate change. One of the guys, commenting on the mainstream view of climate change, said that it's hugely exaggerated, almost on the brink of being a hoax. I found myself thinking, oh no, he's one of them. He'd probably seen some cheap conspiratorial YouTube 'documentary' and now wants to lecture us about the "truth".

I confronted him with the little I knew about the facts (I was after all only majoring in philosophy.) His sources didn't seem as unreliable as I first suspected. Although I more or less withheld my initial position on the subject, I did open up for possibility that maybe some of its claims were exaggerated. Nevertheless, without fully thinking about the ramifications, I responded, "So what, if they are a little exaggerated? Maybe it will help the cause gather more momentum. Mobilize the masses and force politicians to react."

"No! This is radically wrong", another one solemnly protested – also a philosophy student. "Not just is it wrong in itself, in virtue of truth having an inherent value. It also has dire consequences. Someone will always poke hole in a hyped up bubble. The truth will come out and then you will lose your credibility. You've screamed wolf one time too many, and no one will believe you now. You should never lie, even in the cause of good."

The Super Myth of Super Bowl

These days, another topic and hype made me think of that discussion and the questions it posed. This is the idea of Super Bowl as a giant trafficking magnet, or a traffickers Mecca. If the cause is noble enough, it seems you can get away with pretty much anything. Even claims that border on the outright absurd.

In the run up to the 2011 Super Bowl in Dallas, Texas Attorney General Greg Abbot said that, "the Super Bowl is one of the biggest trafficking events in the United States." On this year's Subcommittee Hearing about preventing human trafficking at major sports events, New Jersey Republican representative Christopher Smith claimed that more than 10 000 exploited women and girls were being trafficked to the Miami Super Bowl in 2010. Carol Smolenski, leader of the anti-trafficking organization ECPAT, who also spoke at the hearing, made the horrific claim that there are 100 000 children in the United States forced into the sex industry as sex slaves. And more horrible still, their mean age being 13-14 years old.

Luckily, this is all false.

First of all, we don't have any evidence that Super Bowl is a significant trafficking event at all. The organization Global Alliance Against Traffic in Women concluded in a 2011 report that there "is no evidence that large sporting events causes an increase in trafficking for prostitution." Police reports corroborate this conclusion. Even though the police increases its effort at finding and arresting human traffickers before and during these events, nothing out of the ordinary is recorded. As was the case in 2010, so it was in Phoenix 2008 and Tampa 2009.

And Dallas 2011, the state of General Attorney Greg Abbot in its Super Bowl year, saw zero trafficking related arrests. During the Super Bowl in Indianapolis 2012 there were two arrests. The same number was repeated in New Orleans in 2013. Finally, how about this year's Super Bowl? While one girl of fifteen was recovered, 17 were arrested (age 17 to 45) – though not for trafficking, but prostitution, promoting prostitution and some drug possession. In other words, ordinary sex workers.

Now, if these events really see influxes of thousands of trafficked girls and women, does the lack of a matching bump in arrest records mean that the police are incompetent?

Not only was the claim of representative Christopher Smith about 10 000 trafficked girls and women to the 2011 Miami Super Bowl false. His alleged source, The National Center for Missing & Exploited Children, refuted the claim on their internet site. These numbers exist only as guesses. And strange ones at that.

Carol Smolenski's claims are even more bizarre. The prolific writer and savvy ex call girl Maggie McNeill makes the convincing case that the figure of 100 000 sex trafficked children probably stems from a misrepresentation of a 2001 study by Estes & Weiner. They made an estimate over the number of children, adolescents and youths – that is, up to the age of 21 – merely at the risk of sexual exploitation. Actually, 'sex trafficking' was their least prevalent form of 'exploitation', the definition of which included "stripping, consensual homosexual relations and merely viewing porn." With some of the risk factors being having access to a car and living close to Mexico, no wonder this number is at high as it is. How this warped into being 100 000 children actually in the sex trafficking industry only the gods know. As Estes himself conceded, the real number is about a few hundred.

Simple statistical reasoning demonstrates the equal bizarreness of the mean age of trafficked girls being 13-14 years. Among under age girls in prostitution, the proportion of girls aged 16-18 (or even up to 21, depending on the under age definition) is evidently large, presumably predominantly large. The cited mean being 13-14 years implies that there must be a similar proportion of girls younger than 13 years old. Now, if there really existed such a large number of prostituted girls being 8 or 9 years old, we ought to know, right? Luckily, this is not real, as it exist only in the fantasies of the delusional. (3.5% of the prostitutes in Western countries are under 18.)

A Whirlpool of Agendas

What is going on here? Why all the falsehoods? Like me in my naivete, they seem to be disregarding the value of truth in the name of a good cause. But then, as I was warned, you face the danger of being stripped of your credibility. Someone will always poke a hole in the hype, bust the myth.

But what if this myth busting is done time and again, yet the myth always seem to prevail?

In this case, the trafficking hype, there is an unhappy complex of mutually re-enforcing agendas (or incentive structures.) There are the humanitarian ideologues, the charismatic NGO leaders,who actually and profoundly believe these falsehoods. Helping the sacred victim is their life project, their raison d'être. Then there are the NGO's accountants and the more cynical parts, who understand that the organization's continued life is dependent on upholding this grim but false picture which render the organization necessary.

Then we have the police. New Public Management thinking, with its narrow focus on reaching quantified targets, and trafficking's rather loose meaning and wide specter of interpretations, is a terrible combination for poor prostitutes. They make easy targets indeed. In the words of a New York Police Department's vice unit coordinator: "I don’t know if the increased number [of prostitutes] is a legend or not but I am exploiting the opportunity." And they sure did. It has become standard procedure for the police to exploit these opportunities to raid and bust prostitutes. The number quota is satisfied, the mayor is happy.

Thus we see how both the anti-trafficking NGOs and the police force feeds of the trafficking myth. So do the politicians. What could be more noble than championing the case against trafficking? What could better convince the voters about the candidate's fine ethos than to mobilize in the fight against trafficking – irrespective of the actual truth of the matter?

Sadly, good agendas do not come with the promise of good consequences. In this case, sex workers are systematically targeted, if not outright harassed, by police measures allegedly intended to combat propped up trafficking numbers, with almost no measurable positive impact on trafficking itself. It helps spread suspicion and disbelief over both the claims of NGOs, the police and the politicians.

What's more, this construed trafficking hunt may create a beast on its own.

Fighting prostitutes with counter-terrorism measures

Stars and Stripescan inform us that former a military intelligence officer is joining forces with trafficking researchers and Praescient Analytics, a defense contractor, whose 100 strong staff usually provide intelligence to the U.S. Special Operations Command and the FBI, in order to hunt down traffickers in the prelude to the Super Bowl, using the same technology as combating terrorism in Afghanistan. By analyzing "large volumes of data from different sources," like sex workers phone numbers, and internet ads – allegedly searching for ingenious trafficking cues (like ads being written "in the third person") – they will see how the "prostitutes are deployed before and after the game". In light of all the Super Bowl-trafficking myth busting, this seams suspicious to say the least.

For combating terrorist threats, both domestic and foreign, one could argue the intelligence-cum-surveillance services are rightfully justified, or at least to some extent. The same could be said about combating organized drug crime. But in this case it is meant to be combating sex trafficking, something elusively vague, and based upon entirely fanciful numbers. The only source the article provides for its Super Bowl sex trafficking claims is, again, representative Smith's false statement. The circle is complete.

To the extent that their effort can actually help uncover forced or underage prostitution, this is of course greatly welcomed – but only given that the focus is actually helping these few ones and not punishing the large majority of voluntary sex workers. From earlier experience this doesn't seem all that likely. In effect, this will be combating sex work, which is something consensual and therefore incongruous with the idea of liberty itself – if not also with the constitution, as was ruled in Canada. This is an aspect which is peculiarly absent in the anti-trafficking discussions, made vividly clear by the consistent passive forms used, like talking about things; prostituted women, women being trafficked and deployed.

No Reason to Lie

Why lie about human trafficking when the truth is sufficiently worrisome? Like the climate is in fact changing due to human environmental interference, some underage girls and women are in fact forced into providing sexual services. It is true as one initiative director at Praescient Analytics said: "Sex trafficking is a really hard-to-see problem." But we shouldn't thereby create an imaginary monster, expensive to combat, both in terms of dollars and in human cost for the already troubled and stigmatized – the sex workers. And along the way, help fuel the already rapidly accelerating surveillance capabilities, with its inherent possibilities of misuse and threats to privacy. Here, the US seems to be following China’s precedent.

Maybe we should concede that my friend was right: We should never lie, even for a good cause.  

Gå til innlegget

A fanatic EU Committee

Publisert over 5 år siden

An EU Committee wants every member state to adopt the Swedish model on prostitution, criminalizing the client. However, this recommendation is not based upon scientific research but fanaticism.

(Norsk versjon her.)

Prostitution policy is a hotly debated topic these days within the EU-parliament. Recently a press release could inform us that the Committee for gender equality and women’s rights (FEMM) will request a parliamentary referendum to the EU Commission, in order to make the Nordic prostitution model legally binding for every member state.

But this suggestion is far from uncontroversial.

Daniela Danna, sociologist and coordinator for the report intended for the EU Commission, was forced to resign and withdraw their scientific contribution to the report. The reason being the committers biased attitudes and total deafness to empirical research.

The report approved by the EU Committee recommends all member states to implement the so-called Nordic model for prostitution policy, where the sex workers are to be helped (by being “rescued” out of prostitution) and the client, together with any procurer, are to be punished by law. The thought behind this is to decrease the demand for prostitution, thereby lowering the economic incentives underlying human trafficking. This may sound good – in theory.

Alas, there is a problem. The experts who were to contribute to this report are against this very recommendation. Why? It hurts the ones it is intended to help.

Some background on the report

What made the EU-parliament think this was a good idea to promote? In December 2012 the European Women’s Lobby arranged a conference, aiming at assessing 10 years of policies on prostitution in Sweden and the Netherlands. More than 200 NGOs were united (although not truly represented[i]) under the slogan Together for a Europe free from prostitution. To an audience consisting of MEPs and several Ministers they spoke of how prostitution is a form of violence against women. (This rather radical position is not unison in the lobby group.)

This was like music in the ears of the FEMM Committee. After much pressure from MEP Mary Honeyball, FEMM was given the responsibility for the preparation of a report to be given the EU-Commission. Their influence was to become considerable.

A Professional Boycott

Daniela Danna is a sociologist working at Milan’s State University.  Her Doctoral dissertation reviewed the position of prostitutes in EU countries, with a focus on law and practice. As an expert on prostitution policy and violence against women, she was a natural choice as expert coordinator for the report to be made.

She has this to tell about the process:

- I became coordinator, with a legal contract, to conduct the work on the report. The prelude was that the EU-Parliament, under the initiative of MEP Honeyball, wants the EU-Commission to lay down legal directives guiding prostitution policy. This was due to prostitution, in Honeyball’s view, being a matter of gender equality. This was to be grounded by law.

According to the EU Treaty, the Parliament or the Council may give directives lawfully binding member states to implement these, with respect to certain types of crimes. One of which is trafficking in human beings and the sexual exploitation of women and children (Article 83). The problem is that this is conflated, or equated, trafficking with prostitution, i.e., with consensual sex work.

- Honeyball’s position is that trafficking and prostitution is one and the same thing, and that prostitution always is violence against women. This is not only erroneous in fact – what about transsexuals? Indeed, what about male prostitutes?

Working together with a bunch of other expert, their work started March last year.

- I was given the contract in February/March. With the help and contributions from the other experts we had part of the report ready, dealing with law policies in the EU countries. The plan being that this was the first part of the finished report to be sent the EU Commission. That never materialized.  

- What happened?

- A professional collaboration with the Committee was utterly impossible, due to the pre-conceived abolitionist stance. The problems started in June when our study wasn’t approved by the Committee, not even the outline. This was mostly due to the conflation by the Committee of trafficking with prostitution (or sex work), and that prostitution as such was simply incompatible with their particular view of what the end of gender equality is to be. And gender equality, maintained the Committee, was after all to be a main topic of the report.

- They were fanatic. This was something I personally experienced during the only meeting(!) we actually had with the Committee. They could simply not approve of research which showed that not all prostitution is in fact violence against women, or that trafficking and prostitution is something essentially different.

- So you withdrew?

- Yes, I had no choice. This is in violation with elementary scientific thinking. In accordance with our national Sociological Association’s ethical chart, any conclusion drawn being influenced by request of the commissioners, is strictly forbidden. Naturally! It was quite obvious that our role consisted only in one thing, and that was to justify the criminalization of clients. How they got this power over a document that was commissioned and should be presented to the EU Commission, I just don’t know.

- You don’t seem convinced that the correct approach to prostitution policy is the criminalization of clients. What approach would you say is the most appropriate approach, both legally and politically, to the question of prostitution?

- Fundamentally, I’m of the same conviction as that of Cecare Beccaria [Italian jurist, philosopher and politician in the 18th Century]. Beccaria argued for the decriminalization of prostitution, because prostitution is a breach of law without a victim, a victimless crime. And as the EU Court of Justice has expressed, prostitution is an economic activity and should be regulated as such. There has to be legal room for the exchange of sex for money, and not a prohibition as in Sweden. Prohibition only worsens the conditions for the prostitutes – not only in practice but also symbolically. This is the last thing they need, already unrightfully stigmatized.

This is how the collaboration between the committers and the expert group ended. (MODERATOR-MERKNAD: Sjå kommentar om endring av setning)

To Whom Should We Listen?

No matter what your opinion is regarding the Nordic model, an eventual EU approved report recommending it would not be factually based. Any chance for this, we’ve seen, was cut off already in the preparation stage of the report.

After listening to what the professional coordinator has to say, it should be clear to whom we should not listen.

Daniel Danna is by no way alone. By now, over 560 NGOs (including 12 anti-trafficking NGOs) and 70 academics have signed an appeal against the recommendation of this harmful suggestion. Let us hope the EU-Parliament have the sense to listen.

Published with the consent of the Norwegian internet magazine Minerva

[i]               This position of the EWL is not policy discussed and approved ‘from below.’ In Italy, for instance, at the group’s website, it is recommended against the criminalization of clients, due to important information in the battle against trafficking being lost when clients are criminalized.

Gå til innlegget

Likeverd og horehat

Publisert over 5 år siden

Mange bruker ordet 'horekunde'. Er de klar over horehatet som ligger i dette uttrykket? Er de klar over at for hver gang de bruker det, så kaller de en kvinne for hore?

Det er skuffende å se hvordan Ane Stø velger å la være å engasjere seg kritisk til argumentene mine, og heller forsøker å male et så negativt bilde av meg som mulig ved å fordreie det jeg har skrevet til det ugjennkjennelige. Jeg får bare håper lesere leser meg nøyere og mer redelig enn det hun gjør.

Ane Stø mener å ha kommet til kjernen av mitt prostitusjons- og menneskesyn, som hun beskriver slik: «Menn kjøper sex fordi de har «sexlyst», og da er prostitusjon en praktisk løsning. Å ville bekjempe prostitusjon ser han som et forsøk på å bekjempe menns seksuelle rettigheter.»

Her viser hun med klarhet hvordan hun fundamentalt har misforstått den liberale posisjon. Den liberale grunnholdning går ut på at ethvert (voksent) individ har et knippe ukrenkelige friheter og rettigheter. Likheten til menneskerettighetene er åpenbar, noe som forklarer de store humanitære organisasjoners avkriminaliseringsposisjon, som jeg har påpekt i tidligere innlegg.

Etter en lang kamp om borgerrettigheter her i Vesten har vi fått utvidet disse rettigheter fra å gjelde bare for hvite heteroseksuelle menn, til heteroseksuelle hvite kvinner, så til kvinner av all etnisitet og til personer av andre seksuelle legninger. Når det gjelder de prostituerte, er vi fortsatt kommet til kort. Denne umyndiggjøringen av prostituerte, spesielt kvinnelige prostituerte, kommer tydelig fram hos Stø, og viser hennes illiberale grunnholdning: Disse individene blir ikke forunt de grunnleggende friheter og rettigheter.

Da jeg skrev om hvorfor en del kvinner velger å selge sex, skriver Stø om hvorfor mennkjøper kvinner. Da jeg forsvarte kvinnenes rett til å selge sex hvis det er det de vil, svarer Stø at jeg forsvarer menns rettigheter til sex. I hennes siste innlegg skriver hun at det ikke er ønskelig med et samfunn der menn «behandler kvinner som bruksgjenstander.» I Stø sitt verdenssyn styrer mannen kvinnen totalt. Kvinnens rolle som selvbestemmende individ neglisjeres. At det som oftest er snakk om kvinnen somtilbyr visse tjenester, overses.

Hvem er det som anser kvinnen som bruksgjenstand her?

Rett til sex?

Oppfatningen om jeg at jeg forsvarer menns rett til sex, er en type misforståelse som ofte går igjen. En misforståelse som igjen viser liten forståelse av det liberale. Det er en essensiell forskjell på retten til å selge sex og en rett til sex. Jeg forsvarer den første, men av det følger det ikke at man har rett til sex. For den stereotypiske prostitusjon, ville det være å forveksle kvinnens rettigheter med en manns ønsker. Det ville i tillegg brutt med andres grunnleggende friheter – som er den eneste legitime grunnen til å hindre noen i gjøre det de vil. Man må ikke spørre om man har rett til sex, men om sex mot betaling er noe man har rett til å nekte noen. Det liberale svaret er nei.

Den eneste legitime grunnen til å hindre noen fra å gjøre noe eller å innskrenke deres frihet, er altså om de ved deres handlinger krenker andres friheter eller skader dem. Derfor er sexslaveri og tvangsprostitusjon kategorisk utelukket på dette liberale grunnlag, i likhet med all annen slaveri, spesielt barneslaveri. Men like kategorisk er friheten og retten til å prostituere seg.

Ane Stø skriver også at i følge mitt syn legitimerer nød krenkelse og utbytting. Jeg håper leseren nå ser hvordan det ikke går overens med det liberale fundamentet. Dette er rett og slett en uredelig taktikk for å prøve å diskreditere meg. Dette tar hun videre ved å skrive at, siden jeg betrakter meg selv som en forsvarer av slaveri, er det ingen grunn til å høre på meg. Leser man det jeg skrev, i sin kontekst, ser man at jeg slettes ikke forsvarer slaveri og hvordan dette er en ren svertekampanjetaktikk. Igjen så får jeg bare forvente mer fra leserne enn fra Stø.

Horehat

Stø legger merkelig mye i det at den vanligste av de negative tilbakemeldinger sexarbeidere får, er at de ikke virket engasjerte. For det første så betyr ikke dette at de fleste prostituerte er uengasjerte i sin omgang med kundene, bare at det er den vanligste formen for en kunde å være misfornøyd på. For det andre så viser jo dette hvordan prostituerte ikke bare en bruksgjenstander for disse menn. De betaler for en form for samhandling de ønsker, og er misfornøyde ellers. For det tredje, viser dette noe spesielt med sexarbeid? Er ikke dette den samme negative tilbakemeldingen vi ofte gir leger, terapeuter, lærere og lignende – at de er uengasjerte? Alle kan ha en dårlig dag på jobben.

Ane Stø, som så mange andre, bruker ordet 'horekunde'. Er de klar over horehatet som ligger i dette uttrykket? Er de klar over at for hver gang de bruker det, så kaller de en kvinne for hore? Skal likeverd og like rettigheter gis de prostituerte, så må dette sexkundehatet opp med roten. Hvordan kan man respektere en kvinne som av eget ønske lar menn gjøre handlinger de hater, handlinger de synes gjør menn umoralske og fordømmelsesverdige? Den prostituerte kan ikke få sin moralske gjennoppreinsing og respekt hun fortjener før den mannlige kunden er moralsk akseptert. Disse er gjensidig avhengig av hverandre.

Mill ville vært for avkriminalisering

John Stuart Mill formulerte grunnlaget for den klassiske liberalismen, lik den jeg har beskrevet ovenfor. Mill deler disse grunnleggende frihetene inn i tre, hvorav den andre er friheten til å gjøre det en selv vil med sitt liv, uavhengig av om andre skulle synes vår oppførsel er dum, pervers eller moralsk gal – sålenge det ikke bryter med andres frihet. I tråd med dette kunne ikke Mill ha forbudt prostitusjon.

Ane Stø skriver i sin oversettelse av ham: «Av alle typer seksuell aktivitet, som henger sammen med med personlig frihet og kvinners sikkerhet, anser jeg prostitusjon som den aller verste; ikke bare på grunn av de ødelagte kvinner hvis selve eksistens som ofres, men fordi ingen ting annet er tilsvarende korrumperende for menn.»

Her er det forøvrig to misledende feil. For det første så skriver han 'consistent with' der Stø skriver 'henger sammen med'. Problemet for Mill var altså at på tross av at prostitusjon er noe som kan være konsistent med kvinners frihet og sikkerhet, var prostitusjon likevel ille. Noe som antyder at det var mer de rådende samfunnsforholdene, inkludert kvinnesynet, som var problemet, ikke sexsalg eller -kjøp i seg selv. For det andre så skrev ikke Mill at det ikke var noe som var tilsvarende korrumperende for menn; noe som ville være en særdeles moderne ytring om likestilling. Det Mill derimot skrev var at det ikke var noe som var mer korrumperende for menn enn kvinnelig prostitusjon (i Mills kontekst, nemlig England på 1860-tallet.)

Mill syntes prostitusjon var et forferdelig fenomen. Forholdene var ille og fattigdom en viktig faktor (noe Stø ser fortsatt ut til å benekte). Men hva var foranledningen til denne passasjen? Det er spesielt interessant: Det var nemlig Mills motstand mot lovverk som gikk utover de prostituerte! Mer spesifikt var det en lov som ga myndighetene lov til å arrestere og trakassere de prostituerte, under påskudd av å hindre spredningen av kjønnsykdommer. Litt som lovene vi har i dag ved at de mest går utover kvinnene, spesielt de innvandrende, bare noe grovere.

Mill hadde moralske kvaler med prostitusjon, noe han hadde med mye annet som angikk begjær, drifter og måtehold. Som feminist var han beundringsverdig progressiv. Men hans liberale fundament er krystallklart her: Retten til å selge eller kjøpe sex har ingen myndighet rett til å forby. Statens rolle er å sikre alle individers grunnleggende friheter og rettigheter. Derfor går det et klart skille i Mills liberale filosofi, som det gjør i menneskerettighetstenkning ellers, mellom prostitusjon og tvangsprostitusjon, mellom sexarbeid og sexslaveri. Nettopp den posisjon jeg argumenterer for.

 

Publisert hos Aftenposten.no 02.02.14

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere