Anders Torp

Alder: 30
  RSS

Om Anders

Blogg: anderstorpforteller.wordpress.com
Min offentlige facebook profil: www.facebook.com/jesussoldaten

Følgere

Siden første gang jeg fortalte min historie i 2009 har det blitt sådd tvil om min troverdighet fra min egen far og tidligere pastor, Jan-Aage Torp. Nå publiserer jeg 12 møtereferater fra tiden jeg var i administrasjonsteamet til Oslokirken i 2007 som beviser at det min far har sagt offentlig ikke stemmer.

Pastor Jan-Aage Torp og Anders Torp møtes i duellen på NRK, Debatten 17. mars 2017«Healing Centeret» til min fars menighet – som var et drop-in-tilbud for forbipasserende i Dronningens gate i Oslo sentrum – drev med demonutdrivelser på profesjonelt nivå.

 

De siste månedene har Jan-Aage endret retorikk. Sammen med avisen Norgeidag og TV Visjon Norges Jan Hanvold hevder Jan-Aage at de blir utsatt for kristendomsforfølgelse, og at forfølgelsen er et bevis på at de går på «rett vei».

 

Denne type retorikk reduserer kristennorges håp om en konstruktiv debatt – ettersom de faktiske sakene ikke blir diskutert, men alt reduseres til kristendomsforfølgelse.

 

Jeg har fått nok. Jeg ønsker å publisere alt jeg har av bevis for å faktaopplyse alle som blir villedet.

 

I dette innlegget limer jeg inn og kommenterer utdrag fra de 12 møtereferatene jeg er i besittelse av. Samtlige møtereferater er tilgjengelig her: https://anderstorpforteller.wordpress.com/2017/01/17/oslokirkens-motereferater/

 

Min far vil heretter omtales som Jan-Aage. Følgende er tre nylige offentlige utsagn der min far forsøker å frata meg min troverdighet:

  1. «Anders var aldri tilstede på Healing Center. Han sluttet å gå i menigheten før vi startet.»

  2. «Demonutdrivelser var aldri en del av vårt menighetsliv. Så under Anders sin oppvekst var ikke det et tema som ble berørt.»

  3. «På Healing Centeret hadde vi et ønske om å tilby eksorsisme til satanister, men vi opplevde ikke det, men når vi hjalp folk så ba vi for sykdommer, men vi snakket også med folk.»

 

Utdrag fra Oslokirkens møtereferater

28. mars 2007 sitter Jan-Aage, jeg og tre andre i Oslokirkens administrasjonsteam og lytter til Jan-Aages beretning fra «Spiritual Clinic» i Ndola, Zambia. Jan-Aage forteller om «sterke opplevelser av og trening i høyere nivåer av autoritet og befrielse. Hele admin.gruppa m.fl. er herved utfordret til å reise til Zambia for 2 ukers intensiv trening i slutten av mai. Hvem blir med?»

 

Videre delte Jan-Aage «om kallet til å forstå og leve ut Guds prinsipper om autoritet, som de så i praksis i Zambia. Gjør vi ikke det, vil vi aldri få autoritet overfor djevelen. Åndskrefter og festningsverker i norsk kultur som står imot sann autoritet. Det grunnleggende har med ekteskapet og familien å gjøre, og deretter overfor lederskap i alle ledd i menigheten. Vi må forandre våre holdninger så det leves ut som reflekser i våre liv, og vi tjener, hjelper og underordner oss lederne. Dette er en prosess og noe vi sammen må meisle ut. Det har en spesifikk og viktig hensikt: At alle kan virke i fylden av sin salvelse og vi kan nå de høydene av autoritet Gud har for oss.»

 

Møtereferatet avsluttes med følgende: «Vi bør ta selvkritikk og være ydmyke for at vi ikke har fått gjort mer siden sist møte. Vi burde heller ha ligget foran og rydde vei, hvis vi vil være revolusjonære. Er vi ikke motivert eller tenker det egentlig ikke er dette vi er kalt til, bør vi ikke være med i gruppa. Befrielse forløser masse tid, og vi kan bli fri fra ånd av ”Non-achievement”! Neste møte bør bli langt mer effektivt og fruktbart. Jan-Aage kommer tilbake til når det blir.»

 

I etterkant av at «Jesussoldaten» kom ut i mars har Jan-Aage argumentert imot at demonutdrivelser var en del av menighetslivet han har ledet. Jan-Aage skiller mellom ordbruken «indre helbredelse», «befrielse» og «demonutdrivelse».

 

Kverulering om ordbruk mener jeg er irrelevant når sjargongen i alle «befrielsene» og «demonutdrivelsene» var: «Kom ut i Jesu navn!» Sistnevnte er selvforklarende. Hvis noe blir befalt ut av deg, så er det noe inne i deg. Og man befaler ikke gode ting forlate noen, men gale eller onde ting.

 

Utdrag fra møtereferat:

  • 7. mai 2007: «Need for a data-base to register personal information about each person in the church. Also the spiritual. Ex. Have they been through deliverance?»


  • 4. juni 2007: «Different things Jan-Aage shared: 1.Need for transparency with each other to remain in purity and Gods ways. Tell each other when we are tempted to or have fallen in sin. 2. We are here to lead others and have many under us, not do most of it ourselves. 3. There is an urgency. Spirit of delaying the Work of God in this nation, especially if there is something really powerful, and we exchange it with something humanistic. Must move in a pace that is normal for true Christianity. 4. True love makes us stick together, and we can`t give each other up!»


  • 4. juni 2007: «Short version: Register personal info, ask about felt needs, give list of demon groupings, through 4 demon groupings per session (most difficult: ancestral, covenants, curses and witchcraft), to counsellor: tell briefly what you know yourself, break ties and cast out, return to registers.»


  • 11. juni 2007: «We need to ask God for revelation on money solutions, and pray in the money. Satans kingdom is full of money, and we must pray and fight for it in to come into Gods Kingdom!»


  • 14. juli 2007: «...we have worship, mass deliverances etc...» «It is a matter of communication. Spiritual Clinic is an evangelistic thing, and we may not even mention demons. Just advertise that people can come and have their problems solved. We don’t have to create controversy. It will surely come. Our goal must really be to get people to want help. It is easy to market the evening services. But we really need to be careful about how we market the ministry on daytime.»


  • 27. august 2007: «Jan-Aage shared about how he almost panicked because of not having it set with the location for the meetings with Zambia-team etc, but God spoke and showed him the strategy that if 7 people in the church would give 50 000 each, we would have the 350 000 thousand we need to pay the rent for Dronningensgate 26 for one year.»


  • 3. oktober 2007: «Anders: Last year he worked a lot in the church beside his work, with musicals, administration, Jesus Manifestation, Zambian-team. He has got less time now because of school. Is part of worship-team, cell-leader together with Håkon, part of admin-team, and worker at Healing Center.»

 
Gå til innlegget

Jeg vokste opp i et parallellsamfunn

Publisert nesten 3 år siden

Å gå på den smale sti var som å være i et glassbur der alle utenfor beskuet meg.

Jeg vokste opp i et parallellt samfunn i en menighet som gjennom de siste tiår har meldt seg selv inn i og ut av norsk pinsebevegelse. Verden – slik jeg oppfattet den som liten – var vidt forskjellig fra den verden som faktisk lå fremfor meg, og menigheten jeg vokste opp i, anså vi selv som en av de mest ekstreme i Norge.

Alle mennesker tror på noe, og alt vi tror påvirker. Tro kan derfor ses som et maktmiddel – ettersom troen kan være en skapende, destruerende og forvandlende kraft. Hva skjer dersom en gruppe i samfunnet tror på noe som oppfattes uhørt for omverdenen? En konflikt oppstår.

Jeg trodde at jeg hadde en kraft i meg som var større enn noe annet i hele verden. Tungetalen var et tegn på at jeg hadde Den hellige ånd boende i meg – en dyna­misk kraft som kunne gjøre meg i stand til å utføre selv større mirakler enn det Jesus gjorde. Jeg trodde jeg var som et lys i en mørk verden, som var full av demonisk aktivitet og ondskap. Dersom jeg gikk «Guds vei» og holdt meg borte fra synd, så var jeg sikret åndelig overlegenhet i krigen mot Satans demoner.

Ikke som dem. På barneskolen løp alle barna rundt meg i skolegården i friminuttet. Jeg visste jeg ikke var som dem, eller kunne være som dem. For jeg var utvalgt av Gud til å slåss i Guds hær. At Gud hadde valgt meg kjentes bittert de gangene jeg turte å tenke på det – for Gud kjente alle mine tanker, og jeg visste bitterheten mot Gud i denne settingen var en synd, så jeg dvelte ikke ved den bitre følelsen.

Jeg stilte spørsmålene minst én gang: Hvorfor er vi så annerledes? Hvorfor kan vi ikke være som dem? Svaret var at vi var Guds utvalgte folk. At det var bare sånn det var. Vi var utvalgt og merket av Gud.

Jeg følte meg tvunget og truet­ til å tro, og tvunget til å bære Guds merke. For jeg visste at konsekvensen ved å ikke tro, var evig pine i helvete, og at jeg ikke fikk komme til himmelen.

Veien til himmelen som jeg vandret på, var alt annet enn fri fra tårer. Jeg gråt fordi jeg følte meg uverdig himmelen. For jeg var så full av synd. Jeg hadde jo løyet, tatt mynter fra lomme­boken til mamma og pappa, fortalt­
hvite løgner, og bannet ved noen anledninger for å forsøke å ikke virke så kristen foran kamerater.

Gråt. Andre gråt også. Foreldre gråt når egne barn gikk «verdens vei», og fikk seg samboere og giftet seg med andre som heller ikke gikk på «Guds vei». Veien til himmelen var en tårenes vei.

Verdens vei skulle vi ikke gå på. Bibelen advarte oss mot at vi ikke skulle gå på den brede fine veien som alle de i verden gikk på. Vi skulle gå på den trange og utfordrende stien som så mange falt i fra. På enden av den smale sti ventet vår pris – evig lykke i himmelen.

For i himmelen var alt perfekt, og vi ville ikke en gang huske våre nære som ikke var gode nok for Gud. De som sto oss nær som havnet i helvete, ville bli slettet fra vår hukommelse. For i himmelen var alt perfekt, og vi skulle mate løver med gress og danse foran Gud i gater av gull.

Elleveåringen som sto der i skolegården, hadde det best når han «gav Gud finger'n». I de få ukene av gangen der elleveåringen – jeg – gav Gud finger'n og bare var meg selv, da hadde jeg det best. Når jeg tok avstand fra Gud, så passet jeg plutselig inn. For jeg kunne være meg selv, uten å være bundet av helvetesfrykten som ellers alltid hang over meg, og som bandt meg fra friheten.

Fremmed. Troen jeg hadde – og visshetsfølelsen jeg noen ganger bar på – gjorde at jeg følte at jeg vokste opp i en verden jeg kjente meg fremmed for. Å gå på den smale sti var som å være i et glassbur der alle utenfor beskuet­ meg.

En samfunnsgruppe som har en tro som resulterer i en konflikt og et skille mellom oss og dem, skaper parallelle samfunn.

I Norge finnes det lovverk for at barn ikke skal utsettes for kjøpspress via reklamer. Det er tilsynelatende fritt frem å utsette barn for en truende og deprimerende religiøs lære.

Det finnes aldersgrenser mot at barn skal se på vold, men at Bibelen truer barn eksistensielt med helvete praktiseres det ikke noe lovverk imot.

Religiøse ledere og andre lager­ ramaskrik og argumenterer med at «vi har jo religionsfrihet i Norge». Sant er det, men når skal ­religionsfriheten også gjelde barna i trossamfunnene?

Skal ikke de både ha en frihet til å velge å tro, samt frihet til å velge å ikke tro?

Å fortelle andre om egen tro, og hvorfor man tror, er noe jeg mener alle mennesker skal ha en rett til å ytre seg om – også til egne barn. Men forskjellen er stor fra å si: «Dette tror jeg på» og å si «dette er sant».

Frihet. En så minimal retorisk endring kan gjøre mye for et barn. Barnet kan føle på friheten av å gjøre valget selv. Og å ikke bli tvunget. Men løser alle problemene seg av noe så lite? Dessverre ikke. Det er mange komplekse situasjoner som krever fortløpende kloke vurderinger, fordi alle sannheter kan være farlige, ettersom påståtte sannheter kan sprenge grenser. Noen grenser er det godt å ha. For vi 
er alle bare feilbarlige mennesker.

Tror jeg at alle 600 millioner tilhengerne i den pinsekarismatiske bevegelsen lever i et parallellt samfunn? Svaret er at man ikke kan dra et mangfold under én kam. Det finnes tidvis store forskjeller blant verdens pinsekarismatiske menigheter.

Sunt. En menighet kan ha en religiøs lære som oppfattes hinsides for utenforstående, samtidig som familier i den spesifikke menigheten kan moderere budskapet slik at de ikke er «helt utenfor samfunnet».

Likevel er det ingen garanti for at hva som skjer er sunt, og ikke skaper usunne konsekvenser for liten og stor.

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 19.8.2016
Gå til innlegget

Min lillesøster Christine fikk post traumatisk stress syndrom som diagnose – dette på intet annet grunnlag enn eksorsisme-ritualene hun ble utsatt for som 12 åring på det nå nedlagte Healing Centeret i Oslo.

I 2011 skrev jeg et innlegg her på Verdidebatt der hovedpersonen ble anonymisert til «Nils». Innlegget fikk over 20 000 visninger på Verdidebatt i løpet av kort tid, men ble av en eller annen grunn slettet uten at jeg fikk varsel eller begrunnelse.

Min lillesøster, Christine, er i dag i utdanningsløp for å bli prest. Hun ønsker å trekke sløret fra ansiktet, og at innlegget republiseres uten anonymisering. Jeg tror hun vil bli min nye favorittprest.

Ettervirkninger av demonutdrivelser - turen til legevakten

Det ble hennes andre gang på vei til legevakta i ambulanse. Min lillesøster Christine er 16 år, hun kaldsvetter, er vettskremt og tror at hun nå kommer til å dø.

Jeg kjenner min lillesøster veldig godt og sitter i passasjersetet ved siden av ambulansesjåføren foran i bilen, og jeg hører ambulansepersonellet bak i bilen som prøver å prate beroligende til Christine.

Christine gråter, puster overfladisk og hurtig. Hun klarer ikke å prate sammenhengene og klarer så vidt å klynke frem at hun har vondt i brystet, ryggen og magen.

Jeg skjønner ikke helt hva som skjer – jeg tenker på diverse symptomer og mulige diagnoser. Jeg tenker at det kanskje er lungen som har kollapset.

Ambulansen stanser og jeg går ut av bilen. Båren blir trillet inn på legevakten mens jeg går ved siden av å holder Christine i hånden. Jeg minner henne på å puste rolig og forteller henne at alt kommer til å gå bra. Christine klarer etter hvert å fortelle om en drøm hun har hatt flere ganger over de siste årene.

I drømmen sitter Christine på bussen. En afrikaner sitter ovenfor henne. Afrikaneren holder i en glassflaske som hun kaster forbannelser oppi. Afrikaneren påkaller magesmerte, vondt i bryst og vondt i rygg for deretter å kaste glassflasken i magen til Christine på bussen. Glassflasken blir kastet så hardt på magen til Christine i drømmen at den knuser.

Flere ganger har Christine hatt denne drømmen og hun har vært så redd når henne har våknet at henne har kastet opp eller barrikadert og gjemt seg i kjellern. Christine er redd nesten hele tiden. Hun er redd når hun går på gaten og hun blir skremt hver gang hun ser en afrikaner.

I øyeblikket syns jeg det var uforståelig hvorfor Christine var redd for afrikanere – så jeg spurte hvorfor. Hun svarte: «det var de som gjorde det». Jeg trengte ikke en gang å tenke ett sekund før jeg skjønte det – så klart er det eksorsisme-ritualene utført av Zambiske eksorsister i Norge. Christine var bare 12 år da hun ble utsatt for eksorsismer sommeren 2007 i regi av Healing Center i Dronningensgate i Oslo.

Det var ikke noe fysisk galt med Christine. Dette var noe psykisk. Legen kalte det ett akutt angstanfall. Christine fortalte videre om smerten hun nesten hele tiden kjente. Hun hadde kuttet seg selv med kniv 9 ganger siden sommeren 2007, og hun har hatt gjentatte tanker om selvmord – hun var bare 16 år.

Legen som behandlet Christine jobbet tilfeldigvis også 50% på et psykiatrisk institutt for ungdom i tillegg til jobben på legevakten, og legen hadde god erfaring med denne typen anfall – men hun blir sjokkert over hva det er Christine har vært i gjennom.

Christine fortalte legen om eksorsisme-ritualene, pusteteknikkene og hvordan de Zambiske pastorene/eksorsistene drev ut djevler fra mennesker. Christine fikk post traumatisk stress syndrom som diagnose – dette på intet annet grunnlag enn eksorsisme-ritualene hun ble utsatt for som 12 åring på det nå nedlagte Healing Centeret i Oslo.

Heldigvis kan jeg tillegge at Christine i dag har det bra etter to års behandling på barne- og ungdomspsykiatrisk klinikk. 

Dette er en sann historie.

Ekstremisme av denne sort burde ikke ha grobunn i ett fritt land som Norge. Det tristeste med dette innlegget er at Christine IKKE er den eneste som lider konsekvensene av den type fanatiske miljøer som skjuler seg rundt i kristen-Norge.

Hvorfor er Norges kristne ledere tause?

Gå til innlegget

Etter den vanskelige troen

Publisert over 4 år siden

Av og til hører vi om dem – en etter en. I drypp her, og i drypp der. I lokalavisen, i Verdens Gang, radiointervjuer og dokumentarer; Sekt-utbrytere som forteller. Vanskelige barndommer, negativ oppdragelse, negative menighetsaktiviteter, manipulasjon, psykisk og fysisk vold, overvåkning... Listen over depriverende temaer er dessverre alt for lang, og enda verre; den vil bare fortsette å bli lengre...

En utfordring jeg mistenker er gjennomgående for de personer som har brutt ut av en sekt, eller kontrollerende religiøs gruppe – om du vil, handler om troen videre. Kristendommens teologi – dersom man skal lese det som faktisk står i Bibelen – lokker med kjærlighets- og nådebudskapet, og fengsler med synd- og helvetesbudskapet. Flere trossamfunn praktiserer til og med utstøtelse fra menighet og familie, ettersom de må beskytte seg fra den som har brutt en regel, som følge av behovet for å ha et nært forhold til Gud.

Hva gjør du når du er låst fast – grunnet overbevisningen om at om du forlater doktrinen vil du bli dømt til evig pine i helvete, eller hva gjør du dersom du tror at Gud kjente alle dine tanker – selv før du ble født – og du ikke en gang tørr tenke kritisk?

Det krever styrke å bryte ut av en sekt eller usunt trossamfunn. Den gode nyheten, Hjelpekilden Norge, vil formidle til Verdidebatt sin leserskare er: Dersom du ønsker å bryte ut, trenger du ikke gjøre det alene. Samt: Dersom du har det vanskelig, finnes det hjelp, nettverk og støtte.

«Etter den vanskelige troen» er nyoppstartede samtalegrupper, og et pilotprosjekt Hjelpekilden har iverksatt, med støtte fra Redd Barna og Ekstrastiftelsen. Samtalegruppene sineoverordnede mål er å bidra til å bedre den psykiske helsen til mennesker som har forlatt usunne religiøse miljøer, for slik å unngå langsiktige og alvorlige psykiske etterreaksjoner som depresjon, ensomhet, skyldfølelse, angst og sorg. Videre er det et mål at samtalegruppene skal bidra til å bearbeide religiøse traumer, bygge opp mestringsevne og evne til deltakelse i samfunnet, samt bygge opp selvfølelse og selvtillitt.

Kom til oss – du er ikke alene.

For mer informasjon: http://www.hjelpekilden.no/prosjekt-etter-den-vanskelige-troen.html

Gå til innlegget

En utfordring til kristne ledere

Publisert rundt 8 år siden

Jeg har fulgt nøye med på debattene og mediautspillene i etterkant av A-magasinets oppslag sist fredag. Jeg er fornøyd med at kristne ledere har kommet med utspill i debatten, men jeg er misfornøyd med innholdet de har kommet med.

Fokuset har vært å tydelig markere at det som kommer frem i A-magasinet og i Vårt Land, ikke er representativt for Kristen-Norge. Jeg er enig.

Jeg er ikke overrasket over at kristne ledere er veldig opphengt i å formidle at mine opplevelser ikke er representative, men jeg skulle ønske at det fantes kristne ledere – som i stedet for å være i forsvarsposisjon ovenfor seg selv og sine kristne kretser, i stedet vedkjente seg det faktum; Ja, overgrep forekommer i kristne miljøer, og dette trengs det å bli gjort noe med.

Jeg har vært på store ungdomsmøter med Filadelfia, Jesus Church/Ny Generasjon, Vinyard, Oslo Kristne Senter, Hedmarkstoppen og Ungdom i Oppdrag – og innenfor alle disse miljøene finnes det middels store, eller små grupperinger innad i disse miljøene som ikke er representative for de verdier og synspunkter som ledelsen har. Holdninger er et resultat av lederskap, og om ikke lederskapet har vist vei tydelig nok, så er det lederens feil at det eksisterer usunne holdninger – uansett hvor stort, eller hvor lite et miljø er. Er det en umulig oppgave for lederen, så burde kanskje ikke lederen ha tittelen leder.

Jeg håper ledere, og andre, som leser dette ikke får i forsvarsmodus. Dette innlegget er ment som konstruktiv kritikk, ikke fordømmelse eller ødeleggelse.

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere