Jan Brastein

Alder: 62
  RSS

Om Jan

Følgere

UNE, konvertitter og teologisk innsikt.

Publisert rundt 1 måned siden

UNE har fått en del kritikk knyttet til de såkalte konvertittsakene. I VL 10.juli skriver nemdleder Johan Berg et forsvar for UNE`s praksis og forståelse. Innlegget viser at kritikken ikke er uberettiget.

La meg kort kommentere to sentrale prinsipielle innsikter Berg beskriver som viktige i vurderingen om en konvertitt er ekte eller falsk. Altså om fortellingen om overgang fra en religion til kristendommen er løgn eller sannhet.

For det første skriver Berg: «det har formodningen mot seg at en person vil være aktiv og synlig i hjemlandet om man ikke har vært det er her». Det handler altså om en person med en nyvunnen kristen tro skal ha frihet til å formidle sitt vitnesbyrd i ord og handling til sine landsmenn når han/hun vender tilbake. Å bli/være en kristen har i seg en integrert forpliktelse til å være et vitne om Jesus. Å bli/være en kristen er ikke bare et indre, privat anliggende. Det er en dypt omseggripende erfaring i forhold til Gud og seg selv. En uadskillelig del av denne erfaringen er å vitne om det «man har hørt og sett» til de mennesker man møter på sin vei. Det Berg beskriver som «å være aktiv og synlig». Om Berg mener at man gjerne kan være kristen, men uten «å være synlig og aktiv» er han på ville veier rent teologisk. Om da «løsningen» for en konvertitt blir at man gjerne kan reise tilbake til hjemlandet så lenge man ikke er «synlig og aktiv» legger man en mangelfull forståelse av den kristne tro til grunn.  På den måten kan nok UNE gjøre livet enklere for seg selv i sin saksbehandling, men det skjer med en grunn forståelse av hva det er å bli/være en kristen som grunnlag. Poenget med å sammenligne aktivitetsnivået her i landet i forhold til hjemlandet tenker jeg ikke er relevant. For en person med en nyvunnen kristen tro vil kjenne på en helt annen iver og forpliktelse til å fortelle de gode nyhetene til sine landmenn enn tilfellet vil være her i Norge.

For det andre skriver Berg «Det må forventes at man har en basiskunnskap om hva man konverterer inn i». Man kan ikke konvertere inn i noe uten å ha en grunnleggende forståelse f.eks. om hvem Jesus var og hans betydning». 

Mon det. Det finnes talløse eksempler på det motsatte. At mennesker blir møtt av et vitnesbyrd om Jesus Kristus, at man i møte med evangeliet treffes så spontant og så dypt at man hengir seg til det og omvender seg til en kristen tro. At dette kan skje uten at man kan redegjøre for hva som har skjedd for ikke snakke om å framvise en basiskunnskap om kristentroens dogmatiske innhold, finnes det altså talløse eksempler på gjennom kirkens historie. To eksempler er for det første Jesu egne disipler som først etter å vært sammen med Jesus i en lang tid begynte å spørre «Hvem er denne mannen». Det andre eksempelet er Paulus som møtte Jesus på veien til Damaskus i et kraftig lys. Deretter var hans første reaksjon  «Hvem er du?» Mitt poeng er at det er fullt mulig å eie en tro på Jesus – uten å kunne i særlig grad redegjøre for det trosmessige kunnskapsinnhold. En gudstro er ikke primært et intellektuelt, men et eksistensielt anliggende som har i seg en lang rekke faktorer som ikke er så lett å redegjøre rasjonelt for, verken for den ene eller andre troende. I allefall den første tiden etter en omvendelse. Så etter en stund er det naturlig at man får opplæring i kristentroens innhold ved å få svar på spørsmålene til Jesu` disipler og Paulus: Hvem er denne mannen? 

Det finnes antagelig løgnhistorier også blant konvertittefortellinger. Noe som ikke er vanskelig å forstå med tanke på de fortvilte livshistorier som ligger under. Det stilles store krav til UNEs kompetanse i å forstå innsiden i en omvendelse fra en religion til den kristne tro. Det står om menneskers liv. Jeg har kommentert to prinsipielle synspunkt som nemdleder Johan Berg åpenbart tenker må være førende i en slik vurdering. For det første  «hvorvidt konvertitten må være være aktiv ogsynlig i sitt hjemland i forhold til sin tro» og for det andre om det errimelig å forvente en basiskunnskap om den kristne tro i det man konverterer.

Om Bergs redegjørelse i disse spørsmålene er for «god latin» å regne i UNEs saksbehandling bør de fremdeles være forberedt på kritikk.


Sykehusprest Jan Brastein

SykehusetTelemark


Gå til innlegget

På tide med Valgmenighet i Tunsberg?

Publisert over 1 år siden

Vi lever i en tid da ulike organisasjoner er i ferd med å nyorganisere noen av sine virksomheter som selvstendige menigheter. Det kan bevisstgjøre også oss i Dnk på at Valgmenigheter kan være en god og nyttig måte å møte et behov fra medlemmer i vår kirke. Som et suplement og en variasjon, til den tradisjonelle geografiske menighet.

I høringsdokumentet fra Kirkerådet om «Kirkeordning for Den norske kirke» foreslås det, i # 9, å gjøre forsøksordningen med Valgmenigheter til en fast ordning.

Det er positivt.

En Valgmenighet bygger på en personlig tilslutning uavhengig av geografisk tilhørighet. Medlemskriteriet er, som ellers i Dnk, dåp og menigheten vil stå under biskopens tilsyn. Økonomien vil i all hovedsak være basert på en givertjeneste. 

Det kan være flere og ulike grunner til å opprette en valgmenighet. Vidar Bakke, sogneprest i landets eneste Valgmenighet; «ByMenigheten – Sandnes» refererer til det Nils-Tore Andersen, (daværende leder av KR) sa i 2007: «Valgmenigheter kan opprettes på grunnlag av ulike nyanser i kristendomssyn, ulike behov for uttrykksmåter eller av andre årsaker». I en evalueringsrapport (av ByMenigheten– Sandnes) skrevet på oppdrag fra Kirkerådet, skrives det «det er positivt at det er rom for alternative, ikke-geografiske menigheter innen rammen av Den norske kirke … gitt at dette treffer åndelige og sosiale behov og utløser kristent engasjement … i tråd med kirkens grunnleggende visjon om en bekjennende, misjonerende, åpen og diakonal kirke». 

Bakke skriver også i sin artikkel «Tid for valgmenigheter i Den norske kirke?»(august 2016): «at en valgmenighet ikke utelukkende tuftes på frustrasjon og misnøye med en kirkelig situasjon. ByMenigheten – Sandnes ble først og fremst startet med et misjonalt sikte for Sandnes. Det bør være et viktig perspektiv også for etableringen av en Valgmenighet andre steder.

På samme tid; det er en del, både ansatte og frivillige, i Den norske kirke som er dypt kritisk til den teologiske utvikling vår kirke har gjennomlevd de siste årene. Det vil være til å forstå at noen på den bakgrunnen, hvor mange vet ingen, vil velge en Valgmenighet som sitt åndelige og kirkelige fellesskap. En slik menighet vil leve med en større frihet til selv å velge sin vei i det teologiske landskap. Som Bakke hevder: «Slike parallell-strukturer har eksistert gjennom hele kirkens historie». Den ordinære kirken og slike friere sammenhenger har levd i en «kritisk og skapende spenning til hverandre». Det vil også være mitt motiv om vi skulle gå videre med Valgmenighet i Tunsberg. Det er derfor positivt at også Frimodig kirke har dette som en sentral del av sin tenkning om veien videre.

Å etablere en Valgmenighet vil være motivert av å beholde folk i Dnk. Fra mitt ståsted er det en viktig tanke å gi rom for engasjement, gi rom for tro og overbevisning ved å bygge en menighet på en tydelig, klassisk, konservativ teologisk grunnholdning. Dette positiv siktemålet er det viktig å ta vare på og kommunisere. 

Det er helt sikkert en rekke spørsmål å ta stilling til. Spørsmål som det må være mulig å finne svar på. Vi skal ikke lenger enn til Danmark før vi finner en rekke ulike typer Valgmenigheter. I Norge er det altså kun en Valgmenighet; ByMenigheten - Sandnes. Der ligger det helt sikkert mye kompetanse.

Foreløpig ønsker jeg kun å løfte spørsmålet fram, invitere til motforestillinger og gjerne også til støtte, og avvente respons. Skal det bli en Valgmenighet i Tunsberg bør det være et initiativ som kommer «nedenfra» og ikke noe som organiseres fra noen få. 

Vi lever i tider med mange og raske forandringer, både i og utenfor kirken. Mangfoldet blir bare større og større. Mulighetene tilsvarende flere. Kanskje det er slik at Dnk med Valgmenigheter som en naturlig del av sin struktur, vil være enda bedre i stand til å møte folk i deres søken etter Gud og/eller et kristentfellesskap?

 

Jan Brastein

Sogneprest på Tjøme

Gå til innlegget

“Ett skritt for langt”.

Publisert rundt 4 år siden

Vi har, blant annet gjennom biskop Nordhaugs innlegg på VD den siste tiden, fått innsikt i saksgangen i forkant av Kirkemøtet omkring vedtaket av ny viselsliturgi. Denne kunnskapen gir nok en mulighet til å poengetere det kritiske i vedtaket som ble gjordt.

Det redegjøres for hvordan bispemøtets forslag ble seeende ut i forkant av KM: det skulle være to likestilte liturgier; en for heterofile og en for homofile. Det var et kompromiss som for mange satt svært langt inn og som presset mange til yttergrensen av hva man kunne tåle. På begge sider. At èn kirke skulle vedta to syn, der det ene stod i motstrid til det andre. Det hele var et fortvilet og desperat forsøk på å komme hverandre i møte der begge sider fikk hvert sitt syn. Så fikk man håpe og be om at kirkens enhet skulle bevares, ikke bare i teologiens verden, men også i det hverdagslige menighetsliv. I alle fall ville den opprivende diskusjonen kunne avsluttes.

Personlig hadde jeg også, etterhvert, forsonet meg med at slik måtte det bli. Det ville gitt et ærlig, og trist, bilde av situasjonen rundt kirkens teologi omkring forståelsen av eketskapet.

Så kommer man på KM og på et eller annet tidspunkt i prosessen blir det lagt inn et nytt punkt i debatten: det skal lages èn liturgi som skal kunne brukes av både heterofile og homofile. Det har jo vært primærstandpunktet til Åpen folkekirke hele tiden. Nå skulle de altså få fullt gjennomslag.

En liturgi som utformes for det homofile par vil med nødvendighet ha som sitt fundament og fokus noe annet enn det som på konservativ side har vært det konstituerende i debatten; ekteskapet er for mann og kvinne. Når man så anerkjenner denne liturgien som brukelig også for heterofile par, åpner man for en forvirring som når uante høyder. Ved å stemme for dette gikk dere ett skritt for langt. Dermed er ikke jeg med lenger. Kompromisset som egentlig allerede var kommet over smertegrensen ble utvidet ytterligere. Dette er nå blitt kritisk. Jeg forstår rett og slett ikke Nordhaug når han skriver “det er intet i denne liturgien som gjør den uegnet for heterofile par”. (VL 30.4)

Det er som en konsekvens av dette vedtaket, med èn liturgi som skal brukes for alle, at begrepet “reservasjonsrett” har kommet inn i retorikken. Jeg vet at det ikke er med i vedtaket, men likefullt er det det bildet som tegnes. Vi som står for kirkens tradisjonelle syn er blitt “reservasjonsprester”! Det er èn liturgi som gjelder for alle, men som det er mulig å reservere seg mot. Med dette har man skjøvet striden ned på lokalt nivå, hvilket jeg har vanskelig for å forstå var meningen. For det andre; det ble uttalt eksplisitt på den liberale siden at den konservative liturgien skulle “fases ut”. I det er det jo en slags logikk: “Hva skal man egentlig med en egen liturgi for heterofile når man har en, av Kirkemøtet godkjent liturgi, som skal kunne brukes av alle”? Vi ser at det allerede er blitt en realitet i Sverige.

Jeg prøver å forstå biskopenes ansvar for å hele tiden legge grunnlag for den kirkelig enhet.Jeg er ikke dummere enn at jeg forstår behovet for det kirkepolitiske spill. Med “å gi og å ta” og inngå kompromisser. Men det finnes også en grense for dette, der den teologiske prinsipptenkningen trumfer allverdens kirkepolitikk. Der rett er rett og galt er galt. Koste hva det vil. Jeg er av den oppfatning at ved å stemme for en liturgi som  kan brukes av alle er denne grensen passert.

Hvor veien går etter dette er helt åpent for mange av kirkens medlemmer og ansatte.

Jeg har oppfattet at hensikten med dette utvidete kompromisset var å skape livsrom for det konservative standpunkt. Om dere, som biskoper, hadde holdt fast på det dere hadde kjempet dere fram til på BM; to likestilte liturgier, hadde jeg forstått det slik og, forhåpentligvis, opplevd det slik.

Gå til innlegget

Ingen reservasjonsrett!

Publisert over 4 år siden

I VL fedag 15.4 er det en artikkel om prester “som vil reservere seg mot å vie homofile”.

Etter vedtaket i Kirkemøtet er vi kommet i en grenseløst vanskelig situasjon. Om vi skal ha noen som helst mulighet til å leve videre med vedtaket i KM er det avgjørende at vi er nøyaktig med våre ord. “Ord skaper hva de nevner” sies det. Det gjelder Guds ord, men også menneskeord, i særdeleshet VL- journalisters ord.

Å bruke ordet “reservasjonsrett” har i seg et budskap som rett og slett ikke er sakssvarende. Det formidler at KM har vedtatt ett syn som gjeldende for kirken, som det så er anledning til å reservere seg mot. Det er ikke riktig!

KM har vedtatt at det finnes to likeverdige syn på ekteskapet. Det er en rett for alle å få gifte seg i sin lokale menighet. Det er korresponderende frihet for prester om de vil vie homofile. Om de ikke ønsker det er det i tråd med vedtaket på Kirkemøtet og dermed en del av kirkens offisielle ekteskapsforståelse. Ikke en resrvasjon i forhold til vedtaket.

For utenforstående kan det være vanskelig å forstå betydningen av denne distingsjonen. I den kirkelige situasjon som har oppstått, er det, etter mitt syn, avgjørende at det er en forståelse for dette og at denne forståelsen kommuniseres. Ikke minst i VL.

I tillegg: vi er i et akutt behov for å senke temperaturen i debatten for, om mulig, å kunne fungere som kirke og menigheter rundt omkring. At VL velger å legge ut en liste med prester som “såkalt” vil reservere seg, er ikke et intelligent bidrag til dette.

Gå til innlegget

Det har de siste dagene vært noe oppmerksomhet rundt den kirkelige graverdspraksis i møte med pårørende. Særlig fokus har vært på pårørendes ønsker om alternative innslag. Videre har det vært tema når disse ønskene kommer som alternativ til kirkens liturgi

Sist ute var Gunnar Hammersmark, direktør for Virke Gravferd. Hans bidrag var en utfodring til kirkens ansatte om å vise større raushet i møte med de pårørendes ønsker: “Hvis kirken skal henge med må de i større grad åpne for at familien kan bringe inn ikke-kirkelige innslag.” uttaler han (VL 7.mars).

Når det gjeder Harmersmarks uttalelser er det naturlig med en protest og en refleksjon:

Protest:

For det første er det mitt absolutte inntrykk at det Hammersmark etterlyser allerede finns, slik også kantor Bastrup hevder. Til overmål. Så når han etterlyser “litt mer raushet” fra kirkens ansatte så lurer jeg på hvilken virkelighet han lever i og hvilke rapporter han får fra sine annsatte? Er det ofte at pårørende opplever å få nei på sine ønsker? I de tilfellene som det har skjedd, og skjer, vil Hammersmark tolke det som mangel på raushet?

 

Refleksjon

For det andre, og det er straks mer alvorlig: det er lett å tolke Hammersmark dithen at også “ikke-kirkelige innslag” skal kunne aksepteres. Nå er det ikke lett å forstå hva han mener med “ikke-kirkelige innslag”. Mener han med dette at innslag som ikke er forenlig med det kristne budskapet, eller endog er i konfrontasjon med dette, skal kunne akspeteres, er jeg dypt uenig med ham. At motivasjonen for dette skulle være å “henge med”, i betydning antall kirkelige begravelser, bidrar ikke i positiv retning.

Å møte folk i sorg er dypt meningsfullt og ofte ganske komplisert. Jeg ønsker av hele mitt hjerte å komme folk i møte, la dem prege sermonien på ulikt vis. På samme tid: jeg kommer som ansatt i kirken, ikke som en privatpraktisrende i religiøse sermonier. Jeg har en liturgi å forholde meg til og som jeg er forpliktet på. Jeg har også et budskap å bringe. Et hovedpoeng er at denne forpliktelsen og dette budskapet ikke er der for kirkens skyld. Kirken har ingen  egeninteresse i å få flest mulig kirkelige seremonier. Vi har ingen interesse av “å henge med” verken i den ene eller andre “utvikling”.

Så hvorfor er vi der, både med en liturgi og et budskap? Som vi hegner om og som vi ikke kan tillate blir borte i alle mulige gode forslag og ideer. Det er faktisk for den sørgendes skyld. Vi vet nemlig noe om mennesker i sorg. At sorgen ofte åpner for lengsler og ønsker, og en tro og et håp, som slett ikke alltid er like lett å gi uttrykk for. Tvert imot. Mange blir språkløse i møte med sorgen. Derfor har vi i kirken et språk både i liturgi og i det kristne budskap om håp og himmel, om nåde og Guds nærvær. Å tydeliggjøre dette som en kilde for den sørgende i deres fortvilelse, er en kjerneoppgave for kirkens ansatte. Det er manges erfaring at dette budskapet trenger et rom og en ro for å kunne være en favn for folks liv. Blir det for stort avvik mellom de ulike innslagene, for mange alternative stemmer i en slik sermoni, mister den sørgende noe verdifullt. Det vet vi som arbeider i kirken. Derfor hender det at vi kommer fram til at “denne sangen, dette ønsket” vil fungere best i et minnesamvær og ikke i kirken.  Dette er for å hjelpe folk til en best mulig avskjed med deres kjære, ikke for å være vrang og vrien. Derfor sier vi av og til nei. Kanskje vi burde si nei oftere? For den sørgendes skyld.

Jeg vil ha den dypeste respekt for folk som ikke ønsker kirkens medvirkning ved avskjeden med deres kjære.

Jeg vil strekke meg langt for å komme folk i møte med personlige innslag og ønsker så seremonien blir både personlig og verdig.

Jeg vil ikke være med på en utvikling der vi sier ja til det meste bare for “henge med”.

Jeg vil gi den sørgende en bistand tuftet på en liturgi og en bibel som har vist seg som en livshjelp for folk i hundrevis av år, nær sagt uansett hva de tror og ikke tror på.

Om det går den ene eller andre veien med statistikken kan jeg ikke bruke kreftene mine på.

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere