Anne Mari Røsting Strand

Alder: 34
  RSS

Om Anne Mari Røsting

Disputerte ved Universitetet i Agder desember 2016. Avhandlingens tittel: "Fosterdiagnostikk og relasjoner - Etisk analyse av argumentasjonslinjer i den offentlige diskusjonen om fosterdiagnostikk i Norge". (Tilgjengelig fra: http://hdl.handle.net/11250/2441579)

Følgere

Erstatningsrett i rasjonalitetens tid

Publisert 3 måneder siden - 357 visninger

Andreas Wahl Blomkvist legger til grunn at fosteret er å anse som erstattelig innen et gitt ukenummer. Da går han på tvers av intensjonen i svangerskapsomsorgen i det norske helsevesenet. Og kvinners erfaringer.

Anne Mari Røsting Strand, PhD

Siri Fuglem Berg, Dr med


VI REGISTRERER AT Andreas­ Wahl Blomkvist fra ganske kategorisk å hevde at «menneskeverdet er en fiksjon», nå presiserer at hans poeng er at det ikke skjer noe magisk ved befruktningen. Veien fra å avvise et viktig etisk premiss til utelukkende å forsvare en paragraf i en allerede vedtatt lov, er en lang vei å gå - og en vei vi jo er glad for at er gått. Vi mener nå engang fortsatt at man må ta ansvar for de premissene man legger til grunn, i den forstand at man ikke kan overse konsekvensene som kan følge i kjølvannet av disse premissene. La oss helt konkret gå inn på noen utfordringer Blomkvists «rasjonale for abort» kan møte i praksis.

Erstattelig. En enighet om at det er bedre ikke å ha kromo-somfeil enn å ha det, skal etter hans mening innebære et slikt «rasjonale». Dette forutsetter at fosteret er å anse som erstattelig. For Blomkvist synes det ganske åpenbart å være det i alle fall fram til uke 23. Han mener en sterk følelsesmessig tilknytning til spedbarnet bygges etter fødselen.

For det første går en slik oppfatning på tvers av intensjonen i svangerskapsomsorgen i det norske helsevesenet, hvor i alle fall jordmødre søker å (under)bygge en følelsesmessig tilknytning allerede fra første svangerskapskontroll.

For det andre går det nok på tvers av en del kvinners erfaringer av graviditeten. Etter å ha kjent tegn til liv, spark, slag, ­reaksjoner på kjærtegn (tro det eller ei!) og annen form for liv over lengre tid, er det for en del av oss ikke slik at det brått «popper ut» et menneske vi må begynne å knytte oss følelsesmessig til. Den følelsesmessige tilknytningen er der ofte på en eller annen måte allerede fra en positiv graviditetstest. Det samme er frykten. Og gleden. Og den skrekkblandede fryden knyttet til ansvaret for dette livet. At et foster fram til over halvgått svangerskap er «en ubevisst ansamling av celler» som uten videre kan erstattes, er i alle fall ikke den eneste legitime beskrivelsen av fosterlivet - enten du tror på en «sjel» (som vel heller ikke er et entydig begrep) eller ei.

Undergraver. For det tredje kan et slikt «rasjonale for abort», bygd på et syn på fostre med en bestemt genetisk sammensetning som «en ubevisst ansamling av celler med alvorlige feil», undergrave selvbestemmelsen Blomkvist synes å hevde at han fremmer. For å nevne to umiddelbare problemer knyttet til dette - et av mer filosofisk art og et av mer praktisk art:

For hvem eller som hva har denne «ubevisste ansamlingen av celler» alvorlige feil? Har det alvorlige feil «som menneske»? Det kan det jo i tråd med denne argumentasjonen ikke ha, i og med at det bare er en ubevisst ansamling av celler - og nettopp ikke et menneske. Som fremtidig menneske? Vel, da sies samtidig at levende personer med den samme genetiske tilstanden har «alvorlige feil» - som mennesker. Det er en utfordrende påstand - og en påstand som i alle fall ikke vi ønsker å stå inne for.

Den alvorlige feilen. Er den «alvorlige feilen» knyttet til fosteret alene? Det kan det jo ikke være. Som foster utgjør ikke denne tilstanden noen forskjell for noen (annet enn muligens i ­enkelte tilfeller mindre fosterstørrelse, som isolert sett kan anses for å være en viss fordel for den gravide). Og fosteret er jo en ubevisst ansamling av celler uten mulighet til å registrere alvorlige feil ved seg selv. Er den alvorlige feilen knyttet til det fremtidige barnet? Alternativet for det fremtidige barnet er ikke noe liv i det hele tatt.

Denne «alvorlige feilen» er en integrert del av det fremtidige barnets liv. Den er en del av det fremtidige barnet selv, og slik sett ikke en «alvorlig feil», men en del av barnets liv og identitet. Er den «alvorlige feilen» ved denne ubevisste ansamlingen av celler knyttet til en fremtid som noens barn? Kanskje, for noen. Det var et annet barn enn man kanskje hadde sett for seg i utgangspunktet.

Men her kommer veiledningens og omverdenens innvirkning inn i bildet som en del av kontekstens betydning for valg, kanskje spesielt valg tatt i en sårbar situasjon preget av sorg og sjokk: Er vi sikre på at «alvorlige feil» er en adekvat, sannferdig, nøytral og nøktern beskrivelse av en person med Downs syndrom?

Noen vil nok her reagere på bruken av ordet «person», for det er jo nettopp det fosteret ikke er - det er en ubevisst ansamling av celler.

Joda, men det er ikke fosteret vi beskriver - det er det fremtidige livet man eventuelt velger bort. Som foster har ikke denne tilstanden betydning. Den får ­betydning først når fosteret blir et født barn.

Forebygging. Det å anse fosteret for å være erstattelig er en kjent innstilling i argumentasjon knyttet til fosterdiagnostikk som forebygging av sykdom. Vi tror at dersom man skal argumentere for fosterdiagnostikk som et middel for å fremme kvinners selvbestemmelse, må man også ta høyde for at for kvinner, og par, er fosteret nettopp ikke ­erstattelig.

Dette fordrer en stor grad av forsiktighet knyttet til hvordan man ordlegger seg om det fremtidige livet. «Alvorlige feil» fremstår i den sammenheng som alt annet enn en adekvat, nøktern og nøytral beskrivelse av fremtidig liv.


Gå til innlegget

Den etiske fordring

Publisert 5 måneder siden - 1584 visninger

Menneskeverdet trenger ikke begrunnes, tvert om. Det er avvisningen av menneskeverdet som krever en begrunnelse.

av Anne Mari Røsting Strand, PhD og Siri Fuglem Berg, Dr. med.

Andreas Wahl Blomkvist hevder i Vårt Land at menneskeverd er «en fiksjon». Denne ­fiksjonen bør ikke stå i veien for at samfunnet legger til rette for abort ved Downs syndrom, ­mener han. Men Blomkvist blander verd med verdi, og han forveksler verdivurdering med ontologi.

Blomkvist viser til debatten i kjølvannet av Sterris uttalelser. Han synes å anerkjenne skillet mellom verd og livskvalitet. Samtidig argumenterer han ­videre som om menneskeverdet handler om verdi. Men det ligger mer i skillet mellom verd og verdi­ enn en språklig nyanse.­ Verdi ­viser til en kvalitativ vurdering. Dersom det er stor enighet om verdien, blir den retningsgivende i et samfunn. Verdi kan du i og for seg sammenligne med ­hundrelappen, slik Blomkvist gjør.

Epler og pærer. Men verd handler om noe annet, om ­ontologisk status og uangripelighet. Vi sier ikke at hundrelappen har verd – den har ikke en iboende verdighet. Å sette likhetstegn mellom verd og verdi blir som å sammenlikne epler og pærer. Du kommer ikke stort lenger enn at de begge omhandler frukt.

Blomkvists utfordring viser ­likevel problematikken knyttet til bioetikk og medisinsk-etiske dilemmaer. Det tvinger oss til å tydeliggjøre hvilket menneskesyn vi legger til grunn og det stiller spørsmål ved en del grunnleggende antagelser. Det utfordrer oss til å diskutere hva vi legger i oppfatningen om «det gode liv». Vi er på ingen måte nødt til å gi verken Sterri eller Blomkvist definisjonsmakten her.

Peter Singer. Sterri bygger sin argumentasjon og sine antagelser om den etiske virkelighet blant annet på filosofen Peter Singer. Veldig kort fortalt avviser Singer et iboende menneskeverd. Han argumenterer for forebygging av fødsel av barn med ­ulike funksjonshemminger, forsvarer spebarnsdrap og kjemper for dyrs rettigheter.

Men Singers argumentasjon er ikke uangripelig. Singer avviser den moralske betydningen av å være et menneske; den moralske betydningen ligger i det å være en person. Singer mener man må ha visse kognitive evner og ­bevissthet knyttet til interesser for å betegnes som person, og med det gis en rett til liv.

Men hvilke interesser er det hos Singer snakk om? Er det en eksistensiell form for interesser? Eller er det en mer instinktiv form for interesser, som overlevelsesinstinktet?

Spebarnsdrap. I førstnevnte tilfelle er det vanskelig å argumentere for at man har noen egentlig interesse av fortsatt liv før man er noen år gammel. ­Siden Singer selv setter grensen for spebarnsdrap ved ­omkring fire uker, er det vanskelig å argumentere på bakgrunn av eksistensielle interesser. I sistnevnte tilfelle kan man anta at alt liv ønsker liv. Slik vil over-­levelsesinstinktet eller annen form for vilje til videre utvikling hos alle levende vesener, inkludert fostre, innebære en rett til liv ut fra Singers egen argumentasjon.

En rett til liv basert på evner eller egenskaper er i det hele tatt et minefelt av antagelser som nødvendigvis vil måtte bygge på både kulturelle og subjektive verdivurderinger – vurderinger som igjen kan hevdes å være nært knyttet til hverandre.

Singer knytter rettigheten rett til liv til bestemte evner ­eller ­kognitive funksjoner hos levende­ vesener. Avhengig av kognitiv funksjon vil noen ­betegnes som personer. Dermed utelukkes ­bestemte typer mennesker, mens enkelte «høyerestående dyr» ­inkluderes.

K. E. Løgstrup. Moralske ­realister, som for eksempel K. E. Løgstrup, tar derimot ­utgangspunkt i menneskelivets grunnvilkår for å begrunne det ­ansvaret man har overfor ­andre. I Den etiske fordring vektlegger Løgstrup en naturlig tillit som menneskelivets grunnvilkår. I utgangspunktet er tilliten det naturlige. Å holde tilbake er noe man lærer av erfaring.

Løgstrup mener det ikke er opp til oss selv om vi vil leve i ansvarlige forhold eller ei. Ved å være til befinner vi oss alltid allerede i mellommenneskelige forhold, og vi er dermed allerede­ ansvarlige. Vi lever våre liv i gjensidig avhengighet. Sårbarheten i denne tilværelsen er ­essensiell, og makten man har på grunn av andres sårbarhet ­begrunner ansvaret. Sett i en slik sammenheng er det ikke menne-skeverdet som må begrunnes – tvert imot er det en eventuell ­avvisning av menneskeverdet som krever begrunnelse.

Devaluerer. Når Blomkvist, Sterri og andre viser til at liv levd med bestemte begrensninger innebærer dårlig livskvalitet og i tillegg utgjør en belastning for individets nærmeste og samfunnet for øvrig, devalueres ikke bare bestemte fostre. Livene som leves med disse tilstandene devalueres. Dersom man i et samfunnsperspektiv begrunner fosterdiagnostikk og abort med dårlig livskvalitet og belastning, må man være ærlig om at det er en subjektiv verdivurdering. ­Berørte av disse utsagnene gir tydelig uttrykk for at det opp-leves krenkende.

Dette burde i seg selv være nok til å anspore til en viss ­ydmykhet. Som samfunnsdebattant har man en makt som fordrer varsomhet og lydhørhet. Det er en betydelig forskjell på om man «optimaliserer svangerskapet og helbreder sykdommer som ­angriper fosteret» ­eller om man leter etter genetiske tilstander man mener ikke gir god livskvalitet: I det første tilfellet behandles fosteret som et individ man hjelper ved bruk av ­moderne ­medisin. I det andre tilfellet ­anses en bestemt genetisk egenskap som så alvorlig at samfunnet bør investere ressurser i å søke etter dem, vel og merke uten å kunne tilby noen behandling.

Sviktende begrunnelse. ­Begrunnelsen for en slik søken er ikke tre kopier av et bestemt kromosom i seg selv. Begrunnelsen er oppfatninger knyttet til hvilke utslag man mener den genetiske tilstanden gir i levde liv (se for øvrig B. Hofmanns artikkel Etiske utfordringer med non-invasive prenatale tester (NIPT)).

Å avvise indignasjonen hos mennesker som lever med disse­ tilstandene og hevde at dette ikke handler om dem, er i beste fall problematisk. Det er nettopp deres livskvalitet og den eventuelle utfordringen de representerer for sine nærmeste og for samfunnet, man hevder å vite noe om.

Det er tankene knyttet til dette som er så utfordrende ved argumentasjonen til Sterri. I stedet for å gjøre som Blomkvist, å avvise menneskeverdet, må vi som samfunn ha et videre perspektiv på hva vi legger i «det gode liv».


Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Den andres lidelse
av
Ketil Slagstad
rundt 3 timer siden / 67 visninger
0 kommentarer
Når 7 blir større enn 666
av
Didrik Søderlind
rundt 3 timer siden / 298 visninger
0 kommentarer
Israels hovedstad
av
Leif GuIIberg
rundt 4 timer siden / 55 visninger
1 kommentarer
BLIND HVERDAG
av
Heidi Halvorsen
rundt 4 timer siden / 46 visninger
1 kommentarer
Med blikket mot 2021
av
Berit Aalborg
rundt 14 timer siden / 732 visninger
1 kommentarer
To arbeidsgiverlinjer, ja takk!
av
Kjetil Haga
rundt 15 timer siden / 67 visninger
0 kommentarer
Les flere

Siste kommentarer

Roald Øye kommenterte på
KrFs valgresultat i Oslo.
19 minutter siden / 209 visninger
Kjetil Mæhle kommenterte på
Israels hovedstad
25 minutter siden / 55 visninger
Runar Foss Sjåstad kommenterte på
Egil Svartdahl på enhet og homofilisaken
31 minutter siden / 6123 visninger
Dag Løkke kommenterte på
Egil Svartdahl på enhet og homofilisaken
rundt 1 time siden / 6123 visninger
Dag Løkke kommenterte på
Til kirkesamfunn i Norge: Rettferdighetsteologi og staten Israel
rundt 2 timer siden / 279 visninger
Hege Anita Aarvold Flottorp kommenterte på
BLIND HVERDAG
rundt 2 timer siden / 46 visninger
Gjermund Frøland kommenterte på
Egil Svartdahl på enhet og homofilisaken
rundt 2 timer siden / 6123 visninger
Gjermund Frøland kommenterte på
Egil Svartdahl på enhet og homofilisaken
rundt 2 timer siden / 6123 visninger
Roald Øye kommenterte på
Til kirkesamfunn i Norge: Rettferdighetsteologi og staten Israel
rundt 3 timer siden / 279 visninger
Egil Andre Gjerde kommenterte på
Objektiv moral – en moralsk styggedom
rundt 3 timer siden / 142 visninger
Dag Løkke kommenterte på
Egil Svartdahl på enhet og homofilisaken
rundt 4 timer siden / 6123 visninger
Njål Kristiansen kommenterte på
Med blikket mot 2021
rundt 5 timer siden / 732 visninger
Les flere