Anne-Marith Rasmussen

Alder:
  RSS

Om Anne-Marith

Beskriv deg selv her

Følgere

Ferie er å gjøre noe helt annet

Publisert 4 måneder siden - 113 visninger

Jeg har besøkt vergebarnet mitt i Paris, og skriver om hvordan Norge har svikta "oktoberbarna".

Jeg har akkurat kommet hjem fra ei ferieuke i Paris. Hovedmålet med turen var å besøke vergebarnet mitt som måtte flykte videre til Frankrike når han ikke fikk varig beskyttelse i Norge. Han er et av de såkalte oktoberbarna. Det er mange norsk-afghanere i Frankrike, og mitt vergebarns livssituasjon og historie er ikke unik. Jeg møtte en gjeng med gutter med ulike norske dialekter på mottaket i bydelen Créteil. De lengta alle hjem til Norge.

Jeg har lyst til å fortelle om besøket på mottaket og forholdene guttene lever under, fordi det er Norge som har sendt disse guttene videre på flukt i Europa. «Oktoberbarna» er de afghanske ungdommene som kom hit like før Norge endra vurderinga av sikkerhetssituasjonen i Afghanistan og i tillegg fjerna rimelighetsvilkåret. Plutselig var hele Afghanistan regna som trygt, unntatt 2 av 34 provinser, og man skulle ikke lenger følge folkerettens krav om å vurdere rimeligheten av å sende sårbare grupper til internflukt. Mens nesten alle ungene som kom fra Afghanistan før høsten 2015 fikk bli, fikk de som kom denne høsten, nesten uten unntak midlertidig opphold fram til de blei 18 år. Det var sjølsagt dypt urettferdig å behandle barn med like fluktgrunner så ulikt. Høsten 2017 ville mange av ungene fylle 18 år, og i månedene før dette flykta mange av dem fra Norge til Frankrike fordi de visste at Frankrike ikke sendte noen tilbake til Kabul. Frankrike lot også være å benytte seg av dublinavtalen som sier at asylsøkere kan sendes tilbake til det første landet de søkte asyl i, fordi de anså norsk praksis for å være urimelig. Men da det kom en strøm av afghanske gutter fra Norge, så Frankrike seg nødt til å benytte seg av dublinavtalen likevel.

De guttene jeg møtte i Créteil hadde dermed kommet for seint både til Norge og Frankrike og var dublinere. Prosedyren er at hvis man ikke blir sendt tilbake til førstelandet i løpet av de første seks månedene, får man rett til å søke asyl i andrelandet. Hvis man ikke møter opp til avtaler hos politiet i denne perioden, utvides dublinperioden fra 6 til 18 mnd. De fleste guttene lot være å møte opp til avtalene fordi de da risikerte å bli sendt tilbake til Norge (les: Kabul). Det å vente 18 måneder før man i det hele tatt kan søke asyl er lenge, særlig for en ungdom. Blant guttene på mottaket gikk praten om når de skulle bli «normale», som i normal asylsøker. Dublinstatusen er ingenmannsland.

Guttene jeg møtte var heldige siden de bodde på mottak og ikke på gata. Men det var langt fra noe luksusliv. Hver uke fikk de utlevert ei blokk med sju bonger á seks euro som de kun kunne bruke i matbutikker. Standarden på mottaket var sjokkerende dårlig. Det var satt opp en slags brakkeby inne i en gammel posthall, og de 200 mennene som bodde der hadde åtte toaletter og dusjer på deling. Mottaket hadde kun fire sosialarbeidere som skulle bistå 50 beboere hver. Hva gjør man når man er ungdom uten tilbud om skolegang eller aktivitet på dagtid, og kanskje viktigst av alt: når man ikke har penger? Jeg har inntrykk av at man sover mye. Man drikker te, lager mat sammen, og man må organisere mye for å få til lite - som å aktivisere et SIM-kort. På gode dager spiller man kanskje cricket eller bader. Angsten for framtida, savnet etter familien og de traumatiske opplevelsene man bærer med seg, må undertrykkes. Mange gikk på antidepressiva og sovepiller. Et stort lyspunkt var samholdet blant guttene. De eide mye på deling. To gutter jeg møtte delte til og med briller. Til eidfeiringa samla de inn en bong fra hver gutt og laga festmåltid i parken. Det rørte meg dypt å se hvordan de tok vare på hverandre. Men det gjør meg uendelig sinna og trist å tenke på at disse guttene kunne vært i Norge nå, gått på skole og hatt et ungdomsliv med omsorgspersoner rundt seg. Isteden har Norge behandla dem så dårlig at de har måttet fortsette flukten og leve helt på utsida av det franske samfunnet.

Nå har noen av disse guttene mulighet til å få behandla asylsøknaden sin på nytt i Norge. Stortingsflertallet kunne ikke stå inne for uretten mot oktoberbarna. De trumfa Listhaug og krevde at noen av sakene skulle behandles på nytt etter nye kriterier. Men det var bare de som hadde blitt henvist til internflukt i tidligere vedtak dette skulle gjelde for. UDI fikk inn nesten 500 søknader fra oktoberbarn som oppholdt seg både i Norge og i andre deler av Europa, men bare 142 av disse fylte vilkåra. Til nå har om lag halvparten av de 142 fått behandla søknaden sin på nytt, og de fleste får oppholdstillatelse, men ikke alle. Guttene som ikke oppholder seg i Norge, må komme hit for å avgi fingeravtrykk for at søknaden skal ferdigbehandles. Jeg er usikker på om guttene i Frankrike stoler nok på UDI til å komme tilbake.

Det er en skam at ikke stortingsflertallet sørga for en annen og mer rettferdig behandling av foreldreløse barn på flukt. Hvorfor blei ikke rimelighetsvilkåret innført igjen når stortingsflertallet ønska en ny behandling av oktoberbarnas saker? «Sårbarhetskriteriene» som de innførte isteden er ulne, og det er vanskelig å vite hvordan de vil slå ut i enkeltsaker. Hvorfor gjorde de ikke grep som sørga for at flere oktoberbarn kunne få muligheten til opphold? Kan det være at viljen til å ordne opp ikke var så stor likevel?

Det er ikke bare politikerne som har ansvar for oktoberbarnas skjebne. NOAS, Redd Barna og FO ga høsten 2017 ut en rapport som viste at UDI gjør svært mangelfulle vurderinger av barnets beste. I rapporten gjennomgås 50 asylsaker til enslige mindreårige med midlertidig opphold. I de fleste sakene er ikke hensynet til barnets beste nevnt, selv om UDI etter barnekonvensjonen og norsk lov er forpliktet til å vektlegge dette. Praksisen skal nå være skjerpa, men det er for seint for oktoberbarna. Det at Norge har behandla – og behandler-  barn på flukt så vilkårlig og inhumant, er ei stor skam. Jeg kunne så inderlig ønske at guttene på Créteil mottak kunne blitt med meg hjem fra Paris, til ei trygg framtid i Norge.  

 

 

Gå til innlegget

Er kampen over?

Publisert 4 måneder siden - 939 visninger

Kirka var til stede under Oslo Pride, og Oslos biskop fikk Homofrydprisen. I takketalen nevnte hun ikke at kirka fortsatt diskriminerer skeive, det hørtes ut som kampen er vunnet og diskrimineringen er historie. Det stemmer ikke. Hvordan vil biskopen jobbe for å gjøre kirka fri for homofobi? Innlegget sto på trykk i Vårt Land lørdag 7. juli.

Jeg har akkurat vært med på ei uke med fest og feiring av mangfold i hovedstaden gjennom Oslo Pride.  Kirka var som vanlig hjertelig til stede med bod i Pride Park og en stor seksjon i paraden. På Pride House var det en spennende kirkekaffe søndag, der biskop Kari Veiteberg samtalte blant annet med stifteren av Åpen Kirkegruppe. Veiteberg ble også tildelt årets Homofrydpris fordi hun praktiserer nestekjærlighet og radikal medmenneskelighet – til stor begeistring i Pride Park.


For meg som har kjent på kroppen at det å være skeiv kan være vanskelig i kristelig sammenheng, er det direkte helende at kirka på en så selvsagt måte er en del av prideuka.

Det som overrasker meg – og skuffer meg – er at biskopen ikke på noe tidspunkt nevner at kampen for skeives plass i kirka ikke er over. Biskopen var både i samtalen på Pride House og i takketalen for homofrydprisen opptatt av at skeive ikke alltid har følt seg hjemme i kirka, men omtalte dette som historie.  Hun ble ikke utfordret på denne versjonen av virkeligheten. Det heter ikke lengre «kirka og skeive», sa biskopen, det heter bare «kirka», fordi skeive også er kirka. Biskopen understreka derfor kirkas økumenisk ansvar, siden det i andre kirkesamfunn både her i Norge og i andre deler av verden, fremdeles praktiseres diskriminering av homofile. Dette fikk det til å høres ut som om kampen var ferdigkjempa og vunnet i vår egen kirke.

Men vår egen kirke er fremdeles er et fristed for homofobe, siden kirkelig ansatte har mulighet til å mene og forkynne at homofili er synd, og kan reservere seg mot å vie likekjønna par.
Jeg bor i Harstad, og her er jeg kjent med at flere av prestene ikke vil vie sånne som meg. Slik er det i mange menigheter. Prester har full mulighet til å forkynne at homofilt samliv er synd, både i gudstjenester og i konfirmasjonsundervisningen.  Så kirka for meg er ikke bare «Kirken på Pride», den er også diskriminerende. I møte med kirka kan ikke vi skeive alltid føle oss trygge.

Hvordan jobber Åpen kirkegruppe, Åpen Folkekirke, og biskopen i Oslo for å gjøre vår egen kirke fri for homofobi? Jeg håper ikke kampen regnes for vunnet før den faktisk er det.

Gå til innlegget

Legitim reaksjon på diskriminering

Publisert over 3 år siden - 4959 visninger

I dag forstår jeg Tooji som en ekte frigjøringshelt

I begynnelsen av juni stod artisten Tooji fram som homofil gjennom en musikkvideo der han simulerer sex med en mann kledd ut som prest i Frogner kirke. I tillegg skriver han en kronikk der han kritiserer kirkas unntak fra likestillingsloven og rett til å diskriminere. Det er ikke overraskende at videoen har vakt reaksjoner. Bakgrunnen for dette innlegget er at Tooji har fått kritikk for å besudle det hellige rom fra overraskende hold. Han har blitt angrepet av mine venner; av Åpen folkekirke, og av folk i kirka som er opptatt av homofiles rettigheter og som sjøl definerer seg som skeive og kristne. 

Tooji blir blant annet kritisert for å ikke kjenne til internkirkelige debatter og prosesser. Men hva trenger du egentlig å vite før du kritiserer kirka? Er det egentlig nødvendig å vite mer enn at kirka ikke vil vie homofile, og at det er fullt mulig for kirkelig ansatte å praktisere diskriminering av homofile?

Kirkas makt er ikke avgrensa til kirkerommet og de som er faste kirkegjengere, derfor kan heller ikke kritikken av kirka reserveres for «members only». Ekskluderinga handler ikke bare om den manglende muligheten til å gifte seg i kirka, men også om hvordan møter med kirka har krevd at man enten gjør skeivheten sin usynlig, eller er forberedt på kamp. Kirkas ekskludering av homofile har for eksempel gitt mange av oss skeive bekymringer for om den lokale presten vil døpe barnet vårt, eller for om kjæresten vår blir inkludert i begravelsen etter våre nærmeste.

 

Alle som er opptatt av menneskerettigheter bør reagere på kirkas forkynnelse og praksis. Alle som har lurt på om deres skeive følelser og lyster er synd, har rett til å reagere på kirkas forkynnelse og praksis. Alle som har opplevd angsten for eksklusjon i magen i møte med kirka, har rett til å reagere på kirkas forkynnelse og praksis. Om den kritikken kommer ut i form av performancer eller stunts som kirkelig ansatte ikke liker, bør de likevel løfte fram alles rett til å reagere på diskriminering. Jeg kan ikke fatte at det å simulere sex i kirkerommet på noe tidspunkt kan bli verre enn å diskriminere i kirkerommet. 

 

Når kirka de siste par åra har hatt stand i Pride Park, har det betydd mye for meg. Det har vært helende å merke kirkas nærvær når jeg er på mitt aller skeiveste. Men ikke-diskriminerende kirkelig ansatte opphever dessverre ikke kirkas rett til å diskriminere, og de sletter heller ikke ut skeives erfaringer med å bli diskriminert. En del av den helende effekten fra Kirken på Pride forsvinner når jeg opplever at kirkelig ansatte velger å bruke makta si til å tråkke på Tooji. Til alle internkirkelige homoforkjempere som nå roper ut om at Toojis stunt innebærer å lukke debatten mer enn å åpne den: De eneste som lukker denne debatten er de som vil bestemme hva som er legitime reaksjoner på kirkas diskriminering.

 

Jeg skal innrømme at min første innskytelse når jeg så Toojis musikkvideo, var at dette var kleint og unødvendig. Men stormen den har skapt, viser at den er viktig. Det måtte altså en norsk-iransk popstjerne til for å trykke på den verkebyllen så mange av oss skeive og kristne bærer med oss, og som handler om hvordan vi skal forholde oss til seksualitet: Sex står ikke i motsetning til Gud, kirka eller det hellige rom, men det gjør diskriminering. I dag forstår jeg Tooji som en ekte frigjøringshelt. 

Innlegget står på trykk i Vårt Land i dag.

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere

Siste kommentarer

Daniel Krussand kommenterte på
KrF ble styrt inn i høyrefellen
1 minutt siden / 553 visninger
Dag Løkke kommenterte på
En trist nyhet om Smiths Venner
15 minutter siden / 1753 visninger
Daniel Krussand kommenterte på
Ambassadør Roth, femti år er nok!
23 minutter siden / 54 visninger
Dag Løkke kommenterte på
Spekulative og kyniske pengepredikanter
32 minutter siden / 5288 visninger
Dag Løkke kommenterte på
Stormløpet mot Israel er i gang.
rundt 1 time siden / 25090 visninger
Rolf Larsen kommenterte på
En trist nyhet om Smiths Venner
rundt 1 time siden / 1753 visninger
Oddbjørn Johannessen kommenterte på
Spekulative og kyniske pengepredikanter
rundt 1 time siden / 5288 visninger
Rolf Larsen kommenterte på
Du skal ikke stjele Det gamle testamentet
rundt 2 timer siden / 1343 visninger
Rolf Larsen kommenterte på
NRK med kraftig underdrivelse og slagside om rakettangep fra Gaza
rundt 2 timer siden / 806 visninger
Anders Ekström kommenterte på
Du skal ikke stjele Det gamle testamentet
rundt 2 timer siden / 1343 visninger
Les flere