Ragnhild Elise Anmarkrud

Alder: 64
  RSS

Om Ragnhild Elise

-er frittgående og uavhengige og samler på møter med andre sjeler som helt av seg selv kommer og går, men som er viktige speil i kompliserte veivalg. Er mest glad fordi jeg, gjennom min meditasjon, kan kople meg på et lys som gir meg overskudd til å dele med andre.

Følgere

Hvorfor i himmelens navn............

Publisert over 7 år siden

Jeg fatter ikke hvorfor tenkende mennesker føler trang til å tilbringe livene sine i de trange religiøse rom når Gud har gitt oss en åpen himmel over livene våre......

Da jeg vokste opp fantes det ikke rom for å velge hvor høyt taket over livet mitt skulle være.

Jeg så det i alle fall ikke. Bare dette trange rom der det knapt var rom nok til å definere hva som var synd, og hvem som ikke hadde Guds nåde til å kalle seg personlig kristen.

Der så Guds strenge øye meg alltid, og skrev opp i sin store bok hvor mange rosiner, eller 50-ører jeg hadde stjålet fra mine strenge, Guds stedfortredere, i den verden jeg var født inn i.

Det fantes ikke noe alternativ. D.v.s., det ble, for min livlige fantasi, altfor skremmende å tenke seg en evighet, i brennende flammer og evige pinsler.

Det tok en del år før jeg kunne fri meg fra denne dødsangsten, for ikke å si LIVSANGSTEN!

Det å oppdage en skaper av et makrounivers, der jeg kunne finne min plass, og i frihet velge å kjenne meg verdifull akkurat sånn jeg var født til, denne verden, uten å skamme meg over det som før het, min syndige natur, det fikk gleden inni meg til å utfolde seg! Gleden ved å være til, nettopp fordi denne Gud, eller hva du velger å kalle det DU strekker deg mot,  enten inni din egen sjel eller oppover i det endeløse "taket" over våre liv, eller velger kun å leve som et anstendig og godt menneske uten behov for "en himmel" over livet ditt.

Når jeg. under mitt Egypt opphold, hadde en fortrolig samtale med en islamist, kjente jeg gufset fra oppveksten min igjen.

Alltid et stykke uti en nær prat, kunne jeg høre, både klinkende tydelig uttalt, eller mere difust, at hadde det ikke vært for angsten for å nå evig fortapelse etter dette liv, hvorfor i all verden skulle han vie 5 bønnestunder på dagen med rompa i været da?Hvis ikke overbevisningen om at Gud ble mer og mer fornøyd med det livet han, i sin tolkning, les inndoktrinering av koranen, ikke trodde så sikkert på at hans egentlige liv begynner etter dette jordiske, hvorfor skulle han da forsvare "hellig krig" og endog selvmordsbombere?

Kjære tenkende brødre og søstre, dere er skapt med en fantastisk mulighet til å ta hele deres mangfoldige og unike liv i bruk! Tenke selv, finne gleden ved nettopp deres egne liv, uten at noen skal tolke det for dere,

Det er friheten vi er skapt til!

Kristus ville ikke skape en religion! Hvorfor i all verden skulle noe MENNESKE, LITT MER FYLLT AV ET GUDDOMMELIG LYS ENN OSS ANDRE, ØNSKE DET? Det måtte jo ligge langt utenfor hans milde natur med en slik inndeling av mennesker, som siden han kunne SE, bare ville medføre kamp og fordervelse mellom smålige mennesker som ikke kommer lengre enn til å la seg dødlig provosere av krenkelse over det minste "angrep på den "sanne Gud de har lært er den eneste vei til deres virkelige liv.

Se på denne vakre våren! Hvem har gitt oss den?

Der er min himmel, så høy at ingen trangsynt debatt om de uvesentlige "hellige bøkers" tolkninger  kan forstyrre den skjønnheten som virkelig gjør meg ydmyk fordi jeg får oppleve å være en del av dette vidunderlige hele.

Ha en god  dag med en åpen, høy himmel over ditt liv!

M.V.H. ELISE.

Gå til innlegget

Tro, en smertestiller........

Publisert over 7 år siden

Jeg befinner meg på en klode der jeg må løfte hodet for å finne lyse punkter i mitt liv.

Jeg opplever det som en nødvendighet å finne noe som kan stilne uroen i livet mitt.

Jeg tror jeg er født med en trang til å lete etter noe som kan dempe smerten i livet som menneske.

Ikke fordi jeg mangler gleder i livet mitt, men fordi berøring med vonde følelser opptrer ganske jevnlig i tilværelsen min.

Og det er som det skal være hvis en ønsker å være noe mer enn Peer Gynt.

For meg handler det om å finne fram til en ro.eller fred inne i et dyp av ufattelig mange ubesvarte spørsmål og vissheten om min egen død.

Noe som for meg er avgjørende viktig å forholde seg til.

Jeg har bruk for LYS, rett og slett!

Derfor er jeg så glad for at meditasjon fungerer.

For meg.

Men å bruke tid på å argumentere på hvilke "smertestiller ", eller tro som er den rette,               er ikke min greie.

Jeg synes det er litt rart at det er så viktig for så mange ressurssterke mennesker, å prøve å "vinne" sånne debatter.

Hvis du finner noe som virker mot livsangst og fravær av mening i livet ditt, vil mennesker i din nærhet automatisk nyte godt av det.

Og det er vel meningen med å tro.

Eller?

Gå til innlegget

Hvem skal vurdere tilregnlighet?

Publisert over 7 år siden

Det er mange i vår " likhetsstat " som er rammet av den totalitære makten en psykiater kan utvise i forhold til et menneske i en sårbar del av livet.

Jeg leste C.E. Grimstads innlegg i Aftenposten i dag, og ble både berørt og opprørt.

Berørt fordi jeg vet en god del om hvordan det kan gå på helsa løs, å måtte bære med seg en tungtveiende diagnose av et menneske i en sårbar livssituasjon, trukket ut av et komplekst liv, både sett i et samfunnsmedansvarlig lys og i lyset fra ett enkelts menneskes totale liv.

Med tungtveiende diagnose mener jeg diagnoser som-ustabile personlighetsforstyrrelser- o.lign., som da kan settes som en merkelapp på et menneske der det meste blir vurdert etter få timer,og som regel i et menneskes kaotiske yttergrense, slik at det er umulig å få et total bilde av helheten/ objektiviteten som skal vurderes.

Og ikke minst gi riktig konklusjon og diagnose av ett menneskes mentale helse, men som det "merkede menneske " må bære videre som en tilleggsbelastning i møte med etthvert senere helse-el.sykehusbesøk,  der journaler el. epikriser siteres til, og limes og klippes sammen, for og sendes videre til den neste instansen som skal møte dette HELE MENNESKET.

Og det faktum at det alltid vil være mange ting i møte mellom psykiater og pasient som har med kommunikasjon og ulike grader av ressurser til å forstå hverandres begrebsbruk, bl.a., bidrar selvfølgelig bare enda sterkere til å bli mistenksom overfor ett " fagmenneskes " autoritet, samt lille mulighet til å bli etterprøvet og motsagt.

Slik vår pågående rettsak er blitt et slags " psykoshow (?) ", kan man virkelig forstå de som undrer seg over " kvalifiserte psykiatriske " uttalelser!!!

Men akkurat det er det sikkert mange andre debattanter som kan utdype bedre enn meg.

Jeg er bare en prikk i et univers jeg ikke fatter, men som stadig får meg til å undre meg over - " Hvem er de normale, og hva er normalt ? "

Særlig når man med hånden på hjertet ikke er veldig overbevist om at vårt samfunn er " normalt "

              Varm hilsen til deg fra ELISE.

Gå til innlegget

De vakre rosene fra hender som ønsket å strekke seg mot et håp for fremtiden, kan også blåse bort med vinden.

Mitt lodd er kun å spørre.............

Jeg har blitt, som de fleste andre, følelsesmessig berørt av alt det positive som har skjedd i etterkant av 22.juli. Rørt til tårer. Både av sterke ungdommer, gode ledere og spontane aktiviteter for å bidra til å hjelpe de som så sårt trenger støtte etter alle de grusomhetene ett menneske fikk rom nok til å gjennomføre.

I Norge. I landet det var så lett å føle seg trygg i. I landet det, for mange, ikke har vært så stor grunn til å undersøke motivene bak føringer som bærer demokrati og humanitet som tydelige faner. I ett land det nesten var umulig å få øye på "det mørke flagget" til en person som ønsket et helt annet Norge.

Men begge flaggene vaier tydelige i Norge i dag, både det lysegrønne, og det svarte.

Jeg har vært en av dem som har godt i tog, bl.a. på 1.mai, og vært glad for å kunne stemme på det partiet jeg hvert 2. år valgte, og som ga meg en følelse av selv å kunne være med på å påvirke retningen av.

Men i dag er jeg nesten i de eldres rekker, og har blitt usikker og tvilende til det meste.

Ikke til at det nytter å engasjere seg!

Ikke til at jeg kan gjøre en forskjell der jeg velger å rette fokus!

Og forhåpentlig ikke til et velmenende sosialdemokrati.

Det blir bare vanskeligere å vanskeligere ikke å la være å titte bak de store overskriftene, og lytte til ordene bak det velformulerte som blir sagt, og desverre bak motivene til de gode gjerningene som blir gjort.

Jeg er ikke tvilende til de utrolig mange som har gått i rosetog, men jeg ser ikke lengre tydelig hvem som fører an, eller hvilke vei det går, for å uttale meg litt uttydelig.

Jeg vil så gjerne lytte til en leder som med hele sitt stilige kroppspråk og tiltalende ordbruk, forteller meg om vindretningen og ber meg navigere deretter.

Jeg vil så gjerne føle meg trygg på at noen ser tydelig, og har genuine ønsker om å fortelle dette til meg.

Kanskje jeg har blitt tunghørt og vrang med åra, men jeg tror det ikke.

Nettopp fordi jeg med større og gladere sinn, oftere og oftere, tar valget om å forlate den hjemlige andedammen og begir meg ut på åpnere hav.

Jeg har ikke blitt mer utrygg av det. Bare mer trygg på navigering av egen skute.

I en liten andedam, er det alltid en stor fare for kun å bli opptatt med eget speilbilde, uten å stusse over en vind som nesten er umulig å føle er der.

På et åpnere og større hav, er det derimot tøffere jobb med bølgene, men ikkke tid, eller store muligheter til å bruke overflaten som et speil. Men en ting  er nødvendig, det å fokusere på veiene vinden blåser, hvor den kommer fra og hvor den fører meg hen.

Og da skjer det som må skje, det blir mer og mer uinteressant i andedammen hjemme, spesielt fordi det tydelige bildet av ledere som har flyttet hjertet opp i hodet, der det er proppfullt av dollartegn fra før, dukker oftere og oftere fram.

Er dette en trist enkeltskjebne, fra en frafallen aktivist på venstresida, eller et sundt alderdomstegn?

Jeg bare spør.

Gå til innlegget

Engasjement eller søvngjengeri?

Publisert over 7 år siden

Kan vi klage over ekstrimisme som drar oss nærme inn i det "ondes kontroll" hvis vi mangler troen på egne aktive muligheter til å gjøre en forskjell?

Etter jeg kom hjem fra en 4 mnd. reise i Egypt for to uker siden, har jeg lest og lyttet til flere debatter om islam som et problem.

Det som forundrer meg mest er at så mange "vanlige mennesker" bruker sekkebetegnelsen, muslimer, før de snakker om en eller annen negativ utfordring i forhold til denne "gruppen"mennesker i vårt norske samfunn.

Jeg tenker at jeg, og de fleste andre, vil videre. Det er en mengde mer og mindre goder i menneskers liv og samfunn som bølger videre og ikke lar seg reversere.

Noen velger å bruke mye tid på å snakke om "det som var bedre før", og merker kanskje ikke at de står i fare for å snu ryggen til framtida.

Jeg ønsker et åpent og ansvarlig flerkulturelt samfunn, med muligheten til å dele verdier med hverandre slik at vi kan bygge vår felles framtid.

Men, jeg mener også at innvandringen til landet vårt må gå i et tempo som gir de som jobber direkte med mottak og integreringpolitikk, mulighetet til å prioritere arbeid med våre nye nordmenn, spesielt i startfasen rundt om på mottak i Norge, med vekt på kjennskap til, og respekt for, norges lover og norsk samfunn, språk og mentalitet. og selvfølgelig mulighet for tilstrekkelig og godt antitraumearbeid, før de "kastes ut i en kultur de ikke kjenner eller er trygge på, og derfor heller ikke kan delta aktivt og ansvarlig i, og føle seg som en stolt del av.

Tilbake til min siste reise i Egypt.

Det var virkelig påfallende hvordan den passive, nesten søvnige holdningen møtte meg.

Egypt står virkelig i fare for å bli ført videre på en religiøsekstremistisk bølge, som de fleste av oss grøsser på ryggen ved tanken på å måtte være en del av.

Det er håpløsheten som rår blant veldig mange egyptere i dag. og en reell frykt.

Jeg intervjuet mange egyptere fra alle leire, eldre koptere, frafallende muslimer, fanatiske islamister, fortvilede liberalere, de sekulære, moderate muslimer, og de som ikke brydde seg noe særlig om veien vider for Egypt, ofte fordi de var for fattige til å bruke kalorier på det som lå lengre borte enn kampen for det daglige brød

Håpløsheten har rammet mange av dem. De engasjerte ungdommene, og voksne, som virkelig jublet for en Egyptisk vår på Tarirplassen i jan. i fjor, og som nå så tydelig har fått tapet av nettopp det som skulle være deres revolusjon og demokratiske håp for et framtidig Egypt,skrevet med mørke bokstaver i hjertene sine.

Det er tungt for en moderat muslim,det er tungt for en kopter eller en sekulær liberaler, og det er tungt for alle, unntatt de islamistiske, velorganiserte ekstremistene. Også for hæren, da.

Jeg vil også nevne den stoltheten jeg møtte hos vanlige egyptere som var ansatt på en arbeidsplass der muslimer og kristne jobbet side om side i respekt og med felles fokus for sin bedrift. Jeg så mangt et slikt positivt og likeverdig samarbeid, som egyptere snakket om, og viste meg, som  eksempler på det Egypt de ønsket å være en del av.

Enten vi bor i en fattig utkant av verden, eller i en velfungerende velferdstat, gjelder det virkelig å være våkne! Jeg er enig med Hårstad i at mange sentrale krefter i Norge er ute på viddene med meninger om det de betegner som den "Arabiske våren", som ble kringkastet som en champagnerus fra Kairo i fjor vinter. Det var, og er, vanskelig å kjenne de egentlige motivene som skjuler seg bak det som gjøres i humanitetens og nestekjærlighetens navn, kanskje spes. i et rikt samfunn der mange ikke uttrykker større problemer enn hvordan de skal utsette alderdommen sin! Da er det lett å miste å et våkent fokus mot det som skjer rundt oss.

Vi kan velge å konspirere, tvile eller ikke å delta aktiv i noe selv, men hvis vi ønsker å komme videre uten å bli fanget i ekstrimisters klør og deres ønske om å få rom til å kontrollere oss, er likegyldighet ikke bare feigt, men et direkte drapsforsøk på framtiden!

DU KAN GJØRE EN FORSKJELL!

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Juleangst og julelettelse
av
Aud Irene Svartvasmo
23 dager siden / 1721 visninger
White Christmas
av
Hilde Løvdal Stephens
rundt 1 måned siden / 1326 visninger
Hvorfor jeg er kristen
av
Geir Tryggve Hellemo
3 dager siden / 1151 visninger
Min drøm for 2020
av
Ragnhild Mestad
19 dager siden / 1145 visninger
Hva Ari Behn åpenbart gikk glipp av
av
Leif Knutsen
23 dager siden / 1113 visninger
Storpolitikk i religionens vold
av
Ingrid Vik
13 dager siden / 815 visninger
Smiths Venner på ville veier.
av
Gerard Oord
rundt 2 måneder siden / 804 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere