Ragnhild Elise Anmarkrud

Alder: 64
  RSS

Om Ragnhild Elise

-er frittgående og uavhengige og samler på møter med andre sjeler som helt av seg selv kommer og går, men som er viktige speil i kompliserte veivalg. Er mest glad fordi jeg, gjennom min meditasjon, kan kople meg på et lys som gir meg overskudd til å dele med andre.

Følgere

Skyldfølelse og tilgivelse gjennom piller

Publisert over 6 år siden

Det har blitt meg fortalt at " kristenfolket " i Norge konsumerer store kvanta piller for å få ro i sjela. Piller lukter ikke. Det kan være en fordel i visse miljøer.

Takk for i går! Håper dere alle kjenner en god følelse ved å møte våren. Med eller utten piller.

Jeg skrev i går at mye kjennes lettere nå når lykkepillenes slør har lagt et filter mellom meg og verden.

Men jeg kjenner en annen gryende uro:

Vil kjemien ta fra meg tydeligheten i samvittighetens, til tider, nagende stemme?

Blir det lettere å (unnskyld uttrykket ) drite i ulike utfordringer som kaller på oppmerksomheten og innsatsen min?

Jeg så en film i går som fikk meg til å grøsse mer en " Pulp Fiction ".

Den handlet om legemiddelindustriens kyniske arbeid for å tilpasse sin megaindustri etter utviklingen av oss stressa og lidende mennesker i et samfunn der det blir fler og fler som må slippe taket i fellesskapet og seile sin egen sjø, eller bare trenger litt "støtte" for å tåle et økende press i hverdagen.

Og pillene som siden 50-tallet har blitt utviklet,selger som hakka møkk spes over den vestlige del av verden.

Valium ble i sin tid markedsført i svært positive vendinger som " husmorens trøst og hjelp " i en dag med litt for mange gjøremål." Helt til hundretusner satt i avhengighetens grusomme garn.

Jo da, vi skal vel takke og være glade fordi det finnes hjelp å få når klumpen av uro og stress i mellomgulvet blir for vond å leve med.

Og det er ofte svært ubehagelig å innrømme at en ellers synlig vellykkethet har sprekker bak fasaden.

MEN.,

Jeg har altså en gryende uro.............

Jeg har også en drøm...........

Hva om vi bestemte oss for å lenke oss tettere sammen i denne sårbarheten vår, snakket åpent om hvor naturlig det er å føle sorg, redsel, uro og uoverkommelig stress.........

Da ville vi kanskje i samla flokk flytte uroen over på en kynisk legemiddelindustri, som ikke ville fått like godt  feste i et modigere folkeferd!

Men inntil da kan jeg jo fortsette å drømme, og dere med altfor stressa hverdager må vel også fortsette å putte noen støttende piller ned i stresskofferten sammen med dokumenter og nistepakke.

Det er synd på mennesket.

God helg, og en varm klem til deg som trenger det!

M.V.H. Ragnhild Elise Anmarkrud.

Gå til innlegget

Kollektiv depresjon ?

Publisert over 6 år siden

Likegyldighet? Tja............

Jeg har sagt ja takk. Til lykkepiller altså.

Om de virker? Og ja,jeg føler mye mindre ubehag nå.

Før jeg startet, lurte min utmerkede psykolog på om hvorfor jeg brukte ordene SORG og REDSEL i stedet for deperesjon og angst.....

Jeg har i perioder følt sterk sorg for ikke å fått til livet mitt.

Jeg mener etter de normer som til en hver tid har vært gjeldende rundt og i mitt liv.

Og jeg kan føle panisk redsel for å bli avslørt.

Avslørt for å være skyldig, forat jeg ikke forsto "kodene" i livet mitt, skyldig i ikke å fortjene å bli elsket.............

Men nå er det altså lettere å være meg. Det biter ikke i meg hver gang jeg går forbi en som sitter og tigger med pappkruset sitt, slik jeg følte før....

Jeg har ikke sånn fysisk sorg over barna som prioritere alt annet før de besøker mora si, som før..........

Jeg kjenner ikke skyld fordi jeg ikke lærte dem ansvar ved å være et bra nok eksempel på empati......Før lå jeg søvnløs på grunn av det.

Jo da, livet er blitt mer behagelig det.

I går så jeg til og med på en voldsfilm uten å lukke øynene en eneste gang! Før var det utelukket å velge en sånn film i det hele tatt!

Så det går da framover med meg.

Kanskje vi skulle sende noen lass med lykkepiller som nødhjelp til folk i land der vi definerer deres liv som meningsløst?

Eller, nei. Da er jeg faktisk redd de ville gitt blaffen i å koke suppe til ti sultne unger og å slutte gå 8km med rak rygg for å ballansere rent vann hjem til familien.

Jeg er redd de ville bli deperimerte rett og slett.Kanskje de ville begynne å spørre seg om meningen med livet? Ikke lengre bare VITE meningen gjennom ansvaret og samvittighetens klare språk: 

VI MÅ DELE PÅ DET VI HAR................

Jeg vet i grunnen ikke om det er riktig av meg å miste sorgen min...............

Og noe sier meg at jeg uansett vil bli avslørt......

Til slutt, en maihilsen til alle dere andre "lykkesøkere" i vårt velsignede oljeland:

Hvis det skulle smerte eller provosere at trengende mennesker spør deg om en skjerv, eller irritere deg at en glad unge vifter med et iransk flagg den 17., 

Begynn med lykkepiller da vel!

Med vennlig hilsen Ragnhild Elise Anmarkrud.

Gå til innlegget

Kjære venner!

Publisert over 7 år siden

Livet i KARPATHOS.........

I går kom jeg hjem etter to uker på den greske øya, Karpathos.

Jeg reiste nå, som nesten alltid, alene.

Kommer best i kontakt med det lokale på den måten.

Intet unntak denne gangen.

Har absolutt stiftet bekjentskap med greske øyer fra tidligere år, men dett stedet var nytt for meg.

Det blåser nesten alltid på Karpathos. Derfor all surfingen, som er så populær der.

Og det gjør det behagelig når temp. stiger mot 38-40 grader Celsius.

Egerhavet er turkist og vidunderlig,

menneskene, varme, late og snille.

Det er tid å bruke  sammen på stamtavernaen, drikke kaffe (ev, litt ouzo oppi), spille kort, eller bare sitte sammen å se på havna, livet, de merkelige turistene og holde kontroll på de ca 5500 lokale folka som lever sine liv der, etter det som er sosialt akseptabelt akkurat der,uten å føle seg ubrukelig og verdiløse, og derfor blir sittende foran skjermen som her hjemme i Norge.

Jeg ble veldig fasinert av dette, for meg, gode sakte-livet og disse enkle blide sjelene, og selvfølgelig av det FANTASTISKE KLIMAET ( og sjølivet!)

Jeg var også på en heldags båt-tur til byen Olympos i nord. Det var utrolig sjarmerende, med storslagen utsikt, i " trapper ", små kirker, masse folkedraktkledte kvinner som lagde alt mulig morsomt og fargerikt for salg, og mange kunstnere (spes keramikk) som solgte mye av sine flotte arbeider, som bare hadde den slagsiden at det kunne være vanskelig å frakte hjem til Norge! Vanvittig koselig å sitte høyt oppe på en liten restaurant å spise gresk salat med masse oliven og fetaost, og selvfølgelig tzatsiki!, og bare SE!!!!!!

Men MÅ man dra hjem????

Jeg tok en vel overveid, og svært lykkelig, beslutning etter å ha fått et fantastisk tilbud av en lokal familie jeg ble litt kjent med, Å LEIE ET LITE HUS, litt utenfor byen, i paradisiske, fredelige omgivelser med fantastisk utsikt utover havet for ETT ÅR!! Huset ligger på en høyde for seg selv. Et helt nytt, vakkert, lite steinhus med vakre innmurte steiner i veggene, ett soverom, bad, kjøkken og oppholdsrom i ett.

Og masse jord rund. Der jeg kan dyrke det jeg ønsker, olivenlund og furutrær så langt øye kan se.

Og, siden jeg ikke er begeistret for motoriserte kjøretøyer, har jeg også leid ett vakkert 4 år gammelt ESEL for dette året!!! Og en hund! Det må jeg ha som kompaniskap i stillheten i dette Soria Moria.

Om fire uker er jeg altså tilbake, har en nøye utarbeidet kontrakt blant papirene mine, som er underskrevet i to eksemplarer, har betalt et lite depositum, OG

JEG SKAL BETALE 200€ pr mnd!!!! Innkludert strøm, vann, esel og hund!!! Samt godt møblerte rom, med bl.a 3 sengeplasser. ( en dobbeltseng )

Eieren vil kjøre drikkevann og ellers varer jeg trenger, fra byen og opp,

MEN ellers blir jeg nok å se ukentlig på bytur med eselet og bikkja mi, sikkert til forlystelse for fler enn deg og det bilde du får på netthinna nå!

Jeg la igjen sommertøy der, og er allerede i gang med å planlegge varmere bagasje og "bondetøy".

Det er en tid for alt, dere. 

En tid for å samle, en tid for å slippe. Det materielle, mener jeg,

Mine 4 barn er voksne, jeg er singel, eier ikke hus el så mye annet for den del, føler meg hjemme der hjertet mitt er, samler på opplevelser fra hvor ulikt det kan være verdifullt å leve våre liv på, blir lykkelig av å MØTE sjeler som har tid til å SE og BLI SETT,og er fortrolige med hvor nakent vi skal DØ.

Kanskje noen er interessert i mitt åndelige verdisyn......Jeg har skrevet om dette i tidligere innlegg, men er altså glad fordi jeg gjennom meditasjon kan "koble meg på" et varmt lys som er energisenteret utenfor "alt", og i "alt", som åpner seg for det. Slik får i allefall jeg oppleve det.

Du kaller det kanskje bønn, og Gud,(?) hva gjør vel det?

Vi TROR på krefter, som litt for hver sjel som tror, kan hindre destruktive krefter å skygge for lyset, eller helt å fjerne lyset fra andre( slik en totalt formørket sjel kunne få rom til å gjøre 22.juli)

Vi har så sinnsykt(dårlig uttrykk), stort ansvar til å delta i denne snuoperasjonen vi må hjelpe jorda med NÅ!

Jeg håper noen vil ha mine reisebrev fra Karpathos i året som kommer! Og kanskje en søkende, kreativ sjel vil besøke meg???

I all min respekt for din måte å være deg på, ønsker jeg deg en strålende mandag, og til hvert nytt sekund av begynnelsen av slutten på ditt videre, verdifulle liv!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!

M.v.h. Ragnhild ELISE.

Gå til innlegget

Om dagene som var, aldri har eksistert, om alle ord i alle verdens bøker bare er et eventyr, om du egentlig aldri har hatt et eneste reelt valg, hvis speilbildet ditt fra nå av er helt tomt, og livet ditt kun er en illusjon...............

Hvis du visste at alt ville være over om 12 timer, og du ikke eide noe, utenom akkurat denne sannheten, hva så?

 Om dagen akkurat NÅ er bare din. Tiden bare for deg .Om du akkurat NÅ kan du ta innover deg at hjertet ditt er varmt for det menneske som er nærmest deg.Hvis du akkurat NÅ kan lister deg ut i en dag som er i ferd med å våkne, blande deg inn i et fuglekor som er fylt av visshhet om at LYSET er der, FØR hele fjærhurven kan se nebba framfor seg! Om du akkurat nå forstå hva tillit er, og hva mat i magen egentlig betyr!

Det er fort gjort å føle tidsklemma, bekymringene for alt som burde gjøres før siste tog ruller ut fra din stasjon, med akkurat deg ombord, og du har i underkant av elleve timer igjen.........

Du kan jo forbli i senga, lese et eventyrblad og høre på ekkoet fra tv eller radio. Du kan bake det deiligste brødet du vet om å kose deg med smaken av fersk gjærbakst med smør som smelter før du får det i munnen din.......

Eller du kunne sortere regningene og gjøre opp status for hvordan det hele egentlig ble.............

Men du kunne også komme en tur hjem til meg for å slå av en prat, helt innved min innerste grind, vi har jo ingen tid å miste når ingenting likevel ikke ER i morgen......, og jeg kjenner at det er viktig at vi møtes ordentlig nå......

Jeg vil gjerne at du gjør det, for det er noe jeg aldri fikk sagt til deg,noe som er viktig!

Ble du forvirra nå. Jeg mente ikke ta fra deg virkeligheten og erstatte den med triste tanker om hvordan alt tar slutt! Tror jeg.........

Jeg lurete bare på om du ville tatt deg tid til å komme på besøk hvis tiden virkelig var SÅ knapp, og alt det andre bare var uviktige og innbilte greier. Om jeg er så viktig for deg at du ville avse en liten time til oss, da?

Jeg er vel ikke den eneste som venter på noen?

Jeg er vel ikke den eneste som håper at vi, en uventet stund, skal se inn i hverandres gjemmested å forstå at " ja, det er sånn det henger sammen!! Få et bitte lite glimt inn i den himmelen jeg aldri har sett........

Men mens drømmen min sakte svinner, og cellene blir fylt med de samme hensynsløse kravene som i går, i dagen før i går og ukene og månedene før det igjen, kan vi finne igjen speilbildet vårt, tro på ordene i aviser og bøker, vite at det er viktig å rekke å bestille nytt medlemskort på treningssenteret, reservere den billige sydenturen jeg så i et blad i går, kjøre barna til skolen, bake karbobrødet før dagsrevyen og sjekke face-book før tøyet skal tas ut av tørketrommelen og legges på plass i hyllene.

Jeg skjønner jo at du iallefall ikke får tid til det møte jeg snakket om........ i dag.

Jeg kan vente, jeg.

På den andre siden, jeg er ikke helt sikker på når det er stengetid.........,men enn så lenge vil jeg leve som om døra skal være åpen enda en stund, at muligheten for en bamseklem og en etterlengtet gjenforening er innen rekkevidde.

Det er bare så mye som må gjøres først.

Jeg håper bare jeg ikke slutter å lengte etter deg..........For da er det jo ingen grind å åpne.........

Hva ville du gjøre siste dagen i ditt liv?

Skal vi dele noen sånne filosofiske tanker med hverandre?

Jeg har veldig lyst til å høre hva du tenker om det!

Skriv en kommentar da! Jeg lover å være lutter øre!!!!!

Jeg har TID, jeg, skjønner du.

Ha en strålende fredag!

Vennlig hilsen Ragnhild Elise. 

Gå til innlegget

Jeg tror på tvilen.........

Publisert over 7 år siden

Igjen og igjen blir jeg motløs av å lese, eller debattere, med skråsikre troende som gir meg følelsen av uærlig å bruke bibelord som feige våpen.

Når jeg skriver om storheten i det å føle meg innkludert i et LYS gjennom meditasjon, er det først og fremst et uttrykk for at jeg trenger så sårt et sted å hente inspirasjon til stunder som oppleves som meningsfylte i et liv som så ofte føles for mye, for et støvkorn av et menneske.

En lengsel et etter å kunne be et " Fader vår ", når det røyner på.

En trang til å juble et " Takk, Gud ", når jeg tolker et lite tegn i hverdagen som et signal om at jeg blir SETT og passet på fordi det er så mye å være redd for.

Men mest rår tvilen.

Nei, dette er ikke et ønske om å debattere med deg som eier alle svarene om den " sanne tro".

Dette er ment som et ærlig hjertesukk til dere som tør fortelle om denne tvilen over bibelen som en bok ment som Guds direkte tale til de mennesker han skapte.........

For det er ikke harmoni i det.

Hvis Gud skapte meg i kjærlighet og visdom, må han erkjenne og elske ALT som er meg!!!!!!

Ikke holde meg nede i synd og skam hver gang jeg lever ut sider ved meg som kristenfolk tolker og definerer med bibelord som lar meg forbli i ensom undring og skyld over at jeg er skrudd så annerledes og " galt " sammen!

Hvis Gud, eller dette levende LYS, som er blitt mitt håp og min redning, virkelig er stråler fra en kilde hinsides all min forståelse, men med en mulighet til å få tak i, gjennom ærlig tvil og evig leting etter mening, ment for å hjelpe meg ut av motløshet over egen rundgang i forvirret hode, vingeskutt sinn og likefullt ønske om å LEVE ut alt det som er akkurat MEG!!!!

Eller akkurat DEG!!!!!

Ja da nærmer jeg meg en FRIHET som burde forene oss i glede og godhet for hverandre, og ikke minst

RAUSHET over forskjelligheten vi alle bærer!

I steden for å gi etter trangen til å bruke Gud som et maktmiddel, i et behov for kontroll. En redsel for at Guds ord skal miste makten over det liv som for meg, bare er fritt når jeg erkjenner at tvilen har vist meg veien til den jeg virkelig er.

Det er ikke bare behagelig å SE.

Det er ikke lykke annet enn i disse små velsignende stunder av det nærværet av LYS og inspirasjon som i øyeblikk gir meg HÅP til å vandre videre.

Men disse strålene gir meg det eneste som til syvende og sist er nok for et lite menneske, som får en underlig fornemmelse av trygghet når jeg i glimt ser hvor jeg skal sette foten ned for å gå mitt neste ustøe skritt.

Jeg kjenner meg i slekt med alle dere som også LETER etter veier der det er mening i å være.

Jeg kjenner at jeg er glad i alle dere som tør være ærlige uten å sitere bibelvers som står i veien for en naken og ærlig erkjennelse.

Vi kan, tviler jeg, håpe på en tid der vi kan nærme oss hverandre i en individuell sannhet,

fordi, hvis denne Gud finnes, skapte han oss så vidunderlig HELE og FORSKJELLIGE!!!

Vil du kommentere dette jeg har skrevet til deg som også ser litt av universets altfor store rekkevidde for støvpartikler som oss, men som likevel lengter etter å VÆRE FRI I EGET UNIVERS?

Jeg håper det.

For jeg samler på møter med frie sjeler!

Jeg har ikke tid til å lytte til flere løgner som hviler på annet enn den oppriktige visdommen som er lagt ned i hver og en av oss!

Som lever i takt med vår avslørende hjerterytme.

Mvh.Ragnhild Elise.

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Noen bør skamme seg
av
Espen Ottosen
17 dager siden / 5231 visninger
Kreftens krigsmetaforer
av
Aud Irene Svartvasmo
15 dager siden / 3713 visninger
Ingen skal leve med skam
av
Tor Håkon Eiken
16 dager siden / 1265 visninger
Nå må vi stå sammen
av
Berit Hustad Nilsen
11 dager siden / 1129 visninger
Skal vi forby det vi ikke liker?
av
Paul Leer-Salvesen
11 dager siden / 968 visninger
Hva nå, Etiopia?
av
Ragnhild Mestad
4 dager siden / 912 visninger
Ungdomsrus: Vi må handle nå!
av
Pernille Huseby
21 dager siden / 896 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere