Anne-May Grasaas

Alder:
  RSS

Om Anne-May

Følgere

Radikal kristendom – trenger vi det?

Publisert over 3 år siden

Skal evangelienes Jesus tas på alvor, må det føre til radikal­ kristendom – til solidaritet med utsatte og glemte mennesker­ og vilje til å kjempe for rettferdighet.

Det siste året har flere stått fram og fortalt om krenkelser, usunn teologi og maktmisbruk i miljø som mente seg å representere radikal kristendom. Jeg har stor respekt for disse som tar oppgjør med destruktive former for kristen tro og praksis. Det er avgjørende både for dem selv og for de miljøene det gjelder.

Som ung voksen var jeg i åtte år fulltidsarbeider i den kristne bevegelsen Ungdom i Oppdrag (UIO). I ettertid har jeg blant annet­ måttet ta oppgjør med åndelig­ arroganse (vi forstod oss på Gud og misjon som få andre) og en underordningsteologi som åpnet for autoritært lederskap og la lokk på sunne kritiske holdninger.

På grunn av de negative erfaringene­ devaluerte jeg i mange år det radikale. Jeg så tilbake på min idealistiske fortid med overbærenhet. Jeg var i ferd med å bli kynisk – i alle fall der det handlet om radikalt personlig­ engasjement som kristen­. Teologistudium i godt voksen alder­ og kontakt med den kristne retreatbevegelsen har vært avgjørende for å snu dette. Jeg tror kirke og samfunn trenger radikal kristendom som aldri før. Min forståelse av hva dette innebærer har samtidig utviklet 
seg.

Ikke ekstremisme. I vår tid er det nødvendig å presisere at det ikke kan settes likhetstegn mellom «radikal» og «ekstrem». Jeg deler holdningen som kom fram i en fellesuttalelse mellom Islamsk Råd Norge og Mellomkirkelig råd i Den norske kirke i 2011:

«Det å ha et sterkt engasjement for sin tro har i seg selv ikke noe med ekstremisme å gjøre (...) Ekstreme­ religions-
utøvere mener­ seg derimot å ha den korrekte oppfatningen av egen religion, slik at en ikke kan samarbeide med andre som har andre oppfatninger, selv ikke innen ens egen religiøse tradisjon. (...) Ekstrem religion kan dessuten bruke terror, vold eller­ andre former for makt for å tvinge konsekvenser av egen religionsoppfatning på andre.»

Begrepet «radikal» handler språklig sett om å gå til roten. Radikal kristendom, må derfor gå til røttene, til fortellingene om Jesus Kristus. Dette krever meditasjon og refleksjon, både over jesusfortellingene, oss selv og vår egen kontekst. Troverdig kristen tro vil derfor få ulike uttrykk til ulike tider og på ulike steder.

Utsatte mennesker. Som prest i Trefoldighetskirken i Oslo i mer enn ti år, ble det maktpåliggende for meg å finne fram til et levende samspill mellom utsatte mennesker vi møtte i Oslo sentrum og evangelienes Jesus Kristus. I den forbindelse ble jeg oppmerksom på den katolske frigjøringsteologen Jon Sobrino, og fikk gjennom «Olavstipendet» (2011) anledning­ til å bli bedre kjent med hans teologi.

I den kristne tradisjonen jeg kommer fra er det lagt stor vekt på den personlige relasjon til Jesus og kallet til å følge Ham. Denne dimensjonen var for min del blitt fornyet og fordypet gjennom retreatbevegelsen. Nå regnet jeg med at Sobrino ville kritisere dette fokuset, med sin skarpe utfordring til kamp for rettferdighet. Men det motsatte er tilfelle. Sobrino tydeliggjør evangelienes Jesus og kallet til å følge Ham mer radikalt enn jeg tidligere har fått det presentert. Her kan jeg kun gi en smakebit.

Sobrinos perspektiv er de fattige­. De som er foraktet og glemt og som «dør før sin tid». Han bruker­ fellesnevneren «de korsfestede» om disse, selv om han innser at begrepet ikke er politisk korrekt. Han velger det for ikke å tilsløre den brutale situasjon­ store deler av verdens befolkning befinner seg i. Begrepet framhever også den nære relasjon­ mellom «de korsfest-
ede» og den korsfestede Jesus. Han omtaler de fattige som et lys. De gjelder oss å se virkeligheten tydeligere.

Troverdig spiritualitet. Sobrin­o vil være ærlig om virkeligheten og viser at dette er forutsetningen for all troverdig spiritualitet. Gud er ærlig mot virkeligheten, sier Sobrino, når han kommer som et sårbart menneske til sårbare mennesker. På samme måte viser Gud troskap mot virkeligheten når Jesus helbreder, viser barmhjertighet og kjemper mot uretten, inntil han overgir seg til korsfestelse og død. Jesus lider med alle som lider.

Vil vi følge Jesus, inviteres vi til å gå den sammen veien på radikalt vis. Vi utfordres til å ta standpunkt for de fattige og til å se virkeligheten fra deres perspektiv. Om vår kristne praksis overfor utsatte mennesker stopper opp ved barmhjertigheten, kan vi bidra til å sementere uretten. Da Jesus veltet pengevekslernes bord på tempelplassen, angrep han i virkeligheten urettferdige strukturer.

Noen vil hevde at Sobrino ikke kan brukes i Norge, fordi han skrev og skriver under helt andre politiske forhold (El Salvdor fra 1975 til vår tid). Noen vil også avskrive Sobrino fordi han er inspirert av marxistisk maktanalyse. Hans teologiske refleksjoner er selvsagt ikke direkte overførbare. Likevel kan hans radikale beskrivelse av hva det vil si å følge Jesus i møte med utsatte­ og nødlidende mennesker ikke føyses vekk.

Sobrino stopper ikke ved korsfestelsen. Han legger stor vekt på Jesu oppstandelse. Det er her Sobrino tydeligst skiller lag med den marxistiske virkelighetsforståelse som er ateistisk. Sobrino tror på virkelighetens «mer» – på at Gud manifesterer sitt dynamiske­ nærvær av kjærlighet, glede, kraft og håp inn i vår virkelighet.

Han fastholder derfor at den oppstandne Kristus er den samme­ som den korsfestede Jesus­ fra Nasaret. Jesu oppstandelse gyldiggjør på varig og avgjørende­ måte det livet Jesus levde, hans solidaritet med de fattige og hans seier over uretten.

Forpliktelse. Dette virkelighetens «mer» – denne tilliten til Guds dynamiske nærvær i vår verden som Jesu oppstandelse åpner for, gir dyp hvile og framtidshåp, sier Sobrino. Den personlige erfaringen av Guds kjærlighet er av fundamental karakter og må stadig vendes tilbake til. Det er i tillit til denne relasjonen vi lever, sier Sobrino, og kirkens bidrag til frigjøringskampen avhenger av denne.

Dette gir gjenkjennelse til den fordypning i relasjonen til Gud – øvelsen i å ta imot kjærlighet og hvile – jeg selv har fått del i gjennom retreater. Men den Gud som gir hvile, lar oss likevel ikke hvile, sier Sobrino. Kjærligheten og kraften fra oppstandelsen er ikke kun til innvortes bruk. Den driver til enda mer forpliktende solidaritet med utsatte medmennesker.

Jeg vil i dag ikke ta avstand fra den radikaliteten som preget oss da vi i Ungdom i Oppdrag reiste land og strand rundt uten lønn for å dele evangeliet om frelse og levende fellesskap med Gud. Som prest i Den norske kirke er jeg dessuten godt forankret i evangelisk luthersk teologi og i tilliten til at det er Jesu død og oppstandelse alene som kvalifiserer til kristen dåp og tro.

Men Sobrinos teologi utfordrer meg. Den holder meg fast i det nære. Den forplikter på vår verden med smerte, urettferdighet, fattigdom og vold, der moder­ jord puster tungt. Hvilken­ konkret praksis dette må føre til for Den norske kirke og for min prestetjeneste må stadig vurderes. Men Sobrino har tydeliggjort for meg at skal evangelienes Jesus­ tas på alvor, må det føre til radikal­ kristendom – til solidaritet­ med utsatte­ og glemte mennesker og vilje til å kjempe for rettferdighet.

Først publisert i Vårt Land 28.09.2016

Gå til innlegget

Biskopenes solide teologi

Publisert over 4 år siden

Jeg lurer på om Simonnes denne­ gangen står i fare for å sette likhetstegn mellom teologi­ og dogmatikk.

I sin leder i Vårt Land lørdag 31. oktober kommenterer Helge Simonnes­ Bispemøtets nylige vedtak om vigsel av likekjønnede.

Han konstaterer at biskopene­ har klart å samle seg om ett felles­ vedtak, men stiller spørsmål ved om dette vedtaket er teologisk begrunnet. Han viser til at vedtaket inneholder ordet «samlende» tre ganger, men savner teologiske argumenter.

Jeg lurer på om Simonnes denne­ gangen står i fare for å sette likhetstegn mellom teologi­ og dogmatikk. Biskopene har tidligere­ drøftet dogmatikk og etikk grundig i dette spørsmålet. De spiller fortsatt helt åpent om at de ikke kommer til enighet 
her.

Samtidig holder de fast på tidligere konsensus om at dette spørsmålet ikke skal være kirke-
splittende.

Biskopene har valgt å la kirkens­ enhet være overordnet spørsmålet om likekjønnet samliv. Noen mener det ikke er mulig. Jeg kom selv rett fra domprostmøte hos Kirkenes Verdensråd i Genève til Bispemøtets orientering­ om sitt samlende vedtak.

I Genève gjorde generalsekretær Olav Fykse Tveits klarsyn og visdom i arbeidet med å bidra til enhet mellom kirkesamfunn inntrykk. Disse kirkesamfunnene er mer forskjellige enn grupperingene i Den norske kirke.

Den samme visdommen oppfattet jeg kom til uttrykk gjennom Bispemøtets vedtak.

Teologi er læren om Gud. Teologien lærer oss at Gud vil ha rela-
sjoner og fellesskap. «Må de alle være ett, slik du, Far, er i meg og jeg i deg. Slik skal også de være i oss, for at verden skal tro at du har sendt meg», sier Jesus.

Mon ikke Bispemøtet har gitt et historisk teologisk bidrag til denne enheten gjennom sitt vedtak?

Først publisert i Vårt Land 04.11.2015

LES MER: Rolf Kjøde spør «Splittar den nye ekteskapslæra?»

LES MER: Karl Johan Hallaråker skriver om «Kloke bisperåd i ein vanskeleg situasjon

Gå til innlegget

Bønn på Høstutstillingen

Publisert over 5 år siden

Viser til Vårt Lands oppslag i papirutgaven lørdag 13. sept. d.å. om Gyrid Gunnes’ performance på Høstutstillingen.

Utgangspunktet for min vurdering av prosjektet er at Gunnes i denne sammenheng opptrer som kunstner og ikke primært som prest på kirkens vegne. Jeg oppfatter at Gunnes ønsker å utforske bønn som en kunstnerisk praksis for dialog. Det er spennende at én av de prester jeg som fungerende biskop har tilsyn med, har fått anledning til å delta på Høstutstillingen. Det er for øvrig interessant i seg selv at Høstutstillingen gir rom for religiøse uttrykk.

Med dette som bakgrunn ville det vært uheldig om jeg skulle prøve å styre bønnene eller innholdet i prosjektet. Å diktere eller sensurere kunsten må ikke bli noen oppgave for kirken. Når det gjelder bruk av prestekjole og stola i denne sammenheng er det min vurdering at det ikke er grunnlag for å motsette meg det. Jeg har forståelse for at dette vekker reaksjoner og er innforstått med at vurderingen beveger seg mot en grense. Her vil det være ulike oppfatninger som gir grunnlag for videre samtale i kirken. Denne samtalen vil jeg selv gå inn i med åpen holdning.

Å ønske Gunnes lykke til som kunstner inn på Kunstnernes hus, innebærer ikke nødvendigvis at jeg går god for alle hennes religionsteologiske poeng. Samtidig har jeg tillit til at Gud er så stor og barmhjertig at vi blir hørt når vi ber oppriktig, uansett hvor vi ber og hvor uavklarte våre gudsbilder måtte være.

Både selve performancen og Gunnes’ uttalelser i media er materiale som kirken trenger å reflektere over i ettertid. Som majoritetskirke må vi tåle å utfordre oss selv på våre holdninger og standpunkt i et flerreligiøst samfunn. Dette ønsker Gyrid Gunnes å bidra til, og jeg håper hennes kunst vil åpne opp for slik konstruktiv refleksjon snarere enn å lukke den til.

Fungerende biskop i Oslo, Anne-May Grasaas

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Guds fravær
av
Geir Tryggve Hellemo
19 dager siden / 1218 visninger
Ja vel, gamlis
av
Heidi Terese Vangen
25 dager siden / 1210 visninger
Hjemmesentrert kirke
av
Joanna Bjerga
7 dager siden / 1115 visninger
Det vi ikke ser
av
Magne Nylenna
11 dager siden / 851 visninger
Biskop Byfugliens merkelige avskjedsreplikk
av
Roald Iversen
rundt 2 måneder siden / 602 visninger
Humanismens hellige skrifter
av
Didrik Søderlind
nesten 2 år siden / 572 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere