Andreas Masvie

Alder:
  RSS

Om Andreas

Andreas Masvie er redaktør for magasinet Mentsch (www.mentschmagazine.com) og studerer filosofi og teologi ved University of Oxford. Han har en bachelorgrad i økonomi fra Norges Handelshøyskole (NHH).

Følgere

Å helbrede våre spedalske

Publisert 7 måneder siden - 1415 visninger

Hvordan kan vi som samfunn best hjelpe stoffmisbrukere? Hvordan kan vi minimere de negative effektene av narkotiske stoffer? Hva slag politikk bør vi føre?

Kristendommen har alltid vært preget av omsorg for de svakeste, også de som oppfattes som ekle og farlige – tenk bare på de spedalske. Og nettopp derfor skal jeg argumenter for at kristne bør omfavne avkriminalisering og et statlig regulert marked for narkotiske stoffer, slik det gjøres med tobakk og alkohol og medisiner. Det innebærer at KrF ikke kan fortsette med kategorisk å avfeie helseminister Høies rusreform. Tvert imot, KrF burde være blant Høies fremste (kritiske) støttespillere.

Først må man spørre hva slags prinsipp ruspolitikken skal baseres på? Ruspolitikken bør minimere de negative effektene av narkotiske stoffer. Hva slags politikk som realiserer dette prinsippet, er et empirisk spørsmål. Og empirien er relativt entydig: Det er ikke slik at et generelt forbud mot narkotiske stoffer minimerer de negative effektene.

Portugal, som Høie har besøkt i disse dager, avkriminaliserte alle narkotiske stoffer i 2001. I Portugal kan myndige kjøpe og konsumere et hvilket som helst stoff. Så, hva skjedde i Portugal etter 2001?

Antall dødsfall knyttet til narkotiske stoffer falt betydelig. Nå dør det over 20 ganger så mange personer per capita i Norge sammenlignet med Portugal. Antall HIV-smittede falt fra over tusen til 56. Totalforbruket har ikke økt. Tvert imot: I dag er det bare halvparten så mange heroinmisbrukere sammenlignet med hva det var på slutten av 90-tallet.

Portugal er et land som er relativt likt Norge. Men er det nødvendigvis slik at man vil se lignende effekter i Norge? For å kunne svare på dette, må man undersøke årsakssammenhengene.

 

Institusjonalisere omsorg

Før jeg kommer til de kalde mekanismer som forklarer årsakssammenhengene: Portugals resultater kan også delvis forklares som en menneskeliggjøring av stoffmisbrukerne. Ved ikke lenger å identifisere stoffmisbrukerne som kriminelle, men heller som pleietrengende, institusjonaliserer man en omsorg for stoffmisbrukerne.

Dessuten, ved å identifisere stoffmisbrukerne som pleietrengende, oppstår en helt annen tillit mellom stoffmisbrukerne og myndighetene. Dette gjør det mulig å ta tak i de underliggende problemene – som kan forklare hvorfor personen ender opp som stoffmisbruker – på en langt mer effektive måter. For 70-80 prosent av alle stoffmisbrukere, er de underliggende problemene en direkte konsekvens av traumatiske barndomsopplevelser. Derfor kan man bare i begrenset grad snakke om stoffmisbruk som en følge av dårlige valg. Det er heller slik at stoffmisbrukerne er våre spedalske.

 

Mekanismene bak empirien

Så til de kalde mekanismene, som omhandler incentiver, produksjon og markeder. Jeg skal peke på tre mekanismer som trer i kraft ved avkriminalsering og statlig regulering.

For det første: Man må ikke lenger oppsøke tunge stoffmiljøer for å få tilgang på markeder for narkotiske stoffer. Dersom ungdommer i dag vil ha hasj, kan de bli ledet til slike tyngre stoffmiljøer – for det er her markedene befinner seg. Og i disse markedene kan man raskt bli pushet til å prøve andre narkotiske stoffer. Disse stoffene er gjerne langt mer avhengighetsdannende enn hasj. Ved avkriminalsering og statlig regulering synker derfor sannsynligheten for at ungdommer ender opp som stoffmisbrukere.

For det andre: Når narkotiske stoffer er kriminalisert, skaper myndighetene incentiver for å begå mer kriminalitet. Se for deg at en stoffmisbruker får bot for å bære et stoff. For å kunne betale boten, bryter personen seg kanskje inn i et hus. Dette innbruddet leder kanskje til en fengselsstraff. Etter dette blir det ikke bare langt vanskeligere å få arbeid, men man blir også en del av kriminelle nettverk. Ved avkriminalsering og statlig regulering synker derfor sannsynligheten for at stoffmisbrukere havner utenfor samfunnet.

For det tredje: Ved uregulert produksjon, selges narkotiske stoffer som er skitne, og langt farligere. Et eksempel på dette er syntetisk hasj, som er langt farligere enn den naturlige hasjen. Men for å kunne regulere produksjonen, kan ikke produksjonen være kriminalisert. Ved avkriminalsering og statlig regulering vil derfor langt færre personer, og spesielt stoffmisbrukere, bli utsatt for alvorlige sykdommer.

Også andre negative effekter av narkotiske stoffer kan herje fritt som konsekvens av dagens generelle forbud. Ett eksempel er de destruktive internasjonale strukturene som Norge er med å opprettholde. Hele land, som Mexico, raseres av gjengkriminalitet knyttet til narkotika, ettersom det er så stor profitt forbundet med å skaffe seg kontroll over de ulovlige markedene. Dette er noen av grunnen til at FN nå også tar til orde for forebygging og behandling av stoffmisbruk, fremfor kriminalisering.

 

Tilbake til politikken

Dersom kristne faktisk bryr seg om stoffmisbrukere – og denne er rettet direkte mot KrF – kan man ikke kategorisk avfeie avkriminalisering og statlig regulering. Dette handler om å forstå at prinsippet om å minimere de negative effektene av narkotiske stoffer sannsynligvis realiseres ved avkriminalisering og statlig regulering. Derfor er avkriminialsiering og statlig regulering alternativer man i det minste må tørre å utforske grundig.

Ja, noen er for avkriminalisering fordi de ønsker selv å konsumere stoffer. Men det er en feilstutning å hevde at avkriminalisering derfor ikke minimerer de negative effektene av stoffkonsum. Dette er et empirisk spørsmål. Og empirien tyder på at det generelle forbudet opprettholder strukturer der stoffene fritt får konsumere samfunnets svakeste. Eller, med andre ord, de spedalske hives utenfor bymuren, så de kan ligge der og råtne for seg selv.

Gå til innlegget

Om å outsource det menneskelige

Publisert 10 måneder siden - 544 visninger

Bioteknologirådet mener at man i fremtiden kan «få barna levert». Det vil si at svangerskapet outsources. Hvordan skal man tenke rundt dette?

I en artikkel i Aftenposten forklarer Elisabeth Gråbøl-Undersrud, seniorrådgiver i Bioteknologirådet, at man i fremtiden kanskje slutter å si at man «lager» og «bærer» barn, men heller «får dem levert». Gråbøl-Undersrud beskriver med andre ord ikke den type forbedring og forenkling av svangerskapet som medisinsk forskning har gitt oss over de siste hundre år, men en radikal forandring: Reproduksjon skal ikke lenger være en naturlig prosess, men en bioteknologisk prosess.


«Om 50 år tror jeg vi vil tenke at det var sykt at vi lot kvinner gå gjennom fødsler», sier Aksel Braanen Sterri til Minerva. Hvordan kan man reflektere rundt dette? Noen tenker kanskje: Dette er egentlig ikke så forskjellig fra tidligere medisinsk forskning. Er det det ikke slik at man bare forbedrer og forenkler svangerskapet ved å outsource det? Og dessuten, hvorfor må svangerskapet være en naturlig prosess?


Man kan tilnærme seg problemstillingen fra to ulike perspektiver. Én tilnærming er empirisk: Hva vet vi om svangerskapets betydning for foreldre og barn? Én annen er mer filosofisk: Hva gjør det med oss som mennesker – og samfunn – når vi bryter ned kontinuiteten mellom foreldre og barn?


Jeg begynner med det empiriske perspektivet. Det er forsket mye på effekten av bonding (altså tilknytning) mellom foreldre og barn, spesielt siden 60-tallet. Forskningen kom blant annet som en respons på at man ble oppmerksom på foreldrenes sorg ved spontanabort. Og sørging forutsetter at man står i en betydningsfull relasjon til det som er mistet.


Hva har man funnet i denne forskningen? For det første: Det er ingen tvil om at det er sammenheng mellom god foreldre-barn bonding på den ene siden, og en rekke positive sosiale og helsemessige effekter på den andre siden. Ja, det er stor enighet om at det er avgjørende å sikre god bonding. For det andre: Det er heller ingen tvil om at god foreldre-barn bonding starter før fødsel, og ikke bare er noe som skjer etter fødsel.


Utover anekdoter («jeg føler det ikke slik») og ad hominem («bare kvinner kan mene noe om dette»), hører man som regel to motargumenter når man presenterer slik forskning. Noen hevder at forskningen er ubrukelig, all den tid adoptivforeldre (altså foreldre uten svangerskap) er like dyktige foreldre som biologiske foreldre. Men dette er irrelevant. For dersom Per kunne velge mellom enten å bli adoptert eller ikke å bli adoptert – og man holder likt alt som kan holdes likt, foruten de biologiske relasjonene, som kuttes ved adopsjon – er det åpenbart mest fordelaktig for Per ikke å bli adoptert. Men så er det jo slik at det i praksis aldri har vært en slik valgsituasjon. Som regel er valget (i den grad Per har et valg) enten å bli adoptert av dyktige foreldre, eller å ha dårlige eller ingen foreldre. Da er selvsagt adopsjon det beste valget.


Et annet motargument er at man bør outsource svangerskapet nettopp fordi bondingen er viktig. Ettersom bonding er så viktig, kan det få betydelig negative konsekvenser for barnet dersom bondingen ikke er god. Ergo man bør sikre god kunstig bonding. Dette er et typisk ad hoc argument, og er problematisk på en rekke plan: Er det ikke slik at naturlig bonding i de fleste tilfeller er god? Er det i det hele tatt mulig å sikre en like god kunstig bonding? Det er forsket på spørsmål som tangerer det siste spørsmålet. Og resultatene er at det er noe genuint betydningsfullt med den biologiske bondingen.


Det er også en rekke filosofiske grunner til å være forsiktige, som kommer i tillegg til de empiriske. Hva skjer med samfunnet når den direkte biologiske tilknytningen – den dypeste kontinuiteten – mellom menneskene eroderes (som også er tilfellet med for eksempel såkalte designerbarn)? Hva skjer med vår følelse av identitet når det ikke lenger finnes noen slikt som entydige mine foreldre, eller min familie. Hva skjer når jeg rives ut av dette fundamentale vevet jeg er spunnet inn i, som består av gener og blod, og utgjør den relasjonelle grunnstrukturen som definerer den jeg er?


I ønsket om å outsurce svangerskap og designe barna er det en slags religiøs forakt for det fysiske, for det biologiske. Og det er en forakt som kan mess up noen av de mest fundamentale aspektene ved det å være menneske.

Gå til innlegget

Forøvrig bør Kartago ø­delegges

Publisert rundt 1 år siden - 3378 visninger

Den romerske statsmannen Cato var besatt av å ødelegge Kartago. På samme måte bør KrF være besatt av verdi-­spørsmålene.

Jeg tror KrFs beskjedne oppslutning er sunt for partiet. Ikke bare fikk man sneket seg over sperregrensen, slik at man får beholde noe av sin posisjon; partiet fikk også en viktig lærepenge. Og det er en lærepenge som kan hjelpe partiet ikke bare til å overleve, men også til å vokse seg større.

Myke, ikke sterke

Hva består lærepengen i? Følgende: forstå at du er et nisjeparti. Hva er så nisjen? Nisjen er verdier generelt, og menneskeverd spesielt. I valgkampen har KrF fremstått som myke og følsomme når det gjelder disse verdiene, ikke som sterke og overbevisende. Det holder for eksempel ikke å si at man er imot sorteringssamfunnet, og begrunne det med at man ikke ønsker et slikt samfunn.

Noen mener kanskje at dette er å være for slem. Men tallene er slemmere: I en valgkamp som i stor grad handlet om verdier – altså tidenes mulighet for et parti med verdier som nisje – så mister KrF hver fjerde stemme. Til sammenligning mistet Ap, partiet som omtales som den store taperen, halvparten så mange stemmer.

Fortjener ikke bedre

Dette er ikke bare et skuffende resultat, det er verre, det er nesten utrolig. Jeg liker Hareide, men jeg er uenig med ham: Det er på ingen måte slik at partiet «fortjener et langt bedre­ resultat». Alt lå til rette for et ­fabelaktig valg, men KrF mistet altså én fjerdedel av stemmene. Da fortjener man ikke bedre.

Jeg skal foreslå en enkel strategi for KrF: Kartago-strategien. Cato den eldre, en romersk statsmann, skal ha avsluttet alle sine taler med: «For øvrig bør Kartago ødelegges.» Cato var besatt av å ødelegge Kartago. På samme måte bør KrF være besatt av verdispørsmålene – partiet bør ikke bry seg om samferdsel eller kommunesammenslåing eller kultur.

Nei, nevn heller argumenter mot sorteringssamfunn i slutten av hver eneste tale. I dag drukner verdiene i KrFs omfattende partiprogram. Det betyr ikke at KrF ikke skal ha en helhetlig politikk; det betyr bare at velgerne aldri må være i tvil om hva slags saker KrF vil prioritere.

Godt utgangspunkt

Ett og annet tyder på at Hareide har skjønt dette: Til Dagbladet forteller han nå at KrF trekker støtten til regjeringen dersom de åpner for (1) Oljeboring i Lofoten, Vesterålen og Senja, (2) Liberalisering av alkoholpolitikken, (3) Tidlig ultralyd, (4) Aktiv dødshjelp og (5) Søndagsåpne butikker. Dette er et godt utgangspunkt.

Samtidig er det noe arkaisk over dette, et uttrykk for en slags identitetskrise. For det første: Er søndagsåpne butikker – pur symbolpolitikk – virkelig med på en slik liste? Sidestilles dette med tidlig ultralyd?

Det råder en voldsom forvirring når mange i KrF opplever dette som en verdisak. Det er det selvsagt ikke. Hvor mange i KrF har vel ikke arbeidet – kanskje med arbeid knyttet til partiet – på en søndag? Hvor mange tar seg vel ikke frihet til dette, når de føler de må?

Spørsmål om prioriteringer

For det andre: Hvorfor skal man utelukke samarbeid med en Høyre-Frp-­regjering, når dette potensielt kan gi ­påvirkningskraft i viktige saker? Sentralstyremedlem Karin Bjørkhaug forklarer at det er «potensial for å vinne viktige seire for KrF også på rødgrønn side». Hun nevner distriktspolitikk som et eksempel. Og plutselig gjør hun velgerne i tvil om hva slags saker KrF vil prioritere: tidlig ultralyd eller distriktspolitikk?

Høyre har ikke gått inn for tidlig ultralyd, mens Venstre er åpne og Frp er for. Her kunne derfor KrF hatt betydelig påvirkning –dersom partiet hadde åpnet for samarbeid.

Jeg er overbevist om at KrFs beskjedne oppslutning er sunt for partiet. Omsider kan man innse at man er et nisjeparti, og legge strategier deretter. Det vil si, man kan finne tilbake til sin identitet, og leve deretter.

Og forøvrig bør Kartago ødelegges.

Gå til innlegget

Vi, de radikalkonservative

Publisert rundt 1 år siden - 497 visninger

Ikke sjeldent blir «konservativ» anvendt som et slags skjellsord. Men er det noen skam i å være konservativ? På ingen måte—jeg beskriver meg selv helst som radikalt konservativ. Da kan man kanskje lure; hva innebærer det egentlig å være radikalkonservativ?

 

Det intelektuelle og det åndelige

I morgen, fredag, lanserer vi magasinet Mentsch, som Vårt Land skrev om for et par uker siden. Magasinet profilerer seg som radikalkonservativt. Her skal det åndelige og det intellektuelle flyte sammen. Både det intellektuelle og det åndelige setter oss nemlig i stand til å avdekke sunne strukturer—strukturer som hjelper mennesket med å utfolde og utvikle sin menneskelighet. Dette er eksempelvis strukturer i forbindelse med stat, kirke og familie. Og en konservativ vil, som begrepet antyder, konservere slike strukturer. Det betyr altså ikke konservering for konserveringens skyld: Alle strukturer skal utforskes og utfordres, ofte justeres, og bare de sunne skal tas vare på.

Derfor må den konservative forkaste ideen om at det er moralsk likegyldig hva enkeltpersonen foretar seg, så lenge vedkommende ikke direkte skader noen. Dette betyr at den radikalkonservative aldri kan akseptere samtidens personlige liberalisme (men her må man holde tungen rett i munn: Det betyr ikke automatisk at den radikalkonservative må forkaste politisk-filosofisk liberalisme). En radikalkonservativ vil påpeke at både du og jeg er mennesker. Av denne enkle grunn er det noen begrensninger i vår natur. Mens trærne blomster ved jord, sol og vann, er mennesket avhengig av sunne strukturer, være seg teologiske, sosiale, politiske og økonomiske. De strukturene som bidrar til at det menneskelige utfolder og utvikler seg, er sunne strukturer.

Det er mange som kaller seg konservative—og mange av disse kan være temmelig forskjellige fra hverandre. Den radikalkonservativ er ikke bare opptatt av strukturene, hvordan disse er og bør være; den radikalkonservative må naturligvis også være radikal. Og med radikal mener jeg det som er gjennomgripende, det som gjennomsyrer alt. Det betyr at det ikke bare er strukturene som er betydningsfulle; det er menneskene som operer innenfor strukturene som er betydningsfulle. Det er tross alt på grunn av menneskene at den radikalkonservative i det hele tatt er interessert i strukturer. Og for den radikalkonservative innebærer dette et visst ansvar. Den radikalkonservative må ut av sitt hjem og danne relasjoner, aktivt elske sin neste. For det er dette, å elske, som er essensen av sunn menneskelig utfoldelse og utvikling.

 

Radikalkonservative og rabbinere

Det er tre dimensjoner ved radikalkonservativismen. Disse kan formuleres som dyder: Den radikalkonservative etterstreber å være tenkende, elskende og åndende. Det å være tenkende er å interessere seg for det menneskelige. Hva vil si å være et godt menneske? Dette avdekkes ved filosofi og litteratur og teologi og andre vitenskaper. Det er spesielt to spørsmål tankene skal utforske og utfordre: Hva er gode strukturer? Hvordan skal mennesket operere innenfor disse strukturene?

Det å være elskende er å forstå mennesket som først og fremst relasjonelt; og utleve dette menneskesynet i praksis. Det å være åndende er å hengi seg til Gud fremfor å hengi seg til seg selv, med alt som dette innebærer.

Innenfor de tre radikalkonservative dimensjonene kan det være mye uenighet, som det også vil være i magasinet Mentsch. Det er litt med radikalkonservative som med rabbinere: Der to eller tre er samlet for å diskutere, hender det ikke sjeldent at det er fire forskjellige synspunkter. Dette skyldes den radikalkonservatives begeistring for mennesket og iver etter å avdekke det gode, samtidig som han eller hun må anerkjenne at mennesket bare vet stykkevis og delt. Det maner til, på en og samme tid, både bestemthet og ydmykhet. Nettopp derfor må man alltid være åpen for andre resonnementet.

Det betyr at den radikalkonservative er i konflikt både med den personlige liberalismen, og er i eksil blant mange av de som gjerne kaller seg for konservative. Her, blant de radikalkonservative generelt og i Mentsch spesielt, kan man på én og samme tid tenke fritt, elske aktivt og ånde hengivent.

Gå til innlegget

Moderne fariseere

Publisert over 1 år siden - 1268 visninger

Riktig, jeg ønsker å ivareta tosomheten som ramme for foreldreskapet. Om det gjør meg til en «fariseer», så lever jeg fint med det

I henhold til Arve Thorsen og Lars Martin Mediaas er konservative «moderne fariseere». Ettersom de ønsker å ivareta tosomhet som ramme for foreldreskapet, er konservative nemlig bare interessert i «god gammeldags dyneløfting». Hvorfor? Fordi de får «mye sladder å spre under kirkekaffen».

Dette er altså anklager fra mennene som—i samme artikkel—etterspør «raushet» og «sømmelige former» i diskusjonen om tre juridiske foreldre. Men Thorsens og Mediaas’ anklager er ikke fornærmende; de er for sleivete formulert til å fornærme. Det som imidlertid kunne vært fornærmende, er artikkelens generelle feil og mangel på logisk sammenheng. Jeg skal ta for meg fem eksempler på dette.

For det første mener Thorsen og Mediaas at tre juridiske foreldre kan være nødvendig for å sikre at ikke «viktige omsorgspersoner forsvinner ut av livet» til barnet. Men forslaget om tre juridiske foreldre handler ikke om dette. Forslaget om tre juridiske foreldre handler om hvorvidt man skal gi juridiske rettigheter til mer enn to omsorgspersoner på én og samme tid.

For det andre preges Thorsens og Mediaas’ artikkel av en manglende forståelse for lovens virkemåte. Når man ønsker å innføre en ny lov, må man veie totaliteten av hensyn. Man kan ikke nøye seg med å isolere hensyn til en liten, begrenset gruppe (og gruppen som kan tjene på tre juridiske foreldre er nettopp liten og begrenset). Hvorfor ikke? For til tross for at man kanskje gjør det bedre for den lille, begrensede gruppen, kan lovene gjør det langt verre for andre grupper (som er tilfellet med tre juridiske foreldre).

For det tredje avfeier Thorsen og Mediaas forskning fra noen av verdens ledende institusjoner. Hva er grunnen? Visstnok fordi forskningen understøtter en teori om foreldreskap og tosomhet de ikke liker. Dette er absurd. Selve ideen med forskning er å danne teorier. Og ser ikke Thorsen og Mediaas ironien i at de avfeier forskningen fordi de holder visse andre teorier? Det er selvsagt svært problematisk at man ikke lar forskning korrigere teoriene. Derfor holder ikke Thorsen og Mediaas så mye en teori om normløst foreldreskap; de holder en ideologi, som ikke lar seg påvirke av forskning.

For det fjerde, ettersom de avviser forskning, må Thorsen og Mediaas ty til anekdotisk bevisføring—kreativ som sådan. Kibbutzene er et sted der barna i praksis har femti foreldre, hevder de. Og deres konklusjon: «Så vidt vi vet går det også svært bra med barn som vokser opp der.» Punkt én: Det er utrolig at Thorsen og Mediaas mener at denne anekdoten er bedre enn forskning fra verdens ledende institusjoner. Punkt to: Siden 80-tallet har i praksis ingen kibbutzer vært organisert etter en marxisme der foreldrene deler på omsorgsansvaret. Punkt tre: Grunnen til at kibbutz-marxismen døde ut, var delvis fordi barna opplevde traumer, og ikke ville videreføre modellen. Dette er svært tydelig i Noam Shpancers essay i The Gaurdian, der forfatteren spør retorisk om kibbutz-marxismens normløse familiekonstellasjoner: «Is the goal of changing the world worth such sacrifice?» Punkt fire: Det er oppsiktsvekkende at Thorsen og Mediaas aksepterer at femti foreldre kan være «svært bra» for et barn. Det er en ekstrem ideologi som er vanskelig å ta på alvor.

For det femte viser Thorsen og Mediaas en grunn og kunstig forståelse av hva det vil si å være «konservativ». Dette blir spesielt tydelig når Thoresens og Mediaas konkluderer med at konservative er generelt imot fornyelse; ja, alle «spirer til nye tanker må kveles så fort som mulig» for den konservative. Jeg er fristet til å kalle dette provinsielt. Det som er sikkert, er at det er feil. Og det skal jeg skrive mer om ved en senere anledning.

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Tjene Gud og mammon
av
Vårt Land
rundt 5 timer siden / 1059 visninger
0 kommentarer
Nådens evangelium
av
Petter Olsen
rundt 14 timer siden / 589 visninger
23 kommentarer
Vis kirkelig solidaritet!
av
Tron Hummelvoll
rundt 14 timer siden / 236 visninger
1 kommentarer
No treng vi anti-populistane
av
Emil André Erstad
rundt 14 timer siden / 1051 visninger
7 kommentarer
De unge enslige
av
Vårt Land
rundt 14 timer siden / 747 visninger
1 kommentarer
Skinne klart
av
Åste Dokka
rundt 23 timer siden / 645 visninger
2 kommentarer
Les flere

Siste kommentarer

Alf Gjøsund kommenterte på
Opprop til dugnad
22 minutter siden / 2583 visninger
Daniel Hehir kommenterte på
No-platforming
rundt 1 time siden / 265 visninger
Sølve Nicolay Thobro Lauvås kommenterte på
Pisken svinges i feil retning
rundt 1 time siden / 322 visninger
Daniel Krussand kommenterte på
Nådens evangelium
rundt 1 time siden / 589 visninger
Dan Lyngmyr kommenterte på
No treng vi anti-populistane
rundt 1 time siden / 1051 visninger
Kjell G. Kristensen kommenterte på
Digitale disipler
rundt 1 time siden / 199 visninger
Roald Øye kommenterte på
Oslo-avtalen er død; leve Oslo-prosessen
rundt 2 timer siden / 1114 visninger
Daniel Krussand kommenterte på
Digitale disipler
rundt 2 timer siden / 199 visninger
Kjell G. Kristensen kommenterte på
Nådens evangelium
rundt 2 timer siden / 589 visninger
Kjell G. Kristensen kommenterte på
Nådens evangelium
rundt 2 timer siden / 589 visninger
Daniel Krussand kommenterte på
Nådens evangelium
rundt 3 timer siden / 589 visninger
Dagfinn Gaarde kommenterte på
Nådens evangelium
rundt 3 timer siden / 589 visninger
Les flere