Andreas Masvie

Alder:
  RSS

Om Andreas

Andreas Masvie er redaktør for magasinet Mentsch (www.mentschmagazine.com) og studerer filosofi og teologi ved University of Oxford. Han har en bachelorgrad i økonomi fra Norges Handelshøyskole (NHH).

Følgere

Svendsens menneskerettighetsbrudd

Publisert rundt 2 måneder siden

Einar Svendsen, humanetiker og SV’er, kritiserer nådeløst kristne menigheter som forkynner om synd og fortapelse (BT, 24. januar). Svendsen hevder en slik praksis innebærer menneskerettighetsbrudd mot barna som befinner seg i menighetene: Praksisen utgjør visstnok ikke bare brudd på religionsfriheten, den er endog å regne som «tortur». Selv om det selvsagt finnes menigheter som forkynner på en slik måte at barna får en uheldig og unødig belastning, er Svendsens religionskritikk både malplassert og autoritær.

Jeg har selv vokst opp med en forståelse av at det finnes synd og fortapelse, til tross for at jeg ikke tilhørte noen av menighetene Svendsen nevner. Det er mainstream teologi og kan neppe betegnes som tortur (selv om en del prekener unektelig er kjedelige). Det er kanskje også slik at forkynnelse om godhet og ondskap setter en i enda bedre stand til å reflektere over egen moralske ansvarlighet – dette er ikke veldig ulikt det faktum at vi også forteller til barn, at vårt forbruk og konsum påvirker klimatiske framtidsscenarioer. Det gjør at vi forhåpentligvis evner å etterstrebe bedre liv.

Er dette indoktrinering? Ikke mer enn den indoktrineringen humanetikere à la Svendsen vil utøve over sine egne barn. Jeg vokste nemlig også opp med en forståelse av håp, kjærlighet og evig liv; at Gud kjenner meg og ser meg, og ikke ville at jeg skal frykte, men nyte glede og nærhet. For tenk så grusomt – vil kristne kanskje tenke – å vokse opp som barn i humanetiske miljøer, der man ikke kan ha noen berettiget tro på livet etter døden! 

Det er nå engang slik at alle barn vokser opp i en kontekst definert av sine foreldre. Og så lenge denne konteksten ikke er påviselig og systematisk destruktiv for barnet, vil det være ekstremt å aktivt gripe inn å regulere denne konteksten. Det ville være et direkte brudd med religionsfriheten Svendsen visstnok ønsker å forsvare.

For det er altså slik at det er religionsfrihet her i landet. Nettopp derfor bør Svendsen få forkynne til sine barn at de ikke har noen berettiget tro på livet etter døden. Og på samme måte bør kristne få forkynne om synd og helvete, så vel som om frelse og evig liv.

Gå til innlegget

Kirken er politisk

Publisert 3 måneder siden

Ettersom kirkens rolle er å forandre mennesker, er dens rolle også å forandre politikken.

I løpet av de siste månedene har en rekke kirkeledere forklart i Aftenposten at «kristne må være bevisst forskjellen på politikkens og kirkens rom og rolle i samfunnet». Og i Vårt Land har Åsta Dokka hevdet at kirken bør begynne å møte behov som ikke er særlig «religiøse» (23. oktober).

Strekke seg etter. 

Normativ antropologi omhandler hva mennesket bør være – det idealet mennesket bør strekke seg etter. Dette idealet bestemmes i paktsforholdet med Herren, den Gud som gav opphav til alt. Her vil jeg løfte frem ett essensielt aspekt ved idealet: overgivelse.

Dette er primært en overgivelse til Herren Gud. Men denne overgivelsen til Herren Gud krever overgivelse til andre mennesker så vel som skapelsen. Dette fremkommer i fortellingen om Edens hage. Her befant mennesket seg i en tilværelse der det fritt og naturlig overga seg til Herren Gud; en overgivelse som materialiserte seg i intime menneskelige forhold og kultivering av naturen. Og denne overgivelsen har ett grunnleggende formål: å skape orden i kaos, og skille førstnevnte fra sistnevnte – og å delta i arbeidet som Gud ferdigstilte i Første Mosebok 1-2, men som mennesket ødela i Mosebok 3.

Det er harmonien i Mosebok 1-2 ethvert menneske lengter etter. Dette er en aktiv lengsel, i den forstand at Herren Gud lar menneskene være med å gjenopprette skillet mellom orden og kaos. Og å være med i dette arbeidet handler om å erkjenne ens egen tilstand, for deretter å bevege seg mot den ovenfor nevnte normative antropologien. Derfor er også ofringen så sentral i oldtidens Israel. Den fremkommer særlig tydelig igjennom tilbedelsen i tempelet. Men det var også lover som krevde at slaver skulle settes fri etter så-og-så mange år så vel som at jorden skulle få hvile (til hvilken grad disse lovene faktisk ble overholdt, er mer usikkert).

Orden fra kaos. 

Den normative antropologien Jesus forkynner er ikke så forskjellig fra den vi finner i oldtidens Israel. Når mennesket overgir seg til Gud, skilles orden fra kaos. Jesus hevder riktignok at denne overgivelsen er enda mer radikal enn den oldtidens israelitter forestilte seg. Herren Gud kom selv for å overgi seg til menneskene, slik at menneskene kunne settes i stand til å overgi seg tilbake – for på denne måten å kunne leve overgivelse til Herren Gud, i en slags transformert Edens hage. Det er denne overgivelsen kirken nå deltar i. Den vil først bli fullendt i den endelige forløsningen. Men som Lukas forklarer, er ikke denne endelige forløsningen bare noe som skal komme slik det forklares i Åpenbaringsboken; det er også en prosess som utvikles igjennom historien.

Det er imidlertid ikke bare teologien som har en normativ antropologi. Enhver politisk filosofi krever et utgangspunkt i en normativ antropologi. Hvordan kan man diskutere hva som er en god stat dersom man ikke gjør det ut ifra en forståelse om av hva som er det gode for mennesket? Det går selvsagt ikke. Derfor er det også slik, at kirken vil være en slags politisk aktør all den tid kirken uttaler seg sterkt om den normative antropologien. Ja, den normative antropologien defineres av evangeliet: Herren Gud overga seg til menneskene slik at menneskene kunne overgi seg tilbake.

Blir ofte flaut. 

Det betyr imidlertid ikke at kirken må eller skal uttale seg om praktisk politikk. Som andre har påpekt: Staten har ingen ekspertise hva gjelder praktisk politikk, og det blir ofte flaut når kirken mener mye om disse anliggende. Kirken skal forkynne evangeliet. Og evangeliet handler om å trekke mennesker mot en spesifikk normativ antropologi, der overgivelse til Gud er essensielt. Denne overgivelsen er en helhetlig livsførsel – den kan ikke reduseres til troen på en håndfull doktriner. Livsførselen krever dessuten at vi overgir oss til andre mennesker så vel som til naturen. Det krever at vi rører ved spedalske og verner om skaperverket.

Denne forståelsen av forholdet mellom kirke og politikk kan konkretiseres med referanse til narkotika- og klimapolitikk. Jeg har skrevet om narkotikapolitikk før, og skal bare gjenta konklusjonen her: kristne kan ikke hevde at det er et absolutt prinsipp å være imot liberalisering av narkotika, altså at det er «ukristelig» å være for liberalisering av narkotika. Kristne kan være prinsippfaste hva gjelder menneskesynet som skal ligge til grunn for narkotikapolitikken, men hvilken narkotikapolitikk som realiserer dette menneskesynet er et spørsmål som må besvares innenfor den praktiske politikken, ikke kristendommen som sådan.

Hva gjelder klima: Selv om kirkens primære oppgave omhandler evangeliet, innebærer evangeliets normative antropologi – som mennesket frelses til – at orden skal opprettholdes. Og når de som er eksperter innenfor fagfelter som omhandler klima uttrykker enighet om at utslippene er for store og forvaltningen for dårlig, så må kirken ta dette inn over seg.

Annet levesett. 

Hvordan skal kirken gjøre dette? Ikke ved å argumentere for karbonskatter, selv om det er åpenbart fornuftig politikk, men ved å mane til et annet levesett. Altså, ved å forkynne det som kirken alltid har forkynt: at menneskene må vende seg bort fra sine avguder. Og det er ikke utenkelig at individualismens konsumerisme er nok en slik avgud – tvert imot, det er vanskelig å forestille seg at noe annet kan være tilfellet.

Det å overgi seg til Gud innebærer en helhetlig livsførsel. Den krever at vi vender oss bort ifra alle våre avguder. Og det er ikke bare det enkelte menneske som må vende seg bort fra sine avguder; det er også noe som må være kollektivt. Derfor kreves det av de kristne, at de er politiske. Ettersom kirkens rolle er å forandre mennesker, er dens rolle også å forandre politikken.

Gå til innlegget

Å helbrede våre spedalske

Publisert rundt 1 år siden

Hvordan kan vi som samfunn best hjelpe stoffmisbrukere? Hvordan kan vi minimere de negative effektene av narkotiske stoffer? Hva slag politikk bør vi føre?

Kristendommen har alltid vært preget av omsorg for de svakeste, også de som oppfattes som ekle og farlige – tenk bare på de spedalske. Og nettopp derfor skal jeg argumenter for at kristne bør omfavne avkriminalisering og et statlig regulert marked for narkotiske stoffer, slik det gjøres med tobakk og alkohol og medisiner. Det innebærer at KrF ikke kan fortsette med kategorisk å avfeie helseminister Høies rusreform. Tvert imot, KrF burde være blant Høies fremste (kritiske) støttespillere.

Først må man spørre hva slags prinsipp ruspolitikken skal baseres på? Ruspolitikken bør minimere de negative effektene av narkotiske stoffer. Hva slags politikk som realiserer dette prinsippet, er et empirisk spørsmål. Og empirien er relativt entydig: Det er ikke slik at et generelt forbud mot narkotiske stoffer minimerer de negative effektene.

Portugal, som Høie har besøkt i disse dager, avkriminaliserte alle narkotiske stoffer i 2001. I Portugal kan myndige kjøpe og konsumere et hvilket som helst stoff. Så, hva skjedde i Portugal etter 2001?

Antall dødsfall knyttet til narkotiske stoffer falt betydelig. Nå dør det over 20 ganger så mange personer per capita i Norge sammenlignet med Portugal. Antall HIV-smittede falt fra over tusen til 56. Totalforbruket har ikke økt. Tvert imot: I dag er det bare halvparten så mange heroinmisbrukere sammenlignet med hva det var på slutten av 90-tallet.

Portugal er et land som er relativt likt Norge. Men er det nødvendigvis slik at man vil se lignende effekter i Norge? For å kunne svare på dette, må man undersøke årsakssammenhengene.

 

Institusjonalisere omsorg

Før jeg kommer til de kalde mekanismer som forklarer årsakssammenhengene: Portugals resultater kan også delvis forklares som en menneskeliggjøring av stoffmisbrukerne. Ved ikke lenger å identifisere stoffmisbrukerne som kriminelle, men heller som pleietrengende, institusjonaliserer man en omsorg for stoffmisbrukerne.

Dessuten, ved å identifisere stoffmisbrukerne som pleietrengende, oppstår en helt annen tillit mellom stoffmisbrukerne og myndighetene. Dette gjør det mulig å ta tak i de underliggende problemene – som kan forklare hvorfor personen ender opp som stoffmisbruker – på en langt mer effektive måter. For 70-80 prosent av alle stoffmisbrukere, er de underliggende problemene en direkte konsekvens av traumatiske barndomsopplevelser. Derfor kan man bare i begrenset grad snakke om stoffmisbruk som en følge av dårlige valg. Det er heller slik at stoffmisbrukerne er våre spedalske.

 

Mekanismene bak empirien

Så til de kalde mekanismene, som omhandler incentiver, produksjon og markeder. Jeg skal peke på tre mekanismer som trer i kraft ved avkriminalsering og statlig regulering.

For det første: Man må ikke lenger oppsøke tunge stoffmiljøer for å få tilgang på markeder for narkotiske stoffer. Dersom ungdommer i dag vil ha hasj, kan de bli ledet til slike tyngre stoffmiljøer – for det er her markedene befinner seg. Og i disse markedene kan man raskt bli pushet til å prøve andre narkotiske stoffer. Disse stoffene er gjerne langt mer avhengighetsdannende enn hasj. Ved avkriminalsering og statlig regulering synker derfor sannsynligheten for at ungdommer ender opp som stoffmisbrukere.

For det andre: Når narkotiske stoffer er kriminalisert, skaper myndighetene incentiver for å begå mer kriminalitet. Se for deg at en stoffmisbruker får bot for å bære et stoff. For å kunne betale boten, bryter personen seg kanskje inn i et hus. Dette innbruddet leder kanskje til en fengselsstraff. Etter dette blir det ikke bare langt vanskeligere å få arbeid, men man blir også en del av kriminelle nettverk. Ved avkriminalsering og statlig regulering synker derfor sannsynligheten for at stoffmisbrukere havner utenfor samfunnet.

For det tredje: Ved uregulert produksjon, selges narkotiske stoffer som er skitne, og langt farligere. Et eksempel på dette er syntetisk hasj, som er langt farligere enn den naturlige hasjen. Men for å kunne regulere produksjonen, kan ikke produksjonen være kriminalisert. Ved avkriminalsering og statlig regulering vil derfor langt færre personer, og spesielt stoffmisbrukere, bli utsatt for alvorlige sykdommer.

Også andre negative effekter av narkotiske stoffer kan herje fritt som konsekvens av dagens generelle forbud. Ett eksempel er de destruktive internasjonale strukturene som Norge er med å opprettholde. Hele land, som Mexico, raseres av gjengkriminalitet knyttet til narkotika, ettersom det er så stor profitt forbundet med å skaffe seg kontroll over de ulovlige markedene. Dette er noen av grunnen til at FN nå også tar til orde for forebygging og behandling av stoffmisbruk, fremfor kriminalisering.

 

Tilbake til politikken

Dersom kristne faktisk bryr seg om stoffmisbrukere – og denne er rettet direkte mot KrF – kan man ikke kategorisk avfeie avkriminalisering og statlig regulering. Dette handler om å forstå at prinsippet om å minimere de negative effektene av narkotiske stoffer sannsynligvis realiseres ved avkriminalisering og statlig regulering. Derfor er avkriminialsiering og statlig regulering alternativer man i det minste må tørre å utforske grundig.

Ja, noen er for avkriminalisering fordi de ønsker selv å konsumere stoffer. Men det er en feilstutning å hevde at avkriminalisering derfor ikke minimerer de negative effektene av stoffkonsum. Dette er et empirisk spørsmål. Og empirien tyder på at det generelle forbudet opprettholder strukturer der stoffene fritt får konsumere samfunnets svakeste. Eller, med andre ord, de spedalske hives utenfor bymuren, så de kan ligge der og råtne for seg selv.

Gå til innlegget

Om å outsource det menneskelige

Publisert over 1 år siden

Bioteknologirådet mener at man i fremtiden kan «få barna levert». Det vil si at svangerskapet outsources. Hvordan skal man tenke rundt dette?

I en artikkel i Aftenposten forklarer Elisabeth Gråbøl-Undersrud, seniorrådgiver i Bioteknologirådet, at man i fremtiden kanskje slutter å si at man «lager» og «bærer» barn, men heller «får dem levert». Gråbøl-Undersrud beskriver med andre ord ikke den type forbedring og forenkling av svangerskapet som medisinsk forskning har gitt oss over de siste hundre år, men en radikal forandring: Reproduksjon skal ikke lenger være en naturlig prosess, men en bioteknologisk prosess.


«Om 50 år tror jeg vi vil tenke at det var sykt at vi lot kvinner gå gjennom fødsler», sier Aksel Braanen Sterri til Minerva. Hvordan kan man reflektere rundt dette? Noen tenker kanskje: Dette er egentlig ikke så forskjellig fra tidligere medisinsk forskning. Er det det ikke slik at man bare forbedrer og forenkler svangerskapet ved å outsource det? Og dessuten, hvorfor må svangerskapet være en naturlig prosess?


Man kan tilnærme seg problemstillingen fra to ulike perspektiver. Én tilnærming er empirisk: Hva vet vi om svangerskapets betydning for foreldre og barn? Én annen er mer filosofisk: Hva gjør det med oss som mennesker – og samfunn – når vi bryter ned kontinuiteten mellom foreldre og barn?


Jeg begynner med det empiriske perspektivet. Det er forsket mye på effekten av bonding (altså tilknytning) mellom foreldre og barn, spesielt siden 60-tallet. Forskningen kom blant annet som en respons på at man ble oppmerksom på foreldrenes sorg ved spontanabort. Og sørging forutsetter at man står i en betydningsfull relasjon til det som er mistet.


Hva har man funnet i denne forskningen? For det første: Det er ingen tvil om at det er sammenheng mellom god foreldre-barn bonding på den ene siden, og en rekke positive sosiale og helsemessige effekter på den andre siden. Ja, det er stor enighet om at det er avgjørende å sikre god bonding. For det andre: Det er heller ingen tvil om at god foreldre-barn bonding starter før fødsel, og ikke bare er noe som skjer etter fødsel.


Utover anekdoter («jeg føler det ikke slik») og ad hominem («bare kvinner kan mene noe om dette»), hører man som regel to motargumenter når man presenterer slik forskning. Noen hevder at forskningen er ubrukelig, all den tid adoptivforeldre (altså foreldre uten svangerskap) er like dyktige foreldre som biologiske foreldre. Men dette er irrelevant. For dersom Per kunne velge mellom enten å bli adoptert eller ikke å bli adoptert – og man holder likt alt som kan holdes likt, foruten de biologiske relasjonene, som kuttes ved adopsjon – er det åpenbart mest fordelaktig for Per ikke å bli adoptert. Men så er det jo slik at det i praksis aldri har vært en slik valgsituasjon. Som regel er valget (i den grad Per har et valg) enten å bli adoptert av dyktige foreldre, eller å ha dårlige eller ingen foreldre. Da er selvsagt adopsjon det beste valget.


Et annet motargument er at man bør outsource svangerskapet nettopp fordi bondingen er viktig. Ettersom bonding er så viktig, kan det få betydelig negative konsekvenser for barnet dersom bondingen ikke er god. Ergo man bør sikre god kunstig bonding. Dette er et typisk ad hoc argument, og er problematisk på en rekke plan: Er det ikke slik at naturlig bonding i de fleste tilfeller er god? Er det i det hele tatt mulig å sikre en like god kunstig bonding? Det er forsket på spørsmål som tangerer det siste spørsmålet. Og resultatene er at det er noe genuint betydningsfullt med den biologiske bondingen.


Det er også en rekke filosofiske grunner til å være forsiktige, som kommer i tillegg til de empiriske. Hva skjer med samfunnet når den direkte biologiske tilknytningen – den dypeste kontinuiteten – mellom menneskene eroderes (som også er tilfellet med for eksempel såkalte designerbarn)? Hva skjer med vår følelse av identitet når det ikke lenger finnes noen slikt som entydige mine foreldre, eller min familie. Hva skjer når jeg rives ut av dette fundamentale vevet jeg er spunnet inn i, som består av gener og blod, og utgjør den relasjonelle grunnstrukturen som definerer den jeg er?


I ønsket om å outsurce svangerskap og designe barna er det en slags religiøs forakt for det fysiske, for det biologiske. Og det er en forakt som kan mess up noen av de mest fundamentale aspektene ved det å være menneske.

Gå til innlegget

Forøvrig bør Kartago ø­delegges

Publisert over 1 år siden

Den romerske statsmannen Cato var besatt av å ødelegge Kartago. På samme måte bør KrF være besatt av verdi-­spørsmålene.

Jeg tror KrFs beskjedne oppslutning er sunt for partiet. Ikke bare fikk man sneket seg over sperregrensen, slik at man får beholde noe av sin posisjon; partiet fikk også en viktig lærepenge. Og det er en lærepenge som kan hjelpe partiet ikke bare til å overleve, men også til å vokse seg større.

Myke, ikke sterke

Hva består lærepengen i? Følgende: forstå at du er et nisjeparti. Hva er så nisjen? Nisjen er verdier generelt, og menneskeverd spesielt. I valgkampen har KrF fremstått som myke og følsomme når det gjelder disse verdiene, ikke som sterke og overbevisende. Det holder for eksempel ikke å si at man er imot sorteringssamfunnet, og begrunne det med at man ikke ønsker et slikt samfunn.

Noen mener kanskje at dette er å være for slem. Men tallene er slemmere: I en valgkamp som i stor grad handlet om verdier – altså tidenes mulighet for et parti med verdier som nisje – så mister KrF hver fjerde stemme. Til sammenligning mistet Ap, partiet som omtales som den store taperen, halvparten så mange stemmer.

Fortjener ikke bedre

Dette er ikke bare et skuffende resultat, det er verre, det er nesten utrolig. Jeg liker Hareide, men jeg er uenig med ham: Det er på ingen måte slik at partiet «fortjener et langt bedre­ resultat». Alt lå til rette for et ­fabelaktig valg, men KrF mistet altså én fjerdedel av stemmene. Da fortjener man ikke bedre.

Jeg skal foreslå en enkel strategi for KrF: Kartago-strategien. Cato den eldre, en romersk statsmann, skal ha avsluttet alle sine taler med: «For øvrig bør Kartago ødelegges.» Cato var besatt av å ødelegge Kartago. På samme måte bør KrF være besatt av verdispørsmålene – partiet bør ikke bry seg om samferdsel eller kommunesammenslåing eller kultur.

Nei, nevn heller argumenter mot sorteringssamfunn i slutten av hver eneste tale. I dag drukner verdiene i KrFs omfattende partiprogram. Det betyr ikke at KrF ikke skal ha en helhetlig politikk; det betyr bare at velgerne aldri må være i tvil om hva slags saker KrF vil prioritere.

Godt utgangspunkt

Ett og annet tyder på at Hareide har skjønt dette: Til Dagbladet forteller han nå at KrF trekker støtten til regjeringen dersom de åpner for (1) Oljeboring i Lofoten, Vesterålen og Senja, (2) Liberalisering av alkoholpolitikken, (3) Tidlig ultralyd, (4) Aktiv dødshjelp og (5) Søndagsåpne butikker. Dette er et godt utgangspunkt.

Samtidig er det noe arkaisk over dette, et uttrykk for en slags identitetskrise. For det første: Er søndagsåpne butikker – pur symbolpolitikk – virkelig med på en slik liste? Sidestilles dette med tidlig ultralyd?

Det råder en voldsom forvirring når mange i KrF opplever dette som en verdisak. Det er det selvsagt ikke. Hvor mange i KrF har vel ikke arbeidet – kanskje med arbeid knyttet til partiet – på en søndag? Hvor mange tar seg vel ikke frihet til dette, når de føler de må?

Spørsmål om prioriteringer

For det andre: Hvorfor skal man utelukke samarbeid med en Høyre-Frp-­regjering, når dette potensielt kan gi ­påvirkningskraft i viktige saker? Sentralstyremedlem Karin Bjørkhaug forklarer at det er «potensial for å vinne viktige seire for KrF også på rødgrønn side». Hun nevner distriktspolitikk som et eksempel. Og plutselig gjør hun velgerne i tvil om hva slags saker KrF vil prioritere: tidlig ultralyd eller distriktspolitikk?

Høyre har ikke gått inn for tidlig ultralyd, mens Venstre er åpne og Frp er for. Her kunne derfor KrF hatt betydelig påvirkning –dersom partiet hadde åpnet for samarbeid.

Jeg er overbevist om at KrFs beskjedne oppslutning er sunt for partiet. Omsider kan man innse at man er et nisjeparti, og legge strategier deretter. Det vil si, man kan finne tilbake til sin identitet, og leve deretter.

Og forøvrig bør Kartago ødelegges.

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere