Alf Gjøsund

Alder: 1
  RSS

Om Alf

Konstituert sjefredaktør i Vårt Land

Følgere

De konservatives trumfkort

Publisert over 1 år siden - 3139 visninger

Selv etter sin nedleggelse, har ­Levende folkekirke jokeren i spillet om innflytelsen i folkekirken.

De har forstått alvoret, ledelsen i Åpen folkekirke. Det kan bli med disse fire årene i maktposisjon. Så kan de være glemt, organisasjonen kan bli marginal eller gå i oppløsning, og flertallet de har oppnådd i Kirkemøtet, Kirkerådet og Mellomkirkelig råd kan gå tapt.

Det vil i så fall bety en folkekirke der mye er tilbake til det gamle: Kun de mest engasjerte kirkegjengerne stemmer ved valgene, og representantene blir mindre oppmerksomme på passive medlemmers behov og ønsker.

Et kirkemøte uten grupper som er forpliktet på sine programmer betyr også mer tilfeldige vedtak, friere spillerom for de valgte rådene, og indirekte større makt til biskopene og kirkens administrasjon.

Det betyr også at Stortingets betingelse om mer demokrati i folkekirken, en forutsetning for Kirkeforliket, står i fare for ikke å oppfylles. Og det uten at det er realistisk med reversering av forliket.

Strategiske

Det er med ­andre ord en betydelig følelse av ansvar som vil tynge den lille flokken som til helgen vil utgjøre ­Årsmøtet i Åpen Folkekirke. Et ansvar ingen har gitt dem, men som de har fått fordi de er den eneste gruppen som noen gang har greid å engasjere så mange velgere at det gir mening å snakke om reelt demokrati i kirken.

De har vært strategiske ved spillebordet. De ønsker å være det i framtiden. Et av de mest strategiske trekkene ble gjort på årsmøtet i fjor:

«Åpen folkekirke skal arbeide for at Kirkemøtet fatter vedtak om valgordning og valgregler som gjør at der det stilles kandidatlister blir det ikke nedsatt en nominasjonskomite på bispedømmenivå, med virkning fra Kirkevalget 2019.»

Det geniale med dette vedtaket er at det kan tvinge fram et kirkevalg med klare alternativer. Vi kan få kirkepolitiske partier med program. Vi kan få valgkamp og debatt, og dermed uttalelser som skaper overskrifter. Med andre ord alt som kan skape et snev av folkelig engasjement. 

Dette engasjementet kan Åpen folkekirke være avhengig av for å vinne framtidens kirkevalg.

Joker på andre hender

Problemet med det samme vedtaket er at det er et stort spørsmål om det vil få flertall i Kirkemøtet. Det hjelper ikke om Åpen folkekirke spiller sine kort aldri så godt: De konservative sitter nemlig med jokeren.

Kortet som kan avgjøre spillet ser slik ut: Den eneste andre grupperingen som kunne hatt mulighet til å stille lister, Levende folkekirke, er nedlagt. Folkene som sto bak, flere av dem tunge aktører på konservativ side i kirkedebatten, er dessuten prinsipielt imot å stille egne lister. De mener det er «bispedømmene og menighetene, ikke ulike interessegrupper, som må ha hånden på rattet».

Selv om avisen Dagen utfordret denne tanken på lederplass i forrige uke, er det ingen ting som tyder på at Rolf Kjøde, Øivind Benestad, og de andre tidligere lederne av Levende folkekirke vil snu. Det er heller ingen andre som står klare til å danne kirkepartier. Dermed risikerer vi et scenario der Åpen folkekirke blir den eneste som stiller lister ved kirkevalget – og får 100 prosent av stemmene.

Uaktuelt

Vi kjenner til slike «demo­kratier» fra regimer vi ikke vil sammenligne oss med. Det vil ingen ha. Av denne årsak er det et stort spørsmål om linjen til Åpen Folkekirke noen gang vil bli vedtatt i Den norske kirkes øverste organ.

Organisasjonen kan heller ikke tvinge sine delegater i Kirkemøtet til å stemme for dette. De ble nemlig valgt inn før organisasjonen gjorde sitt vedtak om valgordning, og er dermed ikke forpliktet på det. Dessuten vet vi fra det nylige bispevalget i Stavanger at det er uenighet i Åpen folkekirke om vinneren skal gjøre rent bord, eller om man også skal ta hensyn til mindretallet.

Dessuten har Åpen folkekirke – på grunn av valgordningen – fremdeles ikke rent flertall i Kirkemøtet.

Strategisk plan

Med andre ord er det ikke sikkert at det bare er prinsipielle årsaker til at Rolf Kjøde, Øivind Benestad og de andre frontfigurene fra Levende folkekirke er sterkt imot kirkepartier.

Det kan tvert imot like gjerne være en strategisk plan der hensikten er å stikke kjepper i hjulene for Åpen folkekirkes – og for den saks skyld Stortingsflertallets – ønske om å demokratisere kirken.

Kjøde og Benestad kan nemlig være relativt trygge på at avisen Dagens oppfordring til å etablere en opposisjon til Åpen folkekirke vil falle til jorden. 

Skal det være mulig å etablere et nasjonalt kirkeparti på tradisjonell teologisk grunn, må nemlig de lavkirkelige organisasjonene inn med sine økonomiske og organisatoriske muskler. Det ønsker ikke organisasjonene.

Andre aktører med slike muskler finnes ikke. Resultatet blir ingen opposisjon til Åpen folkekirke, og dermed heller ikke demokratisk legitimitet for den endringen de selv trenger så sårt.

Det ser mørkere ut for Åpen folkekirkes drøm om en partidemokratisk folkekirke. Det kan ikke årsmøtet på lørdag gjøre noe med.

Gå til innlegget

Selvhjelp for et nytt år

Publisert over 1 år siden - 3141 visninger

Åtte viktige egenskaper for deg som ikke bare vil overleve 2017, men kanskje til og med vokse på det.

Mine sosiale medievenner kan deles i to kategorier: De som la ut nyttårsbilde av seg selv og kjæresten med konfetti og champagneglass, sammen med et ønske om et forrykende og framgangsrikt nytt år. Og de som fortalte at de akkurat nå holder pusten fordi så mye kan gå galt i 2017, og som i ren selvterapi oppfordret alle til ikke å miste håpet ennå.

Selv har jeg stor sans for førstnevnte gruppe. De har en egen evne til å være opptatt av de små, nære tingene som unektelig ­betyr mye i livet: At man har det bra, sånn rent privat.

Samtidig må jeg tilstå at jeg har mest til felles med den ­andre gruppen: Pompøs som jeg er, ­føles det naturlig å snakke om de store tingene ved et årsskifte. Og selv om verden sannsynligvis ikke raser sammen i år, så biter jeg meg nervøst i leppa når jeg tenker på hvilken farlig retning alt er i ferd med å ta.

Av samme grunn greier jeg ikke å nøye meg med å håpe. Jeg trenger verktøy som sørger for at jeg ikke bare overlever, men kanskje til og med utvikler meg i motsatt retning av det jeg frykter. Jeg kan ikke snu utviklingen, men jeg kan kjempe imot, bite fra meg der jeg får mulighet. Derfor har jeg laget en personlig liste over egenskaper jeg utvilsomt får bruk for i 2016.

1. Evnen til empati

Kanskje er det bare meg, men jeg føler det hardner til. Er det fordi jeg ­akkurat har oppdaget at nettsteder med videoer av drap, selvmord og henrettelser har et enormt publikum i den oppvoksende generasjonen? Er det fordi jeg legger mindre merke til tiggerne på gaten enn før? Fordi jeg blir stadig flinkere til å takle misforholdet mellom elendig­heten der ute og mitt eget ­relativt luksuriøse liv? Det finnes en bevegelse som vil gjøre selv veldedighet til et spørsmål om beregning og matematikk. Sikkert vel og bra, men den dagen vi mister evnen til medfølelse med den vi står overfor, mister vi alt.

2. Evnen til takknemlighet

Vårt økonomiske system har en innebygget bombe: Den baserer seg på en urettferdig verdensordning. Forbruket vårt er ­avhengig av at det fortsatt finnes billige råvarer og nesten gratis arbeidskraft – altså at medmennesker forblir fattige. Jeg vet det i teorien­, men griskheten og egoismen vinner alt for ofte. Motvekten er takknemlighet for det jeg har, i stedet for å være opptatt av det jeg skal skaffe meg. Takknemlighet er en skremmende vanskelig dyd å forholde meg til.

3. Evnen til å se helheten

Alt var enklere før populismen. Da stemte vi inn politikere vi hadde­ tillit til for at de skulle ta de store avgjørelsene for oss. Medieutviklingen har tatt fra dem denne friheten, med god hjelp fra dem selv. Det kan være et ­demokratisk gode at velgerne nå også ­avgjør detaljsakene, men samtidig et demokratisk problem fordi så mange mangler helhetlig blikk. Miljøtrusselen, flyktningkrisen og kampen mot ekstremisme er eksempler på ­saker som vi vil tape hvis vi lar vår egen lille horisont avgjøre hvem vi stemmer på.

4. Evnen til ydmykhet

Jante­loven var helt sikkert en viktig årsak til både stagnasjon og ­intoleranse. Nå lurer jeg på om den må hentes fram igjen. For skal jeg være ærlig, har jeg lært mye av mennesker jeg ikke trodde­ kunne lære meg noe. Det er ikke uten grunn at hovmod – overdreven stolthet, ringeakt for andre – er nummer én på listen over dødssynder. 2017 blir året for å lytte mer til andre, bli mindre skråsikker og mer nyansert.

5. Evnen til utholdenhet

Ting tyder på at noen har bestemt seg for å føre en utmattelseskrig mot kunnskap og saklig meningsutveksling. Jeg har stor forståelse for dem som ikke orker mer, som går lei usaklighetene og dropper kampen. Siden det er en floskel at kampen ikke kan vinnes av dem som gir opp, vil jeg heller minne seg selv om den viktigste grunnen til å holde ut: Den som gir opp mister seg selv.

6. Evnen til å holde munn

Hva tenker du på? spør Facebook. Vi går fem på og buser ut med det vi tenker og føler akkurat nå, uten å huske den gamle regelen om å telle til ti. Et av de hyppigste spørsmålene som kommer inn til redaksjonen, er spørsmålet om å få slette tidligere uttalelser på nettet. Selv om vi bare i helt spesielle tilfeller kan gjøre dette, har jeg stor sans for å angre. Det er det nest beste, etter å telle til ti før man klikker på «publiser».

7. Evnen til å le

Når så få greier å tenke seg om, er vi i gang. Sinne avler som kjent mer sinne. Det er bra med engasjement, men kjefte­samtaler har en tendens til å bli lite konstruktive. Lær av britene, som aldri går glipp av muligheten til å se med skråblikk på situasjonen. Om vi lar en velment ironisk morsomhet følge smilet, får heller våge seg.

8. Evnen til å skru av

Skal vi overleve, må vi samle krefter, bli forankret i oss selv. Religiøse mennesker har dyrket stillheten i flere tusen år. Først nå har ­resten av verden begynt å oppdage den. Les for eksempel Erling Kagges bok Stillhet i støyens tid. Den er så lettlest at en tolvåring kan forstå den og så utfordrende at en åttiåring kan bli skremt. For Kagge har rett: Det lukter feighet av vår vegring mot å bli kjent med oss selv.

Følg kommentator Alf Gjøsund på Facebook 

Gå til innlegget

Den tapte barnetroen

Publisert over 1 år siden - 3810 visninger

Vi hører ofte om problemene autoritær forkynnelse kan skape, men glemmer at den varme, inkluderende ­forkynnelsen er medskyldig.

Hun gråt sårt, Sara Jessica­ ­Desantiago fra Libya, da hun i programmet Mellom himmel og jord på NRK P1, fortalte om troen hun hadde mistet.

Hun hadde vokst opp med et bilde av profeten Muhammed som «god, varm og inkluderende». Så fant hun ut at han bare var et vanlig menneske. At han bare hadde vært et symbol for det gode.

– Han sa mye grusomt også. Jeg ble så skuffet over ham. Det var tøffere for meg å miste ­Allah og Muhammed enn å miste familien min, sa hun.

Ikke for dem

Julaften var barne­tro tema i Vårt Land. Saken inneholdt 12 sitater fra kjendiser som har erklært at de fortsatt har barnetroen intakt.

Jeg har møtt mange av dem som har mistet barnetroen. ­Tapet er noe av det mest smertefulle de har vært gjennom.

Felles for dem er at det vakreste de visste, fundamentet i livet, en dag var borte. For Desantiago handlet det om bildet av profeten Muhammed. For mange i den kristne norske kulturen handler det om bildet av Jesus. Det stemte ikke likevel at han hadde omsorg for dem, at han hørte dem, at «som dagen er, så skal din styrke være». Ikke for dem.

Da de trengte ham, var han der ikke. Hadde han noen gang vært der?

Raseri

Noen ganger har de fortalt om sangene. Blott en dag. Eg veit ei hamn. Lær meg å kjenne dine veie. O Jesus du som fyller alt i alle. Om hvor uendelig vakkert, og samtidig uendelig vondt det er å høre dem.

Nå handler sangene om brutte løfter. Om sviket fra ham som ikke kunne svikte.

Noe av det som beveget ved fortellingen til Sara Jessica Desantiago var at hun var så bevisst på sin egen sorg.

Ikke alle er det. Noen ganger er raseri den beste beskrivelsen. Tekstene i avhoppergrupper på Facebook, og i debatten om religion og teologi, kan ose av forakt for dem som fortsatt tror.

Fra sidelinjen kan vi undre oss over de sterke følelsene. I hvert fall hvis vi ikke selv kjenner erfaringen av å bli grunnleggende sveket, av Gud, av de menneskene som sto i hans sted, eller av oss selv. Det gir andre forutsetninger for å forstå dette sorte hullet av skuffelse og sorg.

Den varme forkynnelsen

Vi hører mange ganger om problemene autoritær forkynnelse kan skape. Om hvor mange som blir støtt bort av harde bud og strenge regler.

Vi glemmer ofte problemene den varme, inkluderende forkynnelsen skaper. Den om en Gud som er en trygg havn. Som står fast når alle andre svikter. Som det er så godt å tro på.

Og forkynnelsen om fellesskapet som er så varmt: Hør hvor det stormer der ute. Her er det fredfullt og trygt.

Hva skulle man ellers si? At det er alt annet enn fredfullt og trygt på innsiden? At du mange ganger må stole på deg selv – i praksis?

Det finnes kanskje en barnetro som holder. Den som vakler, er den subjektive, ensidige troen som egentlig ikke tar inn over seg det skrøpelige, alle årsakene til tvil som står i kø.

Jeg sier egentlig, for man snakker selvsagt om alt det vonde, før man avslutter med at midt i det vonde er det så godt at ... Problemet er bare at midt i det vonde er det av og til ingen ting som er godt. I møte med den erfaringen blir Gud en teori.

Skaperen

Jeg elsket bede­husets og pinselokalets hverdagsnære Gud, men i mitt liv var han ikke. I likhet med apologetikkens retoriske, logiske Gud – troen der alt går opp. For meg går det ikke opp.

For meg ble voksentroen et møte med Skaperen, i det skapte. Riktig nok et skaperverk fullt av vondskap og lidelse, men også et skaperverk som strekker seg mot lyset, mot håpet og kjærligheten. For meg ble dette – ikke gudsbeviset – men gudshåpet.

Derfor ble julen min høytid. Ikke vet jeg om det er sant at Gud ble kjøtt, en del av denne ulykksalige menneskeslekten som forgjeves prøver å skape mening. Men hvis han finnes, da sitter han ikke på en trone i ensom majestet og dikterer uoppnåelige bud. Da forlater han denne tronen og kommer ned. Da identifiserer han seg med den kjempende, tapende verden, og gir seg selv i kampen. En annen Gud vil jeg ikke ha.

Det ble min voksentro. Den er der i kirken, som en to tusen år gammel linje, under alle ordene.

Jeg setter stor pris på debatt, den har lært meg mye. Men noen ganger lurer jeg på hvordan debatten om Gud, om verdier, tro og teologi, ville blitt om vi så hvor medskyldige vi er, alle vi som har snakket ham i hjel.

Vi er hverandres årsak til at gudsbildet ryker. Og noen ganger til at et bedre bygges opp. Gjerne begge deler samtidig.

Gå til innlegget

Automatisk stenging av profil

Publisert over 1 år siden - 4172 visninger

Endringer i retningslinjene på verdidebatt.no.

Verdidebatt.no er et viktig forum for debatt om ideologi og samfunn. Samtidig ser vi at en rekke brukere har problemer med å følge retningslinjene. Det gjelder særlig følgende punkter under paragraf 4: 

1. Vis respekt, særlig for dem du er uenig med.

2. Unngå nedsettende karakteristikker, personangrep og trakassering.

3. Ikke så tvil om andres motiver.

4. Ikke fordrei andres meninger.

5. Diskutér sak og ikke person.

6. Hold deg til saken og unngå avsporinger (lag heller en ny tråd om du vil debattere et annet tema)

8. Ikke generaliser enkeltpersoner ut fra gruppetilhørighet.

Avstår

Vi har fått mange tilbakemeldinger om at potensielle innleggskribenter og deltakere avstår fra å bruke forumet på grunn av for mange brudd på disse retningslinjene. Dette ønsker vi å gjøre noe med, samtidig som vi erkjenner at det tar uforholdsmessig mye tid å stadig gå inn og redigere innlegg til skribenter som åpenbart ikke forstår hva god debattskikk innebærer. 

Vi erkjenner også at redigering av innlegg ikke er et tilstrekkelig virkemiddel for å oppnå denne forståelsen. Vi kommer derfor bare unntaksvis til å redigere bort det i innlegget som bryter med disse retningslinjene. I stedet vil hele innlegget normalt bli slettet. 

Når innlegget er fjernet, vil det bli helt usynlig. Det vil ikke ligge igjen en beskjed om årsaken til at det er slettet. Derimot vil forfatteren få en e-postmelding om slettingen, der innlegget refereres og slettingen begrunnes. 

Dersom en bruker mottar tre meldinger om brudd på retningslinjene i løpet av en måned, vil profilen automatisk, og uten ytterligere advarsel, bli stengt i en måned. Dette kan strammes ytterligere inn senere.

Retningslinjene

De nye retningslinjene vil bli slik:  

 «Ved tre brudd på retningslinjene i løpet av en måned, vil brukerprofilen automatisk bli stengt i en måned. Dersom brukeren viser at han eller hun ikke har tilhensikt å følge retningsljene, kan redaksjonen utestenge deltakeren for alltid. Ved særdeles alvorlige brudd på retningslinjene kan en debattant stenges ute umiddelbart. Eventuelle innvendinger mot slettingen av dine innlegg gjøres ved henvendelse til redaksjonen, ikke i diskusjonstråden på verdidebatt.no.»

Kom gjerne med synspunkter og spørsmål til denne endringen eller den generelle modereringen av verdidebatt.no under. 

Med vennlig hilsen
Alf Gjøsund
Religions- og debattredaktør Vårt Land

Gå til innlegget

Saken som ikke fenger

Publisert over 1 år siden - 699 visninger

Skal vekkelseskristne vekkes for klimasaken, må det skje fra talerstolen. Der er det ikke nok at den handler om ­sosialetikk.

Kirkeledernes klimaengasjement har hatt «stor positiv betydning og gitt også misjonsfolk økt bevissthet om den bibelske 
forvaltertanken», sa Petter ­Olsen, en av toppene i den lavkirkelige organisasjonen Indremisjonsforbundet, til Vårt Land på lørdag.

Klarere kan det vel ikke sies at det tverrkirkelige tiårsprosjektet Skaperverk og bærekraft har lykkes med sin visjon: At kirkene og de kristne organisasjonene skal bli pådrivere for klima­bevissthet og bærekraftige samfunn.

Problemet er bare at på nettstedet til Sambåndet, det samme Indremisjonsforbundets hovedorgan, ble det ikke publisert en eneste artikkel i 2016 om klimaet og den bibelske forvaltertanken.

Sikkert bare en ren tilfeldighet, tenkte jeg, og undersøkte 
om det samme gjaldt nett­siden til ­Utsyn, hovedorganet til Misjons­sambandet, den største misjons­organisasjonen i Norge. Men ­heller ikke her fant jeg artikler fra det siste året om temaet.

Ingen klimavekkelse

Da Vårt Land og Grønn hverdag i 2011 miljøtestet 23 kristne sommerstevner, strøk 15 av dem. Tendensen var klar: Jo mer lav­kirkelig og vekkelsesorientert en organisa­sjon er, jo mindre opptatt er man av det Olsen kaller «den bibelske forvaltertanken». 
Minst oppmerksomhet var det i Misjonssambandet, Indre­misjonsforbundet og ulike ­
grener av Pinse­bevegelsen.

Apropos sistnevnte, jeg sjekket nettsiden til Korsets Seier også. Mye bra stoff. Men ingen ting om klimaet i år, der heller.

Sluttrapporten fra Skaperverk og bærekraft, forteller det ­samme: Menighetene i Den ­norske kirke har det høyeste ­klimaengasjementet, uten at det på noen som helst måte tar av. I frimenighetene er det derimot svært så labert.

Og nok en gang ser vi det: Jo nærmere vekkelsestradisjonen 
en kirke eller organisasjon ­befinner seg, jo mindre er klimaengasjementet. Pinsebevegelsen, Adventistsamfunnet og Frelsesarmeen sendte ikke engang svar på spørsmålene da Skaperverk og bærekraft-prosjektet skulle evalueres.

Urettferdig

Jeg kunne sikkert kritisert Skaperverk og bærekraft for ikke å ha nådd ut til frimenighetene. Jeg kunne for eksempel analysert prosjektets språk og tiltak, og stilt spørsmål om tilnærmingen har tatt ­vekkelsestradisjonen på alvor.

Det ville i så fall vært urettferdig og lite konstruktivt. Man har ikke akkurat badet i penger. Det er helt naturlig å målrette tiltakene 
mot de menighetene man har størst muligheter for å lykkes i.

Det går selvsagt også an å løfte pekefingeren mot vekkelseskristne menigheter og orga­nisasjoner. Anklage dem for ­likegyldighet, for å ikke bry seg. Det ville heller ikke vært så rettferdig. Vekkelseskristne har et sterkt og positivt engasjement for sine medmennesker på en rekke felt.

Uten pekefinger

Da er det mer interessant å spørre hva som gjør at for eksempel Misjonssambandets generalsekretær Øyvind ­Åsland – som selv ble klimafrelst på Lausanne-konferansen i Cape Town i 2010 – ikke makter å endre 
holdningen til misjonsfolket?

Litt av svaret gir seg selv. Skal vekkelseskristne vekkes, må det skje fra talerstolen. Og på talerstolen er det ikke nok å snakke om etikk, etikken må handle om kristenlivet.

I vekkelsesmiljøer handler kristenlivet først og fremst om å spre det kristne budskapet slik at andre mennesker blir kristne. Det diakonale arbeidet knyttes gjerne opp til det samme. Og ser du på hvordan misjonslederne har begrunnet sitt sosialetiske engasjement, så er punkt én at kulturen bør bevares kristen fordi det understøtter forkynnelsen av evangeliet.

Andre tema i forkynnelsen, som spiritualitet og åndelig ­utvikling, er man litt mindre opptatt av i disse miljøene. Det vil si: Mange er opptatt av det, men opplever at de må utenfor sin egen sammenheng for å få det. 


Fotspor

Men dette er i ferd med å snu. I Korsvei-stiftelsen har de snakket om at kirken må finne til­bake til sine åndelige røtter i mange år. Man snakker om å etterlate seg slike fotspor Jesus ville etterlatt seg. Om å identifisere seg med de fattige og sårbare, slik han gjorde det. Om å være et eksempel til etterlevelse, slik han var det.

Hvis Åsland ønsker grønn teologi, kan det rett og slett hende han må knytte det til det de gamle 
kalte helliggjørelse: Å bli preget 
av Kristus.

I den pietistiske forkynnelsen, som har satt sitt sterke preg på både pinse- og misjonsbevegelsen, handlet det om å avstå fra verdslige gleder, som kino, teater og dans, men også om «gudsfrykt med nøysomhet», og å tjene sine medmennesker, slik Kristus gjorde.

Også i dag handler det om å velge livsstil ut fra en tolkning av hva som kan skade meg selv og min neste. Derfor trenger misjonsfolket og pinsebevegelsen den grønne teologien.

Selv om noen stritter imot, så går det i denne retningen blant vekkelseskristne også.

Problemet er bare at det går sakte. Og verden endrer seg så fort.

Innlegget sto på trykk i Vårt Land 20. desember 2016

Følg kommentator Alf Gjøsund på Facebook.

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere

Siste kommentarer

Kåre Kvangarsnes kommenterte på
Ser du ulven?
27 minutter siden / 7087 visninger
Morten Christiansen kommenterte på
Mindre Venstre-smerter enn kritikerne trodde
36 minutter siden / 56 visninger
Fredrik Evjen kommenterte på
Hviledagen
38 minutter siden / 146 visninger
Tore Olsen kommenterte på
Ser du ulven?
43 minutter siden / 7087 visninger
Kåre Kvangarsnes kommenterte på
Ser du ulven?
rundt 1 time siden / 7087 visninger
Tore Olsen kommenterte på
Ser du ulven?
rundt 1 time siden / 7087 visninger
Rune Holt kommenterte på
Ser du ulven?
rundt 2 timer siden / 7087 visninger
Tore Olsen kommenterte på
9. April vil aldri skje igjen!
rundt 2 timer siden / 430 visninger
Tore Olsen kommenterte på
Ser du ulven?
rundt 2 timer siden / 7087 visninger
Mona Ekenes kommenterte på
Ser du ulven?
rundt 3 timer siden / 7087 visninger
Ragnhild Kimo kommenterte på
Ser du ulven?
rundt 3 timer siden / 7087 visninger
Tore Danielsen kommenterte på
9. April vil aldri skje igjen!
rundt 3 timer siden / 430 visninger
Les flere