Alf Gjøsund

Alder:
  RSS

Om Alf

Religions- og debattredaktør i Vårt Land

Følgere

Kriminelt dumt?

Publisert 11 måneder siden - 1485 visninger

De samme som rødmet av Braanen Sterris religionsangrep, stønnet også av politianmeldelsen til Reiten.

Noen ganger kan man få ville innskytelser. Som da jeg i et bitte lite, svakt øyeblikk kjente på fristelsen til å politianmelde den lokale KrF-politikeren og bloggeren Hallgeir Reiten.

Ikke fordi han skrev på Verdidebatt.no i helgen at «ateisme kan være en parasitt på ellers velfungerende hjerner», selv om det var litt stygt gjort. Sånt må man få lov til å mene. Det finnes jo eksempler på at når tro blir sterk og ensidig, kan den suge evnen til rasjonalitet ut fra både ateister og andre troende.

LES OGSÅ: Hallgeir Reiten: Tid for en mer balansert debatt

LES OGSÅ Hallgeir Reiten: Derfor politianmelder jeg Dagbladet

Årsaken var at Reiten vil ­kriminalisere dumskap. Det var dumt av meg å tenke at det var kriminelt dumt tenkt, men jeg 
ble som sagt revet med et ­øyeblikk.

La oss ta historien fra begynnelsen: Den liberale Dagbladet-kommentatoren Aksel Braanen Sterri gikk til frontalangrep på religionen i oppløpet til påsken. Kanskje han hadde håpet at det skulle bli et tema under høytiden, noe det også 
ble.

Hovedproblemet med kommentaren var at den angrep et så mangslungent begrep som ­religion. Hvilken av de tusen forskjellige religionsvitenskapelige, psykologiske eller teologiske ­definisjonene av religion han angrep, skrev han ikke. Han kan mistenkes for ikke å ha tenkt på det, engang.

I en og samme kommentar ­beskrev han religion som virke­middel for å få folk til å underkaste seg, som grunn til ­ansvarsfraskrivelse, som en livsfarlig tankekonstruksjon for folk med en hang til å følge tanken til sin logiske ende, og som en parasitt på den verste delen av menneske­hjernen.

Han hevdet at fenomenet terrorisme er skapt av religionen, at religion er en trussel mot de verdiene vi (!) setter høyt, og at den står i veien for kompromisser og argumentets makt. Han påsto at religion er en trussel mot menneskets mulighet til å danne seg sin egen mening, mot å basere­ beslutninger på vitenskapen, og mot en fornuftig samtale om moralske spørsmål. (Vi er fortsatt bare kommet halvveis i listen, men må dessverre stoppe av hensyn til spalteplassen.)

Altså den typen kritikk som kan brukes mot all skakkjørt ­ideologi, og mot all mangel på ideologi. Og som bommer på alle varianter av livssyn som forholder seg bevisst til kompleksiteten i mennesket, kulturen og naturen.

Det triste med denne typen tekster er at den styrker en uopplyst, intolerant antireligiøs strømning i samfunnet. Vi ser den i underlige grupper på Facebook, i støttegrupper for sektofre, og nå i form av heiarop på Braanen Sterris egen Facebook-vegg. Og det akkurat idet vi trodde vi hadde gjort oss ferdige med nyateismen.

Det fine med den samme typen tekster er at den utvilsomt framkaller en svakt synlig økning av blodvolumet i huden på halsen og i ansiktet hos de fleste som fikk karakteren C eller bedre på Ex. phil-studiet.

Heldigvis synes Braanen Sterri­ å være så oppegående at han forstår akkurat det, og ydmyk nok til å innrømme det. Derfor rykket han samme dag følgende erklæring inn på sin egne åpne Facebookprofil: «Jeg har fått en del kritikk for denne kommentaren i dag. Det forstår jeg. Den var ikke så presis som jeg skulle ønske den ble...»

Slike innrømmelser har jeg sans for. Det er ikke så lett stadig å skulle produsere grundig funderte tekster som også blir lagt merke til. Jeg er ikke stolt av alt jeg har skrevet selv.

Men akkurat idet alle er skjønt enige om at dette var dumt, så vil altså en overivrig blogger belemre en allerede­ overbelastet påtalemyndighet med anmeldelse av noe som mange kristne i ly av ytrings- og religionsfriheten har drevet med i alle år: Nemlig å karikere annerledes troendes ståsted, for ikke å si forhåndsreservere plass for dem på et varmt sted.

De samme som rødmet av Braanen Sterri, stønnet av ­utspillet til Hallgeir Reiten. Men den samme gruppen som hyllet førstnevnte, jublet. De fikk ­bekreftet at de hadde rett. Og det helt uten å se at Braanen Sterri og Reiten er mer like enn ulike.

Den ene var drevet av sin kristne tro, den andre av sin ateisme. Men begge lot følelsene overstyre samtalen om tro og ideologi, noe som «står i veien for argumentets makt», er en «trussel mot menneskets mulighet til å danne seg sin egen mening», og mot en «fornuftig samtale om moralske spørsmål».

Dessuten forsterker det skillet mellom oss og dem», for å gjengi argumentene til kommentatoren som først slapp følelsene løs.

For ordens skyld: Verken Reiten eller Braanen Sterri har gjort noe kriminelt dumt. De har bare vist seg som litt ureflekterte. Det er straff nok i seg selv.

Først publisert i Vårt Land 31.3.2016

Les også: Anders Tyvand: Oss og dem og Aksel Braanen Sterri

Gå til innlegget

Det er vi som dør

Publisert 11 måneder siden - 725 visninger

Hvis du vil forstå den kristne troen,
 må du forstå identifikasjonen med mannen på korset.

Jeg sitter på bakerste benk i sal 2 på KinoCity i Drammen. Det kunne vært Filadelfia, som ligger noen kvartaler lenger borte. Det er noe med folkene og stemningen, det ligger forkynnelse i luften. Filmen Risen – om den romerske offiseren Clavius som ser Jesus dø, og senere møter ham levende – er satt opp i samarbeid med norske menigheter. Kristne organisasjoner anbefaler den varmt.

Den gjør inntrykk på kvinnen­ ved siden av meg også. Hun ­bifaller, sukker og gråter seg gjennom de to timene filmen varer, slik hun kanskje også vil gjøre når hun hører prekenen i pinsekirken om noen dager.

Denne teksten skal ikke handle­ om filmen, men om henne. For meg blir hun en vesentlig del av handlingen. Noe tyder på at det er slik hun også opplever det. Begivenhetene skjer ikke først og fremst på lerretet. De skjer der hun er, dette er hennes virkelighet.

For min sidekvinne – og millioner av andre mennesker – er dette selve fundamentet, det ­absolutt viktigste i troen: ­Jesus Kristus, død og begravet, og oppstått på den tredje dag. Påskens budskap, om du vil. Du kan skrelle bort det meste den kristne kirken driver med. Har du fått med deg dette, har du fått med deg kjernen­. Går du glipp du dette­, mister du hele poenget.

Hvert år forsøker mediene å presentere nye vrier på historiens mest kjente­ justismord. Hvem trakk i trådene­? Hvilke politiske krefter var i spill?

Men det er ikke i slike detaljer du finner årsaken til at Jesu død berører kristne så dypt. Den ligger et helt annet sted, nemlig i ordet identifikasjon.

Hvis du vil forstå den kristne troen, må du forstå identifikasjonen med mannen på korset. Han kunne vært oss selv. Han er oss selv. Han går gjennom det vi alle er redde for, det vi, våre foreldre, våre barn, delvis har opplevd, og delvis gruer oss til. Smerten. Ensomheten. Døden.

Men identifikasjonen stopper ikke der. Vi er menneskene rundt også. Vi er dem som utsetter den uskyldige for lidelse. Dem som sårer. Vi er de feige, som ikke tør stå opp mot uretten. Vi er de likegyldige. Vi er de skyldige.

På en eller annen merkelig måte er skylden og lidelsen knyttet sammen, som i en tragisk, uendelig dans. I går så vi det igjen, i Brussel. Men det skjer overalt, hele tiden. Noe har gått skikkelig galt i verden, og vi er en del av det.

Fortellingen om korset er verdenshistorien komprimert. Det er alles historie. Din og min. Det er derfor den fortsatt gjør inntrykk. Langfredag symboliserer det ytterste mørke, den dypeste håpløshet. Det er derfor pynten fjernes fra alteret i kirken­. Er det her det ender? Er dette menneskehetens skjebne?

Mange sier de tror på en oppstandelse, men ingen vet. Ifølge Det nye testamentes forfattere så disiplene Jesus levende etterpå. De må ha sett ham levende, sier de ivrigste – mange av dem ga jo livet sitt for den nye troen sin. Det ville de ikke ha gjort om de ikke var overbevist.

Det er sikkert riktig, men ­argumentet har en lei hake: Folk gir livet sitt for så mye. De lar seg drepe i meningsløse kriger, de ofrer livet for mørkets krefter. Egentlig tror jeg ikke argumentet overbeviser så mange. Kanskje ikke kvinnen ved siden av meg heller.

Jeg kjenner ikke mange som tror på oppstandelsen av rasjonelle årsaker. Oppstandelsen er ikke rasjonell. Den er naturstridig. Døden får det siste ordet, hver gang.

Likevel tror de. Kanskje på trass, kanskje fordi de ikke har noe valg. Fordi alt blir svart og uten mening, hvis døden er det siste.

Men kanskje ser de noe mer. Kanskje er det ikke bevisst ­engang, men mer intuitivt: De ser tegn på at noe er sterkere enn døden. Tegn på liv.

For verden er ikke bare kaos og død. Noe virker i motsatt retning. En slags universell trass som nekter å gi opp.

Noen kristne kaller det oppstandelseskraften. Andre kaller det ganske enkelt kjærlighet. Klisjeer blir det uansett. Men til tross for at det er så vanskelig å beskrive på en meningsfull måte, er det noe som gir håp.

For å beskrive det med en scene­ fra Risen: En utsultet spedalsk mann våger å nærme seg folkemengden. Han er uren, ­utstøtt, ødelagt. Han blir jaget bort, ­utskjelt og spyttet på. Da kommer den oppståtte Jesus. Han omfavner den spedalske. Reiser ham opp og gir ham mat. Når Jesus er ferdig, er den urene blitt ren.

Da storgråter kvinnen ved ­siden av meg. Det er dette hun tror på. For henne er dette oppstandelseskraften.

Om det er troen som skaper denne kraften, eller om det finnes en kraft som skaper troen, kommer an på øyet som ser. ­Eller hjertet som tror.

Først publisert i Vårt Land 23.3.2016

Gå til innlegget

Fort gjort 
å glemme

Publisert 12 måneder siden - 698 visninger

I stedet for å rødme rister vi på hodet av andre kulturer.

«Opprørende forbrytelse begått av neger mot to hvite kvinner i New York».
Nei, det er ikke medlemsbladet til Ku Klux Klan som melder dette i en relativt stor overskrift. Det er avisen Vårt Land, som ifølge initiativtaker Ronald Fangen skulle kjempe for «menneskeverdet, menneskerettighetene og det kristne menneskesynet».
Oppslaget er snart 70 år gammel. Det er kort tid, min egen foreldregenerasjon er på den alderen.

Fun facts. Vi rister – med god grunn – på hodet av Saudi Arabia som nekter halvparten av befolkningen å kjøre bil. Men hva mente vi selv for 70 år siden? Da uttalte formannen i Sjåførlærernes forbund med den største selvfølgelighet til Dagbladet at «kvinner lærer aldri å rygge».

At dette antakelig ikke ble sett på som et ekstremt standpunkt viser statistikken oss. I praksis var situasjonen nesten som i dagens Saudi-Arabia: Omtrent ingen kvinner tok førerkort på den tiden.

Tirsdag hadde Aftenposten en fun fact-liste over holdningene vi hadde til kvinner i vår nære historie: Selv på 1970-tallet var kvinner ikke fullt ut akseptert i idretten, og så sent som i 2004 ble Anette Sagen nektet å prøve-
hoppe i Vikersund fordi hun hadde feil kjønn. Først i 1990 åpnet loven for kvinnelige tron-
arvinger.

Og hva holdninger til vold angår: Ikke før 1974 ble det straffbart å voldta sin ektefelle. Så sent som i 2005 slo Høyesterett fast at det var tillatt etter loven å rise barn, noe som førte til en revidering av barneloven så sent som i 2010.

Vår nære historie er proppfull av holdninger egnet til å gjøre oss flaue. Men i stedet for å rødme, rister vi på hodet av kulturer som «befinner seg i middelalderen» hva menneskesyn og utvikling angår.

Tabu. I forrige uke fortalte jeg om min egen barndom, som var preget av oppdragelsesvold. Jeg har aldri fått så mange tilbakemeldinger på noen artikkel. Mange – de fleste «etnisk norske» – fortalte om sine egne rystende opplevelser i barndommen. Det skjedde i Norge, på 60-, 70- og 80-tallet, utført av etnisk norske foreldre, ofte med andre etnisk norske voksne som stilltiende vitner.

Grunnen til at de takket meg, var at de ikke hadde våget å fortelle om dette selv. Ordet som går igjen er «skam». Temaet er fortsatt tabu.

I 2007 gjennomførte NOVA en landsdekkende undersøkelse blant 7.033 avgangselever på videregående skoler. 25 prosent av dem hadde opplevd vold fra en av foreldrene, og i en tredjedel av tilfellene var volden grov.

Det er mange barn som blir slått, det. Og vi snakker så lite om det, at det vekker oppsikt når en hvit middelklassemann (altså meg selv) forteller at det hendte meg.
Det letteste er å snakke om holdningene i såkalte «andre kulturer».

Underrepresentert. Nå vil politikerne dokumentere familievolden i innvandrermiljøer. Den er selvsagt ikke tabu. 82 av 89 som er dømt for vold mot barn de siste tre årene, har innvandrerbakgrunn, meldte Aftenposten i helgen.

«Vi er helt avhengig av at moskeer og andre innvandrerorganisasjoner setter dette på dagsorden. Vi får ingen holdningsendring hvis ikke de selv tar tak i denne ukulturen», kommenterer barneminister Solveig Horne.

Går vi noen år tilbake, ville 100 prosent av de dømte vært etnisk norske. Sammenligner vi Aftenpostens ferske undersøkelse med NOVAs forskning, er etnisk norske grovt underrepresentert i antallet domfellelser.

Mona-Iren Hauge ved Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress tillater seg å gjette om hvorfor så få etnisk norske anmelder: «En forklaring kan være at man finner noe dit man retter blikket. (...) Kan det tenkes at terskelen for å sende bekymringsmelding til barnevernet er lavere når familien har innvandrerbakgrunn?» spør hun.
Det kan dessverre godt tenkes.

Gruppetenkning. For 70 år siden skrev vi om «negre» som angrep hvite kvinner. Vi ristet på hodet av kvinner som trodde de kunne kjøre bil.

Nå har vi ikke bare glemt hvordan vi selv var. Vi fortsetter å overse de mørke sidene i vår egen kultur.

Kanskje skyldes noe av glemsomheten den nesten uimotståelige trangen til gruppetenkning. Så fort vi snakker om «vi» og «dem» mobiliseres forsvarsmekanismene, og vi overser bjelken i vårt eget øye.

Vi må gjerne registrere detaljer når vi kartlegger familievold. Men ikke på en måte som ekskluderer noen fra det store «vi». Relevante kategorier kan være økonomi, utdannelse og psykisk helse. Opplevelser i barndommen. Religionstilhørighet med underkategorier. Hvilket forhold vedkommende har til alkohol.

Poenget må være å hjelpe, ikke å opprettholde vår kollektive hukommelsessvikt.

Først publisert i Vårt Land 10.3.2016

Gå til innlegget

Poenget som 
forsvant

Publisert rundt 1 år siden - 1770 visninger

Det er knallhardt å jobbe på bordell. Derfor reagerer vi så sterkt på 
uttalelsene til Kari Jaquesson.

Akkurat nå er det stemning for å mobbe Kari Jaquesson i Kvinnegruppa Ottar, tenkte omdømmeeksperten Jarle Aabø. Han la ut et bilde av henne på Facebook der nesen hennes var byttet ut med en erigert penis.

Så kom han antakelig på bedre tanker. Firmaet Aabø & Co skal jo, ifølge nettsidene sine, «være anerkjent som en positiv, skapende samfunnsaktør». Han fjernet bildet igjen.
Men han har rett i én ting: Det er stemning for å herje litt med Jaquesson akkurat nå. (Akkurat nå gjorde jeg en pause i skrivingen for å sjekke om sosiologen Kjetil Rolness tilfeldigvis har skrevet noe på sin vegg. Ganske riktig: Tre raljerende innlegg. Stor jubel fra fansen.)

Sammenhengen. Grunnen er at Jaquesson ifølge avisoppslagene fra talerstolen ba noen av deltakere på parolemøtet til 8. marskomiteen i Oslo om å «suge pikk ti ganger». Det var drøyt, ikke minst fordi en av dem hun henvendte seg til viste seg å være bare 17 år gammel. Jaquesson burde styrt unna kjønnsordene, uansett hvem hun snakket til.
På den andre siden er jeg glad jeg undersøkte sammenhengen. For den ser man ikke i de sinte tilbakemeldingene.

En av dem ble skrevet i Aften­posten av Amanda Schei, leder for Norges Venstrekvinnelag. Ifølge artikkelen uttalte Jaques­son sine «krenkende, aggressive­ utsagn» til 17-åringen­ Anna Dåsnes­ i Unge Venstre, fordi­ hun hadde foreslått å bytte ut parolen «håndhev sexkjøpsloven» med en parole om kvinner på flukt.

Det var ikke sant. Venstreleder Trine Skei Grande­ kommenterte også. Hun gikk ikke i detalj, men kalte Jaqessons uttalelser for «hets og utskjelling».
Det lignet det kanskje på. Men lytter du til opptakene lagt ut på Radio Novas nettsted, trer et mer nyansert bilde fram.

Utgangspunktet var et innlegg på møtet fra 19-årige ­Maria Katinka­ Lie, som er leder i Oslo liberale studentforening. Hun kalte seg feminist og sa ikke bare at hun ønsket legalisering av sexkjøp, hun foreslo også å opprette bordeller.

Det var først og fremst dett­e innlegget Kari Jaquesson reagerte­ så kraftig på. Hun sa ordrett: «Jeg vil anbefale en liten studietur til Belgia og Tyskland for å se hvor nydelig det foregår i disse ordnede formene. Og så syns jeg du skal prøve å suge pikk ti ganger i døgnet i et helt år, for å se hvor gøy det er å selge sex. Det er sexkjøp. Sexkjøp handler ikke om noen festlig, abstrakt idé om at man har rett til å gjøre hva man vil med kroppen sin.»

Knallharde realiteter. Jaques­son har et poeng. Når du går inn for å opprette bordeller, da sier du at det er OK for deg at kvinner havner i nøyaktig samme situasjon som Jaquesson så omsvøpsløst beskrev. Dette er faktisk de knallharde realitetene bak å jobbe­ på bordell.

Så er det altså ikke OK likevel. De tre liberalistene på 17, 19 og 24 år synes ikke det. Nesten ingen av oss synes det. Det er derfor Jaquessons ord høres så forferdelig brutale ut.Dessverre forsto ikke Jaquesson at uttalelsene ville gi henne bråk. Det ville ikke skjedd hvis hun i stedet hadde henvist til det ekstremt sterke innlegget i Aftenposten for to år siden, der den tidligere prostituerte danske
Tanja Rahm beskrev hva som skjedde med henne i sengen.

Det ville heller ikke skjedd om hun hadde sitert Arnulf Øverlands ord: «Du må ikke tåle så inderlig vel den urett som ikke rammer deg selv.» Det kunne blitt sterkt, det også, som svar til dem som mener at å gi munnsex ti ganger om dagen bør være en del av det mangfoldige sysselsettingstilbudet i Norge.

Offentlig rapport. Dette perspektivet forsvant fullstendig i debatten. Prostitusjon er en grov undertrykkelse av kvinner, uansett om media har funnet minst tre sexarbeidere som sier det motsatte. I dette spørsmålet er liberalismen usolidarisk.

Heldigvis har vi fått en sex-
kjøps­lov som ifølge rapporten til Justis-og beredskapsdepartementet har konkludert med at loven har en «normgivende effekt»,­ det er «dempet etterspørsel», et «dempet­ marked», som er «mindre attraktivt for prostitusjonsbasert menneskehandel».

Ifølge rapporten er det heller ikke grunnlag for å hevde som Trine Skei Grande gjorde i sitt forsvar for de tre unge politikerne,
at «det er et ugjenkallelig faktum volden har økt dramatisk etter at loven kom». Verken politiet, Pro Senteret eller Utekontakten finner støtte for denne antakelsen.

Men den debatten tar ingen akkurat nå. I stedet er det fest for gribber som Jarle Aabø og Kjetil Rollness.

Kari Jaquesson tabbet seg ut. Det har hun gjort før også. Så da tar vi kvinnen. Ikke ballen.

Først publisert som kommentar i Vårt Land 17. februar 2016

Gå til innlegget

Listhaug har rett

Publisert rundt 1 år siden - 918 visninger

Samme hvor mye kirken blånekter: Den er gjennomsyret av sosialisme.

Et massivt korps av 
skribenter og kirketalspersoner har avvist ­Sylvi Listhaugs sosialisme­anklager mot Den norske kirke.­ Jeg er en av dem. «Å oppfordre til en human behandling av mennesker i nød bør ikke flåsete ­avfeies som sosialisme», skrev jeg i avisen før jul.

Når kruttrøyken begynner å legge seg, er det på sin plass med litt ettertanke. Har ikke Listhaug et poeng? Synspunktet hennes deles garantert av mange på ­høyresiden. Det er noe som skurrer når vi har så diametralt ulike virkelighetsoppfatninger. Sannheten ligger ofte et sted imellom.

LES SYLVI LISTHAUG: Uetisk av meg å utelate det kirken utelater


Begrenset nyhetsverdi. Hva er det Listhaug observerer, som vi andre ikke vil se?
Hun observerer for det første en kirke som ikke er veldig synlig i mediene med kirkens viktigste budskap: håpet om oppstandelse og evig liv ved troen på Kristus. Det kan kirken knapt lastes for. Evangeliet forkynnes i kirkene søndag etter søndag, men har svært begrenset nyhetsverdi.

Tidligere har kirken vært opptatt av den enkeltes sedelighet og moral. Den oppgaven er delvis overtatt av de mer konservative organisasjonene, men først og fremst tonet ned. Å preke moral for en befolkning med et uavklart forhold til kirkens hovedperson, gir et inntrykk av fasadepynting. Slik forkynnelse vil mange se på som ubibelsk og enda flere som dårlig markedsføring av kirkens budskap.

Tilbake står biskopenes utspill om miljø- og asylpolitikk, samt Tor B. Jørgensens ja til høyere skattenivå. Temaet er solidaritet og velferd, og har absolutt etiske overtoner. Men innspillene er rettet mot myndighetene og systemet.

Dramatisk endring. Hvem var det som først påpekte at mangelen på velferd først og fremst hadde politiske og strukturelle årsaker? Det var ikke de konservative. Det var ikke kapitalistene. Det var sosialistene.

Kirken selv var konservativ. Den strittet imot da sosialistene ville overføre velferden fra diakonale institusjoner til myndighetene. Dette ville svekke kirkens betydning og gjøre velferd til et krav, noe man igjen mente­ kunne svekke befolkningens moral. Kirkens svar på sosialistenes rettferdighetskrav var barmhjertighet.

På slutten av 60-tallet endret dette bildet seg dramatisk. I Uppsala i 1968 gjorde Kirkens Verdensråd internasjonal solidaritet og strukturell endring til ­kirkens misjonsoppdrag. Den norske kirke­ fikk en ny generasjon kristensosialistiske prester. De var blant annet inspirert av teologen Tor Aukrust, som sammen med Norges Kristne Arbeideres Forbund fikk stor betydning for ­Arbeiderpartiets forhold til kirken.

Blant dem som ble påvirket var biskopene Erling Pettersen­ og Tor B. Jørgensen. Begge står bak ­utspill egnet til å terge høyre­siden.


Nyansert. Æres skal den som æres bør. Om kirken i prinsippet alltid har vært opptatt av de ­svakeste i samfunnet, har sosial­ismen æren for å løfte perspektivet fra individuelt nivå til samfunnsstruktur og politikk.

I dag er velferdsstaten så selvsagt i Norge at alle tar den for gitt. Men det er sosialistene som har kjempet den fram. Når kristendemokrater hevder at de representerer et selvstendig politisk alternativ, er det også av strategiske årsaker. Historisk sett har de store deler av sin sosialetikk fra sosialismen.

I det lyset er alle norske partier, selv Fremskrittspartiet, «gjennomsyret» av sosialisme. Sylvi Listhaugs mantra om at «den norske velferden er truet» er en stadig påminnelse om det.
Så er bildet selvsagt mer ­nyansert. Venstresiden vil si at de borgerlige partiene med sin liberalisme og konservatisme motarbeider velferdsstaten. Sentrumspartiene har plukket fra begge sider og spedd på med ­annen ideologi.

Også i kirken er det mange­ ­nyanser. Den er for eksempel­ også konservativ, selv om det er blitt mindre tydelig i den ­sosialetiske debatten. Kampen mot abort er redusert til en stillferdig samtale om den enkeltes holdning til menneskeverdet. Det er ikke unaturlig å spørre om ­årsaken er at synspunktet ikke er god tone innenfor det ­sosialdemokratiske paradigmet.

Paradoksalt nok er noen av de tydeligste stemmene i kirkens kamp for fosterets rettigheter preget av sosialismen. Børre Knudsen var på flere måter en radikal 68-er som oppfattet sin kamp mot abort som en soli­daritetskamp for de svakeste. Kristensosialisten Tor B. Jørgensen har vært forbilledlig tydelig, også i nyere tid.

Kirken ville vært mer ærlig­ om den hadde sagt: Mye av vår sosial­etiske tenkning er arvegods fra sosialismen. Vi står i takknemlighetsgjeld til arbeider­bevegelsen.

LES OGSÅ Hans Morten Haugen: Aps Grete Faremo var hardere mot kirken enn Listhaug er

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 11.2.2016

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere

Siste kommentarer

Carl Wilhelm Leo kommenterte på
Finnes det fakta?
rundt 3 timer siden / 2457 visninger
Rudi Wara kommenterte på
Trump skal bli en trompet, sier Herren for 10 år siden.
rundt 4 timer siden / 9804 visninger
Kjell Haugen kommenterte på
Evangeliets frikjennende dom mot lovens fordømmelses-dom
rundt 4 timer siden / 110 visninger
Are Karlsen kommenterte på
Trump skal bli en trompet, sier Herren for 10 år siden.
rundt 4 timer siden / 9804 visninger
Søren Ferling kommenterte på
Slipp Nina fri, det er (snart) vår!
rundt 4 timer siden / 1881 visninger
Gjermund Frøland kommenterte på
Kreasjonisme er vitenskapelig
rundt 4 timer siden / 7213 visninger
Are Karlsen kommenterte på
Trump skal bli en trompet, sier Herren for 10 år siden.
rundt 4 timer siden / 9804 visninger
Petter Kvinlaug kommenterte på
Kreasjonisme er vitenskapelig
rundt 4 timer siden / 7213 visninger
Gjermund Frøland kommenterte på
Kreasjonisme er vitenskapelig
rundt 4 timer siden / 7213 visninger
Petter Kvinlaug kommenterte på
Kreasjonisme er vitenskapelig
rundt 4 timer siden / 7213 visninger
Gjermund Frøland kommenterte på
Kreasjonisme er vitenskapelig
rundt 4 timer siden / 7213 visninger
Petter Kvinlaug kommenterte på
Slipp Nina fri, det er (snart) vår!
rundt 5 timer siden / 1881 visninger
Les flere