Alf Gjøsund

Alder: 0
  RSS

Om Alf

Religions- og debattredaktør i Vårt Land

Følgere

Trumpen i eget øye

Publisert 11 måneder siden - 622 visninger

Hvorfor ler vi av Donald? Fordi vi ikke skjønner at vi ser ham i speilet hver morgen?

Kan jeg få fem minutter av møtet? spurte jeg mine kolleger i Vårt Land i går. Jeg hadde lest meg opp på hersketeknikker, og ville ha et klart svar fra dem: Hvilke av dem bruker jeg selv på jobben?

Vi fnyser og ler av Donald Trump. Delvis av politikken hans, men aller mest av personligheten. Han framstår som et hersketeknisk naturtalent, og utøver ferdighetene hver gang han mangler argumenter. Særlig overfor kvinner.

Karikatur-Trump. Men hvorfor blir fortellingene og YouTube-klippene morbid underholdning rundt lunsjbordene? Antakelig fordi vi trenger ham. Han plasserer oss på den rette siden av streken. Sammenlignet med ham blir de fleste av oss saklige og hensynsfulle.

I virkeligheten er han en ­ekstrem karikatur av oss selv.

For å si det sånn: De fem minuttene i Vårt Lands redaktørmøte ble til 20. Vi gikk gjennom hersketeknikkene og personlighetstypene, og kjente hverandre igjen i mange av dem. Jeg fikk bekreftet at jeg har trekkene til besserwisseren. Den som forteller de andre hvordan ting egentlig henger sammen. Noen ganger har jeg ikke tid til å høre på ­andres forklaringer engang. Urk.

Jeg er ikke alene. Mange av oss har tydd til maktmidler. Hensikten­ kan diskuteres, men resultatet har vært at den andre partens selvfølelse er blitt krenket, han eller hun føler seg dum og 
utilstrekkelig. Et illegitimt maktmiddel, med andre ord.

Bevissthet. Problemet for kyniske hersketeknikere er den økende bevisstheten om slike­ maktmidler. Det har blant annet­ professor i sosialpsykologi, Berit­ Ås, sørget for. Hun var den første til å identifisere og sette navn på hersketeknikkene. I 
utgangspunktet laget hun en 
liste med fem, senere er det blitt flere.

Hensikten med antallet var at kvinner skulle kunne gi tegn med fingrene til hverandre når de ble utsatt for slike teknikker. Når en debattant brukte latterliggjøring som virkemiddel (nummer to på listen), kunne de vise to fingre til hverandre, og forstå betydningen. Slik skulle teknikkene avsløres og ufarliggjøres.

Det var litt optimistisk. Fortsatt finner du mange bevis på at Trump ikke er så ekstrem som vi skulle tro. Vi ser det på jobben, i det frivillige organisasjonslivet og i parforholdene.

Kvinneforakt. Samtidig er virkemidlene blitt vanskeligere å oppdage. Googler du nyordet mansplaining får du ganske mange treff. Det betyr noe sånt som «å manneforklare» og er – som så mange hersketeknikker – rettet mot kvinner. Den starter gjerne med en avbrytelse som antyder at «nå skal du høre hvordan ting egentlig henger sammen». Og så kommer leksen som er akkurat nok ned­latende til at kvinnen i rommet føler seg dum.

Det påfallende med mansplaining er at den er så lite påfallende. Vi er kommet over i de subtile hersketeknikkers tidsalder.

Men det virker. Fortsatt snakker menn tre ganger så mye som kvinner i møtesammenhenger.

Ifølge den nye boken The ­Silent Sex, av professorene Christopher F. Karpowitz og Tali Mendelberg, finnes det mange årsaker til dette.­ Én ting er at kvinner er oppdratt til å snakke lavere og være mer tilbakeholden fordi dette regnes som feminint. De har ­lavere selvtillit enn menn og er mer oppmerksomme på ­andres ­behov. Alt dette gjør dem mindre brautende.

Frivillig avsløring. Den andre siden bør særlig menn ta inn over seg: Kvinner har lavere status enn dem i diskusjoner. Slik vurderer menn det, og behandler dem deretter. Og slik vurderer mange kvinner det. Resultatet er at kvinner i langt større grad enn menn usynliggjøres, latterliggjøres, tilsidesettes, fordømmes og påføres skamfølelse. På arbeidsplasser – ikke minst i kirkelige sammenhenger. Og tro meg: Vi snakker ikke bare om konservative organisasjoner.

Ofte har jeg lyst til å gjenta ­Berit Ås’ oppfordring til kvinner om å gjøre opprør mot herske­teknikkene. Men noe skurrer: Hvorfor skal jeg legge ansvaret over på dem som utsettes for teknikkene. I stedet går spørsmålet
til ledere – særlig mannlige ledere.
 Gjør du som vi gjorde i Vårt Lands redaktørmøte i går: Spør du deg selv: «Hvilke hersketeknikker ligger nærmest min personlighet?» Spør du andre: «Har du opplevd at jeg bruker dem?»
Antakelig vil noen svare nei. Ikke lytt til dem. Lytt til dem som svarer ja.

De har nemlig sett noe. Kanskje de har opplevd noe. Noe du bør være oppmerksom på.
Det er litt flaut å bli avslørt. Men det blir litt vanskeligere å bruke teknikkene neste gang.
Nettopp derfor skal du gjøre det.

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 25.5.2016

Gå til innlegget

Dagens Muhammed

Publisert 12 måneder siden - 1631 visninger

Vebjørn Selbekk fortsetter ufortrødent sin karikering av islam og muslimer. Nå bruker han tekst i stedet for bilder.

Det ble bråk da en lærer ved Danielsen Ungdomsskole på Sotra delte ut en stensil i klasserommet der han sammenlignet Muhammed med Jesus. Nå støtter Dagen-redaktør Vebjørn Selbekk læreren i en lederartikkel ved å kopiere sammenligningen og oppgi læreren som kilde.

Et typisk eksempel på retorikken er følgende konstruksjon: «Den ene er Guds sønn og menneskehetens frelser. Den andre var en krigsherre, landeveisrøver og polygamist.»

Personlig er jeg ikke bekymret for at muslimer skal bli støtt av dette. I et demokratisk samfunn er det sunt og oppdragende å bli utsatt for andres ytringsfrihet. Kristne har levd med en lignende retorikk i mange år uten å ta skade.

Derimot bør konservative kristne være bekymret for hva det gjør med deres miljøer at Selbekk bruker talerstolen de har gitt ham til å nøre opp under religionsmotsetninger og fremmedfrykt.

Hopper bukk

Mange vil oppleve det som uverdig når en samtale på tvers av religionsgrensene skjer på denne måten. Formen kan oppleves som litt sandkasseaktig, og dermed noe man vegrer seg for å kommentere. Samtidig er det et potensial for et giftigere klima mellom muslimer og andre religiøse, også i Norge. Derfor kan det være på sin plass å påpeke uredeligheten i Selbekks sammenligninger.

På den ene siden gjør han et poeng av at vi trenger historisk forskning om Muhammed. Hans egne påstander om islams grunnlegger gir seg ut for å være historiske fakta. Når han omtaler Jesus, hopper han bukk over forskningen, men holder seg i stedet til trosutsagn. Sitatet ovenfor er et godt eksempel på at han sammenligner religionskritikkens Muhammed med troens Jesus.

Bildet ville selvsagt blitt ganske annerledes dersom Selbekk hadde sammenlignet troens Muhammed med troens Jesus.

Usympatisk

Hvis noen derimot hadde vendt Selbekks grep mot ham selv, og sammenlignet troens Muhammed med religionskritikkens Jesus, ville bildet blitt svært urettferdig. Religionskritikernes bilde av Jesus er nemlig ikke så sympatisk. Ikke minst hvis man identifiserer Jesus med hele Det nye testamentet – slik mange konservative kristne gjør.

En liten illustrasjon: Selbekk legger vekt på at Muhammed skal ha levd sammen med en niårig jente. Jesus omtaler på sin side flere ganger Abraham som «vår far». Det nye testamentet bruker Abrahams vilje til å ofre Isak – altså intensjonen om å myrde et barn – som et positiv eksempel på tro. Da er det ikke særlig formidlende at Abraham ikke var pedofil. At han faktisk også var polygamist er bare småtterier til sammenligning.

Sånn kunne en religionskritiker holdt på. Med et slags belegg i Det nye testamentet. Man kunne tatt tak i slaveriet, som Jesus ikke tok avstand fra. Man kunne tatt tak i Jesu karakteristikk av ikke-jøder som «hunder», for å nevne noe.

Både Selbekk og jeg kunne innvendt at Bibelens fortellinger må leses i sin sammenheng. At troen har andre svar enn religionskritikeren vektlegger. Vi kunne innvendt at selv om kristendomskritikeren har rett til å hevde sine synspunkter, så er tolkningen urettferdig.

Men Selbekks innvendinger ville ikke hatt troverdighet. Det er nemlig slik han selv behandler islam.

Dyp respekt

Avisen Dagen har sitt fundament i norsk misjonsbevegelse. Selv om også misjonens historie er preget av den etnosentrismen som var felles for hele den vestlige verden, legger man i dag vekt på dyp respekt for andre menneskers tro og identitet.

Bak ligger tanken om at menneskets søken etter sannhet og mening er en universell egenskap, nedlagt av Gud. Troen på at Gud har åpnet en vei til seg selv ved Jesus Kristus åpner ikke for nedrakking på andre menneskers oppriktige overbevisning.

Tvert imot hører vi en helt annen tone fra de misjonsorganisasjonene som fram til nå har sluttet opp om avisen Dagen. Den er preget av ønsket om sannferdighet og gjensidig respekt. Det samme preger også beklagelsen av det omstridte undervisningsarket fra rektoren ved Danielsen Ungdomsskole.

De aller fleste kristne og muslimer er heldigvis for kloke til å la seg rive med av Selbekks retorikk. Desto mer tankevekkende er det at avisen Dagen legger seg tett opp til TV-kanalen Visjon Norge og avisen Norge IDag på dette området.

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 13.5.2016

Gå til innlegget

Nå er Stephan Christiansen nesten alene

Publisert 12 måneder siden - 2727 visninger

De som oppmuntret og heiet fram slike som ham, ligger påfallende lavt i terrenget. Kristen-Norge endrer seg.

Denne våren må det ha vært rart å være Stephan Christiansen, grunnlegger av Jesus Revolution og pastor for menigheten Jesus Church i Oslo.

For 20 år siden var han en del av en karismatisk bølge. En lang rekke pastorer og kristenledere lignet på ham. Noen la vekt på helbredelser, andre på rikdom, andre igjen på sterke åndelige opplevelser og et radikalt kristenliv. Men felles for dem var en forkynnelse som burde få alarmklokkene til å ringe for mange.

Les Stephan Christiansens eget innlegg i debatten om Frelst

Bølgen. Det gjorde de også. I hvert fall da bølgen ankom. Senere – da den fosset inn over landet – måtte kartet over Kristen-Norge tegnes på nytt. Nye menigheter hadde blitt til. De framsto som dynamiske og moderne. Tidligere skeptikere sto i kø for å si unnskyld for kritikken. Den nye, karismatiske bølgen var blitt mainstream. Det ble dårlig tone å kritisere den.

Nå har bølgen lagt seg. Folk ble utmattet. De orket ikke flere pastorer med oppblåst selvbilde, de orket ikke mer berg- og dalbane, liksomhelbredelser og sirkus på møteplattformen. Mange av pastorene er parkert langt ute på sidelinjen.

Denne våren har noen av ødeleggelsene vist seg. Debatten etter
TV-serien Frelst viser at mange har mistet sine beste år. Gudsbildet er ødelagt. Vi har antakelig bare sett toppen av isfjellet.

Les også Hans Eskil Vigdel: Supermennesket som ikke fantes

Mange av dem som red på bølgen, sitter stille nå. Nesten ingen står opp og tar medansvar. Stephan Christiansen var ikke ekstrem for 20 år siden, han var et ektefødt barn av den karismatiske bevegelsen. Men de som oppmuntret og heiet fram slike som ham, ligger påfallende lavt. Det er sikkert mest taktisk.

Les også Terje Hegertun: De tørstet etter det beste - nåden ble erstattet med religiøs maktbruk

Subjektivt. Alle pastorer og talere bør stilles til ansvar for sårene forkynnelsen deres har skapt. Men det er også viktig å spørre seg hvorfor kristendommens historie de siste 100 årene er så full av lignende historier.

Vi må tilbake til renessansen for å finne svaret. Da vokste en ny bevissthet om jeg-et fram. Vesten ville vært helt annerledes uten denne dreiningen. Den ga oss humanismen, demokratiet og menneskerettighetene. Den la grunnlaget for en vitenskapelig revolusjon.

Den nye bevisstheten om subjektet førte også til dramatiske religiøse endringer. Luther –
 inspirert av enkelte katolske mystikere – la vekt på personlig tro. Bibelen ble oversatt til 
alminnelige folks språk og mangfoldiggjort. Forståelige salmer ble tatt i bruk i gudstjenesten.

Fram til da hadde troen vært en sak for de kirkelige akademiene. Nå ble den demokratisert.
Resultatet ga seg nærmest selv: Den protestantiske kirken delte seg i uttallige grener og sekter. Allerede mens Luther levde begynte krangelen med «gjendøperne» – de som kun anerkjente dåp av mennesker med personlig overbevisning og bekjennelse.

I den lutherske kirken oppsto pietismen, der sjelens personlige forhold til Gud overskygget andre sider av troen. Fra den kalvinske kirkegrenen kjenner vi begrepet puritanisme. Senere fikk vi kvekere og shakere. Vi fikk endetidsbevegelser, hellighetsvekkelse og Åndens fylde. Vi fikk tungetale, helbredelser, profetier og eksperimentell lovprisning.

Fellesnevneren er åndelig subjektivisme anført av karismatiske ledere. Slik blir det gjerne når folk driver med teologi på egen hånd.

Det snur. Reaksjonene etter Frelst-serien er ett av svært mange tegn på at utviklingen i det protestantiske Europa nå går i motsatt retning. Et høyere utdanningsnivå og påvirkning fra andre samfunnsideologier gir en bredere tilnærming. Den kristne religionsutøvelsen er i ferd med å institusjonaliseres igjen. Kritikere av ensporet, irrasjonell kristendom må peke på mer marginale miljøer. Stephan Christiansen står nesten alene. Det har den folkelige delen av kristenheten sørget for, helt av seg selv.

På andre samfunnsområder har demokratiseringen så vidt begynt. For 25 år siden regjerte
de faglige autoritetene. Da var det en ære å få publisert en kronikk. 90 prosent av avisenes 
leserbrev ble refusert.

Nå lever kunnskap og forsk-ning side om side med fantasier og udokumenterte påstander på nettet. For mange er det umulig å skille. Politisk ideologi som tidligere behøvde totalitære systemer, surfer fram på sosiale medier.

Velkommen etter, folkens. Det vil gå seg til på sikt. Hvis folk flest lærer av kristenheten.

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 11.5.2016

Gå til innlegget

Skitt og kanel

Publisert 12 måneder siden - 1945 visninger

Midt i sin egen tilbedelse har de den kritiske sansen intakt. Instinktivt­ spytter­ de ut det som ikke passer for dem.

– Helsemyndighetene bør gripe inn, krever ateistenes engasjerte bestefar i Norge, Levi Fragell. Han siktet til «Jesus helbreder i dag» – konferansen som TV-kanalen Visjon Norge akkurat har arrangert på Telenor Arena i Oslo.

– Slapp av, dette er helt normalt­, svarer pastor Jan Aage Torp på sin blogg.

Dermed er frontene etablerte, og det er opp til leserne å vurdere hvem av de to kamphanene (de har kranglet før) som representerer normalen.

Imponert. Selv var jeg på flere møter. Jeg satt midt i den entusiastiske, syngende og dansende folkemengden. Under forbønnen sto jeg ved scenen, ved siden av mennesker som gråt, jublet og falt. Jeg snakket med mennesker som håpet å bli friske, og lyttet til dem som følte at de ble det.

Jeg så unger som hoppet og klappet, pensjonister som svingte­ seg uforskammet sprekt foran stolen sin, og ungdom som åpenbart kunne vært langt nede i gjørmen, men som i stedet sto med armene i været og tilba Jesus­.

Jeg ble først og fremst imponert av menneskets tilpasningsevne. Det som skjedde på «Jesus helbreder i dag» kunne skremt store deler av Norges befolkning. Men for de fleste deltakerne var det helt normalt. De gjorde nøyaktig som arrangør Jan Hanvold ifølge VGs beskrivelse: «klappet og koste seg», og var enige om at det var en fin kveld.

Usmakelig. Selvsagt så jeg at predikanten Guillermo Maldonado brukte alle teknikkene i håndboken. At han gjorde seg skyld i et direktesendt overgrep da han fikk en kvinne som hadde­ vært deprimert og psykotisk hele livet, til å vitne om at hun var blitt fullstendig helbredet på gårs-
dagens møte. At han overtrådte klare grenser da han fikk dem med psykiske lidelser til å rekke opp hånden, og deretter hentet dem fram for at de skulle oppleve det samme.

Eller at han var skamløst manipulerende­ da han fikk en kvinne til å fortelle om den store­ pengegaven hun ga forrige gang Maldonado var i Norge, til tross for gjelden hun hadde. Guds belønning­ hadde kommet to-tre uker senere: Banken hadde­ sanert­ gjelden hennes.

Dette brukte Madonaldo til å få dem med gjeld til å rekke opp hånden – og fortelle dem at de – særlig de – burde gi en skikkelig pengegave­.

Jeg kunne skrevet spalte opp og ned med slike rystende beskrivelser­.

Ærlig og kritisk. Men konferansen hadde også en annen side. Slett ikke alle tok apostelen Maldonado like alvorlig. De samme folkene som «klappet og koste seg» – ristet samtidig på hodet, og så på hverandre med blikk som sa: Han er jammen drøy – men du hvor herlig vi har det.

Mange av dem han fikk til å avlegge løfte om å komme på profetisk konferanse i Miami til høsten, kommer garantert ikke til å reise likevel.

Mange av dem som gikk fram til forbønn, som lot seg dytte, blåse­ eller pruste overende, følte etterpå at de hadde opplevd noe fint, selv om kneet kranglet like mye som før.

Og mange av dem som gravde dypt da kollekten ble samlet inn, var fullt klar over hva de gjorde. De hadde fått valuta for pengene fordi kvelden hadde vært topp og kollekten tross alt ikke hadde gjort opplevelsen dyrere enn en helaften på byen.

Jeg har møtt disse menneskene mange ganger, på stevner, møter­ og konferanser. De har lang erfarin­g med karismatisk kristendom. De gleder seg over det de synes er bra, og strekker armene mot Gud i dypt ærlig tilbedelse. Det hindrer dem ikke i å skille skitten fra kanelen. De har den kritiske sansen intakt. Det som ikke passer dem, preller av.

Disse menneskene kjenner seg absolutt ikke igjen i bildet som tegnes av dem som ukritiske, manipulerbare bytter for demagogiske talere. De blir tvert imot provosert av det, og av alle nedlatende beskrivelser av det de tror på. Det er høyst forståelig.

Respekt. Rundt omkring i verden har karismatisk kristendom ført til gode liv for tusener som ellers ville hatt store sosiale problemer. Slike kristne fortjener på ingen måte ryktet som følelsesstyrte, uselvstendige ofre.

Samtidig må de anerkjenne at ikke alle klarer å skjelne mellom skitt og kanel. At oppturene og nedturene kan bli en alvorlig belastning for noen. At mennesker kan bli såret av forkynnelse som gjør tro til en prestasjon. At enkelte kan få store problemer av møter med slike predikanter.

Disse trenger også respekt og solidaritet. Når og hvordan skal det skje? Slik jeg tolker Levi Fragell­, er det den respekten han etterlyser når han raser mot slike arrangementer.

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 6.5.2016

Gå til innlegget

Sylvi Listhaugs kalde bad

Publisert rundt 1 år siden - 1554 visninger

Hva skal man gjøre når man er integreringsminister og blir tilbudt å la seg redde på direkten?

På Sosiale medier har folk fråtset i Sylvi Listhaug-vitser etter at integreringsministeren kastet seg i 
Middelhavet med redningsdrakt, for deretter å la seg fiske i land igjen av en redningsskøyte. Flere tvitrere dro varianter av spøken til Thor Bjarne Bore: «Inspirert av Sylvi Listhaug åpner jeg vinduet i natt for å kjenne hvordan uteliggerne har det». Advokat Brynjar Meling ville for eksempel «sitte på en stol i fem minutter for virkelig kjenne hvordan de lamme har det».

Hvor pinlig det hele er for Listhaug, ble godt 
illustrert da Frp-representant Erlend Wiborg 
febrilsk forsøkte å pense gårsdagens Dagsnytt atten-debatt om saken over på temaet «hvordan man kan 
begrense menneskesmugling».

Men hva skal man gjøre da, når man er integreringsminister, besøker en redningsskøyte og blir tilbudt å la seg redde på direkten?

Man kan (1) si nei. Bare spør Torbjørn Jagland, som ble lurt til å gjøre unevnelige ting av og med Synnøve Svabø. Eller Valgerd Svarstad Haugland, som bød litt ekstra på seg selv da hun sang «La det svinge» i NRK-showet Den store klassefesten. For ikke å glemme Kjell Magne Bondevik, som slo 
ekstra hardt på stortrommen under Molde Jazzfestival. Det klippet var en gjenganger i flere år, men har av ukjente årsaker unngått YouTube.

Man kan (2) gjenta for seg selv mens man ligger i sjøen: «Ikke snakk om båtflyktninger nå, ikke snakk om båtflyktninger nå ...» Det gjorde hun kanskje også, men så kom hun antakelig på hvor mange parti-kolleger og fans som ville bli skuffet hvis hun ikke benyttet en så perfekt mulighet til å vise innlevelse og medfølelse.

Man kan (3) si det eneste rette etterpå: «Dette var utrolig pinlig. Jeg skulle aldri gjort det, eller sagt det!» Det ville kanskje vært et prestisjenederlag, men likevel en kommunikasjonsbragd sammenlignet med å si at man ville gjort nøyaktig det samme igjen.

Og (4): Ta avstand fra dem som kaller morsom-
hetene for hets og mobbing. Hva skal man med 
fiender når man har slike venner?

Først publisert i Vårt Land 22.4.2016

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere

Siste kommentarer

Johannes Taranger kommenterte på
Snikturbanisering
17 minutter siden / 417 visninger
Carl Wilhelm Leo kommenterte på
Norge bør ta imot 10 000 kvoteflyktninger
21 minutter siden / 1280 visninger
Sigurd Eikaas kommenterte på
Livsfjern teologi
34 minutter siden / 5484 visninger
Sigurd Eikaas kommenterte på
Livsfjern teologi
rundt 1 time siden / 5484 visninger
Sigurd Eikaas kommenterte på
Livsfjern teologi
rundt 1 time siden / 5484 visninger
Søren Ferling kommenterte på
"Den muslimske fare"?
rundt 1 time siden / 1564 visninger
Sten André Fagermo kommenterte på
Livsfjern teologi
rundt 1 time siden / 5484 visninger
Jarl Henning Ulrichsen kommenterte på
"Den muslimske fare"?
rundt 1 time siden / 1564 visninger
Sten André Fagermo kommenterte på
Økende antisemittisme
rundt 1 time siden / 308 visninger
Sten André Fagermo kommenterte på
Snikturbanisering
rundt 1 time siden / 417 visninger
Sten André Fagermo kommenterte på
Kristendom og makt er en usunn blanding
rundt 1 time siden / 76 visninger
Njål Kristiansen kommenterte på
Norge bør ta imot 10 000 kvoteflyktninger
rundt 2 timer siden / 1280 visninger
Les flere