Alf Gjøsund

Alder: 0
  RSS

Om Alf

Religions- og debattredaktør i Vårt Land

Følgere

Retten til «umoral»

Publisert rundt 1 år siden - 2721 visninger

Det er en sammenheng mellom ­drapene i Orlando og muslimske lands dødsstraff for homofili.

Jeg har sjekket Facebook-profilene til mine kristne bekjente. Det ble ikke noen massiv «Je suis homo»-­erklæring fra dem etter Orlando-massakren. Svært få av dem har lagt inn regnbueflagget i profilbildet.

Også på Facebook-sidene til mange muslimer er tilbakeholdenheten påfallende.

Det er ikke noen tvil om at man er rystet over terroren. Samtidig mener mange av dem at homofil praksis er synd. Dermed tilhører man etter noens mening feil side.

Det ble tydelig på Facebook-siden til en annen bekjent. Noen timer etter at nyheten ble kjent skrev han: «Du som kaller ­homofili en synd (...) bør tenke deg om. Indirekte er du med og legitimerer vold og terror.»

Slike ytringer kan få tradisjonelle religiøse til å holde seg lavt.

Jeg forstår utblåsningen. Det er lov til å være affektert etter en slik hendelse. Særlig hvis man er homofil selv, og har opplevd hets og hat fra religiøse. Men påstanden er svært uheldig.

Demokratisk uenighet. All religiøs motstand mot homofili kan nemlig ikke kjemmes ­under samme kam. Den spenner fra moderat, liberal privatkonservativitet til ekstrem fanatisme.

Noe av det som kjennetegner et liberalt samfunn er retten til å være uenige i etiske spørsmål. Vi dyrker denne uenigheten, vi demonstrerer, skriver leserbrev og diskuterer så fillene fyker.

At noen mener at noe er galt, har ingenting med legitimering av vold og terror å gjøre. Tvert imot er diskusjonslysten forankret i vår demokratiske tradisjon. Her har du frihet til å være deg selv så lenge du ikke tar fra andre den samme friheten.

Norske konservative kristnes syn på homofili er godt innenfor denne kategorien. De aller fleste tar avstand fra alvorlig diskriminering. Hatefulle ytringer forekommer bare i marginale miljøer.

Orlando-terroren representerer det motsatte ytterpunktet. Mens de fleste terrorangrep helt eller delvis kan forklares med politisk motivasjon, er dette et av de få med et tilsynelatende klart religiøst utgangspunkt. Omar Mateen ønsket å straffe en spesifikk gruppe: Mennesker han mente førte et umoralsk liv.

Det er stort sett bare religiøse terrororganisasjoner og deres sympatisører som uttrykker slike motiver. Vi snakker ikke om mange i prosent, men dessverre mange nok til at verden oppleves mer utrygg enn på lenge.

De aller fleste av verdens ­religiøse, uansett religion, ­mener det er galt å ta saken i egne hender, slik Omar Mateen gjorde. En enkeltperson har ikke rett til å bruke­ slik makt. Derfor vil de kalle handlingen for selvtekt og terror.

Likevel har mange av dem holdninger som legitimerer ­angrep på homofile. De støtter­ undertrykkelse og brudd på menneskerettighetene.

Mange av disse bor i ateistiske stater, andre i land med lange kristne tradisjoner. Islamske land utmerker seg påfallende negativt.

Et testspørsmål er hvordan man behandler sine homofile. Noen islamske land har bestialske dødsstraffer for dette, andre strenge fengselsstraffer, men også «kristne» land som Etiopia, Kenya og Uganda straffer homofili med mange år bak lås og slå.

Slike straffer er fjernt for de aller fleste kristne i Vesten. Derimot har muslimske ledere altfor ofte nølt når de er blitt spurt om sitt syn. De har gjerne svart at de forholder seg til lovgivningen i Vesten. De ønsker ikke at homofili skal være forbudt her. I et ideelt samfunn, derimot...

Årsaken er blant annet at islam har sitt åndelige tyngdepunkt i den delen av verden som har stått lengst unna både opplysningstid og demokrati.

Slik vil det antakelig være lenge. Like fullt er det interessant å se hvor kort tid vestlige muslimer har brukt på å orientere seg i en ny retning. Osman Ranas bok Norsk islam er et godt eksempel.

Nyanser. Foreløpig har vi ikke spurt kristne innvandrere hva de mener om homolovgivingen i sitt opprinnelsesland. Antakelig ville vi fått mange urovekkende svar.

Kirkene de kommer fra støtter i mange tilfeller strenge straffer for homofili. En del av disse kirkene samarbeider forresten med norske misjonsorganisasjoner.

Da jeg for et par år siden spurte flere norske misjonsledere om dette, hadde de en nærmest bevisstløs holdning til problemet. Den eneste organisasjonen som arbeidet med saken var Norsk Luthersk Misjonssamband – ironisk nok den organisasjonen som tydeligst tar avstand fra likekjønnede ekteskap.

Dette er bare ett av mange ­eksempler på hvor nyansert bildet er.

Stigmatisering av religiøse menneskers seksualetikk er ikke veien å gå for å bekjempe hatvold. Trusselen er ikke uenighet, men viljen til å skade mennesker som har et annet syn.

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 15. JUNI 2016

Gå til innlegget

Ett sted går grensen

Publisert rundt 1 år siden - 294 visninger

Du kan ikke gjøre felles sak med alle. Det skjønner vi når vi møter en rasist.

Er det moralsk riktig å ligge­ med en av Odins Soldater? Spørsmålet ble stilt i radioprogrammet Lørdagsrådet på NRK P3 for et par uker siden.

«Nei!» svarte rådgiverne i studio: kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen, artisten Adelén og programleder Hasse Hope.

Det handlet ikke om at de hadde­ et konservativt syn på sex. Det handlet om hvor grensen går for å involvere seg med en som har holdninger som står uendelig langt fra dine egne.

For å sitere kunnskapsministeren: «Du kan ikke sortere alle ut fra hva de mener politisk, men her går det en grense.»

Det handlet om å ivareta sin personlige integritet.

Ikke boikott. Det er nok ­eksempler på at folk ikke forstår behovet for å ivareta denne integriteten. I reservasjonsdebatten var det stort sett bare ateisten Morten Horn som kunne støtte legers samvittighetsfrihet uten å bli plassert i en kristenmoralistisk bås.

Og når konservative kristne organisasjoner markerer hvor deres grenser går, blir resultatet fort en avisoverskrift om at de boikotter en eller annen. Men ­deres grenser har lite med boikott å gjøre. Boikott er først og fremst et middel for å presse gjennom endringer. Svært ofte 
er den inkonsekvent. De konservative organisasjonene ønsker bare å handle i samsvar med sitt syn.

Vi forstår det best når temaet er rasisme. Da det for noen år siden kom fram at legen Trond Ali Linstad sto bak antisemittiske uttalelser, mistet han for eksempel kongens fortjenstmedalje. Slik signaliserte konge­huset at antisemittisme er så alvorlig at det overskygget Lindstads positive sider.

Det ville svekket kongehusets integritet å forholde seg passiv.

Og er du medlem av Odins soldater, blir kvinner altså frarådet å ligge med deg av selveste kunnskapsministeren.

Ekspert på samvittighet. Det kan fort bli motsatt i et samfunn fullt av konkurrerende religiøse og etiske verdier.

Vi er enige om at vi må respektere hverandre. Men kravet om respekt kan lett bli forvekslet med et krav om likegyldighet. Skal respekten være reell, må den også omfatte behovet for å markere den avstanden vi trenger til andres ståsted for ikke å bli kompromittert selv.

Kirken er ekspert på dette feltet. Her har man kranglet om samvittighetsspørsmål i 2.000 år. Ikke mange bedrifter kan vise til et så stort mangfold i synet på hva organisasjonen bør stå for.

Det begynner å bli lenge ­siden man satte fyr på meningsmotstandere. Nå har man begynt å finne ordninger som hjelper hverandre til å passe på ­samvittigheten og integriteten sin.

Da Den norske kirke for noen år siden sa ja til å vie fraskilte, ble det for eksempel bestemt at prester som ikke kunne gå på ­akkord med sin samvittighet, fikk reservere seg. Ordningen står i kirkeloven, selv om relativt få benytter seg av den.

Og da Kirkemøtet i vår vedtok å åpne for likekjønnede ­ekteskap, ble det understreket at motstanderne ikke bare fikk avstå fra å delta, de fikk også fortsette å ­undervise i sitt syn.

Utskjelt linje. På mange ­måter har de konservative æren for at Kirken i dag har denne tradisjonen av respekt. Den startet med den i kirkelige kretser så berømte, men også utskjelte calmeyergatelinjen.

Det kryptiske begrepet skriver seg tilbake til 1920. Da møttes et stort antall misjonsledere­ i Calmeyergaten i Oslo for å bestemme­ hvordan man skulle håndtere en situasjon med et økende antall liberale prester og teologer. Man ble enige om å fortsette å stå i kirken. Integriteten ble ivaretatt ved å avstå fra frivillig samarbeid med liberale teologer.

Det handlet altså ikke om raushet og meningsfrihet, men om en strategi for å kunne bli værende i Den norske kirke uten å kompromittere seg selv.

Striden om likekjønnete ekteskap gjør denne linjen brenn­aktuell i misjonsorganisasjonene. Logikken er klar: Hvis jeg mener at homosex kan føre mennesker i fortapelsen, kan jeg ikke stå sammen med en som mener det motsatte, og si at vi er enige om det viktigste. Da er kan det være mest skvært å avstå fra frivillig samarbeid med vedkommende.

Altså ikke boikott, men ivaretakelse av egen integritet.

Hvis konservative og progressive skal fortsette i samme kirke, kan prinsippene bak calmeyergatelinjen være eneste alternativ til opprivende konflikter.

Da må man være tydelig på hva det handler om. Det handler ikke om å stemple hverandre. Det handler om å ta vare på egen samvittighet.

Dersom kirken greier å omfavne denne linjen, kan den bli et talende eksempel for resten av samfunnet.

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 2. JUNI 2016

Gå til innlegget

Skittentøyvask

Publisert rundt 1 år siden - 430 visninger

Den kristne pressens møkkagraving har betydd mye positivt for norske menighetsmiljøer.

Denne våren har avisen Dagen skrevet om konflikter og usunne praksiser i menigheten Sannhetens ord på Slemmestad i Asker. Tidligere medlemmer har stått fram og fortalt at de ble utsatt for manipulering og kontroll av menighetens ledelse.

Det er ikke første gangen at det avsløres at frittstående karismatiske menigheter har uheldige, sektlingende trekk. 

Sterke ledere med stor åndelig autoritet, høye krav til renhet og dedikasjon, og opplevelsen av at overnaturlige krefter stadig er i sving, er selve oppskriften på et miljø man bør holde seg unna.

Knallhard kritikk

Det er svært prisverdig at Dagen, som står nærmere dette segmentet enn Vårt Land, tar tak i disse problemstillingene. 

De siste ukene har avisen fått knallhard kritikk fra relativt kjente kristenledere som har talt i menigheten, og som forsvarer den. Flere har også stilt spørsmål ved at en kristen avis i det hele tatt omtaler negative sider ved kristne miljøer.

For Dagen kan slik kritikk bety et omdømmetap som kanskje også kan få økonomisk betydning. Redaktør Vebjørn Selbekk har ved flere anledninger vist at han ikke ønsker å la lommeboken styre journalistikken. 

Det er en holdning det står respekt av.

Psykiske utfordringer

Samtidig viser debatten også hvor ekstremt ­vanskelig det er å fortelle om slike forhold. Uenighetene mellom nåværende og tidligere medlemmer er selvsagt fulle av personlige elementer, og her blir det mye av det. 

Når familiekonflikter brettes ut i full offentlighet blir det vanskelig for leserne å ta stilling til hva som handler om usunn teologi og hva som handler om enkeltpersoners psykiske utfordringer.

Det betyr ikke at kristne miljøer må få være i fred for plagsom journalistikk. Antakelig har den kristne pressen med sin møkkagraving betydd svært mye for at norske menigheter jevnt over er sunne og gode steder for barn og voksne. 

Det er usikkert om tilsvarende ros kan gis til kristenledere som i altfor stor grad har vært unnfallende og feige i møte med konflikter og usunne praksiser.

Det håper jeg Dagens abonnenter tenker på, dersom de vurderer å si opp abonnementet.

Gå til innlegget

Bibel og grums

Publisert rundt 1 år siden - 1578 visninger

Torolf Nordbø angrep ikke islam på Bibelselskapets humorshow. Det gjør han på Facebook i stedet.

«Nyheter fra “Fredens religion”», er en fast formulering på artisten og humoristen Torolf Nordbøs facebookprofil. Under denne introduksjonen deler han artikler om muslimer som står bak konebanking, terror, voldtekt og våpensmugling.

I antisemittismens Europa på 1930-tallet brukte 
nazistene det samme virkemiddelet mot jødene. Strategien kalles dehumanisering. Ved å knytte så mye stigmatiserende som mulig til den jødiske folke-gruppen, greide de å etablere en dyp kløft mellom folk flest og jødene. Noen reagerte, men dessverre altfor få. Ingen hadde trodd at resultatet skulle bli historiens verste folkemord. Det var garantert ikke intensjonen da dehumaniseringen startet.

I helgen underholdt Torolf Nordbø på scenen under Bibelselskapets 200-årsjubileum. Da avsto han fra å angripe islam. Det gjør han offentlig på Facebook i stedet. At Bibelselskapets ledelse likevel bruker ham, forteller litt om hvor vanskelig det er å trekke grenser. Det er jo blitt så vanlig å omtale islam og muslimer på denne måten. Antakelig er det ikke så vondt ment som det er sagt.

Hvilke krefter Nordbø leker med, ser vi et museklikk unna. Den tidligere presten i Den norske kirke, Ludvig Nessa, var en gang forbundet med kamp mot abortloven. Nå engasjerer han seg vel så mye i kampen mot islam. Nessa har brukt nøyaktig samme virkemiddel på Facebook som Nordbø: Han har postet tekster om terror og drap, og introdusert dem med ironiske kommentarer om det «fredelige» islam.

I forrige uke droppet han kommentaren. Da postet han nyheten om at en moské i London hadde brent ned. Resultatet var nesten hundre «likes», seks av dem med latterikon. Blant de spontane kommentarene var: «Godt arbeid...!!» «Hipp hipp hurra!», «Ja, la de brenne ned til bakkenivå, alle moskeer, det er den ondes bolig.», «En nedbrent moske er en god moske...!)« «Ja, få slikt vondskap bort og vis Guds kjærlighet til menneskene.».

Nordbø skal ikke straffes for det Nessa gjør. Men han bør være klar over at han roter i det samme grumset. Det bør Bibelselskapet også tenke over før de bruker ham neste gang.

Først publisert i spalten klartekst - Vårt Land 30.05.2016

Gå til innlegget

Trumpen i eget øye

Publisert rundt 1 år siden - 635 visninger

Hvorfor ler vi av Donald? Fordi vi ikke skjønner at vi ser ham i speilet hver morgen?

Kan jeg få fem minutter av møtet? spurte jeg mine kolleger i Vårt Land i går. Jeg hadde lest meg opp på hersketeknikker, og ville ha et klart svar fra dem: Hvilke av dem bruker jeg selv på jobben?

Vi fnyser og ler av Donald Trump. Delvis av politikken hans, men aller mest av personligheten. Han framstår som et hersketeknisk naturtalent, og utøver ferdighetene hver gang han mangler argumenter. Særlig overfor kvinner.

Karikatur-Trump. Men hvorfor blir fortellingene og YouTube-klippene morbid underholdning rundt lunsjbordene? Antakelig fordi vi trenger ham. Han plasserer oss på den rette siden av streken. Sammenlignet med ham blir de fleste av oss saklige og hensynsfulle.

I virkeligheten er han en ­ekstrem karikatur av oss selv.

For å si det sånn: De fem minuttene i Vårt Lands redaktørmøte ble til 20. Vi gikk gjennom hersketeknikkene og personlighetstypene, og kjente hverandre igjen i mange av dem. Jeg fikk bekreftet at jeg har trekkene til besserwisseren. Den som forteller de andre hvordan ting egentlig henger sammen. Noen ganger har jeg ikke tid til å høre på ­andres forklaringer engang. Urk.

Jeg er ikke alene. Mange av oss har tydd til maktmidler. Hensikten­ kan diskuteres, men resultatet har vært at den andre partens selvfølelse er blitt krenket, han eller hun føler seg dum og 
utilstrekkelig. Et illegitimt maktmiddel, med andre ord.

Bevissthet. Problemet for kyniske hersketeknikere er den økende bevisstheten om slike­ maktmidler. Det har blant annet­ professor i sosialpsykologi, Berit­ Ås, sørget for. Hun var den første til å identifisere og sette navn på hersketeknikkene. I 
utgangspunktet laget hun en 
liste med fem, senere er det blitt flere.

Hensikten med antallet var at kvinner skulle kunne gi tegn med fingrene til hverandre når de ble utsatt for slike teknikker. Når en debattant brukte latterliggjøring som virkemiddel (nummer to på listen), kunne de vise to fingre til hverandre, og forstå betydningen. Slik skulle teknikkene avsløres og ufarliggjøres.

Det var litt optimistisk. Fortsatt finner du mange bevis på at Trump ikke er så ekstrem som vi skulle tro. Vi ser det på jobben, i det frivillige organisasjonslivet og i parforholdene.

Kvinneforakt. Samtidig er virkemidlene blitt vanskeligere å oppdage. Googler du nyordet mansplaining får du ganske mange treff. Det betyr noe sånt som «å manneforklare» og er – som så mange hersketeknikker – rettet mot kvinner. Den starter gjerne med en avbrytelse som antyder at «nå skal du høre hvordan ting egentlig henger sammen». Og så kommer leksen som er akkurat nok ned­latende til at kvinnen i rommet føler seg dum.

Det påfallende med mansplaining er at den er så lite påfallende. Vi er kommet over i de subtile hersketeknikkers tidsalder.

Men det virker. Fortsatt snakker menn tre ganger så mye som kvinner i møtesammenhenger.

Ifølge den nye boken The ­Silent Sex, av professorene Christopher F. Karpowitz og Tali Mendelberg, finnes det mange årsaker til dette.­ Én ting er at kvinner er oppdratt til å snakke lavere og være mer tilbakeholden fordi dette regnes som feminint. De har ­lavere selvtillit enn menn og er mer oppmerksomme på ­andres ­behov. Alt dette gjør dem mindre brautende.

Frivillig avsløring. Den andre siden bør særlig menn ta inn over seg: Kvinner har lavere status enn dem i diskusjoner. Slik vurderer menn det, og behandler dem deretter. Og slik vurderer mange kvinner det. Resultatet er at kvinner i langt større grad enn menn usynliggjøres, latterliggjøres, tilsidesettes, fordømmes og påføres skamfølelse. På arbeidsplasser – ikke minst i kirkelige sammenhenger. Og tro meg: Vi snakker ikke bare om konservative organisasjoner.

Ofte har jeg lyst til å gjenta ­Berit Ås’ oppfordring til kvinner om å gjøre opprør mot herske­teknikkene. Men noe skurrer: Hvorfor skal jeg legge ansvaret over på dem som utsettes for teknikkene. I stedet går spørsmålet
til ledere – særlig mannlige ledere.
 Gjør du som vi gjorde i Vårt Lands redaktørmøte i går: Spør du deg selv: «Hvilke hersketeknikker ligger nærmest min personlighet?» Spør du andre: «Har du opplevd at jeg bruker dem?»
Antakelig vil noen svare nei. Ikke lytt til dem. Lytt til dem som svarer ja.

De har nemlig sett noe. Kanskje de har opplevd noe. Noe du bør være oppmerksom på.
Det er litt flaut å bli avslørt. Men det blir litt vanskeligere å bruke teknikkene neste gang.
Nettopp derfor skal du gjøre det.

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 25.5.2016

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere

Siste kommentarer

Robin Tande kommenterte på
Den norske kirke og den politiske korrekthet
rundt 2 timer siden / 1148 visninger
Petter Kvinlaug kommenterte på
Den norske kirke og den politiske korrekthet
rundt 2 timer siden / 1148 visninger
Tore Olsen kommenterte på
Den norske kirke og den politiske korrekthet
rundt 2 timer siden / 1148 visninger
Kåre Kvangarsnes kommenterte på
Den norske kirke og den politiske korrekthet
rundt 2 timer siden / 1148 visninger
Ben Økland kommenterte på
Den norske kirke og den politiske korrekthet
rundt 2 timer siden / 1148 visninger
Ben Økland kommenterte på
Den norske kirke og den politiske korrekthet
rundt 2 timer siden / 1148 visninger
Ben Økland kommenterte på
Den norske kirke og den politiske korrekthet
rundt 2 timer siden / 1148 visninger
Gjermund Frøland kommenterte på
Har vi tatt feil?
rundt 2 timer siden / 795 visninger
Petter Kvinlaug kommenterte på
Den norske kirke og den politiske korrekthet
rundt 3 timer siden / 1148 visninger
Petter Kvinlaug kommenterte på
Den norske kirke og den politiske korrekthet
rundt 3 timer siden / 1148 visninger
Georg Bye-Pedersen kommenterte på
Den norske kirke og den politiske korrekthet
rundt 3 timer siden / 1148 visninger
Tore Olsen kommenterte på
Den norske kirke og den politiske korrekthet
rundt 3 timer siden / 1148 visninger
Les flere