Alf Gjøsund

Alder:
  RSS

Om Alf

Religions- og debattredaktør i Vårt Land

Følgere

Unnskyld, hilsen ­kirken

Publisert 12 måneder siden - 575 visninger

For noen kan kirkens beklagelse bety at de igjen kan oppsøke en guds­tjeneste uten bitre følelser.

Unnskyld! sa daværende domprost Helge Schmidt.

Mange av tilhørerne brast i gråt. Selv om det var lenge siden, hadde uretten preget hele livet deres. Smerten var der fortsatt, men på en annen måte akkurat nå. En representant for Den norske kirke hadde beklaget. Han hadde sagt at det var galt, det som skjedde.

Scenen er fra Kristiansand domkirke, 2008. Tilhørerne var tidligere barnehjemsbarn. På 1950- og 60-tallet hadde de bodd på byens barnehjem, drevet av blant annet Den norske kirke og tilknyttede kristne organisasjoner. De hadde blitt utsatt for vold og seksuelle overgrep.

Hvorfor var domprostens beklagelse så viktig? Fordi det er én ting som er verre enn urett, det er urett som ikke blir gjenopprettet. Når den skyldige ikke kan straffes, enten fordi forholdet er foreldet, eller fordi uretten ikke er straffbar i juridisk forstand, kan en erkjennelse av uretten, en bønn om unnskyldning, være viktig.

Hvor går grensen? De fleste er enige om at Helge Schmidts beklagelse til barnevernsbarna var på sin plass, selv om han ikke var personlig involvert i uretten. Men noen ganger blir det debatt. Skal kirken drive og beklage hele tiden?

I forrige uke beklaget Per Arne Dahl at Den norske kirke har «forsømt kirkens helbredende tjeneste». Uttalelsen ble tolket som en unnskyldning til Snåsamannen, Joralf Gjerstad.

Beklagelsen er blitt kritisert. Erik A. Steenhoff, katolsk teologistudent, mener unnskyldningene ikke tjener noen hensikt: «For de folkekirkelige vil beklagelsene fremstå som desperate forsøk på å innynde seg folket. For de antikirkelige vil ingen beklagelse være god nok», skrev han i Vårt Land i forrige uke.

Men mottakerne for kirkelige beklagelser er verken «folkekirkelige« eller «antikirkelige», men de som er blitt såret. I ­biskop Dahls tilfelle de som kom til kirken med ønske om å bli bedt for. De hadde lest i sin bibel at kirken kan be for syke, men ble møtt med avvisning fordi kirken ikke våget å ta sin egen tro og tradisjon på alvor.

For å si det på godt norsk: Du føler deg dum etter en slik avvisning. Du kommer nødig igjen.
For noen av disse kan kirkens beklagelser bety at de igjen kan oppsøke en kirke uten den bitre følelsen et sted dypt der inne. Betyr det noe? Selvsagt gjør det det.

Historien endres. Noen beklagelser er knyttet til hendelser for mange hundre år siden. I 2010 ba Det lutherske verdensforbund om tilgivelse for forfølgelse av baptister på 1500-tallet. Jeg kjenner selv kristne som har fått sitt syn på den lutherske kirke definert av denne historien. Dette endret historien. Det ble lettere for dem å forholde seg til lutheranere. Selvsagt betyr det noe.

I fjor ba pave Frans om tilgivelse for kirkens forfølgelse av den kristne bevegelsen «Valdenserne» på 1500- og 1600-tallet. Selv om det kom altfor sent, må det ha betydd enormt for nåværende medlemmer av valdensiske kirker. Kanskje også for andre religiøse bevegelser, som har følt seg forfulgt av Den katolske kirke. Historien er ikke lenger den samme.

Kirkens utvikling har i stor grad fulgt samfunnsutviklingen. De samme feilene som har vært gjort i samfunnet, er gjort av kirken. Det gjelder behandlingen av etniske, religiøse og seksuelle minoriteter, det gjelder synet på kvinner, på suicidale, og så videre.­ Selvsagt skyldes feilene virkelighetsforståelsen den gangen. I dag ser vi annerledes på det. Betyr det at kirken er fritatt fra skyld og kan droppe oppgjøret?

Trygghet. Svaret synes å avhenge av to forhold. For det første: egen trygghet. Du får sjelden frivillige beklagelser fra en ­­organisasjon som selv kjemper for sin berettigelse. Noen ganger kan unnskyldningen få erstatningsrettslige konsekvenser. Det står ekstra respekt av organisasjoner som sier unnskyld når de selv er i en utsatt posisjon.

Her står det lille kirkesamfunnet DELK som et lysende eksempel. I 1995 ba ledelsen nåværende og tidligere medlemmer om tilgivelse for unødig strenge regler og holdninger som ble opplevd som fordømmende. Noen forlot trossamfunnet på grunn av dette.

DELK kunne gjennomført endringene i det stille. I stedet tok de ansvar og beklaget offentlig. Jeg har snakket med nåværende og tidligere medlemmer som fortalte om et før og et etter denne beklagelsen. Den betydde enormt.

Det bringer oss til den andre forutsetningen for beklagelse: Du må rett og slett bry deg om de børene folk bærer. Slik kirken skal gjøre. Dessverre er det slett ingen selvfølge at den gjør det. Vi har nok av eksempler på det motsatte.

Når den gjør det, fortjener den støtte.

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 28.1.2016

LES OGSÅ: Helmuth Liessem i Kirkens Sosialtjeneste om Taterutvalget: Vi beklager opå det sterkeste

Gå til innlegget

Magazinets aksjonisme

Publisert 12 måneder siden - 1914 visninger

Ville det ikke vært mer naturlig av Selbekk å si: «Bondevik, du og jeg sviktet ytringsfriheten den gangen»?

Selbekks svar på min karikaturutfordring i Vårt Land onsdag, og en del kommentarer fra støttespillere på sosiale medier, reiser spørsmål som fortjener svar. Her kommer de:

 

Hvorfor brukte jeg fortellergrepet om lesing av Magazinet på mikrofilm når artiklene jeg siterer fra finnes på internett?

 

Fordi poenget ikke var å arrestere Selbekk for tidligere feiltrinn i visse, konkrete artikler. Poenget var å forstå hvorfor det skapte så mye oppstyr at nettopp Magazinet publiserte tegningene, og ikke at andre nyhetsaviser gjorde det. Konteksten er at tegningene ble trykket i en avis full av ensidig kritikk mot islam og muslimer. Avisen gjorde aldri noe seriøst forsøk på å balansere dette bildet. Disse årgangene av Magazinet er ikke tilgjengelig på nettet, derfor måtte de leses på mikrofilm.

 

Hvorfor siterte jeg ikke Vårt Lands artikkel for ett år siden, med tittelen «Selbekk angrer dypt». Her tar jo Selbekk avstand fra sin egen lederartikkel som inneholder et kraftig angrep på Finn Graffs karikaturer av kristne og jøder?

 

Fordi Selbekk dagen etter skrev et tilsvar i samme avis der han langt på vei tilbakekaller «angeren». Han skriver: «Det er ikke riktig at jeg angrer på større vilje til å støte muslimer framfor kristne. Jeg har aldri hatt (...) spesiell vilje til å støte noen religiøse grupper.»

Min påstand er at han faktisk hadde denne viljen. Han uttrykte på den tiden at karikaturer mot kristne og israelere ikke var legitime – mens de islamkritiske var det.

    Det er viktig å huske at utgangspunktet for artikkelen var at Selbekk i forbindelse med lanseringen av boken gikk i strupen på Kjell Magne Bondevik og kritiserte ham for å ha sviktet ytringsfriheten – og for å ha skiftet linje. Det skjedde på bakgrunn av uttalelser fra sistnevnte som til forveksling var like Selbekks egne – den viktigste forskjellen var karikaturenes adressat.

    Dersom Selbekk tar selvkritikk for at han faktisk mente det samme som Bondevik om legitimiteten til visse støtende karikaturer, ville det ikke vært mer naturlig å si: «Bondevik, du og jeg sviktet faktisk ytringsfriheten den gangen»?

    Selbekk vil kunne innvende at han faktisk trykket den omtalte karikaturen til Graff. Det kunne han selvsagt gjøre uten problem. Kristendommen har jo intet forbud mot denne typen dokumentasjon, tvert imot ville Graffs tegninger antakelig styrke enkelte kristne miljøers virkelighetsoppfatning, inkludert forestillingen om å være forfulgt. Det viktige i denne debatten er imidlertid hva Selbekk mente var legitime ytringer.

 

Hvorfor leste jeg ikke Selbekks bok «Fryktens makt» og kapitlet «Da jeg sviktet» før jeg skrev?

 

Fordi jeg ikke skrev om innholdet i denne boken. Jeg skrev om angrepene på Bondevik, og til dels Jonas Gahr Støre, som kom i andre medier. Nå har jeg for ordens skyld lest boken. Det sto ingen ting der som kaster lys over det jeg skrev i min kommentar. Kapitlet Selbekk viser til, «Da jeg sviktet», handler utelukkende om Selbekks anger på at han lot seg «lure» til selv å beklage.

 

Mitt hovedpoeng er at dersom Magazinet hadde drevet med nøktern nyhetsformidling, ville antakelig også karikaturoppslaget blitt oppfattet som dette. Dessverre forstår ikke Selbekk – og mange andre – at leserne tolket karikaturene i lys av den regelrette aksjonismen Magazinet lenge hadde drevet mot islam og muslimer.

 

Det hører også med i bildet at Magazinet henvendte seg til lesere som i stor grad forsto kampen mellom islam og kristendommen som en åndskamp mellom Gud og djevelen. Selv om Magazinet i stor grad brukte et sekulært språk i sin dekning av islam (ved å konsentrere seg om terror, hijab, halalkjøtt, kvinneundertrykkelse, og så videre) sendte forsiden den 10. januar 2006 også ut et annet signal til disse leserne: Vi tør å konfrontere denne åndsmakten!

 

Selv er jeg ikke prinsipiell motstander av sårende karikaturer. Som de aller fleste mener jeg at Selbekk hadde rett til å gjøre det. Når den seriøse delen av norsk presse også alltid har vært opptatt av ytringsansvar, har ikke hensynet vært de som peker på oss med våpen, men at vi ønsker å være anstendig mot de leserne som ikke peker på oss med våpen. Å flytte grensen på grunn av trusler og terror er å la de ekstreme får bestemme agendaen.

Gå til innlegget

Selbekks ytrings-frihet

Publisert 12 måneder siden - 1907 visninger

Tre måneder før karikaturstriden gikk Vebjørn Selbekk sterkt ut mot 
tegninger som rammet kristne.

Jeg sitter foran mikrofilm-­leseren på Nasjonalbiblioteket med fem-seks ruller i en boks. Magefølelsen forteller meg at disse filmene fra 2005 og 2006 kan hjelpe meg å forstå: Hvorfor reagerte så mange ­negativt på at den kristne avisen Magazinet trykte karikaturtegningene av profeten Muhammed i 2006?

LES VEBJØRN SELBEKKS SVAR: Gjøsunds mikrofilm

Mye vann har rent i havet ­siden da. Redaktør Vebjørn Selbekk er blitt en populær mann. I fjor fikk han Fritt Ords honnør for sitt «prinsippfaste forsvar for ytringsfriheten gjennom ti år med karikaturstrid».

Men han har ikke glemt at ­Jonas Gahr Støre «beklaget ­uroen» og uttrykte «forståelse for at tegningene ble opplevd som støtende». Han har heller ikke glemt at Kjell Magne Bondevik sa at det var «uklokt å trykke tegningene», og at det «vitner om mangelfull respekt for islam».

Da Selbekk i forrige uke utga boken Fryktens makt, fikk spesielt Bondevik gjennomgå. Han ble beskyldt for å ha sviktet ytringsfriheten. Selv mente Selbekk at det å stille spørsmålene «er det klokt, bør vi avstå?», «i seg selv er en selvsensur».

Men hvilke prinsipper hadde Selbekk selv, den gangen for ti år siden?

Tendensiøs journalistikk. Jeg starter med filmen «januar–april 2005». Da skifter Magazinet fra å være en ren ukeavis til å komme ut tre ganger i uken. Et av temaene avisen skriver mest om er islam og muslimer.

Følelsen fra 2006 dukker opp igjen. Jeg var fast leser av Magazinet på den tiden. Nå ser jeg det samme: Denne avisen var ikke fair mot muslimer.

2005-årgangen er sterkt preget av artikler med negativ omtale av islam og muslimer. De handler om muslimsk terrorisme,­ om forfølgelse av konvertitter og om muslimske menn som mishandler kvinner. De handler om integreringsproblemer, umerket halalkjøtt, opptøyer og hijabdebatt.

Jeg finner ingen eksempler på at positive, nyanserende sider ved islam og muslimske miljøer blir dekket. Muslimer selv slipper ikke til med sitt syn, med mindre de kan bekrefte problemet. Unntaket er ett avsnitt, der en muslim blir sitert på at det går an være gode naboer selv om den ene er muslim.

På fagspråket kalles dette tendensiøs journalistikk.

Ikke prinsipiell. I lederartikler skriver Selbekk om denne religionen «som produserer slike voldsmenn»: «Hva er det egentlig som forkynnes i moskeene?» spør han. «Er det virkelig korrekt at islam er en fredselskende ­religion, eller er dette ren ønsketenkning fra godtroende sekulære politikere?»

Dessuten er Selbekk opptatt av ytringsfrihet. Han dekker behørig drapet på filmskaperen Theo van Gogh og truslene mot politikeren Ayaan Hirsi Ali. Han står opp for predikanten Runar ­Søgaard, som blir truet etter å ha kalt Muhammed «en forvirret pedofil». Han bekymrer seg for «muslimsk press mot ytringsfriheten».

Men Selbekks bekymring for ytringsfriheten er ikke prinsipiell. Den handler om ytringsfrihet for en bestemt gruppe: islam-kritikerne.

At muslimer ikke får komme til orde i avisen hans er ett av flere signaler om det. At han i han i lederen «Bør hijab forbys?»
(6. okt 2005) ikke avviser kravet om et hijabforbud (i den grad hijab er en ytring), men tvert imot «har stor forståelse» for det, er et annet.

Refser Graff. Men det tydeligste signalet er Selbekks negative holdning til karikaturer som rammer andre grupper. Under tre måneder før Jyllandsposten publiserer tegningene som setter den muslimske verden i brann, skriver Selbekk lederen «Når ­hatet får styre pennen».
Der gir han en usedvanlig skarp korreks til tegneren Finn Graff, som fremstiller Erna Solberg og Carl I. Hagen som parrende griser. Like sterkt går han ut mot karikaturer som fremstiller israelske politikere, og i ett tilfelle kristne, som nazister.

Selbekks kritikk er krystallklar: «Vi er sterke tilhengere av en fri politisk meningsuveksling, også i karikaturform. Men det finnes en grense der den fullt ­legale politiske ytringen går over til å bli en forsøpling av den ­offentlige debatten og i stedet gir et bidrag til å forsterke fordommer og hat.»

Det er som å høre Kjell Magne Bondevik. Forskjellen er at for Bondevik er dette et prinsipielt standpunkt. Selbekk har et unntak: Karikaturer som rammer muslimer er greit.

Magefølelse. Det er antakelig dette som er årsaken til magefølelsen jeg og mange andre sitter med når vi holder Magazinet i hendene 10. januar 2006. På forsiden har Selbekk slått opp: «Magazinet trykker i dag tegningene som har rystet Danmark». Opplysningen står i kontrast til et bilde av Finn Graff, og opplysningen om at tegneren ikke «tør» å tegne Muhammed.

Mikrofilmene av 2005 og 2006-årgangen av Magazinet ligger fortsatt i en liten boks merket mitt navn på Nasjonalbiblioteket. Om Selbekk hadde hatt tid til å kikke litt på dem, vil han kanskje sett at innholdet har en beskjed til ham:

Kanskje det er på tide å dempe kritikken av Støre og Bondevik bitte litt?

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 19. JANUAR 2015

Gå til innlegget

Hva med litt dialoghjelp?

Publisert rundt 1 år siden - 689 visninger

Mens landets dialogprester bygger­ ­plattform med muslimer, vokser ­kløften mellom kristne fløyer.

Jeg blir glad for Kirkelig dialogsenter når jeg leser temalisten for høstens konferanser: «Antisemittisme og islamofobi», «Ungdom mot ekstremisme», «Islam og kristendom – konflikt eller dialog?»

Religion er en kilde til konflikt over hele verden, og ingen har bedre mulighet til å bygge bro over kløftene enn religiøse selv. De har førstehånds kjennskap til hvordan troende mennesker tenker, og vet hvilke drivkrefter og lengsler som ligger bak sterk overbevisning.

Vi trenger å snakke sammen. Hvorfor mener vi det vi gjør, og hvorfor så sterkt? Hva kan vi stå sammen om? Hvor må vi skille lag? Hvorfor er forskjellene viktigere enn likhetene? Har vi et dypt, felles mål bak de motstridende standpunktene?

Dialogens mål er ikke å skape enighet, men forståelse. Forståelse gjør uenigheten mindre provoserende og mindre farlig.

Mens dialogprestene samler sunnier, shiaer, jøder og buddhister til dialogmøter med servering og musikalske innslag, skuler kristne fløyer på hverandre i samme kirke og lurer på om de har samme religion.

For dialogen og forståelsen har ikke nådd kirken selv. De kirkelige dialogsentraene har ingen arrangementer der bibelfundamentalisten og TF-radikaleren kan bli kjent med hverandre, lytte til hverandre, trykke hverandres hender og bli enige om at man anerkjenner hverandres hensikter og ønsker hverandres beste.

At de mest toneangivende dialogprestene er TF-radikalere selv, trenger ikke være årsaken. Det er ikke denne typen brobygging man har får støttemidler til fra bispedømmeråd og kommunestyrer.

Men det er et faktum at midt i en uenighet som for mange er kirkesplittende, har ingen dialogprester tatt noe synlig initiativ til å bygge bro. De er utvilsomt kompetente, når de kan skape forståelse mellom konservative muslimer og norske liberale folkekirkemedlemmer. De burde ha en unik mulighet til å skape forståelse internt i kirken.

Personlig. Det ville blitt krevende. I Norge er ingen religioner direkte truet av hverandre. En dialogprest kan forholde seg til de store religionsmotsetningene på en profesjonell og distansert måte. Internt i et trossamfunn blir det straks mer personlig. Der har man interesser, allianser og posisjoner som kan trues. Det føles mer naturlig å stå på vennelisten til Åpen folkekirke enn å velge uriasposten som brobygger.

Men det er når man føler seg truet, at dialogen er viktig. Det er da man trenger å bli kjent med hverandre. Det er slik man må jobbe for å unngå religionskonflikter i andre deler av verden. Det er slik man kan unngå splittelser i Den norske kirke.

«Det har ingen hensikt», vil noen si. «Vi vet hvor de står.» Eller som Helen Bjørnøy sa til Dagbladet for mange år siden: «Jeg har gitt opp de folka.»

Er enheten i Den norske kirke så lite verdt? Hvorfor er dialogviljen så liten?

Ærlig samtale. Tenk hvis emissæren fikk møte feministteologen. Ikke i en debatt, der målet var å slå hverandre i hodet med noe tungt, men for å bli kjent. Kanskje for å høre den andres personlige troshistorie. Snakke ærlig om tvilen – uten å falle for fristelsen til å skåre teologiske poeng. Fortelle hva som gir takknemlighet – eller dårlig samvittighet for den saks skyld – uten å utlede dogmer av det.

Man kunne risikere å gjøre den oppdagelsen som noen har gjort allerede: De på den motsatte fløyen er ikke mindre ærlige, oppriktige eller fromme kristne. Noen selvsagt, men ikke flere enn på ens egen fløy.

Det er et godt sted å begynne. Forståelsen kunne kommet etter hvert:

Man risikerer å kunne si: Jeg er fortsatt ikke enig med deg, men nå forstår jeg hvorfor du mener det.

En ny dynamikk. Og så kunne man gått løs på de vanskelige spørsmålene: Hvor radikal kan man bli før man kommer på kant med selve den kristne bekjennelsen? Er det ingen grenser? Hvor konservativ kan man bli før man er over i sekterisme?

For ikke å snakke om det store, vanskelige spørsmålet som alt tilsynelatende koker ned til: bibelsynet.

Den vekkelseskristne opplever at radikaleren ikke er forpliktet på Guds ord. Radikaleren opplever at den konservative selv leser Skriften med fortolkningens briller, men uten å innrømme det.

Det finnes spørsmål som kunne gitt denne samtalen en helt ny dynamikk. Man må bare finne dem. Noen må invitere til dialog om dem. Det finnes byggemateriale til nye broer.

Er det noe Den norske kirke trenger nå, er det broer.

Først publisert i Vårt Land 5.12.2015

Gå til innlegget

Fryktens ansikt

Publisert rundt 1 år siden - 341 visninger

Hvorfor elsker så mange amerikanere Donald Trump? Kanskje fordi de er like redde som ham.

Begeret har lenge vært fullt for den republikanske presidentkandidaten Donald Trump, i hvert fall sett med norske øyne.

Mannen som har gitt begrepet uspiselig et ansikt, blir stadig oftere sammenlignet med Italias tidligere statsminister, Silvio Berlusconi, skjønt sistnevnte muligens hadde en anelse mer glimt i øyet.

Noen trodde at Trumps hånlige imitasjon av den funksjonshemmede journalisten Serge Kovalski for et par uker siden, skulle være dråpen som fikk det til å flyte over for amerikanske tilhengere.

Det skjedde ikke. En meningsmåling fra byrået TIPP denne uken, viser at han fortsatt holder koken. 27 prosent av de ­republikanske velgerne ønsker Trump som USAs neste president. Nummer to, den afroamerikanske kirurgen Ben Carson, ligger 12 prosent bak.

Hele 25 prosent av alle amerikanere mener Trump styrker det republikanske partiets image. Blant de republikanske velgerne er tallet 43 prosent.

Donald Trumps merittliste var lang, også før han stilte som presidentkandidat. Brutte ekteskap, missekåringer, casinovirksomhet, vodkaproduksjon og tvilsomme konkurser er ikke en bakgrunn amerikanere flest verdsetter hos en som vil styre landet.

Men i et land med stadig høyere politikerforakt kan mye skje. Nå er det et halvt år siden Trump lanserte seg selv som presidentkandidat med slagordet Make America Great Again!

Siden da har kontroversielle utsagn stått i kø:

Han har tatt til orde for å bygge en mur mellom USA og Mexico – som Mexico skal presses til å betale. Han har anklaget mexicanerne for å være dårlige mennesker og voldtektsforbrytere.

Han har kritisert utseendet til flere kvinnelige journalister og mediepersonligheter. Da han fikk kritiske spørsmål fra nyhetsanker Megyn Kelly i TV-kanalen Fox News, antydet han at hun stilte dem fordi hun hadde mensen.

Andre journalister har han kalt «dyr», «tapere», «dumskaller» og «lettvektere».

Han kaller seg selv for en «birther», en tilhenger av teorien om at president Obama har lurt USA med en falsk fødselsattest.

I november krevde at han at det skulle opprettes et register for alle landets muslimer, og nå i desember har han oppskaket mange med kravet om at muslimer helt og holdent skal forbys adgang til USA.

– Dette er så ytterliggående, og så i strid med den grunnleggende republikanske ideologien, at det kan koste ham oppslutningen, mener The Guardian-kommentatoren Ben Jacobs.

Det kan hende. Nå tar også ­toneangivende konservative kristne ledere avstand fram Trump. De frykter at kravet om registrering og innreiseforbud for muslimer senere kan bli brukt mot kristne.

Og selv om Trump har viftet med en bibel og proklamert sin kjærlighet til julen, har han også erklært at han aldri noen gang har bedt om tilgivelse for noe. Det styrker ikke akkurat hans religiøse kredibilitet.

Likevel har hver fjerde amerikaner sympati for Trumps retorikk. Hvorfor?

Svaret ligger antakelig i frykten, følelsen mange ­mener nærmest er blitt en grunnleggende faktor i den amerikanske kulturen. Amerikanerne har vært opptatt av endetiden siden lenge før den kalde krigen.

Trump er selv en del av denne­ kulturen. Vi snakker om en mann som ville stenge grensen for landets egne ebola-smittede hjelpearbeidere av frykt for smitte. Vi snakker om en mann som er så redd at han selv tidvis bærer våpen, i tilfelle han blir angrepet.

Forslagene om å bygge mur og opprette muslimregistre er umulig å tolke uten å ha den samme fryktkulturen i bakhodet.

Det nytter ikke å kritisere mennesker fordi de er redde. Det er likevel et stort problem at veien fra frykt til hat er kort. Derfor er fryktens ansikt ofte ­ekstremt usympatisk.

Slett ikke alle amerikanske kristne er preget av denne frykten. Men hvis man er det, sluker man gjerne kameler som man ellers ville holdt seg unna, et velkjent fenomen også her i Norge.

Det skal ikke mer til enn litt halvhjertet støtte til «det tradisjonelle ekteskapet», og en ­erklæring om at han vil bli den mest proisraelske amerikanske presidenten noensinne, så tenker mange at dette er Guds mann for USA.

Skjedd før. Ingen tror reelt at Donald Trump vil bli president. Men ekstreme ting har hendt før. Forhåpentlig blir amerikanerne spart for både Trump og det som kan bane veien for ham.

Først publisert i Vårt Land 9.12.2015

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere

Siste kommentarer

Mona Ekenes kommenterte på
Sletting av kommentarer o.l.
rundt 4 timer siden / 313 visninger
Sverre Avnskog kommenterte på
Sletting av kommentarer o.l.
rundt 5 timer siden / 313 visninger
Petter Kvinlaug kommenterte på
Sletting av kommentarer o.l.
rundt 5 timer siden / 313 visninger
Kristian Kahrs kommenterte på
Sletting av kommentarer o.l.
rundt 5 timer siden / 313 visninger
Mona Ekenes kommenterte på
Sletting av kommentarer o.l.
rundt 5 timer siden / 313 visninger
Sverre Avnskog kommenterte på
Sletting av kommentarer o.l.
rundt 6 timer siden / 313 visninger
Petter Kvinlaug kommenterte på
- Dette er eit pågåande justismord
rundt 6 timer siden / 684 visninger
Mona Ekenes kommenterte på
Sletting av kommentarer o.l.
rundt 6 timer siden / 313 visninger
Peder M.I. Liland kommenterte på
- Dette er eit pågåande justismord
rundt 6 timer siden / 684 visninger
Petter Kvinlaug kommenterte på
Sletting av kommentarer o.l.
rundt 6 timer siden / 313 visninger
Sverre Avnskog kommenterte på
Når politikken blir nådeløs
rundt 6 timer siden / 4712 visninger
Arne D. Danielsen kommenterte på
Baklengsintegrering
rundt 6 timer siden / 2334 visninger
Les flere