Alf Gjøsund

Alder: 0
  RSS

Om Alf

Religions- og debattredaktør i Vårt Land

Følgere

In your face

Publisert 10 måneder siden - 3799 visninger

På Pride tar de stoltheten tilbake. De krever aksept for det som får deg til å snu deg bort.

Hvorfor nølte Knut Arild Hareide da han ble spurt om han skulle stille i Prid­e-paraden i Oslo lørdag? Hvorfor prioriterer ikke biskopenes preses Helga Haugland ­arrangementet, selv om hun i en årrekke har vært en pådriver for homofiles likestilling i Den norske kirke?

Jeg har selvsagt ikke svaret, men det er lov til å gjette: Fordi det er forskjell på prinsipielt å støtte homofiles rettigheter, og det å delta i en parade som bruker sex som virkemiddel. Det er en viss avstand mellom kristne homofiles kamp for retten til livslang, forpliktende og trofast kjærlighet, og det grense­løse budskapet som vil prege innslag i paraden på lørdag.

Hadde de fått spørsmålet om å gå i et opptog der heterofil seksualitet ble like eksplisitt ­uttrykt, ville de ikke behøvd betenkningstid. De hadde svart kontant nei. De ville sagt at er det noe samfunnet vårt ikke trenger i en tid med ekstremt kroppspress, er det en parade som drar folk ved hjelp av sex.

Mye mer. Selvsagt er Oslo Pride­ mer enn paraden på lørdag. Det er mengdevis av foredrag og debatter om forfølgelse, menneskerettigheter, rusmisbruk og sexarbeid. Med andre ord rikelig å få med seg for dem som måtte ønske kunnskap om hvordan det er å være homofil i ulike deler av verden.

Men så er det denne paraden, da, som skremmer vettet av forsiktige pensjonister denne ene lørdagen i året, men som får dem til å puste lettet ut når de møter den homofile naboen i oppgangen dagen etter – for slik er han i det minste ikke til hverdags.

Vet arrangørene av denne ­paraden hva det gjør med folk å se så mye skummelt på en gang? Selvsagt vet de det.

La meg først presisere at heller ikke i paraden handler alt om sex. Det er en masse folk med flagg og effekter som kunne vært brukt på 17. mai, hadde det ikke vært for fargene.

Men det er også massevis av kostymer og stash som de fleste av oss er glade for at folk holder­ innenfor soverommets fire vegger­ alle andre dager. Så hvorfor må de ut på gatene med det ­akkurat denne dagen?

Svaret ligger i navnet: Pride. Stolthet. Det motsatte av skam.

De fleste av oss har erfaringer­ med skammen. Vi vet hvor ­nagende den kan være. Hvor dypt den sitter i oss mennesker. Dypest og vondest der vi er mest sårbare. For eksempel når vi er nakne og slipper løs begjæret.

Jeg har aldri hørt en klar ­definisjon av «normal seksualitet». Til det har vi for ulik ­ballast i ­livet. Personligheten vår er dypt og gjennomtrengende preget av livserfaringene våre, av smerte, glede, savn, stolthet og skam. Derfor er vi like ulike når vi er nakne som ellers.

Vi bare snakker så sjelden om det. Dette uutgrunnelige, som ­utgjør seksualiteten vår, er så uendelig mye mer sårbart og skambelagt enn det meste annet.

Det gir et farlig våpen til dem som hater. Skammen har fått mang en «avviker» til å velge bort livet. Den har fått utallige andre til å bøye hodet. Holde kjeft. Gjemme seg bort.

På Pride tar de stoltheten tilbake: Se her. Dine verste fordommer. Det du hater. Det du frykter. Det som får deg til å snu deg bort og stikke fingeren i halsen når du ser meg. In your face! Tål det!

Det som får diktatorer og ­undertrykkende regimer til å se rødt. Det som får åtte russiske pøbler til å banke livsgnisten ut av en skjelvende nitten år gammel gutt. Det som får en 29 år gammel mann i Orlando til å tillate seg å avslutte livet til 49 medmennesker. In your face! Lær deg å akseptere det!

Du kan like det eller ikke. Men det er det Pride handler om. Det er det som har fått Knut Arild Hareide og Kristin Gunnleiksrud Raaum til å si ja til paraden på lørdag. Ikke at de nødvendigvis identifiserer seg veldig mye med sexlivet til han fyren som har kledd seg ut som en dildo.

Manifest mot mobbing. Pride-paraden er ikke den eneste­ ­måten å støtte homofile på. Det gjøres på mange måter – av mennesker med ulike syn på hvordan et ekteskap skal defineres. For ti år siden hang det plakater mot mobbing av homofile på alle toaletter på UL, Norges største kristne misjonsfestival. Kampanjen ble laget – hold deg fast – i samarbeid med organisasjonen Skeiv Ungdom.

Selv har Knut Arild Hareide ­aldri uttalt om han personlig støtter årets kirkemøtevedtak om liturgi for likekjønnede.

Men sammen med omtrent hele Kirke-Norge støtter han ­homofiles rett til å leve med like stor frihet i samfunnet som alle andre, uten frykt for hets og trakassering.

Det har fått ham til å si ja til Oslo Pride. Kanskje koster det ham noen stemmer. Antakelig tjener han flere.

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 25.06.2016

Gå til innlegget

Retten til «umoral»

Publisert 11 måneder siden - 2699 visninger

Det er en sammenheng mellom ­drapene i Orlando og muslimske lands dødsstraff for homofili.

Jeg har sjekket Facebook-profilene til mine kristne bekjente. Det ble ikke noen massiv «Je suis homo»-­erklæring fra dem etter Orlando-massakren. Svært få av dem har lagt inn regnbueflagget i profilbildet.

Også på Facebook-sidene til mange muslimer er tilbakeholdenheten påfallende.

Det er ikke noen tvil om at man er rystet over terroren. Samtidig mener mange av dem at homofil praksis er synd. Dermed tilhører man etter noens mening feil side.

Det ble tydelig på Facebook-siden til en annen bekjent. Noen timer etter at nyheten ble kjent skrev han: «Du som kaller ­homofili en synd (...) bør tenke deg om. Indirekte er du med og legitimerer vold og terror.»

Slike ytringer kan få tradisjonelle religiøse til å holde seg lavt.

Jeg forstår utblåsningen. Det er lov til å være affektert etter en slik hendelse. Særlig hvis man er homofil selv, og har opplevd hets og hat fra religiøse. Men påstanden er svært uheldig.

Demokratisk uenighet. All religiøs motstand mot homofili kan nemlig ikke kjemmes ­under samme kam. Den spenner fra moderat, liberal privatkonservativitet til ekstrem fanatisme.

Noe av det som kjennetegner et liberalt samfunn er retten til å være uenige i etiske spørsmål. Vi dyrker denne uenigheten, vi demonstrerer, skriver leserbrev og diskuterer så fillene fyker.

At noen mener at noe er galt, har ingenting med legitimering av vold og terror å gjøre. Tvert imot er diskusjonslysten forankret i vår demokratiske tradisjon. Her har du frihet til å være deg selv så lenge du ikke tar fra andre den samme friheten.

Norske konservative kristnes syn på homofili er godt innenfor denne kategorien. De aller fleste tar avstand fra alvorlig diskriminering. Hatefulle ytringer forekommer bare i marginale miljøer.

Orlando-terroren representerer det motsatte ytterpunktet. Mens de fleste terrorangrep helt eller delvis kan forklares med politisk motivasjon, er dette et av de få med et tilsynelatende klart religiøst utgangspunkt. Omar Mateen ønsket å straffe en spesifikk gruppe: Mennesker han mente førte et umoralsk liv.

Det er stort sett bare religiøse terrororganisasjoner og deres sympatisører som uttrykker slike motiver. Vi snakker ikke om mange i prosent, men dessverre mange nok til at verden oppleves mer utrygg enn på lenge.

De aller fleste av verdens ­religiøse, uansett religion, ­mener det er galt å ta saken i egne hender, slik Omar Mateen gjorde. En enkeltperson har ikke rett til å bruke­ slik makt. Derfor vil de kalle handlingen for selvtekt og terror.

Likevel har mange av dem holdninger som legitimerer ­angrep på homofile. De støtter­ undertrykkelse og brudd på menneskerettighetene.

Mange av disse bor i ateistiske stater, andre i land med lange kristne tradisjoner. Islamske land utmerker seg påfallende negativt.

Et testspørsmål er hvordan man behandler sine homofile. Noen islamske land har bestialske dødsstraffer for dette, andre strenge fengselsstraffer, men også «kristne» land som Etiopia, Kenya og Uganda straffer homofili med mange år bak lås og slå.

Slike straffer er fjernt for de aller fleste kristne i Vesten. Derimot har muslimske ledere altfor ofte nølt når de er blitt spurt om sitt syn. De har gjerne svart at de forholder seg til lovgivningen i Vesten. De ønsker ikke at homofili skal være forbudt her. I et ideelt samfunn, derimot...

Årsaken er blant annet at islam har sitt åndelige tyngdepunkt i den delen av verden som har stått lengst unna både opplysningstid og demokrati.

Slik vil det antakelig være lenge. Like fullt er det interessant å se hvor kort tid vestlige muslimer har brukt på å orientere seg i en ny retning. Osman Ranas bok Norsk islam er et godt eksempel.

Nyanser. Foreløpig har vi ikke spurt kristne innvandrere hva de mener om homolovgivingen i sitt opprinnelsesland. Antakelig ville vi fått mange urovekkende svar.

Kirkene de kommer fra støtter i mange tilfeller strenge straffer for homofili. En del av disse kirkene samarbeider forresten med norske misjonsorganisasjoner.

Da jeg for et par år siden spurte flere norske misjonsledere om dette, hadde de en nærmest bevisstløs holdning til problemet. Den eneste organisasjonen som arbeidet med saken var Norsk Luthersk Misjonssamband – ironisk nok den organisasjonen som tydeligst tar avstand fra likekjønnede ekteskap.

Dette er bare ett av mange ­eksempler på hvor nyansert bildet er.

Stigmatisering av religiøse menneskers seksualetikk er ikke veien å gå for å bekjempe hatvold. Trusselen er ikke uenighet, men viljen til å skade mennesker som har et annet syn.

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 15. JUNI 2016

Gå til innlegget

Ett sted går grensen

Publisert 11 måneder siden - 292 visninger

Du kan ikke gjøre felles sak med alle. Det skjønner vi når vi møter en rasist.

Er det moralsk riktig å ligge­ med en av Odins Soldater? Spørsmålet ble stilt i radioprogrammet Lørdagsrådet på NRK P3 for et par uker siden.

«Nei!» svarte rådgiverne i studio: kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen, artisten Adelén og programleder Hasse Hope.

Det handlet ikke om at de hadde­ et konservativt syn på sex. Det handlet om hvor grensen går for å involvere seg med en som har holdninger som står uendelig langt fra dine egne.

For å sitere kunnskapsministeren: «Du kan ikke sortere alle ut fra hva de mener politisk, men her går det en grense.»

Det handlet om å ivareta sin personlige integritet.

Ikke boikott. Det er nok ­eksempler på at folk ikke forstår behovet for å ivareta denne integriteten. I reservasjonsdebatten var det stort sett bare ateisten Morten Horn som kunne støtte legers samvittighetsfrihet uten å bli plassert i en kristenmoralistisk bås.

Og når konservative kristne organisasjoner markerer hvor deres grenser går, blir resultatet fort en avisoverskrift om at de boikotter en eller annen. Men ­deres grenser har lite med boikott å gjøre. Boikott er først og fremst et middel for å presse gjennom endringer. Svært ofte 
er den inkonsekvent. De konservative organisasjonene ønsker bare å handle i samsvar med sitt syn.

Vi forstår det best når temaet er rasisme. Da det for noen år siden kom fram at legen Trond Ali Linstad sto bak antisemittiske uttalelser, mistet han for eksempel kongens fortjenstmedalje. Slik signaliserte konge­huset at antisemittisme er så alvorlig at det overskygget Lindstads positive sider.

Det ville svekket kongehusets integritet å forholde seg passiv.

Og er du medlem av Odins soldater, blir kvinner altså frarådet å ligge med deg av selveste kunnskapsministeren.

Ekspert på samvittighet. Det kan fort bli motsatt i et samfunn fullt av konkurrerende religiøse og etiske verdier.

Vi er enige om at vi må respektere hverandre. Men kravet om respekt kan lett bli forvekslet med et krav om likegyldighet. Skal respekten være reell, må den også omfatte behovet for å markere den avstanden vi trenger til andres ståsted for ikke å bli kompromittert selv.

Kirken er ekspert på dette feltet. Her har man kranglet om samvittighetsspørsmål i 2.000 år. Ikke mange bedrifter kan vise til et så stort mangfold i synet på hva organisasjonen bør stå for.

Det begynner å bli lenge ­siden man satte fyr på meningsmotstandere. Nå har man begynt å finne ordninger som hjelper hverandre til å passe på ­samvittigheten og integriteten sin.

Da Den norske kirke for noen år siden sa ja til å vie fraskilte, ble det for eksempel bestemt at prester som ikke kunne gå på ­akkord med sin samvittighet, fikk reservere seg. Ordningen står i kirkeloven, selv om relativt få benytter seg av den.

Og da Kirkemøtet i vår vedtok å åpne for likekjønnede ­ekteskap, ble det understreket at motstanderne ikke bare fikk avstå fra å delta, de fikk også fortsette å ­undervise i sitt syn.

Utskjelt linje. På mange ­måter har de konservative æren for at Kirken i dag har denne tradisjonen av respekt. Den startet med den i kirkelige kretser så berømte, men også utskjelte calmeyergatelinjen.

Det kryptiske begrepet skriver seg tilbake til 1920. Da møttes et stort antall misjonsledere­ i Calmeyergaten i Oslo for å bestemme­ hvordan man skulle håndtere en situasjon med et økende antall liberale prester og teologer. Man ble enige om å fortsette å stå i kirken. Integriteten ble ivaretatt ved å avstå fra frivillig samarbeid med liberale teologer.

Det handlet altså ikke om raushet og meningsfrihet, men om en strategi for å kunne bli værende i Den norske kirke uten å kompromittere seg selv.

Striden om likekjønnete ekteskap gjør denne linjen brenn­aktuell i misjonsorganisasjonene. Logikken er klar: Hvis jeg mener at homosex kan føre mennesker i fortapelsen, kan jeg ikke stå sammen med en som mener det motsatte, og si at vi er enige om det viktigste. Da er kan det være mest skvært å avstå fra frivillig samarbeid med vedkommende.

Altså ikke boikott, men ivaretakelse av egen integritet.

Hvis konservative og progressive skal fortsette i samme kirke, kan prinsippene bak calmeyergatelinjen være eneste alternativ til opprivende konflikter.

Da må man være tydelig på hva det handler om. Det handler ikke om å stemple hverandre. Det handler om å ta vare på egen samvittighet.

Dersom kirken greier å omfavne denne linjen, kan den bli et talende eksempel for resten av samfunnet.

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 2. JUNI 2016

Gå til innlegget

Skittentøyvask

Publisert 11 måneder siden - 429 visninger

Den kristne pressens møkkagraving har betydd mye positivt for norske menighetsmiljøer.

Denne våren har avisen Dagen skrevet om konflikter og usunne praksiser i menigheten Sannhetens ord på Slemmestad i Asker. Tidligere medlemmer har stått fram og fortalt at de ble utsatt for manipulering og kontroll av menighetens ledelse.

Det er ikke første gangen at det avsløres at frittstående karismatiske menigheter har uheldige, sektlingende trekk. 

Sterke ledere med stor åndelig autoritet, høye krav til renhet og dedikasjon, og opplevelsen av at overnaturlige krefter stadig er i sving, er selve oppskriften på et miljø man bør holde seg unna.

Knallhard kritikk

Det er svært prisverdig at Dagen, som står nærmere dette segmentet enn Vårt Land, tar tak i disse problemstillingene. 

De siste ukene har avisen fått knallhard kritikk fra relativt kjente kristenledere som har talt i menigheten, og som forsvarer den. Flere har også stilt spørsmål ved at en kristen avis i det hele tatt omtaler negative sider ved kristne miljøer.

For Dagen kan slik kritikk bety et omdømmetap som kanskje også kan få økonomisk betydning. Redaktør Vebjørn Selbekk har ved flere anledninger vist at han ikke ønsker å la lommeboken styre journalistikken. 

Det er en holdning det står respekt av.

Psykiske utfordringer

Samtidig viser debatten også hvor ekstremt ­vanskelig det er å fortelle om slike forhold. Uenighetene mellom nåværende og tidligere medlemmer er selvsagt fulle av personlige elementer, og her blir det mye av det. 

Når familiekonflikter brettes ut i full offentlighet blir det vanskelig for leserne å ta stilling til hva som handler om usunn teologi og hva som handler om enkeltpersoners psykiske utfordringer.

Det betyr ikke at kristne miljøer må få være i fred for plagsom journalistikk. Antakelig har den kristne pressen med sin møkkagraving betydd svært mye for at norske menigheter jevnt over er sunne og gode steder for barn og voksne. 

Det er usikkert om tilsvarende ros kan gis til kristenledere som i altfor stor grad har vært unnfallende og feige i møte med konflikter og usunne praksiser.

Det håper jeg Dagens abonnenter tenker på, dersom de vurderer å si opp abonnementet.

Gå til innlegget

Bibel og grums

Publisert 11 måneder siden - 1545 visninger

Torolf Nordbø angrep ikke islam på Bibelselskapets humorshow. Det gjør han på Facebook i stedet.

«Nyheter fra “Fredens religion”», er en fast formulering på artisten og humoristen Torolf Nordbøs facebookprofil. Under denne introduksjonen deler han artikler om muslimer som står bak konebanking, terror, voldtekt og våpensmugling.

I antisemittismens Europa på 1930-tallet brukte 
nazistene det samme virkemiddelet mot jødene. Strategien kalles dehumanisering. Ved å knytte så mye stigmatiserende som mulig til den jødiske folke-gruppen, greide de å etablere en dyp kløft mellom folk flest og jødene. Noen reagerte, men dessverre altfor få. Ingen hadde trodd at resultatet skulle bli historiens verste folkemord. Det var garantert ikke intensjonen da dehumaniseringen startet.

I helgen underholdt Torolf Nordbø på scenen under Bibelselskapets 200-årsjubileum. Da avsto han fra å angripe islam. Det gjør han offentlig på Facebook i stedet. At Bibelselskapets ledelse likevel bruker ham, forteller litt om hvor vanskelig det er å trekke grenser. Det er jo blitt så vanlig å omtale islam og muslimer på denne måten. Antakelig er det ikke så vondt ment som det er sagt.

Hvilke krefter Nordbø leker med, ser vi et museklikk unna. Den tidligere presten i Den norske kirke, Ludvig Nessa, var en gang forbundet med kamp mot abortloven. Nå engasjerer han seg vel så mye i kampen mot islam. Nessa har brukt nøyaktig samme virkemiddel på Facebook som Nordbø: Han har postet tekster om terror og drap, og introdusert dem med ironiske kommentarer om det «fredelige» islam.

I forrige uke droppet han kommentaren. Da postet han nyheten om at en moské i London hadde brent ned. Resultatet var nesten hundre «likes», seks av dem med latterikon. Blant de spontane kommentarene var: «Godt arbeid...!!» «Hipp hipp hurra!», «Ja, la de brenne ned til bakkenivå, alle moskeer, det er den ondes bolig.», «En nedbrent moske er en god moske...!)« «Ja, få slikt vondskap bort og vis Guds kjærlighet til menneskene.».

Nordbø skal ikke straffes for det Nessa gjør. Men han bør være klar over at han roter i det samme grumset. Det bør Bibelselskapet også tenke over før de bruker ham neste gang.

Først publisert i spalten klartekst - Vårt Land 30.05.2016

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere

Siste kommentarer

Marius Timmann Mjaaland kommenterte på
Når professorer tåkelegger
rundt 3 timer siden / 345 visninger
Georg Bye-Pedersen kommenterte på
"Den muslimske fare"?
rundt 3 timer siden / 652 visninger
Marius Timmann Mjaaland kommenterte på
Obskure kameraer og sviktende bevis
rundt 3 timer siden / 156 visninger
Øyvind A. Jørgensen kommenterte på
Djevelen er global
rundt 3 timer siden / 313 visninger
Ben Økland kommenterte på
"Den muslimske fare"?
rundt 4 timer siden / 652 visninger
Njål Kristiansen kommenterte på
Hva er det med FN?
rundt 4 timer siden / 124 visninger
Ragnhild Kimo kommenterte på
Nådens anstøt
rundt 4 timer siden / 4061 visninger
Torbjørn Greipsland kommenterte på
Obskure kameraer og sviktende bevis
rundt 4 timer siden / 156 visninger
Dag Løkke kommenterte på
Nådens anstøt
rundt 4 timer siden / 4061 visninger
Torbjørn Greipsland kommenterte på
Obskure kameraer og sviktende bevis
rundt 4 timer siden / 156 visninger
Georg Bye-Pedersen kommenterte på
Om snik-islamiseringen av den kristne verden, før og nå.
rundt 4 timer siden / 656 visninger
Roald Øye kommenterte på
Om snik-islamiseringen av den kristne verden, før og nå.
rundt 4 timer siden / 656 visninger
Les flere