Alf Gjøsund

Alder: 1
  RSS

Om Alf

Konstituert sjefredaktør i Vårt Land

Følgere

Mirakeltroen som døde ut

Publisert rundt 1 år siden

Bønn for syke er henvist til bedehusene, og knapt nok der. Det har Jan Hanvold tjent på.

Det er ikke dagligdags at en av toppene i Den norske kirke tar oppgjør med Visjon Norge- grunnlegger Jan Hanvold, slik Per Arne Dahl gjorde i en kronikk i forrige uke. Muligens er det under deres verdighet, man blir som kjent svart av å slåss mot feieren.

Dahl gjorde på sin egen måte: Han ba i praksis Hanvold om å pakke sammen på en så hyggelig måte at sistnevnte nærmest oppfattet det som et kompliment. Samtidig fikk biskopen sendt ut et signal til dem han ville nå: Helt vanlige kristne som synes det kristne budskapet blir vel teoretisk, og som derfor skrur på Visjon Norge for å høre om en Gud som er der for dem , i deres egen, krevende hverdag.

Det er Den norske kirke, Per Arne Dahl er mest opptatt av. Her er ikke bønn for syke det vanligste man gjør. Underforstått stiller han spørsmålet: Hvorfor lar vi Jan Hanvold dominere denne arenaen, for ikke å si markedet? Svaret hans er: Fordi vi gjerne vil være «nøkterne og sunne, med beina trygt plantet på ­moder jord.»

Behovet for erfaring

Det er ikke tvil om at lutherdom og ­rasjonalitet har gått hånd i hånd. Etter reformasjonen ble kristentroen her til lands strippet for elementer som helgendyrkelse og mirakeltro. I stedet kom Ordets forkynnelse i forgrunnen, og menighetene måtte til dels lide seg gjennom endeløse monologer fra prekestolen. Hvis du leser homiliesamlinger fra noen hundre år tilbake i lys av det generelt lave utdanningsnivået i befolkningen, skjønner du fort at mye må ha gått over hodet på tilhørerne.

Dette ble vekkelsesbevegelsenes og frikirkenes anledning. Selvlærte lekpredikanter kledde den i utgangspunktet så vanskelige teologien inn i hverdagens språk. Slik åpnet de Bibelen for vanlige folk. Dermed ble det også blåst liv i behovet for å erfare noe av den virkeligheten Det nye testamentet beskriver: Makten over vonde krefter. Mirakler og helbredelser. Opplevelsen av å være ledet – og veiledet – av Gud og Den hellige ånd i hverdagen.

Spør du en ateist, vil han raskt svare at rasjonaliteten i den offisielle lutherske kirketeologien er overdrevet. Man bekjenner tross alt en Gud som ble menneske, sto opp fra de døde, og sitter ved Guds den allmektige faders høyre­ hånd. Man tror tross alt at man i dåpen får frelsen i gave, og at man på en skjult, ­åndelig måte spiser Jesu kropp og drikker hans blod i nattverden.

Men alt dette kan man forholde seg til på en nærmest symbolsk måte. Det kan verken bevises ­eller motbevises, og representerer dermed ikke et uoverkommelig hinder for fornuften.

Etterrettelig?

Annerledes er det med de konkrete erfaringene­ av noe overnaturlig. Per Arne Dahl siterte for eksempel Jakobs brev om at syke mennesker skal «kalle til seg folk fra menigheten, og de skal be over ham og salve ham med olje i ­Herrens navn.»

Men han stoppet der. Bibelen fortsetter derimot: «Da skal troens bønn redde den syke, og Herren skal reise ham opp.»

Og straks dukker spørsmålet opp: Hva om bønnen likevel ikke virker? Kan vi stole på en kristendom som ikke oppfyller slike løfter?

Selv om de fleste kristne tror at en Gud som skapte himmel og jord også kan gjøre andre mirakler, så innser svært mange at det hører med til sjeldenhetene at det skjer. Og når det skjer, er ­omstendighetene gjerne så uklare­ at naturlige forklaringer ligger nærmest.

For ikke å snakke om alle de gangene vi hører historier som den Jan Hanvold selv rapporterte forleden: Kåre fra Kongsberg var ifølge kona blitt momentant helbredet da Hanvold ba for ham. Senere kunne Kåres familie opplyse at rapporten om Kåres helbredelse ikke var etterrettelig.

Så hva er sant, og hva er overtro?

Det er ikke så rart at en kirke som har vært en statsetat i 500 år, styrer unna hele problemstillingen. Bønn for syke er blitt henvist til bedehusene, og knapt nok der. Det har Jan Hanvold tjent på.

Noe skjer

Bildet kan endre seg. Den liberale teologi – med sin gjennomrasjonaliserte tilnærming til alle troens mysterier – har mistet grepet om kirken. Nå har man fått liturgi for velsignelse av hjemsøkte hus. Snåsamannen omtales med den dypeste respekt. Teologiprofessoren Jan-Olav Henriksen, som verken er kjent for å være lavkirkelig eller særlig karismatisk, legger hendene på syke. Noen skal ha blitt friske.

Hvis flere prester tar Per Arne Dahl på ordet og overvinner frykten for at ingen ting skal skje, kan ting fort begynne å skje: Erfaringene har en tendens til å komme med praksisen. Kirken kan på nytt bli et sted der folk opplever at overnaturlige hendelser finner sted.

At folk har behov for det, er det ikke tvil om. Healeren ­Kirsten har mer enn 13.000 følgere på Facebook. Hun er bare en av svært mange som tilbyr krefter utenfor vitenskapens domene. Og som i likhet med Hanvold ­tjener penger på det.

Spørsmålet er bare om folk vil ha det når det er gratis.

Gå til innlegget

Ikke bare Israels venner

Publisert over 1 år siden

Den blå og hvite stjernen fjernes fra prekestolene. Dagens israelsvenner heier på palestinerne også.

‘Du skjønner det, Alf, at i spørsmålet om Israel, da er det den gamle pakts Gud som handler’, sa den gamle eldstebroren i De frie venner til meg.

Han hadde ingen formell utdanning ut over grunnskolen, men en velbrukt bibel full av notater og ­understrekninger. Han var ­inkarnasjonen av klokskap og ­omtanke for andre mennesker, og da han døde var kirken fylt til siste plass av bygdefolk – også muslimer – som var takknemlige for at han hadde levd.

Han tilhørte Salem i Mjøndalen, et møtelokale med mange varme mennesker, rause kakefat og klare meninger om Israel. Selv holdt han gjerne bibeltimer om tusenårsriket – der Israel endelig skulle bli et lys blant hedningene.

I dag har en ny generasjon overtatt på Salem. Jeg tror menneskene der er like varme, men oppslagstavlen på utsiden forteller sjelden at predikanten skal tale om Israel.

Påvirkning

I USA er den ensidige støtten til ­Israel på vikende front blant evangelikale, viser en ny meningsmåling fra LifeWay Research. Det er særlig merkbart i den yngre generasjonen. Mens 58 prosent av dem under 35 år i denne gruppen har et positivt syn på Israel, er prosentandelen 76 prosent for dem over 65 år.

Det er all grunn til å tro at denne tendensen er minst like sterk i Norge.­ Mens det før årtusenskiftet var ganske vanlig at pinsemenigheter og lavkirkelige bedehus hadde et israelsk flagg ett eller annet sted i lokalet, finner du det sjelden i dag. Gjennomsnittsalderen på de langt færre temamøtene om Israel, er atskillig høyere. De nye, trendy ungdomsmenighetene nevner knapt temaet fra talerstolen.

Hva har skjedd?

Fenomenet er et godt eksempel på den sterke påvirkningen samfunnet rundt har på selv de mest konservative kristne miljøene. Det er verdt å legge merke til denne ­utviklingen, fordi den fortsatt skjer på flere områder.

Kjøtt og blod

For det første har utdanningsnivået økt dramatisk. I 1985 hadde 13 prosent av befolkningen utdanning ut over videregående skole. Nå er tallet 33 prosent. Det betyr mer kritisk tenkning: Kunnskapsgrunnlaget vurderes fra flere sider og kravene til logiske, begrunnede slutninger er høyere. Bibelord fungerer ikke lenger som avgjørende argument.

For det andre har internett gjort informasjonen langt mer tilgjengelig. Det snakkes mye om ekkokamre på sosiale medier, men et av de viktigste trekkene ved Facebook er at man utsettes for debatt og motforestillinger på arenaer som tidligere ikke fantes, fra mennesker man ellers ikke ville møtt.

For det tredje har Norge fått 250.000 innvandrere fra muslimske land. Dette er interessant i lys av at forkynnelsen om Israel på 80-tallet også handlet om ­islam. Muslimene var på den mørke siden i åndskampen, som handlet om at Satan forsøkte å forpurre Guds plan med Israel.

Nå har mange kristne muslimske venner og bekjente. De har innsett at demoniseringen ikke treffer demoner, men mennesker av kjøtt og blod.

Trolling

Bedehushøvdingen Karl Johan Hallaråker er et ganske typisk eksempel på endringene. I 2004 skrev han i boken Israel i aktuelt og profetisk lys at «islam som satanisk åndsmakt er ett av hovedproblemene i Midtøsten». Ti år senere erklærte han at «det ikke finnes en konflikt mellom konservative kristne og islam», og oppfordret kristne til å være både ydmyke og vise respekt og toleranse.

Jeg tror Hallaråker hadde respekt for muslimer tidligere også. Men den gangen stoppet utsagnene ved bedehusveggen, de ble en slags prinsipiell forklaring på et åndelig problem. Nå treffer de våre egne venner.

Det gjør noe fundamentalt med retorikken. Og endret retorikk fører til endrete holdninger.

Resultatet er at mens de fleste lavkirkelige med respekt for seg selv for noen tiår siden var ihuga israelstilhengere, er den ensidige støtten til Israel nå blitt noe som knyttes til innvandringsmotstandere, islamofobe og nettroll.

Svært få kristne vil bli identifisert med det segmentet.

Positiv klang

Det betyr ikke at evangelikale i Norge er blitt motstandere av Israel. Yngre, moderate karismatiske kristne er gjerne gule eller lyseblå politisk. Med et slikt ståsted har man ofte sans for Midtøstens eneste liberale demokrati.

Dessuten er det ikke tvil om at ordet «jøde» har en positiv klang over hele spekteret i det protestantiske Kristen-Norge. Kirkens jødiske røtter er fortsatt noe av det mest politisk korrekte man kan snakke om.

Og selv om mange kirkefolk er svært bekymret over høyredominansen i israelsk politikk, spiller den sterke identifikasjonen med det jødiske folk med i vurderingen av dagens situasjon. 

Kanskje nettopp derfor, er det oppsiktsvekkende at det fortsatt finnes miljøer i kirken som fremmer en nærmest enøyd kritikk av Israel. Og at det synes å være langt mindre stigmatiserende å uttale seg unyansert, slurvete og dogmatisk om konflikten dersom man er palestinavenn enn om man er israelsvenn.

Først publisert i Vårt Land 13. desember 2017. 
Foto fra israelsmøte på Sion Ingjerdal, Halden, november 2017: Erlend Berge

Gå til innlegget

Se opp for ulvene!

Publisert over 1 år siden

Overgrepene i Tysfjord handler ikke om religion, sier ekspertene. Men det blir feil å holde religionen helt utenfor.

Ulvene. Jeg møter ordet allerede i andre setning i forordet til Lars Levi Læstadius' Kirkepostille. Det er skrevet av læstadianerhøvdingen og skolemesteren Johan Raattamaa, på slutten av 1800-tallet. Han formaner forsamlingen til å stå sammen, slik at ikke ulvene tar dem.

Den læstadianske forkynnelsen er full av slike advarsler. Hint og påminnelser om at det er oss mot dem – våre motstandere, de som kaster seg over sauene og ødelegger flokken.

Folk sørpå vet ikke så mye om vekkelsesbevegelsen som har preget Nordkalotten så sterkt fra midten av 1800-tallet. Men det finnes mange likheter med andre vekkelser. For eksempel det indre samholdet. Den sterke felles identiteten. Følelsen av at noen der ute ikke ville dem vel.

Berettiget tordentale

Det startet i Lappland, i Sverige, med presten Lars Levi Læstadius. Han var fortvilet på grunn av umoralen og drukkenskapen i de hovedsakelig samiske menighetene han betjente. Ordene hans prellet av. Folk fortsatte som før.

Men samtalene med en samisk jente – Læstadius kalte henne Lappmarkens Maria – gjorde noe med forkynnelsen hans. Det gikk opp for ham hvilken kraft nådens budskap hadde til å forandre liv – hvis det ble forkynt på rett måte.

Fra da av sluttet Læstadius å pakke budskapet inn i fagteologiens termer. Han kunne tordne fra talerstolen når han snakket om «endetarmens gud». – Har Gud skapt dere kun til å ete og skite, drikke og slåss, drive hor og stjele? spurte han menigheten, og langet ut mot kirkens prester og biskoper på neste utpust. De tillot nemlig brennevinssalg på kirkestedet etter søndagsgudstjenesten, og dermed all den elendigheten som fulgte med. Læstadius mente prestene profiterte på salget og at de derfor solgte nåden billig.

Den samiske befolkningen opplevde at Læstadius tok dem på alvor. Vekkelsen spredte seg i Sverige, Norge og Finland. Men den møtte også kraftig motstand. For de vakte ble tilværelsen en kamp – mot ulvene.

Ny selvfølelse

Den læstadianske bevegelsens historie er en historie om utenforskap, men utenforskapet begynte enda tidligere. I likhet med urfolk over hele verden, ble samene sett ned på, fortrengt, utnyttet og forsøkt assimilert, alt med tragiske konsekvenser.

Læstadius ga dem tilbake noe av den tapte selvfølelsen – kanskje slik metodismens far, John Wesley, gjorde med arbeidere og fattigfolk i England, og Hans Nielsen Hauge med husfolk og småbønder i Norge – bare enda mer virkningsfullt.

Innenfor bevegelsen ble premissene endret og hierarkiet snudd på hodet. Definisjonsmakten tilhørte ikke lenger embetsstand og overklasse. Selv den fattigste mann og kvinne kunne bli åndelige autoriteter, uavhengig av de formelle og uformelle kriteriene som gjaldt i storsamfunnet.

Kanskje er det slik at religiøst utenforskap fortsetter så lenge det oppleves som nødvendig. Dagens metodister og «haugianere» er i samme sosiale sjikt som alle andre, og føler seg stort sett akseptert av storsamfunnet. Riktignok finner du fortsatt inndelingen «vi og de andre» på en del misjonshus, men den er avgrenset til troens verden.

For mange samer og læstadianere har det vært annerledes. De har ikke følt seg akseptert.

Det er svært typisk at man i slike miljøer framhever betydningen av regler som skiller dem fra resten, de blir tegn på at man er på den rette siden. Noen tror de ønsker å være bedre enn andre. Jeg tror det dypest sett handler om noe annet. Om at slike regler gjør utenforskapet forståelig og selvvalgt - og dermed håndterbart.

Ulver overalt

Se opp for ulvene! Når overgrepene skjer, ringer alarmen fra den gamle postillen igjen. Ofre har fortalt om forvirring og fortvilelse. De var bare barn – livredde for overgriperen, men også for dem som var der for å hjelpe.

Det er blitt understreket av både politiet og av eksperter at overgrepene i det lulesamiske miljøet i Tysfjord ikke har noe med den læstadianske troen å gjøre. Mange har en løs, «folkekirkelig» tilhørighet til bedehuset. Stein Roald Bolle, talsmann for «de førstefødte» læstadianerne i Tysfjord, forteller at de anklagede ikke er aktive i forsamlingen.

Det er nok riktig, men det blir likevel feil å holde religionen helt utenfor. Vi ser det i mange miljøer: Følelsen av religiøs identitet kan følge slekten gjennom generasjoner, uavhengig av personlig tro. Det gjelder også utenforskapet. Man opplever å være fremmed. Blant ulvene.

Jeg kjenner barn som er vokst opp under svært skadelige forhold. Den største skrekken var at noen fra utsiden skulle gripe inn. Da ville alt rase sammen.

I forbindelse med en rekke overgrepssaker i læstadianske miljøer – både i Norge og våre naboland – har ofrene fortalt at de i stedet ba om hjelp ifra dem de stolte på, gjerne lederne i forsamlingen. Alt for ofte har disse lederne sviktet.

Pulverisert ansvar

Stein Roald Bolle har tatt selvkritikk på vegne av forsamlingen i Tysfjord. «Det har vært tilfeller hvor vi dessverre ikke har fulgt opp så godt som vi burde etter dagens krav», sier han.

Det handler også om religion. I likhet med flere andre religiøse miljøer har læstadianernes lederstruktur vært uformell. Man ble ikke utnevnt, man vokste i stedet inn i oppgavene. Det var miljøenes styrke, men også deres svakhet. Når ansvaret ikke er tydelig plassert og definert, blir det gjerne pulverisert.

Samtidig må det understrekes at dette også gjaldt mange offentlige institusjoner for noen år siden. Heller ikke skole, barnevern eller helsestasjon tok alltid ansvar når man burde.

En tredje faktor er skammen. Dersom et miljø påberoper seg moralske kvaliteter som resten av samfunnet mangler, blir nederlaget ekstra stort når det skjer ting som ikke tåler dagens lys. Mange av overgrepene i Tysfjord ligger langt tilbake i tid. Noen kan ha blitt liggende så lenge, nettopp av denne årsaken. Kanskje er skammen også en vesentlig årsak til at overgrep er blitt dysset ned i Den katolske kirke, i misjonsbevegelsen og i lukkede trossamfunn.

Altfor mange barn er ofret på skammens alter.

Ny forståelse

Men i Tysfjord ser vi et lyspunkt. Biskopen i Sør-Hålogaland, Ann-Helen Fjeldstad Jusnes, setter ord på det når hun berømmer politiets arbeid og rapport i Tysfjordsaken.

«De viser en ydmyk holdning og har gått bak det som er ytre synspunkter og satt seg inn i samisk og læstadiansk kultur og menighetsliv», sa hun til Vårt Land for noen dager siden.

Det vitner om et storsamfunn som har forstått noe avgjørende.

Hvis denne ydmykheten videreføres når pekefingeren rettes mot andre religiøse og etniske minoriteter, kan sår helbredes. Det er helt nødvendig. For det er mange ofre.

Gå til innlegget

Makten og ærbødigheten

Publisert over 1 år siden

Kristne forkynnere har stor makt. Når de påberoper seg guddommelig autoritet, blir den enda større.

Er det ikke på tide å gi en del av de gamle bøkene dine til Maritabutikken? spør min kone Ann Kristin av og til. Jo da, sier jeg og rusler ned i gangen, til hyller stappfulle av såkalt oppbyggelseslitteratur.

De er ordnet etter mitt eget system, pietister som Arndt og Scriver, noen skrifter av Hans Nielsen Hauge, omtrent alt av Rosenius, og mye fra Hallesby og Hope. For ikke å glemme ikke-lutherske forfattere som Frank Mangs, Billy Graham og Max Lucado.

Jeg tar ut en av dem. Blar litt i den. Husker hvor mye linjene betydde for meg, og konstaterer at dette fortsatt er en del av meg. I stedet for å gi den bort, blir den med til nattbordet.

Løven Aslan

Jeg blir aldri ferdig med vekkelsesforkynnelsen. Det gjelder møtene også. Talene, sangene og vitnesbyrdene. Selv om det er jobben min som gjør at jeg fortsatt noen ganger besøker slike møter, blir jeg alltid beveget. På dypet.

Mitt bilde av Gud vil alltid ha noe av denne tradisjonen i seg. En Gud som stiller mennesket på valg. Som krever et svar, for ikke å si krever alt, uten å pakke det inn, uten å dulle med det gamle mennesket – et sterkt bibelsk uttrykk for den delen av mennesket som avviser det som hører Gud og Ånden til.

Men samtidig en Gud som gir alt han krever.

Den gamle vekkelsestradisjonens Gud er som løven Aslan i Narnia. Du har ham ikke i lommen, du kan ikke komme og be ham om aksept for din egen likegyldighet, feighet og egoisme. Aslan knurrer når han møter ondskap, men gir livet sitt for dem som har sviktet ham.

Utfordret

Men jeg har fått noen andre impulser også. Jeg husker tydelig første gangen jeg virkelig ble utfordret. Jeg kan ha vært et par og 20, og leste boken Steingrunnen for første gang.

Her forteller Bo Giertz om den ivrige vekkelsespredikanten Friedfeldt som irriterer seg over menighetens sokneprest. Når de to støter på tilløpet til en slåsskamp i bygdas røffere miljø, løser soknepresten situasjonen ved å minne den barskeste av dem om at han jo er døpt, og formaner ham til hver kveld å be om tilgivelse og kraft til å leve som han allerede er, nemlig Guds barn.

Og når pastoren roper til presten: «Hvis du ikke gir Jesus ditt hjerte, så blir du ikke frelst!» svarer soknepresten: «Og like sant er det at om du tror du blir frelst fordi du gir Jesus ditt hjerte, så blir du ikke frelst.»

Aldri skikkelig nok

I denne tradisjonen er Gud større enn ham jeg har møtt på mange vekkelsesmøter. Jeg tenkte på det senest da Franklin Graham innbød til omvendelse og frelse på Håpets festival. «Den store vekkelsen uteblir. Den hadde nok ingen regnet med, uansett», skrev jeg i en kommentar i avisen dagen etter.

Det var litt flåsete skrevet, jeg kunne spart meg det. Samtidig har jeg vært på den del møter av denne typen. Det er nesten alltid mange framme ved plattformen i ettermøtet – litt avhengig av hvem som har talt. De aller fleste er kristne fra før. En del har fortalt om alle turene fram, om jakten på fornyelse, om behovet for å føle seg skikkelig frelst, igjen og igjen. De så på seg selv, og ble aldri fornøyd. De lovet seg selv at nå skulle det skje, skikkelig. Men det ble aldri skikkelig nok.

Det har gjort noe med synet mitt på slike bestemmelser. Ikke slik at jeg vil avvise det å ta en bestemmelse, men jeg tror på en Gud som er større enn følelsen av å komme over på den rette siden. Større enn den «frelsesvissheten» som har vært så viktig i vekkelsestradisjonen. Større enn selv den dypeste tvilen.

Utrygghet

«Er du helt sikker på at syndene dine er tilgitt», spurte Franklin Graham på Håpets festival, forrige uke. «Du kan bli helt sikker i kveld», fortsatte han, og snakket om et nytt liv som «belønning» for å komme fram til plattformen.

Jeg er blant dem som aldri blir sikker på det som handler om tro. Ikke slik at jeg avviser det å være trygg i troen, mange mennesker er trygge i troen uten å være skråsikre, for eksempel. Men jeg er ikke trygg i troen.

Det har jeg forsonet meg med. Jeg stresser ikke lenger for å oppnå den følelsen av sikkerhet som Graham lovet. Selv om han like før satte den i kontrast til en evighet i helvetet.

Men jeg er ganske sikker på at mange som kunne vært trygge, går rundt og er det motsatte. På grunn av slik forkynnelse.

Balanse

Jeg har fått noen kritiske henvendelser etter kommentaren jeg skrev om Franklin Graham. Noen av dem som identifiserer seg med vekkelsesforkynnelsen reagerte på det de oppfattet som manglende respekt. Hvorfor skrev jeg at Graham framstår som «en helt ordinær forkynner», for eksempel?

Jeg gjorde det fordi forkynnere har stor makt. Når de påberoper seg guddommelig autoritet, blir makten enda større. De omhylles av en slags ærbødig respekt som kan hindre sunne, kritiske refleksjoner.

Det er ikke min oppgave å understøtte den typen respekt. Kan en alternativ stemme skape litt balanse, er det fint, enten vi snakker om en vekkelsespredikant eller en biskop i Den norske kirke.

Ikke minst av respekt for dem som hører på.

Gå til innlegget

Sønnen til Billy

Publisert over 1 år siden

Rad 17, plass 41, står det på billetten min til Oslo spektrum søndag kveld. Derfra har jeg god utsikt når den amerikanske predikanten Franklin Graham taler til folket.

Ikke slik å forstå at jeg er ­veldig spent i forkant. Jeg har sett ham på YouTube. Han framstår som en helt ­ordinær evangelikal ­forkynner. Den personlige autoriteten, for ikke å si magien, som ­faren Billy var forbundet med, er ­fraværende i Franklins tilfelle. Uten farens navn ville vi kanskje aldri hørt om ham.

Dessuten har referatene fra lørdagens møte alt begynt å ­komme. Et av dem ligger på nettstedet til Indremisjons­forbundet, den mest ­lavkirkelige av de ­større ­lutherske ­misjonsorganisasjonene her i landet. Medieleder Petter Olsen forteller om en preken med vekt på synd og nåde. Synden ­knyttes til handlinger som løgn, utroskap, abort og homofilt samliv, samt holdninger som materielt begjær. Nåden knyttes til anger, til troen på Kristus, og til la ham «ta kontroll» over livet.

Noe av dette er ­kontroversielt i 2017, men ikke i det lav­kirkelige Kristen-Norge. Skjønt, selv her er det relativt uvanlig å snakke om abort og ­homofili fra talerstolen. Man har lagt større vekt på abortloven enn på kvinnen som får innvilget abort. Det samme gjelder ­homofilt samliv, det er samfunnsutviklingen man ­ønsker å kritisere, ikke personene. Siden norsk tradisjonell forkynnelse samtidig er ganske nær og personlig, dropper man gjerne de kontroversielle temaene.

Ikke høyreorienterte

Men det er ikke Franklin Grahams ­homofili- og ­abortforkynnelse som har fått tunge aktører i ­Kristen-Norge til å trekke seg som medarrangør til møtene. Det er hans politiske uttalelser.

Han jublet ganske uhemmet da Donald Trump ble president. Han har gått langt i å støtte Trumps ønske om å utestenge muslimer fra USA. Det ­kunne ikke ledelsen i blant ­annet ­Misjonssambandet, Frikirken, Normisjon og Oase stille seg bak. Derfor trakk de tilbake sin støtte til aksjonen.

For å forklare denne vegringen er det nødvendig å tegne opp et kart over den religiøst aktive delen av Kristen-Norge. En stor del av denne gruppen er konservativ i verdispørsmål. Det ­betyr imidlertid ikke at de er spesielt høyreorienterte. Mange av dem sympatiserer med sentrum i norsk politikk, ikke minst føler en del sterke bånd til Kristelig Folkeparti.

Gruppen norske kristne som heier på Donald Trump er ­betydelig mindre. Da må vi over i «Norge Idag-land», altså kristne som leser den høyre­orienterte kristne ukeavisen som utgis av Finn Jarle Sæle, ­eller identifiserer seg med TV-kanalen ­Visjon ­Norge. Det er her den anti­muslimske retorikken – og ønsket om en konservativ, kristen samfunnsreformasjon – er sterkest.

Det er vanskelig å anslå hvor mange disse utgjør er, kanskje rundt 20.000, fordelt på karismatiske menigheter og lutherske bedehus. Vi snakker om noen enkeltpersoner her, og en liten gruppe der, de utgjør sjelden en hel forsamling. På en måte er de mer et mediefenomen – ­inkludert sosiale medier – enn et kirkefenomen.

Vegrer seg

En av ­organisasjonene som fortsatt stiller seg bak Franklin Graham-aksjonen er Indremisjonsforbundet, før kjent som «Vestlandske». Teologisk ses de på som lillesøsteren til Misjonssambandet, kulturelt er de noe annerledes. Mens ledelsen i Misjonssambandet opplever stor lojalitet fra grasrota, vil indremisjonsfolket på Sør- og Vestlandet ha seg frabedt å bli fortalt hvem man skal identifisere seg med. Antakelig finner du en langt større andel ­Norge Idag-lesere i Indremisjonsforbundet enn i storesøsteren ­Misjonssambandet.

Dette kan være en av ­årsakene til at ledelsen i Indremisjons­forbundet vegrer seg fra å ta avstand fra Franklin ­Graham. Det eneste de ville oppnådd var å svekke båndene ­mellom seg og fotfolket ytterligere. I ­stedet har de konstruert sin egen ­begrunnelse for å ­støtte aksjonen: Et skille mellom hva Franklin ­Graham står for ­politisk, og hva han står for som ­kristen forkynner.

Et slikt skille mellom ulike ­roller er et ganske sterkt brudd med tradisjonen i Kirke-Norge. En prest eller pastor må leve i tråd med sitt prestekall, også i privatlivet. Og du kommer ikke opp på talerstolen i et norsk ­bedehus dersom du har uttalt synspunkter i strid med lavkirkelighetens syn på abortloven, ekteskapsloven – eller om du er sosialist, for den saks skyld.

Men noen ganger passer det å innføre et slikt skille: Når det blir for mye bråk om man lar være. Eller når spørsmålene ikke oppleves som viktige nok.

Sønnen til faren

Når jeg besøker Graham-møtet søndag kveld, møter jeg likevel langt flere enn Norge Idag-segmentet i benkeradene. For det første er det ikke hverdagskost med et så stort kristent arrangement. Da slutter man opp. For det andre er det jo litt stas med Franklin tross alt, han er jo ­sønnen til den største predikanten i det 20. århundre.

Men den store vekkelsen uteblir. Det hadde nok ingen regnet med, uansett.

Publisert i Vårt Lands papirutgave, 12. november, 2017.

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere