Alf Gjøsund

Alder: 0
  RSS

Om Alf

Religions- og debattredaktør i Vårt Land

Følgere

Halalslakt og dødedåp

Publisert 9 måneder siden - 1585 visninger

Muslimene velsigner kjøttet vårt og mormonerne døper oss posthumt. Betyr det noe som helst?

«Jeg skal be for deg!» kunne vi si når vi kranglet under barndommens strenge kristne oppvekstregime. I mangel på saftigere verbale virkemidler var trusselen ment å gi en litt ubehagelig følelse: Den jeg kranglet med skulle utsettes for en forbønn han eller hun absolutt ikke ønsket.

Jeg tror ikke noen av oss tok det alvorlig, men det finnes­ en god del mennesker som synes­ det er ubehagelig­ å bli utsatt­ for handlinger av religiøs­ karakter­. Klassikeren­ er fot-
ballaget Hammerfest­, som under­ en bortekamp­ mot Alta i 1999 ble utsatt for såkalt «ganding» fra selveste dommeren. Laget rykket ned, og Thomas Seltzer fikk en god historie til TV-serien God natt, 
Norge.

Halalkjøtt og dåp. Det dukker stadig opp beslektede problemstillinger. På Facebook har gruppen «Boikott gilde prior nortura tine som selger halakjøtt til ikke-muslimer» 3.214 medlemmer. Selv om de ikke personlig er utsatt for noen religiøs handling, er de mektig provosert. De kan nemlig ha spist kyllingkjøtt som har fått lyst velsignelsen «I Allahs­ navn, Allah er stor» over seg.

Noen ganger er det blitt bråk rundt konkrete bønneaksjoner, der velmenende kristne går rundt i nabolag og ber for menneskene som bor der. Såkalte bønnelister – navn over mennesker man ber for – er fremdeles ganske vanlig blant kristne. Et sentralt tema i bønnen er gjerne at personen må møte Jesus.

Særlig ateister er blitt provosert. De synes det er respektløst å bli gjort til gjenstand for en forbønn de ikke ønsker.

Lørdag fortalte Vårt Land om mormonere som systematisk lar seg døpe stedfortredende for avdøde mennesker. Ved å gjøre denne og lignende handlinger, tror Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers­ Hellige at de rydder av veien noen av hindringene for at menneskene får del i frelse og evig samvær med Gud.

Følelser. Felles for alle disse handlingene, er at det ikke er mulig å påvise noen virkning av dem. I de aller fleste tilfellene er hensikten god. Reaksjonene kan enten avsløre en ikke-rasjonell frykt for det åndelige, eller en generell motvilje mot gruppen som utfører handlingen.

Begge deler preger motstanden mot halal-velsignet kjøtt. Og det er grunn til å mistenke at ateisters sinne over å bli bedt for av kristne, og utbryteres kraftige reaksjoner på mormonenes dåp for døde, befinner seg i siste kategori.

Menneskers følelser bør selvsagt tas på alvor, om de er aldri­ så lite rasjonelle. Nortura avsluttet­ salg av umerket halal-­kjøtt av hensyn til forbrukerne. Mormonere og kristne har et omdømme­ å ta vare på. Hvem vil vel anklages­ for å være respektløs­ hvis hensikten er det motsatte? Derfor bedyrer mormonerne at de ber om tillatelse fra pårørende før de utfører sin stedfortredende dåp.

Rasjonell tilnærming. Universitetet i Tromsø går likevel foran­ som et eksempel på edruelighet når de samarbeider med mormonere om å digitalisere kirkebøkene­. De synliggjør det eneste­ forsvarlige ståstedet for en vitenskapelig­ fundert institusjon­: Dette betyr ingen ting i praksis, ut over at digitaliseringsjobben blir gjort.

Generalsekretæren i Norges­ Kristne Råd, Knut Refsdal, har den motsatte innstillingen. I Vårt Land karakteriserer han «dødedåp­» som et «overgrep mot min integritet og tro».

Nå sier som sagt mormonerkirken at de ikke vil utsette Refsdal for dette. Men om så hadde skjedd, ville det vært prinsipielt annerledes enn om Refsdal selv hadde mormonere på sin bønneliste­?

Urkirkens store systematiske teolog, apostelen Paulus, har en rasjonell tilnærming til en lignende problemstilling. I kirkens første år diskuterte man hvorvidt man burde spise kjøtt som på forhånd var ofret til de greske­ og romerske gudene. Paulus sitt svar er at disse «avgudene» egentlig ikke finnes. Prinsippet, som Refsdal kunne lært av, er: Det vi ikke tror på, har vi ikke vondt av.

Som leder i en av Norges viktigste økumeniske organisasjoner kunne Refsdal brukt muligheten til å understreke at det ligger god vilje bak slike religiøse handlinger. At den symbolske dåpshandlingen ikke betyr mer for en som ikke deler mormonenes tro, enn kristnes forbønn i prinsippet betyr for ateister. Han kunne reagert slik humanetikere som Levi Fragell og Jens Brun-Pedersen reagerer når de hører at kristne ber for dem: «Jeg tror ikke på det, men så hyggelig, likevel!­»

I stedet går han til motangrep. Det kan ved neste korsvei brukes mot hans egne trosfeller.

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 29.09.2016

Gå til innlegget

Skilt ved neste blikk

Publisert 9 måneder siden - 929 visninger

Einar Gelius har skjønt det. Frode Thuen har skjønt det. Kristin Mile har skjønt det. Men ikke Den norske kirke.

Må dere skille dere? Kan vi ikke bare være sammen, alle sammen?

Tårene pipler fram i den lille­ niåringens øyne. Han forstår ikke helt. De har jo vært en familie­ hele livet.

Og så sier mamma og pappa at nå er det slutt. Familien skal ikke være en familie lenger. Han blir helt stille. Ser ut som han lytter, men forklaringene går langt over hodet på ham.

Klumpen i magen vil han huske­ så lenge han lever. Det vil foreldrene også. Smerten i øynene­ hans, spørsmålene og tårene vil hjemsøke dem i år framover.

For livet. Skilsmisse kan være et helvete for foreldre og barn. Det er derfor kirken sier at ekteskapet­ er hellig og ukrenkelig, ikke fordi den er konservativ og moralistisk.

Selvsagt forstår prester at det er vanskelig å være menneske. At det å bryte ut av et ekteskap noen ganger kan det være det minste av flere onder, også for barna. At kirken derfor gir nye sjanser til dem som er skilt.

Likevel er ekteskapet et løfte for livet. Noe man oppfordres til å beskytte og ta vare på.

Det nye forslaget til vigselsritual – som ennå ikke er vedtatt – uttrykker det slik: «Å leve sammen i ekteskap er å leve i tillit og kjærlighet, dele gleder og sorger og trofast stå ved hverandres side livet ut.»

Dette idealet holder vi på i 2016. Tusenvis av nordmenn lover­ å elske og ære sin ektefelle­ i gode og onde dager. Vi tror at kjærlighet er mer enn flyktige følelser, at den kan holde gjennom motgang.

Og vi forstår at det er vondt når samlivet brytes. Vi ønsker det ikke. Kirken ønsker det ikke.

Inntjening. Jeg vil ikke moralisere over at TV Norge lager show av par som gifter seg uten å ha sett hverandre. I så fall burde jeg reagert for lenge siden. Realityshow har herjet med mennesker i årevis. Når det er penger å tjene, kan man ikke ta små hensyn. Det har vi vent oss til.

Jeg vil ikke engang moralisere over at programmet kaller ekteskapet et eksperiment, der man «lever sammen som mann og kone i fire uker. Hvis det oppstår kjærlighet underveis har eksperimentet lykkes. Hvis ikke blir de skilt». Selv om det man egentlig sier her er: «Vi devaluerer ekteskapet. Gjør det til en parodi av seg selv. For at du skal få underholdning.»

Jeg skjønner som sagt at TV Norge har sine inntjeningskrav.

Minst av alt vil jeg moralisere over at noen velger å bli spleiset og gift på denne måten, i et realityshow. Jeg forstår intensjonene: Man blir lei av den uendelige datingen og vil prøve noe nytt og radikalt. Drømmen om ekte kjærlighet ligger under. Jeg forstår at de ønsker å bli sett, å være i et show, også når de gjør sine hjelpeløse forsøk på å elske. Er ikke egentlig de fleste av oss der, i 2016?

Vås. Derimot er det en smule oppsiktsvekkende at Den norske kirke for tredje sesong på rad deltar aktivt i denne devalueringen og parodieringen av noe som kirken – av hensyn til de svakeste – ser på som hellig og ukrenkelig.

Det er en smule oppsiktsvekkende at Elisabeth Eriksen – som prest med skjorte og snipp – lar seg bruke i dette showet. At hun i siste pressemelding fra TV Norge­ står fram, «full av lovord om programideen», og lirer av seg vås som at «serien har vist at det finnes en vei til den store kjærligheten uten at den starter med den store forelskelsen».

Som om det ikke handler om et underholdningseksperiment som foreløpig har ført til skilsmisse for fem av seks ektepar.

Som om det ikke handler om at hun setter kirkens godkjenningsstempel på det motsatte av de troskaps- og kjærlighetsverdiene den egentlig skulle stå oppreist for.

Litt oppsiktsvekkende er det kanskje også at sjefen hennes, prost Torstein Lalim, tilsyne-
latende trekker på skuldrene og sier ting som at «dette er en vurderingssak» og «det ikke er presten som står for ekteskapsinngåelsene» og «deltakerne er med av fri vilje».

Og at sjefen hans igjen, biskop Atle Sommerfeldt, har godkjent det hele og for øvrig holder kjeft.

Er det noe de ikke forstår, som for eksempel Kristin Mile, Einar Gelius og Frode Thuen forstår langt bedre, siden de sistnevnte tar avstand fra showet? Ett eller annet om hvorfor kirken mener ekteskapet er verdt å stå opp for? Noe om summen av smerte som øker når idealet svekkes, noe om solidariteten med dem som får det vondt?

Eller handler det bare om det mediekjøret som kan oppstå hvis de setter foten ned, som kan ende med noe så ille som at budskapet misoppfattes og kirkens ledere nok en gang blir stemplet som moralister?

Jeg håper de har et bedre svar.

PUBLISERT I VÅRT LAND 21.9.2016

Gå til innlegget

Elefanten i rommet

Publisert 9 måneder siden - 1048 visninger

Kristen-Norge diskuterer usunn kristendom, men unngår hovedårsaken: den sprø lederen.

Vi har sett det en del ganger nå: Utbryteren som konfronterer sektlederen med de vonde erfaringene, og alle eksemplene på dårlig teologi. Sektlederen som forsvarer seg med fraser som åpenbart ikke er beregnet på andre enn sine egne tilhengere.

Etterpå sitter vi med en følelse av ett eller annet som er vanskelig å sette ord på. Vi er da oppe­gående og saklige mennesker som tar ballen, ikke mannen. Problemet er bare at det er mannen som er problemet. (Og det er nesten alltid en mann.)

– Han er faktisk sprø! sa en jente i 20-årene til meg. Hun hadde hatt nærkontakt med sektlederen.

Jeg forsto hva hun mente. Personen hun siktet til gir inntrykk av å ha en personlighetsforstyrrelse. Det er noen sosiale koder og grenser han ikke har helt ­taket på. Det er noe med blikket,­ ­latteren og ordbruken.

Kombinert med narsissisme. Noen ganger er det overtydelig. Andre ganger må du komme nærmere inn på dem for å se det. Som da jeg fikk besøk av en omstridt pastor på kontoret. ­Etter noen innledende fraser gjennomførte han en ti minutter lang refsende monolog med blikket festet et sted i løse luften. Deretter­ takket han for seg og dro. Da jeg hørte at andre hadde opplevd lignende ting med samme mann, skjønte jeg det: Dette handlet om mer enn usunn teologi.

Eller da jeg var sammen med en annen omstridt kristenleder og merket hvordan han løy litt da han ble utfordret. Små løgner han ikke hadde trengt å komme med, men som tydeligvis var blitt en del av væremåten hans. Tegn på at dømmekraften ikke var helt på høyden.

Vi har alle brister og dårlige sider. Det kan være en hårfin grense­ mellom normale variasjoner og en personlighetsforstyrrelse. Selv ikke en psykiater kan sette en diagnose basert på noen kjappe samtaler. Og de færreste med personlighetsforstyrrelse ønsker å la seg utrede.

Men når slike avvik kombineres med en narsissisme som også er godt over gjennomsnittet, begynner vi å få en person som kan gjøre skade. I borettslag og frivillige organisasjoner kan han ødelegge mye. Hvis han i tillegg er religiøs, og oppdager hvor mye makt det kan gi å ha «Gud» og «Ånden» på sin side, nærmer blandingen seg det katastrofale. Da kan han skade mange.

Hvorfor slipper han i det hele tatt til? Hvorfor blir han ikke uskadeliggjort før han rekker å ødelegge mennesker?

Unnfallenhet. En av de viktigste årsakene har jeg alt antydet: Det er vanskelig å ta mannen i stedet for ballen. Folk vil nødig bli beskyldt for baktaling. Enda færre ønsker en personkonflikt.

Dessuten har mannen kanskje utviklet trekkene gradvis. Når skal man sette foten ned? For ikke å si: Hvilke virkemidler har man? Mange av de verste eksemplene på grenseoverskridende atferd og forkynnelse ser vi hos ledere som verken er underlagt tilsyn eller kontroll av andre.

Den viktigste og alvorligste­ ­årsaken forklares best med en ­liten historie: For ti år siden snakket jeg med en toneangiv­ende pinsepastor. Vi kom inn på en av ­landets mest kontroversielle karismatiske ledere, en av dem som fikk røde lamper til å blinke de fleste steder utenfor Pinsebevegelsen. Pastoren så på meg og sa sakte: Gud velsigner arbeidet hans. Hvem er jeg til å kritisere en som Gud velsigner?

Resonnementet er selvsagt i strid med både sunn fornuft og god teologi. Dersom mange følgere er et bevis på at Gud godkjenner virksomheten, da godkjenner Gud mye forskjellig.

Noen år senere sto forresten den kontroversielle lederen alene.­ Så mye for den «velsignelsen».

Men pastoren var ikke alene om tilnærmingen. Den har vært helt vanlig i karismatiske menigheter, der lederes maktbase i stor grad utgjøres av deres personlighet. Resultatet har vi sett i vår: Oppvaskene har stått i kø. 2016 er blitt et annus horriblis for Pinsebevegelsen.

Når behovet er å identifisere den skadelige lederen, er det ikke tilstrekkelig med møter der «brente barn» får snakke ut. Særlig ikke når hele forsamlingen er svidd i kantene og pastoren sitter med grillklypen i hånden.

Kursforslag. Tilsynsordninger og godkjenningsordninger for pastorer og forkynnere kan holde de farligste unna. Like viktig er det å styrke folks dømmekraft.

Selv vil jeg foreslå at karismatiske menigheter arrangerer kurset: Den grenseløse lederen. Hvordan identifisere ham – og unngå ham. Selvsagt med ekstern, og faglig kompetent kursholder.

Dersom pastoren din er veldig negativ til et slikt kurs, kan du jo notere deg det.

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 5. AUGUST 2016

Gå til innlegget

Dømt for frykt

Publisert 9 måneder siden - 1007 visninger

Jæren tingrett markerer et skille ­mellom politikk og religion. Det er prinsipielt problematisk.

Hva hvis Malika Bayan var frisør, og to nynazister sto utenfor ­døren hennes og ville bli klippet? Spørsmålet er stilt av flere, og antydet av artisten Alexander Stenerud i tegningen til høyre. Tirsdag la han den ut på Facebook.

Kanskje var han inspirert av den tidligere Frp-ordføreren i Oslo, Peter N. Myhre. Mandag kommenterte Myhre dommen i Jæren tingrett, der frisør Merete Hodne fikk 10.000 kroner i bot for å ha nektet muslimen Malika Bayan å farge håret fordi hun brukte hijab: «Så hvis en mann iført naziuniform kommer inn i en frisørsalong så skal frisøren bare høflig si «Velkommen, sitt bare ned herr oversturmbannführer, hvordan skal vi ha det i dag?».

Scenariet er slett ikke utenkelig. Det er en vanlig aktivistmetode­ å framprovosere en reaksjon for å oppnå en rettsavgjørelse eller debatt. I så fall ville en muslimsk frisør ha et problem den dagen Alexander Steneruds sortkledde skinheads droppet opp på trappa. Og de fleste av oss ville ha stor sympati med henne hvis hun smekket igjen låsen og heller valgte boten.

Noe er tillatt. Jusprofessor Geir Woxholt har tilsynelatende parkert denne problemstillingen i gårsdagens VG. Han påpeker at straffelovens paragraf 186 kun rammer diskriminering «på grunn av personens hudfarge, nasjonale eller etniske opprinnelse, religion eller livssyn, homofile orientering eller nedsatte funksjonsevne». Altså rammer den ikke dersom man diskriminerer noen på grunn av politisk syn.

Den hypotetiske muslimske frisøren kunne altså med loven i hånd nektet nynazister adgang, mens hun ikke kunne nektet en jøde med kalott den samme ­adgangen.

I Jæren tingrett forklarte frisør Merete Hodne at hun så på hijab som et symbol på politisk ekstremisme. Hun sa at hun var livredd denne ekstremismen.

Retten valgte å avvise at dette var hovedmotivet. Det synes de å ha hatt gode grunner til. ­Ifølge avisenes referat, uttalte den samme­ Hodne at hun var klar over at motivasjonen for å bære hijab var å ikke vise håret for menn. Det er ikke akkurat et politisk standpunkt.

Sammenblanding. Utfordringen til både Jæren tingrett, professor Woxholt og norsk lovgivning, at man legger til grunn at det er mulig å skille mellom ­religiøs og politisk ideologi. I virkeligheten er det svært vanskelig å argumentere prinsipielt for dette skillet.

Både religionen og politikken gir oss utallige eksempler på ting er sammenvevd. Da tenker jeg ikke bare på at all politisk ideologi er grunnlagt på forestillingen om at noen verdier er bedre enn andre, og at noen av dem tar utgangspunkt i en utopisk idé om en perfekt samfunnsorden.

Jeg tenker også på at det knapt finnes noen religion uten politiske konsekvenser. Den kristne etikken er for eksempel universell – den hevder å være rett og god for alle mennesker. Dette er utgangspunktet for Europas ­kristendemokratiske partier.

Islamkritikerne har et poeng når de påpeker at dette i enda større grad gjelder islam. Det ­eksisterte ikke noe skille mellom religion og politikk på profeten Muhammeds tid, og gjør det heller ikke i islamske stater i dag. Når denne sammenblandingen praktiseres på en totalitær måte, blir de skremt, og reagerer slik skremte mennesker gjerne gjør: med hat og diskriminering.

For disse miljøene er dommen mot Merete Hodne nok en ­bekreftelse av at det norske samfunnet nekter å forholde seg til fakta, ja man er rett og slett blitt lurt.

Uvitenhet. Problemet til Hodne­ og dem som støtter henne på nettet, er at de mer eller mindre bevisst har lukket ­øynene for alt som kan nyansere oppfatningen deres.

For det første tar de ikke inn over seg at ingen religion er en enhetlig størrelse, det finnes et enormt spenn av oppfatninger. Selv om enkelte muslimer hevder at islam kun kan tolkes på deres måte, så er det et observerbart faktum at dette ikke stemmer. Det gjelder ikke minst i Norge, der de fleste muslimer ønsker demokrati og ingen hittil har utført en terroraksjon.

For det andre tar hun ikke høyde for at selv om islam er sammenvevd med politikk i islamske stater, så er de færreste innbyggerne det. Totalitære regimer slipper ikke vanlige muslimer til i politikken. Muslimer flest klekker ikke ut planer for kriger, straffer og terroraksjoner. I stedet klekker de ut planer for hvordan de skal skaffe mat til familien, hvordan de skal få råd til ny bil, eller lurer på hvor mye det vil koste å rotfylle den jekselen som verker så grusomt.

Dette er informasjon som ligger åpent tilgjengelig for Merete Hodne. Men hun forholder seg ikke til den. I stedet går hun rundt og er redd for muslimene hun møter. Helt uten grunn.

Det er ingen forbrytelse å være redd og uvitende. Men hvis visse kriterier er oppfylt, er det en forbrytelse å diskriminere på grunn av denne frykten. Det er egentlig det Jæren tingrett har slått fast.

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 15.9.2016

Gå til innlegget

Kyrie eleison

Publisert 10 måneder siden - 656 visninger

Det er litt lettere å innrømme sitt eget svik når Bjørn Eidsvåg synger om det, enn under en krangel med samboeren.

Bjørn Eidsvåg er en time ut i showet sitt. Han har grepet på publikum i Det Norske Teatret nå. Vi har sunget «Vær forsiktig lille fot hvor du går», ledd av gamle­ damer­ med grevinnearmer hjemme på bedehuset 
Betel, og av en Jesus som raste mot rytmer­, langt hår og andre ting fra helvete.

Men nå er det taktskifte. Eidsvåg forteller om sitt møte med teologistudiet, Bob Geldof og internasjonal­ solidaritet. Og med en annen Jesus, som stilte seg på de fattiges side og raste mot urettferdighet.

Han har kranglet med kirken i snart 50 år. Eidsvåg, altså. Nå henter han gitaren. Keyboardet leverer rolig orgellyd. Og mannen som vi fremdeles ikke helt vet hvor vi har hen, begynner å synge:

«Du låg skjelvande av angst på kne, og svetten rant som blod, og venene du hadde med, dei sov i største ro.»

Ikke Shalala. Jeg vet ikke om Eidsvåg merker det, men det skjer noe i de stappfulle benkeradene. Dette er vi forberedt på, men kanskje ikke helt likevel. Etter å ha ledd av den smålige jesusen man skal ha trodd på for 40 år siden, blir vi nå konfrontert med en mye viktigere versjon. Og om de som skrøt av å stå på hans side.

«Dei svikta då du trengte dei, du hadde gitt dei alt. Dei valde minste motstands vei og svikta då det gjaldt.»

Det er ikke bare her på teateret folk må opp med lommetørklet. Bjørn Eidsvåg har fortalt at han kan opptre på puber og firmafester. Stemningen kan være topp. Men på slutten av konserten vil ikke folk ha «Shalala» eller «Bare ein mann». Da vil de ha denne. Om Jesus. Og om dem selv.

«Og eg har tenkt, det sko’kje eg ha gjort, eg sko’ ha kjempa saman­ med deg, holdt rundt deg og tørka svetten bort, gjort ka eg kunne for å gle’ deg.»

Rasjonalistene har terpet på naturvitenskap og fornuft i et par hundre år, intenst de siste 60. De har absolutt fått gehør. I 2016 kjøper vi de vitenskapelige forklaringene på de fleste spørsmål. Men så er det noe som gjør at 60 prosent av befolkningen likevel ikke greier å gi helt slipp på troen. Som gjør at de vil ha «Eg ser» i begravelsen og gråter når de hører «Kyrie».

«Dei dømde deg te død og pine, spotta deg og lo. Og ein av dei du kalla dine, fornekta og bedro. Han svikta då du trengte han. Du hadde gitt han alt. Han var ein veik og vesal mann som svikta då det gjaldt.»

Å komme til kort. Forrige søndag kunne VG fortelle at jevnlig kirkegang gir et lengre og sunnere­ liv. Det er ikke første gangen vi hører akkurat det. Noen forklaringer er selvsagte: Kristne røyker mindre, drikker mindre og lever et sunnere, mer lovlydig liv.

Men det er mer her. Det har betydning­ for den psykiske helsen­ å være kirkegjenger også. De har færre depresjoner og et mer optimistisk syn på livet.

Kanskje er kristne greiere mot hverandre, jeg er ikke sikker. Kanskje er pastoren Egil Svartdahl inne på noe i den samme VG-reportasjen: «Det er ikke skadelig for noen å bli kvitt skyld og skam, for det går utover både det fysiske og psykiske å bære på dette over tid.»

Noen erkjennelser og erfaringer synes å være allmenne. Det å komme til kort, er en av dem. Å rote det til for seg selv og dem man er glad i. Eller, som det heter i syndsbekjennelsen til Den norske kirke: «Jeg har ... sviktet min neste, med tanker og ord, med det jeg har gjort og med det jeg har forsømt».

Det er bare drittsekkene som aldri har dårlig samvittighet og aldri skammer seg. De fleste av oss kan kjenne oss igjen i syndsbekjennelsen. Men 1.900 år før psykologene fortalte oss at det ikke er sunt å gå rundt med skyldfølelse, lanserte kirken sin løsning. Tilgivelse. Eller nåde, som noen sier.

En av forskjellene på de som går i kirken og de som ikke gjør det, er at de førstnevnte hører om tilgivelse hver eneste søndag. De oppmuntres til å be om unnskyldning. Og til å tilgi, så langt det er mulig.

Det er klart det gir bedre 
psyke­.

Det utilgivelige. Det er ikke naturlig å tilgi alle. Fengsels-
presten Kjell Arnold Nyhus skriver om de mest ekstreme av oss i boken Hvis jeg har en sjel. Om drapsmennene, og de som har ødelagt menneskers liv på andre­ måter.

De kan sone straffen sin. Men hvordan soner du at du har ødelagt livet til noen? Er det egentlig mulig å legge sånt bak seg? Du får sannsynligvis aldri høre ordene­ «jeg tilgir deg» fra dem du har ødelagt. Og det finnes ingen­ offentlig instans med mandat til å tilgi. Du er dømt til å bære med deg det du har gjort resten av livet.

Ikke rart at mange ikke greier å få seg en ny start.

De færreste av oss er der. Tvert imot, vi er ganske bra. Men ikke perfekte. Særlig ikke når vi ser livet­ vårt i en større sammenheng. Og det er litt lettere å innrømme det når Bjørn Eidsvåg synger om det, enn under en krangel med ektefellen eller samboeren:

«Eg vet at eg og svikte, fornekte og bedrar. Eg gjer’kje det eg vet eg plikte, e hjertelaus og hard, likasel for andres nød, ofta blind for venners sorg. Ka bryr det meg dei andres død, min kulde e «så fast en borg».»

Håpet. «Vi post-kristne har synd uten frelse. Synd uten tilgivelse. Synd uten nåde,» skriver ateisten Bjørn Stærk i den nye boken sin Å sette verden i brann. Før han nærmest konkluderer: «Det må det bli trøbbel av.»

Det er vanskelig å si hvem som er kristne og hvem som er post-kristne. Men vi kan være enige om at folk flest ikke akkurat­ renner ned kirkens guds-
tjenester.

Mange av disse identifiserer seg med Bjørn Eidsvåg, som tviler­ og protesterer, men likevel­ på en eller annen måte ikke greier å slippe håpet om at det står en bak alt det skapte­, og at døden ikke har siste 
ordet.

Og så fort det håpet dukker opp, blir mitt forhold til denne kraften aktualisert. Kan denne uendelige størrelsen gjøre noe med følelsen av skyld?

Fortsatt, etter så mange år med tvil, svarer Bjørn Eidsvåg ja. Og selv om han avslutter med kirkens liturgiske bønnerop, er svaret farget av den enkle forkynnelsen fra bedehuset han har snudd ryggen til.

«Likavel e du lika gla i meg. Tilgir­ meg alle feilå mine. Stille tar du kappå di av deg og tar te å vaska beinå mine.

Kyrie eleison.»

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 10.09.2016

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere

Siste kommentarer

Sverre Kolberg kommenterte på
Jakten på menneskeverdet
32 minutter siden / 1115 visninger
Jostein Sandsmark kommenterte på
Islam vs. kristendom - igjen
rundt 1 time siden / 1609 visninger
Håkon Hovda kommenterte på
Kristnes bruk av begrepet fariseer hindrer debatt
rundt 2 timer siden / 348 visninger
Tore Olsen kommenterte på
En filosofisk buljongterning
rundt 3 timer siden / 107 visninger
Stefan Bonkowski kommenterte på
Israels Hus og noen hedninger
rundt 3 timer siden / 349 visninger
Bjørn Erik Fjerdingen kommenterte på
Se på film vår ånd forlate kroppen da vi dør
rundt 3 timer siden / 219 visninger
Morten Christiansen kommenterte på
Shame Day (Homofilisme I)
rundt 4 timer siden / 4485 visninger
Njål Kristiansen kommenterte på
Et gudsbevis?
rundt 4 timer siden / 1207 visninger
Njål Kristiansen kommenterte på
Et gudsbevis?
rundt 4 timer siden / 1207 visninger
Mons Henrik Slagsvold kommenterte på
Shame Day (Homofilisme I)
rundt 4 timer siden / 4485 visninger
Leif GuIIberg kommenterte på
Ikke bare hvitt
rundt 4 timer siden / 207 visninger
Les flere