Alf Gjøsund

Alder:
  RSS

Om Alf

Religions- og debattredaktør i Vårt Land

Følgere

Nå er Stephan Christiansen nesten alene

Publisert 8 måneder siden - 2717 visninger

De som oppmuntret og heiet fram slike som ham, ligger påfallende lavt i terrenget. Kristen-Norge endrer seg.

Denne våren må det ha vært rart å være Stephan Christiansen, grunnlegger av Jesus Revolution og pastor for menigheten Jesus Church i Oslo.

For 20 år siden var han en del av en karismatisk bølge. En lang rekke pastorer og kristenledere lignet på ham. Noen la vekt på helbredelser, andre på rikdom, andre igjen på sterke åndelige opplevelser og et radikalt kristenliv. Men felles for dem var en forkynnelse som burde få alarmklokkene til å ringe for mange.

Les Stephan Christiansens eget innlegg i debatten om Frelst

Bølgen. Det gjorde de også. I hvert fall da bølgen ankom. Senere – da den fosset inn over landet – måtte kartet over Kristen-Norge tegnes på nytt. Nye menigheter hadde blitt til. De framsto som dynamiske og moderne. Tidligere skeptikere sto i kø for å si unnskyld for kritikken. Den nye, karismatiske bølgen var blitt mainstream. Det ble dårlig tone å kritisere den.

Nå har bølgen lagt seg. Folk ble utmattet. De orket ikke flere pastorer med oppblåst selvbilde, de orket ikke mer berg- og dalbane, liksomhelbredelser og sirkus på møteplattformen. Mange av pastorene er parkert langt ute på sidelinjen.

Denne våren har noen av ødeleggelsene vist seg. Debatten etter
TV-serien Frelst viser at mange har mistet sine beste år. Gudsbildet er ødelagt. Vi har antakelig bare sett toppen av isfjellet.

Les også Hans Eskil Vigdel: Supermennesket som ikke fantes

Mange av dem som red på bølgen, sitter stille nå. Nesten ingen står opp og tar medansvar. Stephan Christiansen var ikke ekstrem for 20 år siden, han var et ektefødt barn av den karismatiske bevegelsen. Men de som oppmuntret og heiet fram slike som ham, ligger påfallende lavt. Det er sikkert mest taktisk.

Les også Terje Hegertun: De tørstet etter det beste - nåden ble erstattet med religiøs maktbruk

Subjektivt. Alle pastorer og talere bør stilles til ansvar for sårene forkynnelsen deres har skapt. Men det er også viktig å spørre seg hvorfor kristendommens historie de siste 100 årene er så full av lignende historier.

Vi må tilbake til renessansen for å finne svaret. Da vokste en ny bevissthet om jeg-et fram. Vesten ville vært helt annerledes uten denne dreiningen. Den ga oss humanismen, demokratiet og menneskerettighetene. Den la grunnlaget for en vitenskapelig revolusjon.

Den nye bevisstheten om subjektet førte også til dramatiske religiøse endringer. Luther –
 inspirert av enkelte katolske mystikere – la vekt på personlig tro. Bibelen ble oversatt til 
alminnelige folks språk og mangfoldiggjort. Forståelige salmer ble tatt i bruk i gudstjenesten.

Fram til da hadde troen vært en sak for de kirkelige akademiene. Nå ble den demokratisert.
Resultatet ga seg nærmest selv: Den protestantiske kirken delte seg i uttallige grener og sekter. Allerede mens Luther levde begynte krangelen med «gjendøperne» – de som kun anerkjente dåp av mennesker med personlig overbevisning og bekjennelse.

I den lutherske kirken oppsto pietismen, der sjelens personlige forhold til Gud overskygget andre sider av troen. Fra den kalvinske kirkegrenen kjenner vi begrepet puritanisme. Senere fikk vi kvekere og shakere. Vi fikk endetidsbevegelser, hellighetsvekkelse og Åndens fylde. Vi fikk tungetale, helbredelser, profetier og eksperimentell lovprisning.

Fellesnevneren er åndelig subjektivisme anført av karismatiske ledere. Slik blir det gjerne når folk driver med teologi på egen hånd.

Det snur. Reaksjonene etter Frelst-serien er ett av svært mange tegn på at utviklingen i det protestantiske Europa nå går i motsatt retning. Et høyere utdanningsnivå og påvirkning fra andre samfunnsideologier gir en bredere tilnærming. Den kristne religionsutøvelsen er i ferd med å institusjonaliseres igjen. Kritikere av ensporet, irrasjonell kristendom må peke på mer marginale miljøer. Stephan Christiansen står nesten alene. Det har den folkelige delen av kristenheten sørget for, helt av seg selv.

På andre samfunnsområder har demokratiseringen så vidt begynt. For 25 år siden regjerte
de faglige autoritetene. Da var det en ære å få publisert en kronikk. 90 prosent av avisenes 
leserbrev ble refusert.

Nå lever kunnskap og forsk-ning side om side med fantasier og udokumenterte påstander på nettet. For mange er det umulig å skille. Politisk ideologi som tidligere behøvde totalitære systemer, surfer fram på sosiale medier.

Velkommen etter, folkens. Det vil gå seg til på sikt. Hvis folk flest lærer av kristenheten.

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 11.5.2016

Gå til innlegget

Skitt og kanel

Publisert 9 måneder siden - 1940 visninger

Midt i sin egen tilbedelse har de den kritiske sansen intakt. Instinktivt­ spytter­ de ut det som ikke passer for dem.

– Helsemyndighetene bør gripe inn, krever ateistenes engasjerte bestefar i Norge, Levi Fragell. Han siktet til «Jesus helbreder i dag» – konferansen som TV-kanalen Visjon Norge akkurat har arrangert på Telenor Arena i Oslo.

– Slapp av, dette er helt normalt­, svarer pastor Jan Aage Torp på sin blogg.

Dermed er frontene etablerte, og det er opp til leserne å vurdere hvem av de to kamphanene (de har kranglet før) som representerer normalen.

Imponert. Selv var jeg på flere møter. Jeg satt midt i den entusiastiske, syngende og dansende folkemengden. Under forbønnen sto jeg ved scenen, ved siden av mennesker som gråt, jublet og falt. Jeg snakket med mennesker som håpet å bli friske, og lyttet til dem som følte at de ble det.

Jeg så unger som hoppet og klappet, pensjonister som svingte­ seg uforskammet sprekt foran stolen sin, og ungdom som åpenbart kunne vært langt nede i gjørmen, men som i stedet sto med armene i været og tilba Jesus­.

Jeg ble først og fremst imponert av menneskets tilpasningsevne. Det som skjedde på «Jesus helbreder i dag» kunne skremt store deler av Norges befolkning. Men for de fleste deltakerne var det helt normalt. De gjorde nøyaktig som arrangør Jan Hanvold ifølge VGs beskrivelse: «klappet og koste seg», og var enige om at det var en fin kveld.

Usmakelig. Selvsagt så jeg at predikanten Guillermo Maldonado brukte alle teknikkene i håndboken. At han gjorde seg skyld i et direktesendt overgrep da han fikk en kvinne som hadde­ vært deprimert og psykotisk hele livet, til å vitne om at hun var blitt fullstendig helbredet på gårs-
dagens møte. At han overtrådte klare grenser da han fikk dem med psykiske lidelser til å rekke opp hånden, og deretter hentet dem fram for at de skulle oppleve det samme.

Eller at han var skamløst manipulerende­ da han fikk en kvinne til å fortelle om den store­ pengegaven hun ga forrige gang Maldonado var i Norge, til tross for gjelden hun hadde. Guds belønning­ hadde kommet to-tre uker senere: Banken hadde­ sanert­ gjelden hennes.

Dette brukte Madonaldo til å få dem med gjeld til å rekke opp hånden – og fortelle dem at de – særlig de – burde gi en skikkelig pengegave­.

Jeg kunne skrevet spalte opp og ned med slike rystende beskrivelser­.

Ærlig og kritisk. Men konferansen hadde også en annen side. Slett ikke alle tok apostelen Maldonado like alvorlig. De samme folkene som «klappet og koste seg» – ristet samtidig på hodet, og så på hverandre med blikk som sa: Han er jammen drøy – men du hvor herlig vi har det.

Mange av dem han fikk til å avlegge løfte om å komme på profetisk konferanse i Miami til høsten, kommer garantert ikke til å reise likevel.

Mange av dem som gikk fram til forbønn, som lot seg dytte, blåse­ eller pruste overende, følte etterpå at de hadde opplevd noe fint, selv om kneet kranglet like mye som før.

Og mange av dem som gravde dypt da kollekten ble samlet inn, var fullt klar over hva de gjorde. De hadde fått valuta for pengene fordi kvelden hadde vært topp og kollekten tross alt ikke hadde gjort opplevelsen dyrere enn en helaften på byen.

Jeg har møtt disse menneskene mange ganger, på stevner, møter­ og konferanser. De har lang erfarin­g med karismatisk kristendom. De gleder seg over det de synes er bra, og strekker armene mot Gud i dypt ærlig tilbedelse. Det hindrer dem ikke i å skille skitten fra kanelen. De har den kritiske sansen intakt. Det som ikke passer dem, preller av.

Disse menneskene kjenner seg absolutt ikke igjen i bildet som tegnes av dem som ukritiske, manipulerbare bytter for demagogiske talere. De blir tvert imot provosert av det, og av alle nedlatende beskrivelser av det de tror på. Det er høyst forståelig.

Respekt. Rundt omkring i verden har karismatisk kristendom ført til gode liv for tusener som ellers ville hatt store sosiale problemer. Slike kristne fortjener på ingen måte ryktet som følelsesstyrte, uselvstendige ofre.

Samtidig må de anerkjenne at ikke alle klarer å skjelne mellom skitt og kanel. At oppturene og nedturene kan bli en alvorlig belastning for noen. At mennesker kan bli såret av forkynnelse som gjør tro til en prestasjon. At enkelte kan få store problemer av møter med slike predikanter.

Disse trenger også respekt og solidaritet. Når og hvordan skal det skje? Slik jeg tolker Levi Fragell­, er det den respekten han etterlyser når han raser mot slike arrangementer.

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 6.5.2016

Gå til innlegget

Sylvi Listhaugs 
kalde bad

Publisert 9 måneder siden - 1548 visninger

Hva skal man gjøre når man er 
integreringsminister og blir tilbudt 
å la seg redde på direkten?

På Sosiale medier har folk fråtset i Sylvi Listhaug-vitser etter at integreringsministeren kastet seg i 
Middelhavet med redningsdrakt, for deretter å la seg fiske i land igjen av en redningsskøyte. Flere tvitrere dro varianter av spøken til Thor Bjarne Bore: «Inspirert av Sylvi Listhaug åpner jeg vinduet i natt for å kjenne hvordan uteliggerne har det». Advokat Brynjar Meling ville for eksempel «sitte på en stol i fem minutter for virkelig kjenne hvordan de lamme har det».

Hvor pinlig det hele er for Listhaug, ble godt 
illustrert da Frp-representant Erlend Wiborg 
febrilsk forsøkte å pense gårsdagens Dagsnytt atten-debatt om saken over på temaet «hvordan man kan 
begrense menneskesmugling».

Men hva skal man gjøre da, når man er integreringsminister, besøker en redningsskøyte og blir tilbudt å la seg redde på direkten?

Man kan (1) si nei. Bare spør Torbjørn Jagland, som ble lurt til å gjøre unevnelige ting av og med Synnøve Svabø. Eller Valgerd Svarstad Haugland, som bød litt ekstra på seg selv da hun sang «La det svinge» i NRK-showet Den store klassefesten. For ikke å glemme Kjell Magne Bondevik, som slo 
ekstra hardt på stortrommen under Molde Jazzfestival. Det klippet var en gjenganger i flere år, men har av ukjente årsaker unngått YouTube.

Man kan (2) gjenta for seg selv mens man ligger i sjøen: «Ikke snakk om båtflyktninger nå, ikke snakk om båtflyktninger nå ...» Det gjorde hun kanskje også, men så kom hun antakelig på hvor mange parti-kolleger og fans som ville bli skuffet hvis hun ikke benyttet en så perfekt mulighet til å vise innlevelse og medfølelse.

Man kan (3) si det eneste rette etterpå: «Dette var utrolig pinlig. Jeg skulle aldri gjort det, eller sagt det!» Det ville kanskje vært et prestisjenederlag, men likevel en kommunikasjonsbragd sammenlignet med å si at man ville gjort nøyaktig det samme igjen.

Og (4): Ta avstand fra dem som kaller morsom-
hetene for hets og mobbing. Hva skal man med 
fiender når man har slike venner?

Først publisert i Vårt Land 22.4.2016

Gå til innlegget

To syn på kirkekamp

Publisert 9 måneder siden - 505 visninger

Etter kirkevalget ville det være ­naturlig med en selvransakende oppvask på konservativ side. Den kom ikke.

I valgkampen før kirkevalget 2015 kunne man få inntrykk av at kampen var avgjort før den begynte. Åpen folkekirke hadde 70 prosent av folket på sin side. De ville vinne.

Sammensetningen av Kirkemøtet viser at dette ikke var selvsagt. Overvekten av delegater som ønsket vigselsliturgi for likekjønnede var bare 9 prosent, omlag 10 delegater. Resten ønsket det motsatte, med unntak av noen få usikre.

Åpen folkekirkes håp om massiv mobilisering ved valget, slo bare delvis til. Deltakelsen økte med bare 3,2 prosent av alle med stemmerett.

Det er ikke utenkelig at de konservative kunne mobilisert mange nok velgere til å balansere resultatet. I en del bispedømmer kunne relativt få stemmer gitt stor uttelling.

En nøkkel. I etterkant av valget ville det være naturlig med en selvransakende oppvask på konservativ side. Det har ikke skjedd. I dagene etter Kirkemøtet har man i stedet brukt sosiale medier og avvisspalter til å kritisere «kompromissmakerne» – de omlag 20 delegatene som står for «det klassiske synet på ekteskapet», men som sørget for et kompromiss.

Årsaken til hvorfor hele kirke­valget gikk som det gikk, ligger kanskje i forskjellen mellom «kompromissmakerne» på den ene siden, og de 28 som stemte imot, på den andre. Hvorfor satte samvittigheten grenser for noen, men ikke for alle?

Det finnes mange svar. Et av dem er en ulik innfallsvinkel til det kirkepolitiske arbeidet. Den ene gruppen synes å legge vekten på Den norske kirke som en organisasjon, en menneskestyrt struktur. Siden resultatet er viktigst, kan politisk spill og kompromiss benyttes. Den andre gruppen argumenterer med utgangspunkt i kirken som teologisk/åndelig størrelse. Her er forkynnelsen av Guds ord avgjørende, sannhet er viktigere enn resultatet. Da blir kompromiss en umulighet.

Utenfor. Problemet med den første tilnærmingen er at politiske metoder kan svekke kirkens åndelige identitet og legitimitet. Problemet med den andre tilnærmingen er den ikke tar høyde for at kirken hele tiden lar seg influere av ulike «verdslige» interesser. Velger man bort de politiske metodene stiller man seg fort utenfor utviklingen av denne strukturen.

De lavkirkelige, lutherske organisasjonene hadde i mange år den første tilnærmingen som prinsipielt ståsted. De snakket om Den norske kirke som «et stillas». Det viktige var at «den sanne kirken» hadde livsrom innenfor strukturen. Man engasjerte seg ikke i stillasbyggingen, men holdt seg innenfor, selv når man opplevde at kirken sviktet Guds ord.
Denne argumentasjonen er sterkt svekket de siste årene. Det kan ha sammenheng med at man selv har begynt å bygge alternative trossamfunn.

Låst. De med et klassisk syn på ekteskapet kan ha tapt kampen fordi de ikke var villige til å bruke politikkens virkemidler.

Det ble tydelig alt i kirkevalgkampen. For det første avviste Levende folkekirke å bruke egne lister fordi de ikke ville bidra til polarisering og oppsplitting. Dette til tross for at lister ville vært langt enklere for velgerne, og gitt en fordel i opptellingen.

For det andre drev man en kirke­valgkamp full av tung teologisk og prinsipiell argumentasjon som gikk langt over hodene på vanlige folk. Motparten brukte derimot enkle budskap om en kirke åpen for alle.

De konservative kunne spilt på behovet for verdiforankring i en omskiftelig tid, på kirken som bærer av ubrutte linjer og tradisjoner. 30 prosent av folket kunne støttet dem, viser meningsmålinger. Men Levende folkekirke brukte ikke språket deres. I stedet henvendte de seg til sine egne. Der var det antakelig ikke flere stemmer å hente.

Det er ikke noe nytt at Den norske kirke er demokratisk. Virkemidlene har likevel vært dempet. Helt til i fjor høst. Da ble metodene fra politikken tatt i bruk. Og det i et spørsmål med klare teologiske følger.

For mange konservative ble kirkens åndelige identitet besudlet av denne tilnærmingen. Så langt kunne de ikke gå.

De fleste av dem blir i kirken. For det hjelper ikke å flykte. Også i Frikirken og Misjonssambandet legges spørsmål av teologisk betydning ut til avstemning i plenum. Nå er medlemsmassen relativt homogen i spørsmålet om ekteskapsforståelse. Om noen år kan dette være annerledes.

Da vil alle virkemidler på nytt bli tatt i bruk for å endre organisasjonens ståsted. Og konservative medlemmer må bestemme seg: Skal de delta på spillets premisser, eller skal de nok en gang låse seg og kjefte på dem som prøver?

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 18.4.2016

Gå til innlegget

De som tapte

Publisert 9 måneder siden - 1841 visninger

Den første konservative har varslet 
sin utmeldelse av Den norske kirke. 
Kanskje burde flere følge ham.

I går formiddag var det bare noen timer igjen av Kirke­møtet. Om du ikke visste­ det, ville du sett det på delegatene.­ De var ikke i beredskap lenger. Kampen var over.

Åpen folkekirke fikk gjennomslag, både i spørsmålet om vigsel for likekjønnede og i sammensetningen av det nye Kirkerådet.­ Men i dag vil jeg skrive om dem som tapte.­ De 28 delegatene som ikke kunne støtte kompromissforslaget som fikk 75 prosent av stemmene.

LES MER: Nær full uttelling for Åpen folkekirke

Mange av dem mente at de kunne dra hjem med selvrespekten i behold. Riktignok tapte de selve saken. Men de hadde ikke vært med på å innføre noe de var imot. Det var viktigst for dem.

Tross alt

Samtidig var mange av dem glade for kompromisset som ble vedtatt. De var glade for at de konservative biskopene hadde fått gjennom et krav om to liturgier, noe som stanset Åpen folkekirkes ønske om å gjøre rent bord og avskaffe den gamle vigselsliturgien.

De var glade for formuleringene om at begge sider ville få full frihet til å fremme sitt syn i kirken.­ De var glade for de ­positive signalene som ble sendt ut om valgmenigheter.

Men de ville ikke være med på kompromisset selv. De advarte­ mot det, snakket det ned fra ­talerstolen.

I stedet lot de andre, mer kompromissvennlige delegater, gjøre jobben for seg: De seks biskopene­ som står for det tradisjonelle ­synet. Andre «konservative» kandidater, som kirkeråds­medlemmene Harald Hegstad og Ivar Braut, til sammen omlag 20 kandidater som primært 
ønsket at Den norske kirke skulle beholde­ det gamle synet.

LES OGSÅ Petter Olsen: Biskopene lot seg presse - spente bein på seg selv

Disse 20 hadde fortjent å få navnene sine på en plakett. 

Her skulle det stått: «Disse tok ansvar og reddet enheten i kirken. De kunne ikke ringe hjem og fortelle at «jeg var i det minste ren på hendene». Men ved å inngå kompromiss sørget de for livsrom, også for dem som avviste løsningen deres.»

Andre muligheter

De som tapte, har muligens større forståelse for presten Dag Øivind Østereng. Mandag gjorde han kjent at han melder seg ut av Den norske kirke på grunn av kirkemøtets vedtak. Østereng er initiativtaker til nettverket 
Carissimi, som forgjeves har 
arbeidet for alternativt tilsyn for konservative prester. Nå orker han ikke lenger.

Kanskje vil andre følge ham. Kanskje burde de gjøre det. Det er ikke lett å arbeide konstruktivt og målrettet i en kirke man ikke lenger kan identifisere seg med. I så fall vil kreftene kunne brukes bedre i en annen kirke.

Det finnes mange alternativer: Både Indremisjonsforbundet og Misjonssambandet har 
fått egne trossamfunn. Den Evangelisk Lutherske Frikirke har stått med åpne armer i snart 140 år. Noen har alt gått til Den katolske kirke.

Små endringer 

Men for dem som vurderer å bli, er det viktig å være klar over hva liturgivedtaket på Kirkemøtet 2016 endrer – og ikke endrer.

Det endrer svært lite. En tredel av de 24.000 som gifter seg hvert år, gjør det i Den norske kirke. Hvis en tredel av de likekjønnede gjør det samme, vil tallet slike vigsler bli 100 i året.

LES MER: Kai Steffen gråt av glede 

De fleste av disse vil antakelig skje i Oslo. Her har de allerede velsignet likekjønnede ektepar siden 2009. Liturgien har vært omtrent den samme som brukes ved borgerlig inngåtte ekteskap. Det samme har man gjort i en rekke andre bispedømmer.

De fleste av disse vil nå gifte seg. Menigheter uten ansatte som vil medvirke, må melde behovet inn til prostiet eller bispedømmet. Da vil det bli prostens ansvar å skaffe prest, eventuelt organist og klokker.

Resten er som før: Kirken har to syn på saken. Fløyene vil fortsette å krangle. De konservative vil riste på hodet over utviklingen og lure på hvor dette skal ende. De mer progressive vil ­irritere seg over dem og spørre hvordan noen kan nekte andre kjærligheten?

LES MER: Den nye kirkerådslederen var nær ved å miste troen i jakten på det vellykkede liv

Noe større

Og kanskje vil noen oppleve det to unge kirkemøtedelegater opplevde under lunsjen mandag. Begge to hadde hatt ordet i debatten, de hadde vært svært tydelige og svært ­uenige. 

Nå satt de ved samme bord. De lyttet til hverandre, prøvde å forstå hverandre. Noen ganger runget latteren.

Da måltidet var over, var begge enige om at dette var noe av det fineste de hadde opplevd hele uken. De hadde skjønt at de ville hverandre vel. At det var mulig å respektere hverandre.

«Hvis det er sånn de er på den andre siden, da kan det kanskje gå bra likevel», sa den konservative til meg etterpå.

De to unge delegatene forsto muligens ikke den fulle teologiske rekkevidden av sitt ståsted. Men de forsto at noe var enda større enn det.

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere

Siste kommentarer

Mona Ekenes kommenterte på
Sletting av kommentarer o.l.
rundt 4 timer siden / 315 visninger
Sverre Avnskog kommenterte på
Sletting av kommentarer o.l.
rundt 5 timer siden / 315 visninger
Petter Kvinlaug kommenterte på
Sletting av kommentarer o.l.
rundt 5 timer siden / 315 visninger
Kristian Kahrs kommenterte på
Sletting av kommentarer o.l.
rundt 5 timer siden / 315 visninger
Mona Ekenes kommenterte på
Sletting av kommentarer o.l.
rundt 5 timer siden / 315 visninger
Sverre Avnskog kommenterte på
Sletting av kommentarer o.l.
rundt 6 timer siden / 315 visninger
Petter Kvinlaug kommenterte på
- Dette er eit pågåande justismord
rundt 6 timer siden / 686 visninger
Mona Ekenes kommenterte på
Sletting av kommentarer o.l.
rundt 6 timer siden / 315 visninger
Peder M.I. Liland kommenterte på
- Dette er eit pågåande justismord
rundt 6 timer siden / 686 visninger
Petter Kvinlaug kommenterte på
Sletting av kommentarer o.l.
rundt 6 timer siden / 315 visninger
Sverre Avnskog kommenterte på
Når politikken blir nådeløs
rundt 6 timer siden / 4712 visninger
Arne D. Danielsen kommenterte på
Baklengsintegrering
rundt 6 timer siden / 2334 visninger
Les flere