Alf Gjøsund

Alder: 0
  RSS

Om Alf

Religions- og debattredaktør i Vårt Land

Følgere

Hanvolds råkjør

Publisert 10 måneder siden - 2251 visninger

Mens Jesus drev kremmerne ut av Guds tempel med en pisk, står kristne ledere i kø for å være passasjerer på Jan Hanvolds hensynsløse kjøretur gjennom livet.

Marsdagen var en av de våteste i året. Jeg tråkket i svære skritt over de største vanndammene, men ble litt for sent oppmerksom på SUV-en som kom mot meg. Slapsen sprutet meterhøyt fra forhjulene. Det var nytteløst å komme unna. Jeg viftet med armene til sjåføren, som så på meg med et spørrende blikk. Et sekund senere var jeg full av slaps og søle.

Jeg kjente sjåføren. Han bor i samme gate som meg og heter Jan Hanvold.
Nå ler jeg av episoden. Jeg hadde­ nok ikke irritert meg hvis ikke alle andre hadde kjørt så hensynsfullt den dagen. ­Eller hvis jeg ikke hadde tolket 
blikket hans som totalt uforstående.

Sterk i troen. – Tror Hanvold på det han driver med selv, eller er han en gjennomført luring? spurte en bekjent da vi kom inn på Hanvolds arbeidsmetoder.
Vi snakket om det samme som NRK Brennpunkt viste på TV i går kveld – at Hanvold på ­manipulerende vis får trygdede og minstepensjonister til å tro at de gir til Gud når de over­fører store summer til TV-­arbeidet hans. At han systematisk over­fører mye av disse pengene til sine egne private selskaper gjennom leiekontrakter. Hvilke ­verdier som ville ligget i disse selskapene uten disse pengene, får vi antakelig aldri vite.

Jeg tror Hanvold tror på det han gjør. At han ikke forstår at dette er uetisk. Det er jo ingen lover som forbyr det. På samme måte som det ikke står spesifikt i veitrafikkloven at man skal kjøre spesielt hensynsfullt når veien er dekket av ti centimeter med snøslaps. Korvaldveien i Mjøndalen har ikke fortau. Da er den vel laget for SUV-en hans, er den ikke?

Men det er uetisk å drive kristent arbeid slik Hanvold driver det. Det er uetisk fordi han sier til de minst ressurssterke at de gir til Gud, og at Gud gir tilbake til dem hvis de gjør det. Og fordi han putter de samme pengene i egen lomme. Det er vanskelig å forby slik virksomhet, men noen må fortelle til Hanvold at dette er uetisk. Så tydelig at han forstår det. Det gjør ikke Kristen-Norge.

Paradoks. Dagen-redaktør Tarjei Gilje tror ikke støtten til Visjon Norge vil avta vesentlig etter gårsdagens Brennpunkt. Han mener at kanalen samler kristne mennesker som er dypt skuffet over Kristen-Norges tilbakegang de siste tiårene. Deres romslighet for Hanvolds krumspring er stor. «Han sier og gjør jo så mye annet bra.»

Gilje har helt rett, noe som er et stort paradoks. Det lavkirkelige Norge er selektiv med hvem man samarbeider med. Prester og artister på den teologiske venstresiden holder man seg unna. Men der Jesus fant seg en pisk og drev kremmerne ut av Guds tempel, står kristne ledere i kø for å få taletid på Hanvolds TV-kanal.

Blant dem som har opptrådt i programmet Studio Direkte sammen med Hanvold er Elin Linde Fagerbakke, Dag Øyivind Juliussen, Arild og Lotta Svartdahl, Norvald Yri, Svein Andersen, Karl Johan Hallaråker, David og Josef Østby, Øivind Benestad, Konrad Myrland, Øyvind Gaarder Andersen, Anfinn Skaaheim, Vebjørn Selbekk, Espen Ottosen og Anne Lise Strøm.

Det kan være gode grunner til å benytte seg av Hanvolds plattform til å fremme sine egne budskap. Men du skal ikke være rakettforsker for å forstå at Hanvolds legitimitet er avhengig av at så mange kjente kristennavn er passasjerer på hans mange kjøreturer.

På samme måte som fundraising-selskapet Profundo, med historiske bånd til Strømmestiftelsen og mottoet «Vi hjelper deg å gjøre verden bedre» gir Hanvold legitimitet ved å bistå ham i innsamlingsarbeidet. På samme måte som en rekke kristne organisasjoner gir ham legitimitet ved å bruke ham som leverandør av TV-tjenester på konferanser.

Lønnsomhet. Hvorfor gjør de det? Fordi det lønner seg. Ikke nødvendigvis for dem personlig, men for virksomheten deres. Det handler om penger og synlighet.
Noen av dem er enige i at det er problematisk. Men vektskålen med fordeler veier tyngst.

Da passer det ikke med tyde­lige budskap til Hanvold. Den jobben overlater de til Levi ­Fragell, hvis raseri øker proporsjonalt med deres unnfallenhet. Noe som igjen bekrefter Hanvolds verdensbilde: Noen er ute etter ham. Og de står definitivt ikke på Guds side i åndskampen.

Dersom Hanvold holder seg på rett side av loven, kommer han til å fortsette med sin tvilsomme virksomhet til han ikke orker mer. I hjulsporene hans kommer det til å befinne seg mennesker som er mer tilsølet enn jeg var, den regnværsdagen i begynnelsen av mars.

Og Hanvold kommer til å være like forundret. Er ikke veien ­
laget for ham og SUV-en hans? Passasjerene ser da ut til å nyte turen!

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 26.10.2016

Gå til innlegget

Slutt på gutt og jente?

Publisert 10 måneder siden - 695 visninger

Den neste store krangelen i kirken vil handle om kjønn.

Vil det bli fred i Den norske kirke nå? Mange har stilt spørsmålet etter Kirkemøtet i vår. Da vedtok flertallet å utarbeide en liturgi for vigsel av likekjønnede. Nå er liturgien ferdig, og neste år blir den et offisielt dokument.

Hva skal kirken krangle om da? Arbeidsgiverspørsmål? Budsjettreglement? Endringer i Kirkemøtets forretningsorden? Helt sikkert. Og temperaturen vil bli høy. Men det er ikke her sprengstoffet befinner seg.

Sprengstoffet befinner seg i spørsmålet om kjønn. Aksept av likekjønnede ekteskap kan være starten. Noen frykter at kirken vil gå mye lenger. Andre håper det.

Begrepsbruk

I går fortalte Vårt Land om Ungdommens kirkemøte, som i et vedtak ber om «universelt utformede toaletter i kirkelige lokaler, ved for eksempel å fjerne skiltene eller kun ha skilt der det står WC eller Toalett».

Dette er bare en praktisk konsekvens av det saken egentlig handler om, som står litt tidligere i vedtaket: «En må tilstrebe en kjønnsnøytral begrepsbruk, fordi det å bare trekke fram to kjønnsidentiteter blir for snevert til at alle vil oppleve seg inkludert.»

Det er dette kirkemøtedelegaten og lederen for stiftelsen MorFarBarn, Øyvind Benestad, har advart mot. Han kaller det «kjønnsnøytral ideologi» og «dekonstruksjon av kjønn».

Sosial konstruksjon

For å forstå tanken bak, må vi til den amerikansk-jødiske filosofen og sosiologen Judith Butler. I 1990 utga hun boken Gender Trouble, der hun argumenterte for at det ikke var biologisk betinget hvilket kjønn man følte seg som. Kjønn var først og fremst en kulturell og sosial konstruksjon.

Butlers oppfatninger fikk enorm oppmerksomhet, og ble toneangivende for diskusjonen i de ledende feministmiljøene.

Mens man tidligere hadde kjempet for kvinners likeverd og likestilling, satte de såkalte queerfeministene spørsmål ved selve kategorien mann og kvinne. Det ble det bråk av, ikke minst fordi det rokket ved selve strategien for kvinnekampen: Hvordan skal man bekjempe undertrykkelse av kvinner med treffsikre tiltak som kvotering, hvis kjønnene egentlig ikke eksisterer?

Den samme uenigheten har queerteorien skapt i de skeive miljøene. En homofil mann forklarte det slik til meg: – Jeg opplever meg selv som en mann som er tiltrukket av menn, og tror ikke det vil være annerledes i morgen. Derfor identifiserer jeg meg ikke med queerteorien.

Brudemystikk

De av oss som holdt ut til siste kvelden under vårens kirkemøte, fikk en forsmak på krangelen som vil komme. Da behandlet man en formulering som omtalte Kristus som brudgom og kirken som brud.

Nettopp dette bildet har vært svært viktig for kirken gjennom historien, og er det fortsatt for mange. Og da snakker vi ikke først og fremst om pinsemenigheten i Knutby, der «Kristi brud» regjerte med hard hånd. Brudemotivet i Bibelen er et uuttømmelig bilde på hvor nær Kristus står sin kirke. For noen kirkesamfunn er det nærmest umulig å tenke seg kristen tro uten dette bildet.

På kirkemøtet ville noen ha setningene bort. Begrunnelsen var todelt. Sterkest vekt ble lagt på at bildet ble oppfattet som kjønnsdiskriminerende, siden det impliserte at kvinnen er underordnet mannen slik kirken er underordnet Kristus. Men under overflaten ulmet også synspunktet at kjønnspolariteten i seg selv er ekskluderende.

Det minste problemet

For noen er dette selve skrekken: En kirke som opphever kjønnskategoriene. I så fall blir fellestoaletter for mann og kvinne det minste problemet. Hva med barne- og ungdomsarbeidet, skal man faktisk ikke lenger få snakke om gutter og jenter lenger?

Eller hva med synet på ekteskapet? Misjonssambandets informasjonsleder, Espen Ottosen, mener at «veien til en antallsnøytral ekteskapslov trenger ikke være så lang». Hva gjør kirken da?

Han er ikke helt ute på viddene. Liberalistene i Unge Venstre ønsker det samme. Arbeiderpartiets kvinneutvalg – og programkomiteen i Venstre – har foreslått å åpne for at barn kan ha flere enn to foreldre.

De er i samsvar med queerideologien, som går langt i å sette strek over den tradisjonelle familiestrukturen. Presten og queerforskeren Anders Ihlang Berg er åpen for at «polyamorøse forhold kan forstås som en trygg og god modell for relasjon mellom mennesker».

I realiteten tar han bare den skeive teologien helt ut.

Ikke et mål

Likevel er det få i Den norske kirke som ønsker å oppheve tokjønnsmodellen. Selv om Øivind Benestad frykter «kjønnsnøytral ideologi» er det slett ikke slik at Åpen folkekirke vil utradere kjønnene. 

Når man har gjort ekteskapet kjønnsnøytralt, er årsaken at man vil inkludere mennesker som vil gifte seg med en av samme kjønn. Punktum. Det er ikke bare styremedlem Kristin Gunleiksrud Raaum som sier dette, det er tonen i organisasjonen. 

Noen på queerfløyen vil krangle om dette punktet, men det er få. Feministene i organisasjonen – som det er flere av – vil ha radikale tiltak for å styrke kvinners posisjon, ikke en opphevelse av kategoriene mann og kvinne. Tanken på bigami oppleves som vemmelig og undertrykkende.

Det betyr ikke at det ikke blir krangel. Ganske mange ønsker faktisk denne diskusjonen velkommen. Først og fremst fordi de også vil være kirke for dem som opplever tilværelsen annerledes enn mann og kvinne flest. Og fordi man mener at en kirke som slutter å diskutere, er en død kirke.

Det er en litt annen begrunnelse.

Følg kommentator Alf Gjøsund på Facebook!

Gå til innlegget

Vold til allmenn hygge

Publisert 11 måneder siden - 1035 visninger

Det er ikke farlig å bli slått ut ved knockout, det vet alle som har lest Asterix.

De har unektelig et ­poeng, Erna Solberg og Linda Helleland: Nesten alle land i verden tillater proffboksing. Da blir det litt rart om vi skal si nei. Som om vi visste bedre enn kulturnasjoner som Tyskland, Storbritannia og Spania. Her har de dyrket «the noble art of self defence» i mange år. (I sistnevnte land er forresten også tyrefekting populært, men det lar vi ligge til det eventuelt foreligger et forslag fra regjeringen.)

Så mens venstrevridde kommentatorer over hele Avis-Norge fordømmer proffboksing – av intuitivt forståelige årsaker, må jeg innrømme – besluttet jeg å gi begrunnelsen en sjanse. Når «det er dette folk vil ha» – et ­argument proffbokser Ole Lukkøye Klemetsen ga bort gratis – over hele verden, hvem er vi til å forbinde sporten med primitivitet og ukultur?

Sivilisert. I kjelleren til Tronsmo bokhandel i Oslo fant jeg litteraturen som kunne hjelpe meg til å forstå. Den handlet ikke bare om boksing, men om en arena der boksing inngikk som en av flere lignende øvelser. Tre minutter senere, og 129 kroner fattigere, var jeg den glade eier av René Goscinnys Asterix som gladiator, en klassiker jeg ikke hadde lest på mange år.

Og jeg må innrømme at argumentene sto i kø. I motsetning til den lille landsbyen i nordvestre hjørne av provinsen Gallia, representerte Romerriket sivilisasjon og fremskritt. Romas frie borgere var beskyttet av et gjennomarbeidet rettssystem, mange av dem nøt velstand, dyrket filosofi og deltok i et slags demokrati.

Romerne var altså definitivt ikke barbarer. De må ha hatt gode grunner til å innføre voldsshow til allmenn adspredelse. Og årsak nummer én er som hentet ut av munnen til Klemetsen: Det var dette folk ville ha.

Uten medlidenhet. Det ville rett og slett være svært snobbete av keiseren og resten av rikets ­ledelse å sette seg på sin høye hest og se ned på folks ektefølte behov. Ønsket de sirkus, måtte de få sirkus. For eksempel arrangerte keiser Augustus tre gladiatorforestillinger i sitt eget navn og fem i sine sønners navn. Som en god landsfader var han selvsagt selv til stede og hyllet vinnerne, helt sikkert uten baktanker. At det førte til oppslutning om keiseren i andre sosiale segmenter enn hans eget, var kun en hyggelig bonus.

At det også var noen tapere, var ikke like viktig. Man må som kjent knuse noen egg.

Flere av innvendingene mot proffboksing falt under lesningen. Det er ikke farlig å bli slått ut ved knockout, det vet alle som har lest Asterix. Jeg oppdaget at jeg fremdeles – 35 år etter at jeg leste boken for første gang – manglet medlidenhet med styrkene som ble satt inn mot to gallere på Colosseum, omlag 50 år før Kristus.

Så hvem er jeg til å kritisere Høyre-ekteparet Helleland, som satt på første benk under kampen i Oslo Spektrum sist lørdag og koste seg med pils og pepsi? Eller statsminister Erna Solberg, som var så fornøyd med volden mot en motstander ute av stand til å forsvare seg, at hun gikk opp i ringen og klaget over at det var over på bare tre minutter og fem sekunder. Til massenes jubel.

Og hvem er jeg til å kritisere kulturministeren, som ignorerte ekspertenes advarsler mot en betydelig fare for hjerneskader, og liberaliserte regelverket med argumentet: «Det vil medføre færre søknader om dispensasjon og dermed mindre byråkrati.»

Skrupler. For vold er greit hvis man velger det selv. Også noen av gladiatorene gikk frivillig inn i sporten. Selv om de kjente risikoen. Den kjente feministen keiser Nero, var forresten særlig fan av kvinnelige utøvere.

Nå hadde riktignok enkelte romerske keisere sine motforestillinger. De syntes det var usmakelig at vold ble gjort til underholdning. Keiser Tiberius forbød det under sin regjeringstid. Og da Keiser Titus, som absolutt ikke var noen pusekatt, ved en anledning ble nødt til å overvære slåssingen i embetets medfør, skal han ha begynt å gråte.

Forbud. Noen hundre år senere innførte Konstantin et nytt forbud mot gladiatorkamper. Han sa ganske ordrett at «blodige forestillinger ikke hører hjemme i fredstid». Det er usikkert hvor mye vi kan vektlegge det i dag, siden Konstantin i likhet med Kristelig Folkeparti kan mistenkes for å ha baktanker om å prakke kristne verdier på vanlige folk.

Selv om nevekamper som nevnt var en del av gladiatorshowene, kan datidens sirkus selvsagt ikke sammenlignes med dagens boksekamper. I motsetning til hva Asterix-forfatter Rene Goscinny synes å mene, tok mennesker faktisk skade av volden i Romerriket. Enda flere enn de som blir drept og ødelagt i bokseringen.

Men menneskene som besøkte Colosseum var kanskje ikke så ulike oss selv. Ett eller annet sted dypt inne i psyken synes det å ligge et behov for å se andre mennesker bli skadet. Det må vi respektere i et liberalt samfunn. Siden alle andre gjør det.

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 5.10.2016

Gå til innlegget

Halalslakt og dødedåp

Publisert 11 måneder siden - 1592 visninger

Muslimene velsigner kjøttet vårt og mormonerne døper oss posthumt. Betyr det noe som helst?

«Jeg skal be for deg!» kunne vi si når vi kranglet under barndommens strenge kristne oppvekstregime. I mangel på saftigere verbale virkemidler var trusselen ment å gi en litt ubehagelig følelse: Den jeg kranglet med skulle utsettes for en forbønn han eller hun absolutt ikke ønsket.

Jeg tror ikke noen av oss tok det alvorlig, men det finnes­ en god del mennesker som synes­ det er ubehagelig­ å bli utsatt­ for handlinger av religiøs­ karakter­. Klassikeren­ er fot-
ballaget Hammerfest­, som under­ en bortekamp­ mot Alta i 1999 ble utsatt for såkalt «ganding» fra selveste dommeren. Laget rykket ned, og Thomas Seltzer fikk en god historie til TV-serien God natt, 
Norge.

Halalkjøtt og dåp. Det dukker stadig opp beslektede problemstillinger. På Facebook har gruppen «Boikott gilde prior nortura tine som selger halakjøtt til ikke-muslimer» 3.214 medlemmer. Selv om de ikke personlig er utsatt for noen religiøs handling, er de mektig provosert. De kan nemlig ha spist kyllingkjøtt som har fått lyst velsignelsen «I Allahs­ navn, Allah er stor» over seg.

Noen ganger er det blitt bråk rundt konkrete bønneaksjoner, der velmenende kristne går rundt i nabolag og ber for menneskene som bor der. Såkalte bønnelister – navn over mennesker man ber for – er fremdeles ganske vanlig blant kristne. Et sentralt tema i bønnen er gjerne at personen må møte Jesus.

Særlig ateister er blitt provosert. De synes det er respektløst å bli gjort til gjenstand for en forbønn de ikke ønsker.

Lørdag fortalte Vårt Land om mormonere som systematisk lar seg døpe stedfortredende for avdøde mennesker. Ved å gjøre denne og lignende handlinger, tror Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers­ Hellige at de rydder av veien noen av hindringene for at menneskene får del i frelse og evig samvær med Gud.

Følelser. Felles for alle disse handlingene, er at det ikke er mulig å påvise noen virkning av dem. I de aller fleste tilfellene er hensikten god. Reaksjonene kan enten avsløre en ikke-rasjonell frykt for det åndelige, eller en generell motvilje mot gruppen som utfører handlingen.

Begge deler preger motstanden mot halal-velsignet kjøtt. Og det er grunn til å mistenke at ateisters sinne over å bli bedt for av kristne, og utbryteres kraftige reaksjoner på mormonenes dåp for døde, befinner seg i siste kategori.

Menneskers følelser bør selvsagt tas på alvor, om de er aldri­ så lite rasjonelle. Nortura avsluttet­ salg av umerket halal-­kjøtt av hensyn til forbrukerne. Mormonere og kristne har et omdømme­ å ta vare på. Hvem vil vel anklages­ for å være respektløs­ hvis hensikten er det motsatte? Derfor bedyrer mormonerne at de ber om tillatelse fra pårørende før de utfører sin stedfortredende dåp.

Rasjonell tilnærming. Universitetet i Tromsø går likevel foran­ som et eksempel på edruelighet når de samarbeider med mormonere om å digitalisere kirkebøkene­. De synliggjør det eneste­ forsvarlige ståstedet for en vitenskapelig­ fundert institusjon­: Dette betyr ingen ting i praksis, ut over at digitaliseringsjobben blir gjort.

Generalsekretæren i Norges­ Kristne Råd, Knut Refsdal, har den motsatte innstillingen. I Vårt Land karakteriserer han «dødedåp­» som et «overgrep mot min integritet og tro».

Nå sier som sagt mormonerkirken at de ikke vil utsette Refsdal for dette. Men om så hadde skjedd, ville det vært prinsipielt annerledes enn om Refsdal selv hadde mormonere på sin bønneliste­?

Urkirkens store systematiske teolog, apostelen Paulus, har en rasjonell tilnærming til en lignende problemstilling. I kirkens første år diskuterte man hvorvidt man burde spise kjøtt som på forhånd var ofret til de greske­ og romerske gudene. Paulus sitt svar er at disse «avgudene» egentlig ikke finnes. Prinsippet, som Refsdal kunne lært av, er: Det vi ikke tror på, har vi ikke vondt av.

Som leder i en av Norges viktigste økumeniske organisasjoner kunne Refsdal brukt muligheten til å understreke at det ligger god vilje bak slike religiøse handlinger. At den symbolske dåpshandlingen ikke betyr mer for en som ikke deler mormonenes tro, enn kristnes forbønn i prinsippet betyr for ateister. Han kunne reagert slik humanetikere som Levi Fragell og Jens Brun-Pedersen reagerer når de hører at kristne ber for dem: «Jeg tror ikke på det, men så hyggelig, likevel!­»

I stedet går han til motangrep. Det kan ved neste korsvei brukes mot hans egne trosfeller.

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 29.09.2016

Gå til innlegget

Skilt ved neste blikk

Publisert 11 måneder siden - 931 visninger

Einar Gelius har skjønt det. Frode Thuen har skjønt det. Kristin Mile har skjønt det. Men ikke Den norske kirke.

Må dere skille dere? Kan vi ikke bare være sammen, alle sammen?

Tårene pipler fram i den lille­ niåringens øyne. Han forstår ikke helt. De har jo vært en familie­ hele livet.

Og så sier mamma og pappa at nå er det slutt. Familien skal ikke være en familie lenger. Han blir helt stille. Ser ut som han lytter, men forklaringene går langt over hodet på ham.

Klumpen i magen vil han huske­ så lenge han lever. Det vil foreldrene også. Smerten i øynene­ hans, spørsmålene og tårene vil hjemsøke dem i år framover.

For livet. Skilsmisse kan være et helvete for foreldre og barn. Det er derfor kirken sier at ekteskapet­ er hellig og ukrenkelig, ikke fordi den er konservativ og moralistisk.

Selvsagt forstår prester at det er vanskelig å være menneske. At det å bryte ut av et ekteskap noen ganger kan det være det minste av flere onder, også for barna. At kirken derfor gir nye sjanser til dem som er skilt.

Likevel er ekteskapet et løfte for livet. Noe man oppfordres til å beskytte og ta vare på.

Det nye forslaget til vigselsritual – som ennå ikke er vedtatt – uttrykker det slik: «Å leve sammen i ekteskap er å leve i tillit og kjærlighet, dele gleder og sorger og trofast stå ved hverandres side livet ut.»

Dette idealet holder vi på i 2016. Tusenvis av nordmenn lover­ å elske og ære sin ektefelle­ i gode og onde dager. Vi tror at kjærlighet er mer enn flyktige følelser, at den kan holde gjennom motgang.

Og vi forstår at det er vondt når samlivet brytes. Vi ønsker det ikke. Kirken ønsker det ikke.

Inntjening. Jeg vil ikke moralisere over at TV Norge lager show av par som gifter seg uten å ha sett hverandre. I så fall burde jeg reagert for lenge siden. Realityshow har herjet med mennesker i årevis. Når det er penger å tjene, kan man ikke ta små hensyn. Det har vi vent oss til.

Jeg vil ikke engang moralisere over at programmet kaller ekteskapet et eksperiment, der man «lever sammen som mann og kone i fire uker. Hvis det oppstår kjærlighet underveis har eksperimentet lykkes. Hvis ikke blir de skilt». Selv om det man egentlig sier her er: «Vi devaluerer ekteskapet. Gjør det til en parodi av seg selv. For at du skal få underholdning.»

Jeg skjønner som sagt at TV Norge har sine inntjeningskrav.

Minst av alt vil jeg moralisere over at noen velger å bli spleiset og gift på denne måten, i et realityshow. Jeg forstår intensjonene: Man blir lei av den uendelige datingen og vil prøve noe nytt og radikalt. Drømmen om ekte kjærlighet ligger under. Jeg forstår at de ønsker å bli sett, å være i et show, også når de gjør sine hjelpeløse forsøk på å elske. Er ikke egentlig de fleste av oss der, i 2016?

Vås. Derimot er det en smule oppsiktsvekkende at Den norske kirke for tredje sesong på rad deltar aktivt i denne devalueringen og parodieringen av noe som kirken – av hensyn til de svakeste – ser på som hellig og ukrenkelig.

Det er en smule oppsiktsvekkende at Elisabeth Eriksen – som prest med skjorte og snipp – lar seg bruke i dette showet. At hun i siste pressemelding fra TV Norge­ står fram, «full av lovord om programideen», og lirer av seg vås som at «serien har vist at det finnes en vei til den store kjærligheten uten at den starter med den store forelskelsen».

Som om det ikke handler om et underholdningseksperiment som foreløpig har ført til skilsmisse for fem av seks ektepar.

Som om det ikke handler om at hun setter kirkens godkjenningsstempel på det motsatte av de troskaps- og kjærlighetsverdiene den egentlig skulle stå oppreist for.

Litt oppsiktsvekkende er det kanskje også at sjefen hennes, prost Torstein Lalim, tilsyne-
latende trekker på skuldrene og sier ting som at «dette er en vurderingssak» og «det ikke er presten som står for ekteskapsinngåelsene» og «deltakerne er med av fri vilje».

Og at sjefen hans igjen, biskop Atle Sommerfeldt, har godkjent det hele og for øvrig holder kjeft.

Er det noe de ikke forstår, som for eksempel Kristin Mile, Einar Gelius og Frode Thuen forstår langt bedre, siden de sistnevnte tar avstand fra showet? Ett eller annet om hvorfor kirken mener ekteskapet er verdt å stå opp for? Noe om summen av smerte som øker når idealet svekkes, noe om solidariteten med dem som får det vondt?

Eller handler det bare om det mediekjøret som kan oppstå hvis de setter foten ned, som kan ende med noe så ille som at budskapet misoppfattes og kirkens ledere nok en gang blir stemplet som moralister?

Jeg håper de har et bedre svar.

PUBLISERT I VÅRT LAND 21.9.2016

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Så samles vi på valen
av
Kjetil Bergmann
rundt 3 timer siden / 55 visninger
0 kommentarer
Om å gjøre Gud mindre
av
Johs Ensby
rundt 3 timer siden / 50 visninger
0 kommentarer
Sylvi Listhaug til besvær
av
Farhan Shah
rundt 4 timer siden / 178 visninger
3 kommentarer
Pilegrim i 2017
av
Bernt Aanonsen
rundt 7 timer siden / 68 visninger
0 kommentarer
Gule og røde roser
av
Nils-Petter Enstad
rundt 9 timer siden / 409 visninger
0 kommentarer
Høye skuldre og olme blikk
av
Håvard Nyhus
rundt 18 timer siden / 1334 visninger
3 kommentarer
Bispevalg
av
Øyvind Norderval
rundt 23 timer siden / 185 visninger
1 kommentarer
Les flere

Siste kommentarer

Daniel Krussand kommenterte på
Bispevalg
12 minutter siden / 185 visninger
Pål Georg Nyhagen kommenterte på
Sylvi Listhaug til besvær
20 minutter siden / 178 visninger
Levi Fragell kommenterte på
Hva mener biskop Braut?
31 minutter siden / 3963 visninger
Roald Øye kommenterte på
Sylvi Listhaug til besvær
rundt 1 time siden / 178 visninger
Georg Bye-Pedersen kommenterte på
Sylvi Listhaug til besvær
rundt 1 time siden / 178 visninger
Kari Rein Time kommenterte på
Menneskeverdet er en ­konstruksjon – heldigvis
rundt 2 timer siden / 1012 visninger
Morten Andreas Horn kommenterte på
Menneskeverdet er en ­konstruksjon – heldigvis
rundt 3 timer siden / 1012 visninger
Greta Aune Jotun kommenterte på
Papirlest
rundt 4 timer siden / 276 visninger
Svein Skjei kommenterte på
Høye skuldre og olme blikk
rundt 4 timer siden / 1334 visninger
Kari Rein Time kommenterte på
Menneskeverdet er en ­konstruksjon – heldigvis
rundt 4 timer siden / 1012 visninger
Arne Mørk Midtbø kommenterte på
KrF; er makt viktigere enn ærlighet?
rundt 5 timer siden / 148 visninger
Les flere