Alf Gjøsund

Alder: 0
  RSS

Om Alf

Religions- og debattredaktør i Vårt Land

Følgere

Automatisk stenging av profil

Publisert 10 måneder siden - 4062 visninger

Endringer i retningslinjene på verdidebatt.no.

Verdidebatt.no er et viktig forum for debatt om ideologi og samfunn. Samtidig ser vi at en rekke brukere har problemer med å følge retningslinjene. Det gjelder særlig følgende punkter under paragraf 4: 

1. Vis respekt, særlig for dem du er uenig med.

2. Unngå nedsettende karakteristikker, personangrep og trakassering.

3. Ikke så tvil om andres motiver.

4. Ikke fordrei andres meninger.

5. Diskutér sak og ikke person.

6. Hold deg til saken og unngå avsporinger (lag heller en ny tråd om du vil debattere et annet tema)

8. Ikke generaliser enkeltpersoner ut fra gruppetilhørighet.

Avstår

Vi har fått mange tilbakemeldinger om at potensielle innleggskribenter og deltakere avstår fra å bruke forumet på grunn av for mange brudd på disse retningslinjene. Dette ønsker vi å gjøre noe med, samtidig som vi erkjenner at det tar uforholdsmessig mye tid å stadig gå inn og redigere innlegg til skribenter som åpenbart ikke forstår hva god debattskikk innebærer. 

Vi erkjenner også at redigering av innlegg ikke er et tilstrekkelig virkemiddel for å oppnå denne forståelsen. Vi kommer derfor bare unntaksvis til å redigere bort det i innlegget som bryter med disse retningslinjene. I stedet vil hele innlegget normalt bli slettet. 

Når innlegget er fjernet, vil det bli helt usynlig. Det vil ikke ligge igjen en beskjed om årsaken til at det er slettet. Derimot vil forfatteren få en e-postmelding om slettingen, der innlegget refereres og slettingen begrunnes. 

Dersom en bruker mottar tre meldinger om brudd på retningslinjene i løpet av en måned, vil profilen automatisk, og uten ytterligere advarsel, bli stengt i en måned. Dette kan strammes ytterligere inn senere.

Retningslinjene

De nye retningslinjene vil bli slik:  

 «Ved tre brudd på retningslinjene i løpet av en måned, vil brukerprofilen automatisk bli stengt i en måned. Dersom brukeren viser at han eller hun ikke har tilhensikt å følge retningsljene, kan redaksjonen utestenge deltakeren for alltid. Ved særdeles alvorlige brudd på retningslinjene kan en debattant stenges ute umiddelbart. Eventuelle innvendinger mot slettingen av dine innlegg gjøres ved henvendelse til redaksjonen, ikke i diskusjonstråden på verdidebatt.no.»

Kom gjerne med synspunkter og spørsmål til denne endringen eller den generelle modereringen av verdidebatt.no under. 

Med vennlig hilsen
Alf Gjøsund
Religions- og debattredaktør Vårt Land

Gå til innlegget

Saken som ikke fenger

Publisert 10 måneder siden - 690 visninger

Skal vekkelseskristne vekkes for klimasaken, må det skje fra talerstolen. Der er det ikke nok at den handler om ­sosialetikk.

Kirkeledernes klimaengasjement har hatt «stor positiv betydning og gitt også misjonsfolk økt bevissthet om den bibelske 
forvaltertanken», sa Petter ­Olsen, en av toppene i den lavkirkelige organisasjonen Indremisjonsforbundet, til Vårt Land på lørdag.

Klarere kan det vel ikke sies at det tverrkirkelige tiårsprosjektet Skaperverk og bærekraft har lykkes med sin visjon: At kirkene og de kristne organisasjonene skal bli pådrivere for klima­bevissthet og bærekraftige samfunn.

Problemet er bare at på nettstedet til Sambåndet, det samme Indremisjonsforbundets hovedorgan, ble det ikke publisert en eneste artikkel i 2016 om klimaet og den bibelske forvaltertanken.

Sikkert bare en ren tilfeldighet, tenkte jeg, og undersøkte 
om det samme gjaldt nett­siden til ­Utsyn, hovedorganet til Misjons­sambandet, den største misjons­organisasjonen i Norge. Men ­heller ikke her fant jeg artikler fra det siste året om temaet.

Ingen klimavekkelse

Da Vårt Land og Grønn hverdag i 2011 miljøtestet 23 kristne sommerstevner, strøk 15 av dem. Tendensen var klar: Jo mer lav­kirkelig og vekkelsesorientert en organisa­sjon er, jo mindre opptatt er man av det Olsen kaller «den bibelske forvaltertanken». 
Minst oppmerksomhet var det i Misjonssambandet, Indre­misjonsforbundet og ulike ­
grener av Pinse­bevegelsen.

Apropos sistnevnte, jeg sjekket nettsiden til Korsets Seier også. Mye bra stoff. Men ingen ting om klimaet i år, der heller.

Sluttrapporten fra Skaperverk og bærekraft, forteller det ­samme: Menighetene i Den ­norske kirke har det høyeste ­klimaengasjementet, uten at det på noen som helst måte tar av. I frimenighetene er det derimot svært så labert.

Og nok en gang ser vi det: Jo nærmere vekkelsestradisjonen 
en kirke eller organisasjon ­befinner seg, jo mindre er klimaengasjementet. Pinsebevegelsen, Adventistsamfunnet og Frelsesarmeen sendte ikke engang svar på spørsmålene da Skaperverk og bærekraft-prosjektet skulle evalueres.

Urettferdig

Jeg kunne sikkert kritisert Skaperverk og bærekraft for ikke å ha nådd ut til frimenighetene. Jeg kunne for eksempel analysert prosjektets språk og tiltak, og stilt spørsmål om tilnærmingen har tatt ­vekkelsestradisjonen på alvor.

Det ville i så fall vært urettferdig og lite konstruktivt. Man har ikke akkurat badet i penger. Det er helt naturlig å målrette tiltakene 
mot de menighetene man har størst muligheter for å lykkes i.

Det går selvsagt også an å løfte pekefingeren mot vekkelseskristne menigheter og orga­nisasjoner. Anklage dem for ­likegyldighet, for å ikke bry seg. Det ville heller ikke vært så rettferdig. Vekkelseskristne har et sterkt og positivt engasjement for sine medmennesker på en rekke felt.

Uten pekefinger

Da er det mer interessant å spørre hva som gjør at for eksempel Misjonssambandets generalsekretær Øyvind ­Åsland – som selv ble klimafrelst på Lausanne-konferansen i Cape Town i 2010 – ikke makter å endre 
holdningen til misjonsfolket?

Litt av svaret gir seg selv. Skal vekkelseskristne vekkes, må det skje fra talerstolen. Og på talerstolen er det ikke nok å snakke om etikk, etikken må handle om kristenlivet.

I vekkelsesmiljøer handler kristenlivet først og fremst om å spre det kristne budskapet slik at andre mennesker blir kristne. Det diakonale arbeidet knyttes gjerne opp til det samme. Og ser du på hvordan misjonslederne har begrunnet sitt sosialetiske engasjement, så er punkt én at kulturen bør bevares kristen fordi det understøtter forkynnelsen av evangeliet.

Andre tema i forkynnelsen, som spiritualitet og åndelig ­utvikling, er man litt mindre opptatt av i disse miljøene. Det vil si: Mange er opptatt av det, men opplever at de må utenfor sin egen sammenheng for å få det. 


Fotspor

Men dette er i ferd med å snu. I Korsvei-stiftelsen har de snakket om at kirken må finne til­bake til sine åndelige røtter i mange år. Man snakker om å etterlate seg slike fotspor Jesus ville etterlatt seg. Om å identifisere seg med de fattige og sårbare, slik han gjorde det. Om å være et eksempel til etterlevelse, slik han var det.

Hvis Åsland ønsker grønn teologi, kan det rett og slett hende han må knytte det til det de gamle 
kalte helliggjørelse: Å bli preget 
av Kristus.

I den pietistiske forkynnelsen, som har satt sitt sterke preg på både pinse- og misjonsbevegelsen, handlet det om å avstå fra verdslige gleder, som kino, teater og dans, men også om «gudsfrykt med nøysomhet», og å tjene sine medmennesker, slik Kristus gjorde.

Også i dag handler det om å velge livsstil ut fra en tolkning av hva som kan skade meg selv og min neste. Derfor trenger misjonsfolket og pinsebevegelsen den grønne teologien.

Selv om noen stritter imot, så går det i denne retningen blant vekkelseskristne også.

Problemet er bare at det går sakte. Og verden endrer seg så fort.

Innlegget sto på trykk i Vårt Land 20. desember 2016

Følg kommentator Alf Gjøsund på Facebook.

Gå til innlegget

Valget som endrer visjonen

Publisert 10 måneder siden - 552 visninger

Åtte av 13 «liberale» kirkerådsmedlemmer stemte ­«konservativt» i bispevalget. Det vil endres manges tanker om Den norske kirkes framtid.

Bare to av 15 medlemmer i det Kirkerådet som var samlet før helgen, er på den konservative siden i spørsmålet om likekjønnede ekteskap. Da det samme rådet før helgen torsdag utnevnte ny biskop i Den norske kirke, stemte hele ti av dem for en konservativ kandidat  

Det vil endre manges oppfatning av aksen liberal/konservativ i Den norske kirke. Det vil endre manges oppfatning av organisasjonen Åpen folkekirke. Og det endrer garantert manges tanker om hvordan Den norske kirke vil se ut i framtiden.

Andre spørsmål avgjorde. Siden motstanden mot kvinnelige prester for et par tiår siden ble en sak for spesielt interesserte, har homofilispørsmålet vært den store skillelinjen i kirken. På hver sin side av dette skillet ville man ha «sine» folk inn i kirkens maktorganer.

Bispemøtet er et av de aller viktigste organene. Hver utnevnelse av en biskop med konservativt syn på ekteskapet ble sett på som et nederlag for den liberale fløyen. På den andre siden var følelsene om mulig enda sterkere.

Etter kirkemøtevedtaket om liturgi for likekjønnede tidligere i år, er det ikke lenger slik. Avgjørelsen er tatt, det er bare formaliteter som gjenstår før homofile kan gifte seg i kirken.

Derfor valgte åtte av 13 «liberale» kirkerådsmedlemmer å se bort fra denne saken da de utnevnte biskop, selv om de var fullt klar over at valget deres ville gi «konservativt» flertall i Bispemøtet.

Sprik i enigheten

Det er mange forhold som spiller inn når en biskop skal velges. Blant annet er Stavanger bispedømme bibelbeltets spenne. Avtroppende biskop Erling Pettersen møtte mye motstand de første årene. Til Vårt Land sa han i forrige uke at «jeg unner ikke min etterfølger, uansett hvem det blir, det jeg opplevde».

Det ville antakelig ikke blitt lettere for TF-teologen Torstein Lalim. Han ville blitt symbolet på at kirkevalgets vinnere ikke mente det de sa i talene sine, at de ville gi sine meningsmotstandere rom i kirken. For hvor skal man gi konservative et rom, om ikke i et av de mest konservative bispedømmene?

Det er heller ikke tvil om at en del av Kirkerådet faktisk mente at Braut var den beste kandidaten, hvis man så bort fra den allerede avgjorte kampen for likekjønnede ekteskap. Redaktør Tarjei Gilje i avisen Dagen tar feil når han skriver at «om Åpen folkekirke skulle ha valgt på fritt grunnlag, ville de neppe ha trengt så mye som fem minutter på å bestemme seg for Torstein Lalim.»

Åpen Folkekirke er ingen ensartet aktivistgruppe som konsekvent står bak «sine egne» i alle avgjørelser. Faktum er at organisasjonen spriker i synet på en rekke spørsmål, ikke minst hvor radikal teologien skal være og hvordan demokratiet skal forankres i kirken.

Skuffelse

Det blir garantert oppvask når organisasjonen kommer sammen til årsmøte i januar. Mange av medlemmene er dypt skuffet. De forventet en utnevnelse som markerte at «deres side» faktisk hadde flertall.

Noen roer seg kanskje når støvet legger seg. Ved å vrake vinneren av den kirkelige avstemningen, Karmøy-prosten Helge S. Gaard, markerte Kirkerådet i det minste at de ikke er bundet av det kirkelige votumet. Det kan få betydning når nye biskoper skal utnevnes. I Nidaros er man allerede i gang. Dernest ligger Oslo, Tunsberg og preses i løypen.

Spørsmålet er om dette er nok for Åpen folkekirkes medlemmer. Noen vil muligens kreve endringer i ordningen for bispeutnevnelser for å sikre utnevnelse av biskoper fra Det teologiske fakultet, som står i en mer radikal teologisk tradisjon. Slik det er nå, må Kirkerådet velge blant de tre kandidatene som får flest stemmer i den kirkelige avstemningen. Det er ikke bare lett for radikale kandidater å nå opp her.

Tungt

Om ny valgordning for biskoper kan bli en samlende sak, er likevel ikke sikkert. Ikke alle i Åpen folkekirke er opptatt av progressiv TF-teologi. For ikke å snakke om mindre aktive kirkemedlemmer, de bryr seg ikke om teologi i det hele tatt. De bryr seg om symbolsaker. Det kan bli vanskelig å gjøre valgordning for biskoper til en slik symbolsak. Det kan bli tungt å finne andre symbolsaker.

Uten slike saker kan det bli like tungt å mobilisere til kirkevalget i 2019. Om Åpen folkekirke greier å gjøre en forskjell – hvis de i det hele tatt eksisterer – er et åpent spørsmål.

Den viktigste erkjennelsen av forrige ukes bispevalg er derfor at Den norske kirke er like treg å snu som en gammel supertanker. Kursen er justert et par hakk. Noe tyder på at det kan bli med det.

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 13.12.2016

Gå til innlegget

Skitt og kanel i røkelsen

Publisert 11 måneder siden - 1437 visninger

Én ting er Den katolske kirkes ulovlige medlemsregistrering. Noe helt annet er kravet om tilbakebetaling av støtte for faktiske medlemmer.

I disse dager pågår sluttforhandlingene i søksmålet Oslo katolske bispedømme har reist mot Kulturdepartementet. Kjennelsen faller kanskje før jul.

Det er vanskelig å si hvor sterk sak katolikkene har når de krever at tilbakebetalingskravet på 40 millioner fra Kulturdepartementet oppheves. Men deres tolkning av virkeligheten er i samsvar med allmenn rettsoppfatning. Vel å merke hvis allmennheten greier å holde tungen rett i munnen.

Det har den ikke greid så langt. Og det er ikke rart. For bispedømmet har rotet det kraftig til for seg selv, med dårlig ledelse og like dårlig kommunikasjon. Man kan saktens skylde på press, men mye av det presset har man skaffet seg selv.

Skitt og kanel

Saken er ­likevel så prinsipielt viktig at vi bør prøve å holde skitt og kanel – sistnevnte visstnok en viktig ingrediens i røkelsen – atskilt:

Skitten er telefonkatalogmetoden – at bispedømmet la til personer med «katolsk-klingende navn» i registeret uten å sjekke om de var katolikker. For dette er de blitt ilagt et forelegg på én million kroner. Økonomisjefen er tiltalt for bedrageri.

Fra utsiden er det uforståelig at ikke bispedømmet selv tok tak i dette. Spriket mellom praksisen og hva man kommuniserte utad er uakseptabelt. Det er ikke rart at det ble vanskelig for enkelte medarbeidere å jobbe der.

Noe helt annet er kravet fra Kulturdepartementet på om lag 40 millioner, som sannsynligvis i praksis vil fordobles fordi det vil være grunnlag for nye krav fra landets kommuner.

Det problematiske ved dette kravet er at Den katolske kirke faktisk har hatt svært mange av de medlemmene de har fått støtte for. Man har bare ikke registrert dem på en lovmessig måte.

Støtte uten medlemmer

Norske trossamfunn er forskjellige. Menighetene i De frie evangeliske forsamlinger har for eksempel i en årrekke mottatt støtte samtidig som de prinsipielt var imot formelle medlemsregistre. Det skjedde ved at ledelsen sendte en liste over medlemmer basert på hvem man «visste» hørte til i menigheten. Man lirket det til på grunnlag av regelen om at trossamfunnet selv bestemmer kriteriene for medlemskap.

De svenske, finske og islandske folkekirkenes filialer i Norge har mottatt statsstøtte uten at medlemmene har bekreftet at de også ønsket å være medlem i Norge. Rimelig, siden vi tross alt snakker om den samme kirken som i hjemlandet. Fylkesmannen har akseptert praksisen. Først etter at Den katolske kirke er kommet i søkelyset har disse kirkesamfunnene fått pålegg om andre registreringsrutiner.

De nordiske folkekirkene har likevel hatt en enkel jobb, sammenlignet med Den katolske. Vi snakker om verdens største ­kirkesamfunn, lokalisert i land uten de gode registreringsrutinene vi har hatt i Norge.

Den siste setningen var selvsagt en forsnakkelse. Er det noe vi ikke har hatt, selv i Norge, er det gode registreringsrutiner for medlemskap i landets ­folkekirke. Først nå, mot slutten av 2016, begynner vår folkekirkes medlemsregister å bli noenlunde riktig.

Med andre ord er det grunnlag for en betydelig grad av forståelse for at Den katolske kirke har har hatt den desidert vanskeligste registreringsjobben i landet.

Møteplass

Det betyr ikke at medlemmene ikke har vært der. Tvert imot er Den katolske kirke­ en viktig sosial møteplass for innvandrere fra katolske land. Integreringseffekten sier seg selv.

Det skulle bare mangle at ikke Den katolske kirke fikk den støtten alle andre trossamfunn får for arbeidet sitt. Selv om de har den vanskeligste registreringsjobben av alle. Det er den overordnede problemstillingen. I retten­ dreier det seg – jeg hadde nær sagt dessverre – om finjuss.

Poenget er ikke at vi ikke skal ha lover og regler som garanterer mot juks og fanteri. Poenget er at når praksisen har vært så forskjellig, og regelverket så ­utydelig, har også staten et ­ansvar for å rydde opp.

Det er lett å forstå at Den ­katolske kirke ikke opplever krav om tilbakebetaling av støtte for mennesker som hele tiden har vært medlemmer, som en god måte å rydde opp på. Tvert imot er det gode argumenter for at retten bør akseptere deres medlemskap, selv om bekreftelsen kom senere enn støtten.

Betale tilbake

Den katolske kirke erkjenner den ulovlige praksisen, og tilbyr seg å betale tilbake støtten for dem som ikke var medlemmer likevel.

Men den knallharde jussen med tilbakevirkende kraft som kjøres fra Kulturdepartementet i denne saken, er ikke uproblematisk. Vårt tidligere kirke-­departement burde vite alt om hvor vanskelig dette med medlemsregistrering kan være.

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 8.12.2016

Gå til innlegget

Hitles den som hitles bør

Publisert 11 måneder siden - 2519 visninger

Hvorfor bruke nazikortet mot Sylvi Listhaug når det finnes mer relevante historiske paralleller?

Visst var det usmakelig av Sylvi Listhaug å dra med seg TV 2 på politiets raid mot bilvaskerier og restauranter på jakt etter ulovlige innvandrere.

For det første er hun ikke ­utkastelsesminister. Det ansvaret ligger under justisminister Anders Anundsen.

For det andre er det grunn til å stille spørsmål ved hensikten bak stuntet: Antakelig ønsket Listhaug å sende to forskjellige budskap til to forskjellige grupper. Til Frps innvandringskritiske­ kjernevelgere var meldingen: Jeg ­deler ditt sterke engasjement mot innvandring og gjør det jeg kan for å få ut flest mulig.

Til Frps innvandringsvennlige­ kritikere ville hun si: Fint om dere kan hisse dere kraftig opp over dette, helst gå litt over streken. All erfaring viser nemlig at jeg og Frp tjener på det.

Full klaff. Listhaug fikk svaret­ hun håpet på. Reklamemann ­Ingebrigt Steen Jensen har et sterkt personlig engasjement mot rasisme og for flyktninger. Da han så Listhaugs siste stunt på TV 2, brukte han deportasjonen av jøder fra Norge, og tyske­ soldaters utrenskninger av Warszawa-ghettoen som parallell: «Bank-bank midt på natta! Vis oss papirene! Heraus! Til en leir langt borte, der det er natt og tåke.»

Listhaug trengte ikke kommentere det engang, det ble 1-0 til henne.

Det finnes andre historiske hendelser som ligner mer. For eksempel søkte tusenvis av europeiske jøder om opphold i tryggere land før 2. verdenskrig. 
En del av disse ble avvist.

Avslagene ble begrunnet med manglende beskyttelsesbehov eller innenrikspolitiske forhold. Noen av flyktningene omkom senere i holocaust.

Et av eksemplene er norsk: Nansenhjelpen søkte i 1939 om opphold i Norge for 100 jødiske barn fra Tsjekkoslovakia. Det ble avslått med begrunnelsen at man fryktet at de ville bli så integrerte i Norge at de ikke var returnerbare senere.

Da flyktningskipet MS St. ­Louis samme år ankom Cuba, og senere­ USA og Canada med 937 flyktninger fra nazi­regimet, ble nesten alle avvist. De måtte­ ­returnere til Europa, der en tredje­del omkom i holocaust.

Mindre omfang. Det går an å se en parallell mellom disse hendelsene og enkelte flyktningers situasjon i Norge. Det finnes nemlig eksempler på at mennesker som har fått avslag på asylsøknaden er blitt fengslet eller drept etter utsendelsen. Men omfanget er likevel ikke i nærheten av det som skjedde før 2. verdenskrig.

Det betyr ikke at ikke konsekvensen av en streng asylpolitikk er en tragedie for dem som blir sendt ut. Svært mange av de utsendte har det vondt. De ­lever under forhold vi aldri ville ­akseptert for våre egne innbyggere.

Dette skjer med blant annet Arbeiderpartiets velsignelse. Dette er sosialdemokraten Steen Jensen klar over. Det han først og fremst reagerer på er Listhaugs populisme. Hun kan beskyldes for å spille på fremmedfrykt, noen vil også si rasisme. Det vil få anklage Arbeiderpartiet for.

Faktiske paralleller. Også Nettavisens Gunnar Stavrum bruker sterke ord i denne­ ­debatten. Han mener Steen Jensen «tråkker på de ufattelige ­lidelsene som millioner av jøder og deres pårørende ble utsatt for i nazistenes folkemord».

Det er et viktig poeng at «hitling» bør forbeholdes den som «hitles» bør. Går det inflasjon i nazisammenligningene, gjør vi en urett mot minnet til seks millioner jøder som systematisk ble utryddet av det djevelske naziregimet.

Det betyr ikke at vi ikke skal trekke lærdommer av historien. Det finnes paralleller mellom holdningene til de mest islam- og innvandringskritiske miljøene i dagens Norge og holdningene til jøder i Tyskland på 20- og 30-tallet.

Dette må kunne adresseres uten at sammenligningen ­avskrives som «hitling».

Verken Sylvi Listhaug eller enkelte andre høyrepopulistiske­ politikere synes å ha et påtrengende behov for å ta et tydelig oppgjør med slike fiendtlige holdninger. Tvert imot kan de ­beskyldes for å spille nettopp på den samme frykten og motviljen for «fremmede» som preget 30-tallets europeiske innbyggere.

Dessverre måtte man ikke til nazipartiet i Tyskland for å finne slike politikere før 2. verdenskrig. Det var mange over dem i hele Europa. Ikke minst fantes de i Norge, over hele det politiske landskapet.
Det er ingen formildende omstendighet. For historien har vist oss hvor farlig fremmedhatet er. Det må være lov å påpeke.

FØRST PUBLISERT I VÅR TLAND 29.11.2016

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere

Siste kommentarer

Egil Andre Gjerde kommenterte på
Å være trans er ingen ideologi
10 minutter siden / 197 visninger
Tore Olsen kommenterte på
Å tåle kritikk fra Therese Utgård
rundt 1 time siden / 693 visninger
Dag Løkke kommenterte på
Å tåle kritikk fra Therese Utgård
rundt 1 time siden / 693 visninger
Egil Andre Gjerde kommenterte på
8 av 10 foreldre er IKKE fornøyd med barnevernet!
rundt 1 time siden / 285 visninger
Tore Olsen kommenterte på
Livssynsnøytral ­er ikke verdinøytral
rundt 1 time siden / 2048 visninger
Kari Corneliussen kommenterte på
Innlegg i debatten om Smiths venner .
rundt 2 timer siden / 378 visninger
Bernt Evensen kommenterte på
Kritikk er ikke vondt blod
rundt 2 timer siden / 1948 visninger
Johan Velten kommenterte på
Kritikk er ikke vondt blod
rundt 2 timer siden / 1948 visninger
Gjermund Frøland kommenterte på
Når vil vi alle forstå Islam?
rundt 3 timer siden / 3622 visninger
Gjermund Frøland kommenterte på
Når vil vi alle forstå Islam?
rundt 3 timer siden / 3622 visninger
Gjermund Frøland kommenterte på
Når vil vi alle forstå Islam?
rundt 3 timer siden / 3622 visninger
Gjermund Frøland kommenterte på
Når vil vi alle forstå Islam?
rundt 3 timer siden / 3622 visninger
Les flere