Alf Gjøsund

Alder:
  RSS

Om Alf

Religions- og debattredaktør i Vårt Land

Følgere

Skittentøyvask

Publisert 8 måneder siden - 425 visninger

Den kristne pressens møkkagraving har betydd mye positivt for norske menighetsmiljøer.

Denne våren har avisen Dagen skrevet om konflikter og usunne praksiser i menigheten Sannhetens ord på Slemmestad i Asker. Tidligere medlemmer har stått fram og fortalt at de ble utsatt for manipulering og kontroll av menighetens ledelse.

Det er ikke første gangen at det avsløres at frittstående karismatiske menigheter har uheldige, sektlingende trekk. 

Sterke ledere med stor åndelig autoritet, høye krav til renhet og dedikasjon, og opplevelsen av at overnaturlige krefter stadig er i sving, er selve oppskriften på et miljø man bør holde seg unna.

Knallhard kritikk

Det er svært prisverdig at Dagen, som står nærmere dette segmentet enn Vårt Land, tar tak i disse problemstillingene. 

De siste ukene har avisen fått knallhard kritikk fra relativt kjente kristenledere som har talt i menigheten, og som forsvarer den. Flere har også stilt spørsmål ved at en kristen avis i det hele tatt omtaler negative sider ved kristne miljøer.

For Dagen kan slik kritikk bety et omdømmetap som kanskje også kan få økonomisk betydning. Redaktør Vebjørn Selbekk har ved flere anledninger vist at han ikke ønsker å la lommeboken styre journalistikken. 

Det er en holdning det står respekt av.

Psykiske utfordringer

Samtidig viser debatten også hvor ekstremt ­vanskelig det er å fortelle om slike forhold. Uenighetene mellom nåværende og tidligere medlemmer er selvsagt fulle av personlige elementer, og her blir det mye av det. 

Når familiekonflikter brettes ut i full offentlighet blir det vanskelig for leserne å ta stilling til hva som handler om usunn teologi og hva som handler om enkeltpersoners psykiske utfordringer.

Det betyr ikke at kristne miljøer må få være i fred for plagsom journalistikk. Antakelig har den kristne pressen med sin møkkagraving betydd svært mye for at norske menigheter jevnt over er sunne og gode steder for barn og voksne. 

Det er usikkert om tilsvarende ros kan gis til kristenledere som i altfor stor grad har vært unnfallende og feige i møte med konflikter og usunne praksiser.

Det håper jeg Dagens abonnenter tenker på, dersom de vurderer å si opp abonnementet.

Gå til innlegget

Bibel og grums

Publisert 8 måneder siden - 1543 visninger

Torolf Nordbø angrep ikke islam på 
Bibelselskapets humorshow. Det gjør han på Facebook i stedet.

«Nyheter fra “Fredens religion”», er en fast formulering på artisten og humoristen Torolf Nordbøs facebookprofil. Under denne introduksjonen deler han artikler om muslimer som står bak konebanking, terror, voldtekt og våpensmugling.

I antisemittismens Europa på 1930-tallet brukte 
nazistene det samme virkemiddelet mot jødene. Strategien kalles dehumanisering. Ved å knytte så mye stigmatiserende som mulig til den jødiske folke-gruppen, greide de å etablere en dyp kløft mellom folk flest og jødene. Noen reagerte, men dessverre altfor få. Ingen hadde trodd at resultatet skulle bli historiens verste folkemord. Det var garantert ikke intensjonen da dehumaniseringen startet.

I helgen underholdt Torolf Nordbø på scenen under Bibelselskapets 200-årsjubileum. Da avsto han fra å angripe islam. Det gjør han offentlig på Facebook i stedet. At Bibelselskapets ledelse likevel bruker ham, forteller litt om hvor vanskelig det er å trekke grenser. Det er jo blitt så vanlig å omtale islam og muslimer på denne måten. Antakelig er det ikke så vondt ment som det er sagt.

Hvilke krefter Nordbø leker med, ser vi et museklikk unna. Den tidligere presten i Den norske kirke, Ludvig Nessa, var en gang forbundet med kamp mot abortloven. Nå engasjerer han seg vel så mye i kampen mot islam. Nessa har brukt nøyaktig samme virkemiddel på Facebook som Nordbø: Han har postet tekster om terror og drap, og introdusert dem med ironiske kommentarer om det «fredelige» islam.

I forrige uke droppet han kommentaren. Da postet han nyheten om at en moské i London hadde brent ned. Resultatet var nesten hundre «likes», seks av dem med latterikon. Blant de spontane kommentarene var: «Godt arbeid...!!» «Hipp hipp hurra!», «Ja, la de brenne ned til bakkenivå, alle moskeer, det er den ondes bolig.», «En nedbrent moske er en god moske...!)« «Ja, få slikt vondskap bort og vis Guds kjærlighet til menneskene.».

Nordbø skal ikke straffes for det Nessa gjør. Men han bør være klar over at han roter i det samme grumset. Det bør Bibelselskapet også tenke over før de bruker ham neste gang.

Først publisert i spalten klartekst - Vårt Land 30.05.2016

Gå til innlegget

Trumpen i eget øye

Publisert 8 måneder siden - 596 visninger

Hvorfor ler vi av Donald? Fordi vi ikke skjønner at vi ser ham i speilet hver morgen?

Kan jeg få fem minutter av møtet? spurte jeg mine kolleger i Vårt Land i går. Jeg hadde lest meg opp på hersketeknikker, og ville ha et klart svar fra dem: Hvilke av dem bruker jeg selv på jobben?

Vi fnyser og ler av Donald Trump. Delvis av politikken hans, men aller mest av personligheten. Han framstår som et hersketeknisk naturtalent, og utøver ferdighetene hver gang han mangler argumenter. Særlig overfor kvinner.

Karikatur-Trump. Men hvorfor blir fortellingene og YouTube-klippene morbid underholdning rundt lunsjbordene? Antakelig fordi vi trenger ham. Han plasserer oss på den rette siden av streken. Sammenlignet med ham blir de fleste av oss saklige og hensynsfulle.

I virkeligheten er han en ­ekstrem karikatur av oss selv.

For å si det sånn: De fem minuttene i Vårt Lands redaktørmøte ble til 20. Vi gikk gjennom hersketeknikkene og personlighetstypene, og kjente hverandre igjen i mange av dem. Jeg fikk bekreftet at jeg har trekkene til besserwisseren. Den som forteller de andre hvordan ting egentlig henger sammen. Noen ganger har jeg ikke tid til å høre på ­andres forklaringer engang. Urk.

Jeg er ikke alene. Mange av oss har tydd til maktmidler. Hensikten­ kan diskuteres, men resultatet har vært at den andre partens selvfølelse er blitt krenket, han eller hun føler seg dum og 
utilstrekkelig. Et illegitimt maktmiddel, med andre ord.

Bevissthet. Problemet for kyniske hersketeknikere er den økende bevisstheten om slike­ maktmidler. Det har blant annet­ professor i sosialpsykologi, Berit­ Ås, sørget for. Hun var den første til å identifisere og sette navn på hersketeknikkene. I 
utgangspunktet laget hun en 
liste med fem, senere er det blitt flere.

Hensikten med antallet var at kvinner skulle kunne gi tegn med fingrene til hverandre når de ble utsatt for slike teknikker. Når en debattant brukte latterliggjøring som virkemiddel (nummer to på listen), kunne de vise to fingre til hverandre, og forstå betydningen. Slik skulle teknikkene avsløres og ufarliggjøres.

Det var litt optimistisk. Fortsatt finner du mange bevis på at Trump ikke er så ekstrem som vi skulle tro. Vi ser det på jobben, i det frivillige organisasjonslivet og i parforholdene.

Kvinneforakt. Samtidig er virkemidlene blitt vanskeligere å oppdage. Googler du nyordet mansplaining får du ganske mange treff. Det betyr noe sånt som «å manneforklare» og er – som så mange hersketeknikker – rettet mot kvinner. Den starter gjerne med en avbrytelse som antyder at «nå skal du høre hvordan ting egentlig henger sammen». Og så kommer leksen som er akkurat nok ned­latende til at kvinnen i rommet føler seg dum.

Det påfallende med mansplaining er at den er så lite påfallende. Vi er kommet over i de subtile hersketeknikkers tidsalder.

Men det virker. Fortsatt snakker menn tre ganger så mye som kvinner i møtesammenhenger.

Ifølge den nye boken The ­Silent Sex, av professorene Christopher F. Karpowitz og Tali Mendelberg, finnes det mange årsaker til dette.­ Én ting er at kvinner er oppdratt til å snakke lavere og være mer tilbakeholden fordi dette regnes som feminint. De har ­lavere selvtillit enn menn og er mer oppmerksomme på ­andres ­behov. Alt dette gjør dem mindre brautende.

Frivillig avsløring. Den andre siden bør særlig menn ta inn over seg: Kvinner har lavere status enn dem i diskusjoner. Slik vurderer menn det, og behandler dem deretter. Og slik vurderer mange kvinner det. Resultatet er at kvinner i langt større grad enn menn usynliggjøres, latterliggjøres, tilsidesettes, fordømmes og påføres skamfølelse. På arbeidsplasser – ikke minst i kirkelige sammenhenger. Og tro meg: Vi snakker ikke bare om konservative organisasjoner.

Ofte har jeg lyst til å gjenta ­Berit Ås’ oppfordring til kvinner om å gjøre opprør mot herske­teknikkene. Men noe skurrer: Hvorfor skal jeg legge ansvaret over på dem som utsettes for teknikkene. I stedet går spørsmålet
til ledere – særlig mannlige ledere.
 Gjør du som vi gjorde i Vårt Lands redaktørmøte i går: Spør du deg selv: «Hvilke hersketeknikker ligger nærmest min personlighet?» Spør du andre: «Har du opplevd at jeg bruker dem?»
Antakelig vil noen svare nei. Ikke lytt til dem. Lytt til dem som svarer ja.

De har nemlig sett noe. Kanskje de har opplevd noe. Noe du bør være oppmerksom på.
Det er litt flaut å bli avslørt. Men det blir litt vanskeligere å bruke teknikkene neste gang.
Nettopp derfor skal du gjøre det.

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 25.5.2016

Gå til innlegget

Dagens Muhammed

Publisert 8 måneder siden - 1624 visninger

Vebjørn Selbekk fortsetter ufortrødent sin karikering av islam og muslimer. Nå bruker han tekst i stedet for bilder.

Det ble bråk da en lærer ved Danielsen Ungdomsskole på Sotra delte ut en stensil i klasserommet der han sammenlignet Muhammed med Jesus. Nå støtter Dagen-redaktør Vebjørn Selbekk læreren i en lederartikkel ved å kopiere sammenligningen og oppgi læreren som kilde.

Et typisk eksempel på retorikken er følgende konstruksjon: «Den ene er Guds sønn og menneskehetens frelser. Den andre var en krigsherre, landeveisrøver og polygamist.»

Personlig er jeg ikke bekymret for at muslimer skal bli støtt av dette. I et demokratisk samfunn er det sunt og oppdragende å bli utsatt for andres ytringsfrihet. Kristne har levd med en lignende retorikk i mange år uten å ta skade.

Derimot bør konservative kristne være bekymret for hva det gjør med deres miljøer at Selbekk bruker talerstolen de har gitt ham til å nøre opp under religionsmotsetninger og fremmedfrykt.

Hopper bukk

Mange vil oppleve det som uverdig når en samtale på tvers av religionsgrensene skjer på denne måten. Formen kan oppleves som litt sandkasseaktig, og dermed noe man vegrer seg for å kommentere. Samtidig er det et potensial for et giftigere klima mellom muslimer og andre religiøse, også i Norge. Derfor kan det være på sin plass å påpeke uredeligheten i Selbekks sammenligninger.

På den ene siden gjør han et poeng av at vi trenger historisk forskning om Muhammed. Hans egne påstander om islams grunnlegger gir seg ut for å være historiske fakta. Når han omtaler Jesus, hopper han bukk over forskningen, men holder seg i stedet til trosutsagn. Sitatet ovenfor er et godt eksempel på at han sammenligner religionskritikkens Muhammed med troens Jesus.

Bildet ville selvsagt blitt ganske annerledes dersom Selbekk hadde sammenlignet troens Muhammed med troens Jesus.

Usympatisk

Hvis noen derimot hadde vendt Selbekks grep mot ham selv, og sammenlignet troens Muhammed med religionskritikkens Jesus, ville bildet blitt svært urettferdig. Religionskritikernes bilde av Jesus er nemlig ikke så sympatisk. Ikke minst hvis man identifiserer Jesus med hele Det nye testamentet – slik mange konservative kristne gjør.

En liten illustrasjon: Selbekk legger vekt på at Muhammed skal ha levd sammen med en niårig jente. Jesus omtaler på sin side flere ganger Abraham som «vår far». Det nye testamentet bruker Abrahams vilje til å ofre Isak – altså intensjonen om å myrde et barn – som et positiv eksempel på tro. Da er det ikke særlig formidlende at Abraham ikke var pedofil. At han faktisk også var polygamist er bare småtterier til sammenligning.

Sånn kunne en religionskritiker holdt på. Med et slags belegg i Det nye testamentet. Man kunne tatt tak i slaveriet, som Jesus ikke tok avstand fra. Man kunne tatt tak i Jesu karakteristikk av ikke-jøder som «hunder», for å nevne noe.

Både Selbekk og jeg kunne innvendt at Bibelens fortellinger må leses i sin sammenheng. At troen har andre svar enn religionskritikeren vektlegger. Vi kunne innvendt at selv om kristendomskritikeren har rett til å hevde sine synspunkter, så er tolkningen urettferdig.

Men Selbekks innvendinger ville ikke hatt troverdighet. Det er nemlig slik han selv behandler islam.

Dyp respekt

Avisen Dagen har sitt fundament i norsk misjonsbevegelse. Selv om også misjonens historie er preget av den etnosentrismen som var felles for hele den vestlige verden, legger man i dag vekt på dyp respekt for andre menneskers tro og identitet.

Bak ligger tanken om at menneskets søken etter sannhet og mening er en universell egenskap, nedlagt av Gud. Troen på at Gud har åpnet en vei til seg selv ved Jesus Kristus åpner ikke for nedrakking på andre menneskers oppriktige overbevisning.

Tvert imot hører vi en helt annen tone fra de misjonsorganisasjonene som fram til nå har sluttet opp om avisen Dagen. Den er preget av ønsket om sannferdighet og gjensidig respekt. Det samme preger også beklagelsen av det omstridte undervisningsarket fra rektoren ved Danielsen Ungdomsskole.

De aller fleste kristne og muslimer er heldigvis for kloke til å la seg rive med av Selbekks retorikk. Desto mer tankevekkende er det at avisen Dagen legger seg tett opp til TV-kanalen Visjon Norge og avisen Norge IDag på dette området.

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 13.5.2016

Gå til innlegget

Nå er Stephan Christiansen nesten alene

Publisert 8 måneder siden - 2717 visninger

De som oppmuntret og heiet fram slike som ham, ligger påfallende lavt i terrenget. Kristen-Norge endrer seg.

Denne våren må det ha vært rart å være Stephan Christiansen, grunnlegger av Jesus Revolution og pastor for menigheten Jesus Church i Oslo.

For 20 år siden var han en del av en karismatisk bølge. En lang rekke pastorer og kristenledere lignet på ham. Noen la vekt på helbredelser, andre på rikdom, andre igjen på sterke åndelige opplevelser og et radikalt kristenliv. Men felles for dem var en forkynnelse som burde få alarmklokkene til å ringe for mange.

Les Stephan Christiansens eget innlegg i debatten om Frelst

Bølgen. Det gjorde de også. I hvert fall da bølgen ankom. Senere – da den fosset inn over landet – måtte kartet over Kristen-Norge tegnes på nytt. Nye menigheter hadde blitt til. De framsto som dynamiske og moderne. Tidligere skeptikere sto i kø for å si unnskyld for kritikken. Den nye, karismatiske bølgen var blitt mainstream. Det ble dårlig tone å kritisere den.

Nå har bølgen lagt seg. Folk ble utmattet. De orket ikke flere pastorer med oppblåst selvbilde, de orket ikke mer berg- og dalbane, liksomhelbredelser og sirkus på møteplattformen. Mange av pastorene er parkert langt ute på sidelinjen.

Denne våren har noen av ødeleggelsene vist seg. Debatten etter
TV-serien Frelst viser at mange har mistet sine beste år. Gudsbildet er ødelagt. Vi har antakelig bare sett toppen av isfjellet.

Les også Hans Eskil Vigdel: Supermennesket som ikke fantes

Mange av dem som red på bølgen, sitter stille nå. Nesten ingen står opp og tar medansvar. Stephan Christiansen var ikke ekstrem for 20 år siden, han var et ektefødt barn av den karismatiske bevegelsen. Men de som oppmuntret og heiet fram slike som ham, ligger påfallende lavt. Det er sikkert mest taktisk.

Les også Terje Hegertun: De tørstet etter det beste - nåden ble erstattet med religiøs maktbruk

Subjektivt. Alle pastorer og talere bør stilles til ansvar for sårene forkynnelsen deres har skapt. Men det er også viktig å spørre seg hvorfor kristendommens historie de siste 100 årene er så full av lignende historier.

Vi må tilbake til renessansen for å finne svaret. Da vokste en ny bevissthet om jeg-et fram. Vesten ville vært helt annerledes uten denne dreiningen. Den ga oss humanismen, demokratiet og menneskerettighetene. Den la grunnlaget for en vitenskapelig revolusjon.

Den nye bevisstheten om subjektet førte også til dramatiske religiøse endringer. Luther –
 inspirert av enkelte katolske mystikere – la vekt på personlig tro. Bibelen ble oversatt til 
alminnelige folks språk og mangfoldiggjort. Forståelige salmer ble tatt i bruk i gudstjenesten.

Fram til da hadde troen vært en sak for de kirkelige akademiene. Nå ble den demokratisert.
Resultatet ga seg nærmest selv: Den protestantiske kirken delte seg i uttallige grener og sekter. Allerede mens Luther levde begynte krangelen med «gjendøperne» – de som kun anerkjente dåp av mennesker med personlig overbevisning og bekjennelse.

I den lutherske kirken oppsto pietismen, der sjelens personlige forhold til Gud overskygget andre sider av troen. Fra den kalvinske kirkegrenen kjenner vi begrepet puritanisme. Senere fikk vi kvekere og shakere. Vi fikk endetidsbevegelser, hellighetsvekkelse og Åndens fylde. Vi fikk tungetale, helbredelser, profetier og eksperimentell lovprisning.

Fellesnevneren er åndelig subjektivisme anført av karismatiske ledere. Slik blir det gjerne når folk driver med teologi på egen hånd.

Det snur. Reaksjonene etter Frelst-serien er ett av svært mange tegn på at utviklingen i det protestantiske Europa nå går i motsatt retning. Et høyere utdanningsnivå og påvirkning fra andre samfunnsideologier gir en bredere tilnærming. Den kristne religionsutøvelsen er i ferd med å institusjonaliseres igjen. Kritikere av ensporet, irrasjonell kristendom må peke på mer marginale miljøer. Stephan Christiansen står nesten alene. Det har den folkelige delen av kristenheten sørget for, helt av seg selv.

På andre samfunnsområder har demokratiseringen så vidt begynt. For 25 år siden regjerte
de faglige autoritetene. Da var det en ære å få publisert en kronikk. 90 prosent av avisenes 
leserbrev ble refusert.

Nå lever kunnskap og forsk-ning side om side med fantasier og udokumenterte påstander på nettet. For mange er det umulig å skille. Politisk ideologi som tidligere behøvde totalitære systemer, surfer fram på sosiale medier.

Velkommen etter, folkens. Det vil gå seg til på sikt. Hvis folk flest lærer av kristenheten.

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 11.5.2016

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere

Siste kommentarer

Arvid Samuelsen kommenterte på
DET KOMMER TIL Å BLI VERRE
rundt 3 timer siden / 535 visninger
Bjørn Erik Fjerdingen kommenterte på
Er jødedommen monistisk og kristendommen dualistisk?
rundt 3 timer siden / 293 visninger
Arne D. Danielsen kommenterte på
Baklengsintegrering
rundt 3 timer siden / 1266 visninger
Tore Olsen kommenterte på
DET KOMMER TIL Å BLI VERRE
rundt 4 timer siden / 535 visninger
Njål Kristiansen kommenterte på
Baklengsintegrering
rundt 4 timer siden / 1266 visninger
Olav Nisi kommenterte på
Baklengsintegrering
rundt 5 timer siden / 1266 visninger
Sverre Avnskog kommenterte på
Baklengsintegrering
rundt 5 timer siden / 1266 visninger
Magnus Husøy kommenterte på
Er jødedommen monistisk og kristendommen dualistisk?
rundt 5 timer siden / 293 visninger
Njål Kristiansen kommenterte på
Baklengsintegrering
rundt 5 timer siden / 1266 visninger
Sverre Avnskog kommenterte på
Baklengsintegrering
rundt 5 timer siden / 1266 visninger
Sverre Avnskog kommenterte på
Baklengsintegrering
rundt 5 timer siden / 1266 visninger
Les flere