Alf Gjøsund

Alder: 1
  RSS

Om Alf

Konstituert sjefredaktør i Vårt Land

Følgere

«Homofilisme» og sensur

Publisert 11 måneder siden - 6730 visninger

Et nett-innlegg med muslimske synspunkter på homofili har skapt mange reaksjoner. Hva tenker Vårt Land om dette?

Vårt Lands debattnettsted verdidebatt.no er et digitalt debattforum med stor takhøyde. Tekstene her må ikke forveksles med de bestilte og redigerte innleggene vi har i papiravisen. På nettstedet er poenget å få flere stemmer til å ytre seg, slik at meninger om religion og verdier brytes mot hverandre. Engasjementet er til tider høyt, og synspunktene sterke. Vi har ikke forhåndsmoderering, innlegg godkjennes altså ikke av oss før det publiseres.

Ett innlegg som lå ute i flere dager, vakte svært sterke reaksjoner. Det hadde tittelen «Shame Day (Homofilisme I)» og handlet om skribentens syn på homofili. Dessverre tok det tid før vi ble oppmerksom på innlegget. Da vi hadde gått gjennom det, ble det straks slettet.

Ikke meningssensur

Årsaken til slettingen var ikke innsenderens syn på homofili – eller på ideologien han mente lå bak aksepten for homofili i Vesten. Dette er synspunkter vi vet finnes i konservative religiøse miljøer, både kristne og muslimske. Men mens kristnes syn på spørsmålet er gjennomdebattert, har muslimers tilnærming vært gjenstand for lite debatt. Dette kunne gjort teksten til et interessant bidrag til debatten.

Dessverre var innlegget preget av sterk stigmatisering av homofile som gruppe. Det inneholdt usaklige og udokumenterbare påstander om denne gruppen som vi som avis ikke kan stå ansvarlig for. Derfor ble det slettet.

Retningslinjer

Sletting er ingen uvanlig foreteelse på verdidebatt.no. Mange har fått innlegg og kommentarer fjernet. Ikke på grunn av meninger, men fordi tekstene bryter med våre retningslinjer. De vanligste bruddene er mot punkt 4, 1–6, som er slik:

* Vis respekt, særlig for dem du er uenig med.


* Unngå nedsettende karakteristikker, personangrep og trakassering.


* Ikke så tvil om andres motiver.


* Ikke fordrei andres meninger.


* Diskutér sak og ikke person.


* Hold deg til saken og unngå avsporinger (lag heller en ny tråd om du vil debattere at annet tema)

Drastisk

Noen vil mene at sletting av innlegg er en drastisk reaksjonsform. Det er vi enige i. Tidligere gikk vi inn og redigerte innlegg. De samme skribentene ble redigert igjen og igjen. Det var mye jobb for oss og lite læring for debattantene.

Nå har vi innført sletting som en ganske konsekvent reaksjonsform. I tillegg blir brukeren belastet med prikker. Tre slettede innlegg eller kommentarer i løpet av en måned medfører utestengelse. Dersom brukeren viser at han eller hun ikke har tilhensikt å følge retningslinjene, kan vi utestenge deltakeren for alltid. Ved særdeles alvorlige brudd på retningslinjene kan en debattant stenges ute umiddelbart.

Det har løftet debatten, men brudd forekommer fortsatt for ofte. Dessuten ser vi at kvaliteten på startinnleggene ofte er for lav. I løpet av sommeren vil vi vurdere forhåndsmoderering av alle startinnlegg. Da blir problemet med regelbrudd i disse tekstene eliminert.

Gå til innlegget

Helvete som bakteppe

Publisert 11 måneder siden - 4597 visninger

Hvor sunt er det å vokse opp med Satan, dommedag og fortapelse i bagasjen?

Det ble ingen storm av reaksjoner da stipendiat Gunhild Hugdal tok et oppgjør med sin oppvekst i det norske bedehusmiljøet. Ingen viral spredning av innlegget blant avhoppere, slik det skjedde da VG-journalisten Rut Gjævert laget TV-serie om ungdomstiden i karismatiske ­Jesus Revolution. Ingen stor ­debatt, som da Anders Torp skrev bok om sin oppvekst i karismatiske Oslokirken.

Er det ikke underlig? Bedehusbevegelsen tror på «Satan, domme-­dag og fortapelse» var ett av poengene til Hugdal i kronikken hun skrev i nettavisen Minerva i forrige uke. Hun har helt rett. Kan det være sunt for et lite barn å vokse opp med slike monstre i tilværelsen?

For ikke å snakke om alle ­reglene. Kravet om lydighet. Alt som klassifiseres som synd. Mistenksomheten mot andre miljøer. Det høres ut som en oppvekst barn bør beskyttes mot. Og vi snakker om titusenvis av barn.

Jeg tror det er klokt å lytte til Gunhild Hugdal. Det er ingen tvil om at mange kjenner seg igjen. Ikke bare i bedehusmiljøet, men også i mange­ frikirker som har en lignende kultur og teologi. Og likevel: Det ble ingen ny Frelst-bølge denne uken. Den kommer til å la vente på seg.

Anekdotisk

I artikkelen i Vårt Land går­ informasjonsleder Espen Ottosen­ tilsynelatende i forsvarsposisjon. Han kjenner seg ikke igjen i Hugdals beskrivelser og mener fremstillingen hennes er «anekdotisk». Plassbegrensningen i en nyhetsavis må ta noe av skylden. Når man skal formulere seg i noen få setninger, må man ­begrense seg til det viktigste.

I sitt tilsvar i Minerva er imidlertid Ottosen mer nyansert. Han avviser ikke fortellingen hennes. Han tror at «barn også i vår ­organisasjon kan bli utsatt for en uklok og usunn form for kristen tro.» Men hovedkonklusjonen er at hun svartmaler. Har han rett?

Trygghet

Det er behov for å gå et skritt tilbake: Stille det grunnleggende spørsmålet: Hva trenger et barn for å ha en god oppvekst? Ekspertene er samstemte: Behov nummer én er trygghet. Omsorgspersonene er viktigst. Hvis de er varme og ­aksepterende, tar utgangspunkt i barnets behov og opptrer på en forutsigbar og lindrende måte når tilværelsen forstyrres, blir barnet trygt.

La det være helt klart: Det finnes foreldre med ulik ballast, også i bedehusmiljøet. Men i synet på oppdragelsesmetoder er disse menneskene like oppdaterte som folk flest. Dessuten opplever trolig langt færre av barna i disse miljøene at fyll og skilsmisse kaster mørke skygger over oppveksten.

Hva med helvete, da? Hjelper det at foreldrene er trygge ­omsorgspersoner når skyggen fra Guds dom mørklegger oppveksten?

Her må det nyanseres kraftig. Det er forskjell på bedehusbevegelsen før og nå. Mange av fortellingene om frykt for fortapelsen ligger langt tilbake i tid.

I dag er det svært uvanlig at barn i de lavkirkelige miljøene hører om fortapelse overhodet. I stedet hører de om det fantastiske stedet de en gang skal til: Himmelen. At de faktisk kommer dit, tar de som en selvfølge. Billetten er jo betalt av Jesus. Han sier ja til både snille og slemme. Foreldrene kan bli sure hvis de gjør noe galt. Men Jesus blir aldri sur. Dette er luthersk, lavkirkelig barneforkynnelse om livets to utganger i et nøtteskall.

Fraværende

Da jeg jobbet i Misjonssambandet, var jeg ­redaktør for barnebladet ­Superblink i en toårsperiode. Der hadde vi en spørsmåls- og meldingstjeneste for barn. Flere tusen barn pratet med oss på nettet i Superblinkland. De var bekymret for mye. Men aldri for fortapelsen. Den var fullstendig fraværende, både i den organiserte forkynnelsen for barn og i oppdragelsen.

Det er i ungdomstiden problemene kan oppstå. For noen kan overgangen fra misjonens egne barne-, ungdoms- og videregående skoler på Jæren, til kritisk, akademisk tenkning på universitet og høyskoler i hovedstaden, bli litt krøkkete. For de fleste vil horisonten bli utvidet betraktelig. For noen betyr det at de opplever en større avstand til oppvekstmiljøet. Det er gjerne i denne alderen man for alvor oppdager hva ens eget miljø ­lærer om synd og fortapelse.

Det viktige i slike situasjoner er hvordan familien takler denne nye livsretningen hos sine håpefulle. For de fleste går det greit. Det er ingen utstøtelsesmekanismer eller krav om å ta avstand fra avhoppere i ­bedehusmiljøet. Det ligger dessuten i sakens natur at fortapelsen ikke skremmer forferdelig mye når essensen i den nye livsretningen er at man ikke lenger tror på disse tingene.

Traumatisk

De virkelige identitetsproblemene oppstår dersom man ufrivillig havner utenfor bedehusmiljøets rammer. Det skjer særlig med ungdom som utvikler eller oppdager en seksuell identitet som ikke støttes av bedehusets teologi. Bedehusgutten Arnfinn Nordbøs oppgjør med misjonsmiljøet for omlag ti år siden viser hvor vondt det kan bli.

Jeg tror ikke bedehusbevegelsen har snakket nok om det ­temaet. Om hvor traumatisk det må være å vokse opp i den forestillingen at det kristne fellesskapet er organisk, man er en stor familie der Gud er far og ­Jesus bror, og «hvor jeg snur ­eller vender meg, så er jeg midt i Guds kjærlighet». Og så – kanskje plutselig – oppdage at man må velge mellom enten å være den man er, eller å være Guds barn. At kjærlighet er ensbetydende med fortapelse. At billetten til himmelen ikke er gratis likevel, den må betales med livslangt sølibat.

Noen av dem gjør opprør. Jeg har møtt lavkirkelige som er sinte­ på disse ungdommene, som «kommer her og krever at vi skal endre teologien vår, en teologi som har vært forkynt av kirken i 2.000 år». Og glemmer den personlige krisen de samme ungdommene har vært gjennom. Det var det sinnet Arnfinn Nordbø opplevde, rettet mot seg.

Bedehusbevegelsen har gjort en jobb her også. De har funnet bedre ord på problemene og tatt et oppgjør med mobbingen. Mange­ i den oppvoksende generasjonen har et avslappet forhold til homofile. Særlig yngre har få problemer med at homofile har fulle rettigheter i samfunnet, bare ikke teologien blandes inn.

Men hovedproblemet har i­ngen løsning på kort sikt. Fortapelsens skygger gjør fortsatt at livet oppleves utrygt for denne gruppen. Det må være traumatisk å erkjenne at masse, masse kjærlighet og respekt fra foreldre ikke løser dette problemet. Et av religionens store dilemma i vår tid.

Først publisert i Vårt Lands papirutgave, 17. juni 2017.
Illustrasjon (utsnitt): Marvin Halleraker

Gå til innlegget

En mann og hans demoner

Publisert 12 måneder siden - 7998 visninger

Onsdag drev en eksorsist angivelig ut demoner av besatte på et hotell i Oslo. Men hvem skal drive demonene ut av eksorsisten?

Bob Larsson driver det langt. Den selverklærte eksorsisten og pastoren jager ut dine personlige onde ånder for den nette sum av mellom fire og fem tusen kroner. Hvis du vil ha en kjapp konsultasjon på Skype, er prisen rimeligere: 3.339,-. Momsfritt.

Hver annen uke legger Larsson utdrivelsesvideoer ut på You-­Tube, der han plager stadig nye psykisk syke mennesker kun ­avbrutt av reklameinnslag for sine egne bøker. På de fleste­ bildene poserer han, alene ­eller sammen med de tre unge døtrene­ sine, med sitt spesiallagde forseggjorte kors som også selges i nettbutikken for kroner 845.

Vi snakker med andre ord om en gründer i det religiøse overgrepsmarkedet som gjør våre norske pengepredikanter til b­leke søndagsskolegutter.

Markedsgrunnlag

Det er lett å ta avstand fra Bob Larsson. De fleste norske predikanter gjør nok det. Mest på grunn av den utilslørte griskheten han legger for dagen. Derimot er det vanskeligere for en del å ta avstand fra forestillingen som danner grunnlaget for markedet hans: At det finnes en sverm av demoniske individer der ute. At de kan flytte inn i mennesker og bokstavelig talt lage et helvete i psyken deres.

Jeg kjenner mange misjonærer og predikanter som ikke bare tror at besettelser forekommer, de har selv sett mennesker som de har tolket som besatte. Selv har jeg sett det samme, men har tolket det annerledes.

Jeg har sett psykisk syke, herjede mennesker som har det forferdelig vondt. Dessuten har jeg sett mennesker som har fått sitt eget følelsesliv ødelagt og derfor oppfører seg som de reneste ­demoner mot sine medmennesker. Noen kaller dem gjerne psyko­pater.

For ikke å nevne at jeg i skriv­ende stund nettopp har sett ­videoer med Bob Larsson i hoved­rollen og tenkt at mannen har et mer akutt behov for eksorsisme enn menneskene han herjer med.

Men jeg har aldri sett mennesker der jeg har tenkt at: Ja. Han eller hun er besatt av et ondskapsfullt åndsvesen med egen personlighet, også kalt demon.

Jesu verdensbilde

Hovedgrunnen til at mange kristne fortsatt tror at demoner finnes,­ er at Jesus drev ut demoner. ­Beskrivelsen av menneskene han behandlet minner veldig om psykisk sykdom, men for noen sitter det langt inne å avvise Jesu eget verdensbilde, slik det beskrives i Det nye testamentet. Mange kristne vil få dårlig samvittighet av å tenke annerledes om dette, det handler om tilliten til Guds eget ord.

Jeg tror fortellingene handler om noe så enkelt som at Jesus virket i en verden som ikke ante noe om psykoser og epileptiske anfall. Hadde han kommet trekkende med våre moderne diagnoser ville han antakelig blitt korsfestet før tiden.

Samtidig hadde den Jesus jeg leser om i Bibelen en helt spesiell evne til gi nedbrutte mennesker verdigheten tilbake. Det forundrer ikke det minste at han kalte dette vonde, som plaget så mange mennesker, for demoner – og dermed fortalte dem at det ikke var dem som var sånn, det var noe utenfra som hadde skadet dem.

Jeg kan godt se for meg at når en mann med en sånn autoritet og styrke bokstavelig talt åpnet himmelen for mennesker, lot dem få vite at den Gud de trodde­ tok avstand fra dem tvert imot ville være nær dem, kunne han få både sykdommer og demoner til å forsvinne.

Psykiatrisk behandling

Like fullt tror jeg at kristne – også de som tror på Bibelen fra a til å – nå kan bruke andre og mer presise navn på de demonene som herjet for to tusen år siden, og for så vidt gjør det fortsatt. Om ikke for ­annet, så for å hjelpe mennesker på best mulig måte – selve poenget i fortellingene om 
Jesu og apostlenes demonutdrivelser.

I dag er den best mulige ­måten svært sjelden Bob Larssons måte. Den best mulige måten er nesten­ alltid psykiatrisk behandling, ­terapi og medisin. Muligens kunne­ en psykolog også hjulpet Bob Larsson selv.

Samtidig finnes det så mange­ vitnesbyrd om at helbredelsen skjedde på en plutselig og uforklarlig måte, at bare de mest dogmatiske nyateistene vil ­avvise det som løgn eller innbilning. Svært mange medisinere og forskere mener det finnes helbredende krefter i kroppen og i psyken som kan iverksettes under gitte omstendigheter. For noen er dette Guds inngripen. Andre skriver det på kontoen for naturlige fenomener. Og mange spør om det trenger å være noen motsetning mellom de to forklaringene.

Men i de aller fleste tilfeller er det en møysommelig prosess å bli helbredet, både fra psykiske lidelser og andre sykdommer. Noen ganger blir vi ikke friske i det hele tatt. Det er en tung jobb for de fleste av oss å akseptere dette. Men det må vi.

Det bør alle quick-fixere ta inn over seg. Kanskje kan litt færre bli skadet.

Først publisert i Vårt Lands papirutgave, 9. juni 2017

Gå til innlegget

To verdener kolliderer

Publisert 12 måneder siden - 3899 visninger

Gir det mening å skjelne mellom å være homofil og å leve som det? Det kommer an på virkelighetsoppfatningen.

Det bråkte litt rundt Anne Gustavsen, redaktøren i Pinsebevegelsens ukeavis Korsets Seier, i forrige uke. Hun skulle bare ta opp«ubehagelige tema som vi ikke snakker om» i en lederartikkel, og kom til å formulere seg på en måte som skapte reaksjoner.

Gustavsen mente at homofili var ett av disse temaene. Men hun listet også en rekke andre ting man ikke liker å snakke om: «bruk av porno, baksnakking, ryktespredning, utroskap, løgn, fordømmelse, arroganse og annet skrot som gjør oss svake og handlingslammede som enkeltpersoner og kirker».

Folk reagerte såpass høylydt at Gustavsen så seg nødt til å rykke ut med en presisering. Hun forsto ikke at dette kunne skape så mye oppstyr. Hun «hadde ikke på noe tidspunkt rettet pekefingeren mot homofile, men heller mot kristne ledere og menighetsfellesskap som ikke våger å snakke ærlig om vanskelige temaer».

Det eneste som ble veldig tydelig i diskusjonen var at Gustavsen og hennes meningsmotstandere snakket fullstendig forbi hverandre.

Lasteliste

 Sett fra utsiden hjelper det ikke hvor mye Anne Gustavsen presiserer at hun ikke mente noe vondt med det. For dem som er uenig med henne er hun like homofob som dem som sier: «Jeg har ingen ting imot homofile, bare de ikke prøver seg på meg.» Den andre delen av setningen avslører så sterke fordommer om homofile at den slår den første delen i hjel.

Selv om Gustavsen bare mente å snakke om vanskelige tema plasserte hun nemlig homofil på en liste over laster .

For henne var det intet diskriminerende ved det. Som konservativ kristen har hun en annen virkelighetsoppfatning enn flertallet: Alle kristne må tåle å høre hva Bibelen sier om fristelser og synd. Det gjelder homofili, like mye som andre ting. De fleste kunne kjenne seg igjen i ett eller flere punkter på listen.

Forvirrende

 Det er behov for å forklare litt om denne virkelighetsoppfatningen, den framstår nemlig som særdeles forvirrende for mennesker som ikke kjenner konservativ kristendom.

Begrepet homofili – som legning og identitet – er faktisk ganske irrelevant i konservativ kristendom. Det står nemlig ikke ett eneste ord om dette i Bibelen, verken i det gamle eller det nye testamentet.

Der står derimot om «menn som ligger med menn». Altså en handling. I mosebøkene beskrives den som avskyelig. Det nye testamentet legger til at de som gjør dette «ikke skal arve Guds rike».

Dette er utgangspunktet for konservative kristne. Når homofili er noe du gjør, kan det også plasseres i kategorien etiske spørsmål. Og etiske spørsmål må det være lov til å være uenig om. Man diskriminerer ingen på grunn av det. Dessuten lever ingen av oss på den måten vi burde. Det må vi kunne snakke åpent om. Det viktigste er å ta inn over seg hva Gud mener om saken. Da kan vi få tilgivelse. Slik tenker konservative kristne.

Det går an å sette seg inn i denne virkelighetsoppfatningen og se at den har en indre logikk. I det hele tatt burde folk oftere forsøke ­akkurat det. For å forstå.

Uforanderlig?

Bevisstheten om den homofile legningen er kommet til mye senere. Først langt ut på 1960-tallet begynte folk å betrakte homofili som en statisk legning og homofile som en gruppe – omtrent som etniske eller religiøse grupper.

Befinner man seg i dette universet blir det meningsløst å skille mellom legning og handling. Påstanden at man ikke har noe imot homofile, det er praksisen man avviser, blir like krenkende som å si at man ikke har noe imot muslimer, bare de ikke praktiserer . Eller at man ikke har noe imot jøder, bare de ikke leversom det.

Akkurat nå utfordres denne identitetstenkningen. Stadig flere er påvirket av queer-ideologien, der kjønnsidentiet er noe flytende. Også mange homofile er nå enige i at legning kan endres. Så hva skal de konservative tro da?

Slik kan man fortsette.

Optimistisk.

Anne Gustavsen krenket noen, selv om hun – sett fra sitt eget ståsted – ikke ønsket å gjøre det. Vi andre fikk nok et eksempel på at det ikke er mulig å få et liberalt samfunn til å bli harmonisk.

Vi har ikke bare forskjellige meninger, vi befinner oss i ulike verdener med ulike verdier og ulik logikk.

Å reagere med sinne er naturlig når man føler seg krenket. Det gjør det vanskelig å forsøke å forstå hverandres verdener og stole på hverandres hensikter.

Det er likevel vel optimistisk å tro at kjefting er det som skal til for å få mennesker til å endre oppfatning i slike spørsmål.

Derimot kommer det til å bli behov for mye dialog framover. Det er i grunnen rart den pågår for fullt mellom kristne og muslimer, men ikke kristne imellom.

Først publisert i Vårt Land, 31. mai 2017.

Gå til innlegget

Retten til å kutte

Publisert rundt 1 år siden - 5480 visninger

Kristen-Norge er samstemte i sin støtte til jødisk omskjæring. Men skulle ikke kirken stille opp for de ­svakeste?

Den norske kristen­heten har ikke akkurat ­utmerket seg med ­rørende enighet de siste tusen årene. Sprikene i ­synet på svært mange samfunnsspørsmål er like store her som i samfunnet ellers. Desto mer oppsiktsvekkende er den massive avvisningen av Fremskrittspartiets vedtak om å forby rituell omskjæring av guttebarn.

Nå står de altså i flokk og rad og uttrykker sin støtte til Norges jøder: fra de innvandringskritiske, men akkurat nå hakket mindre Frp-entusiastiske ­israelstilhengerne, via de trauste sentrumsorienterte misjonsvennene, til de teologisk – og noen ganger også politisk – mer ­radikale tilhengerne av en relativt åpen folkekirke.

Over grensen

Det betyr ikke at omskjæring av guttebarn er ukontroversielt i kirkelige sammenhenger. Mange ser det problematiske i at et barn med ­religiøs begrunnelse skal utsettes for et kirurgisk inngrep uten å velge det selv. Men et forbud – det er langt over grensen, mener de.

Hva skjer? Skulle ikke kirken stille opp for de svakeste? De fleste kirkelig aktive sier nei til dødshjelp, både som frivillig ordning og som maksimumsstraff for kriminelle. De støtter sexkjøpsloven, og sier med noen få unntak nei til tiggerforbud og ja til kriminalisering av sexkjøp. Det handler om å stå på de utsattes side. Der er kirken stort sett kompromissløs. Men altså ikke på vegne av barna som legges under kniven.

Krystallklart

Begrunnelsene­ spriker. På den lavkirkelige høyre­siden handler det om en sterk kjærlighet til både Israel og det jødiske folket. Uten dekning i en eneste meningsmåling våger jeg påstanden at Fremskrittspartiet aldri har mistet så mange tilhengere på den kristne høyresiden som nå. For å si det sånn: Om Sylvi Listhaug henger på seg alle korsene hun har arvet og poserer med en studiebibel av typen Guds Ord, greier hun ikke å kompensere for partiets landsmøtesvik mot Guds utvalgte folk.

På den diametralt motsatte siden er tonen saklig og akademisk. Prosten og lederen for Mellomkirkelig råd i Den norske kirke, Kristine Sandmæl, begrunner sitt standpunkt med at «rituell omskjæring ikke er i strid med Barnekonvensjonen eller Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen».

Konklusjonen er en krystallklar støtteerklæring til forstander Ervin Kohn i Det mosaiske trossamfund, som fastslår at «du kan ikke forby brit milah, samtidig som du hevder å være for religionsfrihet».

Naivitet

I midten – i den grad man kan slå sammen misjons- og kirkefolket – finner du en kombinasjon av disse argumentene. Svært mange opplever et religiøst slektskap med jødene og har et nøkternt støttende forhold til staten Israel. Enda flere legger avgjørende vekt på religionsfrihetsaspektet.

Men det er noe annet her. Noe ikke alle vil snakke om, dels ­fordi det kan være vanskelig å begrunne, dels fordi det berører en sterkt følelsesladd tematikk:

Mange kristne tror ikke på alle dem som sier de er så opptatt av barnas beste i spørsmålet om omskjæring. Ikke at de sistnevnte mistenkes for å lyve, men kanskje for å være litt naive på sin egen kulturs vegne.

Kulturell begrunnelse

For det første ser de at engasjementet for barns intakte kropp ikke er konsekvent. Det omfatter for eksempel ikke inngrep av kosmetiske årsaker, som å sy inn utstående ører eller andre kulturelt aksepterte kroppsmodifikasjoner. Foreldres hensikt er selvsagt den beste, man ønsker at barna skal sikres en plass innenfor et større vi. Men av en eller annen grunn ser man ikke at denne kulturelle begrunnelsen ligner jøders begrunnelse for rituell omskjæring.

For det andre deler svært mange kristne et syn på menneskeverdet der et barn defineres som et barn, også før det er født. Det er et paradoks for dem at manges engasjement for barnet starter på ett eller annet tidspunkt under svangerskapet, mens man før dette tidspunktet kjemper for retten til å avslutte – ikke bare forhuden, men selve livet.

Som noen har antydet: Ville problemet vært løst dersom inngrepet kunne vært foretatt før fødselen, innenfor abortgrensen? Jeg prøvde ut spørsmålet på en bekjent, som svarte slik: «Vel, barnet måtte levd med konsekvensen av en omskjæring hele livet. Det måtte det ikke ved en abort.»

Traff noe 

Det hadde han for så vidt rett i. Hvilket av de to alternativene­ barnet selv ville foretrukket, får vi aldri en nøyaktig statistikk på. Et paradoks som fikk Espen ­Ottosen i Misjonssambandet til 
å skrive dette på sin facebookside:

«Store deler av befolkningen mener det er helt akseptabelt å bruke ekstrem ordbruk om omskjæring. Samtidig blir det å ta livet av et bittelite barn, fordi dette befinner seg i mors mage, betraktet som en så sentral menneskerett at fastleger som ikke vil bidra til dette, må regne med å bli utskjelt. Det sekulære Norge viser frem sin intoleranse i all sin gru.»

Nå har dette spørsmålet mange nyanser som Ottosen ikke berører. Men han traff noe. En fjerdedel av de nær 2.000 facebookvennene hans responderte på innlegget. Over 150 delte det. Og da snakker vi ikke om sinte ekstrem-kristne, snarere om den store majoriteten konservative troende som helst ikke uttaler seg om abort fordi det er så kontroversielt. Men som er glade når en gjør det for dem.

Glasshus

Det handler om øyet som ser. Eller kanskje snarere om øyet som ikke ser – den kulturelle og ideologiske bakgrunnen for sine egne standpunkter. Den har vi alle sammen, uansett ståsted, og den kan være like sterkt tilstede om den ikke er direkte religiøs. Vi avviser fort det vi ikke forstår, og glemmer at mange av de våpnene vi bruker mot andre også kan vendes mot oss.

Det kler et sekulært samfunn å innse at også sekulær ideologi kan ha sine ofre. Særlig i møte med en minoritet som har vært nær ved å bli utslettet mer enn en gang. Av kulturer som ikke har innsett sine egne slagsider.

Først publisert i Vårt Lands papirutgave, 20. mai 2017
Illustrasjon (utsnitt): Marvin Halleraker 

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere

Siste kommentarer

Roald Øye kommenterte på
Biskoper og kirkeledere utfordes.
9 minutter siden / 2247 visninger
Torry Unsgaard kommenterte på
Åndens mangfold
rundt 1 time siden / 2097 visninger
Kjellrun Marie Sonefeldt kommenterte på
Regjeringen vil fjerne Odelsloven.
rundt 1 time siden / 334 visninger
Åge Kvangarsnes kommenterte på
Åndens mangfold
rundt 1 time siden / 2097 visninger
Åge Kvangarsnes kommenterte på
Åndens mangfold
rundt 1 time siden / 2097 visninger
Åge Kvangarsnes kommenterte på
Åndens mangfold
rundt 1 time siden / 2097 visninger
Rune Holt kommenterte på
Dyrs rettigheter i Islam
rundt 2 timer siden / 465 visninger
Martin Sandstad kommenterte på
Dyrs rettigheter i Islam
rundt 2 timer siden / 465 visninger
Rune Holt kommenterte på
Åndens mangfold
rundt 2 timer siden / 2097 visninger
KarI Erik BirkeIand kommenterte på
Dyrs rettigheter i Islam
rundt 2 timer siden / 465 visninger
Martin Sandstad kommenterte på
Dyrs rettigheter i Islam
rundt 2 timer siden / 465 visninger
Les flere