Alf Gjøsund

Alder: 0
  RSS

Om Alf

Religions- og debattredaktør i Vårt Land

Følgere

Selvhjelp for et nytt år

Publisert 9 måneder siden - 3114 visninger

Åtte viktige egenskaper for deg som ikke bare vil overleve 2017, men kanskje til og med vokse på det.

Mine sosiale medievenner kan deles i to kategorier: De som la ut nyttårsbilde av seg selv og kjæresten med konfetti og champagneglass, sammen med et ønske om et forrykende og framgangsrikt nytt år. Og de som fortalte at de akkurat nå holder pusten fordi så mye kan gå galt i 2017, og som i ren selvterapi oppfordret alle til ikke å miste håpet ennå.

Selv har jeg stor sans for førstnevnte gruppe. De har en egen evne til å være opptatt av de små, nære tingene som unektelig ­betyr mye i livet: At man har det bra, sånn rent privat.

Samtidig må jeg tilstå at jeg har mest til felles med den ­andre gruppen: Pompøs som jeg er, ­føles det naturlig å snakke om de store tingene ved et årsskifte. Og selv om verden sannsynligvis ikke raser sammen i år, så biter jeg meg nervøst i leppa når jeg tenker på hvilken farlig retning alt er i ferd med å ta.

Av samme grunn greier jeg ikke å nøye meg med å håpe. Jeg trenger verktøy som sørger for at jeg ikke bare overlever, men kanskje til og med utvikler meg i motsatt retning av det jeg frykter. Jeg kan ikke snu utviklingen, men jeg kan kjempe imot, bite fra meg der jeg får mulighet. Derfor har jeg laget en personlig liste over egenskaper jeg utvilsomt får bruk for i 2016.

1. Evnen til empati

Kanskje er det bare meg, men jeg føler det hardner til. Er det fordi jeg ­akkurat har oppdaget at nettsteder med videoer av drap, selvmord og henrettelser har et enormt publikum i den oppvoksende generasjonen? Er det fordi jeg legger mindre merke til tiggerne på gaten enn før? Fordi jeg blir stadig flinkere til å takle misforholdet mellom elendig­heten der ute og mitt eget ­relativt luksuriøse liv? Det finnes en bevegelse som vil gjøre selv veldedighet til et spørsmål om beregning og matematikk. Sikkert vel og bra, men den dagen vi mister evnen til medfølelse med den vi står overfor, mister vi alt.

2. Evnen til takknemlighet

Vårt økonomiske system har en innebygget bombe: Den baserer seg på en urettferdig verdensordning. Forbruket vårt er ­avhengig av at det fortsatt finnes billige råvarer og nesten gratis arbeidskraft – altså at medmennesker forblir fattige. Jeg vet det i teorien­, men griskheten og egoismen vinner alt for ofte. Motvekten er takknemlighet for det jeg har, i stedet for å være opptatt av det jeg skal skaffe meg. Takknemlighet er en skremmende vanskelig dyd å forholde meg til.

3. Evnen til å se helheten

Alt var enklere før populismen. Da stemte vi inn politikere vi hadde­ tillit til for at de skulle ta de store avgjørelsene for oss. Medieutviklingen har tatt fra dem denne friheten, med god hjelp fra dem selv. Det kan være et ­demokratisk gode at velgerne nå også ­avgjør detaljsakene, men samtidig et demokratisk problem fordi så mange mangler helhetlig blikk. Miljøtrusselen, flyktningkrisen og kampen mot ekstremisme er eksempler på ­saker som vi vil tape hvis vi lar vår egen lille horisont avgjøre hvem vi stemmer på.

4. Evnen til ydmykhet

Jante­loven var helt sikkert en viktig årsak til både stagnasjon og ­intoleranse. Nå lurer jeg på om den må hentes fram igjen. For skal jeg være ærlig, har jeg lært mye av mennesker jeg ikke trodde­ kunne lære meg noe. Det er ikke uten grunn at hovmod – overdreven stolthet, ringeakt for andre – er nummer én på listen over dødssynder. 2017 blir året for å lytte mer til andre, bli mindre skråsikker og mer nyansert.

5. Evnen til utholdenhet

Ting tyder på at noen har bestemt seg for å føre en utmattelseskrig mot kunnskap og saklig meningsutveksling. Jeg har stor forståelse for dem som ikke orker mer, som går lei usaklighetene og dropper kampen. Siden det er en floskel at kampen ikke kan vinnes av dem som gir opp, vil jeg heller minne seg selv om den viktigste grunnen til å holde ut: Den som gir opp mister seg selv.

6. Evnen til å holde munn

Hva tenker du på? spør Facebook. Vi går fem på og buser ut med det vi tenker og føler akkurat nå, uten å huske den gamle regelen om å telle til ti. Et av de hyppigste spørsmålene som kommer inn til redaksjonen, er spørsmålet om å få slette tidligere uttalelser på nettet. Selv om vi bare i helt spesielle tilfeller kan gjøre dette, har jeg stor sans for å angre. Det er det nest beste, etter å telle til ti før man klikker på «publiser».

7. Evnen til å le

Når så få greier å tenke seg om, er vi i gang. Sinne avler som kjent mer sinne. Det er bra med engasjement, men kjefte­samtaler har en tendens til å bli lite konstruktive. Lær av britene, som aldri går glipp av muligheten til å se med skråblikk på situasjonen. Om vi lar en velment ironisk morsomhet følge smilet, får heller våge seg.

8. Evnen til å skru av

Skal vi overleve, må vi samle krefter, bli forankret i oss selv. Religiøse mennesker har dyrket stillheten i flere tusen år. Først nå har ­resten av verden begynt å oppdage den. Les for eksempel Erling Kagges bok Stillhet i støyens tid. Den er så lettlest at en tolvåring kan forstå den og så utfordrende at en åttiåring kan bli skremt. For Kagge har rett: Det lukter feighet av vår vegring mot å bli kjent med oss selv.

Følg kommentator Alf Gjøsund på Facebook 

Gå til innlegget

Den tapte barnetroen

Publisert 9 måneder siden - 3754 visninger

Vi hører ofte om problemene autoritær forkynnelse kan skape, men glemmer at den varme, inkluderende ­forkynnelsen er medskyldig.

Hun gråt sårt, Sara Jessica­ ­Desantiago fra Libya, da hun i programmet Mellom himmel og jord på NRK P1, fortalte om troen hun hadde mistet.

Hun hadde vokst opp med et bilde av profeten Muhammed som «god, varm og inkluderende». Så fant hun ut at han bare var et vanlig menneske. At han bare hadde vært et symbol for det gode.

– Han sa mye grusomt også. Jeg ble så skuffet over ham. Det var tøffere for meg å miste ­Allah og Muhammed enn å miste familien min, sa hun.

Ikke for dem

Julaften var barne­tro tema i Vårt Land. Saken inneholdt 12 sitater fra kjendiser som har erklært at de fortsatt har barnetroen intakt.

Jeg har møtt mange av dem som har mistet barnetroen. ­Tapet er noe av det mest smertefulle de har vært gjennom.

Felles for dem er at det vakreste de visste, fundamentet i livet, en dag var borte. For Desantiago handlet det om bildet av profeten Muhammed. For mange i den kristne norske kulturen handler det om bildet av Jesus. Det stemte ikke likevel at han hadde omsorg for dem, at han hørte dem, at «som dagen er, så skal din styrke være». Ikke for dem.

Da de trengte ham, var han der ikke. Hadde han noen gang vært der?

Raseri

Noen ganger har de fortalt om sangene. Blott en dag. Eg veit ei hamn. Lær meg å kjenne dine veie. O Jesus du som fyller alt i alle. Om hvor uendelig vakkert, og samtidig uendelig vondt det er å høre dem.

Nå handler sangene om brutte løfter. Om sviket fra ham som ikke kunne svikte.

Noe av det som beveget ved fortellingen til Sara Jessica Desantiago var at hun var så bevisst på sin egen sorg.

Ikke alle er det. Noen ganger er raseri den beste beskrivelsen. Tekstene i avhoppergrupper på Facebook, og i debatten om religion og teologi, kan ose av forakt for dem som fortsatt tror.

Fra sidelinjen kan vi undre oss over de sterke følelsene. I hvert fall hvis vi ikke selv kjenner erfaringen av å bli grunnleggende sveket, av Gud, av de menneskene som sto i hans sted, eller av oss selv. Det gir andre forutsetninger for å forstå dette sorte hullet av skuffelse og sorg.

Den varme forkynnelsen

Vi hører mange ganger om problemene autoritær forkynnelse kan skape. Om hvor mange som blir støtt bort av harde bud og strenge regler.

Vi glemmer ofte problemene den varme, inkluderende forkynnelsen skaper. Den om en Gud som er en trygg havn. Som står fast når alle andre svikter. Som det er så godt å tro på.

Og forkynnelsen om fellesskapet som er så varmt: Hør hvor det stormer der ute. Her er det fredfullt og trygt.

Hva skulle man ellers si? At det er alt annet enn fredfullt og trygt på innsiden? At du mange ganger må stole på deg selv – i praksis?

Det finnes kanskje en barnetro som holder. Den som vakler, er den subjektive, ensidige troen som egentlig ikke tar inn over seg det skrøpelige, alle årsakene til tvil som står i kø.

Jeg sier egentlig, for man snakker selvsagt om alt det vonde, før man avslutter med at midt i det vonde er det så godt at ... Problemet er bare at midt i det vonde er det av og til ingen ting som er godt. I møte med den erfaringen blir Gud en teori.

Skaperen

Jeg elsket bede­husets og pinselokalets hverdagsnære Gud, men i mitt liv var han ikke. I likhet med apologetikkens retoriske, logiske Gud – troen der alt går opp. For meg går det ikke opp.

For meg ble voksentroen et møte med Skaperen, i det skapte. Riktig nok et skaperverk fullt av vondskap og lidelse, men også et skaperverk som strekker seg mot lyset, mot håpet og kjærligheten. For meg ble dette – ikke gudsbeviset – men gudshåpet.

Derfor ble julen min høytid. Ikke vet jeg om det er sant at Gud ble kjøtt, en del av denne ulykksalige menneskeslekten som forgjeves prøver å skape mening. Men hvis han finnes, da sitter han ikke på en trone i ensom majestet og dikterer uoppnåelige bud. Da forlater han denne tronen og kommer ned. Da identifiserer han seg med den kjempende, tapende verden, og gir seg selv i kampen. En annen Gud vil jeg ikke ha.

Det ble min voksentro. Den er der i kirken, som en to tusen år gammel linje, under alle ordene.

Jeg setter stor pris på debatt, den har lært meg mye. Men noen ganger lurer jeg på hvordan debatten om Gud, om verdier, tro og teologi, ville blitt om vi så hvor medskyldige vi er, alle vi som har snakket ham i hjel.

Vi er hverandres årsak til at gudsbildet ryker. Og noen ganger til at et bedre bygges opp. Gjerne begge deler samtidig.

Gå til innlegget

Automatisk stenging av profil

Publisert 9 måneder siden - 4045 visninger

Endringer i retningslinjene på verdidebatt.no.

Verdidebatt.no er et viktig forum for debatt om ideologi og samfunn. Samtidig ser vi at en rekke brukere har problemer med å følge retningslinjene. Det gjelder særlig følgende punkter under paragraf 4: 

1. Vis respekt, særlig for dem du er uenig med.

2. Unngå nedsettende karakteristikker, personangrep og trakassering.

3. Ikke så tvil om andres motiver.

4. Ikke fordrei andres meninger.

5. Diskutér sak og ikke person.

6. Hold deg til saken og unngå avsporinger (lag heller en ny tråd om du vil debattere et annet tema)

8. Ikke generaliser enkeltpersoner ut fra gruppetilhørighet.

Avstår

Vi har fått mange tilbakemeldinger om at potensielle innleggskribenter og deltakere avstår fra å bruke forumet på grunn av for mange brudd på disse retningslinjene. Dette ønsker vi å gjøre noe med, samtidig som vi erkjenner at det tar uforholdsmessig mye tid å stadig gå inn og redigere innlegg til skribenter som åpenbart ikke forstår hva god debattskikk innebærer. 

Vi erkjenner også at redigering av innlegg ikke er et tilstrekkelig virkemiddel for å oppnå denne forståelsen. Vi kommer derfor bare unntaksvis til å redigere bort det i innlegget som bryter med disse retningslinjene. I stedet vil hele innlegget normalt bli slettet. 

Når innlegget er fjernet, vil det bli helt usynlig. Det vil ikke ligge igjen en beskjed om årsaken til at det er slettet. Derimot vil forfatteren få en e-postmelding om slettingen, der innlegget refereres og slettingen begrunnes. 

Dersom en bruker mottar tre meldinger om brudd på retningslinjene i løpet av en måned, vil profilen automatisk, og uten ytterligere advarsel, bli stengt i en måned. Dette kan strammes ytterligere inn senere.

Retningslinjene

De nye retningslinjene vil bli slik:  

 «Ved tre brudd på retningslinjene i løpet av en måned, vil brukerprofilen automatisk bli stengt i en måned. Dersom brukeren viser at han eller hun ikke har tilhensikt å følge retningsljene, kan redaksjonen utestenge deltakeren for alltid. Ved særdeles alvorlige brudd på retningslinjene kan en debattant stenges ute umiddelbart. Eventuelle innvendinger mot slettingen av dine innlegg gjøres ved henvendelse til redaksjonen, ikke i diskusjonstråden på verdidebatt.no.»

Kom gjerne med synspunkter og spørsmål til denne endringen eller den generelle modereringen av verdidebatt.no under. 

Med vennlig hilsen
Alf Gjøsund
Religions- og debattredaktør Vårt Land

Gå til innlegget

Saken som ikke fenger

Publisert 9 måneder siden - 688 visninger

Skal vekkelseskristne vekkes for klimasaken, må det skje fra talerstolen. Der er det ikke nok at den handler om ­sosialetikk.

Kirkeledernes klimaengasjement har hatt «stor positiv betydning og gitt også misjonsfolk økt bevissthet om den bibelske 
forvaltertanken», sa Petter ­Olsen, en av toppene i den lavkirkelige organisasjonen Indremisjonsforbundet, til Vårt Land på lørdag.

Klarere kan det vel ikke sies at det tverrkirkelige tiårsprosjektet Skaperverk og bærekraft har lykkes med sin visjon: At kirkene og de kristne organisasjonene skal bli pådrivere for klima­bevissthet og bærekraftige samfunn.

Problemet er bare at på nettstedet til Sambåndet, det samme Indremisjonsforbundets hovedorgan, ble det ikke publisert en eneste artikkel i 2016 om klimaet og den bibelske forvaltertanken.

Sikkert bare en ren tilfeldighet, tenkte jeg, og undersøkte 
om det samme gjaldt nett­siden til ­Utsyn, hovedorganet til Misjons­sambandet, den største misjons­organisasjonen i Norge. Men ­heller ikke her fant jeg artikler fra det siste året om temaet.

Ingen klimavekkelse

Da Vårt Land og Grønn hverdag i 2011 miljøtestet 23 kristne sommerstevner, strøk 15 av dem. Tendensen var klar: Jo mer lav­kirkelig og vekkelsesorientert en organisa­sjon er, jo mindre opptatt er man av det Olsen kaller «den bibelske forvaltertanken». 
Minst oppmerksomhet var det i Misjonssambandet, Indre­misjonsforbundet og ulike ­
grener av Pinse­bevegelsen.

Apropos sistnevnte, jeg sjekket nettsiden til Korsets Seier også. Mye bra stoff. Men ingen ting om klimaet i år, der heller.

Sluttrapporten fra Skaperverk og bærekraft, forteller det ­samme: Menighetene i Den ­norske kirke har det høyeste ­klimaengasjementet, uten at det på noen som helst måte tar av. I frimenighetene er det derimot svært så labert.

Og nok en gang ser vi det: Jo nærmere vekkelsestradisjonen 
en kirke eller organisasjon ­befinner seg, jo mindre er klimaengasjementet. Pinsebevegelsen, Adventistsamfunnet og Frelsesarmeen sendte ikke engang svar på spørsmålene da Skaperverk og bærekraft-prosjektet skulle evalueres.

Urettferdig

Jeg kunne sikkert kritisert Skaperverk og bærekraft for ikke å ha nådd ut til frimenighetene. Jeg kunne for eksempel analysert prosjektets språk og tiltak, og stilt spørsmål om tilnærmingen har tatt ­vekkelsestradisjonen på alvor.

Det ville i så fall vært urettferdig og lite konstruktivt. Man har ikke akkurat badet i penger. Det er helt naturlig å målrette tiltakene 
mot de menighetene man har størst muligheter for å lykkes i.

Det går selvsagt også an å løfte pekefingeren mot vekkelseskristne menigheter og orga­nisasjoner. Anklage dem for ­likegyldighet, for å ikke bry seg. Det ville heller ikke vært så rettferdig. Vekkelseskristne har et sterkt og positivt engasjement for sine medmennesker på en rekke felt.

Uten pekefinger

Da er det mer interessant å spørre hva som gjør at for eksempel Misjonssambandets generalsekretær Øyvind ­Åsland – som selv ble klimafrelst på Lausanne-konferansen i Cape Town i 2010 – ikke makter å endre 
holdningen til misjonsfolket?

Litt av svaret gir seg selv. Skal vekkelseskristne vekkes, må det skje fra talerstolen. Og på talerstolen er det ikke nok å snakke om etikk, etikken må handle om kristenlivet.

I vekkelsesmiljøer handler kristenlivet først og fremst om å spre det kristne budskapet slik at andre mennesker blir kristne. Det diakonale arbeidet knyttes gjerne opp til det samme. Og ser du på hvordan misjonslederne har begrunnet sitt sosialetiske engasjement, så er punkt én at kulturen bør bevares kristen fordi det understøtter forkynnelsen av evangeliet.

Andre tema i forkynnelsen, som spiritualitet og åndelig ­utvikling, er man litt mindre opptatt av i disse miljøene. Det vil si: Mange er opptatt av det, men opplever at de må utenfor sin egen sammenheng for å få det. 


Fotspor

Men dette er i ferd med å snu. I Korsvei-stiftelsen har de snakket om at kirken må finne til­bake til sine åndelige røtter i mange år. Man snakker om å etterlate seg slike fotspor Jesus ville etterlatt seg. Om å identifisere seg med de fattige og sårbare, slik han gjorde det. Om å være et eksempel til etterlevelse, slik han var det.

Hvis Åsland ønsker grønn teologi, kan det rett og slett hende han må knytte det til det de gamle 
kalte helliggjørelse: Å bli preget 
av Kristus.

I den pietistiske forkynnelsen, som har satt sitt sterke preg på både pinse- og misjonsbevegelsen, handlet det om å avstå fra verdslige gleder, som kino, teater og dans, men også om «gudsfrykt med nøysomhet», og å tjene sine medmennesker, slik Kristus gjorde.

Også i dag handler det om å velge livsstil ut fra en tolkning av hva som kan skade meg selv og min neste. Derfor trenger misjonsfolket og pinsebevegelsen den grønne teologien.

Selv om noen stritter imot, så går det i denne retningen blant vekkelseskristne også.

Problemet er bare at det går sakte. Og verden endrer seg så fort.

Innlegget sto på trykk i Vårt Land 20. desember 2016

Følg kommentator Alf Gjøsund på Facebook.

Gå til innlegget

Valget som endrer visjonen

Publisert 10 måneder siden - 551 visninger

Åtte av 13 «liberale» kirkerådsmedlemmer stemte ­«konservativt» i bispevalget. Det vil endres manges tanker om Den norske kirkes framtid.

Bare to av 15 medlemmer i det Kirkerådet som var samlet før helgen, er på den konservative siden i spørsmålet om likekjønnede ekteskap. Da det samme rådet før helgen torsdag utnevnte ny biskop i Den norske kirke, stemte hele ti av dem for en konservativ kandidat  

Det vil endre manges oppfatning av aksen liberal/konservativ i Den norske kirke. Det vil endre manges oppfatning av organisasjonen Åpen folkekirke. Og det endrer garantert manges tanker om hvordan Den norske kirke vil se ut i framtiden.

Andre spørsmål avgjorde. Siden motstanden mot kvinnelige prester for et par tiår siden ble en sak for spesielt interesserte, har homofilispørsmålet vært den store skillelinjen i kirken. På hver sin side av dette skillet ville man ha «sine» folk inn i kirkens maktorganer.

Bispemøtet er et av de aller viktigste organene. Hver utnevnelse av en biskop med konservativt syn på ekteskapet ble sett på som et nederlag for den liberale fløyen. På den andre siden var følelsene om mulig enda sterkere.

Etter kirkemøtevedtaket om liturgi for likekjønnede tidligere i år, er det ikke lenger slik. Avgjørelsen er tatt, det er bare formaliteter som gjenstår før homofile kan gifte seg i kirken.

Derfor valgte åtte av 13 «liberale» kirkerådsmedlemmer å se bort fra denne saken da de utnevnte biskop, selv om de var fullt klar over at valget deres ville gi «konservativt» flertall i Bispemøtet.

Sprik i enigheten

Det er mange forhold som spiller inn når en biskop skal velges. Blant annet er Stavanger bispedømme bibelbeltets spenne. Avtroppende biskop Erling Pettersen møtte mye motstand de første årene. Til Vårt Land sa han i forrige uke at «jeg unner ikke min etterfølger, uansett hvem det blir, det jeg opplevde».

Det ville antakelig ikke blitt lettere for TF-teologen Torstein Lalim. Han ville blitt symbolet på at kirkevalgets vinnere ikke mente det de sa i talene sine, at de ville gi sine meningsmotstandere rom i kirken. For hvor skal man gi konservative et rom, om ikke i et av de mest konservative bispedømmene?

Det er heller ikke tvil om at en del av Kirkerådet faktisk mente at Braut var den beste kandidaten, hvis man så bort fra den allerede avgjorte kampen for likekjønnede ekteskap. Redaktør Tarjei Gilje i avisen Dagen tar feil når han skriver at «om Åpen folkekirke skulle ha valgt på fritt grunnlag, ville de neppe ha trengt så mye som fem minutter på å bestemme seg for Torstein Lalim.»

Åpen Folkekirke er ingen ensartet aktivistgruppe som konsekvent står bak «sine egne» i alle avgjørelser. Faktum er at organisasjonen spriker i synet på en rekke spørsmål, ikke minst hvor radikal teologien skal være og hvordan demokratiet skal forankres i kirken.

Skuffelse

Det blir garantert oppvask når organisasjonen kommer sammen til årsmøte i januar. Mange av medlemmene er dypt skuffet. De forventet en utnevnelse som markerte at «deres side» faktisk hadde flertall.

Noen roer seg kanskje når støvet legger seg. Ved å vrake vinneren av den kirkelige avstemningen, Karmøy-prosten Helge S. Gaard, markerte Kirkerådet i det minste at de ikke er bundet av det kirkelige votumet. Det kan få betydning når nye biskoper skal utnevnes. I Nidaros er man allerede i gang. Dernest ligger Oslo, Tunsberg og preses i løypen.

Spørsmålet er om dette er nok for Åpen folkekirkes medlemmer. Noen vil muligens kreve endringer i ordningen for bispeutnevnelser for å sikre utnevnelse av biskoper fra Det teologiske fakultet, som står i en mer radikal teologisk tradisjon. Slik det er nå, må Kirkerådet velge blant de tre kandidatene som får flest stemmer i den kirkelige avstemningen. Det er ikke bare lett for radikale kandidater å nå opp her.

Tungt

Om ny valgordning for biskoper kan bli en samlende sak, er likevel ikke sikkert. Ikke alle i Åpen folkekirke er opptatt av progressiv TF-teologi. For ikke å snakke om mindre aktive kirkemedlemmer, de bryr seg ikke om teologi i det hele tatt. De bryr seg om symbolsaker. Det kan bli vanskelig å gjøre valgordning for biskoper til en slik symbolsak. Det kan bli tungt å finne andre symbolsaker.

Uten slike saker kan det bli like tungt å mobilisere til kirkevalget i 2019. Om Åpen folkekirke greier å gjøre en forskjell – hvis de i det hele tatt eksisterer – er et åpent spørsmål.

Den viktigste erkjennelsen av forrige ukes bispevalg er derfor at Den norske kirke er like treg å snu som en gammel supertanker. Kursen er justert et par hakk. Noe tyder på at det kan bli med det.

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 13.12.2016

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere

Siste kommentarer

Knut Nygaard kommenterte på
Når nazistene marsjerer
1 minutt siden / 1281 visninger
Leif GuIIberg kommenterte på
Preterisme på frammarsj
3 minutter siden / 38 visninger
Oddbjørn Johannessen kommenterte på
Når nazistene marsjerer
26 minutter siden / 1281 visninger
Daniel Krussand kommenterte på
Vi trenger KrFs Line Hjemdal som landbruksminister..
44 minutter siden / 209 visninger
Hermod Herstad kommenterte på
Når nazistene marsjerer
rundt 1 time siden / 1281 visninger
Mona Ekenes kommenterte på
Her er ikke jøde eller greker
rundt 2 timer siden / 1679 visninger
Georg Bye-Pedersen kommenterte på
Når nazistene marsjerer
rundt 2 timer siden / 1281 visninger
Marte Ugedal kommenterte på
Mot til å håpe
rundt 2 timer siden / 574 visninger
Daniel Krussand kommenterte på
Sekularistenes tapte århundre
rundt 2 timer siden / 173 visninger
Oddbjørn Johannessen kommenterte på
Når nazistene marsjerer
rundt 2 timer siden / 1281 visninger
Knut Nygaard kommenterte på
Når nazistene marsjerer
rundt 2 timer siden / 1281 visninger
Oddbjørn Johannessen kommenterte på
Når nazistene marsjerer
rundt 3 timer siden / 1281 visninger
Les flere