Alf Gjøsund

Alder: 1
  RSS

Om Alf

Konstituert sjefredaktør i Vårt Land

Følgere

Kunsten å berøre

Publisert rundt 1 år siden

Det handler ikke lenger bare om prekenen. Dagens menigheter vil gi deg totalopplevelsen.

I Norge begynte konkurransen på livssynsmarkedet med Hans Nielsen Hauge: Det vil si, Hauges vakte venner valgte ikke bort noe, de kombinerte forkynnelsen i vennesamfunnet med den tradisjonelle gudstjenesten. Men da konventikkelplakaten senere ble opphevet i 1842, og bedehus og frikirker ble et alternativ, var det i full gang.

De nye alternativene hadde et fortrinn: Interesserte tilhørere. Kanskje var det derfor patosen ble tydeligere enn i statskirken – ingen ting engasjerer predikanten mer enn et publikum som sluker hvert ord. Men den nye kristendomsformen var også inderligere. Det handlet om å bli berørt.

Virkemidler

Selvsagt var det mer enn følelser – Den hellige ånd var også med. Noe kunne likevel tyde på at Ånden hadde de beste arbeidsvilkårene når forkynnelsen brukte visse virkemidler: Gode historier. Dramatisk stemmebruk. Et direkte budskap som gir mottakeren følelsen av å være spesiell – at Gud taler til deg. Og, etter hvert: bakgrunnsmusikk sammen med innbydelsen.

Nå er alle disse virkemidlene stjålet av reklamen og underholdningsindustrien. De er proffere og gjør det bedre enn selv den beste predikant. Det betyr ikke at menighetene er tomme for virkemidler. De har fortsatt et fortrinn: totalopplevelsen, der alle ting betyr noe, men den sosiale tilhørigheten betyr mest. Samtidig er «markedet» segmentert, «brukeren» er selektiv, og ingen kan regne med å treffe alle.

Et hjem

Mandag lanserer vi en ny spalte her i avisa: Gudstjenesteanmeldelsen. Vi er klar over at en gudstjeneste ikke kan vurderes uten deltakelse, kun den som allerede har funnet sitt åndelige hjem, kan bedømme det. Men vi vet også at mange mennesker – kanskje kan de kalles vår tids pilegrimer – går rundt og leter etter sitt hjem, uten å finne det.

De færreste oppsøker nye menigheter fysisk, det krever for mye engasjement og mot. Derfor gjør vi forarbeidet for dem, sender en person rundt i hovedstadens menigheter. Vi lar personen være anonym, og sier ikke om det er en mann eller kvinne – men kaller vedkommende St. Birgitta, etter pilegrimenes skytshelgen.

Hensikten er ikke å snakke menighetene opp eller ned. Vi gir ikke terningkast, bare et kart for tørste sjeler til ørkenens oaser.

Og så innrømmer vi at anmeldelsen er en svært personlig sjanger. St. Birgitta er subjektiv og kan ta feil. Vi er ikke engang sikre på hva St. Birgitta ser etter, eller hvorfor han eller hun legger merke til bestemte ting. Men vi tror at det vil bli nyttig lesestoff.

Mandagens anmeldelse har tittelen Som å gå attende i tid. God lesning!

Gå til innlegget

Tvedts nærlesning

Publisert rundt 1 år siden

Jeg tror ikke på deg, Terje Tvedt. Du har ikke «nærlest» Vårt Lands ledere mellom 2001 og 2015.

Hege Storhaug, Vebjørn Selbekk og Visjon Norge-tilknyttede Norvald Yri jubler. De har alle lest Terje Tvedts bok Det internasjonale gjennombruddet. De er begeistret. Og de nevner spesielt Tvedts funn etter å ha «nærlest» Vårt Lands ledere i perioden mellom 11. september 2001 og 1. november 2015.

Ifølge Tvedt har avisen i hele denne perioden ikke hatt en eneste lederartikkel som inneholdt eller målbar kritikk av 
islam som religion eller politisk ideologi, eller som nevnte noe negativt om Koranen eller islamske trossetninger og tradisjoner. Han oppsummerer avisens holdninger med ordene «ettergivenhet» og «bekymringsløshet».

Ikke linjebrudd

Jeg må innrømme at jeg holdt på å forbigå Tvedts påstander i stillhet. Det er så mange som har påpekt
 at han tillegger menings­motstandere synspunkter de 
ikke har og trekker slutninger 
på et tvilsomt faktagrunnlag.

Dessuten uttaler han seg om Vårt Land under en annen sjefredaktør enn dagens. I en hektisk arbeidshverdag er det fristende å tenke at dagens redaksjonelle ledelse ikke hefter for gårsdagens linje, la fortiden svare for seg selv.

På den andre siden har det ikke skjedd noe linjebrudd i Vårt Lands tilnærming til
 temaene Tvedt er opptatt av. Vår nåværende sjefredaktør Åshild Mathisen var lederskribent i
 deler av perioden Tvedt analyserer, det samme var både politisk redaktør Berit Aalborg og jeg selv. For ikke å nevne at den som har skrevet mest om temaet, vår tidligere samfunnsredaktør Erling Rimehaug, fortsatt er kommentator hos oss.

I tillegg mistenker jeg at
 Tvedts påstander om Vårt Land er symptomatiske for hans behandling av kilder generelt. Det gjør det litt interessant å se nærmere på dem.

Seriøs religionskritikk

I stedet for det angivelig totale fravær av islamkritikk skal vi ha «gjentatt «som et mantra» at «det viktigste av alt var ikke å kritisere fordi det kunne føre til stigmaer som igjen kunne føre til islamisme».

Men hva betyr for eksempel å kritisere islam, eller islamske trossetninger? Tvedts syn på 
islamkritikk minner om nyateismen, som tror den kritiserer selve kristendommen når den i realiteten bare krangler med marginale fundamentaliske retninger. Hvis ikke en historieprofessor forstår at religion ikke finnes i en «ren form» og at kritikk derfor må være spesifikk og presist adressert, hvem skal da forstå det?

Hvis Vårt Land drev den typen religionskritikk Tvedt har lett etter, ville vi vært useriøse. I perioden Tvedt nevner finnes derimot mange eksempler på at Vårt Land har kritisert både 
islamske staters og norske muslimers forhold til menneskerettigheter som religions- og ytringsfrihet, samt en rekke tradisjoner innenfor deler av den islamske kultursfæren, som heldekkende hodeplagg, kjønnslemlestelse, tvangsekteskap og æresdrap. For ikke å nevne at vi har kritisert islamisme og salafisme i ulike avskygninger.

I lys av dette er selvsagt påstanden om at for Vårt Land var «det viktigste av alt ikke å kritisere fordi det kunne føre 
til stigmaer» helt meningsløs.

Derimot ville det vært litt underlig å rette kritikken mot 
islam eller muslimer generelt når vi stadig – i samme periode – også intervjuet muslimer som målbar den samme kritikken. De hentet for øvrig argumenter fra den samme Koranen som Tvedt etterlyser et oppgjør med.

Analyser

Vi skal videre aldri ha vært opptatt av historiske analyser om den betydningen politiske forhold i Midtøsten har hatt for utvikling innenfor islam. Det er mulig disse analysene ikke først og fremst har skjedd i den smale spalten som har tittelen leder. Selv har jeg tilgode å se en eneste artikkel på fire-fem avsnitt av Terje Tvedt som gjør noe forsøk på det samme. Om han hadde forsøkt, antar jeg at analysen ikke ville fungert innenfor den sjangeren som en avis kaller leder.

Derimot har vi hatt en rekke analyser av denne typen skrevet av våre kommentatorer, spaltister og kronikører, ofte på den framskutte plassen som ligger to centimeter til høyre for lederartikkelen. Men de er ikke med i Tvedts nærlesning.

Men det mest bemerkelsesverdige ved Vårt Lands lederartikler, skriver Tvedt, er at «de ikke stilte noe seriøst spørsmål om det kunne finnes trekk i den islamske religionen, eller i den islamske tradisjonen, som kunne gi grunnlag for IS eller for islamsk terrorisme».

Jeg kunne nevnt lederen den 17. november 2015, som ikke spurte, men tok et klart oppgjør med dem som hevdet at islamsk vold og terror «ikke har noe med islam å gjøre»: «Det er avgjørende at muslimer, og ikke minst muslimske ledere og lærde, går i seg selv etter slike grufulle angrepet,» skrev vi.

Nærsynt

Det skjedde imidlertid noen dager etter rammene Tvedt hadde satt for sin granskning, så kanskje det ikke kan forventes at han skal ha fått det med seg.

Men lederen den 20. juli 2015, da: «Det er altfor lettvint å si at IS ikke har noe med islam å gjøre. IS begrunner sine handlinger ut fra islams hellige skrifter. Hvis muslimer skal føre en effektiv ideologisk kamp mot IS, er det disse tolkningene som må konfronteres. Det krever kunnskap, men også vilje til å utfordre tradisjonelle oppfatninger som mange muslimer står for».

Også i 2012 og 2013 tar ledere i Vårt Land tydelige oppgjør med de «mange i den muslimske verden» som ikke forstår at «å ta liv er en mye verre handling enn ord og bilder som håner det man holder hellig.»

For å være helt ærlig, professor Terje Tvedt: Jeg tror ikke på deg når du hevder at du har nærlest Vårt Lands ledere. Hvis ikke nærlest betyr lest på en svært nærsynt måte.

Gå til innlegget

Hyrdestav som våpen

Publisert rundt 1 år siden

Det er så du ikke tror det du leser: En menighetsleder som biter sine medlemmer, gir dem ørefiker, stikker dem med gaffel og slår med skohorn, antakelig av den lange metalltypen du får kjøpt på IKEA.

Tirsdag denne uken skrev vi nok en artikkel om Filadelfia i Knutby, hvor stadig flere rapporter forteller at de uhyggelige forholdene slett ikke stanset da pastoren Helge Fossmo i 2004 fikk livstidsdom for mordet på sin kone og drapsforsøk på naboen.

Tvert imot, Kristi brud, alias Åsa Waldau, fortsatte å regjere menigheten ved hjelp av både medpastorer og andre verktøy, formelt fram til 2009, og mer eller mindre reelt fram til 2016.

Og vi sitter og gnir oss i øynene og lurer på hvordan sånt kan skje. Vi snakker jo om vanlige mennesker, som altså lar seg utsette for en slik behandling i år etter år, uten å innse at denne menigheten kanskje ikke er noe for dem. Hvilke forutsetninger må være tilstede, hvilke mekanismer trer i kraft, hvorfor virker ingen psykologiske alarmsystemer?

Pastorspirer

Den enkleste delen av svaret er dette: Man tager ett stykk menneske med antisosial personlighetsforstyrrelse. Det finnes mange å velge blant: angivelig 2,5–5 prosent av befolkningen, det vil si kanskje så mange som 250.000 bare i Norge.

En studie omtalt i avisen Sydney Morning Herald hevder at det er like mange ledere med psykopatiske trekk i næringslivet som det er blant innsatte i fengsler – så mange som 21 prosent. Psykopater søker med andre ord makt. Dermed er de antakelig også overrepresentert blant pastorspirer og andre med lederambisjoner.

Faren er dermed stor for at menigheter uten systemer for tilsyn og kvalitetssikring får en leder med både vilje og evner til å gjøre andres liv til en forsmak på helvetet.

Selvrespekt

Spørsmålet er likevel ikke engang halvveis besvart: For disse menneskene trenger en hjord, en flokk som de kan plage med hyrdestaven, enten den er symbolsk eller har fysisk form av en gaffel eller et skohorn. Hvordan kan mennesker med respekt for seg selv la seg utsette for slike fornedrelser år etter år? Og vi snakker ikke nødvendigvis om spesielt ressurssvake mennesker – det finnes uttallige eksempler på at ofre for maktpersoner faktisk er helt normalt utrustede, det er noe helt annet i dem som er nedbrutt enn intelligensen.

Nøkkelen ligger nettopp i ordet selvrespekt . Det har vært snakket mye om hvordan voldsofre systematisk har fått brutt ned selvrespekten på en slik måte at selve kompasset, evnen til å vurdere både sin egen verdi og andres respekt for den, er blitt ødelagt.

På samme måte kan religiøse menneskers selvrespekt være en viktig målestokk for om troen er en reell, frivillig og personlig overbevisning, eller et påtvunget tankesett uten indre forankring. Det er et stort spørsmål om det siste i det hele tatt kan kalles tro.

Ansvar

Vi har snakket mye om usunt og autoritært lederskap i kristne miljøer, ikke minst i den såkalte Frelst-debatten. Selv har jeg skrevet om kjennetegn på autoritære ledere, og om etablerte kristne miljøer som unnlater å ta et oppgjør med dem, selv om alle røde lamper lyser. Kanskje burde vi snakke enda mer om hvilket ansvar alle kristne ledere har for å bygge opp medlemmenes – og da særlig ungdoms – selvrespekt, innenfor rammen av kristen forkynnelse.

Personlig har jeg veldig sans for det gamle uttrykket «det myndige lekfolk», et ideal fra Hans Nielsen Hauges tid, da man rev seg løs fra geistlighetens monopol på tolkning og forkynnelse.

Tanken var likevel aldri at man skulle være myndig og selvstendig i forhold til Bibelen og det man oppfattet som Guds bud. Det nye testamentet er full av oppfordringer til lydighet, den oppfattes som en forutsetning for troens liv, og innebærer et element av underkastelse.

Her befinner unektelig en av de største utfordringene for den autonomien som kjennetegner et menneske med selvrespekt. Spørsmålet er imidlertid hva denne underkastelsen betyr, om den handler om lydighet mot egen overbevisning, eller om lydighet mot andre mennesker.

Retten til opposisjon

Jeg mener kristne pastorer har et selvsagt ansvar for stadig å gjenta at «jeg vil forsvare din rett til å være uenig med meg» (gjerne «til døden», selv om akkurat det kan høres litt voldsomt ut).

En slik uttalelse vil imidlertid være malplassert i miljøer der teologien legger til rette for et uformelt makthierarki. Typisk for slike miljøer, er at de forkynner visse tegn som beviser og symboler på åndelig vekst og framgang, enten disse tegnene er såkalte åndelige gaver, teologisk kunnskap eller et fromt og hellig liv, noe man i den nytestementelige terminologien gjerne kaller Åndens frukter .

Det uvegerlige resultatet er at man får autoritet og status i den grad en er i besittelse av slike tegn. Å oppfordre til kritisk tenkning vil undergrave disse tegnenes verdi, og dermed hele autoritetsstrukturen.

Kanskje er hele problemet at man snakker om slike troens tegn på en uheldig måte. Personlig har jeg sans for et av bedehusbevegelsens slagord: «Ikke let etter troens frukter, for da forsvinner de!»

Dessuten bør man være kritisk til forkynnelse som knytter Guds kall til konkrete oppgaver. Det er riktig at den kristne historien er full av eksempler på mennesker som har opplevd at Gud har pålagt dem bestemte oppgaver, men i praksis er denne tolkningen gjerne retrospektiv. Dersom dette blir et krav som tres over hodet på unge i starten av livet, kan resultatet fort bli psykiske problemer.

I Det nye testamentet handler Guds kall først og fremst å leve sammen med Kristus, en slags plattform for livet, der man kan bruke sin tid, evner, interesser og egenskaper til Guds ære, men ikke et detaljert program. Hva lydigheten angår, snakkes det om troenslydighet, ikke om blind lydighet. Det førstnevnte handler om indre overbevisning, det sistnevnte om å oppfylle ett eller annet krav fra omgivelsene.

Videre bør denne lydigheten veies opp mot troens ydmykhet – nok et misbrukt uttrykk i kristen forkynnelse. Man tenker gjerne på en slags plikt til underkastelse, mens det snarere handler om å være klar over at det er svært mye man ikke vet .

I dagens avis forteller vi om to unge kvinner som opplever et kall til å starte menighet i Mo i Rana. Jeg tillater meg å tvile på at akkurat dette er Guds kall, og i stedet tro at ingen ting står eller faller ved om planen lykkes. Antakelig vil Gud bare at de skal ha et godt liv og tjene sin neste der den måtte befinne seg.

Forpliktelse

For noen er refleksjoner som dette totalt irrelevante, de er overhodet ikke kjent med en kristen tradisjon som stiller krav. Andre vil garantert bli provoserte fordi deres egen autoritet blir undergravd.

Det er ikke vanskelig å se at noen menigheter raskt vil få problemer om de gir medlemmene frihet og autonomi. Det er en kjent sak i miljøer som driver med kirkevekst at medlemmenes forpliktelse er en vesentlig faktor for å kunne vokse.

Problemet er imidlertid ikke forpliktelsen, men at Gud bringes inn i definisjonen av ordet på en måte som gjør at forpliktelsen får en avgjørende, eksistensiell betydning. Jo da, man kan få mange trofaste medlemmer på den måten, men man får like fullt medlemmer uten selvrespekt, medlemmer som er hjelpeløse neste gang det kommer en pastor som bruker hyrdestaven til å skade folk.

Og slike pastorer er det som sagt nok av.

Gå til innlegget

Hev stemmen!

Publisert rundt 1 år siden

Verdidebatt.no skulle vise at seriøs debatt var mulig på nettet. Ni år etter oppstarten er jeg usikker på om vi har lykkes.

'Selv i mine mest optimistiske stunder har jeg ikke drømt om det forumet vi nå har’, skrev daværende debattleder i Vårt Land, Espen Utaker, en måned etter lanseringen av verdi­debatt.no. Mot slutten av 2009 oppsummerte Helge Simonnes med å kalle nettstedet en suksess.

På en måte hadde de rett. På den tiden var nettdebatten stort sett anonym, noe som gjorde at seriøse debattanter vegret seg for å delta. Vårt Land krevde full identifikasjon, og gjorde en formidabel innsats for å få skribentene til å legge innleggene ut på nettstedet. Det lykkes vi med.

Ni år senere må vi konstatere at vi likevel ikke har greid å få til en representativ debatt på nettet. 95 prosent av innleggene er skrevet av menn. Det er for så vidt helt naturlig, siden 95 prosent av brukerprofilene også tilhører menn.

Verdidebatt.no er blitt et manne-debattsted.

Hersketeknikker

Da jeg startet som religions- og debatt­redaktør for et år siden visste jeg at debatten var dominert av gjengangere som brukte enhver mulighet til å terpe på sine egne favorittema: islam, innvandring, bibelsyn og kjønn.

Kvinner opplevde de samme hersketeknikkene her som ellers i samfunnet. Dyktige kronikkskribenter og spaltister vegret seg for å få sakene sine publisert på verdidebatt fordi den etter­følgende debatten ofte var useriøs og avsporende.

Mitt første tiltak var å gjøre kommentarfeltet fysisk mindre, samt å innføre et tøffere sletting- og utkastelses-regime. Vi kan leve med at debattanter uten respekt for sine medmennesker må finne seg andre nettsteder, men vi kan ikke leve med at halvparten av befolkningen – kvinnene – med god grunn føler seg uvelkomne.

Det hjalp litt, men bedret ikke problemet med manglende kjønnsbalanse.

Vi har noen nye tiltak i ermet. Blant annet vil vi innføre forhåndsgodkjenning av hovedinnlegg. Det vil øke kvaliteten ytterligere, men også minke aktiviteten. Det er en konsekvens vi kan leve med.

Grunnleggende

Antakelig er det ikke nok. Vi kan heller ikke gjøre det alene.

For dette handler om like­stilling på grunnleggende nivå i samfunnet. Mange kvinner har ikke tid til å engasjere seg i debatt. Statistikken viser at de fortsatt bruker dobbelt så mye tid på hus og hjem som menn.

Det handler også om likestiling i kirker og organisasjoner. Det er slett ikke bare i teologisk konservative miljøer at kvinner får misbilligende blikk – ikke minst fra andre kvinner – hvis de stikker seg fram. Og du trenger ikke følge miljøene veldig lenge før du oppdager at menn har heiagjenger, mens kvinner ikke har det.

Utfordringen går til lederne av disse organisasjonene. Dere kan snu dette. Dere  snu dette. Ikke ved å være passive, slik mange av dere har vært til nå, men ved å ta initiativ som gir kvinner frimodighet og ryggdekning.

Nye premisser

Noe skyldes nok også debattens karakter. I stedet for å bli en arena for kunnskap og nye perspektiver, utarter den gjerne til en brytekamp om definisjoner og virkelighetsforståelse. Den som får motstanderen på ryggen med retoriske grep vinner. Det er forståelig at mange kvinner ikke får kick av å delta i slike kamper.

Vårt ansvar er blant annet å utvikle debatt på nye premisser. Vi har gjort mye med journalistikken – jeg er overbevist om at det har betydd noe at vi har fått kvinnelig sjefredaktør – vi er blitt mindre konflikt­orienterte og mer opptatt av å gi leseren bakgrunn for egen forståelse. Internt maser vi sta­- dig om kjønnsbalanse blant intervjuobjekt og kilder.

Men debatten er fortsatt dominert av menn.

Samtidig er noe i ferd med å skje. Stadig flere yngre kvinner melder seg – ikke minst til Åshild Mathisen personlig – og sier at de ønsker å skrive for oss.

Nå lanserer vi Hev stemmen – en kronikkonkurranse for kvinner. Gjennom den vil vi få enda flere kvinner på banen. Premien er ikke en goodie-bag, men et stipend på 10.000 kroner til vinneren, samt et kommentator-kurs her i Vårt Land.

En av våre nye, tydelige stemmer, er Åste Dokka. I forbindelse med denne aksjonen sier hun:

«Offentlig debatt er et samarbeid. Du trenger ikke å eie hele sannheten for å være med. Men akkurat det du vet og kan, er en del av det som utgjør helheten. Slipper du ditt eget løs på verden, kommer du antakelig til å få brynt deg mot andre som eier andre delsannheter. Det kan være ubehagelig, men slik får vi en større og mer kompleks virkelighetsoppfatning.»

Jeg tror at flere kommer til å våge. Og jeg kan love at vi i Vårt Land ikke kommer til å gi opp før vi har oppnådd likestilling, også i verdidebatten.

Gå til innlegget

Virkelig liberal

Publisert rundt 1 år siden

Kompromisset om likekjønnet vigsel gjorde noe med Den norske kirke som få hadde forutsett.

30. januar 2017 fikk Den norske kirke det mange hadde savnet: En godkjent liturgi for vigsel av likekjønnede par. Endringen trådte i kraft 1. februar, og allerede klokken ett minutt over tolv ble det første homofile paret kirkelig viet i Eidsskog kirke.

Skredet uteble

For de som hadde ventet på dette i mange år, var det viktig at misnøyen til motstanderne ikke skulle få overdøve feststemningen. Det ble ikke så vanskelig. Siden alle visste hvordan historien ville ende, var de fleste protestene allerede unnagjort. Allerede i 2009 opprettet den mest konservative av de fire store lutherske misjonsorganisasjonene, Indremisjonsforbundet, et alternativt kirkesamfunn. I 2015 gjorde «storesøsteren» Misjonssambandet, det samme. Etter årets vedtak ble Normisjon i Agder også en kirke.

Fraksjonslederen på den konservative fløyen i Kirkemøtet, Øivind Benestad, leverte sin utmelding av Den norske kirke umiddelbart etter at vedtaket ble gjort. Ikke alle var lei seg for det. Men hans spådom om et det ville skje et skred av utmeldinger – selv antydet han mellom 5.000 og 50.000 – gikk bare delvis i oppfyllelse. Tallet på utmeldelser blir rundt 15.000, omtrent det samme som for to år siden. Blant de som fulgte Benestad var også noen profilerte prester på den teologiske høyresiden.

Prinsipper

Kanskje kunne de konservative ha vunnet valgkampen dersom de hadde brukt mer populistiske virkemidler. De kunne spilt på den motstanden mot homofile som faktisk fortsatt finnes i enkelte samfunnslag. De kunne spilt på frykten for endringer – som mange ganger er brukt politisk i andre saker.

Det gjorde de ikke. De ville ikke engang opprette et kirkeparti, fordi de var motstandere av partisystem. Det står respekt av en slik troskap mot sine prinsipper. For de konservative handlet dette verken om følelser eller homofobi, men om å sette sin forståelse av Bibelen først. Kanskje tenkte de også at de eneste de ville oppnådd, var å utsette saken.

Et rom

Kompromisset på Kirkemøtet handlet egentlig om å godta to likestilte syn på likekjønnet vigsel. Dette har – litt uventet – gjort noe med mange av dem som har engasjert seg i saken. De har fått utvidet sitt kirkesyn. De er blitt overbevist om at meningsmotstanderne ikke bare har en kristen tro, men også et legitimt teologisk ståsted. De erkjenner at dette må få konsekvenser. Det holder ikke å tolerere dem med et annet syn, de må også gis et rom der de kan praktisere troen sin. En slik forståelse har man for eksempel ikke i Svenska kyrkan.

Slik var det heller ikke i Den norske kirke før vedtaket. I realiteten betraktet begge sider på spørsmålet om likekjønnet samliv som kirkesplittende. De konservative sa det rett ut. Den andre siden sa det indirekte, ved å kreve at deres syn ble det eneste aksepterte. For eksempel argumenterte Åpen folkekirkes (ÅFs) daværende leder - Sturla Stålsett – for at kirken bare skulle ha én vigselsliturgi, og den skulle være kjønnsnøytral.

Senere godtok han og ÅF kompromisset om to likestilte liturgier. Mange mente at det skjedde etter press fra biskopene, som hadde gjort vedtak om nettopp dette, og dessuten hadde et kort i ermet: ÅF har ikke kvalifisert flertall i Kirkemøtet. Et samlet bispemøte kunne stanset saken, i hvert fall midlertidig.

Da jeg spurte Stålsett om dette ved en passende anledning svarte han: «Jeg ble faktisk overbevist om at to likestilte liturgier var det riktigste.»

Enhet

I ettertid har jeg vært på flere årsmøter og samlinger i regi av ÅF. Det er en ny tone der: I flokk og rad erklærer medlemmene sitt ønske om å gi rom for sine meningsmotstandere. Kirkerådet mente faktisk det de gjorde da de utnevnte en konservativ biskop i Stavanger. Den liberale kirken er blitt så liberal at den også anerkjenner konservative.

Det er ikke tvil om at denne innstillingen har hatt en dempende virkning på uenigheten blant de gjenværende i Den norske kirke. Sånn sett har Bispemøtet, ÅF og mange konservative vist at det viktigste for dem er å ivareta kirkens enhet.

Det er ingen selvfølge at denne gjensidige anerkjennelsen fortsetter. Nye spørsmål kan hisse opp nye aktører. Tålmodigheten kan ta slutt, fristelsen til å overkjøre hverandre kan ta overhånd.

Hvis det skjer, venter en mer turbulent framtid.

Artikkelen sto på trykk i Vårt Land, 30. desember 2017. Foto: Erlend Berge

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere