Alf Gjøsund

Alder: 0
  RSS

Om Alf

Religions- og debattredaktør i Vårt Land

Følgere

Queer-kirken neste?

Publisert 10 måneder siden - 2196 visninger

Toleransebølger møter klipper og skjær. Vinder og strømninger snur. Det kan fort skje i spørsmålet om kjønn.

Queer-bølge skyller over den norske kirke, skrev Klassekampen fredag i forrige uke.

Dermed synes de å bekrefte den nå utmeldte Levende folkekirke-lederen Øivind Benestads skrekkvisjon: At vedtaket i går om kjønnsnøytral liturgi vil åpne for en «dekonstruksjon av kjønn» i Den norske kirke.

Det er dette som er queer-ideologi: Kjønn er en sosial konstruksjon. Man er det kjønnet man føler seg som. Derfor bør man slutte å snakke om han ­eller henne, og i stedet bruke betegnelsen hen.

Sterkt overdrevet

Jeg har snakket med flere av Øivind ­Benestads meningsfeller i ­løpet av kirkemøtet som ­deler hans syn på framtiden. Men ­ingen av dem kan peke på noen i Kirkemøtet som faktisk mener dette.

Jeg har også snakket med flere av Benestads meningsmotstandere. Heller ikke de vet om noen som vil dekonstruere tokjønnsmodellen. De vil det i hvert fall ikke.

Flere kilder i kirkemøtet enn Benestad har ikke Klassekampen. Ryktet om en bølge er dermed sterkt overdrevet.

Vi så det tydelig da Kirkemøtet behandlet ny dåpsliturgi – for øvrig en av de sakene som skapte sterkest engasjement, nest ­etter vigselssaken. En god queer­innstilling ville vært å kreve­ ­uttrykket «i Faderens, Sønnens og Den hellige ånds navn» ­erstattet med det kjønnsnøytrale «i vår skapers, frigjørers og livgivers navn».

Sannsynligvis lander man i dag på at man valgfritt kan bruke sistnevnte uttrykk som en tilleggsforklaring. Men ­ingen har foreslått å fjerne de to hannkjønnsbetegnelsene i treenigheten.

Diskusjon

Det er ikke tvil om at queer-ideologien vil bli et diskusjonstema i Den norske kirke framover.

Klassekampen siterte kirkerådsleder Kristin Gunleiksrud Raaum, som i sin tale på Kirkemøtets første plenumssamling uttrykte ønske om «rosa kompetanse». Avisen kunne også sitere organisasjonen FRI – Foreningen for kjønns- og seksualitetsmangfold – på at de hadde hatt kurs for menigheter i Den norske kirke.

Organisasjonen står for en nokså­ gjennomført queer-ideologi, og arbeider for at «familiebegrepet ikke skal defineres ut fra religiøse eller kulturelle forestillinger om hva en familie er, eller ut fra ­heteronormative forståelser av ­familien og av foreldre».

Det er ingen ting som tyder på at Gunleiksrud Raaum legger en så radikal definisjonen av «rosa kompetanse» til grunn for sine visjoner.

Derimot ønsker mange kirke­møtemedlemmer å akseptere og inkludere transkjønnede. For ­eksempel Alex Ramstad, kirkemøtemedlem som er kategorisert som «kvinne» i fødselsattesten, men nå definerer seg som mann.

Få mener likevel at dette bør innebære en opphevelse av kjønnskategoriene. Det er heller ikke mange som tror det er realistisk å fjerne herre- og ­dametoalett-inndelingen i kirkebyggene.

Omstridt

Queer-ideologien har skapt diskusjoner i feministmiljøer over hele verden. De tradisjonelle feministene fortviler over at kvinner med mannlige kjønnsorganer hevder at også deres sak er kvinnekamp. At de skal ha rett til å bruke ­damegarderobene i svømmehallene. Mange queer-feminister ­ønsker også, som FRI, å åpne for ­polyamori og -gami.

De har tilsynelatende vind i seilene. I hvert fall hvis medie­oppmerksomheten skal legges til grunn.

Men det er skjær i sjøen her: Én ting er nemlig å akseptere at andre mennesker har en annen identitet enn en selv. Det ligger i tidens forståelse av toleranse.

En annen ting er å akseptere at ens egen selvforståelse og egne grenser omdefineres. Det er det som skjer hvis det blir slutt på definisjoner som mann og kvinne. Det er det som skjer hvis kvinner må finne seg i å dusje med mennesker som biologisk sett er menn.

Ingen automatikk

Historien viser at toleransebølger ­møter klipper og skjær. Vinder og strømninger snur. Det er ingen automatikk i at gårsdagens vedtak om likekjønnet vigsel betyr at veien nå ligger åpen for neste sjumilssteg. Verken i samfunnet eller i kirken.

Tvert imot har jeg snakket med flere i Åpen folkekirke som ­mener at det vil være naturlig å tone ned kampen for et utvidet LHBT-perspektiv. Det blir for smalt. Det blir for splittende.

På den annen side: Kirkens holdninger vil også i framtiden gjenspeile samfunnets holdninger. Det har den alltid gjort. De som vil endre kirken kan bare begynne i samfunnet.

Hvordan både kirken og samfunnet vil se ut når kjønnspolaritet ikke lenger er nødvendig for å lage barn, aner ingen av oss.

Foreløpig er det for tidlig å snakke om en bølge.

Gå til innlegget

Den vanskelige unnskyldningen

Publisert 10 måneder siden - 2975 visninger

Vil LHBT-ere ha en beklagelse som selv Levende folkekirkes far kan stille seg bak?

Det er ikke vanskelig å finne ting å beklage i kirkens LHBT-­historie. Bispemøtets uttalelse i 1954, for eksempel, der de kaller «homoseksuelle handlinger» for «perverse og forkastelige ting» – «en fare av verdensdimensjoner».

Eller biskop Dagfinn Hauges drøye uttalelse fra 1973: «personlig ser jeg på homofili som et handicap på linje med svekket syn, svekket hørsel, psykiske lidelser fra nevroser til psykoser, kleptomani ...»

Kommet videre

Den gangen var det få som reagerte. Det var gjerne slik man så på alt som avvek fra «normalen». Vil du ha flere eksempler, kan du spørre folk hva man mente om «negre, åndssvake og løsunger» for 40-50 år siden.

Vi må ikke glemme at homofili var forbudt ved lov i kongeriket Norge fram til 1972.

Jeg vet ikke om noen her på Kirkemøtet som ikke tar tydelig avstand fra dette i dag. Hele det institusjonelle Kristen-Norge har kommet langt videre, selv om noen enkeltpersoner henger etter.

Nå har vi en situasjon der selv Misjonssambandet, som mener homofili-spørsmålet er kirkesplittende, understreker at ­homofile er like mye verdt som alle andre, og at det ikke er verre med homofilt utenomekte­skapelig samliv enn ­heterofilt.

«Uretten.» 

Kirkerådsleder Kristin Gunleiksrud Raaum ønsker å beklage de belastninger som LHTB-personer er påført. Men hvis du spør kristne LHBT-erne om hva dette innebærer, vil de færreste nevne avdøde biskoper. Derimot vil de kunne­ nevne at partnerskapsloven ikke ble fulgt opp med en ­tydelig velsignelseshandling da den kom i 1993. At så mange fortsatt er imot likekjønnede ekteskap. At deres kjærlighet ikke er blitt anerkjent av kirken før i fjor.

Noen av dem vil kanskje nevne holdningene til den nå nedlagte aksjonen Levende folke­kirke. Leder og grunnlegger Øivind Benestad har tidligere uttalt at han melder seg ut når Den norske kirke vedtar en ­ekteskapsliturgi for likekjønnede.

Mange har antakelig opplevd seg krenket av ham, selv om få har vært så prinsipielle og saklige i debatten som ham. Årsaken er at han mener, og agiterer for, det kirken offisielt har ment fram til i fjor. Som halvparten – om noen måneder flertallet – av bispekollegiet fortsatt mener.

Munnkurv

Hvis kirkerådslederen skulle gitt den beklagelsen hun innerst inne ønsket, ville hun nok bedt om unnskyldning på kirkens vegne for at kirken hadde dette ­synet. Det kan hun ikke. Kompromisset som ble inngått på fjorårets kirke­møte – et kompromiss både Åpen folkekirke og en betydelig gruppe «konservative» har snakket opp – har gitt henne­ munnkurv. Hun kan beklage så mye hun vil på egne vegne. Men ikke på kirkens.

Det er også et spørsmål om hun vil få en tydelig beklagelse av at kirken har stemplet homo­seksuelle handlinger som synd. Vel er ordet gått av moten, med mindre det handler om oljeboring i Lofoten. Men i teologisk forstand betyr synd fortsatt handlinger i strid med Guds gode vilje. Og det er fortsatt legitimt i kirken å mene at likekjønnet samliv er en slik handling.

Hvorfor er det så vanskelig?

Fordi kirken ikke er en institusjon som først og fremst gjør ting. Den er en institusjon som tror. Den forvalter menneskers samvittighet og dypeste overbevisning – for ikke å si identitet. Det er denne identiteten som er utgangspunktet for det den gjør.

I de gamle, klassiske kirkesamfunnene er liturgien kanskje det viktigste utrykket for denne identiteten. Om folk ­endrer holdning, kan de likevel leve med en kirke som bruker de samme ritualene som den har gjort i 2000 år.

Slik er det ikke i de protestantiske kirker. I 500 år har ordet – teologien og forkynnelsen– fått størst vekt. Derfor handler så mye i kirken om å endre teologi, om å spikke på formuleringer og uttalelser. Det er ingen vei utenom.

Gå til innlegget

Dyp, dyp mistillit

Publisert 10 måneder siden - 796 visninger

Mandag sier et stort flertall på Kirkemøtet ja til ­likekjønnede ekteskap. Men enheten er sårbar.

Deler av kirken har sagt ja til homofile parforhold i snart 20 år. Kirkens Bymisjon var først ute. De ansatte en åpent lesbisk prest i 1998. Året etter gjeninnsatte biskop Rosemarie Køhn presten Siri Sunde som i Hamar Bispedømme, til tross for at hun hadde inngått partnerskap.

Senere har både biskoper og prester gjort sitt for å utfordre Den norske kirkes offisielle nei til homofilt samliv, både ved å ansette homofile prester og velsigne homofile partnerskap og ekteskap.

Alt dette kunne de fleste konservative leve med. For selv om kirken så mellom fingrene på uregelmessighetene, var kirkelæren noenlunde intakt.

Når Kirkemøtet om noen dager sier et endelig ja til likekjønnet vigsel, er kirkelæren ikke lenger intakt, slik de ser det.

Stridens kjerne

De siste åtte-ti årene har uenigheten handlet om synet på ekteskapet. Men stridens kjerne er synet på sex mellom to av samme kjønn. Dette er synd som fører til fortapelse, mener noen. Det er derfor de opplever at løgnen og vrang­læren nå er tatt inn i kirken.

Hvor dyp splittelsen er, viser uttalelser fra Bedehus-Norge. Man kan ikke være vranglærer­ og kristen samtidig, mener mange. Man vil nødig dømme ­enkeltpersoner, men Jesu dom over «den som forfører en av disse­ små som tror på meg» forteller dem hvor alvorlig saken er. En kvernstein rundt halsen ville vært bedre for den det gjelder.

For noen dager siden fikk vi et åpent tips på Vårt Lands facebookside. Innsenderen ønsket at vi skulle undersøke om kirkemøtedelegater og folk med verv i Åpen folkekirke ber og leser i Bibelen. Spørsmålet oste av dyp, dyp mistillit.

Vi ser det samme på den ­andre fløyen. Sinnet hos noen er så sterkt at man ikke makter å være høflig, langt mindre ta den andre i beste mening.

Det er forståelig. Det er lett å bli sint hvis noen frakjenner deg statusen som kristen.

Ikke alle konservative forstår årsaken til dette sinnet. De føler at raseriet er rettet mot deres tro. Mot deres tillit til Guds ord. Mot selve grunnvollen i kirken.

Når freden uteblir 

Lørdag skrev Vårt Land på lederplass om det store, tause sentrum, de som tross uenighet har forståelse for hverandres ståsted. De kan ikke se at spørsmålet bør splitte kirken. Årsaken til engasjementet ligger ikke i stridsspørsmålene, men i behovet for fellesskap, for sakramentene, for liturgien og en udødelig salmeskatt.

Mange av disse er glade for forliket som Kirkemøtet vedtar om noen dager – dersom det kan føre til fred i kirken. Dette var jo selve intensjonen bak forliket.

Men når freden uteblir, blir enheten er skjør. Noen av «vinnerne» vil gjøre rent bord. Har man et mandat, har man det. Også den andre siden utfordrer. Søndag brukte en rekke prester gudstjenesten til det som kan tolkes som en protest mot det nærstående vedtaket.

Og folk presses mot fløyene. Enheten undermineres.

Håp?

Det blir ikke ro før det bygges bro mellom ytterfløyene. Er det håp? Kan mistilliten dempes? Kan de mest konservative i det minste anerkjenne dem på andre ytterfløy som kristne, slik påtroppende biskop Ivar Braut har kommet til for sin egen del?

Og er det håp om at den andre fløyen kan se gjennom ordene til dem som ikke anerkjenner dem som kristne, og i stedet se mennesker som forsøker å være tro mot sin samvittighet og Kristus?

Bare det kan gi en varig ro i Den norske kirke.

Det kan skje, men det vil ta tid. Mye avhenger av folk som Ivar Braut og biskop Halvor Nordhaug på den ene siden og kirkerådsleder Kristin Gunnleiksrud Raaum og Åpen folkekirke-leder Gard Realf Sandaker-Nilsen på den andre. Nye utspill fra fløyene, og situasjoner som oppstår, kan kreve at de tar stilling, støtter sine.

Mye avhenger av at de holder­ fast ved enigheten, fortsetter å bygge broer. Viser gjensidig ­respekt i praksis. Ikke lar seg vippe av pinnen.

Braut og Nordhaug har mest erfaring med akkurat det. De har dempet og avvist anklager fra de aller mest konservative i mange år.

Ledelsen i Åpen folkekirke har derimot mest erfaring med akti­vistrollen. Forventningene til dem fra støttespillerne er store. De kan ønske å støtte alle som har stolt på dem.

Det er ikke sikkert at det er klokest.

Gå til innlegget

Søkende ateister

Publisert 10 måneder siden - 3031 visninger

Kjære Gud, ba Inga Marte Thorkildsen. Selv om hun ikke tror på Gud.

«We calculate you are a 100% humanist», var beskjeden jeg fikk fra British Humanist Association. Jeg hadde tatt nettesten deres og fikk selvsagt tilbud om å melde meg på deres ukentlige nyhetsbrev. Dessuten fikk jeg en liste over britiske livssynshumanister som jeg eventuelt kunne identifisere meg med: Stephen Fry, Ricky Gervais og Richard Dawkins.

Problemet var at jeg er kristen. Testen tok ganske enkelt ikke hensyn til at det er mulig å være det, og samtidig ha ­vitenskapen som utgangspunkt for sitt verdensbilde. Det er mulig å ha medmennesket som utgangspunkt for livsførsel og etikk, og samtidig tro at Gud ønsker at det skal være slik. Det går an å erkjenne at vi ikke kan vite, men samtidig håpe og tro.

«Mange mennesker er humanister, ofte uten å vite det selv», var beskjeden fra de britiske livssynshumanistene, som selvsagt ville ha meg som medlem. Min umiddelbare respons var: Mange mennesker har dybder som British Humanist Association ikke gir noen tegn til å forstå.

«Veldig rart»

Det gjelder ikke minst ateister. Inga Marte Thorkildsen er en av dem som bruker denne merkelappen på seg selv. Likevel ba hun til Gud.

Det var ingen som tvang henne. Torbjørn Røe Isaksen, vår ikke-troende men «kulturkristne» utdanningsmister, satt på samme stol dagen etter. Han ba ikke. Men Thorkildsen sa «kjære Gud».

«Nå må kristne slutte å la seg lure av politikere», skrev en mann på facebooksiden hennes. «Finnes det ikke anstendige ­politikere lengre som har integritet og ryggrad til å stå for det de mener lengre? Dette er totalt bortkastet tid og en farlig utvikling», var utbruddet fra en annen.

De representerte kanskje to motsatte, men veldig like, tilnærminger til tro og ikke-tro: Kristnes syn på at ateister har valgt bort det som er større, og derfor er i hendene på en uforklarlig destruktiv kraft. Og ateisters syn på at kristne har kastet fornuft og rasjonalitet på båten, og derfor er i hendene på en uforklarlig, destruktiv kraft.

Svaret til begge er at mennesket i sitt vesen er søkende. At årsaken til både tro og ateisme i mange tilfeller kan være identisk: Det handler om lengselen etter det som er sant, det som er godt, det som kan gi trygghet og fred.

En årsak til undring

«Gi voksne klokskap og innsikt (...), gi oss kraft og engasjement», ba Inga Marte Thorkildsen. Og hun gikk enda lenger: «Inne i oss finnes litt av deg, Gud, av din skaperkraft.»

Det går an å plukke bønnen fra hverandre. Å hevde at hun var nær ved å utviske skillet mellom skaperen og skaperverket, og at dette er typisk for alle som har satt mennesket i Guds sted.

Men det er også mulig å se det som en erkjennelse av at det finnes en uforklarlig kraft som kunne vært forklart med psykologi, hvis det bare ikke hadde vært for at det preger alt som har liv.

Kirken bruker ordene «Guds opprettholdelse av skaperverket ved sin livgivende ånd». En ateist vil kanskje kalle det en ­årsak til undring, noe som gjør at mange av dem ikke slutter å være ­søkende, men tvert imot har dyp respekt for troende.

Didrik Søderlind er en av dem. Da han gikk til nattverd i Lambertsseter kirke, begynte han å gråte. Følelsene overrasket ham selv.

Det betyr ikke at vi kan trekke trosstandpunktet hans i tvil, men at vi gjør en stor feil hvis vi plasserer han og andre ateister i bestemte båser. Det er jo det Richard Dawkins gjør når han forutsetter at alle troende tar utgangspunkt i det gudsbildet han selv avviser så sterkt.

Lengsel

Jeg var 19 da jeg første gang åpnet Augustins Bekjennelser. Det så ut som en bok om hvile, for det var jo sånn den begynte: «Du har skapt oss til deg, Gud, og vårt hjerte er urolig inntil det finner hvile i deg.»

I stedet fant jeg en bok om en uro som aldri sluttet. Eller en bok om en hvile som verken kunne plasseres øverst i Maslows behovspyramide eller defineres som stillstand eller metthet, men tvert imot innebar en uslukkelig lengsel etter noe større.

Det handler ikke om å være kristen, men om å være menneske. Det handler heller ikke om at Inga Marte Thorkildsen er kristen, eller at alle mennesker egentlig tror. Å påstå det ville være respektløst.

Men jeg tillater meg å tro at alle mennesker er skapt til noe større, og derfor søker og lengter. Og jeg blir fortsatt overrasket over hvor denne drivkraften kan dukke opp, og hvor sterk den kan være. Det burde jeg ikke bli.


Gå til innlegget

Begynner å bli voksen

Publisert 10 måneder siden - 1759 visninger

Pubertetsfasen er over. Åpen folkekirke skal etablere seg, men under ulmer uroen.

Vi er ferdig med barneårene. Nå er vi kommet til puberteten, sa en av årsmøtedeltakerne i innlegget sitt på Åpen folkekirkes årsmøte lørdag.

Artig bilde, men jeg vil forskyve det litt: Organisasjonen startet som et ungdomsopprør. Kraften var enorm. Organisasjonen fikk 60 prosent av stemmene i kirkevalget 2015, avgjorde spørsmålet om likekjønnede ekteskap, og gjorde nesten rent bord i de kirkelige rådene.

Nå er de gjennom denne ­fasen. Luften er på ingen måte gått ut, men årsmøtet var tydelig preget av at saken er vunnet. Styrelederen – den en gang så brennende aktivisten Gard Realf Sandaker-Nilsen – framsto som en voksen, realitetsorientert og samlende leder.

Noen var opprørte over Kirke­rådets utnevnelse av Ivar Braut som biskop, men de aller fleste la vekt på helheten: «Vi skal være konstruktive. Vi skal gi rom for alle. Vi gikk til valg på en kirke som skal være åpen for alle, det betyr også åpen for våre meningsmotstandere. Vi skal gi andre den rausheten vi ikke fikk selv.»

En mellomstasjon

Når de sterkeste følelsene har lagt seg, bør man avgjøre om det finnes et fornuftig grunnlag for et varig forhold. Den diskusjonen hoppet man – som mange unge voksne gjør – over. I stedet vedtok man etableringen av regionslag i alle bispedømmer. Under ulmet en litt urolig følelse:­ Har vi nok folk? Greier vi å skaffe penger? Vil vi greie å finne konkrete samlende saker?

Den uroen vil fortsette en stund til. Foreløpig vet man bare at man ønsker en kirke som er åpen for alle, ikke minst for LHBT-ere. Man har en vag fornemmelse av en felles teologisk plattform. Man har et mål om direkte kirkevalg i alle bispedømmer. Man ønsker dessuten listevalg, med kandidater forpliktet på programmer, ikke en ullen navneliste fra en nominasjonskomité som knapt har greid å finne ut hva kandidatene står for. Stort mer har man ikke å bygge på.

– Jeg ser for meg én liste fra dem som legger vekt på miljø. Andre kan for eksempel lage «diakonilista», sa en av dem til meg. Flere var overbevist om at bare man fikk på plass et vedtak om rene listevalg, så ville listene komme av seg selv.

Vanskeligere arbeid? 

Men ser du på saklistene fra kirkemøtene de siste ti årene, finner du få saker som uten videre kan defineres inn i et slikt system. I norsk kirkepolitikk er tradisjonen tvert imot å slå hodene sammen i komiteene, lirke det til, og slik finne løsninger som kan få størst mulig tilslutning.

Mange vil frykte at forhåndsdefinerte utgangspunkt vil gjøre dette arbeidet vanskeligere. Enda flere vil lure på om ikke de praktiske erfaringene fra menighetsarbeidet er en viktigere kvalifikasjon i kirkelige råd enn overordnete ideologiske standpunkter.

Først når argumentene får bryne seg mot hverandre, vil det vise seg om Åpen folkekirke har gode svar på slike innvendinger.

Teologi som kampsak

Utvelgelsen av organisasjonens framtidige kampsaker gjenstår. To tema ble imidlertid nevnt ­oftere enn andre: Teologi og diakoni. MF-professoren Sturla Stålsett har rett i at teologi kan skape engasjement. Det så vi da Bjørn Eidsvåg presenterte sin Jesus i fjor høst. Men teologiprofessorer er ikke rockeprester. Det blir en utfordring å gjøre diskusjonene tilgjengelige for folk flest.

Diakonien har kanskje et potensial. Selv om kirkelige diakoniutredninger er skrevet i et så byråkratisk språk at de knapt engasjerer sine egne komiteer, er Frelsesarmeen og Kirkens Bymisjon eksempler på at slikt arbeid kan engasjere.

Problemet er at kirkemedlemmer som ikke identifiserer seg med Åpen folkekirke også er opptatt av diakoni. Hvis Åpen folkekirke vil gjøre diakonien til sin merkesak, vil de møte motstand.

Viljen er der, men først når kirkevalget 2019 nærmer seg, får vi en pekepinn på om Åpen folkekirke har livets rett.

Gå til innlegget

Lesetips

Ateistens bekjennelser
av
Trond Skaftnesmo
13 dager siden / 6591 visninger
296 kommentarer
Er Noahs Gud vår Gud?
av
Sofie Braut
16 dager siden / 6884 visninger
193 kommentarer
Å være snill
av
Åste Dokka
21 dager siden / 2236 visninger
2 kommentarer
Det skamfulle samfunnet
av
Erling Rimehaug
24 dager siden / 3578 visninger
5 kommentarer
Når det er bra at det er glemt
av
Benedicte Aass
rundt 1 måned siden / 484 visninger
0 kommentarer
Se og bli sett
av
Asbjørn Gabrielsen
rundt 1 måned siden / 490 visninger
0 kommentarer
Sjenanse og verdighet
av
Ingrid Nyhus
rundt 1 måned siden / 3549 visninger
1 kommentarer
Jeg kunne vært mirakelpredikant
av
Levi Fragell
rundt 1 måned siden / 8052 visninger
225 kommentarer
Mektig martyr
av
Åshild Mathisen
rundt 1 måned siden / 2687 visninger
5 kommentarer
Les flere

Siste innlegg

Show i kirken
av
Paul Nergård Wirkola
rundt 5 timer siden / 89 visninger
0 kommentarer
Reis deg og gå inn
av
Ida Marie Haugen Gilbert
rundt 7 timer siden / 148 visninger
1 kommentarer
Et symboldokument
av
Vårt Land
rundt 9 timer siden / 120 visninger
1 kommentarer
Klarere på grensene
av
Joav Melchior
rundt 9 timer siden / 351 visninger
1 kommentarer
Makten og ærbødigheten
av
Alf Gjøsund
rundt 21 timer siden / 1223 visninger
11 kommentarer
Forfølgelsesvanvidd
av
Anne Jensen
rundt 22 timer siden / 787 visninger
16 kommentarer
Les flere

Siste kommentarer

Torry Unsgaard kommenterte på
Ledsagere som ikke lytter
4 minutter siden / 1605 visninger
Sigurd Eikaas kommenterte på
Ledsagere som ikke lytter
4 minutter siden / 1605 visninger
Gjermund Frøland kommenterte på
Ateisme og humanisme II
24 minutter siden / 1921 visninger
Gjermund Frøland kommenterte på
Ateisme og humanisme II
29 minutter siden / 1921 visninger
Oddbjørn Johannessen kommenterte på
Forfølgelsesvanvidd
33 minutter siden / 787 visninger
Roger Christensen kommenterte på
Ateisme og humanisme II
35 minutter siden / 1921 visninger
Rolf Larsen kommenterte på
Forfølgelsesvanvidd
40 minutter siden / 787 visninger
Rolf Larsen kommenterte på
Noahs Gud hadde nåde med Noah
rundt 1 time siden / 313 visninger
Rolf Larsen kommenterte på
Noahs Gud hadde nåde med Noah
rundt 1 time siden / 313 visninger
On Elpeleg kommenterte på
Ledsagere som ikke lytter
rundt 1 time siden / 1605 visninger
Bjørn Blokhus kommenterte på
Et symboldokument
rundt 1 time siden / 120 visninger
Anne Jensen kommenterte på
Forfølgelsesvanvidd
rundt 1 time siden / 787 visninger
Les flere