Alf Gjøsund

Alder: 0
  RSS

Om Alf

Religions- og debattredaktør i Vårt Land

Følgere

Den tapte barnetroen

Publisert 6 måneder siden - 3738 visninger

Vi hører ofte om problemene autoritær forkynnelse kan skape, men glemmer at den varme, inkluderende ­forkynnelsen er medskyldig.

Hun gråt sårt, Sara Jessica­ ­Desantiago fra Libya, da hun i programmet Mellom himmel og jord på NRK P1, fortalte om troen hun hadde mistet.

Hun hadde vokst opp med et bilde av profeten Muhammed som «god, varm og inkluderende». Så fant hun ut at han bare var et vanlig menneske. At han bare hadde vært et symbol for det gode.

– Han sa mye grusomt også. Jeg ble så skuffet over ham. Det var tøffere for meg å miste ­Allah og Muhammed enn å miste familien min, sa hun.

Ikke for dem

Julaften var barne­tro tema i Vårt Land. Saken inneholdt 12 sitater fra kjendiser som har erklært at de fortsatt har barnetroen intakt.

Jeg har møtt mange av dem som har mistet barnetroen. ­Tapet er noe av det mest smertefulle de har vært gjennom.

Felles for dem er at det vakreste de visste, fundamentet i livet, en dag var borte. For Desantiago handlet det om bildet av profeten Muhammed. For mange i den kristne norske kulturen handler det om bildet av Jesus. Det stemte ikke likevel at han hadde omsorg for dem, at han hørte dem, at «som dagen er, så skal din styrke være». Ikke for dem.

Da de trengte ham, var han der ikke. Hadde han noen gang vært der?

Raseri

Noen ganger har de fortalt om sangene. Blott en dag. Eg veit ei hamn. Lær meg å kjenne dine veie. O Jesus du som fyller alt i alle. Om hvor uendelig vakkert, og samtidig uendelig vondt det er å høre dem.

Nå handler sangene om brutte løfter. Om sviket fra ham som ikke kunne svikte.

Noe av det som beveget ved fortellingen til Sara Jessica Desantiago var at hun var så bevisst på sin egen sorg.

Ikke alle er det. Noen ganger er raseri den beste beskrivelsen. Tekstene i avhoppergrupper på Facebook, og i debatten om religion og teologi, kan ose av forakt for dem som fortsatt tror.

Fra sidelinjen kan vi undre oss over de sterke følelsene. I hvert fall hvis vi ikke selv kjenner erfaringen av å bli grunnleggende sveket, av Gud, av de menneskene som sto i hans sted, eller av oss selv. Det gir andre forutsetninger for å forstå dette sorte hullet av skuffelse og sorg.

Den varme forkynnelsen

Vi hører mange ganger om problemene autoritær forkynnelse kan skape. Om hvor mange som blir støtt bort av harde bud og strenge regler.

Vi glemmer ofte problemene den varme, inkluderende forkynnelsen skaper. Den om en Gud som er en trygg havn. Som står fast når alle andre svikter. Som det er så godt å tro på.

Og forkynnelsen om fellesskapet som er så varmt: Hør hvor det stormer der ute. Her er det fredfullt og trygt.

Hva skulle man ellers si? At det er alt annet enn fredfullt og trygt på innsiden? At du mange ganger må stole på deg selv – i praksis?

Det finnes kanskje en barnetro som holder. Den som vakler, er den subjektive, ensidige troen som egentlig ikke tar inn over seg det skrøpelige, alle årsakene til tvil som står i kø.

Jeg sier egentlig, for man snakker selvsagt om alt det vonde, før man avslutter med at midt i det vonde er det så godt at ... Problemet er bare at midt i det vonde er det av og til ingen ting som er godt. I møte med den erfaringen blir Gud en teori.

Skaperen

Jeg elsket bede­husets og pinselokalets hverdagsnære Gud, men i mitt liv var han ikke. I likhet med apologetikkens retoriske, logiske Gud – troen der alt går opp. For meg går det ikke opp.

For meg ble voksentroen et møte med Skaperen, i det skapte. Riktig nok et skaperverk fullt av vondskap og lidelse, men også et skaperverk som strekker seg mot lyset, mot håpet og kjærligheten. For meg ble dette – ikke gudsbeviset – men gudshåpet.

Derfor ble julen min høytid. Ikke vet jeg om det er sant at Gud ble kjøtt, en del av denne ulykksalige menneskeslekten som forgjeves prøver å skape mening. Men hvis han finnes, da sitter han ikke på en trone i ensom majestet og dikterer uoppnåelige bud. Da forlater han denne tronen og kommer ned. Da identifiserer han seg med den kjempende, tapende verden, og gir seg selv i kampen. En annen Gud vil jeg ikke ha.

Det ble min voksentro. Den er der i kirken, som en to tusen år gammel linje, under alle ordene.

Jeg setter stor pris på debatt, den har lært meg mye. Men noen ganger lurer jeg på hvordan debatten om Gud, om verdier, tro og teologi, ville blitt om vi så hvor medskyldige vi er, alle vi som har snakket ham i hjel.

Vi er hverandres årsak til at gudsbildet ryker. Og noen ganger til at et bedre bygges opp. Gjerne begge deler samtidig.

Gå til innlegget

Automatisk stenging av profil

Publisert 6 måneder siden - 4013 visninger

Endringer i retningslinjene på verdidebatt.no.

Verdidebatt.no er et viktig forum for debatt om ideologi og samfunn. Samtidig ser vi at en rekke brukere har problemer med å følge retningslinjene. Det gjelder særlig følgende punkter under paragraf 4: 

1. Vis respekt, særlig for dem du er uenig med.

2. Unngå nedsettende karakteristikker, personangrep og trakassering.

3. Ikke så tvil om andres motiver.

4. Ikke fordrei andres meninger.

5. Diskutér sak og ikke person.

6. Hold deg til saken og unngå avsporinger (lag heller en ny tråd om du vil debattere et annet tema)

8. Ikke generaliser enkeltpersoner ut fra gruppetilhørighet.

Avstår

Vi har fått mange tilbakemeldinger om at potensielle innleggskribenter og deltakere avstår fra å bruke forumet på grunn av for mange brudd på disse retningslinjene. Dette ønsker vi å gjøre noe med, samtidig som vi erkjenner at det tar uforholdsmessig mye tid å stadig gå inn og redigere innlegg til skribenter som åpenbart ikke forstår hva god debattskikk innebærer. 

Vi erkjenner også at redigering av innlegg ikke er et tilstrekkelig virkemiddel for å oppnå denne forståelsen. Vi kommer derfor bare unntaksvis til å redigere bort det i innlegget som bryter med disse retningslinjene. I stedet vil hele innlegget normalt bli slettet. 

Når innlegget er fjernet, vil det bli helt usynlig. Det vil ikke ligge igjen en beskjed om årsaken til at det er slettet. Derimot vil forfatteren få en e-postmelding om slettingen, der innlegget refereres og slettingen begrunnes. 

Dersom en bruker mottar tre meldinger om brudd på retningslinjene i løpet av en måned, vil profilen automatisk, og uten ytterligere advarsel, bli stengt i en måned. Dette kan strammes ytterligere inn senere.

Retningslinjene

De nye retningslinjene vil bli slik:  

 «Ved tre brudd på retningslinjene i løpet av en måned, vil brukerprofilen automatisk bli stengt i en måned. Dersom brukeren viser at han eller hun ikke har tilhensikt å følge retningsljene, kan redaksjonen utestenge deltakeren for alltid. Ved særdeles alvorlige brudd på retningslinjene kan en debattant stenges ute umiddelbart. Eventuelle innvendinger mot slettingen av dine innlegg gjøres ved henvendelse til redaksjonen, ikke i diskusjonstråden på verdidebatt.no.»

Kom gjerne med synspunkter og spørsmål til denne endringen eller den generelle modereringen av verdidebatt.no under. 

Med vennlig hilsen
Alf Gjøsund
Religions- og debattredaktør Vårt Land

Gå til innlegget

Saken som ikke fenger

Publisert 6 måneder siden - 680 visninger

Skal vekkelseskristne vekkes for klimasaken, må det skje fra talerstolen. Der er det ikke nok at den handler om ­sosialetikk.

Kirkeledernes klimaengasjement har hatt «stor positiv betydning og gitt også misjonsfolk økt bevissthet om den bibelske 
forvaltertanken», sa Petter ­Olsen, en av toppene i den lavkirkelige organisasjonen Indremisjonsforbundet, til Vårt Land på lørdag.

Klarere kan det vel ikke sies at det tverrkirkelige tiårsprosjektet Skaperverk og bærekraft har lykkes med sin visjon: At kirkene og de kristne organisasjonene skal bli pådrivere for klima­bevissthet og bærekraftige samfunn.

Problemet er bare at på nettstedet til Sambåndet, det samme Indremisjonsforbundets hovedorgan, ble det ikke publisert en eneste artikkel i 2016 om klimaet og den bibelske forvaltertanken.

Sikkert bare en ren tilfeldighet, tenkte jeg, og undersøkte 
om det samme gjaldt nett­siden til ­Utsyn, hovedorganet til Misjons­sambandet, den største misjons­organisasjonen i Norge. Men ­heller ikke her fant jeg artikler fra det siste året om temaet.

Ingen klimavekkelse

Da Vårt Land og Grønn hverdag i 2011 miljøtestet 23 kristne sommerstevner, strøk 15 av dem. Tendensen var klar: Jo mer lav­kirkelig og vekkelsesorientert en organisa­sjon er, jo mindre opptatt er man av det Olsen kaller «den bibelske forvaltertanken». 
Minst oppmerksomhet var det i Misjonssambandet, Indre­misjonsforbundet og ulike ­
grener av Pinse­bevegelsen.

Apropos sistnevnte, jeg sjekket nettsiden til Korsets Seier også. Mye bra stoff. Men ingen ting om klimaet i år, der heller.

Sluttrapporten fra Skaperverk og bærekraft, forteller det ­samme: Menighetene i Den ­norske kirke har det høyeste ­klimaengasjementet, uten at det på noen som helst måte tar av. I frimenighetene er det derimot svært så labert.

Og nok en gang ser vi det: Jo nærmere vekkelsestradisjonen 
en kirke eller organisasjon ­befinner seg, jo mindre er klimaengasjementet. Pinsebevegelsen, Adventistsamfunnet og Frelsesarmeen sendte ikke engang svar på spørsmålene da Skaperverk og bærekraft-prosjektet skulle evalueres.

Urettferdig

Jeg kunne sikkert kritisert Skaperverk og bærekraft for ikke å ha nådd ut til frimenighetene. Jeg kunne for eksempel analysert prosjektets språk og tiltak, og stilt spørsmål om tilnærmingen har tatt ­vekkelsestradisjonen på alvor.

Det ville i så fall vært urettferdig og lite konstruktivt. Man har ikke akkurat badet i penger. Det er helt naturlig å målrette tiltakene 
mot de menighetene man har størst muligheter for å lykkes i.

Det går selvsagt også an å løfte pekefingeren mot vekkelseskristne menigheter og orga­nisasjoner. Anklage dem for ­likegyldighet, for å ikke bry seg. Det ville heller ikke vært så rettferdig. Vekkelseskristne har et sterkt og positivt engasjement for sine medmennesker på en rekke felt.

Uten pekefinger

Da er det mer interessant å spørre hva som gjør at for eksempel Misjonssambandets generalsekretær Øyvind ­Åsland – som selv ble klimafrelst på Lausanne-konferansen i Cape Town i 2010 – ikke makter å endre 
holdningen til misjonsfolket?

Litt av svaret gir seg selv. Skal vekkelseskristne vekkes, må det skje fra talerstolen. Og på talerstolen er det ikke nok å snakke om etikk, etikken må handle om kristenlivet.

I vekkelsesmiljøer handler kristenlivet først og fremst om å spre det kristne budskapet slik at andre mennesker blir kristne. Det diakonale arbeidet knyttes gjerne opp til det samme. Og ser du på hvordan misjonslederne har begrunnet sitt sosialetiske engasjement, så er punkt én at kulturen bør bevares kristen fordi det understøtter forkynnelsen av evangeliet.

Andre tema i forkynnelsen, som spiritualitet og åndelig ­utvikling, er man litt mindre opptatt av i disse miljøene. Det vil si: Mange er opptatt av det, men opplever at de må utenfor sin egen sammenheng for å få det. 


Fotspor

Men dette er i ferd med å snu. I Korsvei-stiftelsen har de snakket om at kirken må finne til­bake til sine åndelige røtter i mange år. Man snakker om å etterlate seg slike fotspor Jesus ville etterlatt seg. Om å identifisere seg med de fattige og sårbare, slik han gjorde det. Om å være et eksempel til etterlevelse, slik han var det.

Hvis Åsland ønsker grønn teologi, kan det rett og slett hende han må knytte det til det de gamle 
kalte helliggjørelse: Å bli preget 
av Kristus.

I den pietistiske forkynnelsen, som har satt sitt sterke preg på både pinse- og misjonsbevegelsen, handlet det om å avstå fra verdslige gleder, som kino, teater og dans, men også om «gudsfrykt med nøysomhet», og å tjene sine medmennesker, slik Kristus gjorde.

Også i dag handler det om å velge livsstil ut fra en tolkning av hva som kan skade meg selv og min neste. Derfor trenger misjonsfolket og pinsebevegelsen den grønne teologien.

Selv om noen stritter imot, så går det i denne retningen blant vekkelseskristne også.

Problemet er bare at det går sakte. Og verden endrer seg så fort.

Innlegget sto på trykk i Vårt Land 20. desember 2016

Følg kommentator Alf Gjøsund på Facebook.

Gå til innlegget

Valget som endrer visjonen

Publisert 6 måneder siden - 551 visninger

Åtte av 13 «liberale» kirkerådsmedlemmer stemte ­«konservativt» i bispevalget. Det vil endres manges tanker om Den norske kirkes framtid.

Bare to av 15 medlemmer i det Kirkerådet som var samlet før helgen, er på den konservative siden i spørsmålet om likekjønnede ekteskap. Da det samme rådet før helgen torsdag utnevnte ny biskop i Den norske kirke, stemte hele ti av dem for en konservativ kandidat  

Det vil endre manges oppfatning av aksen liberal/konservativ i Den norske kirke. Det vil endre manges oppfatning av organisasjonen Åpen folkekirke. Og det endrer garantert manges tanker om hvordan Den norske kirke vil se ut i framtiden.

Andre spørsmål avgjorde. Siden motstanden mot kvinnelige prester for et par tiår siden ble en sak for spesielt interesserte, har homofilispørsmålet vært den store skillelinjen i kirken. På hver sin side av dette skillet ville man ha «sine» folk inn i kirkens maktorganer.

Bispemøtet er et av de aller viktigste organene. Hver utnevnelse av en biskop med konservativt syn på ekteskapet ble sett på som et nederlag for den liberale fløyen. På den andre siden var følelsene om mulig enda sterkere.

Etter kirkemøtevedtaket om liturgi for likekjønnede tidligere i år, er det ikke lenger slik. Avgjørelsen er tatt, det er bare formaliteter som gjenstår før homofile kan gifte seg i kirken.

Derfor valgte åtte av 13 «liberale» kirkerådsmedlemmer å se bort fra denne saken da de utnevnte biskop, selv om de var fullt klar over at valget deres ville gi «konservativt» flertall i Bispemøtet.

Sprik i enigheten

Det er mange forhold som spiller inn når en biskop skal velges. Blant annet er Stavanger bispedømme bibelbeltets spenne. Avtroppende biskop Erling Pettersen møtte mye motstand de første årene. Til Vårt Land sa han i forrige uke at «jeg unner ikke min etterfølger, uansett hvem det blir, det jeg opplevde».

Det ville antakelig ikke blitt lettere for TF-teologen Torstein Lalim. Han ville blitt symbolet på at kirkevalgets vinnere ikke mente det de sa i talene sine, at de ville gi sine meningsmotstandere rom i kirken. For hvor skal man gi konservative et rom, om ikke i et av de mest konservative bispedømmene?

Det er heller ikke tvil om at en del av Kirkerådet faktisk mente at Braut var den beste kandidaten, hvis man så bort fra den allerede avgjorte kampen for likekjønnede ekteskap. Redaktør Tarjei Gilje i avisen Dagen tar feil når han skriver at «om Åpen folkekirke skulle ha valgt på fritt grunnlag, ville de neppe ha trengt så mye som fem minutter på å bestemme seg for Torstein Lalim.»

Åpen Folkekirke er ingen ensartet aktivistgruppe som konsekvent står bak «sine egne» i alle avgjørelser. Faktum er at organisasjonen spriker i synet på en rekke spørsmål, ikke minst hvor radikal teologien skal være og hvordan demokratiet skal forankres i kirken.

Skuffelse

Det blir garantert oppvask når organisasjonen kommer sammen til årsmøte i januar. Mange av medlemmene er dypt skuffet. De forventet en utnevnelse som markerte at «deres side» faktisk hadde flertall.

Noen roer seg kanskje når støvet legger seg. Ved å vrake vinneren av den kirkelige avstemningen, Karmøy-prosten Helge S. Gaard, markerte Kirkerådet i det minste at de ikke er bundet av det kirkelige votumet. Det kan få betydning når nye biskoper skal utnevnes. I Nidaros er man allerede i gang. Dernest ligger Oslo, Tunsberg og preses i løypen.

Spørsmålet er om dette er nok for Åpen folkekirkes medlemmer. Noen vil muligens kreve endringer i ordningen for bispeutnevnelser for å sikre utnevnelse av biskoper fra Det teologiske fakultet, som står i en mer radikal teologisk tradisjon. Slik det er nå, må Kirkerådet velge blant de tre kandidatene som får flest stemmer i den kirkelige avstemningen. Det er ikke bare lett for radikale kandidater å nå opp her.

Tungt

Om ny valgordning for biskoper kan bli en samlende sak, er likevel ikke sikkert. Ikke alle i Åpen folkekirke er opptatt av progressiv TF-teologi. For ikke å snakke om mindre aktive kirkemedlemmer, de bryr seg ikke om teologi i det hele tatt. De bryr seg om symbolsaker. Det kan bli vanskelig å gjøre valgordning for biskoper til en slik symbolsak. Det kan bli tungt å finne andre symbolsaker.

Uten slike saker kan det bli like tungt å mobilisere til kirkevalget i 2019. Om Åpen folkekirke greier å gjøre en forskjell – hvis de i det hele tatt eksisterer – er et åpent spørsmål.

Den viktigste erkjennelsen av forrige ukes bispevalg er derfor at Den norske kirke er like treg å snu som en gammel supertanker. Kursen er justert et par hakk. Noe tyder på at det kan bli med det.

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 13.12.2016

Gå til innlegget

Skitt og kanel i røkelsen

Publisert 7 måneder siden - 1400 visninger

Én ting er Den katolske kirkes ulovlige medlemsregistrering. Noe helt annet er kravet om tilbakebetaling av støtte for faktiske medlemmer.

I disse dager pågår sluttforhandlingene i søksmålet Oslo katolske bispedømme har reist mot Kulturdepartementet. Kjennelsen faller kanskje før jul.

Det er vanskelig å si hvor sterk sak katolikkene har når de krever at tilbakebetalingskravet på 40 millioner fra Kulturdepartementet oppheves. Men deres tolkning av virkeligheten er i samsvar med allmenn rettsoppfatning. Vel å merke hvis allmennheten greier å holde tungen rett i munnen.

Det har den ikke greid så langt. Og det er ikke rart. For bispedømmet har rotet det kraftig til for seg selv, med dårlig ledelse og like dårlig kommunikasjon. Man kan saktens skylde på press, men mye av det presset har man skaffet seg selv.

Skitt og kanel

Saken er ­likevel så prinsipielt viktig at vi bør prøve å holde skitt og kanel – sistnevnte visstnok en viktig ingrediens i røkelsen – atskilt:

Skitten er telefonkatalogmetoden – at bispedømmet la til personer med «katolsk-klingende navn» i registeret uten å sjekke om de var katolikker. For dette er de blitt ilagt et forelegg på én million kroner. Økonomisjefen er tiltalt for bedrageri.

Fra utsiden er det uforståelig at ikke bispedømmet selv tok tak i dette. Spriket mellom praksisen og hva man kommuniserte utad er uakseptabelt. Det er ikke rart at det ble vanskelig for enkelte medarbeidere å jobbe der.

Noe helt annet er kravet fra Kulturdepartementet på om lag 40 millioner, som sannsynligvis i praksis vil fordobles fordi det vil være grunnlag for nye krav fra landets kommuner.

Det problematiske ved dette kravet er at Den katolske kirke faktisk har hatt svært mange av de medlemmene de har fått støtte for. Man har bare ikke registrert dem på en lovmessig måte.

Støtte uten medlemmer

Norske trossamfunn er forskjellige. Menighetene i De frie evangeliske forsamlinger har for eksempel i en årrekke mottatt støtte samtidig som de prinsipielt var imot formelle medlemsregistre. Det skjedde ved at ledelsen sendte en liste over medlemmer basert på hvem man «visste» hørte til i menigheten. Man lirket det til på grunnlag av regelen om at trossamfunnet selv bestemmer kriteriene for medlemskap.

De svenske, finske og islandske folkekirkenes filialer i Norge har mottatt statsstøtte uten at medlemmene har bekreftet at de også ønsket å være medlem i Norge. Rimelig, siden vi tross alt snakker om den samme kirken som i hjemlandet. Fylkesmannen har akseptert praksisen. Først etter at Den katolske kirke er kommet i søkelyset har disse kirkesamfunnene fått pålegg om andre registreringsrutiner.

De nordiske folkekirkene har likevel hatt en enkel jobb, sammenlignet med Den katolske. Vi snakker om verdens største ­kirkesamfunn, lokalisert i land uten de gode registreringsrutinene vi har hatt i Norge.

Den siste setningen var selvsagt en forsnakkelse. Er det noe vi ikke har hatt, selv i Norge, er det gode registreringsrutiner for medlemskap i landets ­folkekirke. Først nå, mot slutten av 2016, begynner vår folkekirkes medlemsregister å bli noenlunde riktig.

Med andre ord er det grunnlag for en betydelig grad av forståelse for at Den katolske kirke har har hatt den desidert vanskeligste registreringsjobben i landet.

Møteplass

Det betyr ikke at medlemmene ikke har vært der. Tvert imot er Den katolske kirke­ en viktig sosial møteplass for innvandrere fra katolske land. Integreringseffekten sier seg selv.

Det skulle bare mangle at ikke Den katolske kirke fikk den støtten alle andre trossamfunn får for arbeidet sitt. Selv om de har den vanskeligste registreringsjobben av alle. Det er den overordnede problemstillingen. I retten­ dreier det seg – jeg hadde nær sagt dessverre – om finjuss.

Poenget er ikke at vi ikke skal ha lover og regler som garanterer mot juks og fanteri. Poenget er at når praksisen har vært så forskjellig, og regelverket så ­utydelig, har også staten et ­ansvar for å rydde opp.

Det er lett å forstå at Den ­katolske kirke ikke opplever krav om tilbakebetaling av støtte for mennesker som hele tiden har vært medlemmer, som en god måte å rydde opp på. Tvert imot er det gode argumenter for at retten bør akseptere deres medlemskap, selv om bekreftelsen kom senere enn støtten.

Betale tilbake

Den katolske kirke erkjenner den ulovlige praksisen, og tilbyr seg å betale tilbake støtten for dem som ikke var medlemmer likevel.

Men den knallharde jussen med tilbakevirkende kraft som kjøres fra Kulturdepartementet i denne saken, er ikke uproblematisk. Vårt tidligere kirke-­departement burde vite alt om hvor vanskelig dette med medlemsregistrering kan være.

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 8.12.2016

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere

Siste kommentarer

Tore Olsen kommenterte på
Jakten på menneskeverdet
2 minutter siden / 1117 visninger
Sverre Kolberg kommenterte på
Jakten på menneskeverdet
39 minutter siden / 1117 visninger
Jostein Sandsmark kommenterte på
Islam vs. kristendom - igjen
rundt 1 time siden / 1610 visninger
Håkon Hovda kommenterte på
Kristnes bruk av begrepet fariseer hindrer debatt
rundt 2 timer siden / 349 visninger
Tore Olsen kommenterte på
En filosofisk buljongterning
rundt 3 timer siden / 107 visninger
Stefan Bonkowski kommenterte på
Israels Hus og noen hedninger
rundt 3 timer siden / 351 visninger
Bjørn Erik Fjerdingen kommenterte på
Se på film vår ånd forlate kroppen da vi dør
rundt 4 timer siden / 224 visninger
Morten Christiansen kommenterte på
Shame Day (Homofilisme I)
rundt 4 timer siden / 4488 visninger
Njål Kristiansen kommenterte på
Et gudsbevis?
rundt 4 timer siden / 1208 visninger
Njål Kristiansen kommenterte på
Et gudsbevis?
rundt 4 timer siden / 1208 visninger
Mons Henrik Slagsvold kommenterte på
Shame Day (Homofilisme I)
rundt 4 timer siden / 4488 visninger
Les flere