Alf Gjøsund

Alder: 0
  RSS

Om Alf

Religions- og debattredaktør i Vårt Land

Følgere

Skitt og kanel i røkelsen

Publisert 5 måneder siden - 1363 visninger

Én ting er Den katolske kirkes ulovlige medlemsregistrering. Noe helt annet er kravet om tilbakebetaling av støtte for faktiske medlemmer.

I disse dager pågår sluttforhandlingene i søksmålet Oslo katolske bispedømme har reist mot Kulturdepartementet. Kjennelsen faller kanskje før jul.

Det er vanskelig å si hvor sterk sak katolikkene har når de krever at tilbakebetalingskravet på 40 millioner fra Kulturdepartementet oppheves. Men deres tolkning av virkeligheten er i samsvar med allmenn rettsoppfatning. Vel å merke hvis allmennheten greier å holde tungen rett i munnen.

Det har den ikke greid så langt. Og det er ikke rart. For bispedømmet har rotet det kraftig til for seg selv, med dårlig ledelse og like dårlig kommunikasjon. Man kan saktens skylde på press, men mye av det presset har man skaffet seg selv.

Skitt og kanel

Saken er ­likevel så prinsipielt viktig at vi bør prøve å holde skitt og kanel – sistnevnte visstnok en viktig ingrediens i røkelsen – atskilt:

Skitten er telefonkatalogmetoden – at bispedømmet la til personer med «katolsk-klingende navn» i registeret uten å sjekke om de var katolikker. For dette er de blitt ilagt et forelegg på én million kroner. Økonomisjefen er tiltalt for bedrageri.

Fra utsiden er det uforståelig at ikke bispedømmet selv tok tak i dette. Spriket mellom praksisen og hva man kommuniserte utad er uakseptabelt. Det er ikke rart at det ble vanskelig for enkelte medarbeidere å jobbe der.

Noe helt annet er kravet fra Kulturdepartementet på om lag 40 millioner, som sannsynligvis i praksis vil fordobles fordi det vil være grunnlag for nye krav fra landets kommuner.

Det problematiske ved dette kravet er at Den katolske kirke faktisk har hatt svært mange av de medlemmene de har fått støtte for. Man har bare ikke registrert dem på en lovmessig måte.

Støtte uten medlemmer

Norske trossamfunn er forskjellige. Menighetene i De frie evangeliske forsamlinger har for eksempel i en årrekke mottatt støtte samtidig som de prinsipielt var imot formelle medlemsregistre. Det skjedde ved at ledelsen sendte en liste over medlemmer basert på hvem man «visste» hørte til i menigheten. Man lirket det til på grunnlag av regelen om at trossamfunnet selv bestemmer kriteriene for medlemskap.

De svenske, finske og islandske folkekirkenes filialer i Norge har mottatt statsstøtte uten at medlemmene har bekreftet at de også ønsket å være medlem i Norge. Rimelig, siden vi tross alt snakker om den samme kirken som i hjemlandet. Fylkesmannen har akseptert praksisen. Først etter at Den katolske kirke er kommet i søkelyset har disse kirkesamfunnene fått pålegg om andre registreringsrutiner.

De nordiske folkekirkene har likevel hatt en enkel jobb, sammenlignet med Den katolske. Vi snakker om verdens største ­kirkesamfunn, lokalisert i land uten de gode registreringsrutinene vi har hatt i Norge.

Den siste setningen var selvsagt en forsnakkelse. Er det noe vi ikke har hatt, selv i Norge, er det gode registreringsrutiner for medlemskap i landets ­folkekirke. Først nå, mot slutten av 2016, begynner vår folkekirkes medlemsregister å bli noenlunde riktig.

Med andre ord er det grunnlag for en betydelig grad av forståelse for at Den katolske kirke har har hatt den desidert vanskeligste registreringsjobben i landet.

Møteplass

Det betyr ikke at medlemmene ikke har vært der. Tvert imot er Den katolske kirke­ en viktig sosial møteplass for innvandrere fra katolske land. Integreringseffekten sier seg selv.

Det skulle bare mangle at ikke Den katolske kirke fikk den støtten alle andre trossamfunn får for arbeidet sitt. Selv om de har den vanskeligste registreringsjobben av alle. Det er den overordnede problemstillingen. I retten­ dreier det seg – jeg hadde nær sagt dessverre – om finjuss.

Poenget er ikke at vi ikke skal ha lover og regler som garanterer mot juks og fanteri. Poenget er at når praksisen har vært så forskjellig, og regelverket så ­utydelig, har også staten et ­ansvar for å rydde opp.

Det er lett å forstå at Den ­katolske kirke ikke opplever krav om tilbakebetaling av støtte for mennesker som hele tiden har vært medlemmer, som en god måte å rydde opp på. Tvert imot er det gode argumenter for at retten bør akseptere deres medlemskap, selv om bekreftelsen kom senere enn støtten.

Betale tilbake

Den katolske kirke erkjenner den ulovlige praksisen, og tilbyr seg å betale tilbake støtten for dem som ikke var medlemmer likevel.

Men den knallharde jussen med tilbakevirkende kraft som kjøres fra Kulturdepartementet i denne saken, er ikke uproblematisk. Vårt tidligere kirke-­departement burde vite alt om hvor vanskelig dette med medlemsregistrering kan være.

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 8.12.2016

Gå til innlegget

Hitles den som hitles bør

Publisert 5 måneder siden - 2496 visninger

Hvorfor bruke nazikortet mot Sylvi Listhaug når det finnes mer relevante historiske paralleller?

Visst var det usmakelig av Sylvi Listhaug å dra med seg TV 2 på politiets raid mot bilvaskerier og restauranter på jakt etter ulovlige innvandrere.

For det første er hun ikke ­utkastelsesminister. Det ansvaret ligger under justisminister Anders Anundsen.

For det andre er det grunn til å stille spørsmål ved hensikten bak stuntet: Antakelig ønsket Listhaug å sende to forskjellige budskap til to forskjellige grupper. Til Frps innvandringskritiske­ kjernevelgere var meldingen: Jeg ­deler ditt sterke engasjement mot innvandring og gjør det jeg kan for å få ut flest mulig.

Til Frps innvandringsvennlige­ kritikere ville hun si: Fint om dere kan hisse dere kraftig opp over dette, helst gå litt over streken. All erfaring viser nemlig at jeg og Frp tjener på det.

Full klaff. Listhaug fikk svaret­ hun håpet på. Reklamemann ­Ingebrigt Steen Jensen har et sterkt personlig engasjement mot rasisme og for flyktninger. Da han så Listhaugs siste stunt på TV 2, brukte han deportasjonen av jøder fra Norge, og tyske­ soldaters utrenskninger av Warszawa-ghettoen som parallell: «Bank-bank midt på natta! Vis oss papirene! Heraus! Til en leir langt borte, der det er natt og tåke.»

Listhaug trengte ikke kommentere det engang, det ble 1-0 til henne.

Det finnes andre historiske hendelser som ligner mer. For eksempel søkte tusenvis av europeiske jøder om opphold i tryggere land før 2. verdenskrig. 
En del av disse ble avvist.

Avslagene ble begrunnet med manglende beskyttelsesbehov eller innenrikspolitiske forhold. Noen av flyktningene omkom senere i holocaust.

Et av eksemplene er norsk: Nansenhjelpen søkte i 1939 om opphold i Norge for 100 jødiske barn fra Tsjekkoslovakia. Det ble avslått med begrunnelsen at man fryktet at de ville bli så integrerte i Norge at de ikke var returnerbare senere.

Da flyktningskipet MS St. ­Louis samme år ankom Cuba, og senere­ USA og Canada med 937 flyktninger fra nazi­regimet, ble nesten alle avvist. De måtte­ ­returnere til Europa, der en tredje­del omkom i holocaust.

Mindre omfang. Det går an å se en parallell mellom disse hendelsene og enkelte flyktningers situasjon i Norge. Det finnes nemlig eksempler på at mennesker som har fått avslag på asylsøknaden er blitt fengslet eller drept etter utsendelsen. Men omfanget er likevel ikke i nærheten av det som skjedde før 2. verdenskrig.

Det betyr ikke at ikke konsekvensen av en streng asylpolitikk er en tragedie for dem som blir sendt ut. Svært mange av de utsendte har det vondt. De ­lever under forhold vi aldri ville ­akseptert for våre egne innbyggere.

Dette skjer med blant annet Arbeiderpartiets velsignelse. Dette er sosialdemokraten Steen Jensen klar over. Det han først og fremst reagerer på er Listhaugs populisme. Hun kan beskyldes for å spille på fremmedfrykt, noen vil også si rasisme. Det vil få anklage Arbeiderpartiet for.

Faktiske paralleller. Også Nettavisens Gunnar Stavrum bruker sterke ord i denne­ ­debatten. Han mener Steen Jensen «tråkker på de ufattelige ­lidelsene som millioner av jøder og deres pårørende ble utsatt for i nazistenes folkemord».

Det er et viktig poeng at «hitling» bør forbeholdes den som «hitles» bør. Går det inflasjon i nazisammenligningene, gjør vi en urett mot minnet til seks millioner jøder som systematisk ble utryddet av det djevelske naziregimet.

Det betyr ikke at vi ikke skal trekke lærdommer av historien. Det finnes paralleller mellom holdningene til de mest islam- og innvandringskritiske miljøene i dagens Norge og holdningene til jøder i Tyskland på 20- og 30-tallet.

Dette må kunne adresseres uten at sammenligningen ­avskrives som «hitling».

Verken Sylvi Listhaug eller enkelte andre høyrepopulistiske­ politikere synes å ha et påtrengende behov for å ta et tydelig oppgjør med slike fiendtlige holdninger. Tvert imot kan de ­beskyldes for å spille nettopp på den samme frykten og motviljen for «fremmede» som preget 30-tallets europeiske innbyggere.

Dessverre måtte man ikke til nazipartiet i Tyskland for å finne slike politikere før 2. verdenskrig. Det var mange over dem i hele Europa. Ikke minst fantes de i Norge, over hele det politiske landskapet.
Det er ingen formildende omstendighet. For historien har vist oss hvor farlig fremmedhatet er. Det må være lov å påpeke.

FØRST PUBLISERT I VÅR TLAND 29.11.2016

Gå til innlegget

Humanetikernes kortslutning

Publisert 5 måneder siden - 485 visninger

Human-Etisk Forbund har misforstått hva kirken legger i gudstjenesten.

Det er ikke rart humanetikerne er sure på Knut Arild Hareide. Det eneste de gjør er å markere en prinsipielt begrunnet motstand mot religionsutøvelse i skoletiden. Så får de i fleisen at de har en «agenda om å ta religion vekk fra vårt samfunn».

Human-Etisk Forbunds (HEFs) bidrag i samfunnsdebatten dokumenterer det motsatte. De ønsker et religionsåpent samfunn, men ikke at utøvelsen av religion skal være en offentlig oppgave.

Deres iherdige forsvar er til liten nytte. Hareide vet hva han gjør når han bruker utestemmen i spørsmålet om skolegudstjenester. Statsminister Solberg vet hva hun gjør når hun støtter ham.

Få nordmenn deler nemlig humanetikernes sterke engasjement mot slike gudstjenester. Både debatten og spørreundersøkelser gir signaler om dette.

Så hvorfor har ikke HEF det norske folket på sin side? Antakelig fordi dette folket – som er et av verdens mest sekulære – ikke er enig i premisset deres: At det å være med på en skolegudstjeneste nødvendigvis er aktiv ­religionsutøvelse.

I så fall er det folket som har rett. HEF har misforstått hva kirken legger i gudstjenester.

Definisjon. Hva er en gudstjeneste? Jo, det er «stedet der de kristne blir synlig som en menighet; et fellesskap av mennesker som deler troen på Gud, og Jesu Kristi oppstandelse.»

Sitatet er hentet fra Den norske kirkes nettsted.
– Der ser dere! sier forbundet, og bruker det hyppig i sin argumentasjon mot skolegudstjenester.

Det er en logisk kortslutning. For selv om gudstjenesten er «stedet der de kristne blir synlig som menighet», er det ikke dermed sagt at alle som er til stede nødvendigvis er en del av denne menigheten.

Skulle vi fulgt forbundets ­logikk måtte kong Haakon ment at alle som lyttet på hans radiotaler fra London, var nordmenn, siden han innledet talene med «kjære landsmenn». Det mente han selvsagt ikke.
Ikke alle tror. Når presten sier «kjære menighet», så vet hun at den egentlige menigheten består av dem som tror på Kristus. Bare Gud vet hvem dette er. Selv tar hun ikke stilling til hvem som er deltakere og hvem som eventuelt er observatører.

I dag sitter dette i ryggmargen på de fleste prester. Derfor er det få historier i omløp om prester som presser eller manipulerer skoleelever til å tilbe Gud.

Derimot bør det være en viktig del av elevenes utdanning å bli fortrolig med rollen som observatør. I noen skolegudstjenester vil mange av elevene være ­observatører.
For disse er besøket en ekskursjon som viser en viktig side av norsk kulturtradisjon.

Hva med forkynnelsen? En gudstjeneste er da forkynnelse. Skal barn utsettes for dette i skoletiden?
Grensedragningen mot forkynnelse er ikke helt enkel. I ­realiteten er det ikke mulig å lære om religion uten å utsette elever for en slags forkynnelse.

Kirken tror for eksempel at fortellingene om Jesus har den egenskapen at de kan skape tro. De mister ikke denne egenskapen om de står i en lærebok.

Hver gang en lærer informerer om det saklige innholdet i kristendommen, utsettes altså elevene for denne «forkynnelsen». Utsagnet «kristne tror Jesus sto opp fra de døde påskemorgen» fra RLE-boken vil alltid være en gjenfortelling av det kristne vitnesbyrdet.
Slik vil det være med all ideologi, også livssynshumanisme. Bak enhver saklig innføring i ideologiens innhold ligger en utfordring til å ta stilling til det samme innholdet.

Derfor er de fleste enige om at grensen for forkynnelse går ved om læreren som klassens autoritetsperson sier at «dette er sant». Ordningen med skole-­gudstjenester impliserer ikke dette. Tvert imot skal og bør det være et klart skille mellom prestens og lærerens roller.

Reelle premisser. HEF kunne fått større gjennomslag for sin innsats mot skolegudstjenester dersom de hadde diskutert ordningen på reelle premisser. Det er uakseptabelt om elevers meldinger om fritak blir møtt med motvilje fra skolen. Dersom de presses til delta i religiøse ­ritualer, slik HEF skriver på sine nett-
steder, er dette også svært kritikkverdig.

I alle samfunn står majoriteten i fare for å diskriminere minoriteter. Derfor er det en klok kirkerådsleder Kristin Gunleiksrud Raaum som kommer HEF i møte i gårsdagens kronikk i Vårt Land. Samtidig gjør hun det uten å akseptere deres forståelse av hva en skolegudstjeneste er. Det er også klokt.

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 22.11.2016

Gå til innlegget

Hanvolds råkjør

Publisert 6 måneder siden - 2230 visninger

Mens Jesus drev kremmerne ut av Guds tempel med en pisk, står kristne ledere i kø for å være passasjerer på Jan Hanvolds hensynsløse kjøretur gjennom livet.

Marsdagen var en av de våteste i året. Jeg tråkket i svære skritt over de største vanndammene, men ble litt for sent oppmerksom på SUV-en som kom mot meg. Slapsen sprutet meterhøyt fra forhjulene. Det var nytteløst å komme unna. Jeg viftet med armene til sjåføren, som så på meg med et spørrende blikk. Et sekund senere var jeg full av slaps og søle.

Jeg kjente sjåføren. Han bor i samme gate som meg og heter Jan Hanvold.
Nå ler jeg av episoden. Jeg hadde­ nok ikke irritert meg hvis ikke alle andre hadde kjørt så hensynsfullt den dagen. ­Eller hvis jeg ikke hadde tolket 
blikket hans som totalt uforstående.

Sterk i troen. – Tror Hanvold på det han driver med selv, eller er han en gjennomført luring? spurte en bekjent da vi kom inn på Hanvolds arbeidsmetoder.
Vi snakket om det samme som NRK Brennpunkt viste på TV i går kveld – at Hanvold på ­manipulerende vis får trygdede og minstepensjonister til å tro at de gir til Gud når de over­fører store summer til TV-­arbeidet hans. At han systematisk over­fører mye av disse pengene til sine egne private selskaper gjennom leiekontrakter. Hvilke ­verdier som ville ligget i disse selskapene uten disse pengene, får vi antakelig aldri vite.

Jeg tror Hanvold tror på det han gjør. At han ikke forstår at dette er uetisk. Det er jo ingen lover som forbyr det. På samme måte som det ikke står spesifikt i veitrafikkloven at man skal kjøre spesielt hensynsfullt når veien er dekket av ti centimeter med snøslaps. Korvaldveien i Mjøndalen har ikke fortau. Da er den vel laget for SUV-en hans, er den ikke?

Men det er uetisk å drive kristent arbeid slik Hanvold driver det. Det er uetisk fordi han sier til de minst ressurssterke at de gir til Gud, og at Gud gir tilbake til dem hvis de gjør det. Og fordi han putter de samme pengene i egen lomme. Det er vanskelig å forby slik virksomhet, men noen må fortelle til Hanvold at dette er uetisk. Så tydelig at han forstår det. Det gjør ikke Kristen-Norge.

Paradoks. Dagen-redaktør Tarjei Gilje tror ikke støtten til Visjon Norge vil avta vesentlig etter gårsdagens Brennpunkt. Han mener at kanalen samler kristne mennesker som er dypt skuffet over Kristen-Norges tilbakegang de siste tiårene. Deres romslighet for Hanvolds krumspring er stor. «Han sier og gjør jo så mye annet bra.»

Gilje har helt rett, noe som er et stort paradoks. Det lavkirkelige Norge er selektiv med hvem man samarbeider med. Prester og artister på den teologiske venstresiden holder man seg unna. Men der Jesus fant seg en pisk og drev kremmerne ut av Guds tempel, står kristne ledere i kø for å få taletid på Hanvolds TV-kanal.

Blant dem som har opptrådt i programmet Studio Direkte sammen med Hanvold er Elin Linde Fagerbakke, Dag Øyivind Juliussen, Arild og Lotta Svartdahl, Norvald Yri, Svein Andersen, Karl Johan Hallaråker, David og Josef Østby, Øivind Benestad, Konrad Myrland, Øyvind Gaarder Andersen, Anfinn Skaaheim, Vebjørn Selbekk, Espen Ottosen og Anne Lise Strøm.

Det kan være gode grunner til å benytte seg av Hanvolds plattform til å fremme sine egne budskap. Men du skal ikke være rakettforsker for å forstå at Hanvolds legitimitet er avhengig av at så mange kjente kristennavn er passasjerer på hans mange kjøreturer.

På samme måte som fundraising-selskapet Profundo, med historiske bånd til Strømmestiftelsen og mottoet «Vi hjelper deg å gjøre verden bedre» gir Hanvold legitimitet ved å bistå ham i innsamlingsarbeidet. På samme måte som en rekke kristne organisasjoner gir ham legitimitet ved å bruke ham som leverandør av TV-tjenester på konferanser.

Lønnsomhet. Hvorfor gjør de det? Fordi det lønner seg. Ikke nødvendigvis for dem personlig, men for virksomheten deres. Det handler om penger og synlighet.
Noen av dem er enige i at det er problematisk. Men vektskålen med fordeler veier tyngst.

Da passer det ikke med tyde­lige budskap til Hanvold. Den jobben overlater de til Levi ­Fragell, hvis raseri øker proporsjonalt med deres unnfallenhet. Noe som igjen bekrefter Hanvolds verdensbilde: Noen er ute etter ham. Og de står definitivt ikke på Guds side i åndskampen.

Dersom Hanvold holder seg på rett side av loven, kommer han til å fortsette med sin tvilsomme virksomhet til han ikke orker mer. I hjulsporene hans kommer det til å befinne seg mennesker som er mer tilsølet enn jeg var, den regnværsdagen i begynnelsen av mars.

Og Hanvold kommer til å være like forundret. Er ikke veien ­
laget for ham og SUV-en hans? Passasjerene ser da ut til å nyte turen!

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 26.10.2016

Gå til innlegget

Slutt på gutt og jente?

Publisert 7 måneder siden - 685 visninger

Den neste store krangelen i kirken vil handle om kjønn.

Vil det bli fred i Den norske kirke nå? Mange har stilt spørsmålet etter Kirkemøtet i vår. Da vedtok flertallet å utarbeide en liturgi for vigsel av likekjønnede. Nå er liturgien ferdig, og neste år blir den et offisielt dokument.

Hva skal kirken krangle om da? Arbeidsgiverspørsmål? Budsjettreglement? Endringer i Kirkemøtets forretningsorden? Helt sikkert. Og temperaturen vil bli høy. Men det er ikke her sprengstoffet befinner seg.

Sprengstoffet befinner seg i spørsmålet om kjønn. Aksept av likekjønnede ekteskap kan være starten. Noen frykter at kirken vil gå mye lenger. Andre håper det.

Begrepsbruk

I går fortalte Vårt Land om Ungdommens kirkemøte, som i et vedtak ber om «universelt utformede toaletter i kirkelige lokaler, ved for eksempel å fjerne skiltene eller kun ha skilt der det står WC eller Toalett».

Dette er bare en praktisk konsekvens av det saken egentlig handler om, som står litt tidligere i vedtaket: «En må tilstrebe en kjønnsnøytral begrepsbruk, fordi det å bare trekke fram to kjønnsidentiteter blir for snevert til at alle vil oppleve seg inkludert.»

Det er dette kirkemøtedelegaten og lederen for stiftelsen MorFarBarn, Øyvind Benestad, har advart mot. Han kaller det «kjønnsnøytral ideologi» og «dekonstruksjon av kjønn».

Sosial konstruksjon

For å forstå tanken bak, må vi til den amerikansk-jødiske filosofen og sosiologen Judith Butler. I 1990 utga hun boken Gender Trouble, der hun argumenterte for at det ikke var biologisk betinget hvilket kjønn man følte seg som. Kjønn var først og fremst en kulturell og sosial konstruksjon.

Butlers oppfatninger fikk enorm oppmerksomhet, og ble toneangivende for diskusjonen i de ledende feministmiljøene.

Mens man tidligere hadde kjempet for kvinners likeverd og likestilling, satte de såkalte queerfeministene spørsmål ved selve kategorien mann og kvinne. Det ble det bråk av, ikke minst fordi det rokket ved selve strategien for kvinnekampen: Hvordan skal man bekjempe undertrykkelse av kvinner med treffsikre tiltak som kvotering, hvis kjønnene egentlig ikke eksisterer?

Den samme uenigheten har queerteorien skapt i de skeive miljøene. En homofil mann forklarte det slik til meg: – Jeg opplever meg selv som en mann som er tiltrukket av menn, og tror ikke det vil være annerledes i morgen. Derfor identifiserer jeg meg ikke med queerteorien.

Brudemystikk

De av oss som holdt ut til siste kvelden under vårens kirkemøte, fikk en forsmak på krangelen som vil komme. Da behandlet man en formulering som omtalte Kristus som brudgom og kirken som brud.

Nettopp dette bildet har vært svært viktig for kirken gjennom historien, og er det fortsatt for mange. Og da snakker vi ikke først og fremst om pinsemenigheten i Knutby, der «Kristi brud» regjerte med hard hånd. Brudemotivet i Bibelen er et uuttømmelig bilde på hvor nær Kristus står sin kirke. For noen kirkesamfunn er det nærmest umulig å tenke seg kristen tro uten dette bildet.

På kirkemøtet ville noen ha setningene bort. Begrunnelsen var todelt. Sterkest vekt ble lagt på at bildet ble oppfattet som kjønnsdiskriminerende, siden det impliserte at kvinnen er underordnet mannen slik kirken er underordnet Kristus. Men under overflaten ulmet også synspunktet at kjønnspolariteten i seg selv er ekskluderende.

Det minste problemet

For noen er dette selve skrekken: En kirke som opphever kjønnskategoriene. I så fall blir fellestoaletter for mann og kvinne det minste problemet. Hva med barne- og ungdomsarbeidet, skal man faktisk ikke lenger få snakke om gutter og jenter lenger?

Eller hva med synet på ekteskapet? Misjonssambandets informasjonsleder, Espen Ottosen, mener at «veien til en antallsnøytral ekteskapslov trenger ikke være så lang». Hva gjør kirken da?

Han er ikke helt ute på viddene. Liberalistene i Unge Venstre ønsker det samme. Arbeiderpartiets kvinneutvalg – og programkomiteen i Venstre – har foreslått å åpne for at barn kan ha flere enn to foreldre.

De er i samsvar med queerideologien, som går langt i å sette strek over den tradisjonelle familiestrukturen. Presten og queerforskeren Anders Ihlang Berg er åpen for at «polyamorøse forhold kan forstås som en trygg og god modell for relasjon mellom mennesker».

I realiteten tar han bare den skeive teologien helt ut.

Ikke et mål

Likevel er det få i Den norske kirke som ønsker å oppheve tokjønnsmodellen. Selv om Øivind Benestad frykter «kjønnsnøytral ideologi» er det slett ikke slik at Åpen folkekirke vil utradere kjønnene. 

Når man har gjort ekteskapet kjønnsnøytralt, er årsaken at man vil inkludere mennesker som vil gifte seg med en av samme kjønn. Punktum. Det er ikke bare styremedlem Kristin Gunleiksrud Raaum som sier dette, det er tonen i organisasjonen. 

Noen på queerfløyen vil krangle om dette punktet, men det er få. Feministene i organisasjonen – som det er flere av – vil ha radikale tiltak for å styrke kvinners posisjon, ikke en opphevelse av kategoriene mann og kvinne. Tanken på bigami oppleves som vemmelig og undertrykkende.

Det betyr ikke at det ikke blir krangel. Ganske mange ønsker faktisk denne diskusjonen velkommen. Først og fremst fordi de også vil være kirke for dem som opplever tilværelsen annerledes enn mann og kvinne flest. Og fordi man mener at en kirke som slutter å diskutere, er en død kirke.

Det er en litt annen begrunnelse.

Følg kommentator Alf Gjøsund på Facebook!

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere

Siste kommentarer

Marius Timmann Mjaaland kommenterte på
Når professorer tåkelegger
rundt 2 timer siden / 345 visninger
Georg Bye-Pedersen kommenterte på
"Den muslimske fare"?
rundt 3 timer siden / 652 visninger
Marius Timmann Mjaaland kommenterte på
Obskure kameraer og sviktende bevis
rundt 3 timer siden / 154 visninger
Øyvind A. Jørgensen kommenterte på
Djevelen er global
rundt 3 timer siden / 313 visninger
Ben Økland kommenterte på
"Den muslimske fare"?
rundt 3 timer siden / 652 visninger
Njål Kristiansen kommenterte på
Hva er det med FN?
rundt 3 timer siden / 122 visninger
Ragnhild Kimo kommenterte på
Nådens anstøt
rundt 4 timer siden / 4061 visninger
Torbjørn Greipsland kommenterte på
Obskure kameraer og sviktende bevis
rundt 4 timer siden / 154 visninger
Dag Løkke kommenterte på
Nådens anstøt
rundt 4 timer siden / 4061 visninger
Torbjørn Greipsland kommenterte på
Obskure kameraer og sviktende bevis
rundt 4 timer siden / 154 visninger
Georg Bye-Pedersen kommenterte på
Om snik-islamiseringen av den kristne verden, før og nå.
rundt 4 timer siden / 656 visninger
Roald Øye kommenterte på
Om snik-islamiseringen av den kristne verden, før og nå.
rundt 4 timer siden / 656 visninger
Les flere