Alf Gjøsund

Alder: 1
  RSS

Om Alf

Konstituert sjefredaktør i Vårt Land

Følgere

Kirkens svake stemme

Publisert 10 måneder siden

Det er desidert vanskeligst å få lavkirkeligheten på banen. De vil forkynne evangeliet og bygge menighet, ikke ytre meninger offentlig.

Hvorfor tar dere ikke klart stilling? Viser hva vi kristne mener om den saken?

Da jeg var religions- og debattredaktør i Vårt Land kom slike spørsmål av og til. Som konstituert sjefredaktør får jeg dem oftere. De kommer fra engasjerte kristne, ofte ledere, som ønsker seg en stemme i offentligheten som målbærer deres standpunkter.

De ønsker støtte til Israel. Eller til palestinerne. Ja eller nei til selvbestemt abort, til likekjønnet vigsel, til en prioritert folkekirke, til samboerskap, til et tredje kjønn, til den katolske kirke, til klimatiltak, til flyktninger, til islam, for å nevne noen av temaene.

De mest overbeviste gir oss gjerne et lite spark på tampen, av typen: «Ikke rart opplaget går ned, hvis dere ikke mener noe klart om dette.»

Det er helt riktig at Vårt Land skal mene noe om mange spørsmål. Ikke alle, naturligvis. Hvis vi skulle meislet ut et tydelig ståsted i hvert eneste spørsmål kristne er uenige om, ville vi marginalisert oss selv og knapt hatt lesere igjen.

Derfor kvitterer jeg av og til med et spørsmål: Hvorfor skriver ikke du noe om dette selv?

Bak Ottosen

Selvsagt vet jeg at ikke alle har skriveferdighetens nådegave. Men spørsmålet er påfallende. Mange kristne deltar i den politiske og intellektuelle samtalen i samfunnet. Men ikke mange kirke- og organisasjonsledere. Særlig ikke fra lavkirkeligheten.

Misjonssambandet har én: Espen Ottosen. Resten av de lavkirkelige organisasjonene melder seg sjelden på i samfunnsdebatten. Det samme gjelder Frikirke-Norge.

De er ikke tause, men når de hever stemmen er temaet gjerne kirkelige, interne spørsmål. I samfunnsdebatten samler de seg bak Ottosen.

Det betyr ikke at folk fra disse organisasjonene er fraværende, men det er gjerne som privatpersoner, eller på vegne av et politisk parti. Ikke alltid kommer det tydelig fram om de ønsker å være en kristen stemme i offentligheten.

En annen oppgave

I Den norske kirke er det litt flere, fem-seks biskoper og noen prester. Samt enkelte bispedømmerådsmedlemmer og noen teologer fra MF og TF. Katolikkene har også noen meningssterke representanter, men synspunktene kommer sjelden fra offisielt hold.

Men lavkirkeligheten er altså desidert vanskeligst å få på banen. Når vi ringer dem vil de nødig bli forbundet med sterke meninger i offentligheten. Deres oppgave er å forkynne evangeliet og bygge menighet.

Jeg skjønner dem. Er det egentlig jobben til en bedehusleder eller pastor å ytre seg om samfunnsutviklingen? Det er ikke sikkert. Noen må ta seg av enkeltmenneskets åndelige velferd. Hvem skal gjøre det, om ikke kristne forsamlinger? Hvis et samfunnsengasjement hindrer det, hva er egentlig viktigst?

Riktignok greier noen å kombinere sosialetisk debatt og pastoral tjeneste i en litt Martin Luther King-aktig stil, men da må vi gjerne til sosialt engasjerte menigheter i slumstrøk utenlands.

Utvidet forståelse

Det skjedde noe i Cape Town i 2010 som kunne endret dette. Evangelikale kristenledere tilknyttet Lausanne-bevegelsen samlet seg om en utvidet forståelse av begrepet misjon. Det innebærer ikke bare evangelisering, men også å «demonstrere Guds rikes verdier og makt når vi arbeider for rettferdighet og fred og har omsorg for Guds skaperverk», som det heter i Cape Town-erklæringen.

De gjorde det til kirkens kall å være samfunnsengasjert. Ikke at dette var nytt, men mange kunne bevitne at det var underkommunisert.

Man har drevet diakonal virksomhet i alle år. Også det er et samfunnsengasjement. I Norge har den evangelikale lavkirkeligheten drevet sitt sterke arbeid gjennom organisasjoner som Frelsesarmeen, Evangeliesenteret, Blå kors og Maritastiftelsen.

I dag står mange karismatiske menigheter bak en kraftfull innsats mot moderne slaveri. Filip Rygg i Skaperkraft har gjort sitt til å utvikle dette engasjementet fra det diakonale til det politiske. Med Øyvind Håbrekkes stemme har tankesmien blitt enda mer synlig. Vi skal heller ikke glemme organisasjoner som Menneskeverd og Familie og Medier.

For ikke å glemme utenlandsmisjonen. Den står direkte og indirekte bak demokrati- og helseutvikling i mange av verdens land. Eller det partipolitiske arbeidet i Norge. KrF har rekruttert fra hele Kristen-Norge gjennom sin historie. Men da snakker vi partipolitikk med bundet mandat.

Kvalbeins strategi

Det jeg etterlyser er imidlertid hele kirkens stemme i samfunnet. At også frikirker og bedehusorganisasjoner målbærer «Guds rikes verdier» på kirkens vegne. Ikke i form av normative proklamasjoner som ikke lar seg diskutere, men faren for det er ikke overhengende. Indremisjonsforkynneren Arild Ove Halås, som for noen uker siden tok avstand fra den drøye tonen blant enkelte konservative kristne, er langt mer representativ for disse miljøene enn dem han med god grunn kritiserer.

Problemet er at lavkirkelige ledere stort sett er defensive. Man svarer når man blir angrepet, men det stopper gjerne der. Derfor blir gjerne ordene «bedehus» og «frikirke» forbundet med høyrevridde politiske holdninger, intoleranse og dømmesyke.

Jeg anbefaler den tidligere Fast Grunn-redaktøren Jon Kvalbeins strategi. På 80- og 90-tallet var han opptatt av å trekke unge ledere inn i samtalegrupper der aktuelle samfunnsspørsmål ble diskutert, og der man oppfordret hverandre til å delta i debatten. Kanskje kom det ikke så mye ut av det, men det kom i hvert fall en Espen Ottosen.

Hadde alle kristne organisasjoner og frikirker levert en Ottosen av hvert kjønn i framtiden, ville det begynt å monne.

Gå til innlegget

Den provoserende St. Birgitta

Publisert 11 måneder siden

Vårt Lands «gudstjenesteanmelder» er ingen ekspert. Hun er en kirkesøkende.

I høst ble vi kontaktet av en engasjert person. Hun – jeg bruker det pronomenet siden vedkommende har fått et kvinnelig pseudonym – lette etter en menighet i Oslo, og kjente flere i samme situasjon. Hun var opptatt av at det sosiale miljøet, musikken, og opplevelsen av å bli «truffet» av budskapet, er viktigere for mange enn konfesjonell tilhørighet.

Hun var også opptatt av at terskelen for å oppsøke en menighet er høy. Mange er engstelige for ikke å passe inn. Hvis du ikke opplever deg ønsket kan du bli såret. Det kan bli lenge til neste gang du våger deg frampå.

– Hva om jeg får en anmelderspalte, der jeg prøver å være ny i ulike menigheter og skriver om det etterpå? var spørsmålet.

Jeg tok en prat med henne for å vurdere saken nærmere. Noe av det viktige var å vurdere agendaen hennes. Hadde hun et agg mot bestemte retninger i Kristen-Norge, slik vi av og til ser hos hardcore kirkegjengere? I så fall var det ikke interessant for Vårt Land. Var hun ekspert? Det var vi også skeptisk til. Vi ville ikke ha den typen anmeldelser.

Vi ble enige om å forsøke. Ikke minst fordi det finnes en generasjon kristne som slutter å være aktive når de flytter til byen. For ikke å si lar være å lese aviser som nettopp Vårt Land, fordi de ikke finner det stoffet som gjør avisen aktuell for deres generasjon.

Ydmyk

Nå har St. Birgitta skrevet fire anmeldelser. Tilbakemeldingene er delte. Mange synes tiltaket er godt, men en del synes hun er for tilbakeholdende med å mene noe, det blir vel mye skildring.

Årsaken er nettopp at hun er opptatt av å vise respekt for egenart og teologisk ståsted. Samtidig har hun også forsøkt å reflektere ståstedet til dem som leter etter en menighet. De bruker øynene og ørene, men forstår ikke alt som skjer. Derfor vurderer de sånne ting som interiør, demografi, og om gudstjenesten flyter godt. Om prekenen er lett å forstå. Om medlemmene er kontaktsøkende.

Vi var enige om at hun ikke skulle være for høytidelig, at hun skulle påpeke ting som de faste deltakerne kanskje ikke oppdager, gjerne på en uformell og humoristisk måte. Siden humor er vanskelig, måtte den være knyttet til ting som folk gjerne har et avslappet forhold til.

Jeg har sjelden opplevd en mer ydmyk artikkelforfatter enn St. Birgitta. Hver gang hun skriver en ny tekst har hun forsøkt å ta tidligere tilbakemeldinger alvorlig.

Søppel

Men reaksjonene fra en del svært kirkevante lesere har vært voldsomme. I helgen oppdaget jeg at noen av dem delte 
en tekst på verdidebatt.no der teologistudenten Erik Steenhoff bruker sterke ord.

«Søppeljournalistikk», er
Steenhoffs karakteristikk. Han latterliggjør St. Birgittas uvitenhet om Den katolske kirke. Han synes det er forkastelig at hun – etter å ha sagt at prekenen er både «djup og lettfatteleg» – savner «religiøse refleksjonar om notidas utfordringer» og at hun i faktaboksen forteller at Den katolske kirke kun vier par av ulikt kjønn.

Ifølge Steenhoff er anmeldelsen «bare dum». – Hvem i alle dager er det som har den minste interesse av å lese den, spør han retorisk.

Førstelektor i teologi, religion og filosofi ved NLA Høgskolen, Peder K. Solberg er langt på vei enig. Han synes anmelderen «fremstår som en hjelpeløst veslevoksen fyr (eller jente)», og tror ikke vedkommende er «reelt nysgjerrig».

Ny vignett

Jeg tar selvkritikk for måten vi har presentert St. Birgittas prosjekt på. Anmeldere er normalt eksperter. Vi ønsket ikke en som pakket den subjektive synsingen inn i uangripelig ekspertretorikk. Vi var redde for at utenfrablikket ikke skulle tas på alvor. Derfor sa vi ja til nettopp St. Birgitta.

Men nettopp derfor burde vi kalt spalten noe annet enn «anmeldelse». Kanskje jeg heller ikke burde snakket om «et kart for tørste sjeler» da spalten ble introdusert. St. Birgitta er jo ikke kjentmann.

Mandag kommer en ny tekst. Vi kaller den ikke lenger «gudstjenesteanmeldelse». St. Birgitta vil vise sitt reelle utgangspunkt tydeligere fram, også i teksten.

Jeg håper prester og pastorer som så langt har bladd beskjemmet forbi tekstene til St. Birgitta 
vurderer å lese dem med nye øyne. For hun representerer ganske mange av dem som lurer på om de skal besøke kirkene deres.

Disse kirkesøkende kunne vurdert saken omtrent som St. Birgitta. De forstår ikke uten videre at det forventes en god dose ydmykhet av en som ikke har teologisk utdannelse. Tvert imot er de ganske naive: De tror at kirken er interessert i deres perspektiver. Og formulerer seg deretter.


Jeg håper ikke de tar helt feil.

Publisert i Vårt Land 3. mai 2018. 

Gå til innlegget

Sterke ytringer

Publisert 11 måneder siden

En lærer møter sterk kritikk for sine skildringer av klassemiljøet. Hva kan skolen lære av kirken?

'Deler av følget hvisker høyt til hverandre. De vet tydeligvis ikke hvordan de oppfører seg i en kirke. Det vet derimot T som reiser seg under trosbekjennelsen. O prøver å få T til å sette seg igjen, men oppdager at A og L også har reist seg. L sier at hun forsaker djevelen, men lukker munnen når hun ser Ys måpende blikk. B prøver å synge, men blir hysjet på av O. R gir telefonen til Es sjuåring, som går rundt og tar bilder av gudstjenestedeltakerne. D ler så han rister.’

Du vil antakelig aldri oppleve at presten legger en slik beskrivelse av søndagens dåpsgudstjeneste ut på Facebook, selv om hun kanskje noen ganger har lyst. En prest snakker ikke ned dem som kommer til kirken, selv om hensikten bare er å peke på en gudstjenesteordning som er for lite fleksibel til å forhindre at deltakerne faller av underveis og begynner å kjede seg.

Personalsak. 

I skolen, derimot, har det skjedd. Læreren Simon Malkenes leste en tilsvarende skildring av hvordan klassen oppførte seg på Dagsnytt atten. Det var ment som et innlegg i debatten om inntakssystemet i Oslo, men ble oppfattet som stigmatisering av elever. Skolens ledelse opprettet personalsak, og siden har debatten gått om hvorvidt grunnlovens paragraf 100 om ytringsfrihet gjelder for lærere.

«Mange lærere opplever en fryktkultur», hevder Rødtpolitiker Eivor Evenrud. Hun har fått en rekke henvendelser fra lærere som forteller om reaksjoner og påstander om illojalitet etter at de har ytret seg om forhold i skolen på sosiale medier. Selv om det er forskjell på preste- og læreryrket, opplever også Den norske kirke og andre trossamfunn at ledere ytrer seg på måter som fører til reaksjoner i mediene. Hvor går grensen for ytringsfrihet, når tar lojaliteten over?

Slinger. 

Kanskje kan etatene i landets fylker og kommuner lære noe av kirken, også her. På mange måter er kirken en overtydelig variant av en helt bestemt type arbeidsplasser som det finnes ganske mange av.

En rekke av disse arbeidsplassene har faktisk kirkelig opprinnelse. Det gjelder det meste av helsesektoren, det gjelder utdanningssystemet fra topp til bunn og det gjelder sosialsektoren. Kirken drev dette arbeidet før velferdsstaten overtok, bak lå et ønske om å tjene Gud og sin neste. Denne bakgrunnen preger virksomhetene fortsatt.

I en kirkelig stilling er den enkeltes personlige engasjement og overbevisning, for ikke å si samvittighet, i særlig grad avgjørende. Ikke alle tar det inn over seg, for eksempel når en prest flagger standpunkt i strid med flertallets oppfatninger, eller når en organist ytrer seg på tvers av den kirkelige konsensus: Kan ikke vedkommende bare være lojal og holde kjeft? En vanlig bedrift ville aldri akseptert så mye slinger.

Martyrideal. 

Men så er heller ikke kirken en hvilken som helst annen bedrift. I kirken dyrkes idealet om martyrer og forfulgte helgener. Mange av disse møtte sterk motstand fra sine egne overordnede, ja fra paven selv, men hylles i dag fordi de var tro mot sin overbevisning. De brakte kirken framover.

Mens mange kommersielle bedrifter har et ønske om profitt som utgangspunkt, drives kirken i prinsippet av en motsatt visjon: Guds kjærlighet til verden. Dermed er den også avhengig av den enkelte medarbeiders personlige tro. Gjennom århundrene har den utviklet en respekt for overbevisningen som drivkraft. Det er nettopp derfor den finner kompromisser og ordninger som kan sikre samhold selv om aktørene kan være sterkt uenige.

Det kan og bør andre diakonalt initierte virksomheter som skole og helsevesenet, lære av. Vi snakker om arbeidsplasser du ikke velger fordi du vil tjene mest mulig penger. Det ligger noe mer bak, et slags kall, et engasjement for andre mennesker. I slike virksomheter er strømlinjeforming bare mulig til et visst punkt. Derfra er man avhengig av engasjementet. Jobben må gi mening ut over den rene egennytten.

Krenkbarhet. 

Selvsagt finnes det grenser. Selv kirken kan ikke omfavne alt velment engasjement. Det hender for eksempel at prester slutter å tro, i de fleste tilfeller vil vedkommende selv trekke seg tilbake. Kanskje burde også læreren Simon Malkenes tenkt gjennom hvor sårbare elevene hans ble på grunn av omtalen hans, selv om han snakket om dem med et varmt engasjement.

Vi vet ikke om noen av dem som snakker om fryktkultur i Oslo-skolen overdriver. Av og til kan mennesker bli i overkant krenkbare. Ikke alle kritiske korrigeringer er et ønske om å kneble noen, noen ganger er det nødvendig å påpeke forskjellen på god og dårlig kommunikasjon.

På den annen side unner jeg alle med personalansvar å bli veiledet av en god, kirkelig leder. En av dem som har lang erfaring med brennende engasjement, som ikke blir truet av det, men håndterer det med respekt og klokskap. Det er ikke sikkert virksomheten blir strømlinjeformet av det, men kanskje bør ikke det være målet heller.


Trykket i Vårt land 26. april 2018

Gå til innlegget

Påskefred

Publisert 12 måneder siden

Vi hører gjerne om oppstandelse, evig liv og håp. Men ifølge kirkens største teolog var påsken også selve generaloppgjøret med hatet.

«Jeg holder meg unna nattverden», sa pensjonisten til meg. Han hadde begynt å gå i kirken på sine gamle dager. Egentlig tilhørte han en frimenighet, men nå var han dårlig til beins. Da passet «statskirken» i nabolaget bedre.

«Du skjønner», la han forklarende til. «Allslags folk går jo til alters. Det synes jeg ikke de burde. De lever ikke akkurat som kristne...»

Jeg forsøkte å hinte om at Jesus faktisk delte nattverdsbrødet med Judas, forræderen som solgte mesteren for 30 sølvpenger i påsken. Han var den tidens Quisling, om ikke verre, i hvert fall hvis du tror at Jesus er Guds sønn.

I årets påskefilm, Maria Magdalena, tar regissøren det et stykke lenger. Scenen er fanget i bildet ovenfor. Jesu møte med den fortvilte Judas preges av varm aksept – selv om sviket er i emning. Fri diktning, selvsagt, men det harmonerer med Bibelens fortelling om den første nattverden.

Hverdagshatet

Fiendskap er en ganske vanlig tilstand for oss mennesker. Jeg sikter ikke til de tilspissede situasjonene vi ser i områder preget av krig og terror, der er fiendskapet i det minste forståelig. Jeg snakker om hverdagshatet. De norrøne røttene til ordet fiende kommer nettopp av verbet fjá – å hate. Ordet fantes på gotisk også, i faian, som betyr å bebreide.

Det finnes både gode og dårlige grunner til å ta avstand fra, og markere avsky for. Men det preger svært manges liv og hverdag. Vi prøver å fungere sammen – men noen ganger er avstanden så uendelig stor. Vi klarer ikke å se den andres perspektiver, vi greier ikke å se mennesket i hverandre. Resultatet er uendelig mange variasjoner av fiendskap.

Påskebudskapet er det motsatte. Det handler om fred. Selvsagt også om oppstandelse, evig liv, og håp. Det hører vi oftest: at livet seiret over døden på påskemorgen. Freden blir gjerne vektlagt i julen, det var var jo det englene sang om.

Men ifølge kirkens største teolog, Paulus, skjedde selve generaloppgjøret med fiendskapet i påsken.

Oppgjøret

Da han noen tiår etter Jesu død satte seg ned og dikterte et brev til den kristne menigheten i Efesos, visste han hvem han skrev til: En gruppe med etniske og kulturelle motsetninger. Den besto av jøder, som tradisjonelt ikke engang kunne spise med andre enn sine egne. Og av ikke-jøder med ulike kulturbakgrunner og ofte et særdeles avslappet forhold til Det gamle testamentets regelverk. Nå skulle de prøve å være en kirke, et fellesskap, en slags familie, basert på troen.

Det gikk ikke alltid så bra. Du hører nesten stemmen til Paulus dirre når han dikterer: «Slutt med all hardhet og hissighet (...) Vær gode mot hverandre, vis medfølelse og tilgi hverandre.»

I dette brevet forklarer apostelen noe helt spesielt om påsken. Han tar leserne med seg ut på dybdene i den kristne troen, tankegangen hans er dypt fascinerende. Først gir han en slags innledning om den århundrelange avstanden mellom jøder og ikke-jøder. Han kaller det fiendskap. Og så forklarer han noe om langfredag: Der, på korset, ble fiendskapet drept.

Du skal være inne i det kristne språkuniverset for å forstå tankegangen. Logikken er at Kristus døde som representant for alle mennesker. Han sto opp igjen tredje dag som representant for alle mennesker. Derfor døde og oppsto mennesket med ham. I ham. Sammen, i hans kropp.

Den Jesus som døde, representerte det gamle, det som splittet, ødela og skapte hat. Den Kristus som sto opp, representerte det nye. Håpet, kjærligheten, enheten.

Faste kirkegjengere hører av og til at kirken er Jesu kropp. Mange tenker det betyr at de skal være hans redskaper, gjøre gode gjerninger, slik han ville gjort det. Men det er enda dypere enn det. Det er et uttrykk for den dype enheten mellom troende. De er én kropp.

I samme båt

Poenget er ikke at konflikt skal feies under teppet. Eller enda verre: urettferdighet og overgrep. Mange kristne har misforstått det, noe som har ført til at de svakeste er blitt tråkket på.

Poenget er at dypest sett er vi i samme båt. Vi har alle noe av hatet i oss. Derfor var vi alle en del av Guds oppgjør med fiendskapet. Det oppgjøret som rammet Guds sønn på langfredag. Men bak oppgjøret lå oppstandelsen, med tilbud om tilgivelse og nåde. Til alle.

Derfor forteller Paulus denne motsetningsfylte gruppen av troende mennesker at de er ett i den oppstandne. Tross alt. Avstanden de føler til hverandre er bare en del av bildet, de er først og fremst en enhet. Derfor må de gi slipp på hatet. Tilgi hverandre. Det er krevende, men kanskje litt mindre krevende hvis man tror på det.

På kne

Jeg traff igjen pensjonisten jeg nevnte. Jeg tror ikke motviljen han følte mot de andre i kirken var så alvorlig. Han tålte ikke trynet på et par av dem. Han irriterte seg over naboen, som stadig lot puddelen sin skite foran oppgangen hans. Det var sånne ting.

Men på gudstjenesten begynte han å gå til nattverd. Sammen med dem han ikke kunne fordra. De knelte foran alteret, side om side, med en åpen, utstrakt hånd. Alle trengte det samme brødet.

«Kristi kropp, gitt for deg. Kristi blod, utøst for deg.» Det var her, foran alteret han kunne få det. På kne. Ved siden av mennesker som heller ikke fortjente det.

Naboene kom ubehagelig nær, men han greide å overvinne ubehaget. Det ga ham en merkelig følelse av fred.

Først publisert i Vårt Land, 28. mars 2018.

Gå til innlegget

Ønsker vi slike miljøer?

Publisert rundt 1 år siden

Det må være vanskelig å være ivelending for tiden. Du risikerer å bli avkrevd svar: Hva mener du om at bedehuset nekter homofile å synge i kor?

Selv er jeg – uten å være fra Iveland – blitt spurt en rekke ganger de siste ukene om mitt syn på at en homofil mann måtte slutte i «koret» fordi han levde i likekjønnet parforhold. – Det er vel et overgrep, er det ikke? spurte en journalist.

– Nei, svarte jeg.

Det var nemlig noen røde lamper som blinket. Én ting var at en vesentlig detalj i medienes framstillinger var feil. Den gikk jeg selv på, da jeg noen dager før skrev en leder i Vårt Land. Mer om det senere. En annen ting er man har vært tause om de mest grunnleggende spørsmålene saken reiser.

Skikkelige folk? 

Det finnes en del kristne organisasjoner og kirkesamfunn her i landet. Svært få har snudd i homofilispørsmålet. De mener fortsatt det er galt å ha et seksuelt forhold til en av samme kjønn.

Dersom de skulle snu – noen vil si når de snur – må bibelsynet deres endres. De må trekke den konklusjonen at enkelte etiske føringer i Bibelen rett og slett må settes til side.

Så er det bare det at religion og tro ikke lar seg endre over natten. Noen dogmer har ikke endret seg på 2.000 år, selv om de i og for seg framstår som fornuftsstridige.

Går det an å være skikkelige folk som er velintegrert i samfunnet og oppfører seg ordentlig mot sine medmennesker likevel? Selvfølgelig. De aller fleste er det.

Typisk kristent

Det er her den første røde lampen blinker. Når ting framstår som bortimot slemt og ondt, da er det ofte noe som ikke stemmer.

Vi snakker om et bedehus som er integrert i lokalsamfunnet, slik vi vil ha det i vårt religions­åpne og flerkulturelle samfunn. Her får helt vanlig, sekulær ungdom opplæring i bilmekking, slik at de skal slippe å sitte hjemme og spille Grand Theft Auto og Battlefield hele tiden. Her får flyktninger opplæring i språk og lokalkultur.

Her drives bruktbutikken som gir bygda mulighet for bærekraftig gjenbruk. Her arranger kommunen teaterforestillinger. Her drives konfirmantarbeid og andre arrangement sammen med Den norske kirke. Samarbeidet fungerer ganske greit, selv om prestene ikke nødvendigvis har det samme bibelsynet.

Selv det faktum at det er betydelig uenighet internt på Iveland bedehus om denne betente saken forteller noe viktig om miljøet. Vi snakker ikke om intolerante Trump-tilhengere med skylapper, men om et kristent miljø preget av et ganske alminnelig norsk mangfold.

To legitime syn?

Forsamlingen er innmeldt i Normisjon, en av de organisasjonene som 
driver denne typen kristent grasrotarbeid. Er slike organisasjoners tilstedværelse og innsats uønsket? Diskvalifiserer de seg for å delta i samfunnet fordi de har det tradisjonelle synet på ekteskapet?

Til sammenligning hylles nå Den norske kirke fordi man har blitt enige om at begge syn på
 ekteskapet – både det tradisjonelle og det mer liberale – er 
legitime teologiske ståsted. Selv Åpen folkekirke mener det bør være plass til to syn i kirken.

Likevel sliter åpenbart en del med å akseptere at et bedehus har det ene av disse synene.

Ikke kor

Tilbake til Vårt Lands lederartikkel. Det var som nevnt jeg som skrev den. Jeg skrev:
 «I bedehusforsamlIngen på
 Iveland i Vest- Agder nektes en person å synge om Jesus fordi han 
lever sammen med en av samme kjønn.»

For så vidt ikke direkte feil. Problemet var jeg hadde i bakhodet at vi snakket om et kor, slik avisene hadde skrevet. I virkeligheten var det noe helt annet: nemlig et lovsangsteam. Slike team – gjerne to-tre sangere og et par musikere – leder forsamlingen i tilbedelse. De er hovedpersoner i gudstjenesten.

På samme måte som Human-Etisk Forbund og Fremskrittspartiet må få lov til å kreve at deres frontfigurer står for deres grunnleggende ideologi, må et bedehus i Normisjon få lov til det. Det er kjempevondt for den personen som oppdager at «dette faktisk ikke er mitt ståsted», og derfor blir fortalt at han eller hun ikke lenger kan være frontfigur.

Men det er ikke et overgrep.

Personlig

«Saken hører ikke hjemme i media», skal bedehusledelsen ha sagt, til hoderystelser fra Sørlandets kommentatorer. Ser vi det fra bedehusets ståsted, har de selvsagt rett. Selv om vi snakker om frivillig arbeid, har saken personalmessig karakter. Ingen seriøs organisasjon kan fortelle om detaljene i slike saker.

Men vi kan resonnere oss fram til noe: Mannen har selv nevnt sin tidligere ektefelle og to barn. De tilhørte det samme gjennom­siktige miljøet, kanskje gjør de det fortsatt. Vi aner smerte, empati
 og vanskelige avveininger. Vi aner tung, emosjonell materie.

Jeg vil se den organisasjonen som håndterer slik problematikk uten at det blir vanskelig. Når det ikke finnes alternative miljøer – Iveland bedehus er det eneste reelle kristne alternativet i bygda – blir det bortimot umulig. Og så sprekker saken i media.

Det er lov til å ta stilling. Det er lov til å engasjere seg. Personlig mener jeg at kristne organisasjoner bør ønskes velkomne som aktører i norske lokalsamfunn. Også dersom de har et tradisjonelt syn på ekteskapet.

Publisert i Vårt Land 14. mars 2018.

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere