Alf Gjøsund

Alder: 0
  RSS

Om Alf

Religions- og debattredaktør i Vårt Land

Følgere

Søkende ateister

Publisert 7 måneder siden - 3021 visninger

Kjære Gud, ba Inga Marte Thorkildsen. Selv om hun ikke tror på Gud.

«We calculate you are a 100% humanist», var beskjeden jeg fikk fra British Humanist Association. Jeg hadde tatt nettesten deres og fikk selvsagt tilbud om å melde meg på deres ukentlige nyhetsbrev. Dessuten fikk jeg en liste over britiske livssynshumanister som jeg eventuelt kunne identifisere meg med: Stephen Fry, Ricky Gervais og Richard Dawkins.

Problemet var at jeg er kristen. Testen tok ganske enkelt ikke hensyn til at det er mulig å være det, og samtidig ha ­vitenskapen som utgangspunkt for sitt verdensbilde. Det er mulig å ha medmennesket som utgangspunkt for livsførsel og etikk, og samtidig tro at Gud ønsker at det skal være slik. Det går an å erkjenne at vi ikke kan vite, men samtidig håpe og tro.

«Mange mennesker er humanister, ofte uten å vite det selv», var beskjeden fra de britiske livssynshumanistene, som selvsagt ville ha meg som medlem. Min umiddelbare respons var: Mange mennesker har dybder som British Humanist Association ikke gir noen tegn til å forstå.

«Veldig rart»

Det gjelder ikke minst ateister. Inga Marte Thorkildsen er en av dem som bruker denne merkelappen på seg selv. Likevel ba hun til Gud.

Det var ingen som tvang henne. Torbjørn Røe Isaksen, vår ikke-troende men «kulturkristne» utdanningsmister, satt på samme stol dagen etter. Han ba ikke. Men Thorkildsen sa «kjære Gud».

«Nå må kristne slutte å la seg lure av politikere», skrev en mann på facebooksiden hennes. «Finnes det ikke anstendige ­politikere lengre som har integritet og ryggrad til å stå for det de mener lengre? Dette er totalt bortkastet tid og en farlig utvikling», var utbruddet fra en annen.

De representerte kanskje to motsatte, men veldig like, tilnærminger til tro og ikke-tro: Kristnes syn på at ateister har valgt bort det som er større, og derfor er i hendene på en uforklarlig destruktiv kraft. Og ateisters syn på at kristne har kastet fornuft og rasjonalitet på båten, og derfor er i hendene på en uforklarlig, destruktiv kraft.

Svaret til begge er at mennesket i sitt vesen er søkende. At årsaken til både tro og ateisme i mange tilfeller kan være identisk: Det handler om lengselen etter det som er sant, det som er godt, det som kan gi trygghet og fred.

En årsak til undring

«Gi voksne klokskap og innsikt (...), gi oss kraft og engasjement», ba Inga Marte Thorkildsen. Og hun gikk enda lenger: «Inne i oss finnes litt av deg, Gud, av din skaperkraft.»

Det går an å plukke bønnen fra hverandre. Å hevde at hun var nær ved å utviske skillet mellom skaperen og skaperverket, og at dette er typisk for alle som har satt mennesket i Guds sted.

Men det er også mulig å se det som en erkjennelse av at det finnes en uforklarlig kraft som kunne vært forklart med psykologi, hvis det bare ikke hadde vært for at det preger alt som har liv.

Kirken bruker ordene «Guds opprettholdelse av skaperverket ved sin livgivende ånd». En ateist vil kanskje kalle det en ­årsak til undring, noe som gjør at mange av dem ikke slutter å være ­søkende, men tvert imot har dyp respekt for troende.

Didrik Søderlind er en av dem. Da han gikk til nattverd i Lambertsseter kirke, begynte han å gråte. Følelsene overrasket ham selv.

Det betyr ikke at vi kan trekke trosstandpunktet hans i tvil, men at vi gjør en stor feil hvis vi plasserer han og andre ateister i bestemte båser. Det er jo det Richard Dawkins gjør når han forutsetter at alle troende tar utgangspunkt i det gudsbildet han selv avviser så sterkt.

Lengsel

Jeg var 19 da jeg første gang åpnet Augustins Bekjennelser. Det så ut som en bok om hvile, for det var jo sånn den begynte: «Du har skapt oss til deg, Gud, og vårt hjerte er urolig inntil det finner hvile i deg.»

I stedet fant jeg en bok om en uro som aldri sluttet. Eller en bok om en hvile som verken kunne plasseres øverst i Maslows behovspyramide eller defineres som stillstand eller metthet, men tvert imot innebar en uslukkelig lengsel etter noe større.

Det handler ikke om å være kristen, men om å være menneske. Det handler heller ikke om at Inga Marte Thorkildsen er kristen, eller at alle mennesker egentlig tror. Å påstå det ville være respektløst.

Men jeg tillater meg å tro at alle mennesker er skapt til noe større, og derfor søker og lengter. Og jeg blir fortsatt overrasket over hvor denne drivkraften kan dukke opp, og hvor sterk den kan være. Det burde jeg ikke bli.


Gå til innlegget

Begynner å bli voksen

Publisert 7 måneder siden - 1752 visninger

Pubertetsfasen er over. Åpen folkekirke skal etablere seg, men under ulmer uroen.

Vi er ferdig med barneårene. Nå er vi kommet til puberteten, sa en av årsmøtedeltakerne i innlegget sitt på Åpen folkekirkes årsmøte lørdag.

Artig bilde, men jeg vil forskyve det litt: Organisasjonen startet som et ungdomsopprør. Kraften var enorm. Organisasjonen fikk 60 prosent av stemmene i kirkevalget 2015, avgjorde spørsmålet om likekjønnede ekteskap, og gjorde nesten rent bord i de kirkelige rådene.

Nå er de gjennom denne ­fasen. Luften er på ingen måte gått ut, men årsmøtet var tydelig preget av at saken er vunnet. Styrelederen – den en gang så brennende aktivisten Gard Realf Sandaker-Nilsen – framsto som en voksen, realitetsorientert og samlende leder.

Noen var opprørte over Kirke­rådets utnevnelse av Ivar Braut som biskop, men de aller fleste la vekt på helheten: «Vi skal være konstruktive. Vi skal gi rom for alle. Vi gikk til valg på en kirke som skal være åpen for alle, det betyr også åpen for våre meningsmotstandere. Vi skal gi andre den rausheten vi ikke fikk selv.»

En mellomstasjon

Når de sterkeste følelsene har lagt seg, bør man avgjøre om det finnes et fornuftig grunnlag for et varig forhold. Den diskusjonen hoppet man – som mange unge voksne gjør – over. I stedet vedtok man etableringen av regionslag i alle bispedømmer. Under ulmet en litt urolig følelse:­ Har vi nok folk? Greier vi å skaffe penger? Vil vi greie å finne konkrete samlende saker?

Den uroen vil fortsette en stund til. Foreløpig vet man bare at man ønsker en kirke som er åpen for alle, ikke minst for LHBT-ere. Man har en vag fornemmelse av en felles teologisk plattform. Man har et mål om direkte kirkevalg i alle bispedømmer. Man ønsker dessuten listevalg, med kandidater forpliktet på programmer, ikke en ullen navneliste fra en nominasjonskomité som knapt har greid å finne ut hva kandidatene står for. Stort mer har man ikke å bygge på.

– Jeg ser for meg én liste fra dem som legger vekt på miljø. Andre kan for eksempel lage «diakonilista», sa en av dem til meg. Flere var overbevist om at bare man fikk på plass et vedtak om rene listevalg, så ville listene komme av seg selv.

Vanskeligere arbeid? 

Men ser du på saklistene fra kirkemøtene de siste ti årene, finner du få saker som uten videre kan defineres inn i et slikt system. I norsk kirkepolitikk er tradisjonen tvert imot å slå hodene sammen i komiteene, lirke det til, og slik finne løsninger som kan få størst mulig tilslutning.

Mange vil frykte at forhåndsdefinerte utgangspunkt vil gjøre dette arbeidet vanskeligere. Enda flere vil lure på om ikke de praktiske erfaringene fra menighetsarbeidet er en viktigere kvalifikasjon i kirkelige råd enn overordnete ideologiske standpunkter.

Først når argumentene får bryne seg mot hverandre, vil det vise seg om Åpen folkekirke har gode svar på slike innvendinger.

Teologi som kampsak

Utvelgelsen av organisasjonens framtidige kampsaker gjenstår. To tema ble imidlertid nevnt ­oftere enn andre: Teologi og diakoni. MF-professoren Sturla Stålsett har rett i at teologi kan skape engasjement. Det så vi da Bjørn Eidsvåg presenterte sin Jesus i fjor høst. Men teologiprofessorer er ikke rockeprester. Det blir en utfordring å gjøre diskusjonene tilgjengelige for folk flest.

Diakonien har kanskje et potensial. Selv om kirkelige diakoniutredninger er skrevet i et så byråkratisk språk at de knapt engasjerer sine egne komiteer, er Frelsesarmeen og Kirkens Bymisjon eksempler på at slikt arbeid kan engasjere.

Problemet er at kirkemedlemmer som ikke identifiserer seg med Åpen folkekirke også er opptatt av diakoni. Hvis Åpen folkekirke vil gjøre diakonien til sin merkesak, vil de møte motstand.

Viljen er der, men først når kirkevalget 2019 nærmer seg, får vi en pekepinn på om Åpen folkekirke har livets rett.

Gå til innlegget

De konservatives trumfkort

Publisert 7 måneder siden - 3126 visninger

Selv etter sin nedleggelse, har ­Levende folkekirke jokeren i spillet om innflytelsen i folkekirken.

De har forstått alvoret, ledelsen i Åpen folkekirke. Det kan bli med disse fire årene i maktposisjon. Så kan de være glemt, organisasjonen kan bli marginal eller gå i oppløsning, og flertallet de har oppnådd i Kirkemøtet, Kirkerådet og Mellomkirkelig råd kan gå tapt.

Det vil i så fall bety en folkekirke der mye er tilbake til det gamle: Kun de mest engasjerte kirkegjengerne stemmer ved valgene, og representantene blir mindre oppmerksomme på passive medlemmers behov og ønsker.

Et kirkemøte uten grupper som er forpliktet på sine programmer betyr også mer tilfeldige vedtak, friere spillerom for de valgte rådene, og indirekte større makt til biskopene og kirkens administrasjon.

Det betyr også at Stortingets betingelse om mer demokrati i folkekirken, en forutsetning for Kirkeforliket, står i fare for ikke å oppfylles. Og det uten at det er realistisk med reversering av forliket.

Strategiske

Det er med ­andre ord en betydelig følelse av ansvar som vil tynge den lille flokken som til helgen vil utgjøre ­Årsmøtet i Åpen Folkekirke. Et ansvar ingen har gitt dem, men som de har fått fordi de er den eneste gruppen som noen gang har greid å engasjere så mange velgere at det gir mening å snakke om reelt demokrati i kirken.

De har vært strategiske ved spillebordet. De ønsker å være det i framtiden. Et av de mest strategiske trekkene ble gjort på årsmøtet i fjor:

«Åpen folkekirke skal arbeide for at Kirkemøtet fatter vedtak om valgordning og valgregler som gjør at der det stilles kandidatlister blir det ikke nedsatt en nominasjonskomite på bispedømmenivå, med virkning fra Kirkevalget 2019.»

Det geniale med dette vedtaket er at det kan tvinge fram et kirkevalg med klare alternativer. Vi kan få kirkepolitiske partier med program. Vi kan få valgkamp og debatt, og dermed uttalelser som skaper overskrifter. Med andre ord alt som kan skape et snev av folkelig engasjement. 

Dette engasjementet kan Åpen folkekirke være avhengig av for å vinne framtidens kirkevalg.

Joker på andre hender

Problemet med det samme vedtaket er at det er et stort spørsmål om det vil få flertall i Kirkemøtet. Det hjelper ikke om Åpen folkekirke spiller sine kort aldri så godt: De konservative sitter nemlig med jokeren.

Kortet som kan avgjøre spillet ser slik ut: Den eneste andre grupperingen som kunne hatt mulighet til å stille lister, Levende folkekirke, er nedlagt. Folkene som sto bak, flere av dem tunge aktører på konservativ side i kirkedebatten, er dessuten prinsipielt imot å stille egne lister. De mener det er «bispedømmene og menighetene, ikke ulike interessegrupper, som må ha hånden på rattet».

Selv om avisen Dagen utfordret denne tanken på lederplass i forrige uke, er det ingen ting som tyder på at Rolf Kjøde, Øivind Benestad, og de andre tidligere lederne av Levende folkekirke vil snu. Det er heller ingen andre som står klare til å danne kirkepartier. Dermed risikerer vi et scenario der Åpen folkekirke blir den eneste som stiller lister ved kirkevalget – og får 100 prosent av stemmene.

Uaktuelt

Vi kjenner til slike «demo­kratier» fra regimer vi ikke vil sammenligne oss med. Det vil ingen ha. Av denne årsak er det et stort spørsmål om linjen til Åpen Folkekirke noen gang vil bli vedtatt i Den norske kirkes øverste organ.

Organisasjonen kan heller ikke tvinge sine delegater i Kirkemøtet til å stemme for dette. De ble nemlig valgt inn før organisasjonen gjorde sitt vedtak om valgordning, og er dermed ikke forpliktet på det. Dessuten vet vi fra det nylige bispevalget i Stavanger at det er uenighet i Åpen folkekirke om vinneren skal gjøre rent bord, eller om man også skal ta hensyn til mindretallet.

Dessuten har Åpen folkekirke – på grunn av valgordningen – fremdeles ikke rent flertall i Kirkemøtet.

Strategisk plan

Med andre ord er det ikke sikkert at det bare er prinsipielle årsaker til at Rolf Kjøde, Øivind Benestad og de andre frontfigurene fra Levende folkekirke er sterkt imot kirkepartier.

Det kan tvert imot like gjerne være en strategisk plan der hensikten er å stikke kjepper i hjulene for Åpen folkekirkes – og for den saks skyld Stortingsflertallets – ønske om å demokratisere kirken.

Kjøde og Benestad kan nemlig være relativt trygge på at avisen Dagens oppfordring til å etablere en opposisjon til Åpen folkekirke vil falle til jorden. 

Skal det være mulig å etablere et nasjonalt kirkeparti på tradisjonell teologisk grunn, må nemlig de lavkirkelige organisasjonene inn med sine økonomiske og organisatoriske muskler. Det ønsker ikke organisasjonene.

Andre aktører med slike muskler finnes ikke. Resultatet blir ingen opposisjon til Åpen folkekirke, og dermed heller ikke demokratisk legitimitet for den endringen de selv trenger så sårt.

Det ser mørkere ut for Åpen folkekirkes drøm om en partidemokratisk folkekirke. Det kan ikke årsmøtet på lørdag gjøre noe med.

Gå til innlegget

Selvhjelp for et nytt år

Publisert 8 måneder siden - 3108 visninger

Åtte viktige egenskaper for deg som ikke bare vil overleve 2017, men kanskje til og med vokse på det.

Mine sosiale medievenner kan deles i to kategorier: De som la ut nyttårsbilde av seg selv og kjæresten med konfetti og champagneglass, sammen med et ønske om et forrykende og framgangsrikt nytt år. Og de som fortalte at de akkurat nå holder pusten fordi så mye kan gå galt i 2017, og som i ren selvterapi oppfordret alle til ikke å miste håpet ennå.

Selv har jeg stor sans for førstnevnte gruppe. De har en egen evne til å være opptatt av de små, nære tingene som unektelig ­betyr mye i livet: At man har det bra, sånn rent privat.

Samtidig må jeg tilstå at jeg har mest til felles med den ­andre gruppen: Pompøs som jeg er, ­føles det naturlig å snakke om de store tingene ved et årsskifte. Og selv om verden sannsynligvis ikke raser sammen i år, så biter jeg meg nervøst i leppa når jeg tenker på hvilken farlig retning alt er i ferd med å ta.

Av samme grunn greier jeg ikke å nøye meg med å håpe. Jeg trenger verktøy som sørger for at jeg ikke bare overlever, men kanskje til og med utvikler meg i motsatt retning av det jeg frykter. Jeg kan ikke snu utviklingen, men jeg kan kjempe imot, bite fra meg der jeg får mulighet. Derfor har jeg laget en personlig liste over egenskaper jeg utvilsomt får bruk for i 2016.

1. Evnen til empati

Kanskje er det bare meg, men jeg føler det hardner til. Er det fordi jeg ­akkurat har oppdaget at nettsteder med videoer av drap, selvmord og henrettelser har et enormt publikum i den oppvoksende generasjonen? Er det fordi jeg legger mindre merke til tiggerne på gaten enn før? Fordi jeg blir stadig flinkere til å takle misforholdet mellom elendig­heten der ute og mitt eget ­relativt luksuriøse liv? Det finnes en bevegelse som vil gjøre selv veldedighet til et spørsmål om beregning og matematikk. Sikkert vel og bra, men den dagen vi mister evnen til medfølelse med den vi står overfor, mister vi alt.

2. Evnen til takknemlighet

Vårt økonomiske system har en innebygget bombe: Den baserer seg på en urettferdig verdensordning. Forbruket vårt er ­avhengig av at det fortsatt finnes billige råvarer og nesten gratis arbeidskraft – altså at medmennesker forblir fattige. Jeg vet det i teorien­, men griskheten og egoismen vinner alt for ofte. Motvekten er takknemlighet for det jeg har, i stedet for å være opptatt av det jeg skal skaffe meg. Takknemlighet er en skremmende vanskelig dyd å forholde meg til.

3. Evnen til å se helheten

Alt var enklere før populismen. Da stemte vi inn politikere vi hadde­ tillit til for at de skulle ta de store avgjørelsene for oss. Medieutviklingen har tatt fra dem denne friheten, med god hjelp fra dem selv. Det kan være et ­demokratisk gode at velgerne nå også ­avgjør detaljsakene, men samtidig et demokratisk problem fordi så mange mangler helhetlig blikk. Miljøtrusselen, flyktningkrisen og kampen mot ekstremisme er eksempler på ­saker som vi vil tape hvis vi lar vår egen lille horisont avgjøre hvem vi stemmer på.

4. Evnen til ydmykhet

Jante­loven var helt sikkert en viktig årsak til både stagnasjon og ­intoleranse. Nå lurer jeg på om den må hentes fram igjen. For skal jeg være ærlig, har jeg lært mye av mennesker jeg ikke trodde­ kunne lære meg noe. Det er ikke uten grunn at hovmod – overdreven stolthet, ringeakt for andre – er nummer én på listen over dødssynder. 2017 blir året for å lytte mer til andre, bli mindre skråsikker og mer nyansert.

5. Evnen til utholdenhet

Ting tyder på at noen har bestemt seg for å føre en utmattelseskrig mot kunnskap og saklig meningsutveksling. Jeg har stor forståelse for dem som ikke orker mer, som går lei usaklighetene og dropper kampen. Siden det er en floskel at kampen ikke kan vinnes av dem som gir opp, vil jeg heller minne seg selv om den viktigste grunnen til å holde ut: Den som gir opp mister seg selv.

6. Evnen til å holde munn

Hva tenker du på? spør Facebook. Vi går fem på og buser ut med det vi tenker og føler akkurat nå, uten å huske den gamle regelen om å telle til ti. Et av de hyppigste spørsmålene som kommer inn til redaksjonen, er spørsmålet om å få slette tidligere uttalelser på nettet. Selv om vi bare i helt spesielle tilfeller kan gjøre dette, har jeg stor sans for å angre. Det er det nest beste, etter å telle til ti før man klikker på «publiser».

7. Evnen til å le

Når så få greier å tenke seg om, er vi i gang. Sinne avler som kjent mer sinne. Det er bra med engasjement, men kjefte­samtaler har en tendens til å bli lite konstruktive. Lær av britene, som aldri går glipp av muligheten til å se med skråblikk på situasjonen. Om vi lar en velment ironisk morsomhet følge smilet, får heller våge seg.

8. Evnen til å skru av

Skal vi overleve, må vi samle krefter, bli forankret i oss selv. Religiøse mennesker har dyrket stillheten i flere tusen år. Først nå har ­resten av verden begynt å oppdage den. Les for eksempel Erling Kagges bok Stillhet i støyens tid. Den er så lettlest at en tolvåring kan forstå den og så utfordrende at en åttiåring kan bli skremt. For Kagge har rett: Det lukter feighet av vår vegring mot å bli kjent med oss selv.

Følg kommentator Alf Gjøsund på Facebook 

Gå til innlegget

Den tapte barnetroen

Publisert 8 måneder siden - 3747 visninger

Vi hører ofte om problemene autoritær forkynnelse kan skape, men glemmer at den varme, inkluderende ­forkynnelsen er medskyldig.

Hun gråt sårt, Sara Jessica­ ­Desantiago fra Libya, da hun i programmet Mellom himmel og jord på NRK P1, fortalte om troen hun hadde mistet.

Hun hadde vokst opp med et bilde av profeten Muhammed som «god, varm og inkluderende». Så fant hun ut at han bare var et vanlig menneske. At han bare hadde vært et symbol for det gode.

– Han sa mye grusomt også. Jeg ble så skuffet over ham. Det var tøffere for meg å miste ­Allah og Muhammed enn å miste familien min, sa hun.

Ikke for dem

Julaften var barne­tro tema i Vårt Land. Saken inneholdt 12 sitater fra kjendiser som har erklært at de fortsatt har barnetroen intakt.

Jeg har møtt mange av dem som har mistet barnetroen. ­Tapet er noe av det mest smertefulle de har vært gjennom.

Felles for dem er at det vakreste de visste, fundamentet i livet, en dag var borte. For Desantiago handlet det om bildet av profeten Muhammed. For mange i den kristne norske kulturen handler det om bildet av Jesus. Det stemte ikke likevel at han hadde omsorg for dem, at han hørte dem, at «som dagen er, så skal din styrke være». Ikke for dem.

Da de trengte ham, var han der ikke. Hadde han noen gang vært der?

Raseri

Noen ganger har de fortalt om sangene. Blott en dag. Eg veit ei hamn. Lær meg å kjenne dine veie. O Jesus du som fyller alt i alle. Om hvor uendelig vakkert, og samtidig uendelig vondt det er å høre dem.

Nå handler sangene om brutte løfter. Om sviket fra ham som ikke kunne svikte.

Noe av det som beveget ved fortellingen til Sara Jessica Desantiago var at hun var så bevisst på sin egen sorg.

Ikke alle er det. Noen ganger er raseri den beste beskrivelsen. Tekstene i avhoppergrupper på Facebook, og i debatten om religion og teologi, kan ose av forakt for dem som fortsatt tror.

Fra sidelinjen kan vi undre oss over de sterke følelsene. I hvert fall hvis vi ikke selv kjenner erfaringen av å bli grunnleggende sveket, av Gud, av de menneskene som sto i hans sted, eller av oss selv. Det gir andre forutsetninger for å forstå dette sorte hullet av skuffelse og sorg.

Den varme forkynnelsen

Vi hører mange ganger om problemene autoritær forkynnelse kan skape. Om hvor mange som blir støtt bort av harde bud og strenge regler.

Vi glemmer ofte problemene den varme, inkluderende forkynnelsen skaper. Den om en Gud som er en trygg havn. Som står fast når alle andre svikter. Som det er så godt å tro på.

Og forkynnelsen om fellesskapet som er så varmt: Hør hvor det stormer der ute. Her er det fredfullt og trygt.

Hva skulle man ellers si? At det er alt annet enn fredfullt og trygt på innsiden? At du mange ganger må stole på deg selv – i praksis?

Det finnes kanskje en barnetro som holder. Den som vakler, er den subjektive, ensidige troen som egentlig ikke tar inn over seg det skrøpelige, alle årsakene til tvil som står i kø.

Jeg sier egentlig, for man snakker selvsagt om alt det vonde, før man avslutter med at midt i det vonde er det så godt at ... Problemet er bare at midt i det vonde er det av og til ingen ting som er godt. I møte med den erfaringen blir Gud en teori.

Skaperen

Jeg elsket bede­husets og pinselokalets hverdagsnære Gud, men i mitt liv var han ikke. I likhet med apologetikkens retoriske, logiske Gud – troen der alt går opp. For meg går det ikke opp.

For meg ble voksentroen et møte med Skaperen, i det skapte. Riktig nok et skaperverk fullt av vondskap og lidelse, men også et skaperverk som strekker seg mot lyset, mot håpet og kjærligheten. For meg ble dette – ikke gudsbeviset – men gudshåpet.

Derfor ble julen min høytid. Ikke vet jeg om det er sant at Gud ble kjøtt, en del av denne ulykksalige menneskeslekten som forgjeves prøver å skape mening. Men hvis han finnes, da sitter han ikke på en trone i ensom majestet og dikterer uoppnåelige bud. Da forlater han denne tronen og kommer ned. Da identifiserer han seg med den kjempende, tapende verden, og gir seg selv i kampen. En annen Gud vil jeg ikke ha.

Det ble min voksentro. Den er der i kirken, som en to tusen år gammel linje, under alle ordene.

Jeg setter stor pris på debatt, den har lært meg mye. Men noen ganger lurer jeg på hvordan debatten om Gud, om verdier, tro og teologi, ville blitt om vi så hvor medskyldige vi er, alle vi som har snakket ham i hjel.

Vi er hverandres årsak til at gudsbildet ryker. Og noen ganger til at et bedre bygges opp. Gjerne begge deler samtidig.

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere

Siste kommentarer

Njål Kristiansen kommenterte på
Nakne keisere, hele gjengen
4 minutter siden / 820 visninger
Kjell Bjarne Sandvik kommenterte på
Om å gjøre Gud mindre
12 minutter siden / 725 visninger
Daniel Krussand kommenterte på
Islamsk terror er ikke dementert.
17 minutter siden / 191 visninger
Sten André Fagermo kommenterte på
Feelgood-kirken
17 minutter siden / 270 visninger
Tore Olsen kommenterte på
Nakne keisere, hele gjengen
21 minutter siden / 820 visninger
Georg Bye-Pedersen kommenterte på
Islamsk terror er ikke dementert.
28 minutter siden / 191 visninger
Sten André Fagermo kommenterte på
Beina på jorda
rundt 1 time siden / 151 visninger
Georg Bye-Pedersen kommenterte på
Islamsk terror er ikke dementert.
rundt 2 timer siden / 191 visninger
Les flere