Alf Gjøsund

Alder: 2
  RSS

Om Alf

Religions- og debattredaktør i Vårt Land

Følgere

De nye pinsevennene

Publisert 8 måneder siden

Pinsebevegelsen kunne ligget med brukket rygg. Men det har ikke skjedd. For i det stille har en ny bevegelse reist seg.

Besøkte du en tradisjonell norsk pinsemenighet for 20 år siden, var den sannsynligvis delt i to: De som var for og de som var imot den såkalte trosbevegelsen, en omstridt karismatisk retning som øvde sterk inn­flytelse på pinsebevegelsen.

Motstanderne ble stadig ­færre, og en tid kunne det se ut som hele pinsebevegelsen skulle miste sin forankring i norsk lav­kirkelig vekkelsestradisjon, der de ­reformatoriske prinsippene «nåden alene» og «troen alene» har stått sterkt.

Rystet i grunnvollene

Men så raste trosbevegelsen sammen, nærmest som et korthus. ­Norges største karismatiske menighet, Levende Ord i Bergen, mistet ­store deler av ­medlemsmassen etter et kraftig oppgjør med ­hovedpastor Enevald Flåten. Den mest toneangivende trosmenigheten i Norden, Livets ord i Uppsala, ble rystet i sine grunnvoller da grunnlegger Ulf Ekman ­konverterte til Den ­katolske ­kirke.

Og, som for å gni det inn, tok VG-journalisten Rut­ ­Helen ­Gjævert i 2016 et kraftig oppgjør med sin fortid i den ­karismatiske ungdomsbevegelsen ­Jesus ­Revolution. I kjølvannet fikk hele den karismatiske ­bevegelsen gjennomgå. Knapt noen tok til motmæle. Alle var enige om at det hadde skjedd mye uheldig.

LES OGSÅ: Talte de brente barnas sak

Tilbake kunne hele Pinse­bevegelsen ligget med brukket rygg. Men det har ikke skjedd. For i det stille har en ny ­bevegelse reist seg. I helgen ble den ­omtalt i en 12 sider lang reportasje i ­Bergens Tidende. «Mens kirke­benkene står tomme andre ­steder, holder Øystein Gjerme fire gudstjenester hver søndag», er inngangsordene.

Utdanningseksplosjon

Rep­o­rtasjen handler om pinse­menigheten Salt i Bergen. Over 700 mennesker besøker guds­tjenestene på utestedet Ricks hver søndag. Målet til menig­heten er 2.500 medlemmer – én prosent av byens befolkning. Det er ikke urealistisk.

Men før jeg forteller mer om det, må et annet viktig spørsmål stilles:

Hva skjer når en kristen ­bevegelse, som i utgangspunktet består av lekfolk med arbeiderklassebakgrunn, plutselig opplever en eksplosjon i nivået på utdanning?

Det er først nå, etter at støvet fra trosbevegelsen har lagt seg, at vi ser svaret. Og vi ser det i den yngre delen av medlemsmassen. Det er en stor avstand mellom dem vi møter i Salt-menighetene – vi snakker om den nye mainstream Pinsebevegelsen – og de pinsevennene vi møter på Jan Hanvolds TV-kanal Visjon Norge.

For det første: 

På Salts gudstjenester møter vi en pinse­bevegelse som har tonet ned den delen av særpreget som kunne skremme folk. Tungetale og helbredelser, falling og hallelujarop er dels borte, dels flyttet til den private sfære.

Etter å ha fulgt menigheten i Bergen tett gjennom et år, har jeg oppdaget et vel så påfallende utviklingstrekk: Forkynnelsen konsentrerer seg om det som er felles kristent.

Det er ikke uten grunn at ­hovedpastor Øystein ­Gjerme – som er på full fart inn i ­Pinsebevegelsens elitedivisjon av ledere – er like velkommen på Misjonssambandets ungdomsfestival som på pinevennenes egne samlinger.

Om du hadde besøkt Salt-­menigheten første pinsedag i år ville du hørt Gjerme snakke om at Den hellige ånd gjør at ­mennesker blir opptatt av Jesus. Altså, omtrent det samme som du ville hørt i Normisjon eller Den evangelisk lutherske frikirke.

LES OGSÅ: Kirkene må ikke bli luftslott

Mer ydmyke

Gjerme er ikke opptatt av det som skiller Pinse­bevegelsen fra resten av ­Kristen-Norge. I stedet snakker han opp kirkeårets høytider, salmeskatten og andre kirkesamfunn. Kanskje snakker han mer konkret om å være kristen i hverdagen enn en norsk gjennomsnittsprest, men aldri på en måte som ville fått sistnevnte til å ta avstand.

Jeg tror ikke dette bare er ­taktikk for å oppnå kirkevekst, en slags metode for å kunne ­favne bredest mulig. Det ­handler ­snarere om at disse høyt ­utdannede menneskene er vant til ­kritisk refleksjon, de vurderer intuitivt spørsmål fra flere sider. Derfor forstår de også at sære standpunkter som skiller kristne, ikke kan forsvare den splittelsen de har forårsaket.

Det betyr ikke at Salt har forlatt pinsevennenes teologi. Bare at de er langt mer ydmyke når de snakker om den enn ­tidligere ­generasjoner. Og at de legger vekt på teologiens sentrum.

Enhet

Utviklingen i Pinsebevegelsen viser noe ekstremt interessant: Den gjensidige ­påvirkningen mellom storsamfunn og kristendom trenger ikke bety utvanning og oppløsning. Tvert imot kan det bety revitalisering av det viktigste og dermed en tydeligere kristen enhet.

Det kan få betydning også for kristendommen som kraft i samfunnet. Den norske lavkirkeligheten utgjør fortsatt et betydelig antall mennesker. Dette vil ­antakelig også i framtiden være en viktig del av KrFs grunnfjell. Når de slutter å krangle, og i ­stedet bestemmer seg for å samarbeide, kan de få ganske stor gjennomslagskraft.

LES OGSÅ: Støtter Hareides skarpe skille

Gå til innlegget

Modersvingen

Publisert 9 måneder siden

Feministteologien er fortsatt langt unna bedehusene. Eller kanskje ikke. For der elsker de sangene til Lina Sandell.

‘Første gang jeg omtalte Gud som «hun» på en gudstjeneste i Stavanger domkirke, hoppet en del i stolsetene’, sa dialogprest Silje Trym Mathiassen til NRK Verdibørsen tidligere denne måneden.

Hun er ikke en veldig radikal feminist. Ikke vil hun utfordre bildene av Gud som far, ikke vil hun be til «Gud, vår mor». Når hun snakker om «feminine» og «maskuline» egenskaper vil mange feminister riste på hodet og tenke at det får da være måte på kategorisering.

Men det hun sier er nok til å få en del av menigheten i Stavanger domkirke til å reagere.

Tradisjonelt

Feministteologien har inspirert en del prester, men mange er likevel forsiktige. De vet at menneskers trosspråk er konservativt. Er det noe område kontinuitet og tradisjon betyr noe, er det i kirken.

I sentrums- og lavkirkelige miljøer nevnes knapt ordet feministteologi. Den er uendelig langt borte fra deres virkelighet. Noen vil mene at dette er paradoksalt. Disse miljøene har vært sterkt preget av kvinners religiøsitet. Mange av dem har vært opptatt av likestilling, ikke minst i misjonsarbeidet. Men feministteologien har ikke truffet deres trosspråk.

Antakelig henger det sammen med noen feministteologers harde kritikk av både Bibelen og kirkens tradisjon. Avstanden blir så stor at mennesker nesten ikke kjenner igjen sin egen religion.

Men kanskje henger det også sammen med strengene den kristne forkynnelsen spiller på. I vår kultur er tro noe inderlig og vart. Det er kanskje derfor den også er så privat. Troens rom er ikke pamflettenes og parolenes rom. Ikke en gang de mest iherdige abortmotstanderne og israelstilhengerne snakker om abort og Israel når de går inn sjelens «aller helligste». Der handler det om tillit, trygghet, kjærlighet og nåde.

Jeg tror kampagendaen i feministteologien oppleves like malplassert som religionskritikeren Mats Lilands versjon av Eyvind Skeies adventssang «Tenn lys». Han prøvde å plassere «rasjonalitet, empirisk evidens, progress og nysgjerrighet» i følelsenes domene.

Det forstyrrer like mye som når Gyrid Gunnes snakker om «Krista». Antakelig hører de færreste det hun prøver å si. I stedet hører de våpenglam og trusler mot noe de har kjært.

LES OGSÅ: Gyrid Gunnes mener NRK undergraver kristen forkynnelse

En nøkkel

Men det er sjelden god utsikt fra skyttergravene. Vi mister viktige perspektiver. Trym Mathiassen er inne på noe svært interessant når hun minner om at bruken av mannlige metaforer og termer om Gud, økte under rasjonalismen. I kirkens første tid var bildebruken rikere.

Kanskje finnes det en måte å åpne opp. En av nøklene er det språket som fungerer i det innerste rommet.

Her blir det nødvendig å være personlig: Mitt eget forhold til far var problematisk. Han skapte ingen trygghet i livet mitt. Stort sett var han fraværende, unntatt når han straffet. Oppveksten handlet om å gjøre ham fornøyd. Det var en umulig oppgave.

Men jeg hadde et nært forhold til Lina Sandells tekster. En av dem heter Modersvingen. 15 år før den fikk plass i Norsk salmebok sang Carola den på et album fra Kirkelig kulturverksted.

Utrykket «modersvingen» er litt rart. Det er hentet fra Matteus 23: «Hvor ofte ville jeg ikke samle barna dine som en høne samler kyllingene under vingene sine.» Også i Det gamle testamentet kan du lese om å søke tilflukt under Guds vinger.

Da jeg første gang hørte Carola synge salmen, kjente jeg det fysisk i kroppen.

Nu vill jag sjunga om modersvingen
som mig betäcker i nödens strid.
Nu vill jag vila vid moders hjärtat,
där blir jag stilla, där får jag frid.

LES OGSÅ: – Fortsatt ikke stuerent å være feminist i kirken

Helbredende
Jeg hadde ikke tenkt så mye over hva mitt forhold til far gjorde med bildet av Gud. Jeg skjønte jo – i hodet at Gud var annerledes enn min egen far. Men begrepet far – brukt om Gud – betydde ikke noe for meg.

Jeg hadde aldri kommet på at Gud kunne sammenlignes med mor. Hennes kjærlighet sitter fortsatt i kroppen. Hun var klippen i livet. Tryggheten hos henne lindret alt som var vondt. Når hun tilga – og det gjorde hun alltid, med en gang – var livet godt igjen.

Det modershjärtat har ej sin like
i trofast kärlek, det ser jag nog!
Vem fattar höjden, vem mäter djupet...

Lina Sandell levde i Sverige på 1800-tallet. Hun var blant annet redaktør for bladet Barnens vän, som ble utgitt av Fosterlandsstiftelsen – Sveriges indremisjon. I sin egen dagbok skrev hun flammende innlegg for kvinners rett til utdanning. Og i poesien brukte hun flere ganger kvinnebilder på Gud. Noen av dem ble redigert bort.

Jeg tror Sandell var svært bevisst på at hun skrev for alminnelige, fattige mennesker, sterkt preget av kampen for overlevelse. Oppå det kom kjønnsidealer og knallharde oppdragelsesmetoder som garantert hadde betydning for gudsforholdet. Sandells tekster formidler et gudsbilde som lindrer og helbreder.

Ty jag vill glömma all livets smärta,
all tidens oro, all jordens ve,
och tyst mig gömma blott vid det hjärta
vars nåd och huldhet jag nu fått se.

Nye perspektiver møter gjerne reaksjoner og skaper debatt. Men når støvet har lagt seg kan det ligge noe verdifullt igjen.

LES OGSÅ: Pinlig få feminister i kirken

Gå til innlegget

Paulus for dummies

Publisert 10 måneder siden

Tom Egeland gjør ikke annet enn å bruke det gamle retoriske grepet: Mine damer og herrer. Jeg gir dere et hatobjekt.

Tenk deg at du er romanforfatter. Du har akkurat lansert en ny bok om en arkeolog som roter seg bort i budskapet til apostelen Paulus. Og du vil ha mest mulig oppmerksomhet om boken, det er jo tross alt det du lever av.

Hva gjør du: Du skriver selvsagt en kronikk om apostelen Paulus på NRK Ytring. I valget mellom å skrive nyansert og kjedelig eller unyansert og tabloid, velger du det siste, alt annet ville vært meningsløst.

Og så smiler du litt for deg selv fordi du vet at du har trykket på noen knapper som fungerer hver eneste gang. Kristen-Norge blir sure og slår tilbake. Kanskje havner saken i Dagsnytt atten. Det er lov til å håpe.

Gunstig grep 

Jeg mener selvsagt ikke å antyde at Tom Egeland tenkte slik da han publiserte sin Paulus-kronikk denne uken. Innledningen er egentlig bare en innrømmelse av at jeg muligens ville blitt fristet til å tenke slik, dersom jeg var ham.

Det Egeland faktisk gjorde, var å stille spørsmål ved at den kristne kirke ikke bare har anerkjent Paulus som apostel – men kanskje også gjort ham til den viktigste. Egeland synes dette er uforståelig og mener Paulus er en usympatisk type som «har fått overstyre Jesu budskap om barmhjertighet, toleranse og medmenneskelighet.»

Det er gammel teknikk, egentlig: Mine damer og herrer. Jeg gir dere et hatobjekt.

Om han under utformingen av dette Paulus-bildet har møtt tilløp til intellektuell nysgjerrighet hos seg selv, har han undertrykt den ganske effektivt. Kronikken måtte skrives slik den måtte skrives.

Jeg skal ikke spekulere på om Egeland også tenkte at det kunne være et gunstig grep å klistre denne Paulus til en litt uglesett gruppe i dag. Da ville jo teksten bli mer aktuell, på en måte. Ingen liker «kreasjonister» og «indremisjonsfundamentalister» særlig godt, samtidig er de ikke like sårbare som enkelte andre grupper i samfunnet. Kjør på.

Slik får man en fiks, ferdig oppskrift på hvordan opprettholde fordommer og vrengebilder: Man tager flertallets ståsted, lukker øynene for saklige motargumenter og appellerer i stedet til den delen av oss som forarges av alt som er annerledes.

Endret verden

Hvis Egeland lurer på hvorfor Paulus har fått så stort gjennomslag, ville jeg anbefale å begynne ved et av eksemplene på dette gjennomslaget. For eksempel reformasjonen. Hva fikk egentlig Vesten til å tenke helt nytt om menneskets forhold til Gud, oppdage tankens og troens frihet og forstå verdien i at folk flest tilegnet seg personlig teologisk kunnskap?

Et vesentlig bidrag var gjenoppdagelsen av et skrift, Romerbrevet, forfattet av apostelen Paulus. Det handler om at alle – uten hensyn til etnisk bakgrunn, kjønn eller sosial status – står på samme nivå overfor Gud: Ingen har noe å skryte av. Likevel blir alle tilgitt og akseptert av Gud på grunn av en ting: Troen på Jesus. Ikke prestasjoner, bare tro.

Eller hvilken betydning kan Korinterbrevet – et annet uomtvistelig Paulus-skrift – ha fått? Det handler blant annet om kjærligheten som det siste og største, det som blir stående når alt annet er borte? Eller uttalelsen fra Galaterbrevet om at «Her er ikke jøde eller greker, her er ikke slave eller fri, her er ikke mann og kvinne. Dere er alle én i Kristus Jesus.»

Slike ideer, formulert for 2000 år siden, har endret verden. Både Egeland og jeg er et produkt av dem. Men neida, til helvete med Paulus.

Palstelina

Jesus, derimot. Den hyggelige og glatte Jesus som «vil vi skal omfavne alle våre medmennesker med hjertevarme, kjærlighet og respekt. Også dem som elsker noen av sitt eget kjønn.»

Ikke alle kjenner det bildet igjen, heller. Den Jesus jeg forholder meg til, avviste å behandle en syk kvinne fordi hun ikke var jøde. Han krever at jeg fornekter meg selv, tar mitt kors opp og følger ham – i så fall vil han ikke skamme seg over meg. Han sier til meg at ekteskapet er ubrytelig. Det gjorde ham ikke så populær den gangen heller.

Og jeg må, som troende, innse at jeg har verken Jesus eller Paulus i lommen. De er ikke plastelina-klumper som jeg kan kna til slik jeg vil.

Derfor kommer vi nok ikke til å huske Egelands debatt om Paulus versus Jesus om et år. Listen lå for lavt denne gangen. Han tok ingen av dem på alvor.

Gå til innlegget

En Gud som griper inn

Publisert 11 måneder siden

Kirken må gjerne be for syke. Noen opplever at det hjelper. Men den egentlige løsningen ligger et annet sted.

Vi tror ikke lenger på at Gud intervenerer, sa forstander i Det Mosaiske Trossamfund til Vårt Land torsdag. Han ble spurt om det jødiske synet på helbredelse ved bønn.

Det er ikke underlig at han avviser at Gud griper inn i menneskers liv. Underet er snarere at han som jøde i det hele tatt kan tro på Gud etter holocaust. Det er vanskelig nok å få til å gå opp at Gud skapte mennesket med et så uhyggelig potensial som holocaust viste oss. Langt mindre at Gud faktisk følger med og står klar til handling hvis noen ber om det.

Glitrende resultater

Du står i den motsatte enden av skalaen når du ikke bare tror på en Gud som intervenerer aktivt, du selger slike intervensjoner.

For det er det de gjør, predikantene som nærmest tar stykkpris, eller i det minste timespris – betalt på forhånd – for helbredelser. De finnes forresten i de fleste religioner, og alle forteller om glitrende resultater, skjønt det selvsagt er et lite forbehold om at det kanskje ikke skjer akkurat deg. Da slipper man brysomme krav om tilbakebetaling etterpå.

Kohn mistet familien sin fordi Gud ikke intervenerte. Han er en av flere millioner jøder som kan fortelle akkurat det. Som må ta inn over seg at deres kjære opplevde helvetet, før livet brutalt og meningsløst ble avsluttet.

Det oppsiktsvekkende er at Ervin Kohn ikke forbanner den Gud som folket hans har henvendt seg til og tilbedt gjennom flere tusen år – men fortsetter å be.

Tomme løfter 

Mange troende har snudd ryggen til Gud fordi han ikke grep inn. De kom til Gud i krisen, gråt, tryglet, ropte om hjelp. Svaret uteble. Det er gjerne i sånne situasjoner man blir desperat. Noen tar opp telefonen, slår nummeret, og håper at det hjelper. Men pengene, for ikke å si troen, var bortkastet.

Mennesker har gransket livet sitt etter slike kriser og spurt seg selv: «Var egentlig Gud der, noen gang? Da jeg trodde jeg opplevde et nærvær, lurte jeg bare meg selv? Finnes det en eneste hendelse som ikke like gjerne kunne vært forklart uten Gud. Var det bare tomme løfter, selv det Jesus sa ifølge Lukas: «Men dere skal få kraft ...»?»

Ikke få har konkludert med det ikke var noen kraft der. Det var ingen Gud som intervenerte.

Jeg skal ikke legge ut om de kristne svarene på hvorfor Gud lar det onde skje uten at han griper inn. De kan handle om syndefallet og menneskets utestengelse av Gud, om fri vilje og om Guds vei med hvert enkelte menneske.

For mange betyr slike svar mye, de plasserer de uløste spørsmålene i et system som gjør at det hele går opp. Men ikke for alle, særlig ikke når man står i den akutte situasjonen, redd, sliten og desillusjonert.

Det normale

Men det finnes et svar – eller kanskje snarere en observasjon – som har hjulpet mange til å finne troen igjen etterpå. Nemlig at Gud er der, hele tiden. Gud intervenerer, gjør under hver eneste dag. Det er bare så vanskelig å se det.

Den kristne kirke tror nemlig ikke at Gud skapte verden for så å snu ryggen til. Tvert imot: Gud er der som livgiver og opprettholder. Ingen ting kan eksistere uten Gud. Det skjer en kontinuerlig skapelse.

Hvorfor er det så vanskelig å se det?

For noen år siden diskuterte den nå avdøde professoren og TED talk-virtuosen Hans Rosling medias dekning av verdenssituasjonen med en journalist.

– Akkurat nå er det krig, konflikter, kaos, uro og en mengde andre problemer i verden, sa journalisten.

– Nei, du tar feil. Du tar beint fram feil, protesterte Rosling, og slengte på bordet en rekke eksempler på alt det positive som skjer hele tiden, alle tegnene på god utvikling, som media ikke dekker.

– Det kommer ikke med i nyhetene, fordi det skjer så sakte, la han til.

Vi får ikke med oss Guds kontinuerlige intervensjon fordi den skjer så sakte. Fordi den er så vanlig. Når det vonde opprører oss sånn, er det med dette bakteppet. Vi har vent oss til at det gode og det vakre, er det normale. Det vonde er avviket.

Det er i det normale vi skal lete etter Gud.

Selve perspektivet

Noen intervensjoner er likevel helt spesielle. I den kristne fortellingen er skapelsen av himmelen og jorden en av dem. Inkarnasjonen og Jesu oppstandelse fra de døde, en annen. Den siste ligger foran oss: oppstandelsen fra de døde. Det nye testamentet kaller det en forløsning. Det er da livet får sin egentlige form.

Den motviljen mot å snakke om det evige livet som vi ser hos noen få teologer i dag, er en ubetydelig parentes i kirkens historie. I 2000 år har oppstandelsen vært selve perspektivet, selve håpet, selve trøsten.

Ser vi lidelsen i lys av oppstandelsen blir den blir annerledes.

Troverdig

Men den er fortsatt vond. Forsatt skrikende urettferdig. Forsatt opprørende. Ikke til å holde ut.

Det er den for Gud også. Det dere gjorde mot én av disse mine minste søsken, har dere gjort mot meg, sier Jesus i Matteusevangeliet.

Når mennesker – troende og ikke troende – nekter å akseptere det vonde, men raser i opprørt protest, da raser Gud med. Heller ikke Gud aksepterer det vonde. Oppgjøret og endringen kommer.

Det er dette som er kirkens budskap til mennesker i sykdom og lidelse. Vi snakker ikke om quick fix til 16 kroner minuttet, men vi snakker om et troverdig svar. Kirken må gjerne be for syke, på samme måte som den ber for mennesker som utsettes misbruk, undertrykkelse lidelse og død over hele verden.

Det er fint om noen opplever at situasjonen blir bedre av å bli bedt for, at Gud griper direkte inn. Men kirken tror ikke at slike erfaringer er løsningen på problemet. Løsningen ligger lenger framme.

Gå til innlegget

Kirkens grenser

Publisert 12 måneder siden

Det er blitt viktig å definere verdier igjen. Kanskje vil vi også se en kirke som benytter muligheten til å bli tydeligere.

Mange kirke- og bedehusaktive nikket anerkjennende da NRK avviste tre andakter fra presten og kunstneren Gyrid Gunnes i forrige uke. Statskanalen har ikke akkurat framstått som vokter av tradisjonell teologi, men denne gangen tok de det ansvaret en eller annen biskop burde tatt for lenge siden, er tonen.

Etter alt å dømme handler refuseringen av Gunnes mer om sjanger og publikumsbevissthet enn om innhold. Andakten skal gi et visst lyttersegment en god start på dagen, ikke opprøre dem. I Vårt Land tenker vi på en lignende måte: Andaktene skal gi leserne noe de kjenner igjen og bygges opp av. Debattene om teologiske kontroverser tar vi i andre spalter.

NRKs redaksjonelle grep reiser likevel spørsmål som er verdt å tenke gjennom: Hva er en andakt? Hva er kristen forkynnelse? Hva er kunst? Hvor langt kan man gå i å utfordre uten å komme i direkte i strid med kristen tro? Er grensene absolutte?

Relativisering

I den brede offentligheten er markering av teologiske grenser forbundet med noe negativt. Det blir fort sånn etter to hundre år med ateistisk religionskritikk. Religionen endrer tyngdepunkt. Fra å være en objektiv, normativ autoritet blir den et personlig, subjektivt ståsted.

For mange tradisjonelle kristne er dette en ulykke. De ønsker seg en kirke som ikke endres, og knytter den teologiske utviklingen til en generell devaluering og relativisering av kristendommen. Fra den politiske høyresiden anklages kirken for å være for unnvikende når det gjelder islam. Noen mener det skyldes at Den norske kirke ikke lenger våger å holde noe for sant.

Tydeligere kirke? 

Nå begynner motkreftene å røre på seg, påvirket av høyrepopulismen. Den begynte som et ytterliggående fenomen, nå blusser ulike varianter av nasjonalkonservativisme opp i de fleste partier. Det er blitt viktig å definere verdier igjen.

Kanskje skaper dette både forventning om, og aksept for, en tydeligere kirke på flere områder. Det var tankevekkende å lese Merete Thomassens presentasjon av seg selv som bispekandidat i Tunsberg i vår. Hun skriver: «Jeg vil ikke bruke begrepet «liberal» om meg sjøl, siden det kan gi signaler om en relativistisk teologi. Jeg er ingen relativist, men har tydelige normative synspunkter på kirken, teologien og samfunnet.»

Vi snakker vi om en feministteolog fra TF. Som altså vil ha seg frabedt å bli kalt relativist. Antakelig har hun vært der hele tiden. Men nå sier hun det. Er tidspunktet tilfeldig? Er det tilfeldig at NRKs avgrensninger overfor Gyrid Gunnes ikke fører til ramaskrik? Personlig tror jeg at også konservative kristne er i ferd med å få større respekt. Børre Knutsen og Arnfinn Haram er to av flere eksempler på det.

Kjernebudskapet

Den kristne kirke har noen grenser. Et kjernebudskap den ikke kan gi slipp på. Bjørn Eidsvåg utfordret grensene da han i forestillingen Etterlyst: Jesus gikk langt i å antyde at evangeliet kun handler om livet her og nå – ikke om det som skjer etter døden. Kirken kan ikke svare annet enn at den setter sin lit til oppstandelsen fra de døde.

At Kristus døde for menneskenes synder er en annen sannhet som kirken ikke kan gi slipp på. At han sto opp fra de døde tredje dag. At han er sann Gud og sant menneske. En kirke som ikke kan stå for dette er ikke lenger en kristen kirke.

Også Gyrid Gunnes utfordrer disse grensene i en av de refuserte andaktene sine. Hun skriver: «Hva om Gud har gjestet jorden som den kvinnelige Kristus, Krista, uten at samtiden har gjenkjent henne, uten at noen evangelister skrev om henne, uten at det ble noen religion ut av det.»

Mange vil tolke det slik at Gunnes er åpen for dette kan ha skjedd. I så fall er budskapet hennes utenfor det kirken definerer som kristendom. En kristen kirke aksepterer bare ett menneske som samtidig er Gud: Jesus Kristus.

Slike grenser må en kristen kirke sette. Ikke nødvendigvis ved å rykke ut offentlig mot Gunnes, men ved å være tydelig på hva den står for.

Kristus-varianter

Samtidig er ikke Gunnes bare prest, hun er også kunstner. Før man fordømmer hennes kunstneriske fremstillinger av Jesus som kvinne – dette var ikke første gangen – kan det være lurt å spørre hva hensikten hennes er. Kanskje kan det også være nyttig å granske egne reaksjoner.

Gunnes er ikke den eneste kunstneren som har presentert alternative kristuser. Maleren Henrik Sørensen sin populære variant er en ung mann med blondt hår. Bildet henger på veggen hjemme hos oss, og som altertavle i flere kirker. Vi snakker på ingen måte om den Yeshua Ben Yusuf som vokste opp i Midtøsten-provinsen Gallilea.

For ikke å snakke om bildene som er elsket i misjonskretser, av Jesus med asiatiske eller afrikanske trekk.

Poenget med slike fremstillinger er selvsagt ikke å presentere en alternativ Kristus, men å fortelle at også asiater og afrikanere rommes i Kristus. De kan identifisere seg med ham. Han identifiserer seg nemlig med dem, og representerer dem overfor Gud. Det er faktisk det som er evangeliet.

Jeg har ikke spurt Gyrid Gunnes om hva som er prosjektet hennes, men jeg gjetter at en del av prosjektet er å skape en lignende reaksjon som den afrikanske og asiatiske Kristus gjorde. At hun ønsker å åpne troens rom for en stor gruppe mennesker: dem som klar over at kirken gjennom hele sin historie ikke bare har undertrykt på grunn av etnisk opprinnelse, men vel så mye på grunn av kjønn.

Krysse grenser

Kanskje er det en utopi, men det går an å tenke seg at en kirke som er tydeligere på sitt kjernebudskap og sine grenser også kan skape et større rom for denne typen kunst. Det er noe med at du ikke blir glad for krumspring på toften hvis du tror at båten er i ferd med å synke.

Kanskje er det også grunn til å spørre seg om man er en av dem i kirken som aldri prøver å krysse grenser for evangeliet. Som ikke orker – for ikke å si gidder – å lære seg språket eller forstå perspektivene til andre enn dem man kjenner fra før.

Det er ikke sikkert at det er en bedre måte å tjene kirken på.

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Bli i kirken, Märtha Louise!
av
Vårt Land
7 dager siden / 4994 visninger
Fra utskudd til kraft?
av
Vårt Land
18 dager siden / 4756 visninger
Slutt å gjøre kirken kul!
av
Merete Thomassen
7 dager siden / 2620 visninger
Bekreftet allerede
av
Joanna Bjerga
23 dager siden / 2310 visninger
Befri oss fra 1. mai
av
Ole Jakob Warlo
21 dager siden / 1796 visninger
Barns frihet til å velge
av
Berit Hustad Nilsen
8 dager siden / 1760 visninger
Hauge og Marx
av
Vårt Land
20 dager siden / 1516 visninger
Biskoper som blir realpolitikere
av
Espen Ottosen
13 dager siden / 1376 visninger
Taper-gutta
av
Vårt Land
12 dager siden / 1305 visninger
Bryllup med bismak
av
Trond Langen
2 dager siden / 1208 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere