Alf Gjøsund

Alder: 0
  RSS

Om Alf

Religions- og debattredaktør i Vårt Land

Følgere

Når alle fostre kan reddes

Publisert 5 måneder siden - 2254 visninger

Vi vil få en ny abortdebatt, enten vi vil eller ikke.

‘Hen rørte seg, pep og klynket litt, og veivet litt med armer og bein. Hjertet slo. Så jeg gjorde det jeg kunne for å hjelpe barnet med pusten, det man gjør med ekstremt tidlig fødte barn.’

Slik beskriver overlege ­Katarina Strand Brodd situasjonen som oppsto på Mälarsjukhuset i Eskilstuna tidligere i år. «Hen» var i utgangspunktet et foster som skulle aborteres, men overlevde inngrepet. Brodd startet akutte livredningstiltak, men ga opp etter ti minutter. Senere har hun møtt skarp kritikk for forsøket.

Men dette var ingen en ­protesthandling fra en svensk anti-abortaktivist. Det var ­heller ingen irrasjonell reaksjon i en ekstremt vanskelig situasjonen. Brodd er ikke bare overlege, hun er også leder for etikkgruppen i Svenska neonatalföreningen.

Hennes resonnement var at ­siden dette var i 22. uke, og ­barnet befant seg utenfor liv­moren, var barnet per definisjon en person med juridiske rettigheter. 40 prosent av barna som er født så tidlig, overlever.

Innstramming

Abort er et av de mest betente temaene i samfunnet vårt. Det er vanskelig å snakke om fosterets menneskeverd uten å bli beskyldt for å ville innskrenke kvinners rettigheter.

Samtidig har det ­forekommet innstramminger i praksisen uten at debatten er blitt opp­hetet. Det var for eksempel ­mulig å få innvilget abort i 23. uke i ­Norge. I 2014 satte helse­minister Bent Høie foten ned for denne ­praksisen.

– Det har aldri vært tillatt med abort av fostre i Norge etter ­grensen for levedyktighet. ­Heller ikke på sosial indikasjon eller etter voldtekt. (...) Det som har endret seg er grensen for levedyktighet», presiserte han.

Nyfødtmedisinen utvikles. Det er nettopp grensen for ­levedyktighet som kan endre seg dramatisk de kommende årene. I vår skrev forskning.no om en artikkel i Nature Journal som beskrev arbeidet med å ­utvikle kunstige livmødre.

En kunstig livmor består av en pose fylt med kunstig fostervann og et system som holder ­fosteret i live til det kan puste selv. ­Systemet er temperatur­regulert, og fosterets navlestreng er ­koblet til en maskin som ­sørger for ­oksygen og næring.

Forskere ved Center for Fetal Research ved Childrens Hospital of Philadelphia, har greid å holde lam levende i 28 dager i en slik livmor. Lammene forble sunne og friske, de utviklet organer og nervesystem, åpnet øynene, fikk ull og ble mer og mer aktive.

En annen debatt

Utgangspunktet er selvsagt at teknologien skal brukes til å ­redde ­menneskefostre. Og den vil ikke stoppe når man har oppnådd å hjelpe barn etter 22. uke. De ­fleste graviditeter i vår del av ­verden er ønsket, noe som vil ­drive utviklingen videre. På ett tidspunkt kan det bli mulig å redde barn før 12. uke, eksperter mener vi etter hvert ikke lenger vil trenge en biologisk livmor.

Noen er redde for denne ­utviklingen, blant annet ­fordi den rokker ved ­fundamentet for ­eksisterende abortlovgivning. Den dagen grensen ­forsvinner for når norske sykehus kan ­behandle barn, er det nemlig ikke mulig å la prinsippet om ­levedyktighet være bestemmende for abortgrensen. I så fall har vi ikke lenger noen rett til fri abort i Norge.

Da må avveiningen mellom kvinnens rettigheter og fosterets rettigheter gjøres på nytt. Det blir en ny og helt nødvendig debatt om hva som definerer et menneske. Om hvordan man kan begrunne etisk at ett levedyktig liv skal avsluttes, mens et annet får leve.

Vanskelig

Den svenske filosofen ­Torbjörn Tännsjö nevner uke 24 som en grense. Han henviser til at ­fosterets hjerne – ifølge ­enkelte forskere – da er så utviklet at man kan snakke om en ­bevissthet.

I så fall blir det vanskelig å begrunne en grense for fri abort ved uke 12. I dagens Norge er det bare Rødt og SV som vil gå lenger enn dette. I Rødts program går grensen ved uke 18, SV vil stoppe ved uke 16.

Da SVs Karin Andersen i vår uttalte til Vårt Land at hun ­ønsket fri abort helt fram til uke 22, ble dette så problematisk at hun måtte trekke uttalelsen etterpå. Det er et forvarsel om hvor betent den framtidige debatten vil bli.

På den annen side kan vi bare forestille oss hvor store mulig­hetene til menneskesortering blir med abortgrenser i uke 24, men dette spørsmålet blir likevel bare et symptom på selve ­problemet: Hvor vanskelig det er å plassere menneskeverdet på en tidslinje mellom unnfangelse og ­naturlig død.

Gå til innlegget

Den lille sorte flokk

Publisert 5 måneder siden - 1598 visninger

Kanskje er det praktisk å opprettholde bildet av en snever «kristengruppe» som vi kan le litt av, og kanskje kjefte litt på.

I forrige uke tok jeg med meg to av guttene mine på kino og så på Thelma, Joachim Triers film om den kristne jenta med farlige overnaturlige evner og livredde, rare foreldre. Vi var veldig enige med kritikerne­, filmen ga et helt feil bilde av det å være kristen i 2017.

Åhh, sukket vi til hverandre, tenk om vi heller kunne møtt noen helt normale, hyggelige kristne som karakterer i denne­ thrilleren. Kanskje ville det ikke blitt en thriller, men hva er galt med det stikk motsatte, for ­eksempel en informativ ­dokumentar om hvordan det er å vokse opp i et gjennomsnittlig kristelig miljø?

Spørsmålene fikk selvsagt en ironisk undertone. Både guttene­ mine og jeg – og jeg vil tro nesten alle andre – kjenner en del som tror på Gud, og vet godt ikke alle er som Thelmas foreldre. Det store­ spørsmålet ble dermed hvorfor den kritikken i det hele tatt kom opp.

Handler det i stedet om at ­enkelte kristne lider av et aldri så lite snev av gruppeparanoia. Det finnes en del tegn på at ­enkelte kristne grupper føler at folk er ute etter dem – og at de tenker at det er fordi de er kristne. Litt som da jeg som barn trodde at jeg ble ertet på skolen fordi jeg var kristen, mens det i virkeligheten var helt andre årsaker.

Indre kjerne

Det finnes en kobling mellom denne gruppe­paranoiaen og Arne Berggrens tekst «Hvor er de kristne for ­tiden?» (side 14 i dagens avis). Hvor mye han enn prøvde, greide­ han ikke å komme på flere kristne­ mediepersonligheter enn Vebjørn Selbekk og Espen Ottosen og et par til.

Det rare med teksten var at Berggren av en eller annen grunn glemte en hel haug med svært profilerte kristne. Trine Skei Grande, for eksempel. Det er ikke så lenge siden hun ble spurt av denne avisen om Jesus er frelseren hennes. «Selvfølgelig er han det», var svaret. Og Jonas Gahr Støre, som til og med er påskekristen. Jeg mener forresten bestemt jeg så Erna Solberg i nattverdskøen sist jeg var i kirken.

Fraværet av disse navnene på listen til Arne Berggren er selve poenget: Noen synes å operere med en egen liten snever liste over folk som er spesielt kvalifisert til å kalles kristne, en liste der det ikke er nok å tro, man må ha en del tilleggskvalifikasjoner.

Jeg tror ikke Arne Berggren er blant dem som forsøker å ta fra folk statusen som kristen, men kanskje han har kjøpt det premisset – i likhet med journalister og andre som er på jakt etter såkalte «kristenstemmer».

Og når man føler at man er uglesett fordi man er kristen, slik noen gjorde etter filmen Thelma, er det en følelse som kommer fordi man selv identifiserer seg med en slags indre kjerne valgt ut etter visse kriterier?

Spøkelse

Fenomenet oppsto med pietismen på 1700-tallet, men enda mer da vekkelseskristendommen begynte å bli utbredt på 1800-tallet. Fra og med da var det ikke nok å være kristen, du måtte være «vakt» og forsake en del av «denne verdens gleder». Ikke noe vondt om disse gruppene, de var faktisk ganske progressive hva samfunnssyn og likestiling angikk. I dag er dessuten datidens krav om forsakelse av verdens gleder i stor grad en saga blott i vekkelsesmiljøene, men skillet mellom innenfor og utenfor gruppen av de «sanne kristne» er der fortsatt.

Spør du dem som definerer seg innenfor denne inndelingen om hvorvidt for eksempel Gahr Støre eller Skei Grande er kristne, er det svært få av dem som vil svare nei. Likevel lever disse forestillingene videre, som et spøkelse vi ikke får has på.

Kanskje fordi det er praktisk å opprettholde bildet av en snever «kristengruppe» som vi kan le litt av, og kanskje kjefte litt på? Kanskje er det også litt godt for noen å være innenfor denne gruppen, så er man i hvert fall ikke blant dem som kan trekkes i tvil.

Utfordringer

Men utenforskap fører med seg en del utfordringer. Når for eksempel TV-kanalen Visjon Norge er så populær og samler inn så mange millioner, handler det på ingen måte om at kristne pensjonister ser på Jan Hanvold som et sjarmtroll, for det gjør de ikke. Det handler mer om frykten for at ens egen identitet skal gå i oppløsning. Da drysser man heller trygden ut over en som våger å reise seg mot flertallet, som tør å provosere, enn å gi til det store sluket av organisasjoner som er blitt kliss like «denne verden».

Kanskje nøkkelen til å løse opp disse definisjonene ligger hos NRK og andre som sementerer stereotypiene ved å lete etter «kristenstemmene» innenfor de mest snevre miljøene hver gang de trenger synspunkter som berører kristen etikk. Det ligger i journalistikkens natur å finne de mest ytterliggående meningene, men seerne og lytterne vil tjene på at gruppen utvides.

Vi har begynt med dette i Vårt Land. Foreløpig er tilbakemeldingene at leserne blir klokere av å lese sakene våre enn før.

Først publisert i Vårt Lands papirutgave, 26. september 2017. Foto øverst: Motlys AS/SF Studios

Gå til innlegget

Du skal ikke spise din neste

Publisert 6 måneder siden - 1316 visninger

Forholdet til dyrene kan bli en av kirkens største ideologiske utfordringer i framtiden.

Jeg var en dyreelsker, men hunder likte jeg ikke. Helt til vi måtte kjøpe en valp til min yngste sønn. Legen hans anbefalte det.

Nå er Otto – valpen altså – fire og et halvt. Vi er uatskillelige venner. Jeg kjenner lengslene hans. Drømmene. Når jeg ser ham dypt inn i de mørke øynene, vet jeg hva han tenker.

«Har du tenkt å spise hele den brødskiven alene?» tenker han. Særlig dypere er han ikke, men det holder for meg. Jeg kommer til å sørge når han forlater oss.

Billig kjøtt

Nylig fortalte filmskaperen Margaret Olin om sitt forhold til dyr, særlig til hesten Fidel. Anledningen var arrangementet «Middag med mening», der tidsskriftet Samtiden bespiste­ 80 gjester. Serveringen var vegansk – altså helt uten dyre­produkter – og temaet for taler og samtale var forholdet til kjøtt.

Talen til Olin var sterk, særlig da hun fortalte om hesten hun måtte ta med til slakteriet. For henne ble det etter hvert unatur­lig å se på dyr som forbruksprodukter. Hun ble vegetarianer.

Jeg har sans for denne identifikasjonen med dyr. Olin tillegger dem ikke menneskelige egenskaper, men hun tilkjenner dem en egen integritet og viser en dyp respekt for dem. Selv tenker jeg med gru på at dyr som er vel så intelligente som vår Otto, er redusert til produkter i kjøttindustrien. At de må leve et helt liv i en bås, i et bur, i en overfylt innhegning, bli ødelagt av unaturlig fôring, for så å ende opp som ett av 10.000 kadavre på et samlebånd.

Mange dyr har det sånn. Fordi vi vil ha billig kjøtt. Det er uholdbart.

Miljø- og klimatrusselen er en annen grunn til å bli vegetarianer. Dessuten er det sunnere å spise grønnsaker enn kjøtt. Det er ikke uten grunn at adventister og andre vegetarianere lever lenger enn andre.

Ideologien bak

Mye tyder på at vegetarianisme – og i særdeleshet veganisme, der man også unngår ost, melk og egg – vil bli mye mer vanlig. Det fenomenet kommer til å gi kirken et stort omdømmeproblem i framtiden.

Ikke fordi kirken har noe imot en vegansk livsstil. Tvert imot, mange i kirken kommer til å heie på den, for ikke å si gjør det allerede. Årsakene har jeg alt nevnt.

Men fordi det følger en ideologi med veganismen som kirken absolutt ikke kan leve med. Ikke alle veganere støtter den, men den brer om seg: Anti­spesiesismen.

Spesiesisme – på norsk ofte omtalt som artsdiskriminering – er ideen om at noen levende vesener står over andre på grunn av sin art. Altså at mennesker er mer verdt enn andre vesener – fordi de er mennesker.

Antispesiesismen er motstanden mot denne holdningen. Antispesiesistene mener at alle ­levende vesener i prinsippet har samme verdi. Å mene noe annet er diskriminering på samme nivå som diskriminering på grunn av rase, kjønn og legning.

Å spise kjøtt blir dermed ganske diskriminerende. Du skal ­elske – eller i det minste respektere – din neste, ikke spise ham eller henne.

Degradering

Noen mener holdningen burde omfavnes av kirken. Den er jo er en utvidelse av nestekjærlighetsbudet. Det kan da umulig utfordre kristen tro å inkludere flere arter, er ­deres argument.

En illustrasjon kan hjelpe oss med svaret. Tenk deg at et barn og en hund befinner seg i et brennende hus. Du kan bare redde en av dem. Hvem velger du?

Spørsmålet ble nylig stilt til tre filosofer i programmet Verdi­børsen. Livssynshumanisten Kaia Melsom var tydelig på sitt ståsted: Selvfølgelig redder du barnet foran hunden. For mennesket har en spesiell verdi.

De to andre filosofene, Espen Gamlund og Ole Martin Moen argumenterte for likeverd mellom artene. Deres svar avhang av hvilket tap som ble størst hvis en av dem omkom. På vektskålen lå intelligens, evnen til å lide, summen av relasjoner, individets framtidsplaner, og så videre. Barnet trakk det lengste strået.

– Men ville dere fortsatt reddet mennesket dersom vedkommende var en dødssyk morder – og dyret var en førerhund eller redningshund? spurte programlederen.

– Det blir en komplisert diskusjon, svarte Ole Martin Moen.

Det kristne menneskesynet er mindre komplisert: Alle mennesker har like høy verdi.

Vektskål-prinsippet

Enda tydeligere ble det da programlederen spurte om verdien til «dyr vi ikke vil ha, som rotter og brunsnegler».

– Da må vi veie våre interesser mot skadedyrenes interesse av å leve. Det er fullt legitimt å si at våre interesser er mer tungtveiende enn deres. Men grunnen til at vi kvitter oss med dem skal ikke være at de ikke er mennesker, var svaret.

Problemet er at dette vektskål-prinsippet også inkluderer mennesket. Den enkeltes interesse av å leve blir en avveining mot andre interesser.

Konsekvensen ser vi i filosofien til Peter Singer, den mest toneangivende av alle antispesiesister. Singer stiller spørsmål ved å sette et menneske med mentale funksjonshemminger over et dyr. Han avviser at fostre er å betrakte som personer, fordi de mangler selvbevissthet. Han har også stilt spørsmål ved om et nyfødt menneske nødvendigvis kan regnes som en person, mens han er åpen for at dyr kan tilkjennes denne statusen. På et lignende grunnlag sier han ja til eutanasi.

Tydeligere kan det ikke illustreres: Når dyrs status kommer opp på menneskets nivå, forsvinner det absolutte i menneskeverdet. Prinsippet bak kampen mot diskriminering på grunn av hudfarge, kjønn og legning forsvinner. Står virkelig ideen om kvinners, homofiles og etniske minoriteters likeverd sterkt nok til å droppe det viktigste argumentet?

For ikke å snakke om de nye minoritetene: Ufødte flyttes ­allerede rundt på en glideskala. Mennesker med Downs syndrom opplever seg utrydningstruet. Dementes menneskeverd diskuteres heftig. Eldre i land med liberale eutanasilover føler seg presset til å avslutte livet.

Det kan bli en kamp om liv og død framover. Den som greier å mobilisere folks følelser kommer til å vinne.

Gå til innlegget

Messias-komplekset

Publisert 6 måneder siden - 789 visninger

Hva er dette behovet hos noen av oss menn for å gi beskjeder, for å ha tilhengere, for å utøve religiøs makt?

Brasilianeren Alvaro Theiss var bare 21 år gammel da han sto fram som profet første gang. Senere ble han overbevist om at han var den inkarnerte Kristus og byttet navn til Inri Cristo. I går fortalte VG om mannen, i første del av Magnum-fotografen ­Jonas Bendiksens reportasjeserie om selvutnevnte messiaser. Og i kveld starter TV-serien på NRK 1.

Forskjellen på Inri Cristo og mange andre med messiaskompleks er han etter alt å dømme ikke er psykotisk. I stedet har han bygget opp sin egen lille sekt og omgis av 12 disipler, de fleste av dem kvinner.

Antakelig forsto han behovet for å komme lesernes fantasier i forkjøpet da han påpekte at det ikke var noe seksuelt mellom ham og groupiene.

Mange menn

For det unektelig en eller annen link til kjønn i dette med å erkjenne at en selv er svaret på alle verdens ­problemer. Kvinnelige sektledere finnes, men du ser likevel ikke uten videre for deg en kvinnelig messias med 12 tjenende menn rundt seg.

Og selv om det kanskje litt spesielt – for ikke å si fantasiløst – å hevde at man er Jesus Kristus, så er religionshistorien full av menn som står fram med den store åpenbaringen. Etter at konventikkelplaktaten ble avskaffet sto de fram på løpende bånd, også i Norge – ikke minst da Den hellige ånd for alvor dukket opp i forkynnelsen og endret premissene for legitimitet. På begynnelsen av 1900-tallet besto det Kristen-Norge vi kjenner i dag av et uttall små og store grupper ledet av slike menn.

Og de finnes fortsatt, vi hører bare ikke om dem fordi gruppene er så små: unge menn som samler folk rundt seg i husgrupper og småmenigheter. Og som oppretter sider på Internett, der de formidler sannheten verden venter på.

Hos noen av gruppene står det eksplisitt i trosgrunnlaget: Her skal kvinner underordne seg. Andre trenger ikke si det engang. Det bare skjer, helt naturlig.

Biologi

Hva er det, dette behovet hos noen av oss menn for å framstå som det selvsagte og synlige midtpunktet? Behovet for å gi beskjeder, for å ha tilhengere, for å utøve religiøs makt? Hva ligger bak den merkelige holdningen hos enkelte menn, at selvsagt er det jeg sier mer verdt å lytte enn det andre sier?

Og hva er det som gjør at kvinner finner seg i å bli definert, stilt på sidelinjen, begrenset og umyndiggjort?

Den evolusjonære forklaringen har vært gjentatt mange ganger. Kvinner har av biologiske årsaker utviklet omsorgsevner framfor konkurranseinstinkt. Derfor ser hun også etter en mann som er sterk nok.

Menn er på jakt. Etter mat, selvsagt, men også etter den kvinnen som lar seg imponere nok av hans styrke til at han kan få plante sine gener i henne. I konkurranse med andre menn. Dypt der inne er maktbegjæret ren selvoppholdelsesdrift.

Også kulturen er evolusjon – med biologien som en del av basisen. Selv om de gamle kjønnsrollene ligger under fernisset av tenkning og dannelse, har 250 år med opplysningstid betydd noe.

Taus

Likevel, det er ikke ­bevissthet om kjønnsroller som er mest framtredende hos alle disse messiasene. Vi snakker ikke bare om sektledere, men om uttallige menn som trer fram som selvfølgelige midtpunkt i forsamlinger, husgrupper, på styre- og jobbmøter i religiøse sammenhenger, til tross for at de ofte er ganske middelmådige.

Den mest reflekterte i rommet sitter relativt taus. For hvis hun hadde brukt hans virkemidler, da ville hun i hvert fall ikke blitt hørt.

For å hente et eksempel fra den internasjonale politikken: Greier noen å se for seg en kvinnelig Trump? Hun finnes ikke, fordi oppførselen hennes effektivt ble satt på plass da hun var fem.

Hvis du ikke ser poenget er det grunn til å frykte at du heller ikke har sett etter det.

Vi ser deg

Dette vil selvsagt ikke endre seg med det første. Det er forståelig at mange kvinner ikke har behov å konkurrere mot menn ved å være som menn.

Men innsatsen som gjøres, ­betyr noe. Det betyr noe at menn oppmuntrer kvinner til å ta plass, at vi minner om at menn ikke nødvendigvis har svaret, selv om de tror det.

Det betyr noe at vi endrer strukturer som holder kvinner nede, gjennom kvotering og andre former for kompensering.

Og mens vi venter på effektene, er det greit at nye og gamle messiaser får beskjed:

Vi ser hva det handler om, denne selvsagte viljen til å stikke seg fram, ta risiko og lederansvar selv om du ikke nødvendigvis er skikket. Det handler verken om åndelig eller intellektuelt overskudd, men om selvoppholdelsesdrift fra den gangen vi jaktet på sabeltigre.

Litt bevissthet om dette gjør også menn til bedre ledere. Og kanskje litt mindre komiske.

Først publisert i Vårt Lands papirutgave, 22. august 2017.

Gå til innlegget

Feelgood-kirken

Publisert 6 måneder siden - 1046 visninger

Pinsebevegelsen har vært gjennom en revolusjon vel så stor som de teologiske endringene i Den norske kirke.

Kirken er ikke det den en gang var, hører vi ofte. Da tenker vi gjerne på folkekirken. Særlig etter Kirkemøtet i 2017, da alle dører ble åpnet for likekjønnede ektepar.

Men pinsevennene holder stand. Der er alt ved det gamle, tenker man. Teologien er konservativ, synden like skremmende som på 1950-tallet og behovet for omvendelse tydelig uttalt.

Det er flere grunner til at dette inntrykket har festet seg. Som at mange pinsevenner leser Dagen og Norge Idag, der leserbrev og ledere går i rette med venstre-orienterte biskoper og kulturliberale politikere. Som at pinsevenner har programmer på Visjon Norge, der det ristes på hodet over pluralisme og homofili og jubles over helbredelser og kollektinntekter.

Uten stress

Men dette bildet er ubalansert. Bli med en pinsevenn på gudstjeneste, så skjønner du det. For eksempel i en av de nye menighetene Salt, Hillsong ­eller United.

Det første du legger merke til er de vanlige folkene. Ikke vanlige som på bingoen på Torshov, men vanlig som en miks av dem du møter på Günerløkka, Sats og Kaffebrenneriet. De snakker om TV-serier, unger og Trump, men er hakket mer inkluderende enn andre du ikke kjenner. Noen av dem hilser avslappet og spør om det er første gang du er her. Det er en del av opplegget, man vil ha flere med, og det gjør man ikke ved å si «velkommen i Jesu navn», men ved å være et ­hyggelig medmenneske.

Det neste du merker er at ­musikken er bra. Kassegitarene er byttet ut med popmusikk som gir deg lyst til å bevege deg. Det er profft, uten at det blir stress av den grunn: Ingen ser på deg hvis du ikke synger, eller ikke vet om du skal stå eller sitte.

Og så legger du merke til de som snakker. De står ikke bak ­talerstoler som minner om ­kanontårn. Ingen kollekttalere prøver å manipulere deg til å gi mer enn du hadde planlagt. Og selv om pastorene kanskje sier «amen» på en litt pinsevenn-aktig måte, snakker de stort sett med helt vanlig stemme, sier ting som er lett å følge med på, har humor som fungerer, og får dette med Gud og Jesus til å virke ganske naturlig. Kanskje vanker det også en spøk om hvor ekstremt det var i gamle dager. Selv Levi Fragell ville likt seg.

Bevisst strategi

På en måte er pinsemenighetenes nye stil en revolusjon vel så stor som de teologiske endringene i Den norske kirke, men den handler om andre ting. Den har kostet blod, svette og tårer – det vil si bitre konflikter. Endringene har nemlig ikke kommet av seg selv, men skyldes en bevisst og villet strategi der man kler det gamle budskapet inn i en moderne kultur.

Ikke alle menigheter har greid å omstille seg. Mange av dem er i ferd med å dø ut. I andre har den gamle og den nye kulturen inngått våpenhvile og lever side om side. Men i de yngste menighetene har man omfavnet den nye stilen, de er rendyrkede ­resultater av en prosess som har pågått i bevegelsen i snart 20 år.

En del av denne bevisste strategien er positivitet. Man skal ikke gå ut og angripe kreti og pleti, verken i media eller forkynnelse, man skal ikke si eller gjøre ting som får folk til å føle seg uvel. Som en av de store inspiratorene, pinsepastoren Brian Houston sier i bloggposten 30 regler for taler- og lærerteamet i Hillsong Australia: «Every message is reflecting what we are for, not against (...) ­leaves people feeling better about­ themselves than when they came in.»

­Regelen innebærer ikke forbud mot å utfordre, den sier snarere noe om måten man gjør det på. Man har fortsatt ting i det teologiske grunnlaget som er egnet til å provosere, blant annet i ­synet på kjønn og sex. Det tar man potensielt i en samtalegruppe, eller i vennegjengen. Men ikke nødvendigvis, for tross alt er det mye som er enda viktigere, som å komme nærmere Gud i hverdagen.

Protest

Det er egentlig uunngåelig: Den brukervennlige formen – som startet som en strategi for å hjelpe folk over kirketerskelen – i ferd med å bli en del av identiteten til medlemmene. De relativt overflatiske kulturelle 
endringene får dypere konsekvenser. Det er rett og slett ­vanskelig å være strømlinjeformet og motstrøms samtidig. Og det blir stadig vanskeligere å stå opp for noe upopulært.

Forrige helg fikk Vårt Lands lesere et godt eksempel på hvordan dette fungerer i praksis. Vår journalist ville se på hvordan tradisjonelle syn på kjønnsroller levde i moderne pinsemenigheter og fikk noen uttalelser fra Brit Krogedal, en av hovedpastorene i Hillsong Norway, om at hun underordnet seg sin mann. Uttalelsene kunne forstås på flere måter, mannen hennes er nemlig også hennes arbeidsgiver. Men inntrykket var at de nye menighetene ikke akkurat står opp for full likestilling.

Det skapte uro. I menigheten 
Salt protesterte de kraftig, de kjente seg absolutt ikke igjen, og fra Hillsong-medlemmer fikk vi beskjed om at der ble kvinner heiet på. Sannheten var at begge disse gruppene har full åpenhet for kvinner på alle leder-
nivåer. Det tar bare tid å realisere i praksis – som i de fleste kristne organisasjoner.

Ny identitet

Muligheten for at også mer omfattende teologiske endringer skjer, uten at de blir gjenstand for særlig debatt, er absolutt tilstede. Det har skjedd før i pinsebevegelsen. Vårt Lands spaltist, teologen Joel Halldorf, nevnte det i et av sine første bidrag i avisen. Han skrev om motstanden mot idrett som bare gikk over. Helt uten oppgjør, ­refleksjoner over kursendringen, eller forklaring på hvorfor man endret seg. Og uten beklagelser til dem man hadde støtt fra seg. Det samme har skjedd i synet på dans og 
alkohol.

Det er noe skvært over ­måten endringer skjer på i Den norske kirke. Debattene er lange og seige. Det ender gjerne med at noen melder seg ut, mens resten blir enige om å være uenige. De som er såret får gjerne en skikkelig beklagelse etterpå.

Du skal være trygg som kirke for å romme en slik debattkultur. Det er ikke alle de nye pinsemenighetene. De har ikke et medlem å miste.

Likevel har de framtiden for seg. Kanskje kan Den norske ­kirke også lære noe av dem. For når alt kommer til alt, så er det ting som er viktigere for ­mange moderne mennesker enn å markere seg i teologiske strids-spørsmål: materiell og sosial trygghet, et miljø der man kan føle seg ­akseptert og inkludert, der man har gode opplevelser og kan realisere seg selv.

Eller som de selv formulerer det i visjonen sin: «Loving God, Loving People, Loving Life».

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Ungt opprør mot våpen
av
Une Bratberg
rundt 3 timer siden / 85 visninger
1 kommentarer
Lignelsen om navlestrengen
av
Kris Guleng
rundt 6 timer siden / 102 visninger
0 kommentarer
Rosa kompetanse
av
Lars Jørgen Vik
rundt 6 timer siden / 82 visninger
0 kommentarer
La ungene være, kristne venner!
av
Levi Fragell
rundt 7 timer siden / 1012 visninger
0 kommentarer
Tro på himmelen
av
Pernille Veland
rundt 11 timer siden / 96 visninger
0 kommentarer
"The New State Solution"
av
Roald Øye
rundt 12 timer siden / 271 visninger
8 kommentarer
Les flere

Siste kommentarer

Tore Olsen kommenterte på
Idear og deira forførande makt
rundt 2 timer siden / 169 visninger
Torgeir Tønnesen kommenterte på
Ungt opprør mot våpen
rundt 2 timer siden / 85 visninger
Gjermund Frøland kommenterte på
"The New State Solution"
rundt 2 timer siden / 271 visninger
Carl Wilhelm Leo kommenterte på
Idear og deira forførande makt
rundt 2 timer siden / 169 visninger
Sigurd Eikaas kommenterte på
Hvorfor blir innlegg og kommentarer borte uten forklaring ?
rundt 2 timer siden / 1074 visninger
Sigurd Eikaas kommenterte på
"The New State Solution"
rundt 2 timer siden / 271 visninger
Sigurd Eikaas kommenterte på
"The New State Solution"
rundt 3 timer siden / 271 visninger
Roald Øye kommenterte på
"The New State Solution"
rundt 3 timer siden / 271 visninger
Gjermund Frøland kommenterte på
"The New State Solution"
rundt 4 timer siden / 271 visninger
Gjermund Frøland kommenterte på
Etter fallet kommer hevnen
rundt 4 timer siden / 25403 visninger
Gjermund Frøland kommenterte på
Etter fallet kommer hevnen
rundt 4 timer siden / 25403 visninger
Tore Olsen kommenterte på
Hvorfor akkurat Bibelen?
rundt 5 timer siden / 1968 visninger
Les flere