Alf Gjøsund

Alder: 0
  RSS

Om Alf

Religions- og debattredaktør i Vårt Land

Følgere

En mann og hans demoner

Publisert 4 måneder siden - 7745 visninger

Onsdag drev en eksorsist angivelig ut demoner av besatte på et hotell i Oslo. Men hvem skal drive demonene ut av eksorsisten?

Bob Larsson driver det langt. Den selverklærte eksorsisten og pastoren jager ut dine personlige onde ånder for den nette sum av mellom fire og fem tusen kroner. Hvis du vil ha en kjapp konsultasjon på Skype, er prisen rimeligere: 3.339,-. Momsfritt.

Hver annen uke legger Larsson utdrivelsesvideoer ut på You-­Tube, der han plager stadig nye psykisk syke mennesker kun ­avbrutt av reklameinnslag for sine egne bøker. På de fleste­ bildene poserer han, alene ­eller sammen med de tre unge døtrene­ sine, med sitt spesiallagde forseggjorte kors som også selges i nettbutikken for kroner 845.

Vi snakker med andre ord om en gründer i det religiøse overgrepsmarkedet som gjør våre norske pengepredikanter til b­leke søndagsskolegutter.

Markedsgrunnlag

Det er lett å ta avstand fra Bob Larsson. De fleste norske predikanter gjør nok det. Mest på grunn av den utilslørte griskheten han legger for dagen. Derimot er det vanskeligere for en del å ta avstand fra forestillingen som danner grunnlaget for markedet hans: At det finnes en sverm av demoniske individer der ute. At de kan flytte inn i mennesker og bokstavelig talt lage et helvete i psyken deres.

Jeg kjenner mange misjonærer og predikanter som ikke bare tror at besettelser forekommer, de har selv sett mennesker som de har tolket som besatte. Selv har jeg sett det samme, men har tolket det annerledes.

Jeg har sett psykisk syke, herjede mennesker som har det forferdelig vondt. Dessuten har jeg sett mennesker som har fått sitt eget følelsesliv ødelagt og derfor oppfører seg som de reneste ­demoner mot sine medmennesker. Noen kaller dem gjerne psyko­pater.

For ikke å nevne at jeg i skriv­ende stund nettopp har sett ­videoer med Bob Larsson i hoved­rollen og tenkt at mannen har et mer akutt behov for eksorsisme enn menneskene han herjer med.

Men jeg har aldri sett mennesker der jeg har tenkt at: Ja. Han eller hun er besatt av et ondskapsfullt åndsvesen med egen personlighet, også kalt demon.

Jesu verdensbilde

Hovedgrunnen til at mange kristne fortsatt tror at demoner finnes,­ er at Jesus drev ut demoner. ­Beskrivelsen av menneskene han behandlet minner veldig om psykisk sykdom, men for noen sitter det langt inne å avvise Jesu eget verdensbilde, slik det beskrives i Det nye testamentet. Mange kristne vil få dårlig samvittighet av å tenke annerledes om dette, det handler om tilliten til Guds eget ord.

Jeg tror fortellingene handler om noe så enkelt som at Jesus virket i en verden som ikke ante noe om psykoser og epileptiske anfall. Hadde han kommet trekkende med våre moderne diagnoser ville han antakelig blitt korsfestet før tiden.

Samtidig hadde den Jesus jeg leser om i Bibelen en helt spesiell evne til gi nedbrutte mennesker verdigheten tilbake. Det forundrer ikke det minste at han kalte dette vonde, som plaget så mange mennesker, for demoner – og dermed fortalte dem at det ikke var dem som var sånn, det var noe utenfra som hadde skadet dem.

Jeg kan godt se for meg at når en mann med en sånn autoritet og styrke bokstavelig talt åpnet himmelen for mennesker, lot dem få vite at den Gud de trodde­ tok avstand fra dem tvert imot ville være nær dem, kunne han få både sykdommer og demoner til å forsvinne.

Psykiatrisk behandling

Like fullt tror jeg at kristne – også de som tror på Bibelen fra a til å – nå kan bruke andre og mer presise navn på de demonene som herjet for to tusen år siden, og for så vidt gjør det fortsatt. Om ikke for ­annet, så for å hjelpe mennesker på best mulig måte – selve poenget i fortellingene om 
Jesu og apostlenes demonutdrivelser.

I dag er den best mulige ­måten svært sjelden Bob Larssons måte. Den best mulige måten er nesten­ alltid psykiatrisk behandling, ­terapi og medisin. Muligens kunne­ en psykolog også hjulpet Bob Larsson selv.

Samtidig finnes det så mange­ vitnesbyrd om at helbredelsen skjedde på en plutselig og uforklarlig måte, at bare de mest dogmatiske nyateistene vil ­avvise det som løgn eller innbilning. Svært mange medisinere og forskere mener det finnes helbredende krefter i kroppen og i psyken som kan iverksettes under gitte omstendigheter. For noen er dette Guds inngripen. Andre skriver det på kontoen for naturlige fenomener. Og mange spør om det trenger å være noen motsetning mellom de to forklaringene.

Men i de aller fleste tilfeller er det en møysommelig prosess å bli helbredet, både fra psykiske lidelser og andre sykdommer. Noen ganger blir vi ikke friske i det hele tatt. Det er en tung jobb for de fleste av oss å akseptere dette. Men det må vi.

Det bør alle quick-fixere ta inn over seg. Kanskje kan litt færre bli skadet.

Først publisert i Vårt Lands papirutgave, 9. juni 2017

Gå til innlegget

To verdener kolliderer

Publisert 5 måneder siden - 3831 visninger

Gir det mening å skjelne mellom å være homofil og å leve som det? Det kommer an på virkelighetsoppfatningen.

Det bråkte litt rundt Anne Gustavsen, redaktøren i Pinsebevegelsens ukeavis Korsets Seier, i forrige uke. Hun skulle bare ta opp«ubehagelige tema som vi ikke snakker om» i en lederartikkel, og kom til å formulere seg på en måte som skapte reaksjoner.

Gustavsen mente at homofili var ett av disse temaene. Men hun listet også en rekke andre ting man ikke liker å snakke om: «bruk av porno, baksnakking, ryktespredning, utroskap, løgn, fordømmelse, arroganse og annet skrot som gjør oss svake og handlingslammede som enkeltpersoner og kirker».

Folk reagerte såpass høylydt at Gustavsen så seg nødt til å rykke ut med en presisering. Hun forsto ikke at dette kunne skape så mye oppstyr. Hun «hadde ikke på noe tidspunkt rettet pekefingeren mot homofile, men heller mot kristne ledere og menighetsfellesskap som ikke våger å snakke ærlig om vanskelige temaer».

Det eneste som ble veldig tydelig i diskusjonen var at Gustavsen og hennes meningsmotstandere snakket fullstendig forbi hverandre.

Lasteliste

 Sett fra utsiden hjelper det ikke hvor mye Anne Gustavsen presiserer at hun ikke mente noe vondt med det. For dem som er uenig med henne er hun like homofob som dem som sier: «Jeg har ingen ting imot homofile, bare de ikke prøver seg på meg.» Den andre delen av setningen avslører så sterke fordommer om homofile at den slår den første delen i hjel.

Selv om Gustavsen bare mente å snakke om vanskelige tema plasserte hun nemlig homofil på en liste over laster .

For henne var det intet diskriminerende ved det. Som konservativ kristen har hun en annen virkelighetsoppfatning enn flertallet: Alle kristne må tåle å høre hva Bibelen sier om fristelser og synd. Det gjelder homofili, like mye som andre ting. De fleste kunne kjenne seg igjen i ett eller flere punkter på listen.

Forvirrende

 Det er behov for å forklare litt om denne virkelighetsoppfatningen, den framstår nemlig som særdeles forvirrende for mennesker som ikke kjenner konservativ kristendom.

Begrepet homofili – som legning og identitet – er faktisk ganske irrelevant i konservativ kristendom. Det står nemlig ikke ett eneste ord om dette i Bibelen, verken i det gamle eller det nye testamentet.

Der står derimot om «menn som ligger med menn». Altså en handling. I mosebøkene beskrives den som avskyelig. Det nye testamentet legger til at de som gjør dette «ikke skal arve Guds rike».

Dette er utgangspunktet for konservative kristne. Når homofili er noe du gjør, kan det også plasseres i kategorien etiske spørsmål. Og etiske spørsmål må det være lov til å være uenig om. Man diskriminerer ingen på grunn av det. Dessuten lever ingen av oss på den måten vi burde. Det må vi kunne snakke åpent om. Det viktigste er å ta inn over seg hva Gud mener om saken. Da kan vi få tilgivelse. Slik tenker konservative kristne.

Det går an å sette seg inn i denne virkelighetsoppfatningen og se at den har en indre logikk. I det hele tatt burde folk oftere forsøke ­akkurat det. For å forstå.

Uforanderlig?

Bevisstheten om den homofile legningen er kommet til mye senere. Først langt ut på 1960-tallet begynte folk å betrakte homofili som en statisk legning og homofile som en gruppe – omtrent som etniske eller religiøse grupper.

Befinner man seg i dette universet blir det meningsløst å skille mellom legning og handling. Påstanden at man ikke har noe imot homofile, det er praksisen man avviser, blir like krenkende som å si at man ikke har noe imot muslimer, bare de ikke praktiserer . Eller at man ikke har noe imot jøder, bare de ikke leversom det.

Akkurat nå utfordres denne identitetstenkningen. Stadig flere er påvirket av queer-ideologien, der kjønnsidentiet er noe flytende. Også mange homofile er nå enige i at legning kan endres. Så hva skal de konservative tro da?

Slik kan man fortsette.

Optimistisk.

Anne Gustavsen krenket noen, selv om hun – sett fra sitt eget ståsted – ikke ønsket å gjøre det. Vi andre fikk nok et eksempel på at det ikke er mulig å få et liberalt samfunn til å bli harmonisk.

Vi har ikke bare forskjellige meninger, vi befinner oss i ulike verdener med ulike verdier og ulik logikk.

Å reagere med sinne er naturlig når man føler seg krenket. Det gjør det vanskelig å forsøke å forstå hverandres verdener og stole på hverandres hensikter.

Det er likevel vel optimistisk å tro at kjefting er det som skal til for å få mennesker til å endre oppfatning i slike spørsmål.

Derimot kommer det til å bli behov for mye dialog framover. Det er i grunnen rart den pågår for fullt mellom kristne og muslimer, men ikke kristne imellom.

Først publisert i Vårt Land, 31. mai 2017.

Gå til innlegget

Retten til å kutte

Publisert 5 måneder siden - 5345 visninger

Kristen-Norge er samstemte i sin støtte til jødisk omskjæring. Men skulle ikke kirken stille opp for de ­svakeste?

Den norske kristen­heten har ikke akkurat ­utmerket seg med ­rørende enighet de siste tusen årene. Sprikene i ­synet på svært mange samfunnsspørsmål er like store her som i samfunnet ellers. Desto mer oppsiktsvekkende er den massive avvisningen av Fremskrittspartiets vedtak om å forby rituell omskjæring av guttebarn.

Nå står de altså i flokk og rad og uttrykker sin støtte til Norges jøder: fra de innvandringskritiske, men akkurat nå hakket mindre Frp-entusiastiske ­israelstilhengerne, via de trauste sentrumsorienterte misjonsvennene, til de teologisk – og noen ganger også politisk – mer ­radikale tilhengerne av en relativt åpen folkekirke.

Over grensen

Det betyr ikke at omskjæring av guttebarn er ukontroversielt i kirkelige sammenhenger. Mange ser det problematiske i at et barn med ­religiøs begrunnelse skal utsettes for et kirurgisk inngrep uten å velge det selv. Men et forbud – det er langt over grensen, mener de.

Hva skjer? Skulle ikke kirken stille opp for de svakeste? De fleste kirkelig aktive sier nei til dødshjelp, både som frivillig ordning og som maksimumsstraff for kriminelle. De støtter sexkjøpsloven, og sier med noen få unntak nei til tiggerforbud og ja til kriminalisering av sexkjøp. Det handler om å stå på de utsattes side. Der er kirken stort sett kompromissløs. Men altså ikke på vegne av barna som legges under kniven.

Krystallklart

Begrunnelsene­ spriker. På den lavkirkelige høyre­siden handler det om en sterk kjærlighet til både Israel og det jødiske folket. Uten dekning i en eneste meningsmåling våger jeg påstanden at Fremskrittspartiet aldri har mistet så mange tilhengere på den kristne høyresiden som nå. For å si det sånn: Om Sylvi Listhaug henger på seg alle korsene hun har arvet og poserer med en studiebibel av typen Guds Ord, greier hun ikke å kompensere for partiets landsmøtesvik mot Guds utvalgte folk.

På den diametralt motsatte siden er tonen saklig og akademisk. Prosten og lederen for Mellomkirkelig råd i Den norske kirke, Kristine Sandmæl, begrunner sitt standpunkt med at «rituell omskjæring ikke er i strid med Barnekonvensjonen eller Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen».

Konklusjonen er en krystallklar støtteerklæring til forstander Ervin Kohn i Det mosaiske trossamfund, som fastslår at «du kan ikke forby brit milah, samtidig som du hevder å være for religionsfrihet».

Naivitet

I midten – i den grad man kan slå sammen misjons- og kirkefolket – finner du en kombinasjon av disse argumentene. Svært mange opplever et religiøst slektskap med jødene og har et nøkternt støttende forhold til staten Israel. Enda flere legger avgjørende vekt på religionsfrihetsaspektet.

Men det er noe annet her. Noe ikke alle vil snakke om, dels ­fordi det kan være vanskelig å begrunne, dels fordi det berører en sterkt følelsesladd tematikk:

Mange kristne tror ikke på alle dem som sier de er så opptatt av barnas beste i spørsmålet om omskjæring. Ikke at de sistnevnte mistenkes for å lyve, men kanskje for å være litt naive på sin egen kulturs vegne.

Kulturell begrunnelse

For det første ser de at engasjementet for barns intakte kropp ikke er konsekvent. Det omfatter for eksempel ikke inngrep av kosmetiske årsaker, som å sy inn utstående ører eller andre kulturelt aksepterte kroppsmodifikasjoner. Foreldres hensikt er selvsagt den beste, man ønsker at barna skal sikres en plass innenfor et større vi. Men av en eller annen grunn ser man ikke at denne kulturelle begrunnelsen ligner jøders begrunnelse for rituell omskjæring.

For det andre deler svært mange kristne et syn på menneskeverdet der et barn defineres som et barn, også før det er født. Det er et paradoks for dem at manges engasjement for barnet starter på ett eller annet tidspunkt under svangerskapet, mens man før dette tidspunktet kjemper for retten til å avslutte – ikke bare forhuden, men selve livet.

Som noen har antydet: Ville problemet vært løst dersom inngrepet kunne vært foretatt før fødselen, innenfor abortgrensen? Jeg prøvde ut spørsmålet på en bekjent, som svarte slik: «Vel, barnet måtte levd med konsekvensen av en omskjæring hele livet. Det måtte det ikke ved en abort.»

Traff noe 

Det hadde han for så vidt rett i. Hvilket av de to alternativene­ barnet selv ville foretrukket, får vi aldri en nøyaktig statistikk på. Et paradoks som fikk Espen ­Ottosen i Misjonssambandet til 
å skrive dette på sin facebookside:

«Store deler av befolkningen mener det er helt akseptabelt å bruke ekstrem ordbruk om omskjæring. Samtidig blir det å ta livet av et bittelite barn, fordi dette befinner seg i mors mage, betraktet som en så sentral menneskerett at fastleger som ikke vil bidra til dette, må regne med å bli utskjelt. Det sekulære Norge viser frem sin intoleranse i all sin gru.»

Nå har dette spørsmålet mange nyanser som Ottosen ikke berører. Men han traff noe. En fjerdedel av de nær 2.000 facebookvennene hans responderte på innlegget. Over 150 delte det. Og da snakker vi ikke om sinte ekstrem-kristne, snarere om den store majoriteten konservative troende som helst ikke uttaler seg om abort fordi det er så kontroversielt. Men som er glade når en gjør det for dem.

Glasshus

Det handler om øyet som ser. Eller kanskje snarere om øyet som ikke ser – den kulturelle og ideologiske bakgrunnen for sine egne standpunkter. Den har vi alle sammen, uansett ståsted, og den kan være like sterkt tilstede om den ikke er direkte religiøs. Vi avviser fort det vi ikke forstår, og glemmer at mange av de våpnene vi bruker mot andre også kan vendes mot oss.

Det kler et sekulært samfunn å innse at også sekulær ideologi kan ha sine ofre. Særlig i møte med en minoritet som har vært nær ved å bli utslettet mer enn en gang. Av kulturer som ikke har innsett sine egne slagsider.

Først publisert i Vårt Lands papirutgave, 20. mai 2017
Illustrasjon (utsnitt): Marvin Halleraker 

Gå til innlegget

De oppnår det de vil

Publisert 7 måneder siden - 3966 visninger

Jo, herr justisminister. Vi endrer vårt levesett. Vi lar oss rokke. Hva med å innrømme det?

Han var så sterk og klar, justis- og beredskapsminister Per Willy Amundsen, da han uttalte seg i mediene etter terrorangrepet i Stockholm.

– Vi lar oss ikke rokke. Vi står ved våre verdier, vårt levesett, og lar oss ikke rokke av sånne monstre som begår denne typen handlinger, sa han.

Selv om noen kanskje vil vegre seg mot å bruke Ringenes herre-lignende metaforer som monstre, gjentas hovedbudskapet av statsledere og ministre hver gang et angrep skjer: «Vi lar oss ikke rokke.»

Konspirasjon

Uttalelsene passer kanskje til skremmebildet om en muslimsk konspirasjon, der hele Vesten, dels ved befolkningsvekst, dels ved list og dels ved terror, skal islamifiseres. Vår ytrings- og religionsfrihet skal bombes sønder og sammen, og til slutt skal vi underkaste oss Allah og iføre oss nikaber og sandaler alle sammen.

I dokumentaren Den norske islamisten spiller Ubaydullah Hussain på det samme skremmebildet. Han sitter og leser på nettet om terroren mot Charlie Hebdo og en jødisk butikk i Paris. Han sier at han håper «de såkalte gjerningsmennene» kommer seg i sikkerhet fra myndighetene.

Så reiser han seg opp og sier at «aksjonen er en vekkelse til Vesten om at de må slutte å krenke og håne islam.»

Som om han tror at drap av uskyldige sivile, er det som skal til. Da vil hver munn vil bli lukket, og hver tunge bekjenne at terroristenes variant av islam er sannheten.

Fem på

Selvfølgelig tror han ikke det. Selvfølgelig tror ikke IS – som påtar seg ansvaret for samtlige lastebilangrep – at islamkritikken vil avta jo mer frykt de skaper.

Tvert imot vet de at det motsatte skjer.

Når Per Willy Amundsen kaller noen monstre og forsikrer om at «vårt levesett» består, og samtidig innfører generell politibevæpning, ler terroristene av ham.  Al-hamdu lilah, han gikk fem på, sier de til hverandre.

De vet selvfølgelig at vårt levesett ikke består. De vet at terroren endrer våre verdier. Vi lar oss rokke.

De er ikke dumme.

Vi blir nemlig redde, selvfølgelig blir vi det. Vi blir sinte. Noen av oss begynner å mistenke våre egne venner og landsmenn, fredelige mennesker med muslimsk tro: Er det noe i det islamkritikerne sier? Støtter de terroristene innerst inne? Ønsker de egentlig å undertrykke oss?

Mistenkeliggjøring

Som Fremskrittspartiets ungdom gjorde, da de nylig tok til orde for en offentlig granskning av forkynnelsen i moskeene for å vurdere om de er «radikaliserende arenaer».

– Da finner vi ut av om det er et problem eller ikke. Hvis man ikke har noe å skjule er det bare å åpne dørene, sa formann Bjørn-Kristian Svensrud med tilforlatelig mine på Dagsnytt atten.

Slik prøver han å mistenkeliggjøre Rabita-forstander Basim Ghozlan, som selvsagt er imot granskningen. – Dørene til moskeene er åpne, forklarer Ghozlan, det er den institusjonaliserte mistilliten han reagerer på. Den vil føre til at flere muslimer – særlig ungdom – vil føle seg fremmede i sitt eget samfunn. Det er nettopp det terroristene ønsker.

Som terror-tilhengeren Ubaydullah Hussain også sa etter angrepene i Paris for to år siden: – Dette er samtidig en vekkelse til muslimene om å distansere seg fra de vantro.

Distanse. Splittelse. Hat. Og dermed enda større distanse, dypere splittelse og mer hat. Det er det som skjer. De oppnår akkurat det de vil. Terroren gjør at våre verdier forvitrer.

Bygge tillit

Hva med å erkjenne akkurat dette, Per Willy Amundsen, i stedet for å lire av deg floskler om at vi ikke lar oss rokke? Hva med å si: Terroristene ønsker å splitte oss. De vil klare det. Noen av oss blir mistenksomme. Noen blir sinte. Noen bruker hendelsene til å skape hat og motsetninger. Vi må være forberedt.

Og så kan du si noe om hvordan vi skal møte denne utviklingen. At ingen må la seg lure til å mistenkeliggjøre muslimer, at det er grunn til å stole på alle muslimske nordmenn som igjen og igjen beviser at deres religion er en fredens religion. At vi må bruke krefter og midler på å bygge tillit. At regjeringen vil lage en handlingsplan for dette, heretter vil man arbeide for at unge norske muslimer opplever at vi er på samme side.

Det er ikke svakhet å erkjenne at terrorister oppnår sine mål. Det er svakhet å late som det ikke stemmer.

Publisert i Vårt Land, 10. april 2017. 
Foto: Tomas Oneborg/SvD/TT/NTB Scanpix

Gå til innlegget

Hege Storhaugs engasjement

Publisert 7 måneder siden - 5525 visninger

Hun er ikke noen typisk rasist eller fremmedfiendtlig, hun er en sektbekjemper. Og sekten hun slåss mot er islam.

Det har alltid vært noe kjent med islamkritiker Hege Storhaug. Hver gang jeg hører henne, føler jeg at jeg har møtt dette engasjementet før. Jeg kommer bare ikke på hvor.

Jeg fikk følelsen igjen i helgen, da jeg hørte på P2-programmet Sånn er du, med programlederne Harald Eia og Nils Brenna. De hadde personlighetstestet Storhaug. Resultatet ble presentert for henne på direkten.

– Jeg antar, sa Hege Storhaug før hun fikk dommen, og presiserte at hun ikke visste – at «mine fiender karakteriserer meg som sur, sint, bitter, aggressiv, halvgæren, psykopat».

Varme

Det kan sikkert stemme, hun har brukt sterke ord i debatten. Selv synes jeg hun ofte framstår som ærlig og velmenende – med litt av det intense engasjementet du kan se hos en misjonskvinne som er oppslukt av arbeidet men av og til må minnes om at utgangspunktet jo er å bringe noe godt til mennesker.

I 1996 utga Storhaug boken Mashallah en reise blant kvinner i Pakistan. Hun hadde blitt godt kjent med en rekke kvinner, glad i dem. Det vanskelige livet deres i den patriarkalske, religiøse kulturen hadde gjort dypt inntrykk på henne. Noen måtte fortelle om det. Men da boken kom ble det bråk. Norskpakistanske miljøer reagerte kraftig.

– Jeg hadde jo masse kjærlighet og empati med disse kvinnene og ble sjokkert av reaksjonene. Jeg hadde ikke forutsett det. Det var da det begynte, fortalte Storhaug.

Dette går an å forstå. Det finnes en mengde mennesker som lider, ikke minst undertrykte kvinner. Blir du kjent med dem, og ser hvor kynisk enkelte utnytter deres sårbarhet – for ikke å si hvor menneskefiendtlig en kultur eller et system kan være, da blir du opprørt. Det er lett å se at dette kan bli starten på et livslangt engasjement.

På bristepunktet

Men det var først da Storhaug fortalte om følelsene sine akkurat nå, at jeg gjenkjente det. Hun sa:

– Tålmodigheten min er på bristepunktet. Jeg blir så fortvilet over situasjonen, alle problemene som ikke gripes fatt i. Det er der jeg hele tiden må kjempe med meg selv: Fortvilet, forbannet, oppgitt, bekymret for framtiden. Det har mer og mer begynt å prege meg. Den blide glade Hege har en pågående krig inni seg.

Dette kjenner jeg til. Jeg har møtt dem hele livet, lenge før islam ble et tema i norsk debatt. Og Hege Storhaug er en av dem. Hun er ikke noen typisk rasist eller fremmedfiendtlig, hun er en sektbekjemper. Og sekten hun slåss mot er islam.

Tett på ofrene

Sektbekjemperen har hatt nærkontakt med det religiøse trossamfunnet hun sloss mot. Enten har hun vokst opp der selv, eller så har hun familie eller venner som er «fanget». Hun ser «ofre» som har det vondt, uten at «ofrene» nødvendigvis ser det selv. Hun ser at omgivelsene trekker på skuldrene fordi de er naive, eller fordi problematikken er for komplisert til at de bryr seg. Den likegyldigheten provoserer sektbekjemperen skrekkelig. Folk må våkne!

Det er en grunn til at anti-sekt-miljøer sliter med å få bred oppslutning, for ikke å si statsstøtte. De framstår som sinte, bitre og aggressive. Perspektivet er smalt: Ideologien, systemet og lederne må bekjempes. Den helhetlige teologiske, sosiologiske eller psykologiske forståelsen er tilsvarende tynn.

Og alle positive utviklingstrekk blir avvist. «Sektledere» som modererer seg blir mistenkeliggjort. I deres øyne er de taktiske og manipulerende, kun opptatt av å framstå som sympatiske.

Sektbekjemperne har egne grupper på sosiale medier. Forleden skrev Vårt Land om russisk høyesterett som vil forby Jehovas vitner. Noen reagerte med likes og latter. Blant kommentarene var: «Putin er en galning, men liker han mer og mer». «Jeg synes organisert religion skal forbys - roten til alt vondt!»

Polarisering

Den innbitte stemningen i antisekt-miljøene er et av hinderne for en positiv utvikling i lukkede trossamfunn. De bekrefter fordommene på innsiden: Vi er utsatte. Det er noen som hater oss. Resultatet blir polarisering.

Parallellene til islamdebatten i sosiale medier er mange. Uten å vite det, sitter Hege Storhaug med nøkkelen til både sin egen og andre sektbekjemperes gjennomslagskraft. Hun skårer lavt på studieinteresse, og erkjenner at hun «ikke har tid til abstrakte ting». – Jeg vil ha fakta på bordet, ting skal være konkrete, sier hun.

I virkelighetens verden kan det konkrete kun forstås i lys av det abstrakte. Hendelser og holdninger får en ny og utvidet mening når de ses i lys av de lange, ideologiske linjene.

Kanskje Hege Storhaug først og fremst trenger en studiepermisjon?

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere

Siste kommentarer

Bjørn Abrahamsen kommenterte på
Livssynsnøytral ­er ikke verdinøytral
12 minutter siden / 1714 visninger
Therese Utgård kommenterte på
Hva uenigheten handler om
28 minutter siden / 634 visninger
Oddvar Hægeland kommenterte på
Livssynsnøytral ­er ikke verdinøytral
42 minutter siden / 1714 visninger
Johannes Taranger kommenterte på
Hvorfor blir jeg?
44 minutter siden / 1681 visninger
Jan Bording kommenterte på
Myten om KrF som et «borgerlig» parti
rundt 1 time siden / 1360 visninger
Ywe Carlzen kommenterte på
Restaurert Og Regresjonsfri Tro.
rundt 1 time siden / 351 visninger
Bjørn Erik Fjerdingen kommenterte på
Myten om KrF som et «borgerlig» parti
rundt 2 timer siden / 1360 visninger
Tore Olsen kommenterte på
Kva ville Månestråle gjort?
rundt 2 timer siden / 4645 visninger
Per Perald kommenterte på
Kva ville Månestråle gjort?
rundt 2 timer siden / 4645 visninger
Roger Christensen kommenterte på
Når vil vi alle forstå Islam?
rundt 2 timer siden / 2785 visninger
Ben Økland kommenterte på
Myten om KrF som et «borgerlig» parti
rundt 2 timer siden / 1360 visninger
Georg Bye-Pedersen kommenterte på
Når vil vi alle forstå Islam?
rundt 2 timer siden / 2785 visninger
Les flere