Alf Gjøsund

Alder: 0
  RSS

Om Alf

Religions- og debattredaktør i Vårt Land

Følgere

Den vanskelige unnskyldningen

Publisert 3 måneder siden - 2937 visninger

Vil LHBT-ere ha en beklagelse som selv Levende folkekirkes far kan stille seg bak?

Det er ikke vanskelig å finne ting å beklage i kirkens LHBT-­historie. Bispemøtets uttalelse i 1954, for eksempel, der de kaller «homoseksuelle handlinger» for «perverse og forkastelige ting» – «en fare av verdensdimensjoner».

Eller biskop Dagfinn Hauges drøye uttalelse fra 1973: «personlig ser jeg på homofili som et handicap på linje med svekket syn, svekket hørsel, psykiske lidelser fra nevroser til psykoser, kleptomani ...»

Kommet videre

Den gangen var det få som reagerte. Det var gjerne slik man så på alt som avvek fra «normalen». Vil du ha flere eksempler, kan du spørre folk hva man mente om «negre, åndssvake og løsunger» for 40-50 år siden.

Vi må ikke glemme at homofili var forbudt ved lov i kongeriket Norge fram til 1972.

Jeg vet ikke om noen her på Kirkemøtet som ikke tar tydelig avstand fra dette i dag. Hele det institusjonelle Kristen-Norge har kommet langt videre, selv om noen enkeltpersoner henger etter.

Nå har vi en situasjon der selv Misjonssambandet, som mener homofili-spørsmålet er kirkesplittende, understreker at ­homofile er like mye verdt som alle andre, og at det ikke er verre med homofilt utenomekte­skapelig samliv enn ­heterofilt.

«Uretten.» 

Kirkerådsleder Kristin Gunleiksrud Raaum ønsker å beklage de belastninger som LHTB-personer er påført. Men hvis du spør kristne LHBT-erne om hva dette innebærer, vil de færreste nevne avdøde biskoper. Derimot vil de kunne­ nevne at partnerskapsloven ikke ble fulgt opp med en ­tydelig velsignelseshandling da den kom i 1993. At så mange fortsatt er imot likekjønnede ekteskap. At deres kjærlighet ikke er blitt anerkjent av kirken før i fjor.

Noen av dem vil kanskje nevne holdningene til den nå nedlagte aksjonen Levende folke­kirke. Leder og grunnlegger Øivind Benestad har tidligere uttalt at han melder seg ut når Den norske kirke vedtar en ­ekteskapsliturgi for likekjønnede.

Mange har antakelig opplevd seg krenket av ham, selv om få har vært så prinsipielle og saklige i debatten som ham. Årsaken er at han mener, og agiterer for, det kirken offisielt har ment fram til i fjor. Som halvparten – om noen måneder flertallet – av bispekollegiet fortsatt mener.

Munnkurv

Hvis kirkerådslederen skulle gitt den beklagelsen hun innerst inne ønsket, ville hun nok bedt om unnskyldning på kirkens vegne for at kirken hadde dette ­synet. Det kan hun ikke. Kompromisset som ble inngått på fjorårets kirke­møte – et kompromiss både Åpen folkekirke og en betydelig gruppe «konservative» har snakket opp – har gitt henne­ munnkurv. Hun kan beklage så mye hun vil på egne vegne. Men ikke på kirkens.

Det er også et spørsmål om hun vil få en tydelig beklagelse av at kirken har stemplet homo­seksuelle handlinger som synd. Vel er ordet gått av moten, med mindre det handler om oljeboring i Lofoten. Men i teologisk forstand betyr synd fortsatt handlinger i strid med Guds gode vilje. Og det er fortsatt legitimt i kirken å mene at likekjønnet samliv er en slik handling.

Hvorfor er det så vanskelig?

Fordi kirken ikke er en institusjon som først og fremst gjør ting. Den er en institusjon som tror. Den forvalter menneskers samvittighet og dypeste overbevisning – for ikke å si identitet. Det er denne identiteten som er utgangspunktet for det den gjør.

I de gamle, klassiske kirkesamfunnene er liturgien kanskje det viktigste utrykket for denne identiteten. Om folk ­endrer holdning, kan de likevel leve med en kirke som bruker de samme ritualene som den har gjort i 2000 år.

Slik er det ikke i de protestantiske kirker. I 500 år har ordet – teologien og forkynnelsen– fått størst vekt. Derfor handler så mye i kirken om å endre teologi, om å spikke på formuleringer og uttalelser. Det er ingen vei utenom.

Gå til innlegget

Dyp, dyp mistillit

Publisert 3 måneder siden - 772 visninger

Mandag sier et stort flertall på Kirkemøtet ja til ­likekjønnede ekteskap. Men enheten er sårbar.

Deler av kirken har sagt ja til homofile parforhold i snart 20 år. Kirkens Bymisjon var først ute. De ansatte en åpent lesbisk prest i 1998. Året etter gjeninnsatte biskop Rosemarie Køhn presten Siri Sunde som i Hamar Bispedømme, til tross for at hun hadde inngått partnerskap.

Senere har både biskoper og prester gjort sitt for å utfordre Den norske kirkes offisielle nei til homofilt samliv, både ved å ansette homofile prester og velsigne homofile partnerskap og ekteskap.

Alt dette kunne de fleste konservative leve med. For selv om kirken så mellom fingrene på uregelmessighetene, var kirkelæren noenlunde intakt.

Når Kirkemøtet om noen dager sier et endelig ja til likekjønnet vigsel, er kirkelæren ikke lenger intakt, slik de ser det.

Stridens kjerne

De siste åtte-ti årene har uenigheten handlet om synet på ekteskapet. Men stridens kjerne er synet på sex mellom to av samme kjønn. Dette er synd som fører til fortapelse, mener noen. Det er derfor de opplever at løgnen og vrang­læren nå er tatt inn i kirken.

Hvor dyp splittelsen er, viser uttalelser fra Bedehus-Norge. Man kan ikke være vranglærer­ og kristen samtidig, mener mange. Man vil nødig dømme ­enkeltpersoner, men Jesu dom over «den som forfører en av disse­ små som tror på meg» forteller dem hvor alvorlig saken er. En kvernstein rundt halsen ville vært bedre for den det gjelder.

For noen dager siden fikk vi et åpent tips på Vårt Lands facebookside. Innsenderen ønsket at vi skulle undersøke om kirkemøtedelegater og folk med verv i Åpen folkekirke ber og leser i Bibelen. Spørsmålet oste av dyp, dyp mistillit.

Vi ser det samme på den ­andre fløyen. Sinnet hos noen er så sterkt at man ikke makter å være høflig, langt mindre ta den andre i beste mening.

Det er forståelig. Det er lett å bli sint hvis noen frakjenner deg statusen som kristen.

Ikke alle konservative forstår årsaken til dette sinnet. De føler at raseriet er rettet mot deres tro. Mot deres tillit til Guds ord. Mot selve grunnvollen i kirken.

Når freden uteblir 

Lørdag skrev Vårt Land på lederplass om det store, tause sentrum, de som tross uenighet har forståelse for hverandres ståsted. De kan ikke se at spørsmålet bør splitte kirken. Årsaken til engasjementet ligger ikke i stridsspørsmålene, men i behovet for fellesskap, for sakramentene, for liturgien og en udødelig salmeskatt.

Mange av disse er glade for forliket som Kirkemøtet vedtar om noen dager – dersom det kan føre til fred i kirken. Dette var jo selve intensjonen bak forliket.

Men når freden uteblir, blir enheten er skjør. Noen av «vinnerne» vil gjøre rent bord. Har man et mandat, har man det. Også den andre siden utfordrer. Søndag brukte en rekke prester gudstjenesten til det som kan tolkes som en protest mot det nærstående vedtaket.

Og folk presses mot fløyene. Enheten undermineres.

Håp?

Det blir ikke ro før det bygges bro mellom ytterfløyene. Er det håp? Kan mistilliten dempes? Kan de mest konservative i det minste anerkjenne dem på andre ytterfløy som kristne, slik påtroppende biskop Ivar Braut har kommet til for sin egen del?

Og er det håp om at den andre fløyen kan se gjennom ordene til dem som ikke anerkjenner dem som kristne, og i stedet se mennesker som forsøker å være tro mot sin samvittighet og Kristus?

Bare det kan gi en varig ro i Den norske kirke.

Det kan skje, men det vil ta tid. Mye avhenger av folk som Ivar Braut og biskop Halvor Nordhaug på den ene siden og kirkerådsleder Kristin Gunnleiksrud Raaum og Åpen folkekirke-leder Gard Realf Sandaker-Nilsen på den andre. Nye utspill fra fløyene, og situasjoner som oppstår, kan kreve at de tar stilling, støtter sine.

Mye avhenger av at de holder­ fast ved enigheten, fortsetter å bygge broer. Viser gjensidig ­respekt i praksis. Ikke lar seg vippe av pinnen.

Braut og Nordhaug har mest erfaring med akkurat det. De har dempet og avvist anklager fra de aller mest konservative i mange år.

Ledelsen i Åpen folkekirke har derimot mest erfaring med akti­vistrollen. Forventningene til dem fra støttespillerne er store. De kan ønske å støtte alle som har stolt på dem.

Det er ikke sikkert at det er klokest.

Gå til innlegget

Søkende ateister

Publisert 3 måneder siden - 2976 visninger

Kjære Gud, ba Inga Marte Thorkildsen. Selv om hun ikke tror på Gud.

«We calculate you are a 100% humanist», var beskjeden jeg fikk fra British Humanist Association. Jeg hadde tatt nettesten deres og fikk selvsagt tilbud om å melde meg på deres ukentlige nyhetsbrev. Dessuten fikk jeg en liste over britiske livssynshumanister som jeg eventuelt kunne identifisere meg med: Stephen Fry, Ricky Gervais og Richard Dawkins.

Problemet var at jeg er kristen. Testen tok ganske enkelt ikke hensyn til at det er mulig å være det, og samtidig ha ­vitenskapen som utgangspunkt for sitt verdensbilde. Det er mulig å ha medmennesket som utgangspunkt for livsførsel og etikk, og samtidig tro at Gud ønsker at det skal være slik. Det går an å erkjenne at vi ikke kan vite, men samtidig håpe og tro.

«Mange mennesker er humanister, ofte uten å vite det selv», var beskjeden fra de britiske livssynshumanistene, som selvsagt ville ha meg som medlem. Min umiddelbare respons var: Mange mennesker har dybder som British Humanist Association ikke gir noen tegn til å forstå.

«Veldig rart»

Det gjelder ikke minst ateister. Inga Marte Thorkildsen er en av dem som bruker denne merkelappen på seg selv. Likevel ba hun til Gud.

Det var ingen som tvang henne. Torbjørn Røe Isaksen, vår ikke-troende men «kulturkristne» utdanningsmister, satt på samme stol dagen etter. Han ba ikke. Men Thorkildsen sa «kjære Gud».

«Nå må kristne slutte å la seg lure av politikere», skrev en mann på facebooksiden hennes. «Finnes det ikke anstendige ­politikere lengre som har integritet og ryggrad til å stå for det de mener lengre? Dette er totalt bortkastet tid og en farlig utvikling», var utbruddet fra en annen.

De representerte kanskje to motsatte, men veldig like, tilnærminger til tro og ikke-tro: Kristnes syn på at ateister har valgt bort det som er større, og derfor er i hendene på en uforklarlig destruktiv kraft. Og ateisters syn på at kristne har kastet fornuft og rasjonalitet på båten, og derfor er i hendene på en uforklarlig, destruktiv kraft.

Svaret til begge er at mennesket i sitt vesen er søkende. At årsaken til både tro og ateisme i mange tilfeller kan være identisk: Det handler om lengselen etter det som er sant, det som er godt, det som kan gi trygghet og fred.

En årsak til undring

«Gi voksne klokskap og innsikt (...), gi oss kraft og engasjement», ba Inga Marte Thorkildsen. Og hun gikk enda lenger: «Inne i oss finnes litt av deg, Gud, av din skaperkraft.»

Det går an å plukke bønnen fra hverandre. Å hevde at hun var nær ved å utviske skillet mellom skaperen og skaperverket, og at dette er typisk for alle som har satt mennesket i Guds sted.

Men det er også mulig å se det som en erkjennelse av at det finnes en uforklarlig kraft som kunne vært forklart med psykologi, hvis det bare ikke hadde vært for at det preger alt som har liv.

Kirken bruker ordene «Guds opprettholdelse av skaperverket ved sin livgivende ånd». En ateist vil kanskje kalle det en ­årsak til undring, noe som gjør at mange av dem ikke slutter å være ­søkende, men tvert imot har dyp respekt for troende.

Didrik Søderlind er en av dem. Da han gikk til nattverd i Lambertsseter kirke, begynte han å gråte. Følelsene overrasket ham selv.

Det betyr ikke at vi kan trekke trosstandpunktet hans i tvil, men at vi gjør en stor feil hvis vi plasserer han og andre ateister i bestemte båser. Det er jo det Richard Dawkins gjør når han forutsetter at alle troende tar utgangspunkt i det gudsbildet han selv avviser så sterkt.

Lengsel

Jeg var 19 da jeg første gang åpnet Augustins Bekjennelser. Det så ut som en bok om hvile, for det var jo sånn den begynte: «Du har skapt oss til deg, Gud, og vårt hjerte er urolig inntil det finner hvile i deg.»

I stedet fant jeg en bok om en uro som aldri sluttet. Eller en bok om en hvile som verken kunne plasseres øverst i Maslows behovspyramide eller defineres som stillstand eller metthet, men tvert imot innebar en uslukkelig lengsel etter noe større.

Det handler ikke om å være kristen, men om å være menneske. Det handler heller ikke om at Inga Marte Thorkildsen er kristen, eller at alle mennesker egentlig tror. Å påstå det ville være respektløst.

Men jeg tillater meg å tro at alle mennesker er skapt til noe større, og derfor søker og lengter. Og jeg blir fortsatt overrasket over hvor denne drivkraften kan dukke opp, og hvor sterk den kan være. Det burde jeg ikke bli.


Gå til innlegget

Begynner å bli voksen

Publisert 3 måneder siden - 1739 visninger

Pubertetsfasen er over. Åpen folkekirke skal etablere seg, men under ulmer uroen.

Vi er ferdig med barneårene. Nå er vi kommet til puberteten, sa en av årsmøtedeltakerne i innlegget sitt på Åpen folkekirkes årsmøte lørdag.

Artig bilde, men jeg vil forskyve det litt: Organisasjonen startet som et ungdomsopprør. Kraften var enorm. Organisasjonen fikk 60 prosent av stemmene i kirkevalget 2015, avgjorde spørsmålet om likekjønnede ekteskap, og gjorde nesten rent bord i de kirkelige rådene.

Nå er de gjennom denne ­fasen. Luften er på ingen måte gått ut, men årsmøtet var tydelig preget av at saken er vunnet. Styrelederen – den en gang så brennende aktivisten Gard Realf Sandaker-Nilsen – framsto som en voksen, realitetsorientert og samlende leder.

Noen var opprørte over Kirke­rådets utnevnelse av Ivar Braut som biskop, men de aller fleste la vekt på helheten: «Vi skal være konstruktive. Vi skal gi rom for alle. Vi gikk til valg på en kirke som skal være åpen for alle, det betyr også åpen for våre meningsmotstandere. Vi skal gi andre den rausheten vi ikke fikk selv.»

En mellomstasjon

Når de sterkeste følelsene har lagt seg, bør man avgjøre om det finnes et fornuftig grunnlag for et varig forhold. Den diskusjonen hoppet man – som mange unge voksne gjør – over. I stedet vedtok man etableringen av regionslag i alle bispedømmer. Under ulmet en litt urolig følelse:­ Har vi nok folk? Greier vi å skaffe penger? Vil vi greie å finne konkrete samlende saker?

Den uroen vil fortsette en stund til. Foreløpig vet man bare at man ønsker en kirke som er åpen for alle, ikke minst for LHBT-ere. Man har en vag fornemmelse av en felles teologisk plattform. Man har et mål om direkte kirkevalg i alle bispedømmer. Man ønsker dessuten listevalg, med kandidater forpliktet på programmer, ikke en ullen navneliste fra en nominasjonskomité som knapt har greid å finne ut hva kandidatene står for. Stort mer har man ikke å bygge på.

– Jeg ser for meg én liste fra dem som legger vekt på miljø. Andre kan for eksempel lage «diakonilista», sa en av dem til meg. Flere var overbevist om at bare man fikk på plass et vedtak om rene listevalg, så ville listene komme av seg selv.

Vanskeligere arbeid? 

Men ser du på saklistene fra kirkemøtene de siste ti årene, finner du få saker som uten videre kan defineres inn i et slikt system. I norsk kirkepolitikk er tradisjonen tvert imot å slå hodene sammen i komiteene, lirke det til, og slik finne løsninger som kan få størst mulig tilslutning.

Mange vil frykte at forhåndsdefinerte utgangspunkt vil gjøre dette arbeidet vanskeligere. Enda flere vil lure på om ikke de praktiske erfaringene fra menighetsarbeidet er en viktigere kvalifikasjon i kirkelige råd enn overordnete ideologiske standpunkter.

Først når argumentene får bryne seg mot hverandre, vil det vise seg om Åpen folkekirke har gode svar på slike innvendinger.

Teologi som kampsak

Utvelgelsen av organisasjonens framtidige kampsaker gjenstår. To tema ble imidlertid nevnt ­oftere enn andre: Teologi og diakoni. MF-professoren Sturla Stålsett har rett i at teologi kan skape engasjement. Det så vi da Bjørn Eidsvåg presenterte sin Jesus i fjor høst. Men teologiprofessorer er ikke rockeprester. Det blir en utfordring å gjøre diskusjonene tilgjengelige for folk flest.

Diakonien har kanskje et potensial. Selv om kirkelige diakoniutredninger er skrevet i et så byråkratisk språk at de knapt engasjerer sine egne komiteer, er Frelsesarmeen og Kirkens Bymisjon eksempler på at slikt arbeid kan engasjere.

Problemet er at kirkemedlemmer som ikke identifiserer seg med Åpen folkekirke også er opptatt av diakoni. Hvis Åpen folkekirke vil gjøre diakonien til sin merkesak, vil de møte motstand.

Viljen er der, men først når kirkevalget 2019 nærmer seg, får vi en pekepinn på om Åpen folkekirke har livets rett.

Gå til innlegget

De konservatives trumfkort

Publisert 4 måneder siden - 3109 visninger

Selv etter sin nedleggelse, har ­Levende folkekirke jokeren i spillet om innflytelsen i folkekirken.

De har forstått alvoret, ledelsen i Åpen folkekirke. Det kan bli med disse fire årene i maktposisjon. Så kan de være glemt, organisasjonen kan bli marginal eller gå i oppløsning, og flertallet de har oppnådd i Kirkemøtet, Kirkerådet og Mellomkirkelig råd kan gå tapt.

Det vil i så fall bety en folkekirke der mye er tilbake til det gamle: Kun de mest engasjerte kirkegjengerne stemmer ved valgene, og representantene blir mindre oppmerksomme på passive medlemmers behov og ønsker.

Et kirkemøte uten grupper som er forpliktet på sine programmer betyr også mer tilfeldige vedtak, friere spillerom for de valgte rådene, og indirekte større makt til biskopene og kirkens administrasjon.

Det betyr også at Stortingets betingelse om mer demokrati i folkekirken, en forutsetning for Kirkeforliket, står i fare for ikke å oppfylles. Og det uten at det er realistisk med reversering av forliket.

Strategiske

Det er med ­andre ord en betydelig følelse av ansvar som vil tynge den lille flokken som til helgen vil utgjøre ­Årsmøtet i Åpen Folkekirke. Et ansvar ingen har gitt dem, men som de har fått fordi de er den eneste gruppen som noen gang har greid å engasjere så mange velgere at det gir mening å snakke om reelt demokrati i kirken.

De har vært strategiske ved spillebordet. De ønsker å være det i framtiden. Et av de mest strategiske trekkene ble gjort på årsmøtet i fjor:

«Åpen folkekirke skal arbeide for at Kirkemøtet fatter vedtak om valgordning og valgregler som gjør at der det stilles kandidatlister blir det ikke nedsatt en nominasjonskomite på bispedømmenivå, med virkning fra Kirkevalget 2019.»

Det geniale med dette vedtaket er at det kan tvinge fram et kirkevalg med klare alternativer. Vi kan få kirkepolitiske partier med program. Vi kan få valgkamp og debatt, og dermed uttalelser som skaper overskrifter. Med andre ord alt som kan skape et snev av folkelig engasjement. 

Dette engasjementet kan Åpen folkekirke være avhengig av for å vinne framtidens kirkevalg.

Joker på andre hender

Problemet med det samme vedtaket er at det er et stort spørsmål om det vil få flertall i Kirkemøtet. Det hjelper ikke om Åpen folkekirke spiller sine kort aldri så godt: De konservative sitter nemlig med jokeren.

Kortet som kan avgjøre spillet ser slik ut: Den eneste andre grupperingen som kunne hatt mulighet til å stille lister, Levende folkekirke, er nedlagt. Folkene som sto bak, flere av dem tunge aktører på konservativ side i kirkedebatten, er dessuten prinsipielt imot å stille egne lister. De mener det er «bispedømmene og menighetene, ikke ulike interessegrupper, som må ha hånden på rattet».

Selv om avisen Dagen utfordret denne tanken på lederplass i forrige uke, er det ingen ting som tyder på at Rolf Kjøde, Øivind Benestad, og de andre tidligere lederne av Levende folkekirke vil snu. Det er heller ingen andre som står klare til å danne kirkepartier. Dermed risikerer vi et scenario der Åpen folkekirke blir den eneste som stiller lister ved kirkevalget – og får 100 prosent av stemmene.

Uaktuelt

Vi kjenner til slike «demo­kratier» fra regimer vi ikke vil sammenligne oss med. Det vil ingen ha. Av denne årsak er det et stort spørsmål om linjen til Åpen Folkekirke noen gang vil bli vedtatt i Den norske kirkes øverste organ.

Organisasjonen kan heller ikke tvinge sine delegater i Kirkemøtet til å stemme for dette. De ble nemlig valgt inn før organisasjonen gjorde sitt vedtak om valgordning, og er dermed ikke forpliktet på det. Dessuten vet vi fra det nylige bispevalget i Stavanger at det er uenighet i Åpen folkekirke om vinneren skal gjøre rent bord, eller om man også skal ta hensyn til mindretallet.

Dessuten har Åpen folkekirke – på grunn av valgordningen – fremdeles ikke rent flertall i Kirkemøtet.

Strategisk plan

Med andre ord er det ikke sikkert at det bare er prinsipielle årsaker til at Rolf Kjøde, Øivind Benestad og de andre frontfigurene fra Levende folkekirke er sterkt imot kirkepartier.

Det kan tvert imot like gjerne være en strategisk plan der hensikten er å stikke kjepper i hjulene for Åpen folkekirkes – og for den saks skyld Stortingsflertallets – ønske om å demokratisere kirken.

Kjøde og Benestad kan nemlig være relativt trygge på at avisen Dagens oppfordring til å etablere en opposisjon til Åpen folkekirke vil falle til jorden. 

Skal det være mulig å etablere et nasjonalt kirkeparti på tradisjonell teologisk grunn, må nemlig de lavkirkelige organisasjonene inn med sine økonomiske og organisatoriske muskler. Det ønsker ikke organisasjonene.

Andre aktører med slike muskler finnes ikke. Resultatet blir ingen opposisjon til Åpen folkekirke, og dermed heller ikke demokratisk legitimitet for den endringen de selv trenger så sårt.

Det ser mørkere ut for Åpen folkekirkes drøm om en partidemokratisk folkekirke. Det kan ikke årsmøtet på lørdag gjøre noe med.

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere

Siste kommentarer

Johannes Taranger kommenterte på
Snikturbanisering
17 minutter siden / 417 visninger
Carl Wilhelm Leo kommenterte på
Norge bør ta imot 10 000 kvoteflyktninger
20 minutter siden / 1280 visninger
Sigurd Eikaas kommenterte på
Livsfjern teologi
34 minutter siden / 5484 visninger
Sigurd Eikaas kommenterte på
Livsfjern teologi
rundt 1 time siden / 5484 visninger
Sigurd Eikaas kommenterte på
Livsfjern teologi
rundt 1 time siden / 5484 visninger
Søren Ferling kommenterte på
"Den muslimske fare"?
rundt 1 time siden / 1563 visninger
Sten André Fagermo kommenterte på
Livsfjern teologi
rundt 1 time siden / 5484 visninger
Jarl Henning Ulrichsen kommenterte på
"Den muslimske fare"?
rundt 1 time siden / 1563 visninger
Sten André Fagermo kommenterte på
Økende antisemittisme
rundt 1 time siden / 308 visninger
Sten André Fagermo kommenterte på
Snikturbanisering
rundt 1 time siden / 417 visninger
Sten André Fagermo kommenterte på
Kristendom og makt er en usunn blanding
rundt 1 time siden / 76 visninger
Njål Kristiansen kommenterte på
Norge bør ta imot 10 000 kvoteflyktninger
rundt 2 timer siden / 1280 visninger
Les flere