Alf Gjøsund

Alder: 0
  RSS

Om Alf

Religions- og debattredaktør i Vårt Land

Følgere

Ystebø og resten

Publisert 4 måneder siden - 7093 visninger

Oslo Symposium framstår som et av Kristen-Norges mest kraftfulle tiltak akkurat nå. Det forteller mest om Kristen-Norge.

I fire valgår på rad år har de samlet høyrefløyen i Kristen-Norge til samling om verdiene de kjemper for. Pressen har ledd av dem, rast mot dem og ristet vantro på ­hodet. Men i helgen fikk Oslo Symposium større mediedekning enn noensinne – noe som ble behørig notert av en fornøyd Finn Jarle Sæle på talerstolen lørdag.

Årsaken til oppmerksomheten er antakelig likheten med den kristne høyrefløyen i USA. Deres støtte til Trump, alternative virkelighetsforståelse, og religiøse retorikk har fått mye oppmerksomhet i valgkampen.

Oslo Symposium bekrefter at det finnes en norsk parallell – en kristenfløy der Trump hylles like høyt, der skepsisen til mediene er like sterk, der feminisme og ­homofili framstår som like rart, og der muslimske flyktninger er like uønsket, som på et hvilket som helst av Trumps valgkampmøter.

Det er deilig når fiendebildene er tydelige og virkeligheten ­enkel å tolke.

Seriøse talere

Men det finnes et annet bilde som er like sant: Selv om noen av talerne er vel konspiratoriske – så er langt fra hele talerlisten det. Arrangementsleder Bjarte Ystebø vet hva han gjør når han kombinerer ­intellektuelle Torbjørn Røe Isaksen med ultrafolkelige Jan Hanvold. Slik forteller han en fortelling om et stort og viktig prosjekt, der innsatsen til Norge IDag-leseren og Visjon Norge-seeren hører med.

Jeg tror han har funnet oppskriften på noe som fort kan bre seg ut over dette segmentet og langt inn i «Dagen-land» og de etablerte lutherske organisasjonene.

For om enkelte av talerne er uspiselige for mange, presenterer andre verdier som samler relativt brede kristenlag. Her er noe for enhver smak, det krever litt romslighet, rett skal være rett, men «har vi egentlig råd til å være så kresne når kristne verdier er truet»?

Det siste er omtrent den vurderingen jeg antar at nye navn på talerlisten har gjort før de sa ja til å delta på noe de i utgangspunktet var skeptiske til.

Få stemmer

Man kan nemlig ikke velge og vrake blant kristne­ verdimønstringer. Det finnes ­ingen annen stemme som står frimodig opp for kristne verdier – og som samtidig når gjennom lydmuren.

Før fantes noe som het Geilo­møtene, som sendte ut en del tydelige signaler som ble lagt merke til.

Men det er førti år siden. Andre virkelig hørbare stemmer har det ikke vært siden. Hvis vi ikke 
skal ta med de kristne dagsavisene, som faktisk ble startet for å være tydelige stemmer ut i samfunnet. Den funksjonen avtok, kanskje fordi avisene i stedet ble tydelige stemmer innad i Kristen-Norge.

Dessuten ble det med noen aviser – Kristen-Norge greide aldri å samle seg om noe større, en skikkelig TV-kanal, for eksempel. Den arenaen ble overlatt til en gründer med en samvittighet som var tilstrekkelig fleksibel for pengeinnsamling av den litt mer insisterende typen.

Dessuten – om kristne samfunnsverdier var viktig for kristne­, var indre teologiske diskusjoner viktigere. Mens de kristne verdigrunnlaget forvitret og Kristelig Folkeparti slåss mot sperregrensen, kranglet kirken innbyrdes om hvem som hadde skylden for «avkristningen».

Så er vi altså der at mens nesten to millioner av den norske ­befolkningen fortsatt tror på Gud, så er det er liten gruppe rundt avisen Norge IDag som greier å stable på beina det eneste vellykkede arrangementet med politikk og kristne verdier på dagsorden.

Hundretusener 

Det finnes verdier som kunne samlet store deler av det troende Norge, som i aller høyeste grad har politiske konsekvenser: Som menneske­verdet. Solidariteten med de svake.

De fleste vil være enige om at disse verdiene er truet gjennom forslag om bioteknologi, surrogati og eutanasi, gjennom rovdrift på naturen og gjennom hjerteløs behandling av enkeltmennesker.

Hundretusener av kristne kunne­ protestert tydelig mot at det kristne budskapet brukes til å sette grupper og religioner opp mot hverandre, til å skape hat og motsetninger.

I stedet har de kjeklet om ­andre ting, og overlatt storscenen til dem på ytterste høyre fløy.

Er det rart Finn Jarle Sæle sier halleluja?

Felles sak

Vi må tilbake til 2. verdenskrig før vi finner et tiltak som samlet kirken i bred forstand. Ole Hallesby og Ludvig Hope sto milevis fra den «liberale» biskopen Eivind Berggrav. Quisling greide ufrivillig å forene dem. Kampen mot nazismen ble viktigere enn alt annet.

Den som greier å stable på beina en lignende forståelse av alvor, kan få til noe som virkelig gir gjenlyd.

Foreløpig ser man åpenbart ikke behovet. Det er kanskje den viktigste forskjellen på Ystebø og resten.

Gå til innlegget

Den nye sionismen

Publisert 4 måneder siden - 456 visninger

Israel ble skapt av sekulær sionisme. Nå truer den nye, ­religiøse versjonen prosjektet.

‘Støtter du sionismen?’ Kvinnen så vantro på meg. Vi satt ved et bord på Al Yasmeen Hotel i Nablus, en av de største byene i de palestinske selvstyreom­rådene.

Hun knyttet begrepet sionisme til enkelte jøders drøm om et Stor-Israel fra Middelhavet til elven Eufrat i Irak. Eller i det minste drømmen om å besitte og kontrollere stedene der de gamle, jødiske fortellingene utspiller seg: Shechem, Shilo og Beyt-Lechem ­— fordi det er gammelt jødisk kjerneområde. Om nødvendig med makt.

Nybyggere

Denne ­drømmen er grundig dokumentert av ­israelere selv. I forrige uke fortalte Vårt Land for eksempel om dokumentarfilmen The ­Settlers. Den forteller om israelske ­nybyggere med en meget systematisk strategi for å ekspandere jødisk territorium.

Begrunnelsen er religiøs og handler om at Israel ikke bare skal «innta landet», men også bli et «lys for folkeslagene». Uten å underslå at det også finnes uhyggelige eksempler på fanatisme på palestinsk side, er det nettopp dette ordet som best kan ­beskrive ideologien til disse ­religiøse ­nasjonalistene. Uten å blunke kan de påstå at det å ­undertrykke en hel befolkning av palestinere er en helt akseptabel måte å bli et slikt «lys» på.

Men det er ikke dette som er ­sionisme. Sionismen er en ­sekulær ideologi som i utgangspunktet ble avvist av de mest ­religiøse jødene. Sionismen er ideen om et nasjonalhjem for det jødiske folket i Israel. Sionismen forutsetter at dette hjemmet kan bygges uten å undertrykke noen. Den går inn for like, demokratiske rettigheter for alle som bor i dette hjemmet.

Det er vanskelig å si om ­dette noen gang var en realistisk drøm. Jeg heller til et ja, fordi den langt på vei er blitt realisert innenfor de internasjonalt godkjente grensene til staten ­Israel. Svaret vil vi aldri få, fordi ­ingen av partene våget å satse på den ­freden og det samarbeidet verdens­samfunnet oppfordret til da ­Israel ble vedtatt i 
1947.

Religiøs dreining

Den religiøse ekspan­sjonsideologien The ­Settlers viste oss, kalles i Israel for nysionisme. Den definerer seg som en motsetning til den sekulære sionismen, som nå gjerne kalles postsionisme — fordi den mener at det sionistiske prosjektet er fullført med staten Israel.

Nysionismen er sionisme pluss en høyreorientert religiøs ideo­logi. Nysionismen vil frem­skynde Messias’ komme. Derfor arbeider de også for at jøder skal vende tilbake til ortodoks tro. De er sterke motstandere av blandete ekteskap, for ikke å snakke om konvertering. Nysionistene vil annektere de palestinske ­områdene uten å gi palestinerne borgerrettigheter. Det er ­derfor de bygger bosetninger: De vil forhindre at det noensinne blir noen palestinsk stat i området.

Bevegelsen fikk bris i seilene i 1967. Da Israel nesten tapte Yom Kippur-krigen seks år senere, økte styrken. Mange israelere ville ikke være utrygge lengre. Noen åpnet seg for mer ytterliggående ideologi.

Forbudt

Mye av dagens konflikt mellom israelerne og palestinerne skyldes nysionismen. Ikke fordi alle nybyggere er nysionister, The Settlers anslår tvert imot at 80 prosent av dem ikke er det. Men fordi nysionistene er i stand til å lage svært mye bråk. De aller mest ekstreme lefler med ideologien til den nå avdøde rabbineren og politikeren Meir Kahane. For å sette det i perspektiv: Baruch Goldstein — mannen som i 1994 myrdet 29 bedende muslimer — var Kahane-tilhenger.

Dette er israelere som er villige til å gjøre svært mye for et jødisk Judea og Samaria. Og selv om organisasjoner med slik ideologi er forbudt i Israel, har politikken hele tiden vært en balansegang mellom å fordømme slike krefter, og å unngå at de blir mer voldelige.

Dersom Israel strammer inn bosetningspolitikken så mye som internasjonale krefter ønsker, er det ikke usannsynlig at de mest ­ekstreme ­nysionistene svarer med vold. Det samme vil sannsynligvis skje dersom man mot formodning går inn for det stadig flere palestinere ønsker: en énstatsløsning der palestinerne får fulle borger­rettigheter.

Voldskaos

Det hele kan ende i et volds­kaos. Årsaken er ikke minst at den palestinske siden har desto større utfordringer med ekstremisme. Som om ikke Hamas er ille nok, vil en ytterligere tilspissing kunne gi langt mer ­ekstreme grupperinger, som IS, større ­fotfeste.

Det er slike krefter israelske og palestinske politikere baler med — og det i et samfunn som i like stor grad som Europa opplever generell høyredreining og radikalisering.

Denne balansegangen vet ­norske kommunepolitikere som krever boikott lite om. For ikke å si kristne som leser Bibelen med samme briller som nysionistene. Uvitenheten gjør dem til en del av problemet, ikke av løsningen.

Først publisert i Vårt Land, 23. februar 2017

Gå til innlegget

Tro som ikke truer

Publisert 5 måneder siden - 1221 visninger

De gamle stridstemaene engasjerer ikke lenger. Hva har skjedd med den religiøse debattiveren?

Du fikk perspektiver av å vokse opp i lavkirkelige miljøer på 70- og 80-tallet. De virkelig viktige sakene fikk debattspaltene til å koke: Er EU identisk med dyret i Åpenbaringen? Er barnedåpen bibelsk? Kommer Jesus igjen før, under eller etter den store trengsel? Er kristen­rocken selve tegnet på kristenhetens kapitulasjon?

For ikke å snakke om «sektene».­ De farlige trossamfunnene som lærte vrangt: Mormonerne som hadde en slags ­alternativ bibel. Adventistene, som avviste helvete og satte ­datoer for dommedag. Og Smiths­ venner som trodde på et liv uten bevisst synd.

Det kan diskuteres om spørsmålene noen gang fikk sin løsning. Nå møtes i hvert fall temaene­ med store gjesp. Det har knapt kommet reaksjoner på at Vårt Land har innført spalten «Fra sidelinjen», der representanter for Smiths venner og mormonene regelmessig kommer til orde.

Nye tema

Hva har skjedd? Har kristne miljøer nådd et ­høyere nivå av enhet og fellesskap? Blitt flinkere til å skjelne det ­vesentlige fra det uviktige? Er det postmodernismen som har gjort spørsmålet om hva som er «sant og rett» relativt, umulig å finne svar på, og dermed uvesentlig?

Jeg er ikke sikker. Det er nemlig fortsatt ikke noe å si på ­engasjementet. Temaene har bare skiftet.

For mens vår mormonske spaltist kan skrive om evige ekteskap­ uten å møte nevne­verdig motstand, skaper andre tema ­betydelig sterkere engasjement. Vårt Land anklages for å «promotere islam». Avisen ­Dagen har anslått at det koster dem flere hundre tusen i tapte­ abonnementsinntekter å ha ­Shoaib Sultan som skribent.

For ikke å snakke om den kjønnsnøytrale liturgien. Vi har måttet avvise mange bedrøvede og sinte innlegg de siste ukene. Ikke først og fremst fordi ordene er så sterke, men fordi det er så mange av dem.

Nå er det det som er viktig. Hva forteller dette om hvorfor vi blir engasjerte?

Mørke skyer

For hundre år ­siden måtte de lavkirkelig­e organi­sasjonene og frikirken­e slåss for sin eksistens. De opplevde­ seg undervurdert av statskirken, og knuffet innbyrdes­ om avgrensninger og medlemstilfang.

Under 2. verdenskrig stilnet det fordi man hadde en felles fiende, men så var den interne konkurransen i gang igjen. EF og endetiden dukket opp som en mørk sky i horisonten. Sosialisme­ og sekularisering utfordret og måtte slås tilbake for enhver pris.

Temaene jeg nevnte øverst i artikkelen, er eksempler på ­debatter som føyde seg inn i dette­ bildet. Og fellesnevneren for hele den kristelige debatt­iveren er ­ordet trussel.

Diskusjonen om kjønnsnøytrale ekteskap bekrefter bildet. For noen få år siden var homofiles støttespillere hyperaktive. De opplevde seg diskriminert og måtte forsvare sin plass i kirken.

Nå slapper de av. 95 prosent av innleggene kommer fra den motsatte fløyen. Nå er det de som føler seg mest truet.

Biskop Tor Berger Jørgensen gjorde et artig eksperiment for noen dager siden. Han gikk inn på facebooksiden til den avsatte presten, Ludvig Nessa, og foreslo dialog. «Kan jeg håpe på at du vil vise en tilsvarende respekt for at mitt standpunkt er en del av et ærlig arbeid forankret i troen,­ Skriften og menneskelivet?» spurte han.

Jeg er forsiktig når jeg sier at Tor B. ble klubbet ned. Man har ingen dialog midt i slaget. Da forsvarer man seg med alle tilgjengelige midler. Antakelig opplevde Nessa og hans venner eksbiskopens invitasjon som like hul som homofile noen år tidligere opplevde konservatives invitasjoner til «å snakke om det».

Andre konjunkturer

Sann­heten er en prosess. Den oppstår gjennom tre såkalte dialektiske­ stadier, mente Hegel: En tese blir imøtegått av en antitese. På denne­ plattformen oppstår et nytt, videreutviklet standpunkt: Syntesen.

Modellen kan være et perspektiv både på samfunnsutviklingen og i den vitenskapelige diskursen. I den ideologiske diskusjonen på grunnplanet i det religiøse Norge må vi snarere konstatere at debatten ganske enkelt tar livet av seg selv. Kanskje fordi drivkraften ikke er søken etter ny forståelse, og heller ikke det positivt motiverte ønsket om å påvirke. I stedet peker alle tegn mot en annen drivkraft: Følelsen av å være truet. Kampen for tilværelsen.

Og den påvirkes av andre konjunkturer som oppstår i et større bilde. Det er derfor kristne mer enn noe annet diskuterer islam.

Publisert i Vårt Land, 8. februar 2017.

Gå til innlegget

Queer-kirken neste?

Publisert 5 måneder siden - 2149 visninger

Toleransebølger møter klipper og skjær. Vinder og strømninger snur. Det kan fort skje i spørsmålet om kjønn.

Queer-bølge skyller over den norske kirke, skrev Klassekampen fredag i forrige uke.

Dermed synes de å bekrefte den nå utmeldte Levende folkekirke-lederen Øivind Benestads skrekkvisjon: At vedtaket i går om kjønnsnøytral liturgi vil åpne for en «dekonstruksjon av kjønn» i Den norske kirke.

Det er dette som er queer-ideologi: Kjønn er en sosial konstruksjon. Man er det kjønnet man føler seg som. Derfor bør man slutte å snakke om han ­eller henne, og i stedet bruke betegnelsen hen.

Sterkt overdrevet

Jeg har snakket med flere av Øivind ­Benestads meningsfeller i ­løpet av kirkemøtet som ­deler hans syn på framtiden. Men ­ingen av dem kan peke på noen i Kirkemøtet som faktisk mener dette.

Jeg har også snakket med flere av Benestads meningsmotstandere. Heller ikke de vet om noen som vil dekonstruere tokjønnsmodellen. De vil det i hvert fall ikke.

Flere kilder i kirkemøtet enn Benestad har ikke Klassekampen. Ryktet om en bølge er dermed sterkt overdrevet.

Vi så det tydelig da Kirkemøtet behandlet ny dåpsliturgi – for øvrig en av de sakene som skapte sterkest engasjement, nest ­etter vigselssaken. En god queer­innstilling ville vært å kreve­ ­uttrykket «i Faderens, Sønnens og Den hellige ånds navn» ­erstattet med det kjønnsnøytrale «i vår skapers, frigjørers og livgivers navn».

Sannsynligvis lander man i dag på at man valgfritt kan bruke sistnevnte uttrykk som en tilleggsforklaring. Men ­ingen har foreslått å fjerne de to hannkjønnsbetegnelsene i treenigheten.

Diskusjon

Det er ikke tvil om at queer-ideologien vil bli et diskusjonstema i Den norske kirke framover.

Klassekampen siterte kirkerådsleder Kristin Gunleiksrud Raaum, som i sin tale på Kirkemøtets første plenumssamling uttrykte ønske om «rosa kompetanse». Avisen kunne også sitere organisasjonen FRI – Foreningen for kjønns- og seksualitetsmangfold – på at de hadde hatt kurs for menigheter i Den norske kirke.

Organisasjonen står for en nokså­ gjennomført queer-ideologi, og arbeider for at «familiebegrepet ikke skal defineres ut fra religiøse eller kulturelle forestillinger om hva en familie er, eller ut fra ­heteronormative forståelser av ­familien og av foreldre».

Det er ingen ting som tyder på at Gunleiksrud Raaum legger en så radikal definisjonen av «rosa kompetanse» til grunn for sine visjoner.

Derimot ønsker mange kirke­møtemedlemmer å akseptere og inkludere transkjønnede. For ­eksempel Alex Ramstad, kirkemøtemedlem som er kategorisert som «kvinne» i fødselsattesten, men nå definerer seg som mann.

Få mener likevel at dette bør innebære en opphevelse av kjønnskategoriene. Det er heller ikke mange som tror det er realistisk å fjerne herre- og ­dametoalett-inndelingen i kirkebyggene.

Omstridt

Queer-ideologien har skapt diskusjoner i feministmiljøer over hele verden. De tradisjonelle feministene fortviler over at kvinner med mannlige kjønnsorganer hevder at også deres sak er kvinnekamp. At de skal ha rett til å bruke ­damegarderobene i svømmehallene. Mange queer-feminister ­ønsker også, som FRI, å åpne for ­polyamori og -gami.

De har tilsynelatende vind i seilene. I hvert fall hvis medie­oppmerksomheten skal legges til grunn.

Men det er skjær i sjøen her: Én ting er nemlig å akseptere at andre mennesker har en annen identitet enn en selv. Det ligger i tidens forståelse av toleranse.

En annen ting er å akseptere at ens egen selvforståelse og egne grenser omdefineres. Det er det som skjer hvis det blir slutt på definisjoner som mann og kvinne. Det er det som skjer hvis kvinner må finne seg i å dusje med mennesker som biologisk sett er menn.

Ingen automatikk

Historien viser at toleransebølger ­møter klipper og skjær. Vinder og strømninger snur. Det er ingen automatikk i at gårsdagens vedtak om likekjønnet vigsel betyr at veien nå ligger åpen for neste sjumilssteg. Verken i samfunnet eller i kirken.

Tvert imot har jeg snakket med flere i Åpen folkekirke som ­mener at det vil være naturlig å tone ned kampen for et utvidet LHBT-perspektiv. Det blir for smalt. Det blir for splittende.

På den annen side: Kirkens holdninger vil også i framtiden gjenspeile samfunnets holdninger. Det har den alltid gjort. De som vil endre kirken kan bare begynne i samfunnet.

Hvordan både kirken og samfunnet vil se ut når kjønnspolaritet ikke lenger er nødvendig for å lage barn, aner ingen av oss.

Foreløpig er det for tidlig å snakke om en bølge.

Gå til innlegget

Den vanskelige unnskyldningen

Publisert 5 måneder siden - 2957 visninger

Vil LHBT-ere ha en beklagelse som selv Levende folkekirkes far kan stille seg bak?

Det er ikke vanskelig å finne ting å beklage i kirkens LHBT-­historie. Bispemøtets uttalelse i 1954, for eksempel, der de kaller «homoseksuelle handlinger» for «perverse og forkastelige ting» – «en fare av verdensdimensjoner».

Eller biskop Dagfinn Hauges drøye uttalelse fra 1973: «personlig ser jeg på homofili som et handicap på linje med svekket syn, svekket hørsel, psykiske lidelser fra nevroser til psykoser, kleptomani ...»

Kommet videre

Den gangen var det få som reagerte. Det var gjerne slik man så på alt som avvek fra «normalen». Vil du ha flere eksempler, kan du spørre folk hva man mente om «negre, åndssvake og løsunger» for 40-50 år siden.

Vi må ikke glemme at homofili var forbudt ved lov i kongeriket Norge fram til 1972.

Jeg vet ikke om noen her på Kirkemøtet som ikke tar tydelig avstand fra dette i dag. Hele det institusjonelle Kristen-Norge har kommet langt videre, selv om noen enkeltpersoner henger etter.

Nå har vi en situasjon der selv Misjonssambandet, som mener homofili-spørsmålet er kirkesplittende, understreker at ­homofile er like mye verdt som alle andre, og at det ikke er verre med homofilt utenomekte­skapelig samliv enn ­heterofilt.

«Uretten.» 

Kirkerådsleder Kristin Gunleiksrud Raaum ønsker å beklage de belastninger som LHTB-personer er påført. Men hvis du spør kristne LHBT-erne om hva dette innebærer, vil de færreste nevne avdøde biskoper. Derimot vil de kunne­ nevne at partnerskapsloven ikke ble fulgt opp med en ­tydelig velsignelseshandling da den kom i 1993. At så mange fortsatt er imot likekjønnede ekteskap. At deres kjærlighet ikke er blitt anerkjent av kirken før i fjor.

Noen av dem vil kanskje nevne holdningene til den nå nedlagte aksjonen Levende folke­kirke. Leder og grunnlegger Øivind Benestad har tidligere uttalt at han melder seg ut når Den norske kirke vedtar en ­ekteskapsliturgi for likekjønnede.

Mange har antakelig opplevd seg krenket av ham, selv om få har vært så prinsipielle og saklige i debatten som ham. Årsaken er at han mener, og agiterer for, det kirken offisielt har ment fram til i fjor. Som halvparten – om noen måneder flertallet – av bispekollegiet fortsatt mener.

Munnkurv

Hvis kirkerådslederen skulle gitt den beklagelsen hun innerst inne ønsket, ville hun nok bedt om unnskyldning på kirkens vegne for at kirken hadde dette ­synet. Det kan hun ikke. Kompromisset som ble inngått på fjorårets kirke­møte – et kompromiss både Åpen folkekirke og en betydelig gruppe «konservative» har snakket opp – har gitt henne­ munnkurv. Hun kan beklage så mye hun vil på egne vegne. Men ikke på kirkens.

Det er også et spørsmål om hun vil få en tydelig beklagelse av at kirken har stemplet homo­seksuelle handlinger som synd. Vel er ordet gått av moten, med mindre det handler om oljeboring i Lofoten. Men i teologisk forstand betyr synd fortsatt handlinger i strid med Guds gode vilje. Og det er fortsatt legitimt i kirken å mene at likekjønnet samliv er en slik handling.

Hvorfor er det så vanskelig?

Fordi kirken ikke er en institusjon som først og fremst gjør ting. Den er en institusjon som tror. Den forvalter menneskers samvittighet og dypeste overbevisning – for ikke å si identitet. Det er denne identiteten som er utgangspunktet for det den gjør.

I de gamle, klassiske kirkesamfunnene er liturgien kanskje det viktigste utrykket for denne identiteten. Om folk ­endrer holdning, kan de likevel leve med en kirke som bruker de samme ritualene som den har gjort i 2000 år.

Slik er det ikke i de protestantiske kirker. I 500 år har ordet – teologien og forkynnelsen– fått størst vekt. Derfor handler så mye i kirken om å endre teologi, om å spikke på formuleringer og uttalelser. Det er ingen vei utenom.

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere

Siste kommentarer

Robin Tande kommenterte på
Den norske kirke og den politiske korrekthet
rundt 2 timer siden / 1148 visninger
Petter Kvinlaug kommenterte på
Den norske kirke og den politiske korrekthet
rundt 2 timer siden / 1148 visninger
Tore Olsen kommenterte på
Den norske kirke og den politiske korrekthet
rundt 2 timer siden / 1148 visninger
Kåre Kvangarsnes kommenterte på
Den norske kirke og den politiske korrekthet
rundt 2 timer siden / 1148 visninger
Ben Økland kommenterte på
Den norske kirke og den politiske korrekthet
rundt 2 timer siden / 1148 visninger
Ben Økland kommenterte på
Den norske kirke og den politiske korrekthet
rundt 2 timer siden / 1148 visninger
Ben Økland kommenterte på
Den norske kirke og den politiske korrekthet
rundt 2 timer siden / 1148 visninger
Gjermund Frøland kommenterte på
Har vi tatt feil?
rundt 2 timer siden / 795 visninger
Petter Kvinlaug kommenterte på
Den norske kirke og den politiske korrekthet
rundt 3 timer siden / 1148 visninger
Petter Kvinlaug kommenterte på
Den norske kirke og den politiske korrekthet
rundt 3 timer siden / 1148 visninger
Georg Bye-Pedersen kommenterte på
Den norske kirke og den politiske korrekthet
rundt 3 timer siden / 1148 visninger
Tore Olsen kommenterte på
Den norske kirke og den politiske korrekthet
rundt 3 timer siden / 1148 visninger
Les flere