Alf Gjøsund

Alder: 2
  RSS

Om Alf

Religionsredaktør i Vårt Land

Følgere

Moderne pietisme

Publisert over 10 år siden

Det har fått en viss oppmerksomhet at jeg etterlyste engasjement fra de lavkirkelige misjonsorganisasjonene i miljøsaken. Noen tilbakemeldinger, også muntlige, har inneholdt spørsmålene: “Hvorfor skal vi være spesielt opptatt av akkurat dette? Fordi det er på mote akkurat nå?

Det finnes jo tusenvis av gode formål, og egne organisasjoner for alt mulig.  Hva bestemmer misjonsorganisasjones engasjement, hvorfor ber vi dem om å engasjere seg for miljøet og global rettferdighet, og ikke i kampen mot atomvåpen, mot inhumane slaktemetoder for kylling og høns, eller uholdbare forhold for pelsdyr i bur? Alle spørsmål er jo etiske problemstillinger knyttet til skaperverket?

Spørsmålet er egentlig en avsporing. Poenget er ikke at organisasjoner eller kristne skal gå fullstendig opp i enkeltsaker. Svaret ligger i ordet “hverdagskristendom”. De lavkirkelige organisasjonene er preget av pietismen. Dens grunntanke er at tro ikke bare er en tilslutning til en lære, en kulturell tradisjon, eller en kirkelig institusjon, men først og fremst et personlig forhold til Gud. Det handler om å ta Gud med i de store og små valgene som møter meg fra jeg står opp om morgenen til jeg legger meg om kvelden. Poenget er å forkynne en tro som gir konsekvenser i dagliglivet.

Kunnskapen vi har fått om klimaet, matvaresituasjonen i verden, global urettferdighet, osv, gjør at at mange av de daglige valgene faktisk blir valg mellom rett og galt. Det er et trosrelevant spørsmål hvorfor jeg skal ha et meningsløst høyt forbruk når jeg vet at det går ut over så mange. Valg mellom bil eller sykkel blir et valg mellom rett og galt når når jeg vet at bilbruken skader miljøet og jeg like gjerne kan bruke sykkel.  Mitt forbruk av kjøtt handler om omsorg for min neste når jeg vet at matvaremangelen for fattige i sør henger sammen med Vestens overforbruk.

Kristne, ikke minst dem med pietistisk forankring, er opptatt av Jesu eksempel. Jesu forhold til fattige er påfallende ofte nevnt i Bibelen. Dette perspektivet falt mer eller mindre bort fra hverdagskristendommen etter at velferdsstaten ble innført. Vår omsorg for våre omgivelser ble begrenset til den faste summen til misjonen. Nå har kunnskapen om konsekvenser og sammenhenger gjort at vi igjen møter de fattige i hverdagen. Møter jeg dem med de samme holdninger som Jesus og de første kristne hadde, eller er jeg likegyldig?

Det handler om hverdagskristendom.

Foto: CandyBoxPhoto - Fotolia.com. Innlegget er også publisert på vestibylen.no.

Gå til innlegget

Til høyre for klimakampen

Publisert over 10 år siden

Denne helgen arrangerte Norges Kristne Råd, Menighetsfakultetet og Kirkens Nødhjelp konferansen Tro til forandring, som handler om kristnes ansvar for skaperverket. De konservative misjonsorganisasjonene var ikke tilstede. Det har de heller ikke vært i andre sammenhenger hvor klima- og miljøtrusselen er fokusert.

Dette er ikke overraskende. Klimaengasjement har tradisjonelt samlet venstresiden i kirken. Mange har vært skeptisk til å legitimere liberal teologi ved å samarbeide med denne siden. En annen årsak er organisasjonenes smale engasjement. Oppdraget er å vinne mennesker for Kristus, ikke bevare kloden for nye generasjoner. På den annen side er man ikke taus i samfunnsdebatten. Ikke minst i diskusjonen om seksualetikk, tradisjonelle familieverdier og livsvern er organisasjonene representert. Utgangspunktet er prinsipielt det samme som i miljødebatten: Man tror at et godt samfunn er et samfunn der kristne mennesker tar ansvar og kristne verdier får stort gjennomslag.

Personlig har jeg vært skuffet over organisasjonenes halvhjertede innstilling til miljøet. Et kristent engasjement handler ikke bare om å si nei til det som Bibelen er negativ til, men like mye om å si ja til det som er rett og godt. Det blir stadig bedre dokumentert at klimakampen er et være eller ikke være for sårbare folkegrupper i de fattigste delene av verden. Man anerkjenner diakoni som en av kirkens oppgaver i verden. Det er på tide å innse at det er et diakonalt ansvar å delta i kampen mot klimaendringene.

Det er i ferd med å bli flaut å ignorere klimatrusselen. Den yngre generasjonen har oppdaget det. Det ville være synd og helt unødvendig om engasjert og tenkende ungdom forsvant for misjonsorganisasjonene fordi de ikke hadde rom for hele deres kristne engasjement .

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Hvorfor jeg er kristen
av
Geir Tryggve Hellemo
9 dager siden / 1792 visninger
Juleangst og julelettelse
av
Aud Irene Svartvasmo
30 dager siden / 1690 visninger
Hva Ari Behn åpenbart gikk glipp av
av
Leif Knutsen
29 dager siden / 1311 visninger
Min drøm for 2020
av
Ragnhild Mestad
25 dager siden / 1177 visninger
Storpolitikk i religionens vold
av
Ingrid Vik
19 dager siden / 829 visninger
Smiths Venner på ville veier.
av
Gerard Oord
rundt 2 måneder siden / 762 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere