Alf Gjøsund

Alder: 2
  RSS

Om Alf

Religionsredaktør i Vårt Land

Følgere

Ett år uten tro

Publisert rundt 6 år siden

Den amerikanske ekspastoren Ryan Bell prøver ut livet som ateist. Det er i hvert fall det han sier.

– Enda en PR-kåting som lager sitt eget private realityshow, sukket jeg da jeg leste gjennom et tips jeg fikk:

Den amerikanske pastoren Ryan Bell prøver ut livet som ateist. I ett år skal han droppe gudstjenester, bibellesning og bønn. I stedet for å stole på Gud, skal han «kaste seg ut i dypet av religiøs tvil». CNN er på saken, og prosessen skal dekkes i detalj på bloggen yearwithoutgod.com.

Karikert. Særlig! tenkte jeg. Nok en amerikansk kristen som karikerer ateismen. Forstår de ikke at livssyn handler om hvem du er, ikke først og fremst om hvordan du lever? Mange kristne lever som ateister hver dag. De slutter ikke å tro av den grunn.

Jeg kjenner en del ikke-religiøse, både erklærte ateister og mindre bastante agnostikere. For noen få av dem er bruddet med troen først og fremst et oppgjør med en streng, livsfornektende oppvekst. Men de aller fleste sier at sier at de ikke greier å tro. Noen misunner til og med dem som greier det.

En av dem som hevder å ha prøvd hardt, er humanetikeren Didrik Søderlind. Da han for tre-fire år siden skrev boken Kristen-Norge – en oppdagelsesreise henga han seg så til de grader til lovsangen i pinsemenigheten Filadelfia Oslo at det oppsto rykter om at han var blitt kristen. Han ba, gikk til alters og ble så beveget at han gråt da han fikk brød og vin.

Prosjektet ga Søderlind dyp respekt for mange kristne. Men han ble «bare nesten» en kristen. En liten ting manglet: Selve troen.

Trosprosjekt. Når kristne tviler gjør de gjerne det motsatte av Søderlind. De prøver ikke ut vantroen. De bekjemper den. 

I romjulen tok jeg meg tid til å lese alle tolv artikler i serien «Skuldingar mot Gud» i Dag og Tid. Her skriver teologen Eskil Skjeldal om sin egen personlige tvil. Det redaktør Magne Lerø i Ukeavisen ledelse tolket som narsissisme, opplevde jeg som en frigjørende upretensiøs religionsfilosofisk gjennomgang av tvilens tidløse begrunnelser. 

Det påfallende er Skjeldals kamp for troen gjennom hele prosjektet. Han tviler, men vil tro. Han konkluderer med at han fortsatt har håpet. Og er dermed verken ateist eller agnostiker.

Krise. I romjulen la presten Asle Rossavik ut artikkelen «En troløs prests bekjennelser» på NRK Ytring. Han havnet tilsynelatende enda lenger ut på galeien da han i 2010 oppdaget at han ikke trodde lenger. Intellektuelt føltes det som en lettelse, til tross for at han kom i en alvorlig krise.

Vendepunktet for Rossaviks «troløshet» beskrives slik: «November 2010: Jeg går fortsatt til gudstjeneste. Det føles rart. Jeg opplever at kroppen min tror, selv om hodet ikke gjør det.» 

Lengselen etter Gud lå dypere enn de rasjonelle motforestillingene og ble det lille halmstrået som gjorde at presten fant tilbake til troen. 

Vanekristendom. Tilbake til ekspastor Ryan Bell, som fortsatt tilhører Syvendedags Adventistsamfunnet. Denne kirken legger stor vekt på en livsstil som skiller seg ut fra omgivelsene. I slike miljøer er det ikke uvanlig å tro av «gammel vane». Derfor kan det være et ærlig prosjekt å bryte med livsstilen for å teste ut om troen holder uten praksis.

På den annen side er det selvsagt ikke mulig å kle på seg ateismen som om den var en dress. Som om man ikke også dro seg selv, og alle sine erfaringer gjennom livet, med seg inn i den nye dressen. 

For presten Atle Rossavik, var det muligens nettopp det positive og verdifulle ved troserfaringene som gjorde at «kroppen fortsatt trodde» tross tvilen. Det er et åpent spørsmål om den amerikanske ekspastoren, som i flere år har vært på kant med kirkesamfunnet sitt, har like mye positiv ballast fra sin religiøse bakgrunn. 

Akkurat det vil antakelig bety enda mer for hans syn på ateismen enn det faktum at begeistrede ateister donerer betydelige summer for å støtte prosjektet hans. 

Gå til innlegget

Mye homobråk framover

Publisert rundt 6 år siden

Skjønte ikke landsstyret i Normisjon hvilken sprengkraft homospørsmålet har?

Vi har nettopp fått enda en pekepinn på hvilken symbolverdi homofilispørsmålet kommer til ha i overskuelig framtid i Kristen-Norge.

Nei, jeg tenker ikke på homoboikott av Frelsesarmeen. Den er så forutsigbar at selv armeens egen kommunikasjonssjef tenderer til å gjespe av den.

Jeg sikter til nyheten som ble sluppet i går om at Normisjons nye generalsekretær Ingvar Torsvik må gå før han begynner, etter utydelige uttalelser om homovelsignelser i Den norske kirke. 

– Jeg har ikke tenkt på det, sa han til avisen Dagen og etterlot ikke bare tvil om han overhodet har tatt stilling til kirkens største stridstema siden 2. verdenskrig. I løpet av det neste minuttet skapte han også tvil om han forstår hvor sentralt spørsmålet står på Normisjons bedehus ved å kalle det «perifert».

Når hovedstyret i Normisjon nå konkluder med at «forutsetningene for tiltredelse ikke lenger er til stede» er det lett å få sympati for Torsvik. Han har aldri prøvd å late som om han kjenner verken grasrota i organisasjonen eller administrasjonen i Oslo. Han søkte jobben fordi den virket spennende, ikke fordi han identifiserte seg nevneverdig med organisasjonen på forhånd. 

Nåværende generalsekretær Rolf Kjødes tydelighet i samlivsetiske spørsmål har vært noe omstridt. Det er antakelig ikke tilfeldig at landsstyret i Normisjon ansatte en leder med en litt annen profil.

Det store spørsmålet er hvor de hadde hodet da de ansatte en utenforstående som ikke forsto sprengkraften i slike spørsmål og muligens heller ikke gjorde ham tilstrekkelig oppmerksom på dette. Skjønte de ikke at spørsmålet ville være et av de første den nye lederen ble stilt? Forsto de ikke at temaet for mange medlemmer fortsatt henger sammen med «bibeltroskap» og dermed er særdeles egnet til å skape uro?

Mye tyder på at samlivsetikk også i Normisjon kommer til å bli et større stridstema med årene. Nå har landsstyret fått erfart at det ikke er nok å ikke være Rolf Kjøde når organisasjonen skal holdes samlet.

Gå til innlegget

KrF under sperregrensen?

Publisert over 10 år siden

Før valget irriterte Vetle Lid Larsen seg i A-magasinet over at han selv og vennene hans endte opp med Kristelig folkeparti i partitestene. Han lurte på om testen var fikset. Akkurat det mente han selvfølgelig ikke, men artikkelen er et godt utgangspunkt for en refleksjon om spriket mellom programmet og profilen til Kristelig folkeparti.

Vi snakker om et partiprogram som apellerer til store deler av landets befolkning. Et program som kombinerer det beste fra begge fløyer i politikken. Et program som tar på alvor venstresidens syn for soldiaritet og kollektiv forpliktelse, men også høyresidens respekt for enkeltmenneskets frihet og ansvar. Et program som tar utgangspunkt i et verdigrunnlag store deler av befolkningen ønsker, men som også er raust og inkluderende i forhold til vårt kulturelle mangfold. Programmet til KrF er programmet til et folkeparti.

Profilen, derimot.

Den interne debatten handler om perifere ting som angår et fåtall av befolkningen. Det skal ikke mer til enn at Knut Arild Hareide ber om en viss høflighet og anstendighet overfor medmennesker, før fløyer i partiet skriker opp. “Grunnfjellet” i partiet krever et overordnet fokus på prinsipper som vel er viktige, men som handler mer om protest enn om politikk. Og bekjennelsesplikten stiller høyere krav til medlemmer med verv enn de fleste kristne menigheter gjør ved nattverdsbordet.

Kjell Magne Bondevik løftet partiet til 13,7 prosent i 1997 og 12,4 i 2001. Det var ikke fordi han kompromisset med partiets grunnlag.

Nå nærmer det seg sperregrensen. Det er heller ikke fordi man kompromisser med partiets grunnlag. Men fordi man sliter med å forstå hvordan de viktige sakene i programmet skal formidles for andre enn de mest aktive kirke- og bedehusgjengerne.

KrF fikk 5,5 prosent i år. Kristent Samlingsparti fikk to promille – en sterk økning fra forrige stortingsvalg. Disse stemmene kan meget gjerne deles litt mer likt, mener antakelig Jan Aage Torp, som maner til samarbeid på Facebook. Han kan lett få rett.

KrF har i realiteten valget mellom å sloss med Torp om stemmene til “grunnfjellet”, eller ta signalene til Inger Lise Hansen i Dagbladet fredag på alvor. Da vil kanskje Torp få flere hundre stemmer til. Men for KrF kan det stå om å være en kuriositet eller et parti med reell innflytelse.

Gå til innlegget

For mye sex i Knerten-filmen?

Publisert over 10 år siden

Karsten Ødegård i Ås Filmklubb har vist Knerten-filmen for 200 unger. Hvordan ungene likte den, har han ikke sagt noe om, men for ham ble det litt for mye sex. – Filmen er slitsom, masete og oversexfiksert. En fornærmelse mot Anne-Cath. Vestlys åndsverk, sier han til NRK.

Jeg så filmen for en god stund siden – og anbefaler den for de åtte-ti tusen leserne av julenummeret til barnebladet Superblink. Ikke fordi den er perfekt, men fordi jeg tror mange unger vil like den, fordi den formidler gode verdier, og fordi jeg ikke synes det er grunn til panikk om moren og faren til Lillebror tuller litt med undertøyet faren selger.

Jeg vet ikke om Karsten Ødegård har unger selv. Jeg har fire. Som barnebladredaktør har jeg dessuten mottatt flere tusen tusen spørsmål fra leserne – mange av dem om seksualitet. Min erfaring med unger i målgruppen for Knerten, er at de ikke er like raske til å tenke erotikk når de ser en underbukse som Karsten Ødegård. Jovisst har barn seksualitet, men definisjonene er langt mer uklare enn i de voksnes verden. De opplever ikke underbukse på hodet som en sexlek. De oppfatter det som en lek med det plagget de må ta av for å gå på do. Litt sånn “ææææsj!”, men ganske morsomt.

– Kasting av dukker med struttende overdeler i fanget på barn? Flørting og seksualisering fjennom hele filmen? Beklager, Ødegård. Jeg tror ikke det. Ikke mer sex her enn et barns hverdag.

Akkurat det er et viktig poeng: Seksualitet preger hverdagen. Alle småsøsken er øyevitner til storesøsknenes seksuelle oppvåkning, på godt og vondt. De fleste (i hvert fall de heldige) opplever at foreldrene flørter. Det skulle bare mangle at en film om et barns hverdag styrte unna slike ting. Troverdige skildringer av barns liv er helt i samsvar med Anne-Cath. Vestlys ånd.

Voksne gjør en tabbe når de bruker sine egne referanser som definisjonsramme for barnas seksualitet.

Om samme tema: Rare Jolver

Gå til innlegget

Er misjon samfunnsnyttig?

Publisert over 10 år siden

– Ka går det til? spurte alltid folk da jeg solgte lodd på døren i barndommen. Da var det viktig å kunne fortelle at inntektene gikk til en “god sak”. For når vinnersjansene er små, er loddkjøp først og fremst for en almisse å regne. Man gir selvfølgelig ikke almisser til hva som helst. Derfor har Lotteritilsynet en viktig oppgave.

Nå har tilsynet ifølge Vårt Land avslått Frikirkens søknad om å få arrangere misjonslotteri. Begrunnelsen er at misjon verken er samfunnsnyttig eller humanitært.

KrFs Dagrun Eriksen kaller avslaget historieløst. Men dersom Lotteritilsynet kategorisk avviser lotteri til misjon, viser dette snarere et behov for kunnskap om hva misjon innebærer i dag. Samtidig vet vi ikke om Frikirken har prøvd å dokumentere at misjonsarbeid faktisk er samfunnsnyttig. Det faktum at tilsynet har bedt om dokumentasjon, gjør dette til et åpent spørsmål. Av og til synes jeg kristne organisasjoner er litt raskt ute med å tolke motvilje til kristendom inn i ulike sammenhenger. 

Det burde uansett være en enkel jobb for Frikirken å dokumentere den samfunnsnyttige virkningen av misjonsarbeidet. Man kan for eksempel henvise til Norad som er helt klar på at det er umulig å drive langtsiktig samfunnsbyggende arbeid uten lokal forankring. Og mange steder er den eneste livskraftige lokale organisasjonen religiøs, nemlig kirken eller moskéen. Det er i stor grad slike institusjoner som eier og driver sykehus, skoler, ungdomstilbud, og folkeopplysning.

Misjonsarbeidet til norske kirker og misjonsorganisasjoner handler i sin vesentlighet om å styrke kirken som institusjon. Man hjelper den å  utbre seg, man bidrar med sunn teologisk påvirkning som tar menneskers verdi og rettigheter på  alvor, og man hjelper den å organisere virksomheten på en måte som gjør at den makter å oppfylle sine mangfoldige funksjoner i lokalsamfunnet. Jeg tror ikke noen som har sett dette i praksis ikke vil være enig i at det er særdeles samfunnsnyttig.

Hvis Lotteritilsynet mangler kunnskap om saken, trenger de et kurs om samfunnsbygging i andre deler av verden. Det burde forresten vært unødvendig å si. Norske kirker og misjonsorganisasjoner er ikke akkurat nykomlinger på lotterimarkedet.

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Juleangst og julelettelse
av
Aud Irene Svartvasmo
24 dager siden / 1678 visninger
Hvorfor jeg er kristen
av
Geir Tryggve Hellemo
4 dager siden / 1357 visninger
Min drøm for 2020
av
Ragnhild Mestad
20 dager siden / 1151 visninger
Hva Ari Behn åpenbart gikk glipp av
av
Leif Knutsen
24 dager siden / 1143 visninger
White Christmas
av
Hilde Løvdal Stephens
rundt 1 måned siden / 1073 visninger
Storpolitikk i religionens vold
av
Ingrid Vik
14 dager siden / 817 visninger
Smiths Venner på ville veier.
av
Gerard Oord
rundt 2 måneder siden / 798 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere