Alf Gjøsund

Alder: 2
  RSS

Om Alf

Religions- og debattredaktør i Vårt Land

Følgere

Mye homobråk framover

Publisert over 5 år siden

Skjønte ikke landsstyret i Normisjon hvilken sprengkraft homospørsmålet har?

Vi har nettopp fått enda en pekepinn på hvilken symbolverdi homofilispørsmålet kommer til ha i overskuelig framtid i Kristen-Norge.

Nei, jeg tenker ikke på homoboikott av Frelsesarmeen. Den er så forutsigbar at selv armeens egen kommunikasjonssjef tenderer til å gjespe av den.

Jeg sikter til nyheten som ble sluppet i går om at Normisjons nye generalsekretær Ingvar Torsvik må gå før han begynner, etter utydelige uttalelser om homovelsignelser i Den norske kirke. 

– Jeg har ikke tenkt på det, sa han til avisen Dagen og etterlot ikke bare tvil om han overhodet har tatt stilling til kirkens største stridstema siden 2. verdenskrig. I løpet av det neste minuttet skapte han også tvil om han forstår hvor sentralt spørsmålet står på Normisjons bedehus ved å kalle det «perifert».

Når hovedstyret i Normisjon nå konkluder med at «forutsetningene for tiltredelse ikke lenger er til stede» er det lett å få sympati for Torsvik. Han har aldri prøvd å late som om han kjenner verken grasrota i organisasjonen eller administrasjonen i Oslo. Han søkte jobben fordi den virket spennende, ikke fordi han identifiserte seg nevneverdig med organisasjonen på forhånd. 

Nåværende generalsekretær Rolf Kjødes tydelighet i samlivsetiske spørsmål har vært noe omstridt. Det er antakelig ikke tilfeldig at landsstyret i Normisjon ansatte en leder med en litt annen profil.

Det store spørsmålet er hvor de hadde hodet da de ansatte en utenforstående som ikke forsto sprengkraften i slike spørsmål og muligens heller ikke gjorde ham tilstrekkelig oppmerksom på dette. Skjønte de ikke at spørsmålet ville være et av de første den nye lederen ble stilt? Forsto de ikke at temaet for mange medlemmer fortsatt henger sammen med «bibeltroskap» og dermed er særdeles egnet til å skape uro?

Mye tyder på at samlivsetikk også i Normisjon kommer til å bli et større stridstema med årene. Nå har landsstyret fått erfart at det ikke er nok å ikke være Rolf Kjøde når organisasjonen skal holdes samlet.

Gå til innlegget

KrF under sperregrensen?

Publisert over 9 år siden

Før valget irriterte Vetle Lid Larsen seg i A-magasinet over at han selv og vennene hans endte opp med Kristelig folkeparti i partitestene. Han lurte på om testen var fikset. Akkurat det mente han selvfølgelig ikke, men artikkelen er et godt utgangspunkt for en refleksjon om spriket mellom programmet og profilen til Kristelig folkeparti.

Vi snakker om et partiprogram som apellerer til store deler av landets befolkning. Et program som kombinerer det beste fra begge fløyer i politikken. Et program som tar på alvor venstresidens syn for soldiaritet og kollektiv forpliktelse, men også høyresidens respekt for enkeltmenneskets frihet og ansvar. Et program som tar utgangspunkt i et verdigrunnlag store deler av befolkningen ønsker, men som også er raust og inkluderende i forhold til vårt kulturelle mangfold. Programmet til KrF er programmet til et folkeparti.

Profilen, derimot.

Den interne debatten handler om perifere ting som angår et fåtall av befolkningen. Det skal ikke mer til enn at Knut Arild Hareide ber om en viss høflighet og anstendighet overfor medmennesker, før fløyer i partiet skriker opp. “Grunnfjellet” i partiet krever et overordnet fokus på prinsipper som vel er viktige, men som handler mer om protest enn om politikk. Og bekjennelsesplikten stiller høyere krav til medlemmer med verv enn de fleste kristne menigheter gjør ved nattverdsbordet.

Kjell Magne Bondevik løftet partiet til 13,7 prosent i 1997 og 12,4 i 2001. Det var ikke fordi han kompromisset med partiets grunnlag.

Nå nærmer det seg sperregrensen. Det er heller ikke fordi man kompromisser med partiets grunnlag. Men fordi man sliter med å forstå hvordan de viktige sakene i programmet skal formidles for andre enn de mest aktive kirke- og bedehusgjengerne.

KrF fikk 5,5 prosent i år. Kristent Samlingsparti fikk to promille – en sterk økning fra forrige stortingsvalg. Disse stemmene kan meget gjerne deles litt mer likt, mener antakelig Jan Aage Torp, som maner til samarbeid på Facebook. Han kan lett få rett.

KrF har i realiteten valget mellom å sloss med Torp om stemmene til “grunnfjellet”, eller ta signalene til Inger Lise Hansen i Dagbladet fredag på alvor. Da vil kanskje Torp få flere hundre stemmer til. Men for KrF kan det stå om å være en kuriositet eller et parti med reell innflytelse.

Gå til innlegget

For mye sex i Knerten-filmen?

Publisert over 9 år siden

Karsten Ødegård i Ås Filmklubb har vist Knerten-filmen for 200 unger. Hvordan ungene likte den, har han ikke sagt noe om, men for ham ble det litt for mye sex. – Filmen er slitsom, masete og oversexfiksert. En fornærmelse mot Anne-Cath. Vestlys åndsverk, sier han til NRK.

Jeg så filmen for en god stund siden – og anbefaler den for de åtte-ti tusen leserne av julenummeret til barnebladet Superblink. Ikke fordi den er perfekt, men fordi jeg tror mange unger vil like den, fordi den formidler gode verdier, og fordi jeg ikke synes det er grunn til panikk om moren og faren til Lillebror tuller litt med undertøyet faren selger.

Jeg vet ikke om Karsten Ødegård har unger selv. Jeg har fire. Som barnebladredaktør har jeg dessuten mottatt flere tusen tusen spørsmål fra leserne – mange av dem om seksualitet. Min erfaring med unger i målgruppen for Knerten, er at de ikke er like raske til å tenke erotikk når de ser en underbukse som Karsten Ødegård. Jovisst har barn seksualitet, men definisjonene er langt mer uklare enn i de voksnes verden. De opplever ikke underbukse på hodet som en sexlek. De oppfatter det som en lek med det plagget de må ta av for å gå på do. Litt sånn “ææææsj!”, men ganske morsomt.

– Kasting av dukker med struttende overdeler i fanget på barn? Flørting og seksualisering fjennom hele filmen? Beklager, Ødegård. Jeg tror ikke det. Ikke mer sex her enn et barns hverdag.

Akkurat det er et viktig poeng: Seksualitet preger hverdagen. Alle småsøsken er øyevitner til storesøsknenes seksuelle oppvåkning, på godt og vondt. De fleste (i hvert fall de heldige) opplever at foreldrene flørter. Det skulle bare mangle at en film om et barns hverdag styrte unna slike ting. Troverdige skildringer av barns liv er helt i samsvar med Anne-Cath. Vestlys ånd.

Voksne gjør en tabbe når de bruker sine egne referanser som definisjonsramme for barnas seksualitet.

Om samme tema: Rare Jolver

Gå til innlegget

Sin egen lille boble?

Publisert over 9 år siden

Den politiske påvirkningsaksjonen “Kristenfolket” har fått mye mer oppmerksomhet enn de fortjener. Mens de i virkeligheten består av marginale, til dels ekstreme representanter for det kristne Norge, gir det verbale innholdet i navnet inntrykk av at de samler kristne generelt. Det er lenge siden et “kristent” initiativ har provosert så mange kristne.

Aksjonsgruppen selv anser muligens navnevalget som noe av det mest geniale de har gjort hittil. På grunn av det, har oppmerksomheten rundt initiativet – og om sakene de kjemper for – vært større enn de kunne drømme om. Samtidig er ikke all oppmerksomhet god. Folk kan ikke ha unngått å få med seg at de fleste kristne synes å ta avstand fra både navnet og enkelte av sakene. Dermed er det lettere for motstanderne å marginalisere initiativet og plassere det i båsen for ekstremiteter.

Jeg skjønner at kristne reagerer, men vil minne om at det er lange tradisjoner i kirkenorge for at grupperinger og fraksjoner bruker pretensiøse betegnelser på seg selv. Jeg er vokst opp i Den kristelige menighet, og er nå innmeldt i Den norske kirke. I sistnevnte organisasjon erkjenner man heldigvis at navnet er misvisende. Videre kjenner jeg lavkirkeligheten godt nok til å kunne bevitne at jo lenger ut på den konservative fløyen man kommer, jo snevrere blir rammene for “den sanne kirken”. Kan hende er det ekstremt, men det er ikke uvanlig.

Personlig vil jeg heller tipse om hvor dårlig navnet kommuniserer. Selv om en del kristenledere ga uttrykk overfor Vårt Land for at de anså seg selv som en del av kristenfolket, er det tretti år siden den typen betegnelser var vanlige. Ikke mange kristne under femti går rundt og opplever seg som en del av et “folk”. Nå gir navnet asossiasjoner til en liten sekt som reiser rundt i campingvogner og holder rare møter. Derfor forteller det kanskje også om aksjonsledere som ikke har klart å følge med i tiden men istedet lever i sin egen lille boble?

Kunne noen fortalt dem det?

Gå til innlegget

Er misjon samfunnsnyttig?

Publisert nesten 10 år siden

– Ka går det til? spurte alltid folk da jeg solgte lodd på døren i barndommen. Da var det viktig å kunne fortelle at inntektene gikk til en “god sak”. For når vinnersjansene er små, er loddkjøp først og fremst for en almisse å regne. Man gir selvfølgelig ikke almisser til hva som helst. Derfor har Lotteritilsynet en viktig oppgave.

Nå har tilsynet ifølge Vårt Land avslått Frikirkens søknad om å få arrangere misjonslotteri. Begrunnelsen er at misjon verken er samfunnsnyttig eller humanitært.

KrFs Dagrun Eriksen kaller avslaget historieløst. Men dersom Lotteritilsynet kategorisk avviser lotteri til misjon, viser dette snarere et behov for kunnskap om hva misjon innebærer i dag. Samtidig vet vi ikke om Frikirken har prøvd å dokumentere at misjonsarbeid faktisk er samfunnsnyttig. Det faktum at tilsynet har bedt om dokumentasjon, gjør dette til et åpent spørsmål. Av og til synes jeg kristne organisasjoner er litt raskt ute med å tolke motvilje til kristendom inn i ulike sammenhenger. 

Det burde uansett være en enkel jobb for Frikirken å dokumentere den samfunnsnyttige virkningen av misjonsarbeidet. Man kan for eksempel henvise til Norad som er helt klar på at det er umulig å drive langtsiktig samfunnsbyggende arbeid uten lokal forankring. Og mange steder er den eneste livskraftige lokale organisasjonen religiøs, nemlig kirken eller moskéen. Det er i stor grad slike institusjoner som eier og driver sykehus, skoler, ungdomstilbud, og folkeopplysning.

Misjonsarbeidet til norske kirker og misjonsorganisasjoner handler i sin vesentlighet om å styrke kirken som institusjon. Man hjelper den å  utbre seg, man bidrar med sunn teologisk påvirkning som tar menneskers verdi og rettigheter på  alvor, og man hjelper den å organisere virksomheten på en måte som gjør at den makter å oppfylle sine mangfoldige funksjoner i lokalsamfunnet. Jeg tror ikke noen som har sett dette i praksis ikke vil være enig i at det er særdeles samfunnsnyttig.

Hvis Lotteritilsynet mangler kunnskap om saken, trenger de et kurs om samfunnsbygging i andre deler av verden. Det burde forresten vært unødvendig å si. Norske kirker og misjonsorganisasjoner er ikke akkurat nykomlinger på lotterimarkedet.

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Bli i kirken, Märtha Louise!
av
Vårt Land
7 dager siden / 4994 visninger
Fra utskudd til kraft?
av
Vårt Land
18 dager siden / 4756 visninger
Slutt å gjøre kirken kul!
av
Merete Thomassen
7 dager siden / 2620 visninger
Bekreftet allerede
av
Joanna Bjerga
23 dager siden / 2310 visninger
Befri oss fra 1. mai
av
Ole Jakob Warlo
21 dager siden / 1796 visninger
Barns frihet til å velge
av
Berit Hustad Nilsen
8 dager siden / 1760 visninger
Hauge og Marx
av
Vårt Land
20 dager siden / 1516 visninger
Biskoper som blir realpolitikere
av
Espen Ottosen
13 dager siden / 1376 visninger
Taper-gutta
av
Vårt Land
12 dager siden / 1305 visninger
Bryllup med bismak
av
Trond Langen
2 dager siden / 1208 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere