Alf Gjøsund

Alder: 3
  RSS

Om Alf

Religionsredaktør i Vårt Land

Følgere

Skadet i mors liv

Publisert over 5 år siden

Engelske lokalmyndigheter krever voldsoffererstatning til jente som ble alkoholforgiftet i mors liv. Det er vanskelig å være prinsipiell i spørsmålet om menneskeverd.

En kvinne drikker store mengder alkohol under svangerskapet og får et barn med alvorlige, varige skader. Har barnet krav på voldsoffererstatning? I England venter mange i spenning på rettens avgjørelse etter at kommunale myndigheter har reist saken på vegne av ei seks år gammel jente. 

Spørsmålet retten skal ta stilling til er om jenta ble utsatt for en kriminell handling, eller «et drapsforsøk», for å sitere advokatene. At moren drakk alkohol til tross for alle advarsler fra helsemyndigheter er alle enige om. De ytre tegnene på alkoholforgiftning er også tydelige: Hun har såkalt føtalt alkoholsyndrom etter forgiftningen og vil trenge hjelp i mange år framover. 

Dermed blir et annet viktig spørsmål om fosteret hadde menneskeverd i juridisk forstand da det ble forgiftet. 

Ja, sier noen stater i USA, som har dømt hundrevis av kvinner til fengsel for lignende forhold. Nei, sier både britisk lov og mange samfunnsdebattanter. En av de tydeligste er redaktøren og spaltisten Simon David Jenkins, som i The Guardian peker på at kvinner strengt tatt kan ta abort i stedet for å bære barnet sitt fram. Hvis kvinnen hadde gjort det, ville ingen anklaget henne for noen forbrytelse. 

Saken viser hvor vanskelig det er å være prinsipiell i spørsmålet om menneskeverd. På den ene siden blir vordende mødre møtt av klare anbefalinger fra helsemyndigheter om å verne barnet mot skader – ikke minst i de første månedene, når vitale organer blir dannet. De fleste støtter dette intuitivt. På den andre siden blir det fort følelser dersom fosteret gis en tilsvarende verdi i abortdebatten. 

Selv om mange mener den norske abortloven er altfor liberal, har den en formulering som trekker i retning av det første verdisynet. Den fastslår nemlig som et mål at «antallet svangerskapsavbrudd blir lavest mulig». 

Det er lett å glemme i kampens hete.

Gå til innlegget

En ond sjel?

Publisert over 5 år siden

Folk flest forbinder ondskap med noe hakket verre enn Grete Knudsen.

Det kunne sikkert skremt vannet av enkelte å møte Grete Knudsen og gitaren hennes på et mørkt og øde sted. Nidvisene til den tidligere politikeren og statsråden har vært beryktet i Ap-kretser, og hennes kamp for sin fraksjon i partiet skal ha vært slitsom på begynnelsen av 2000-tallet. Men det er først nå at Gro Harlem Brundtland forteller hvor ille hun synes det har vært.

«Jeg ville aldri sagt det om henne før, men nå sier jeg det, for det er sant. Hun er en ond sjel», opplyser landsmoderen.

Påstandene er noe av det sterkeste i en bok som må ha vært vanskelig å sprite opp, nemlig den uautoriserte biografien om Ap-leder Jonas Gahr Støre som ble lansert mandag.

«Ikke personlig ond.» Grunnen til at ingen foreløpig har tatt Gros uttalelser veldig alvorlig, er kanskje at Norge har snakket mye om ondskap de siste årene. Etter 22. juli 2011 har vi knyttet begrepet til noe langt mer skremmende enn den bergenske politikeren med gitaren og det fandenivoldske smilet.

I vår kultur har begrepet ondskap lenge hatt religiøse undertoner. I middelalderen ble den rene ondskapen plassert hos djevler og demoner, men mennesker kunne bli onde ved å selge sin sjel til Satan. Forestillingen førte blant annet til hekseprosessene, et svart kapittel i Europas historie. Å gi seg over til ondskapen var den utilgivelige synden.

Noen vegret seg for å kalle Anders Behring Breivik ond. Ideologien og handlingene hans var uhyrlige og onde, men for å sitere Harald Stanghelle i et intervju med Vårt Land: «Jeg kan ikke kalle ham personlig ond. De fleste av oss er utrolig sammensatte». Psykologer og psykiatere sa det samme. Kunnskapen om hva som former våre liv og holdninger, gjør det svært vanskelig å kategorisere mennesker på den måten.

Nederste hylle. Ikke alle var like forsiktige. Terroren på Utøya senket likevel terskelen for nedvurderende karakteristikker i massemedia. Breivik ble kalt et kryp, et dyr og et monster. Fordi han var ond, kunne han ønskes alt vondt. 

På sosiale medier er det mange «breiviker» vi ønsker å ta avstand fra: overgripere, terrorister og mennesker med dyssosiale personlighetstrekk. Der velger vi ord på nederste hylle. Det er ikke grenser for hvor mye ild og svovel vi kan ønske den andre, hvis vedkommende først er er gjort til et monster eller en djevel.

Det er ikke vanskelig å forstå folks behov for å gi utløp for berettiget sinne. Sannsynligvis ligger det også beskyttelse i umenneskeliggjøringen. Den onde kan vi støte bort. Vi trenger ikke forholde oss til ham, langt mindre komme overens med, eller tilgi ham.

Vi kan selvsagt spekulere på om landsmoderens utfall mot Grete Knudsen senker terskelen for personlige karakteristikker enda et hakk. Hvem blir ikke fristet til å dehumanisere litt til tider? Når Gro kan bruke sterke ord, hvorfor kan ikke vi også kalle en «syk djevel» nettopp det, offentlig?

Samtidig var nok ikke Brundtlands karakteristikk av Grete Knudsen veldig gjennomtenkt. Jonas Gahr Støre valgte selv den mer forsiktige tilnærmingen «vi har alle vårt». Likevel låser ordene. Så lenge Gro fastholder at hennes tidligere regjeringskollega er «en ond sjel», blir det nok ingen forsoning mellom dem.

Livskvalitet. Erkebiskop Desmond Tutu møtte motstand da han snakket om tilgivelse av terroristen Breivik i høst. Høyst forståelig, ingen av oss kan tilgi på vegne av ofre og pårørende. Andre vil lure på hvorfor man skal tilgi et monster. Umenneskeliggjøring gjør tilgivelse vanskeligere. 

Selve begrepet tilgivelse er uklart definert i den offentlige samtalen. I Desmond Tutus egen bok forteller han at tilgivelse forbindes med svakhet. I virkeligheten er det motsatt, mener han. Tilgivelse er ikke å glemme, eller godta den onde handlingen. Det er ikke å frasi seg selv eller samfunnet behovet for beskyttelse mot overgriperen. Det er ikke å ta overgriperen i hånden og si at alt er greit. 

Men for å bruke ordene til Kjetil Klungland, sønnen til politimannen som ble drept under NOKAS-ranet. «Tilgivelse betyr for meg å sikre min egen livskvalitet.» Han valgte å gi slipp på hatet, nektet å la bitterheten gi ham et dårligere liv.

I en så alvorlig samtale blir Gro Harlem Brundtlands utblåsning mot Grete Knudsen nesten en parodi. Gro mister antakelig ikke nattesøvnen av bitterhet, og Grete forstår nok at hun ikke er blitt vårt nye nasjonale symbol på ondskap. Så ille er sangen hennes ikke. 

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 13.11.2014

Gå til innlegget

Når makten mangler dannelse

Publisert over 5 år siden

Den egentlige krenkelsen skjedde ikke da kvinnens motvilje mot nakenbading ble ignorert. Den skjedde da øvelsen ble planlagt.

Dette har vært løytnantens uke – han som tvang en ung, kvinnelig soldat til å bade naken med den mannlige troppen. Han har fått refsen sin opphevet og antakelig 2.500 kroner i tilbakebetalt bonus. Det anses ikke bevist at han «var klar over hvordan hun følte situasjonen, og at hun følte seg krenket». Forsvaret har heller ingen regler som dekker denne spesielle situasjonen.

Nå vurderer offiseren søksmål for tort og svie. Han kan ha en sterk sak. Formalia trumfer ofte magefølelsen i slike saker. 

Tilbake står halve Facebook og hele Twitter med spørsmålet: Hvor var den sunne fornuften? I hvilken grad kreves et detaljert regelverk, eller tolkning av kvinnens subjektive følelser, for å fastslå om dette var en feilvurdering? Kanskje vi også burde spørre: Hvor burde den sunne fornuften komme fra og når burde den slå inn? 

Når reglene mangler

Antikkens filosofer lanserte ideen om naturretten, at noen rettigheter og plikter er av så grunnleggende karakter at de har allmenn og universell gyldighet. Prinsippet er blitt et fundament for humanismen og lå blant annet til grunn for rettsprosessen i Nürnberg etter 2. verdenskrig og menneskerettighetserklæringen et par år senere.

Poenget med naturretten er at den også gjelder der spesifikke lover og regler er fraværende. Den framheves gjerne i store og alvorlige saker, som krigsforbrytelser og folkemord, men er kanskje like viktig for de små hendelsene i enkeltmenneskers tilværelse. Når vi tar oppgjør med rasistiske, kvinnefiendtlige og undertrykkende holdninger og handlinger i land med svak lovgivning på området, er det naturretten som gir oss ryggdekning.

Så hvilke universelle normer gjelder i denne historien? Utgangspunktet er individets beskyttelse mot krenkelse, i dette tilfellet av sin bluferdighet. Selv om den defineres forskjellig i ulike kulturer, er det universelt gyldig at uønskede overskridelser oppleves krenkende.

En selvfølge

I vår kultur er atskilte sanitæranlegg for menn og kvinner et eksempel på hvor grensen går. Hensikten er først og fremst å beskytte mennesker mot seksuell oppmerksomhet. Denne beskyttelsen er blitt en selvfølge og danner bakteppet for den kvinnelige soldatens reaksjoner.

Minst like viktig er vår lange, universelle historie om menns systematiske og urettmessige undertrykkelse av kvinner. Når kvinnen i dette tilfellet er omgitt av et trettitalls menn, blir ubalansen massiv. At en militær leder i særlig grad framstår som en maktperson, forsterker bildet ytterligere. 

Situasjonen vil dessuten nesten uungåelig bli sammenlignet med det sivile liv. Og her er ingen i tvil: Tvang til nakenhet er ensbetydende med seksuell trakassering. Alle varsellamper blinker.

Dette er ganske objektive faktorer når situasjonen skal vurderes. Så hvorfor blir offiserens refs gjort avhengig av om han hadde grunn til å forstå hvor fortvilet kvinnen var? Kunne han forutsette at dette muligens var helt greit?

Dannelse

De som roper på sunn fornuft etterspør i virkeligheten et visst nivå av dannelse. Ifølge filosofen Ellen Key er dannelse «det som sitter igjen når vi har glemt det vi har lært»: ryggmargsrefleksen. 

Denne refleksen kommer før den subjektive tolkningen av en konkret situasjon. Den tar utgangspunkt i mer grunnleggende verdier, som forståelse og respekt for enkeltmenneskets integritet og grenser. 

Noe tyder på at klagenemnda ikke har forventet et slikt nivå av dannelse. At reflekser og holdninger mange skulle ønske var allmenne i det norske samfunnet, ikke engang er vanlig på ledernivå i Forsvaret. Norges Offisersforbunds støtte ligger hos offiseren. Av alle signal de kunne sende ut, valgte de å si dette. 

De burde sagt at den egentlige krenkelsen ikke skjedde da kvinnens motvilje mot nakenbading ble ignorert. Den skjedde da øvelsen ble planlagt uten tanke for soldatenes behov for grenser. Ryggmargsrefleksen skulle slått inn før turen startet. Det var dette som var offiserens egentlige ansvar. 

Det aner meg at noen ikke har lært av dette.

Gå til innlegget

Når internett og jeg er uenige

Publisert over 5 år siden

Det finnes mange meninger der ute. Lær å leve med dem.

– Helseskadelige råd, tordner Arbeiderpartiets Anette Trettebergstuen.

– Statens helsetilsyn må gripe inn, raser medie­viter Anders S. Løvlie.

Begge to er provoserte av nettstedet guttog­jente.no som gir konservativ kristen veiledning i spørsmål om sex og samliv. Dette bør ikke ungdom utsettes for, mener de ifølge VG.

Det har de full rett til å mene. Men det finnes et alternativ til å rope på myndighetene når noe man ikke liker, dukker opp på nettet. Det er i stedet å hjelpe unge til å forholde seg til friheten i et liberalt samfunn. Det finnes mange meninger der ute, men man er ikke forpliktet til å tro på alle sammen.

Det kan for så vidt hende det er helseskadelig å vokse opp i et samfunn med ytringsfrihet. Et samfunn der konservative muslimer anbefaler ungdom å gå med slør, der semikristne sekter skremmer med dommedag, der den offisielle norske folkekirken mener ungdom ikke bør bli samboere og konservative kristne sier nei til homo­file relasjoner. Men alternativet – et samfunn der staten sensurerer synspunkter om tro og etikk – vil nok føre til enda større helseplager.

Jeg har tenåringer selv. Jeg forteller dem at de gjennom livet vil møte mennesker som er dypt uenige i deres livsvalg. «Men», sier jeg, «det er faktisk et gode, for da får dere også lov til å mene det dere vil.»

Det betyr ikke at religiøse nettsteder ikke skal ansvarliggjøres for innholdet de påvirker ungdommer med. Noen synspunkter kan være skadelig for mennesker i sårbare faser av livet. Slike synspunkter må imøtegås med det middelet et fritt og demokratisk samfunn gir oss.

Det middelet heter argumenter. Kanskje er det mer krevende å finne de gode argumentene enn å henvise til folk flests oppfatning, slik det ble gjort i denne saken. Men dersom det er slik unge mennesker utrustes til å vurdere hvem og hva de skal lytte til, kan det være verdt bryet.

FØRST PUBLISERT I SPALTEN KLARTEKST I VÅRT LAND, 24. OKTOBER 2014

Gå til innlegget

1–0 til homotilhengerne

Publisert over 5 år siden

De konservative mobiliserer med nettverket Levende folkekirke. De har mange odds mot seg.

Det var lite sprut over lanser­ingen av organisasjonen Åpen folkekirke i sommer.

Oppdraget var å mobilisere­ bredt i Den norske kirke for homo­saken ved kirkevalget nest­e år. Så langt framstår organisasjonen som smal – med nesten­ bare­ prester og andre kirkelig ansatte­ i styret. Navnene er relativt­ ukjente­ utenfor kirken.

Det eneste unntaket er skuespiller Geir Kvarme. Om han ikke er A-kjendis, er han folkelig i formen. Hvis han unngår båsen «sint aktivist», kan han kommunisere med mange kirkefremmede. På den annen side framstår han som ytterliggående, blant annet i surrogatidebatten. Det kan skremme bort aktive kirkemedlemmer som står på vippen i ­homofilispørsmålet.

Paradokser

Men om homo­liberale Åpen folkekirke vil møte motbakker, møter de konservative en vegg av paradokser og utfordringer.

Øivind Benestad er teologen som standhaftig og frimodig har stått for en konservativ linje i alt som handler om sex og samliv, blant annet gjennom stiftelsen MorFarBarn. Nå har han for alvor startet kampen mot Åpen folkekirke ved å lansere nettverket Levende folkekirke.

Det er mulig han satser på å få gratisstemmer fra folk som tar feil av de to nesten identiske navnene. De kan han i så fall trenge, for oppdraget hans blir krevende.

Strategien er for det første å gjøre de konservative misjonsorganisasjonene enda mer opptatt av kirkevalg. Det kan bli som å bære vann i en bøtte full av hull. Jo mer opptatt de konservative organisasjonene er av homosaken, jo mindre ønsker de nemlig å ­engasjere seg i Den norske kirke.

Paradoksalt nok har den første og foreløpig eneste organisasjonen som har sluttet seg til nettverket, Indremisjonsforbundet, allerede lansert en annen løsning på liberaliseringen av kirken: et eget kirkesamfunn. Den største av organisasjonene, Misjonssambandet, vil med all sannsynlighet gjøre det samme på sin generalforsamling. Den finner sted neste sommer, noen måneder før det avgjørende kirkevalget til høsten.

‘Råttent stillas’

Disse organisasjonene har alltid opplevd stor avstand til Den norske kirke. ­Parolen er at det levende arbeidet først og fremst skjer på bedehuset. De reduserer Den norske kirke til et stillas, en støttefunksjon for både samfunnet og det «sanne» kristne arbeidet. Mange har gitt opp dette stillaset og omtaler det som «råttent». Følelsen av teo­logisk avstand til Den norske kirke­ er like gammel som organisasjonene selv, og forsamlingene har i mer enn ti år tilbudt både dåp og nattverd til medlemmene.

Det siste gjelder også deler av Normisjon, den tredje store bede­husorganisasjonen, som har en litt nærmere tilknytning til kirken.

Det eneste Benestad kan håpe på fra de mest konservative organisasjonene, er noen støttekroner, samt en anbefaling til medlemmene om å stemme konservativt ved neste kirkevalg. Men lederne vil neppe anbefale medlemmene å la seg nominere til det samme valget.

Støtte fra homofobe?

Alt dette er Benestad klar over. Men han har en plan B for å sikre at homo­file ikke får gå opp kirkegolvet i brudeskrud. Han vil mobilisere­ «ikke-aktive kirkemedlemmer med et konservativt syn på ekte­skapet».

Sagt med andre ord: alminne­lige homokritiske mennesker.­ Problemet er at dette kan drepe­ enda mer engasjement hos kristen­konservative. Mange av dem mener at kirkevalg er for de ­aktive kristne. Passive, ikke-­bekjennende medlemmer bør holde seg unna. Stadig flere yngre­ konservative kristne tar dessuten avstand fra homofobi. De understreker at deres konservative syn på ekteskapet er et ­teologisk spørsmål og gjelder i kirkelige sammenhenger. I samfunnet ellers er de imot diskriminering. En del av disse vil betakke seg for å gjøre felles sak med vanlige, homofobe nordmenn.

Det er et like stort spørsmål om ikke-religiøse homoskeptiker­e vil la seg engasjere av de konservatives argumentasjon. Det vil være en overdrivelse å hevde at front­figur Benestad snakker deres språk.

Pengene avgjør

Det kommer til å være motiverte spillere på banen når neste omgang av homo­kampen skjer til høsten. Det avgjørende spørsmålet er hvor mange­ som møter opp. Foreløpig er stillingen 1-0 til Åpen folke­kirke. Det er ikke deres egen fortjeneste, men skyldes forspranget de har i folkeopinionen.

Benestad i Levende folkekirke har tidigere satset på annonser. Kanskje er den eneste sjansen han har å engasjere et profesjonelt reklamebyrå og pøse store summer inn i en bred kampanje for saken sin. De pengene kan bli vanskelig å skaffe. Reklamebyrået også.

FØRST PUBLISERT SOM KOMMENTAR I VÅRT LAND 22. OKTOBER 2014

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Ja vi elsker alle i dette landet
av
Jarle Mong
4 dager siden / 2552 visninger
Mel gir stabilitet
av
Ingrid Vik
26 dager siden / 1879 visninger
Den norske kirke og pornografi
av
Marthe Kristine Østerud Primstad
rundt 1 måned siden / 1015 visninger
Hvem skal bli født?
av
Paul Leer-Salvesen
7 dager siden / 954 visninger
Er far og hans slekt uten betydning?
av
Øivind Benestad
rundt 16 timer siden / 852 visninger
Mor eller menneske?
av
Liv Osnes Dalbakken
28 dager siden / 678 visninger
Visjon Norge og kritikk
av
Pål Georg Nyhagen
12 dager siden / 603 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere