Alf Gjøsund

Alder: 2
  RSS

Om Alf

Religions- og debattredaktør i Vårt Land

Følgere

Når Gud støtter vold mot barn

Publisert rundt 4 år siden

Kristne ledere forsiktige og tause når temaet er religiøs vold.

Vi har en betydelig utfordring med enkelte religiøse miljøer, fortalte lederen for den regionale barnevernstjenesten et sted på Østlandet. 

For noen måneder siden besøkte jeg dem på en fagdag om lukkede trossamfunn. Både barneverns- og familievernssektoren i regionen var samlet for å få mer kunnskap om de minst kjente delene av norsk religiøst liv. De hadde blant annet tilkalt ekspertise fra Modum bad, Norges fremste kompetansemiljø på lukkede menigheter. 

Barnevernslederen fortalte om omsorgssvikt, vold og seksuelt misbruk i familier som var tilknyttet slike miljøer. Poenget var selvsagt ikke at alle familiene i disse miljøer var dysfunksjonelle, men at det var en svært krevende oppgave å hjelpe dem som var det.

Helnorsk problem

«Vold mot barn» får tusenvis av treff på nettet når det kombineres med ordet «innvandrere». I store deler av landet er imidlertid problemet helnorske miljøer: små og store menigheter som til sammen rommer flere titalls tusen medlemmer i Norge. Og for ordens skyld: Vi snakker ikke om «indremisjonen», Pinsebevegelsen eller andre miljøer som representerer «konservative kristne» i Norge. De miljøene er langt på vei integrerte, for ikke å si assimilerte, i det norske samfunnet. 

Vi snakker om de såkalte «sektene», miljøer med kristne røtter, spredt utover landet. Miljøer som offentligheten sjelden hører om, og som selv Vårt Land sjelden skriver om. 

Selv om de fleste familiene i slike miljøer er velfungerende, har en del av barna forferdelige oppvekstvilkår. Barnevernet bruker mye tid på slike miljøer, fortalte barnevernslederen meg. 

Halvhjertet engasjement

På fagdagen diskuterte de muligheten for å bruke velfungerende familier i menighetene som ressurser og fosterhjem. Men de erkjente at problemet lå dypere. 

Hovedproblemet var menighetens – og ledernes – holdninger. Ingen av dem aksepterer seksuelle overgrep, men temaet er så tabu at situasjonen blir svært vanskelig å ta tak i. Ingen av dem ønsker omsorgssvikt i familiene, men verden utenfor er så «syndig» at de stritter imot når utenforstående prøver å hjelpe. Og selv om de best fungerende foreldrene styrer unna fysisk vold mot barna, sier enkelte tekster i Bibelen noe annet. Dermed tar lederne i beste fall bare halvhjertet avstand fra det. I verste fall anbefaler man det, som lederen i Kilden Menighet på Jæren gjorde i Vårt Land på lørdag.

Argumentene mot vold i oppdragelsen er åpenbare. Jeg har for eksempel aldri møtt en kristen som ikke har tatt sterkt avstand fra vold mot voksne. Når jeg har spurt hvorfor sårbare barn skal ha svakere rettsvern, eller hvorfor volden er mindre skadelig eller krenkende for dem, har de hatt syltynne svar.

I mange tilfeller er deres egne barn gode eksempler på at ris, ørefiker og knips mot kroppen ikke fungerer. Hvis man vil lære barn verdier som medfølelse og ansvar, er frykt og smerte dårlige virkemidler. Forskning viser dessuten at barn som utsettes for vold og overgrep oftere blir overgripere som voksne.

Ledernes ansvar

Men du kommer ikke langt med slike argumenter når Bibelen anbefaler juling med en kjepp, og når kristne tolker slike anbefalinger som påbud fra Gud. Heller ikke når ledere bagatelliserer problemene og mener norsk lov er for «streng». 

Derfor har alle kristne ledere, også dem utenfor sektene, et ansvar. De har et ansvar for å være tydelige på at vold på ingen måte hører hjemme i en kristen oppdragelse. De konservative har et ansvar for å vise at det er mulig for «bibeltro kristne» å avvise skadelige råd fra en kultur som er fjern fra vår. 

Det har ikke manglet på felles uttalelser fra disse miljøene om andre teologiske spørsmål. Når temaet er religiøs vold, blir de forsiktige og tause. De er kanskje ikke helt sikre på om Gud er imot vold mot barn.

Barnevernet som jeg besøkte, hadde ikke tid til å vente på tydelige signaler fra konservative kristne. De oppsøkte selv kunnskap om lukkede trossamfunn. Den ville de bruke til å skape tillit hos familiene de prøver å hjelpe. Det fortjener respekt.

Gå til innlegget

Derfor bombet ingen Krenk

Publisert rundt 4 år siden

Det som fungerte krenket ikke, det som krenket fungerte ikke.

Ingen var mer sårbare enn krenkerne selv, da landets fremste komikere kom til Chateau Neuf for å krenke religiøse følelser mandag kveld.

Ikke på grunn av faren for terror. Selv om arrangørene fant det nødvendig med både kroppsvisitering og veskesjekk av de over tusen publikummerne på forhånd, og selv om enkelte islamister lett kunne skjult seg blant hipsterne i salen, så var det ingen reell fare. Om noen hadde sittet klare med hånden på avtrekkeren, ombestemte de seg under showet. Det er i så fall forståelig. 

For humor kan være forferdelig vanskelig å få til. Religiøs humor enda vanskeligere. Særlig dersom verken publikum eller komikere helt vet hva religion går ut på. 

De mest sårbare på Krenk 2015 var komikerne Sigrid Bonde Tusvik og Lisa Tønne, rett og slett fordi de var modigst. Verbalt tømte de alle kroppens etterlatenskaper over muslimers og jøders hellige bøker. Men mot er bare starten i humoren. Mistanken om at bæsjen og mensblodet kompenserte for lite kunnskap om både religion og nyhetsbildet meldte seg. 

Selv den tøffeste islamist må ha syntes synd på dem. Bra hvis de ville leve i fred for trusler. Ikke så bra for showet.

Følsomhet

Krenk 2015 var ikke bare et solidaritetsshow etter terroren i magasinet Charlie Hebdo. Det var også en markering av at norske komikere ikke vil la den religiøse makten definere grensene for humor. En god tanke som likevel har noen viktige begrensninger: Humorens egne spilleregler.

Du skal nemlig ha god følsomhet for å sparke. Oslolosen, alias Harald Eia, snakket om «hvor stive i kroppen man var før i tida». Derfor sparket man helst nedover. Ifølge humorhistorikere stemmer det. Folk flest var fattige, ubetydelige, og det var uendelig langt opp.

Spørsmålet om hva som fungerer og hvem som ler, er et ganske komplisert spørsmål om på hvilket nivå man befinner seg på en usynlig sårbarhetsstige. Skal det klaffe må både publikum, komikeren og humorobjektet være på rett trinn i forhold til hverandre. 

Hvor mange som ler i en sal, kan være et godt signal om hvordan man ser på og plasserer humorobjektet. Flinke humorister er forsiktige med grupper som de fleste mener befinner seg nederst. Romfolket, for eksempel. Mange av dem har en tragisk livssituasjon og kan ikke ta igjen. Psykisk utviklingshemmede er en annen gruppe.

Empati

John Brungott er en av flere komikere som av og til prøver ut grensene. På Chateau Neuf imiterte han en religionshistoriker som ikke lot seg stanse av at han hadde Tourettes syndrom. Da han omtalte Abraham og Jesus rant han til sin store fortvilelse fullstendig over av tiks og obskøniteter.

Noen av oss holdt nok pusten i sympati med karakteren. Mange står nær mennesker som har vanskelige livssituasjoner på grunn av psykisk og fysisk sykdom. Vi vet litt om kostnadene, om smerten, desperasjonen og kampen mot skammen. Vi har dyp respekt for dem som har greid seg og tilsvarende empati med dem som ikke greide det. 

Den samme empatien er årsaken til at det er så vanskelig å få humor om jødeutryddelsen under 2. verdenskrig til å fungere. Lederen for Det mosaiske trossamfunn, Ervin Kohn, spøkte ikke da han før showet fortalte meg at tragedien holocaust var en absolutt krenkegrense for hans del.

Men da den svensk-jødiske Aron Flam spøkte med både antisemittisme, gass og «legen uten grenser» doktor Mengele, fungerte det plutselig. Da ble posisjonene på krenkelsesstigen byttet om, og det ble mer naturlig å le. 

Og da Tourettes-karakteren til Brungott, drevet av frykt, greide å overmanne tiksene og ukvemsordene da han kom til Muhammed, fikk sketsjen en helt ny mening. Da ble temaet muslimers lave krenkelsesterskel, noe en rekke av komikerne var innom. 

Selvmotsigelse

Mange av innslagene som fungerte best, tok utgangspunkt i trosforestillinger. Det var kostelig da Lars Berrum laget en «beskyttelsesmur» av pølser foran seg på scenen. Are Kalvø tok stereotypien av en fløyeskledd, snurt og kjedelig humanetiker på kornet. Dag Sørås hadde nok religionskunnskap til å påvise både paradokser og absurditeter i troens verden. Og Bård Tufte Johansen viste at erfaringen som pastorsønn ga ham et betydelig religionssatirisk fortrinn. 

Men framfor alt viste Krenk 2015 at diskusjonen om rett til å krenke gjennom humor på mange måter er en teoretisk diskusjon. I virkeligheten er kombinasjonen god humor og krenkelse en selvmotsigelse. Den sterke krenkes ikke reelt av humor og satire. Makten hans utfordres, men det er noe helt annet. 

Når den sårbare virkelig krenkes, er det bare dem uten empati som ler. Dem som enten er mangelfullt emosjonelt uttviklet, eller ubevisst plasserer seg selv så lavt at alt blir et oppoverspark. Det er fortsatt humor. Men det er dårlig humor.

Det var ikke veldig mye krenk på Krenk. Men ganske mye latter. Det er ofte sånn humoren fungerer.

Gå til innlegget

Kunsten å bli krenket med et smil

Publisert rundt 4 år siden

Seks tips til muslimer og andre som ikke liker å bli tråkket på.

Kristne er like uenige om trykking av karikaturer fra Charles Hebdo som andre. Mens en folkelig høyreside roper «trykk i vei», maner en litt mer elitistisk venstreside til respekt og forsiktighet.

Men kristnes diskusjon gjelder kun islamkritiske karikaturer. Satire rettet mot kristendommen gidder vi knapt diskutere. Det er lenge siden vi overlevde Life of Brian. Og hvis du spør oss hva vi egentlig mener om muhammedkarikaturene, er alle i enige: Innerst inne forstår vi ikke hvorfor muslimene gidder å bry seg. 

År med ondskapens yppersteprest Otto Jespersen har gitt kristne tung kompetanse i å leve med krenkelser. Det ville være direkte uansvarlig å holde denne for oss selv. Derfor seks enkle selvhjelpstips:

1. Bli en del av majoriteten

I andre deler av verden blir kristne fortsatt krenket av karikaturer og satire. Da snakker vi om kristne som enten er en minoritet, fattige eller begge deler. I 2008 trykket en indisk avis et bilde av Jesus med en øl i den ene hånda og en sigarett i den andre. De kristne ble så rasende at de stormet redaksjonslokalet etter gudstjenesten. 

Du ser ikke for deg norske kristne ungdommer droppe ølen etter fredagsmøtet for å prioritere noe sånt. 

2. Bli markedstilpasset

For 40 år siden skjønte kristne at det ikke fungerte å skremme med helvete. Siden da har kristen rekruttering i Norge handlet om å gjøre seg attraktiv for målgruppen. Det har de gjort ved å framstå som kule og humoristiske, og ved å le enda høyere enn ikke-kristne av satire. Nå er Jesus så kul at det nevnte bildet av ham med sigg og øl kunne hengt på kontoret til hvilken som helst ungdomspastor. 

3. Bli sekulær

Rockeprest Bjørn Eidsvåg er symbolet på hele Kristen-Norges utvikling: Da han var ung på 70-tallet, var mange kristne opptatt av å ta avstand fra verden. Til deres bestyrtelse omfavnet Bjørn den verdslige underholdningskulturen og ble til slutt helt integrert. Nå er det nesten ikke noen tro igjen å krenke hos ham. Det eneste han blir provosert av, er folk som tror mer på Gud enn han gjør. 

4. Krangl med hverandre

Når folk får lov til å tolke sin egen religion, blir det mye intern krangel. Da jeg spurte en kristen venn hva hun ble støtt av, svarte hun: «Av kristne som mener jeg ikke er god nok fordi jeg er liberal.» Kristne opplever seg fordømt av hverandre hele tiden fordi de er uenig om bibelforståelse og homofile ekteskap. Noen skarve karikaturer blir bare krusninger til sammenligning.

5. Send satiren videre

Kristne har for lengst funnet ut at satire rettet mot Gud og Jesus egentlig ikke er rettet mot Gud og Jesus. Den er rettet mot med de kristne, fortrinnsvis noen andre kristne, som har gitt et skjevt bilde av Gud og Jesus. Derfor sender de alltid krenkelsene videre til noen som er mer konservative enn dem selv. Til slutt ender den opp hos den gruppen jeg omtaler i neste punkt.

6. Møt satiren med et smil

Det finnes fortsatt en liten minoritet av konservative kristne. De er i teorien fortsatt krenkbare, men bare i teorien. De vet nemlig at satirikeren en vakker dag vil sitte med skjegget i postkassen. Derfor føles det mer naturlig å synes synd på vedkommende enn å bli sint. En god strategi, siden ingen ting er så irriterende for en satiriker som å bli møtt med et mildt, medlidende smil.

Det ordner seg

Selvsagt trenger ikke muslimene denne listen for å utvikle seg i samme retning. I et rikt, liberalt samfunn som Norge skal du være veldig standhaftig for å holde ut som fundamentalist over lengre tid. Når noen kristne fortsatt kalles konservative, er det fordi definisjonen har endret seg betydelig siden 1980.

Se bare på Smiths venner, som jeg vokste opp i. Da jeg var barn, brukte kvinnene lange skjørt og en slags hijab, alle sammen. Nå bruker ingen det. En forsker regnet på hvor mange de ville bli, siden de hadde så store barneflokker. De oppdaget prevensjonen lenge før de nådde det tallet.

Jeg ser det samme hos mine muslimske venner. Da de kom til Norge, var de konservative. Jentene måtte holde seg innendørs. Nå er de avslappet og integrerte. Rett og slett fordi folk flest helst vil ha gode, behagelige liv for seg og sine. Religionen følger sakte etter.  

Fremmedfryktere som Pegida-tilhenger Max Hermansen kan slappe rolig av. Dette vil gå seg til. Å sprenge seg selv i luften vil alltid være forbeholdt spesielt interesserte. Den store majoriteten muslimer i Norge vil ikke ha sharia en gang. 

Om ikke veldig lenge vil selv Arfan Bhatti og vennene hans gå tidlig hjem etter fredagsbønnen for å rekke Skavlan. Det er sånn vi mennesker er.

Artikkelen sto på trykk i Vårt Lands papirutgave 20. januar, 2015.

Gå til innlegget

Når presten blir kremmer

Publisert over 4 år siden

Sjelesorg er ikke coaching mot betaling, men individuelt rettet forkynnelse. Den er i prinsippet gratis.

– Vi vil være nær troens kilder og nær dagens mennesker, heter det i mottoet til Den norske kirke i Mandal. Nå blir begge deler utfordret av presten Solfrid Bjørkelid Dyrøy, som starter «supplerende» virksomhet i byen. Hennes tilbud er ikke gratis. I fredagens Vårt Land gir vi leserne prislisten:

* Samtale: 600 kroner for 50 minutter

* Bryllup: 4.500 kroner

* Begravelsesseremoni: 3.000 kroner

Biskopen i Agder og Telemark, Stein Reinertsen er forsiktig i sin reaksjon. Han sier at dette «ikke er vanlig» og at han ikke tror «veien er å lage firmaer som skal tilby slike tjenester på et generelt grunnlag for betaling». 

Han kunne sagt at dette er i strid med Mandal kirkes eget motto. Som alle menigheter i Den norske kirke, tilbyr også Mandal kirke nøyaktig de samme tjenestene – gratis. Det er en naturlig konsekvens av ønsket om å være nær dagens mennesker. For eksempel minstepensjonister, rusmisbrukere og gjeldsofre, grupper som ikke alltid kan betale, men som kan ha minst like store behov som de pengesterke. 

Prinsippet om gratis tjenester er også en naturlig konsekvens av ønsket om å være nær troens kilder. Du trenger ikke være religionsforsker for å forstå at den kristne tro ville vært ukjent i dag, dersom Jesus tok stykkbetaling for sine tjenester. I stedet ga han disiplene sine følgende instruks da han sendte dem ut: «Gi som gave, det dere har fått som gave». 

Det er blitt innvendt at gratisprinsippet ikke lar seg overføre til vår tid. – Betaler ikke alle for kirkens tjenester gjennom skatteseddelen? – Tar ikke alle kristne menigheter kollekt for å finansiere sine virksomheter? – Herrens tjenere må også ha lønn. Dette er argumenter vi kan høre, blant annet fra helbredelsespredikanter i teletorgbransjen. 

Men kollekt og skattefinansiering er en inntektsmetode som nettopp sikrer at kirkens tjenester er gratis, også for dem med dårlig råd. Dette er et ubrytelig prinsipp for de aller fleste norske kristne trossamfunn og organisasjoner. 

Det er mulig å få sympati med presten Bjørkeli Dyrøy, som begrunner virksomheten med at hun ikke har greid å få en passende jobb. Men argumentet setter hele det diakonale prinsippet på hodet. Diakoni er ikke en byttehandel, men en kjærlighetshandling. Sjelesorg er ikke coaching mot betaling, men individuelt rettet forkynnelse. 

«Nåde» betyr «gratis». Det bør være et tungtveiende prinsipp for den kristne kirke.

Gå til innlegget

Aktivistene til listene

Publisert over 4 år siden

Så du vil til Kirkemøtet for å bestemme Den norske kirkes homosyn? Prisen er fire lange år med kirkepolitikk.

– Jeg har fått spørsmål om jeg vil la meg foreslå som kandidat til kirkevalget. Svarfristen er midten av januar, sa en gjest i et av romjulens middagsselskaper. 

Hun er ett av av noen tusen kirkemedlemmer som har fått dette spørsmålet i desember. Selv fikk hun det fra menighetsrådet, som vil foreslå henne for bispedømmets egen valgkomité. Andre vil bli spurt av aksjonsgruppen Åpen folkekirke, som har varslet egne valglister.

Benkesliter

Jeg minnet henne på at høstens kirkevalg kommer til bli tidenes homovalg. Mediene har selv signalisert det. Om de glemmer det, vil Åpen folkekirke minne dem på det. Siden de har kjønnsnøytral vigselsliturgi som kampsak, er dette deres eneste sjanse til å få oppmerksomhet. 

Det tar min bekjente med stor ro, siden hun er en liberaler i dette spørsmålet. Samtidig er hun opptatt av langt mer enn de homofiles situasjon. Det kommer vel med når hun skal vurdere om hun har tid og arbeidslyst nok til å stille til valg. Blir hun stemt inn, betyr det fire års hardt frivillig arbeid for bispedømmet sitt.

Der handler det ikke om ja eller nei til homobryllup. Der blir det budsjetter, tjenesteboliger, gravferdsforskrifter og leting etter kandidater til lokale råd og utvalg. Det blir personalkonflikter med bare tapere og valg av kandidater fra tomme søkerlister til prestestillinger som er utlyst for tredje gang.

Og når hun endelig kommer til Kirkemøtet, og den store kampen om vigselsliturgi for likekjønnete er unnagjort, så venter alle de andre sakene: tekstrekker, tilskuddsforvaltning og valgregler. Tilstandsrapporter skal leses og kveldene brukes til komitéarbeid om formelle strukturer. Alt sammen for en kirke som kanskje har havnet på et motsatt standpunkt av hennes eget i homofilispørsmålet. 

Man må ikke elske forvaltning og byråkratiske utredninger for å være medlem av bispedømmerådet. Men hvis man ikke gjør det, bør man brenne seriøst for Den norske kirke.

Hjertesaken

Noen mener det vil være uheldig om homosaken blir det ene spørsmålet som avgjør stemmegivningen ved kirkevalget. De har et poeng. Jeg har selv sett hvor dårlig det tar seg ut å være aktivisten som stort sett sløver når de ordinære sakene behandles, men kvikner til når ene, store hjertesaken kommer opp.

På den annen side er det grunn til å tro at de fleste nominerte ligner på min bekjente. De er ikke bare aktivister, men identifiserer seg med hele kirkens arbeid. Det gjelder forhåpentlig også de som stiller opp for Åpen folkekirke. 

I så fall sier de ja til nominasjon fordi de etter en nøye vurdering har havnet på et ja til ekteskapsloven. De ser behovet for at også homofile skal kunne gi hverandre et løfte om livslangt samliv. At kirken bør velsigne alles ønsker om troskap og forpliktende rammer i parforhold. 

De fleste har også respekt for dem som tenker tradisjonelt om slike spørsmål. De er enige om at kirken bør ha rom for mer konservative prester. De ser dessuten behovet for etiske grenser i en rekke andre spørsmål, som samboerskap og surrogati. 

Det må gi en viss bismak at mange av dem som legger navnet deres i urnen, ikke vil ta slike spørsmål veldig alvorlig. De ønsker kandidater som sier ja til flertallets mening. Hadde de visst at selv de mest homovennlige biskopene sier nei til å bo sammen uten å gifte seg, ville noen av dem kanskje droppet hele valget. 

Disse velgerne vil bli dypt skuffet når lokalavisen melder at du ikke vil gi fast ansettelse til den populære prestevikaren fordi han ikke vil gifte seg med samboeren. Du gikk da vitterlig til valg på et ja til kjærligheten. 

Konservative aktivister

Problemet kan bli like aktuelt på høyrefløyen i Den norske kirke. Den varslede homovinklingen vil gjøre terskelen høyere for å la seg nominere. Det gir en større mulighet for at også konservative aktivister melder seg til valg. Noen av dem vil slite med engasjementet dersom det endelige resultatet av homokampen blir motsatt av det de håpet.

Dessuten må også de ta inn over seg kirkens behov for praktiske løsninger. De må svare for kompromisser som vil vekke mishag blant de konservative velgerne. Og er det noe høyrefløyen i kirken har til felles med venstresiden, er det det at kompromisser gjør dem veldig, veldig skuffet.  

Om dette ikke tar fra deg motivasjonen til å jobbe samvittighetsfullt på fritiden med små og store saker, til å stå rakrygget i en kirke der muligheten til anonymitet er i ferd med å forsvinne – i fire lange år – da er det deg kirken trenger.

Kommentaren sto på trykk i Vårt Lands papirutgave tirsdag 6. januar.

Alf Gjøsund er kommentator i Vårt Land

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere