Alf Gjøsund

Alder: 1
  RSS

Om Alf

Religions- og debattredaktør i Vårt Land

Følgere

Ingen beskyttet tittel

Publisert nesten 4 år siden

Imamer med norsk utdannelse bør være mulig om få år.

Veien fram til at norske imamer får sin utdannelse ved norske universiteter er kronglete og lang, ifølge ekspertene. I Vårt Land tirsdag denne uken vektlegger Linda Alzaghari i tankesmien Minotenk de store forskjellene i bakgrunn og retninger blant norske muslimer som et hinder. Hun mener også at eldre ledere i moskeene er uvillige til å samle seg om en bestemt utdannelse. 

Sheikh Mahmoud Jalloul i den shiamuslimske menigheten Tauheed Islamic Center understreker på sin side hvor stort dette prosjektet er. Islamsk teologi er et langt og dypt studium som kan ta fra seks til ti år, opplyser han til avisen. Verken han eller Alzaghari tror det er realistisk at en norsk imamutdanning kan opprettes med det første.

Stein på stein

Et viktig spørsmål er hvor høyt man skal legge lista i første omgang. Er det mulig å bygge studiet stein på stein, på samme måte som norske frikirker har utviklet sine pastorutdanninger? På samme måte som pastortittelen er svært variert – slett ikke alle er øverste ledere i menighetene – finnes det flere typer imamer. Mens imamen i shiaislam som oftest har en autoritativ læreposisjon, er en imam i sunnislam gjerne en lokal bønneleder uten en tung teologisk utdannelse. Imam er ikke en beskyttet tittel. En moské kan så å si velge seg en imam for anledningen. 

Det åpner for eksempel for utdanning av ungdomsimamer på bachelornivå med et studium sammensatt av både teologi, samfunnskunnskap, pedagogikk og ledelse – tilsvarende den utdanningen som kvalifiserer til trosopplærer- og ungdomsarbeiderstillinger i Den norske kirke og mange frikirker. Noen sunnimumslimske menigheter vil muligens være åpne for å gjøre disse til bønneledere/imamer i bestemte sammenhenger, andre ikke. Tittelen er heller ikke det viktigste, men at man tar skrittet fra problematisering til handling. Senere kan man vurdere mer omfattende utdanning og en felles godkjenningsordning.

En sak for Isaksen

Spørsmålet er også om initiativet bør tas på et høyere nivå enn vi har sett til nå. I 2008 uttalte daværende utdanningsminister Tora Aarsland at hun var positiv til imamutdanning i statlig regi. Hennes nåværende kollega, Thorbjørn Røe Isaksen, kan ta neste skritt ved å innlede en dialog med Islamsk råd og andre toneangivende muslimske ledere om dette første skrittet på veien.

Det norske samfunnet blir mer og mer religiøst fragmentert. Utdannelse av religiøse ledere er et viktig tiltak for å fremme integrering og motvirke ekstremisme. Derfor må vi begynne å snakke om løsningene og lære av andres erfaringer. 

Gå til innlegget

Tvilernes klarsyn

Publisert rundt 4 år siden

Vi tvilere stiller ingen lister til kirkevalget. Ikke presser vi oss inn i 
prestestillinger heller.

Hvis du trodde skillelinjen i kirken gikk mellom konservative og liberale, var du ikke på Facebook påskemorgen. Det var jeg. Og de konservative kristne vennene mine: «Halleluja! Han er sannelig oppstanden!» Og de liberale: «Krist stod opp i påskemorgenrøde. Ære være Gud i det høye!» Hundre likes før klokken 11.

Selv listet jeg meg ut igjen uten å etterlate meg spor. Hva skulle jeg skrive? At det var en smule overskyet på fjellet i dag? God plass i løypene? Eller skulle jeg prøve meg med stemningsdødaren: «Sliter med den oppstandelsen, altså. Tjaleluja, fra meg»? Og få én sympati-like – fra Levi Fragell?

Leste du om Norsk Monitor-undersøkelsen fra Ipsos MMI i Vårt Land i påskeuken, fikk du med deg hvor et av de store skillene i kirken går: Mellom de 38 prosentene av befolkningen som tror på Gud, og de 24 som ikke vet om de tror. Skeptikerne. De som ligner på disippelen Tomas fra bibelfortellingen. Han greide ikke å identifisere seg med sine meddisiplers jubel over at Jesus skulle ha blitt levende igjen. Det var så lite sannsynlig. Den første uken etter påsken var ikke hans uke.

Tvilsomme typer

Vi tvilere har aldri hatt særlig høy status i kirken. Det finnes ingen tvilsbekjennelse, ingen kirkebønner som starter med «Hvis du finnes, Gud...». Vårt Lands fiktive intervju med tvileren Tomas for en uke siden fikk selvsagt tittelen «En tvilsom type».

Ikke for det, vi vil ikke trenge oss på med tvilen vår. Ikke har vi tenkt å stille med egne lister til kirkevalget. Ikke vil vi presse oss inn i prestestillinger heller. For en tviler føles det riktigst å ligge lavt.

For det er ubehagelig å tvile. Agnostikerne har forsonet seg med kunnskapen de aldri får, men det har ikke vi tvilere. Påskefortellingens Tomas ville stikke hånden i såret til Jesus for å få bekreftet at han ikke var et spøkelse. Litt sprøtt, synes nok enkelte. Hva som helst for å få litt mer klarhet, tenker vi tvilere. Men slike muligheter får du ikke i 2015.

Selv har jeg lett de rareste steder, særlig da jeg var yngre: På alternativmesser og i nyåndelig litteratur, i håp om i det minste å få bekreftet et ikke-materielt verdensbilde. Jeg har grillet misjonærer som hevder å ha utført demonutdrivelser og gått i sømmene på spektakulære fortellinger om mirakler blant kristne i Kina. Og jeg har selvsagt vært på karismatiske helbredelsesmøter. Det mest overnaturlige var naiviteten til dem som deltok. Alt jeg så forsterket en nagende tvil: Hva om hele Det nye testamentet er fortellinger om det man ønsket skulle skje, ikke om det som faktisk skjedde?

De viktige spørsmålene

I mange år skjulte jeg tvilen min. Det var vanskelig å være tviler i et miljø der man alltid snakket om hvor fint det var å ha troen felles. Det var vi og de andre.

Nå bryr jeg meg ikke lenger. Også venner og familiemedlemmer som er ateister får høre om hvor vanskelig det er å tro.

– Så hvorfor tar du ikke bare skrittet, og blir en ikke-troende? spurte en av dem denne påsken.

Svaret er at det finnes spørsmål som selv ikke Richard Dawkins har gode svar på. For eksempel om hvordan noe er blitt til av ingen ting. I møtet med uendeligheten dukker Gud opp. Da kommer håpet om mening også fram, om at vi er noe mer enn oppvirvlet støvfnugg. Om det likevel kan finnes en framtid.

Når jeg forteller kristne om tvilen, blir mange av dem stille.

– Er det ikke egentlig sånn de fleste av oss har det? sa en av dem nylig.

I så fall har kristne et kommunikasjonsproblem. For fra utsiden ser det ut som om de tror veldig sterkt. De er så sikre at de blir sure om noen tillater seg å la være å mene noe sterkt om innfløkte teologiske spørsmål. Spørsmål som står langt bak i køen av problemer tvilerne gjerne skulle løst.

Vi tvilere vet hva som er de viktige spørsmålene. De handler om det overhodet finnes en Gud som bryr seg. Om han har en løsning på det ondes problem. Om det er mulig å tro at han ble et menneske – som var død, men lever likevel.

Ingen vet

Jeg skulle gjerne oppfordret kristne til å være mer ærlig om tvilen. Det ville kanskje senket terskelen til gudstjenester og kristne miljøer for 1,2 millioner norske tvilere. Men det vil ikke virke. Trangen til å definere seg selv som innenfor vil alltid være sterkere enn den ubehagelige ærligheten.

Dessuten ville jeg sikkert selv svart ja på MMIs spørsmål om jeg tror på Gud. Dels på trass, dels fordi jeg mener troen kan defineres som et håp, uansett hvor svakt det kan føles. Slik tenker nok flere enn meg.

Så oppfordringen går til dem som svarte «vet ikke» på spørsmålet om de tror Gud finnes: Ikke la blikkene fra de sikre ta fra deg håpet. Eller ta fra deg kirken, for den saks skyld.

Når det kommer til stykket, er det ingen av dem som vet. De 
håper, mot alle odds, de også.

Gå til innlegget

Sionismens jødiske forankring

Publisert rundt 4 år siden

Skal jødehatet bekjempes, kommer vi ikke utenom Israel og sionismen.

«Hatet lyser ut av øynene hans når han snakker om Israel!» 

Den sterke påstanden om Kåre Willoch kom fra forfatter Mona Levin etter en debatt i TV2 nylig. De hadde diskutert antisemittisme i Norge, og Levin beskyldte den tidligere statsministeren for å være jødehater. «Du finner ikke én jøde i Norge som ikke mener det samme», uttalte hun.

Det er ikke tvil om at Kåre Willoch har en viss intensitet når han er engasjert. Og det er han når han uttaler seg om konflikten mellom israelerne og palestinerne. 

Det finnes gode grunner til det. Når Willoch beskriver opprettelsen av staten Israel, siterer han ofte forskningen til Benny Morris. Den israelske historikeren rystet sine landsmenn da han for noen år siden gikk grundig gjennom nyåpnede israelske arkiver. Han dokumenterer minst et dusin voldtekter og drap av palestinske jenter under krigen i 1948. Han beskriver et 20-talls mindre og større massakrer, der mellom 800 og 900 sivile og krigsfanger ble drept. Og han beskriver hvordan 700.000 palestinere dels ble jaget, dels ble skremt, bort fra sine hjem.

Selv om den nye israelske staten offisielt tok avstand fra ugjerningene, ble bare et fåtall rettsforfulgt og straffet. Man mente at det tross alt var gunstig at det gikk som det gikk. 

Forståelig

Det er lett å forstå at både palestinere og andre muslimer i dag blir rasende når de blir minnet om Al Naqba – det arabiske ordet for «tragedien», som dette var. De opplever det som en moralsk nødvendighet å ta avstand fra staten Israel og dermed fra sionismen. 

Veien fra antisionisme til antisemittisme har imidlertid vist seg å være kort, påpeker Håkon Harket i boka Jødehat. En viktig årsak kan ligge i det faktum at sionismen har en dyp forankring i den jødiske identiteten

Siden den første fordrivningen av jøder fra Israel i 586 før Kristus har jødene drømt om å komme hjem til Sion – et annet navn på Jerusalem. Da store deler av folket ble massakrert av romerne i år 70, og de fleste gjenlevende drevet på flukt fra sitt eget land 65 år senere, ble denne drømmen en uløselig del av å være jøde. Alt i middelalderen sa de «neste år i Jerusalem» til hverandre. 

Forfølgelser og pogromer i Europa gjorde lengselen sterkere. Jødene var ikke trygge noe sted. Holocaust beviste det sionistene hadde hevdet siden slutten av 1800-tallet: Jødene trengte et nasjonalhjem i Israel. Det er dette som er sionismens grunnidé.

Historien rundt opprettelsen av staten Israel har også en annen side. Den arabiske terroren mot jøder startet straks jødene begynte å dyrke opp landeområder de hadde kjøpt på begynnelsen av 1900-tallet. Den lange listen over drap på jøder er like uhyggelig som eksemplene på jødisk terror. Bånd mellom palestinernes daværende øverste leder og nazistene, preget folkenes syn på hverandre. Det var en forgiftet atmosfære i området. 

Krigen som startet i 1947 kunne vært unngått. Det forelå en delingsplan som jødene godtok. Araberne valgte krig. Den kostet mer enn 6.000 jøder livet, flere tusen av dem sivile. For dem som identifiserer seg med Israel er det like lett å se denne siden, som for antisionister å se den motsatte. 

Identifikasjon

Et av nøkkelordene er identifikasjon. Manglende identifikasjon er årsaken til at både muslimer og mange andre er rystet av Al Naqba, men glemmer å se det i sammenheng med jødenes fortelling. 

Skal den nye antisemittismen bekjempes må ny identifikasjon skapes på begge sider. Da kommer vi ikke utenom Israel. Det holder ikke å si at «vi må skille mellom jøder og Israel». Det er et skille mellom verdens jøder og Israels politikk, men millioner av jøder over hele verden er varme tilhengere av den sionistiske ideen om et nasjonalhjem for jøder i Israel. Fordi de er jøder. 

Derfor må det også settes et kritisk lys på antisionismens bilde av det å være sionist. Å være sionist er ikke ensbetydende med støtte til terroren mot palestinerne i 1948, eller uforsonligheten mot palestinerne i dag. Også venstresiden i Israel – som er mer opptatt av å finne løsninger – er sionister.

Like viktig er det å lære nye generasjoner av alle nordmenn lære å identifisere seg med begge parters historie. Kunnskap kan skape forståelse for sionismens legitimitet, og vise at sionisme og overgrep ikke er to sider av samme sak. 

Kåre Willoch oppleves av noen norske jøder som antisemitt. Kanskje har han ikke trakket over streken prinsipielt, men årsaken til beskyldningene ligger dypere. Han gir inntrykk av å ha valgt bort helheten. At han identifiserer seg med noen menneskers historie, men ikke med andre. 

Derfor bidrar han lite i kampen mot den nye antisemittismen. Det er jo litt trist. 

Gå til innlegget

Egoismen i kjøleskapet

Publisert rundt 4 år siden

Hva er vitsen med økologisk mat hvis den ikke er sunnere?

Folk kjøper ikke økologisk mat. Vi er lysår unna Stortingets mål om at 15 prosent av maten skal være økologisk innen 2020, fortalte Aftenposten i går. Faktisk er folk blitt mer skeptiske til økologisk. Hvorfor, vet ingen, men organisasjonen Oikos – Økologisk Norge tror det skyldes alle presse­oppslagene om at økologisk mat «ikke er sunnere» enn annen mat.

Holdningene skinner gjennom når Aftenposten stiller spørsmålet: «Så til kjernen: Er økologisk beviselig sunnere?» Svaret er nei. Det er ikke bevist at du får en helsemessig gevinst av å spise denne maten. Selv synes jeg spørsmålet er mye mer interessant enn svaret. Når ble kjernen at økologisk mat skal være spesielt sunn?

Det er helt greit at helsekostbevegelsen styrer unna mat med kunstige tilsetningsstoffer. Det er litt mindre greit at stadig flere har fått det for seg at det er sunt å kutte ut helt naturlige stoffer som gluten og laktose. Begge deler viser at det er ikke grenser for hvor langt vi kan strekke oss hvis det bare er godt for oss. Hvis bare jeg og mine barn kan få det enda litt bedre. Helst umiddelbart.

Oikos, som promoterer økologisk mat i Norge, lister opp 10 gode grunner for å velge økologisk. De påstår ikke at øko-maten er sunnere, men se på prioriteringen deres av argumenter: Nummer 1: Du slipper sprøytemidler. Nummer 2: Du får mat med mer smak. Nummer 3: Du får mat uten sminke.

Først du, så du, så du. Etterpå kommer de ­andre grunnene: dyrene, naturen og mennesker i utviklingsland.

Økologisk mat handler ikke om meg eller deg. Det handler om noe mye større og viktigere: Om jorden, luften, mennesker og dyr over hele kloden. Det handler om nye generasjoner. Det handler om ditt og mitt ansvar for ikke å spre søppel rundt oss ved å støtte en industri som gjør rovdrift på vårt eget miljø. Helt konkret handler det om at produksjonen av mat og andre produkter omstilles til noe som jorden tåler på sikt.

Det handler om å se litt lenger fram.

Artikkelen sto på trykk i spalten Klartekst i Vårt Land, 21. januar 2015.

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Kristen gutt-syndromet
av
Merete Thomassen
29 dager siden / 2746 visninger
Uten Gud i Guds hus
av
Linn Stalsberg
11 dager siden / 2331 visninger
Den avgjørende barmhjertigheten
av
Ingebjørg Nesheim
10 dager siden / 2235 visninger
KrF svikter den kristne presse
av
Vårt Land
6 dager siden / 2111 visninger
Fløyene på Kirkemøtet
av
Vårt Land
20 dager siden / 2070 visninger
Kirkenes framtid
av
Berit Hustad Nilsen
4 dager siden / 1480 visninger
Unnfallenhet er ikke en dyd
av
Hilde Frafjord Johnson
10 dager siden / 1443 visninger
Når pressen svikter
av
Vårt Land
20 dager siden / 1425 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere